Da 1984 traff Ulf Lundell
To samtaler og én ettertanke med Ulf Lundell - Stockholm februar 1984, Oslo april 1984
Kutt ut svartsynet og dans!
Tekst og foto: Yan Friis
Publisert i Det Nye, 20. mars 1984
Ulf Lundell er atter aktuell på platefronten, nå med en samling rock-ballader oversatt til svensk: «Sweethearts». Men han har også andre jern i ilden. Film, bøker, turnéplaner etc. Og han har meninger om mangt. Fred, idealer, illusjoner, økologi, myke menn, religion, litteratur etc. DET NYE traff ham i Stockholm under innspillingen av «Sweethearts» . . .
Ulf Lundell skyver høyre hånd gjennom det allerede håpløst bustete håret mens venstre hånd griper fatt i hvitvinsflasken der inne i kjøleskapet. Skumringen har lagt seg over Stockholms forsteder og Ulf er i gang med nok en hardøkt i EMI’s studio. En ny LP er på gang og hele Skandinavia venter i åndeløs spenning. Spørsmålet er selvfølgelig: Kan han følge opp gigantsuksessen «Kär och galen», LP’en som bl.a. bar med seg låten svenskenes nasjonalsang nr. 2, «Öppet landskap»?
Vinen smaker vår helt, blikket hviler på DET NYEs utsendte, Ulf minner lite om det man vil kalle en mann under press. Når du leser dette, foreligger den nye LP’en, så vi skjønner hvorfor. Lundell har nemlig ikke i vanlig forstand fulgt opp «Kär och galen». «Sweethearts» er en samling mer eller mindre kjente rock-låter i balladeleie oversatt til svensk. Med andre ord: han valgte å trå vannet.
— Det passet fint å lage en slik plate nå, forklarer han. — «Sweethearts» består av sanger jeg har hørt opp gjennom årene, sanger «jag tycker om». Planen om en slik LP har jeg hatt lenge, men først nå var tiden moden … for meg. Det er en plate for mennesker som er forelsket, eller vil bli forelsket, eller mennesker som aldri vil bli det.
Forventninger
Ulfs reaksjon på den fantastiske suksessen «Öppna landskap»?
— Jeg er takknemlig. Jeg hadde aldri hatt en hit i mitt liv, LP’ene mine solgte rundt 50 000–60 000 eksemplarer. Plutselig smalt «Kär og galen» opp i drøyt 300 000! En underlig opplevelse.
Han ler.
— Jeg mener, «Öppna landskap» ble spilt over vaktparaden i Stockholm hele sommeren igjennom! Jeg fikk helt klart et bredere publikum. Til og med Gösta Boman likte sangen! Den ble vår nye nasjonalsang!
300 000! Slikt kan gå til hodet på den beste. Men …
— Nei, det betydde ingenting. Det ble bare litt rørete en stund.
Han er selvfølgelig klar over hvilke forventninger «Sweethearts» ble imøtesett med.
— Men det opplevde jeg også etter romanen «Jack», så forventninger er jeg vant til å leve med.
Ulf var innledningsvis uvillig til å tipse meg om hvilke komponister han hadde plukket ut til «Sweethearts». Men omsider droppes «guarden»:
— Det er sanger av Bob Dylan, Leonard Cohen, Donovan, Jackson Browne, Bruce Springsteen …
Mmmmmmm, legger han til, — det er skjønt å koble av og gjøre det man har lyst til!
Jeg spør om han kjenner til norsk musikk — siden vi nordmenn er så opptatt av svensk musikk.
— Nei, det er fint lite. Hvorfor vi svensker er så lite interessert i norsk musikk? Spør heller nordmenn om hvorfor de hører på svensk radio! Om svensk musikk er bedre enn norsk vil jeg ikke uttale meg om, men vi har kanskje større bredde.
— Du romantiserer det å bo ved havet i «Öppna landskap». Bor du selv der?
— Nei, det har jeg ikke råd til, prisene er uanstendig høye. Du skjønner, samme hvor meget du selger, synger du for skattevesenet.
Kort pause.
— Forresten så bor jeg likevel ved havet, jeg bor jo ved Østersjøen. Skjønt mange regner kanskje ikke det for havet …
Alt tok slutt så fort
— Har du gjennomgått store forandringer som menneske siden du var den brennende ungdommen fra 60-årene som du skildrer i «Jack»?
— Det er klart. For det første er jeg gift og har tre barn. Det er tross alt gått 15 år.
— Hva med idealene fra den gang, er de fremdeles gyldige?
— Det tok lang tid for meg å slippe 60-tallet. Det gjelder vel alle som vokste opp i ’67. Men idealene … Mye av det finnes ennå «kvar». Jeg står kanskje ikke utenfor samfunnet på samme måte. Og det er klart at det var mye naivitet og uskyld forbundet med den tidens idealer og opprør. Det var en fest, en «trip» å være med. En fantastisk periode. Men man kan ikke tviholde på fantastiske perioder. Det tillater ikke Tiden.
Grunnende:
— Det var hardt å gå inn i 70-årene. Alt tok slutt så fort. Men mine opplevelser består, de tar jeg med meg videre.
— Hvordan opplever du 80-årene?
— Jeg har ikke så mange oppfatninger, men … ja, nihilismen fra slutten av 70-tallet er omsider borte. Folk er kommet opp, de føler seg bra igjen. Alt går i bølger, og det måtte komme en svart periode etter de glade 60-årene.
Nå føles det litt underlig for meg å snakke så stygt om 70-årene. Det var jo absolutt en veldig fin tid også, sett med mine øyne. Det var da jeg ga ut min første plate, det var da «Jack» kom osv. Men samtidig var selve samfunnet ganske deprimerende. I dag preges man av håp og fremtidstro, her er spillerom for ideer og initiativ.
— Håp og fremtidstro? Hva med atom-frykten, arbeidsløsheten særlig blant ungdom, ensomheten — alt det som ryster menneskene i dag?
— Jo, der er en slags spenning. Men jeg foretrekker spenning fremfor søvnen og døden der ingenting hender. Det er tross alt slik nå at man sier ifra, man gjør noe i stedet for å sitte apatisk med hendene i fanget. Klart det er jævlig med arbeidsløsheten. Det rare er at de menneskene som vokste opp i 60-årene var dårlig forberedt på 70-årene. Ikke sant, det var mennesker som levde etter parolen: Gi faan i å arbeide. Det gjør man ikke nå. Jeg har inntrykk av at dagens unge gjør ganske mye for å få seg en jobb, de tar hva som helst fremfor å måtte gå på trygd.
Født sosialdemokrat
— Det du kaller håp, er det håp eller er det eskapisme (virkelighetsflukt)?
— Eskapisme kommer alltid til å finnes så lenge det finnes jævelskap. (Med en svak latter:) — Det er mye eskapisme i Sverige. Om vi velger den romantiske, positive betydningen av uttrykket. Folk danser i vei, og det synes jeg de skal gjøre!
— Hva synes du om sosialdemokratiet?
— Jeg er født sosialdemokrat. Men jeg vet ikke hva jeg synes om det nye sosialdemokratiet. At Sträng kjøper hus i Gamla Stan, vel, det er ikke hva jeg mener sosialdemokratiet skal sysle med. Man kan si mye negativt om sosialdemokratiet. Det er grått, kjedelig, seigt, kulturfiendtlig. Det mangler fantasi. Men det har også mange bra sider.
— Er det egentlig så stor forskjell på et borgerlig og et sosialdemokratisk styre?
— Absolutt! Særlig har vi følt det i Sverige. Her er man meget avhengig av stabilitet. Folk var «skitredde» under det borgerlige styret. (Ler.) Men det er meget i Moderaternas tankegang som jeg liker, de vil blant annet fjerne en rekke idiotiske lover. Der har du nemlig effekten av trygghetsnarkomanien: lover for alt. Det er sosialdemokratiets største brist, de lar ikke folk få ha ansvar i eget hus.
Det pukker på
— Regner du deg som en rock-artist?
— Nei, det gjør jeg ikke. Nåja, av og til, men jeg synger mer ballader. … Rock er et vidt begrep.
Lundell tenker.
— (Stille) Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å opptre på scenen. Jeg tror jeg har en del bøker å skrive i fremtiden …
— Hvordan er det å kombinere plateinnspillinger/turné og forfatteryrket?
— Det er en sirkel jeg ikke har lyst til å sitte fast i.
— Og hvordan innvirker turnélivet på familielivet?
— Turneene er bare en bi-sak. Jeg er bare på veien hvert annet eller hvert tredje år. Dessuten er det mange yrkesgrupper som må være lenge borte fra familien. Slikt lærer man å leve med. Jeg vil heller si det slik: En forfatter som sysler med musikk er ikke tilfredsstillende for familielivet på noen måte.
— Du har en dikter-leilighet her i Stockholm?
— Ja, og der sitter jeg og arbeider til fast tid hver dag.
— Men kan du bestille inspirasjon slik, innenfor 9—16 tidsrammen?
— Inspirasjon er noe som ligger på flere plan, og mestrer du håndverket, skal du kunne hente inspirasjon når som helst.
— Dine planer for 1984?
— Jeg har tenkt å ta det rolig, men det «pukker på» her inne (slår pekefingeren mot pannen), — nye bøker vil ut. Det er herlig å kjenne hvordan det vokser fram. Jeg var ferdig med min siste bok i september og tenkte egentlig å begynne på en ny umiddelbart. Men jeg besinnet meg.
I 1985 blir det turné. Det vet jeg. Og snart har filmatiseringen av min roman «Søvnen» premiere. Jeg blir stadig kontaktet av folk som vil ha meg til å skrive film- og musikalmanus. Jeg har meget ugjort på det området også. (Et fornøyd sukk.) — Det føles som om det nettopp er begynt.
Kontrakt med hovedfienden
— Du var sent ute med din plate-debut. Ga du ikke engang ut en single i 60-årene?
— Nei, jeg var typisk en sånn fyr som satt hjemme og spilte inn optimistiske bånd som jeg sendte til alle plateselskapene. Jeg fikk alltid opptakene i retur. Ikke kjente jeg noen musikere heller, det har jeg aldri gjort.
— I begynnelsen av 70-årene hadde vi en såkalt «progressiv bølge» i Skandinavia, radikal ungdom med egne plateselskaper, tidsskrifter og klare klassestandpunkt. Hvordan sto du selv i forhold til denne bevegelsen?
— Vel, det var særlig de selskapene som vendte tommelen ned for opptakene mine. Derfor var det litt morsomt at selve hovedfienden, det multinasjonale EMI, til slutt ga meg kontrakt. Og jeg angrer ikke. EMI ga meg en større frihet enn noen av de progressive selskapene ville ha gjort. Den gang het det seg at man ble omformet til et produkt om man tegnet kontrakt med et etablert selskap. En uhørt myte!
Jeg sto utenfor, men det var mye spennende som skjedde. Og jeg delte mange av bevegelsens meninger og ideer. Men jeg ville ikke la meg presse inn i deres kollektive samarbeid, deres kollektive tankegang. Den progressive bevegelsen falt for eget grep.
— Noen av dem er vel ennå i sving — blant annet i sentrale posisjoner i Sveriges Radio, vil jeg tro?
— Ja, «Måndagsbörsen» ledes av folk fra den progressive bevegelsen i Göteborg. Nå opplever vi at de «moter bort» svenske artister, helt etter marxistiske teorier. Det er farlig å gjøre politikk av musikk.
Døde lik på scenen
— Hører du på den nye rocken?
— Lite. Jeg synes den er kjedelig og dårlig. Der henger ennå svartsynt og nihilismen igjen. Men det begynner å dukke opp melodier, utrolig nok! Jeg trodde håpet var ute for melodien. Jeg mener, meningen må da være å ha glede av å lage musikk, ellers kan man bare glemme det. Der står de på scenen og ser ut som døde lik og spiller synth, og har ingen ting på scenen å gjøre.
— Hva med heavyrock?
— Det er mye død og helvete, men de beveger seg i hvert fall! Ellers hører jeg jo på en del … slikt som Cougar og Costello, der finner jeg en del …
— Litteratur?
— Jeg leste mye før. Du vet, store deler av rocken fødtes på 50-tallet, og der hadde man beat-poetene, Kerouac, Ginsberg. Jeg hentet mye inspirasjon derfra. Kerouac oppdaget jeg i begynnelsen av 70-årene. Man må faktisk lete seg fram til slikt.
— Kafka?
— Ham finner jeg vel plagsom. Jeg så en T-skjorte en gang, motivet var et bilde av Kafka med følgende påskrift: «Kafka hadde det heller ikke så moro.» Bukowski er straks noe annet, elendigheten er hans liv, men han tar det i hvert fall med et hælspark.
Tøffe svensker
— Ser dere mange ubåter for tiden?
— Sikkert, men det snakkes ikke så meget om det. En avhoppende KGB-agent avslørte at Sverige står på 3. plass hos KGB. Her vrimler det av agenter, så hvorfor skulle de ikke sende inn ubåter? Da jeg var i USA, traff jeg gamle gubber som hadde vært med i 2. verdenskrig. De var mektig imponert av oss svensker. Tenk å slippe bomber på russiske ubåter! De ristet på hodet over slik tøffhet og slikt mot.
— Hvordan stiller du deg til Fredsmarsjene?
— Har forsøkt å engasjere meg. Men jeg spiller like gjerne for rovfuglene og hvalen. Økologiske saker ligger liksom nærmere meg, det er det jeg har vokst opp med. Fred er jo en selvfølge, og det er fint at såpass mange er engasjert. Men samtidig er det synd at stadig færre engasjerer seg i å redde naturen. Der finner jeg min oppgave.
Hvor er den myke pappa?
— Har du noe forhold til det å være en myk mann?
— Ikke mer enn at jeg er gift, det holder faktisk. Klart det ligger rundt hele tiden uten at jeg tenker så meget på det. Jeg er fornøyd med min mannsrolle, jeg synes ikke jeg undertrykker noen.
— Det sies at den myke mann har problemer fordi kvinnene ikke vil ha ham?
— Det er ikke så rart, hvor mange kvinner har hatt en myk pappa? Nei, jeg vil ikke la kvinnene bestemme hva og hvordan jeg skal være.
— Hva vil det si å være menneske?
— For meg betyr det å stadig være på jakt, stadig søke etter harmoni. Vi må lære å holde ut og leve med hverandre. Det er ikke lett å være menneske. Men livet er det eventyret vi har fått, det må vi være fornøyd med.
— Religion?
— Det er mest natur for meg. Jeg har ingen isme til overskriften din. Jeg vet ikke om det finnes noen Gud, men han må gjerne eksistere. Selv kan jeg ikke gå i kirken. Jeg forsøkte julaften, og det falt uheldig ut. Jeg ble obsternasig og begynte å rope. Jeg må passe meg for det der. Men jeg tror det finnes et enormt behov for religion — i Sverige konverterer flere og flere til katolisismen.
Jesus ville grått
Tenkepause.
— Jesus ville grått om han kom hit i dag.
Det er klart det ligger masse i kristendommen. Det er jo hele vår kulturarv! Men hvorfor sitte i en kald kirke når man kan gå ut i det Gud har skapt!
Litt prat fram og tilbake fører oss innom Bob Dylan.
— «Infidels» er helt klart årets plate i 1983. Jeg mener, når den mannen åpner munnen og begynner å synge, kan alle andre bare sette seg ned på benken og lytte … og lære. Det er merkelig det der, det finnes utrolig mange dyktige gitarister, men nesten ingen gode sangere.
— Hvordan er du selv på gitar?
— Som Frelsesarméen.
— Og hvordan er du som sanger?
— Jeg har visse kvaliteter. Har lært meg litt. Det viktigste er at man er til stede i det man synger.
Ulf på kjøret
En drøy måned senere, på Grand Hotel i Oslo
Tekst: Yan Friis Foto: Petter Berg
Publisert i Det Nye, 8. mai 1984
Pressen møtte mannsterk opp da Ulf Lundell ga pressekonferanse på Grand Hotel (i Oslo) i anledning utgivelsen av hans nye LP «Sweethearts». Konferansen forløp ikke som ventet. Ulf var i bakrus, grimet av fortvilelse over et havarert ekteskap. Han sto hudløs frem og besvarte spørsmål som ingen engang hadde drømt om å stille . . .
Er det noen av dere som noen gang er blitt kastet ut av kona? Er det noen her som vet hvordan det føles?
Ulf Lundell ser desperat på journalistene. Stillhet. Kun flakkende blikk til svar.
— Har ingen av dere blitt kastet ut?!?
Ulf er vantro.
— Absolutt ingen?!? Gud, så idylliske ekteskap dere journalister må ha!
Der sitter han, den svenske stjernen. Nyutkastet, sliten og blek av rangel. Ulf møter norsk presse på Grand Hotel i Oslo. Og reparerer sin bakrus. Merket av opprivende minner.
For tre dager siden var han far og ektemann. Så slengte kona ham på dør. Rett i separasjonens favn av angst, bitterhet og tårer. Såret blør ennå, og Ulf makter ikke å holde det skjult for pressen. Hans utbrudd riktignok utløst av en journalists temmelig ufine spørsmål om han der han sitter og «reparerer», har feiret skilsmissen! Mann til mann, ikke sant? Og så er det tvert om!
Han nikker mot sin nye LP, «Sweethearts» — en samling inderlige kjærlighetssanger. Lånte melodier fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Elvis Costello og Bruce Springsteen. Men tilsatt svenske tekster av Ulf selv. LP’ens innerpose prydes av et foto av en brennende gitar.
— Den brennende gitaren tilegner jeg min kone, biter han bittert.
Ellers? Vel, der nevnes at en eller annen svensk journalist har anbefalt Ulf å kutte ut forfatteryrket. Grunnen? Bøkene hans er for dårlige. Lundell blåser mannen en lang marsj:
— Jeg skal skrive en mengde tjukke bøker fremover og de skal bare handle om det jeg opplever.
Tonen er infam og drepende.
Men om han turnerte journalistene elegant under kryssilden — på tross av blødende hjerte og huggende bakrus, så var han desto mer klosset da EMI Norsk A/S trakk ham opp på gulvet til overrekkelse av platetrofé. Gullplate for 50 000 solgte av «Kär och galen». Ulf rødmer og kremter og kjører de lubne fingrene gjennom det korte, rufsete håret. Vet liksom ikke hva han skal si.
— Tenk. Det er den første gullplate jeg har fått utenfor Sverige, mumler han for seg selv.
— Du skal stå her, du, legger han til, og plasserer trofeet ved siden av seg i sofaen. Titter på den, nikker til sitt eget speilbilde:
— Heisann!
Vender seg mot EMI-folkene, spør:
— Kan man spille den?
Venter ikke på svar. Er allerede i gang med pressen igjen. Distré, fortumlet. Sliten. Og påtagelig lubben. Bare på den måneden som er gått siden jeg traff ham i Stockholm, er der skjedd voldsomme saker med Ulf. Jeg kjenner ham nesten ikke igjen. Klumpen i halsen går. Men det virker som om Ulf makter å ta situasjonen med en sårt tiltrengt galgenhumor.
— Og hvorfor rakk du ikke det planlagte flyet til Oslo? vil en journalist vite.
— De har begynt med noe de kaller «sommertid» i Sverige, forklarer han og ler som en rusten mitraljøse. Skjenker seg et glass, hever det:
— Skål!
Rett ned i maven.
— Sikker på at ingen av dere vil ha? (stillhet) Det er godt!
Pressen glaner bare vantro på ham, får seg liksom ikke til å tro at det som foregår her er virkelig. Et intervjuobjekt skal ikke rive huden av seg og blottstille sin sjel slik, det er ikke etter oppskriften. Men der har du det. Ulf Lundell har aldri vært etter oppskriften.
— Jeg er kunstner, sier han mildt med en affektert gebærde. Som om det forklarer alt.
Ulfs dementi
Tekst: Yan Friis Foto: Petter Berg
Publisert i Det Nye, 15. mai 1984
Ulf Lundell raser mot norsk presse. Grunnen er de intervjuer avisene trykte da han hadde møtt journalistene på Grand Hotel i Oslo (se DET NYE forrige uke). Han vedkjenner seg ikke lenger uttalelsene om sitt angivelig havarerte ekteskap og de påfølgende depresjoner som han angivelig hadde med seg i kofferten til Oslo. «Jeg spøkte, bare!», raser Ulf, og legger til at han snakket om depresjoner og skilsmisse på pur faen — for liksom å protestere på at journalistene ikke stilte spørsmål om hans nye LP «Sweethearts» (den egentlige grunnen til at pressekonferansen ble arrangert).
Nåvel. Personlig tror jeg fremdeles på det Ulf sa under intervjuene. Han virket rett og slett for oppriktig, for forvirret og deprimert, for galgenhumoristisk til at det kunne være fleip. Og det var ikke pressens skyld at temaet ble brakt på bane. Saken begynte med at en journalist fleipet med Ulfs bakrus — feirer du skilsmissen? lød spørsmålet. Hvorpå Ulf repliserte: «Feirer? Jeg ville ikke ut! Jeg ble kastet ut! Og det er ingen skilsmisse, det er en separasjon …»
I de neste 10—15 minuttene holdt Ulf en monolog rundt dette temaet mens pressen stirret stumt og sjokkert på ham. At man siden stilte ham spørsmål skyldtes jo ham selv. Lundell ba om det ved å kjøre så hardt og intenst ut. Pressen ble nærmest «tvunget» til å følge opp, men gjorde det usedvanlig hensynsfullt. Faktisk! Det var ikke sensasjonslysten, men medlidenheten som drev journalistene.
At alt står bra til med ham og hans familie nå, konstaterer vi med glede og lettelse. Dog er det ingen grunn til å angripe pressen for noe den ikke har gjort. Journalistene er ikke alltid ulver, og en pressekonferanse er ikke alltid «en krig» (som Ulf kaller det).
Ulf Lundell: «Sweethearts» (EMI) ★★★
Tekst: Christian Rugstad Publisert i Det Nye 22. mai 1984)
Etter suksessen med Kär och galen har Ulf Lundell sett sitt snitt til å gi ut en LP med favoritter under tittelen Sweethearts. Han har av en eller annen grunn valgt å legge seg så tett opp til originalene som mulig, musikalsk så vel som tekstlig, uten at sammenlikningen av den grunn har blitt noe særlig smigrende for Ulf Lundells vedkommende. Tvert imot begrenser han seg jevnt over til å servere en serie humørløse og stillestående versjoner.
Lundell insisterer på å befinne seg i sentrum av rockens mytologiske landskap, i desperasjonens og fredløshetens landskap, men han har også vist at han kan være mer katolsk enn paven i så måte.
Bob Dylan, Neil Young, Randy Newman, Willie Nile — you name’em — har alle en viss porsjon humor, og ikke minst lekenhet, i tillegg til kniven på strupen. Ulf Lundell på sin side opptrer så (selv-)høytidelig at han blokkerer for tvetydigheten og truer med å bli litt patetisk i bestrebelsene på å tyne «the real thing» ut av låtene.
Men om Lundells mangel på spenninger tapper originalene, gjør også den ulne rytmikken sitt til å viske ut restene, uten å gi noe tilbake. Særlig Costellos «Man out of time» («Man av idag»), Dylans «Heart of mine» («Hjärtat mitt») og Newmans «Guilty» («Skyldig») lider faretruende under søvngjengeriet.
Men iblant begynner det også å brenne under føttene på Lundell — i Willie Niles «Vagabond Moon» («Under månen i natt») rister han seg opp av dvalen og viser litt engasjement. Likeledes i Bowies «Lady Grinning Soul» («Elden») og til dels i Springsteens «Sandy» («Sanna»).
Og når vi først er på solsiden bør det nevnes at oversettelsene er Ulf Lundells sterkeste bidrag til Sweethearts — ledige i formen der musikken prøver å være bundet, overbevisende enkle i billedbruken og med et sensuelt dagligsvensk.
Men så var det resten da . . .