Sommeren 1967
Det var den sommeren og de platene. Sommeren 1967.
1967 var det siste året jeg tilbrakte sommerferie med mine foreldre. En traurig tur til Lillesand hvor vi leide rom på et pensjonat. Jeg overlevde takket være min transistorradio som fanget opp duellen mellom Monkees’ «Alternate Title» og «All You Need Is Love» i England, hvilken av de to ville klare å dytte Procol Harum ned fra 1. plassen?
Gjett om jeg jublet da svensk radio avsluttet ukens gjennomspilling av Englands-listen med den nye listetopperen: Introen til «Marseillaisen» slapp løs, og Paul og George kom gyngende med sitt «love-love-love», og strykerne startet sin kantete nedstigning, og teppet gikk opp for John. Jeg kjenner den samme fryden hver gang jeg hører disse første taktene, introduksjonen setter meg i 1967-transe, og det er deilig.
Lillesand viste seg å være en real skuffelse. Byen er mikro og ser ut som et sted gutter kan ha det gøy, trange gater, brosten, hvitmalte trehus, trange portrom og små bakhaver. Akkurat sånt som du finner på Folkemuseet på Bygdø: En westernby for små revolvergutter. Vi fikk lekt revolvermenn i fem minutter, så hadde vi hele nabolaget av rasende, middeladrende damer i blåtøyskjoler over oss. De innførte umiddelbart portforbud for fremmede barn, og bibliotekstaushet i gatene. For en møkkaby.
Vi prøvde å leie en hytte ute i skjærgården også, men der var det ikke gjort et slag siden 1931, og ugresset som vokste tett inntil husveggene var av samme dimensjoner som elefantgress. Nærmeste badeplass lå ti minutters gange unna og viste seg å være en idyllisk vik omkranset av små fiskerhus bebodd av iltre fiskerkoner som forbød bading på dagtid da fiskermennene deres lå og sov. Ikke fikk vi pengene igjen da vi dro inn til utleier for å klage, heller.
De siste dagene før skolestart. Sakte. Fortsatt sommer. Svensk radio en viktig forbindelse til verden der ute. De spilte den engelske og amerikanske hitlisten, hver uke. De holdt meg oppdatert.
Monkees så ut til å tape kampen mot The Beatles. Både LP'n og singlen deres kom til kort. Det ga meg ro. Jeg ikke bare aksepterte Monkees, jeg likte dem! Allerede på senvinteren, i mars-april, hadde jeg begynt å brette luen min som Nesmith. Jeg hadde sans for de fleste singlene deres, var litt skuffet over "Headquarters" som jeg synes hadde for mange svake låter, men de var velkomne i mitt univers. Det samme gjaldt Beach Boys, selvfølgelig, særlig nå som de viste tydelige svakhetstegn. Og Stones.
Foran disse plasserte jeg Kinks og Small Faces som jeg alltid hadde likt. Og like bak, kom Hollies, sterke de også. Slik satt jeg og vurderte popuniverset på tampen av sommeren 1967. Og smakte på de nye navnene, Procol Harum, Traffic, Hendrix, Bee Gees, Pink Floyd og Move.
Jeg tror de som vokser opp nå vanskelig kan forestille seg hvor ubegripelig spennende og spektakulært det var å følge popmusikken i 1967. Det var nesten så hver eneste dag introduserte en ny lyd. Og over dem alle svingte Sgt. Pepper taktstokken.
Ellers var jeg ganske godt rustet til å begynne i 2. real. Jeg var à jour i popmusikken, jeg hadde de nyeste med Beatles, jeg kunne holde samtalen i gang med Lars, både om Cream og Procol Harum. Og vi hadde en engelsklærer, Luke, vaskeekte engelskmann med sort mustasje og Dave Dee-frisyre og kleskode Carnaby light. Han elsket å snakke om popmusikk i klassen, særlig så lenge han selv hadde ordet.
Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg var blitt narkotiker i ferien, for jeg ante jo ikke at det var derfor jeg ble så rar den ettermiddagen jeg hørte "Sgt. Pepper" i stereo hos kunstnerparet i kjellerstuen til Laila og Bjarne på Ekely, og etterpå ble innviet i Emanuel Vigeland-mausoleum-hjernesvevet (med munnharpe).
(Mer her: https://www.yanfriis.no/blogg/1967)
1) Purple Haze, og her lanseres hjernefyrverkeri for viderekomne, med den elektriske gitar som transportmiddel. Låten åpner med fire gjentatte tritonuser, «djevelens signal», det mest ustabile intervallet i hele det vestlige tonesystemet. Så setter Hendrix inn det hypergeniale riffet, før rytmeseksjonen kaster seg inn og forvandler det hele til et kontrollert musikalsk opprør. Purpurtåken, gitarlyden og Jimis utbrudd, "'Scuse me while I kiss the sky", tilhører verdensarven.
2) Arnold Layne. Pink Floyds debut utfordret voksengenerasjonens anstendighetsgrenser og fylte tenåringene med skadefryd. Møt transvestitten Arnold, som stjal dameundertøy fra klessnorene om natten og nøt sitt eget speilbilde iført herlighetene. Det hele satt til fengende romklangspsykedelia med orgelsolo og akkurat nok folksmak til å snike seg inn på TOP 20-listen. Utrolig nok. Herlig.
3) Somebody To Love, skrevet allerede i 1965 og først innspilt med Grace Slicks tidligere band Great Society. Den versjonen gikk ingen steder, men så ble Grace medlem av San Franciscos Jefferson Airplane, og låten fikk en ny sjanse og et langt skarpere arrangement. Resultatet ble en femteplass på Billboard-listen og et avgjørende gjennombrudd for vestkystens alternative rock.
1) Can’t Seem To Make You Mine var debutsinglen til Sky Saxons semipsykedeliske garasjerock-band The Seeds fra San Francisco. Utgitt i 1965, men ingen hit. Gjennombruddet kom i 1966 med Pushin’ Too Hard, etterfulgt av Mr. Farmer. I 1967 forsøkte de seg med debutsinglen igjen (nå i billedcover), og da gikk det bedre. En dvelende, sint låt som selvantenner.
2) Bernadette, kom i Four Tops' glansperiode, midt i en flod av hits. En av gruppens fineste og mest følsomme forestillinger; de gjør Bernadette levende, og Levi Stubbs' hjertekvaler fillerister deg. Særlig virkningsfull er den falske avslutningen: Låten er tilsynelatende over, korstemmene toner ut. Plutselig bryter Levi stillheten med et himmelropende «Bernadette!», kompet starter opp igjen og forsvinner langsomt inn i faden. Sterke saker.
3) Ha! Ha! Said The Clown: Fløytetemaet (som skygges av et plystrende orgel), de smart plasserte paukeslagene og den sveivende chugga-chugga-rytmen som understreker tekstens sirkustema. Her har Manfred Mann gjort en strålende jobb med arrangementet. Det kan imidlertid ikke skjule at melodien er i enkleste laget. Mike d'Abo sliter med å få noe ut av den og virker til tider direkte umotivert, mens refrenget er på grensen til dumt. Aldri, verken før eller senere, har gruppen vært så ukritisk i sitt valg av låt.
1) Happy Together, verdens gladeste sang om det tristeste som finnes: ensomhet, fantasilykke og ugjengjeldt kjærlighet. Gruppens sangharmonier og det rikt instrumenterte arrangementet gir et veldig løft, det lyder superhit lang vei, og ble det også. Senere tok to av medlemmene med seg sangen til Frank Zappas Mothers.
2) Western Union gir mening for dem som vet hva telegrammer var, altså enda eldre enn fax. Morsesignalet som dukker opp jevnlig er låtens agn og gimmik. Og telegrammet som sendes, informerer mottager om at hun har funnet en annen. Luftig og iørefallende. En stor hit i USA. Searchers hørte potensialet, og håpet på en hit i England. Det slo feil.
3) A Little Bit Me, A Little Bit You, var ikke The Monkees’ ønske som oppfølger til “I’m A Believer”, men de hadde ikke noe de skulle ha sagt. Ikke ennå. En Neil Diamond-låt, som forgjengeren, sunget av Davy Jones. Hyggepop, absolutt et brukbart single-valg, men betydelig mer alminnelig enn “I’m A Believer”.
1) You Got What It Takes, Marv Johnson-hit fra 1959, gitt fullt trøkk av Dave Clark Five i 1967, bandet forsterket med hornseksjon og innleid trommeslager. Jeg synes deres versjon er svært akseptabel.
2) I’m Gonna Get Me A Gun er en aggressiv poplåt som vifter truende med skarpladd revolver og sverger hevn. Men plassert i et avansert rabalderarrangement med fullt orkester, som antydet både satire og revy. Stor hit for unge Cat, men vi skal være glad for at han etter hvert kvittet seg med poprokesterinnpakningen og fant viseformen.
3) Dedicated To The One I Love lyder fullsommer og blomstereng, og jeg har alltid elsket den. Egentlig en hit med Shirelles i 1959, fin den også, men det er mødrene & fedrene som eier låten, sangharmoniene deres vektes perfekt, de pulserer, de svever, og til slutt løfte de deg så høyt at du ser evigheten.
1) I Can Hear The Grass Grow, oppfølgeren til “Night Of Fear” og jeg hadde allerede fått en ny favoritt. The Move var ville og smarte, en blanding av Who og Beatles, og de laget progpop med stålkanter. Refrenget limte seg til hjernen, sangens tittel i loop over et huggende tema som minnet om Stones’ “The Last Time”.
2) Hi Ho Silver Lining, Jeff Becks største hit, og han sluttet aldri å hate den. Tøvete vers om ingenting, og et refreng som selv små barn kan utenat før de er halvveis, og selvfølgelig en favoritt blant mange fotballfans. Den halvpsykedeliske gitarsoloen er det nærmeste han kom plaster på såret.
3) Jimmy Mack ble innspilt i 1964, men lagt på is da Motown mente den lignet for mye på Supremes. Tre år senere ombestemte de seg, og nå fikk sangen en egen mening da USA var dypt engasjert i Vietnam, og bønnen om Jimmy Macks hjemkomst fikk et mørkt og tidsriktig bakteppe av krig.
1) Pictures Of Lily: Når alt er drukket og spist og gjesten gått hjem, må man nok innse at dette er den beste av alle The Who-singlene. Den er rett på sak, kortfattet, velsignet iørenfallende, stinn av adrenalin og leverer hele satsen med et glimt i øyet. Melodien og refrenget er så superflott i seg selv det ville blitt en hit uansett hvem som hadde prøvd seg. Men The Who vil selvfølgelig mer. De er gær'ne. Og det er galskapen som gjør "Pictures Of Lily" til en av de store popklassikerne.
2) Silence Is Golden fant de på baksiden av Four Seasons’ 1964-single “Rag Doll”. Tremeloes planket originalens arrangement ned til minste detalj og høyeste falsettone, og innkasserte en massiv verdensslager. Dessverre sørget den også for at Kinks aldri nådde #1 i England med “Waterloo Sunset”.
3) Sweet Soul Music, den store soulklassikeren fra 1967, vorspiel- og nachspielvinneren, den rene oppslagsboken med referanser til andre soulklassikere, sunget med maskulin smidighet og i full forståelse av at det kom til å gå galt. For komponistene Arthur Conley og Otis Redding hadde tyvlånt hele melodien fra Sam Cookes «Yeah Man», og nå kom advokatene. Dermed ble Cooke inkludert som opphavsmann.
1) New York Mining Disaster 1941. Brødrene Gibb og australske Colin Peterson ankom til England i januar 1967. De hadde allerede en karriere (mest som barnestjerner) i Australia bak seg, og overbeviste Robert Stigwood om at de var det neste nye. Denne singlen ble lansert med en god del hype, folk trodde det var The Beatles skjult bak et pseudonym. Sangen er i seg selv så sterk at det nok ville blitt en hit uansett. Sakte, saktmodig, vakker, fortvilet og mørk. De overlevende i en sammenrast gruve venter på døden.
2) Birds And Bees. Vimsete engelsk viseprog, litt i samme gate som solskinnspopen til amerikanske Harpers Bizarre, selv om Warm Sounds tok en sidegate inn i tung psykedelia og prog, særlig gjorde avleggerne det (hint: Hapshash and the Coloured Coat).
3) Get Me To The World On Time. Slavene til producer Dave Hassinger (han eide bandnavnet, og bestemte repertoaret) følger opp “I Had Too Much To Dream (Last Night)” med nok en psykedelisk garasje-utblåsning, lydeffekter og ekko galore, starter dempet, tar av med så det gnistrer på en Bo Diddley-beat. Fantastisk.
1) Waterloo Sunset er gralen. Alle kan ha sine personlige Kinks-favoritter, men vi vender alltid tilbake til denne. Den skildrer to unge mennesker i et grått hverdagsmylder, men Turner-lyssatt av solnedgangen over Themsen, og broen over elven som metafor for det de to har sammen, veien til fristedet på den andre siden hvor «they feel safe and sound».
2) Then I Kissed Her. Verden ventet på oppfølgeren til “Good Vibrations”. EMI England ble utålmodige og ga ut dette LP-kuttet fra 1965. Av en eller annen grunn passet Brian Wilsons Spector-klone inn i the summer of love, og oppnådde sterke salgstall.
3) The First Cut Is The Deepest. Hun var en av kordamene til Tina Turner, men sikret seg solokontrakt med Andrew Loog Oldhams Immediate. Han hadde allerede sterke navn som Small Faces og Nice i stallen. Sistnevnte ble faktisk satt sammen for å kompe Arnold, med Keith Emerson ved tangentene.Cat Stevens var den unge hippe sangsmeden tidlig i 1967, og dermed var suksessen et faktum: Hip låt, hippe musikere, dame med kraftstemme. For en start!
1) The Wind Cries Mary tok mange på senga etter den eksplosivt forrykende “Purple Haze”. En smakfull, dempet ballade med fremtredende, aktiv gitar som omsider tar rommet med et eventyrlig solo-løp. Utsøkt lekkert. Vi er liksom tilbake i “Hey Joe”, men hundre år frem i tid, og i en annen galakse. Og ikke misforstå, “Hey Joe” er en klassiker.
2) The Happening var den siste Supremes-singlen med Florence Ballard, og også den siste av trioens singler som ble kreditert kun The Supremes. Fra nå av var det Diana Ross-show for alle pengene, og et sakte fall i kvalitet. “The Happening” stråler imidlertid, helt der oppe med trioens beste, og ga dem deres tiende #1 i USA.
3) A Whiter Shade Of Pale. Magisk, simpelthen magisk. Verden hadde aldri hørt noe lignende. Den mystiske teksten, det blå, lengselsfulle Bach-temaet, og Brookers røst, sterk, med en umåtelig rekkevidde som slår Percy Sledge i hans eget spill. De kunne neppe fått et bedre trommeunderlag heller, enn innleide Bill Eyden (15 guineas i honorar, eller snaue 5000 kroner etter dagens pengeverdi).
1) Walking In The Rain ble Walker Brothers’ siste single før gjenforeningen mange år senere. Et passende farvel, dryppende av sorg og snørr og tårer som den er, og med Scotts bariton svevende helt oppe under katedralens himmelhvelving ruset på Phil Spector (som skrev og produserte låten for Ronettes i 1964).
2) Goovin’, kanskje den mest sommerlige av alle popsanger. Fuglekvitter, slentrende rytme, la-la-la-kor og den deilige illusjonen av at tiden står stille, og lykken nesten ikke er til å bære. Så deilig kan livet være når man tilbringer søndagen med sin kjære og solen skinner og biene summer. For egen del elsket jeg sangen, men skjønte ikke hva som var skjedd da de kom til linjen: Life would be ecstasy, you and me and Lesley. Hvem var Lesley, hvorfor måtte han blande seg opp i dette? Først en gang på 80-tallet, i diskusjon med min venn Tor, gikk lyset opp for meg: Life would be ecstasy, you and me endlessly. Jeg er imidlertid ikke kurert. Hver gang jeg hører sangen dukker Lesley opp igjen, som en mørk skygge.
3) Night Of The Long Grass, en repetitiv, men mystisk låt, stinn av atmosfære, fjern koring og en mumlende Reg Presley som deler en av sine mest poetiske og sensuelle tekster med oss, historien om piken som førte ham med seg ut på engen i det høye gresset under fullmånen, hun som ga ham et kyss som smeltet hjernen da han trodde hun skulle rope hans navn. Ingen tvil om hva som foregår her, og den spartanske, monotonien øker besettelsen. Ikke umulig at de røker noe av det lange gresset også.
1) Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band / With A Little Help From My Friends: Showets husorkester ønsker velkommen. Åpningsnummeret har et brutalt driv, men også svale mellompartier som introduserer Johns Sgt. Pepper-røst, doven, tilbakelent, svevende som inhalert fra et chillum. Ensomhetsmotivet styrkes ved den stadige gjentagelsen av «Sgt. Pepper’s lonely» i refrengene. Sangens inkluderende atmosfære gir publikum følelsen av å tilhøre en sammensveiset enhet. Det er selvfølgelig en illusjon. Dette er ikke virkeligheten, det er en forestilling.
Om starten er smittende entusiastisk, er fortsettelse direkte yr. Ringo i rollen som husorkestrets sanger, Billy Shears, setter seg til popmusikkens mest overdådige svar på dekket bord. «With A Little Help From My Friends» er så iørefallende, så lekker, så glad, så opprømt, så full av overskudd (Pauls bass hever den jo langt over singalong-pop’en den gir seg ut for å være) at du ikke legger merke til tekstens mørke understrømmer.
(De to kuttene inkluderes her da albumet ble registrert på single-listen.)
2) (Theme From) The Monkees, temaet fra TV-serien, de fleste av oss kan det utenat ennå, ualminnelig effektivt og gjenkjennelig. Tenk om livet kunne være en Monkees-serie. Ikke utgitt på single i USA eller England, men definitivt i Norge.
3) Give Me Time, italiensk ballade oversatt til engelsk og gitt det store Dusty Springfields-arrangementet. Hun turnerer sangens flo og fjære utsøkt, og med sårbar kraft. Ble ingen kjempehit, så da forsøkte man å promovere B-siden, “The Look Of Love”, sjefslåten i tøyse-James-Bond-filmen “Casino Royale”.
1) Come On Down To My Boat, lett og solblid amerikansk garasjepop med fremtredende elgitar, gøyal farfisa og flerstemt vokal. Gutten lokker på den overbeskyttende fiskerens datter, hopp over i båten min, lokker han, og lover både frihet og båttur.
2) Carrie Anne: En sang med nostalgisk smak. På skolen var de kjærester, nå er de nesten voksne, og hun er blitt en svikefull luring, men han hever seg over henne i det patroniserende sisteverset, selv om man gjennomskuer ham: Han er så sjalu og fortvilet at det er like før han begynner å grine. Akk, pubertet... Hollies på sitt aller beste. Upretensiøst, fengende, velklingende og ualminnelig godt skrudd sammen.
3) Okay, og gruppen med det lange navnet og de smarte komponisthjelperne, fortsetter inn i verdensmusikken. Russiske detaljer denne gang, kosakkdans, rapp rytme, hoiende engelsk vokal. Smittende, men ikke blant deres beste.
1) Paper Sun, de første trolske tonene fra det egentlig sterkt undervurderte Traffic - på mange måter britenes The Band. De søkte inspirasjon ute på landsbygda, men var også såpass urbane at de visste hva en trip var, våren 1967. Og “Paper Sun” fanger sin samtid, sunget av Steve Winwood, sitartemaet spilt av Dave Mason, teksten et fascinerende dobbelteksponering av drøm og virkelighet under papirsolen. Nesten like magisk for 1967 som “A Whiter Shade Of Pale”.
2) Here Come The Nice: En lun og hyggelig hyllest til en "pusher" og amfetaminrusens mirakler. Det er en usedvanlig sympatisk liten poplåt som legger seg mykt i øret. Versene synges med innsmigrende stemmer over en tikkende rytme omgitt av akustiske gitarer og sløve orgeltoner. Temperaturen heves i refrengene som innledes av en mitraljøsesalve fra Kenney Jones. Sangen stiger og synker, akkurat som rusen den beskriver.
3) 7 Rooms Of Gloom, en overveldende trist sang sunget av en mann som er forbi håpet og på vei ned; alt han har er et tomt hus, syv rom med minner, og en rad vinduer malt i sort. Litt “Paint It, Black”, altså, og en god del av George Jones’ senere “The Grand Tour”. Fremført i rappe støt, som om Levi Stubbs har hastverk, enda han har all verdens tid. Hun kommer aldri tilbake. Mesterlig låt.
1) Strange Brew begynte som en tung, bluesy versjon av “Hey Lawdy Mama”. Senere omredigert og tilpasset en helt ny tekst, “Strange Brew”. Forvandlingen fra straight blues til buktende, iørefallende rocker var forbløffende. Clapton tok vokalen, for første gang i Cream, og valgte å ligge i falsett. Den gnistrende påtente gitarsoloen er sterkt influert av Albert Kings solo på “Oh Pretty Woman”.
2) Respect: Aretha hentet den fra Otis, men omformet sangen til noe mye mer, et rungende kamprop for feminisme og borgerrettigheter, med det mest funky laget planeten kunne oppdrive i ryggen, inkludert King Curtis på sax og seg selv på piano. Bokstaveringen av tittelen, R-E-S-P-E-C-T som en del av teksten, ble selve signaturen til Arethas løsning. Et forrykende mesterverk. Otis Redding ga henne all respekt ved å erkjenne hennes versjon som den gjeldende. Fra da av var det den han fremførte live.
3) She’d Rather Be With Me, svær lyd, fullt orkester, korharmonier i brottsjøer, til og med en taktfast kubjelle, her spares ikke på noe. En umiddelbar poplåt med übersukret fyll. Teksten er så teit at det er umulig å synge den med innelvelse. Derfor all staffasjen.
1) Little Bit O’ Soul. Skrevet av den britiske sangsmedduoen John Carter og Ken Lewis i 1964, oppdaget av Music Explosion, et garasjerock-band fra Ohio, i 1967 og gitt full makeover: plystrende Farfisa, dundrende trommer, gladsang og en effektiv stopp-start-fremdrift som formelig spyler dem inn i refrenget når de slipper bremsen. Psykedelia light.
2) Alternate Title (Randy Scouse Git), et postkort fra London våren 1967. Micky Dolenz hadde besøkt Beatles i Abbey Road mens de arbeidet med Sgt. Pepper, plukket opp uttrykket fra britisk TV og laget en musikalsk dagbok fra oppholdet. De skøyeraktige versene avløses av ropende refreng over paukeslag, før låten avsluttes med overlappende vers- og refrengpartier slik Beatles gjorde i «Eleanor Rigby» (men ikke like uanstrengt, det blir mer kollisjon enn flyt). Det britiske plateselskapet mente at «kåt dust fra Liverpool» ikke var noen passende singeltittel for tenåringer. Dermed ble den hetende “Alternate Title” i Storbritannia (og resten av Europa), og ville nådd 1. plass hadde det ikke vært for “All You Need Is Love”.
3) See Emily Play er Syd Barretts fineste øyeblikk, på sitt mest uimotståelige, barnerim, drømmer, eventyr og syre destillert ned til et tre minutters mirakel for pop-ører. Basert på en drøm han hadde da han våknet i skogene utenfor Cambridge og fikk øye på en mystisk kvinneskikkelse. Låten hopper fra idé til idé, men lander alltid fjellstøtt på to majestetiske, cellolignende toner som avbryter lyddigresjonen og introduserer neste vers. “See Emily Play” slutter aldri å fascinere. Det er lyden av en karusell som bygger seg selv.
1) Mercy, Mercy, Mercy, en jazzmelodi fra 1966 blir en heftig popinnspilling med blåserrekke for Chicago-bandet Buckinghams, produsert av James William Guercio. og vips har du en innovativ, liten forløper til rock’n’roll med horn. Guercio gikk videre til å produsere Chicago og Blood Sweat & Tears. Buckinghams hadde en noe kortere karriere, men leverte en sterk rekke hits.
2) All You Need Is Love: Det skjer noe magisk når John tar fatt på de dovne verselinjene og lar seg flyte av sted på det overveldende vennlige kompet (strykerne får alt til å sitre), og de svale sangharmoniene som utgjorde introen og som blir med videre gjennom versene, det vasker som solglitrende bølger over sand. Refrenget med sitt blåserkor à la Glen Miller er kanskje ikke deres sterkeste, men det passer inn, og det avløses av strykerne som sager seg oppover og rydder plass for neste vers så man kjenner det kile i maven. Versene er sangens hemmelighet. De lyder så vakkert
3) San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair), verdenshistoriens mest vellykkede reklamejingle. Skrevet av John Phillips for å promovere Monterey-festivalen, men endte som selve lydsporet til Summer of Love. Ingen plate fra 1967 er mer vennligsinnet enn denne. Akustiske gitarer, klokkespill, sitar, trommer, bass og Scott McKenzies varme røst inviterer verden til San Francisco, bare sørg for at du har blomster i håret. Vennskapet mellom Scott McKenzie og John Phillip varte livet ut. Da John Phillips satte sammen «New Mamas & the Papas» på 1980-tallet, kom Scott inn som en av “fedrene”, først som erstatter for Denny Doherty og senere også som avlaster for en syk John Phillips. Scott ble værende helt til 1998.
1) Light My Fire, skrevet av gitarist Robby Krieger, men løftet til noe langt større av de øvrige Doors-medlemmene. Ray Manzareks Bach-inspirerte Vox Continental-intro er blant rockens mest umiddelbart gjenkjennelige øyeblikk, og den lange albumversjonen ga både orgel og gitar rom til improvisasjoner som var mer jazz enn pop. Singelen kappet låten ned fra syv til under tre minutter, en klar svekkelse, men fortsatt sterk nok til å toppe Billboard-listen. Kombinasjonen dop og sex lød aldri bedre.
2) White Rabbit; Grace Slick tok med seg låten fra Great Society da hun gmeldte overgang til Jefferson Airplane. Dermed gikk teppet opp for syreperiodens mest elegante single. Teksten låner skikkelser fra Lewis Carrolls fortellinger, mens det musikalske arrangementet låner arkitekturen til Ravels «Boléro» og Miles Davis' «Sketches of Spain». Intet refreng, ingen avsporinger, bare et stødig stigende crescendo frem mot det avsluttende klimaks, Slicks rungende oppfordring: «Feed your head!». Hvilken reklame for LSD, og det på amerikansk radio på høylys (sommer-) dag!
3) I Was Made To Love Her, Stevie Wonder var bare 17 år gammel, men sang som en mann. James Jamersons vandrende basslinje, Benny Benjamins trommer og Funk Brothers i storform driver låten fram, på grensen til overtenning, mens Stevie bidrar med munnspill, clavinet og en heseblesende vokal som putrer av testosteron. Historien kunne knapt vært enklere: Han elsket henne som barn, elsker henne som voksen, og har tenk å fortsette med det til livets slutt. Besettelse eller kjærlighet? Ja, takk, begge deler.
1) Omaha, to minutter og tjue sekunder med tre gitarister som tilsynelatende forsøker å spille hverandre i senk, mens låten raser videre uten å miste fotfestet et eneste sekund. Columbia trodde de hadde sikret seg det neste Beatles og ga ut fem singler fra debutalbumet samtidig. Bare «Omaha» slo an, og det er ikke vanskelig å høre hvorfor akkurat den. Skip Spence leverte sangen, men det er gitarduellen han utkjemper med Jerry Miller og Peter Lewis som gjør låten til et rødglødende hjerneblaff. Ren adrenalin.
2) Shake, Otis Redding gjør en av Sam Cookes aller siste innspillinger til sin egen. Blåserne angriper fra første takt, Booker T. & the MG's er en oljet maskin, og Otis kaster seg inn i teksten med blandingen av kontroll og desperasjon som var hans varemerke. Låten stopper aldri, den bare fortsetter å øke farten til noen setter igang faden. For alt vi vet, holder låten på ennå. 'En av de mest energiske Stax-singlene ever.
3) You Only Live Twice, John Barrys kanskje aller fineste Bond-øyeblikk, og Nancy Sinatra leverte en av karrierens mest elegant kontrollerte vokaler. Strykerne og de orientalske klangene gir sangen et svev; den flyter mer enn den beveger seg. Der Shirley Bassey angrep Bond-temaene som om verdens skjebne sto på spill, synger Nancy Sinatra budskapet inn i øret ditt med en katts lekne sensualitet. Du vet ikke om hun betrakter deg som helt eller mus. Resultatet ble et av de vakreste temaene i hele Bond-serien.
1) Jackson; Lee Hazlewood og Nancy Sinatra tok Johnny Cash og June Carters countryduett fra 1963 og flyttet den til Los Angeles. Han har tydelig gitt opp ekteskapet for lengst, hun har allerede pakket kofferten. Kjemien mellom de to er hele poenget; de små stikkene, de tilgjort høflige replikkene og den tørre humoren gjør skilsmissen morsommere enn den burde være. Pophistoriens beste krangel satt til musikk. Låten lå på B-siden av “You Only Live Twice”, og bidro til å gjøre det til en fenomenal single.
2) Death Of A Clown: Den er enkel, en slags trolsk trubadur-pop med sirkusmotiv i teksten, hovedingrediensene klovn og alkoholisme. Dave stemme er lys og strevsom, men svært efektiv i denne kassegitarsettingen. Og når han når refrenget, flyr sangen avgårde på Kinks' magiske ensemble-sound og fjern, vakker la-la koring. En velfortjent sommerhit og en helstøpt solo-debut for Dave Davies.
3) 007 (Shanty Town), ga Desmond Dekker hans internasjonale gjennombrudd. Ska eller rocksteady? Platen omtales som begge deler, men hører hjemme i rocksteady-perioden. Tittelen spiller på samtidens James Bond-feber, mens teksten handler om Kingstons «rude boys», kriminalitet, vold og sammenstøt med politiet. Den avslappede, vuggende offbeat-rytmen står i skarp kontrast til uroen i teksten. Ikke den første internasjonale ska-hiten – Millie Small og Migil Five hadde allerede vært der i 1964 – men absolutt en av de første jamaicanskproduserte innspillingene som slo igjennom på de britiske hitlistene.
1) Creeque Alley, Mamas & Papas flanerer spøkefullt, men forbløffende etterrettelig gjennom sin egen historie mens den ennå pågår. Vi møter tidligere band, gamle venner og musikalske forbindelser på veien mot gjennombruddet, og får plass til Roger McGuinn, Barry McGuire, Zal Yanovsky og John Sebastian underveis. Musikalsk er den en avslappet folkrockfortelling på stramt akustisk gitarkomp, pyntet med kvartettens uforlignelige harmonier. Pophistorie som selvbiografi, skrevet som om verden allerede var tabloid.
2) Even The Bad Times Are Good, Tremeloes hadde en egen evne til å få motgang til å høres som en dag på stranden. Klappende hender, partystemning (flere av gruppens hits var bevisst spilt inn som om man befant seg midt i et party), lystige harmonier og et refreng som blånektet om noen foreslo en realitetssjekk. Ingen psykedelia, ingen kunstneriske ambisjoner om å forandre verden, bare tre minutter britisk feelgood-pop (med San Remo-smak) fra et band som visste nøyaktig hva de var gode for.
3) Gin House Blues, Amen Corners gjennombrudd og Andy Fairweather Lows første store øyeblikk. En mørk og fortvilet nattklubblues flere timer etter stengetid; stemmen hans svever mellom oppgitthet og selvforakt, mens blåserne og orgelet holder grunntemaet gående med økende intensitet. Ikke psykedelisk, ikke beat, ikke flower power, bare tre minutter med samvittighetsnag og dårlig gin. En av de mer voksne platene som fant veien til de britiske hitlistene i 1967.
1) The House That Jack Built, Alan Price hadde forlatt Animals, sunget Randy Newman før de fleste hadde hørt om ham, og tok nå steget fullt ut: Hans første egenkomponerte og egenproduserte hit. Resultatet ble en absurd rundtur gjennom et hus befolket av eksentrikere og originaler, nærmest et stykke engelsk nonsenspoesi satt til popmusikk. Price forklarte at sangen handlet om «all the daft things that people do». Den merkelige sprottfox-saxsolo ble skapt ved å kjøre båndet på høyere hastighet – et enkelt, men virkningsfullt studiogrep.
Det er for øvrig interessant at to Jack-sanger med ganske likt innhold dukket opp på hver sin side av Atlanteren med ett års mellomrom, og begge ble hits. Alan Price laget en hektisk, surrealistisk katalog over originale mennesker og deres merkelige hobbyer. Manfred Mann spilte året etter inn John Simons «My Name Is Jack», en varm, lett tiltet fortelling om Jack og vennene ved et virkelig herberge i San Francisco, kjent som «The Greta Garbo Home for Wayward Boys and Girls».
2) Time Seller, Spencer Davis Group uten Steve og Muff Winwood burde vært slutten. I stedet svarte bandet, nå med Eddie Hardin og Phil Sawyer i rekkene, med en overraskende elegant psykedelisk popsang. Helt i tiden. Det er lett å høre Beatles-innflytelsen; strykerarrangementet og den svevende produksjonen peker mot Sgt. Pepper. Ikke like sterk som «Gimme Some Lovin’» eller «I’m A Man», men et fascinerende øyeblikksbilde av et band som forsøker å finne en ny identitet i samme øyeblikk som den gamle forsvant ut døren.
3) Itchycoo Park fanger den naive blandingen av dopmytologi og vimsete, romantisk engelskhet i løpet av 2 minutter og 53 sekunder. Det er psykedelisk popmusikk for evigheten. Fra det vispende, huskende introet gjennom det honninggule call-and-response-verset som bærer deg rett ut i refrenget, der Marriott tar i så det rister – og videre inn i effektbatteriets deilige flanging. Da bandet i et samtidig intervju ble spurt hvordan effekten var skapt, svarte de at det var opptak av jetjagere over London. En ren bløff, selvfølgelig; de ville ikke røpe studiotricket. (Den virkelige effekten var flanging, skapt ved å kjøre to kopier av samme opptak samtidig og forsinke den ene ørlite.) Fenomenalt. Du kan ikke annet enn å spille den igjen. Og igjen.
1) Pleasant Valley Sunday, Gerry Goffin og Carole King skrev en satire over det velstelte amerikanske forstadslivet, inspirert av Pleasant Valley Way i West Orange, New Jersey, hvor de selv bodde. Monkees-versjonen er bygget rundt det karakteristiske gitarriffet som produsent Chip Douglas laget og Mike Nesmith spilte. Peter Tork sitter ved pianoet, Douglas spiller bass, Eddie Hoh trommer og perkusjon, Bill Chadwick akustisk gitar, mens Micky Dolenz tar hovedvokalen. I avslutningen gjentas tittellinjen mens ekko og romklang skrus stadig kraftigere opp, til alt spyles inn i romklangkatedralen og går i oppløsning. Psykedelia!
2) You Keep Me Hanging On, Vanilla Fudge tok Supremes’ raske Holland–Dozier–Holland-hit fra 1966, satte tempoet kraftig ned og strakte albumversjonen til syv og et halvt minutt. Mark Stein synger hovedstemmen og spiller orgel, Tim Bogert bass, Vince Martell gitar og Carmine Appice trommer; alle korer. Arrangementet bygger på det Appice selv har trukket frem som gruppens kjennetegn: orgel mot en tung rytmeseksjon, store dynamiske sprang og overdådige vokalharmonier. Fremdriften kommer i veldige kast, som psykedeliske brottsjøer. Singelen ble redigert ned til under tre minutter, og nådde #16 i England. Da Atco ga den ut på nytt sommeren 1968, klatret den til 6. plass på Billboard.
Et sjeldent tilfelle av en coverversjon som beveger seg så langt fra sitt utgangspunkt at man nesten kan snakke om to forskjellige låter – begge klassikere.
3) Excerpt From A Teenage Opera, Mark Wirtz fortalte at historien om Grocer Jack kom til ham i en drøm: En gammel handelsmann kjører rundt med dagligvarer til landsbyen og blir tatt som en selvfølge av de voksne og ertet av barna. Da han dør, irriterer de voksne seg over at de nå må hente varene selv, mens barna, som i virkeligheten var glad i ham, sørger. Wirtz laget musikken og ba Keith West skrive teksten; West endte også som vokalist. Innspillingen ble produsert av Wirtz ved EMI, med Geoff Emerick som en av lydteknikerne, Steve Howe på gitar og barn fra Corona Academy i det uforglemmelige «Grocer Jack»-koret. «Sam» fulgte som et nytt utdrag, igjen med Keith West, men ble en flopp. Den planlagte operaen ble aldri fullført i samtiden.
Et artig poeng: Historien om Grocer Jack har slående likhetstrekk med The Whos “Happy Jack” (1966). Begge handler om en særing kalt Jack. Begge blir ertet av barn. Begge fremstilles med barnereglens enkelhet. Men barna elsket Grocer Jack, Happy Jack, derimot, måtte slite: The kids couldn't hurt Jack, They tried, tried, tried, They dropped things on his back, They lied, lied, lied, lied, lied. Slemme barn!
1) Ode To Billie Joe, Bobbie Gentry halvt synger, halvt resiterer over sin egen akustiske gitar, mens Jimmie Haskells arrangement for fire fioliner og to celloer skaper en naken, truende ramme rundt historien. Bobbies stemme er forbløffende dyp og mørk, på grensen til uttrykksløs, og helt avgjørende for platen. Slik skaper Gentry en avstand mellom hovedpersonen og fortelleren, selv om de er samme person – et elegant selvforsvar. Ved middagsbordet forteller moren at Billie Joe McAllister hadde hoppet fra Tallahatchie-broen; familien fortsetter å spise og småprate, mens datteren skjuler at hun sto ham nær. Hva hun og Billie Joe kastet fra broen dagen før, blir aldri forklart. Gentry understreket selv at gjenstanden var uviktig: sangens egentlige emne var familiens ubevisste grusomhet og likegyldige behandling av et selvmord som knuser personen midt iblant dem.
At gjenstanden var et abortert foster eller et dødfødt barn, er ikke bekreftet, men det er den mørkeste og kanskje mest sannsynlige tolkningen: Den forklarer hemmeligheten, selvmordet, tausheten og blomstene hun senere slipper fra broen. I 1967 var abort fremdeles forbudt eller bare tillatt under svært snevre vilkår i det meste av USA; Colorado hadde akkurat som første delstat lempet på loven. Det er vanskelig å forestille seg at en historie om et ugift ungt par og et foster i elven kunne sies rett ut på amerikansk popradio. Fortielsen ble samtidig sangens genistrek: Det usagte gjør tragedien enda mørkere.
2) Society’s Child (Baby I’ve Been Thinking), Janis Ian var på en buss da hun så et ungt kjærestepar – han svart, hun hvit – holde hender, mens de andre passasjerene flyttet seg unna. Hun begynte å skrive historien fra den hvite pikens synsvinkel: Moren avviser den svarte kjæresten, omgivelsene fordømmer forholdet, og til slutt gir piken selv etter. Endringen fra «I can’t see you» til «I don’t want to see you» var avgjørende; Ian ville ikke legge all skyld på samfunnet, men også vise pikens egen feighet.
Innspillingen ble gjort kort etter hennes 15-årsdag, med Ian på tolvstrengers gitar, Artie Butler på cembalo og orgel og George Duvivier på kontrabass. Atlantic finansierte innspillingen, men nektet å utgi den fordi temaet ble ansett som for kontroversielt. Shadow Morton tilbød platen til 22 selskaper før Verve Forecast tok sjansen. Det nasjonale gjennombruddet kom etter at Leonard Bernstein presenterte Ian og sangen i TV-programmet Inside Pop: The Rock Revolution.
3) We Love You: Lurer du på hva du får hvis du krysser The Rolling Stones og The Beatles med hverandre, er svaret «We Love You». Den innspillingen kunne ikke eksitert uten de to ytterpunktene, som jo ikke var noen ytterpunkter likevel, men to parallelle virkeligheter lagt oppå hverandre og rørt ut i demonlava overdrysset med englestøv. Det er engler og demoner i begge band. De manifesterer seg bare på forskjellige måter.
1) Heroes And Villains var Brian Wilsons og Van Dyke Parks’ første samarbeid, tenkt som et hovedverk på Smile og som en westernpreget musikalsk komedie som skulle overgå «Good Vibrations». Wilson arbeidet i månedsvis med et stort antall selvstendige deler som kunne settes sammen på forskjellige måter. Da Smile ble oppgitt, gikk han tilbake til materialet og sluttførte singelen i en langt knappere form.
Den ferdige resultatet er uvanlig vokaldominert og sparsomt instrumentert. Versene bygger fortsatt på et grunnspor fra oktober 1966, men store deler av singelens vokalspor og overdubbinger ble laget på nytt i Brian Wilsons hjemmestudio 12.–14. juni 1967. «Barbershop»-partiet bæres nesten helt av gruppens tett vevede stemmer over et enkelt orgel, mens «children were raised»-sekvensen hovedsakelig støttes av elektrisk cembalo og orgel. Stemmene fungerer dermed ikke bare som sang over og foran kompet; i lange partier er de selve arrangementet.
Da «Heroes And Villains» endelig kom, var Smile allerede skrinlagt. Singelen ble derfor både et selvstendig mesterverk og den første smakebiten på verket Brian Wilson ikke hadde klart å fullføre.
2) Burning Of The Midnight Lamp åpner med Jimi Hendrix på cembalo, et instrument han egentlig ikke kunne spille; men han fant tonene han trengte. Deretter kommer gitaren med Jimis første dokumenterte bruk av wah-wah på plate, mens The Sweet Inspirations legger de mektige korstemmene bak ham. Sangen ble påbegynt i London og fullført etter mer enn 30 opptak i New York. Hendrix sa at den handlet om ensomhet, og kalte den sin favoritt blant alt Experience hadde gjort. Ingen av de tidligere singlene bar så tydelig preg av den innadvende lydarkitekten som snart skulle skape sitt store studioverk, “Electric Ladyland”.
3) Hole In My Shoe var den første sangen Dave Mason skrev, og den ga Traffic deres største britiske singelsuksess. Mason synger og spiller blant annet sitar og Mellotron; Steve Winwood bidrar med tangenter og bass, Chris Wood med fløyte og Jim Capaldi med trommer. Midtveis forteller Francine Heimann, stedatteren til Island-sjef Chris Blackwell:
I climbed on the back of a giant albatross
Which flew through a crack in the cloud
To a place where happiness reigned all year round
And music played ever so loudly
Undring og eventyr var en viktig del av den vimsete britiske psykedeliaen og progrocken på tampen av 60-tallet. Mason forklarte at teksten bare besto av tilfeldige tanker skrevet som en barneregle, og at han ennå ikke hadde prøvd LSD. En av sommerens mest fullkomne psykedeliske popplater ble altså skrevet på dop light, og uten så mye som å snuse på en syrebit.
