The Animals on 45
(Foto: Det Nyes arkiv)
De første briter som oppdaget Bob Dylans debut-LP, begge de to første singlene sine hentet de fra det albumet. De brøt fire minutters-grensen med “The House Of The Rising Sun”, som sørget for at Stones aldri nådde 1. plass på NME-listen med “It’s All Over Now”. De mistet Alan Price, men styrket likevel stillingen som Stones største utfordrere innenfor rhythm & blues-genren. Men de dummet seg vel egentlig ut da de begynte å disse sine egne suksesser generelt og Mickie Most spesielt. Da de byttet hester og ble Decca-klienter, var egentlig spillet over, og bandet raknet fort.
Slik begynte det ganske merkelige kapittel 2 - Eric Burdon and The Animals, og musikken som svingte fra det helt eksepsjonelle til det fullstendig på trynet pinlige. Innimellom kom noen helt greie saker også. Men man må kunne si at LSD ikke nødvendigvis leverer “Sgt. Pepper”. Ikke hver gang.
Her er nå uansett mine omtaler av singlene (og EP’ne) til de forskjellige inkarnasjonene av The Animals, pluss en naturlig avrunding med et glass vin og War. Jeg fokuserer på de engelske utgivelsene, men da det ble en del rot og overlaps fra MGMs side, har jeg også tatt med noen tyske varianter fra Eric Burdon and The Animals-perioden - da det var disse som ble solgt i Norge.
Håper det virker ryddig.
Og nei, den såkalte gjenforeningen på 70-tallet gjelds ikke.
Jeg har laget en spilleliste med The Animals-singlene (1964-66) på Spotify. Den finner du ved å klikke her. Eric Burdon and The Animals-utgivelsene droppet jeg å samle da Eric Burdon har redigert i Spotify og fjernet bl.a. originalinnspillingen av “When I Was Young” og erstattet den med en ny og helt grusom versjon. Hva er det sånne folk driver med?
Mars 1964:
Baby Let Me Take You Home / Gonna Send You Back To Walker (Columbia DB 7247) UK #15 (US #57 - B-siden)
The Animals debuterer med liv og lyst i denne skøyeraktige omdiktningen av "Baby, Let Me Follow You Down" som de fant på Bob Dylans debut-LP fra 1962. De lyder som om de er høye på bubleslurp, og man klarer vanskelig å forestille seg at de sto på scenen sammen med Sonny Boy Williamson bare fire måneder tidligere. Låten er hemningsløst fengende, lagt i et lystig driv dominert av gitar og orgel. Burdon virker glad, og koret gir sitt a-ha besyv med i laget. Halvveis tar Burdon noen hvilesteg og resiterer et par strofer, og så sveiver de igang igjen, nå også bevæpnet med tamburin. Når sant skal sies låner de mer fra Liverpool enn fra Chicago.
Singlen nådde 15. plass i England, og det er sterkt til å være en debut.
Trivia: Bob Dylan må ha likt Animals' behandling av låten, for han tok den med seg ut på veien i 1966, og han brukte den også som både inngang og utgang til sitt potpourri under The Bands "The Last Waltz"-konsert i 1976. Begge ganger ligger han nærmere Animals' arrangement enn sitt eget fra 1962.
Norsk cover.
Juni 1964:
The House Of The Rising Sun / Talkin’ ‘Bout You (Columbia DB 7301)
UK #1, US #1
De fant den på Dylans første LP. Den unge mannen med prærieulvrøsten og den bitende kassegitaren ga dem ideen. Men veien derfra tok de alene. Det er en mektig innspilling, arrogant som faan. Fem snørrunger fra Newcastle tar denne tradisjonshellige horehus-blues fra New Orleans som om den var deres egen, gir den et rockarrangement som ingen hadde hørt maken til, driter i alle konvensjoner om at popsingler varer i to og et halvt minutt (denne tikker i mål på 4:27), skrur volumet på 11 og setter avsted.
Det metallglitrende elgitartemaet gjør i grunnen jobben før den er begynt. Løftet fra Dylan-LP'n, men plugget rett i en høyspentledning. Første vers er stille, du hører nesten ikke resten av bandet, men allerede i vers 2 legger Burdon seg på så det spraker i høytalerne, kompet svulmer, og Alan Prices orgel begynner sin hypnotiske dans rundt gitartemaet, før det skyter fart ut i en solo som utløser bandets villskap.
De bremser ned etter orgelsoloen, Burdon forsøker med et dempet: Oh mother tell your children.., men så greier han ikke mer, og det er ufattelig hvordan denne lille oppkomlingen fra Newcastle greier å formidle den grusomme, tilintetgjørende smerten til menneskeskjebnene som teksten er et talerør for:
Not to doooooo what I have done!!!
Spend your lives in sin and misery
In the House of the Rising Sun
Gåsehud. Og den blir vedvarende, for bandet slipper ikke, de driver låten videre, videre. Det er skummelt hvordan de tross utvidet spilletid og alle fristelsene til å improvisere og skli ut som må ligge nettopp i denne friheten, greier å legge bånd på seg. "House Of The Rising Sun" er monumental, men den mister aldri kontrollen, den seiler stolt inn skipsleia som en Atlanterhavsdamper, og legger til kai. Oppdrag utført. Lytter utmattet. Historie skrevet.
Animals smadret tre-minutters grensen, og tok en prostituerts klagesang helt til topps på hitlistene i England og USA. Begge deler meget sterk kost i 1964. Vi må ikke glemme at The Beatles ferskeste single da denne kom ut var "Can't Buy Me Love", og den handlet definitivt ikke om prostitusjon.
Det skulle gå et drøyt år før The Animals' rekord ble pulverisert. Bob Dylan sto for den bragden med "Like A Rolling Stone" som krysset seks-minutters grensen. Ironisk nok har orgelet også her en avgjørende plass i lydbildet. Det var ikke The Byrds som satt Dylan på tanken at det faktisk gikk an å gjøre det han gjorde med et elektrisk band i ryggen. Det var The Animals.
P.S. Det eksisterer en elektrisk versjon av "House Of The Rising Sun" med Bob Dylan fra 1964. Men det er en "forfalskning" i den forstand at Dylan ikke var involvert. Hans produsent, Tom Wilson, ble så forført av The Animals' slager at han tok Dylan-innspillingen fra 1962 med seg i studio, hentet inn noen musikere og la på elektrisk komp. Bare for moro. Dette opptaket samlet støv frem til 1995 da det plutselig dukket opp som en overraskelse på Bob Dylans CD-ROM "Highway 61 Interactive".
Norsk cover.
September 1964:
I’m Crying / Take It Easy (Columbia DB 7354) UK #6, US #19
Hvordan følge opp et episk mesterverk (om et horehus!) som smadret treminutters-grensen og sendte en milliard unggutter opp på rommet for å øve fingerspill? The Animals er overmodige og velger en Burdon/Price-komposisjon, eller snarere en Burdon/Price etterplapring. Den er ikke mindre influert av Bob Dylans første album enn sine forgjengere. Skreller man av beat-kompet, sitter man igjen med det det er: To sutrete Newcastle-gutter som leker Leadbelly og Woody Guthrie.
I don't hear your knock upon my door
I don't have your lovin' anymore
Since you been gone I'm hurtin' inside, yeah
Well I want you baby by my side
But I'm cryin', you know I'm cryin'
Hear me cryin' baby
Hear me crying
Hear me crying
Nåja. Grinasabber. Det er en orgeldrevet blues i oppdrevet tempo. Bassen og det skvulpende orgelet får hele greia til å gynge. Burdon pisker opp entusiasmen for den bleike teksten alt han kan, han grumler, han bjeffer, kompet hugger ufortrødent på, her er congas og korherrer som synger aaaah og en tettstrikket elgitarsolo. Men når alt er over, og det slutter veldig brått, er du lettet. Ikke mye til oppfølger, nei.
EMI satset hardt i markedsføringen og strødde annonser rundt i NME flere uker på rad. Singlen gikk fort opp til 6. plass, men datt så hurtig ned igjen.
Norsk cover.
Desember 1964:
The Animals Is Here, EP (Columbia SEG 8374) UK EP #3
The Animals våget ikke å gi ut sin nye single til jul. Da ville de måttet kjempe mot The Rolling Stones' "Little Red Rooster" og The Beatles' "I Feel Fine". Men en EP våget de. Her er deres tre første singler pluss B-siden til "Baby Let Me Take You Home" samlet på et fint, lite brett. Den nådde 3. plass på EP-listen.
Engelsk utgave.
Januar 1965:
Don’t Let Me Be Misunderstood / Club-A-Gogo
(Columbia DB 7445) UK #4, US #15
Uhyre viktig utgivelse for The Animals etter den skuffende "I'm Crying". De tar utfordringen. Mickie Mosts teori om at en singles suksess avhenger av de ti første sekundene høres utført i praksis.
Det korte, men smakk! i øret gjenkjennelige gitartemaet kjøres to ganger, og du er hektet allerede før Burdon setter igang med et "baby!" etter 9 sekunder. Låtens videre utvikling er like smart. De første strofene synges over en knapp og synkopert tromme/bass-kombinasjon og drømmende orgeltoner. Når vi nærmer oss første refreng tilføres også et dypt, nynnende kor. Alt tilrettelagt før et halvt minutt er gått, og så fosser bandet inn i refrenget.
Teksten er sår og menneskelig, en bønn om å bli tilgitt for de gale ting en av og til gjør, man mener det jo ikke alltid ondt.
Baby, sometimes I'm so carefree
With a joy that's hard to hide
And sometimes it seems that all I have do is worry
Then you're bound to see my other side
But I'm just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don't let me be misunderstood
Det er en bittersøt og bluesy versjon stinn av understatements og skjønnhet. The Animals lykkes ikke bare i å gi en personlig tolkning av Nina Simone-låten, de forbedrer den. Så definitiv er innspillingen at da Elvis Costello laget sin (saktere) versjon i 1986, beveget han seg aldri langt unna The Animals.
Norsk cover.
Mars 1965:
The Animals, EP (Columbia SEG 8400)
Fire kutt fra gruppens debut-LP "The Animals". Klassisk britisk rhythm & blues.
Engelsk utgave.
April 1965:
Bring It On Home To Me / For Miss Caulker (Columbia DB 7539)
UK #4, US #32
Utgitt samme dag som Beatles ga verden “Ticket To Ride”, på dagen 25 år etter at Blücher gikk ned utenfor Drøbak. En plettfri gjennomgang av Sam Cooke-klassikeren. Eric har the blues og synger med autoritet over et komp som er passe rått og kledelig tilbakelent. Pianoet er toneangivende her, både i introet og som ruggende rytmemarkør. Soloen der pianoet skygges av gitaren, har noe tidlig Beatles over seg. Det er en svært habil versjon som svinger, eksellent fremført (ekstra pluss for Alan Prices tytende orgel). Men man sitter likevel igjen med en ørliten skuffelse. The Animals tar ingen sjanser, det blir liksom for stilrent flinkt, nærmest et skritt tilbake.
B-siden, "For Miss Caulker", er en 100% trad. utført blues med pianoet enda mer toneangivende. Fin den også.
Norsk cover.
Juli 1965:
The Animals, EP (Columbia SEG 8439)
Man kan kan lure på poenget, men to måneder etter utgivelsen av Animals' andre LP, "Animal Tracks", gir Columbia ut en EP med fire kutt fra den nesten ett år gamle første LP'n "The Animals". (Sjekk sveisen til Alan Price!)
Engelsk utgave.
Juli 1965:
We’ve Gotta Get Out Of This Place / I Can’t Believe It (Columbia DB 7639)
UK #3, US #13
En tretrinns-slager. Nesten identisk konstruert som etterfølgeren "It's My Life". De to første trinnene danner verset. Tredje trinn refrenget. Låten åpner med et basstema, helt nakent, etter hvert tilført dempede cymbalslag. Så entrer Eric Burdon med sin dypeste og mest sotete stemme. Bandet faller inn, gitar, orgel og trommer, temperaturen stiger, og det innledende basstemaet fortsetter å gå, det er låtens ryggrad.
Eric girer opp i versets andre del, stemmen blir desperat, han beskriver det mistrøstige livet til jeg-personenes far. Men fortsatt holder bandet igjen, atmosfæren er uutholdelig. Sikringene går om ikke melodien slipper fri, og det gjør den.
Alt som skjedde i forkant bygget opp mot refrenget. Refrenget kommer fordi det må. Refrenget er låtens trylleformel.
We gotta get out of this place
If it's the last thing we ever do
We gotta get out of this place
'cause girl, there's a better life for me and you
Teksten beskriver en låst sosial situasjon. Fremragende tydeliggjort gjennom sangens første strofer:
In this dirty old part of the city
Where the sun refused to shine
People tell me there ain't no use in tryin'
Jeg-personen truer med å bryte ut av slekt skal følge slekters gang-spiralen. I seg selv et sterkt og tiltalende tema. Men "We've Gotta Get Out Of This Place" skulle få en betydning som favnet videre enn som så. Refrenget ble noe man lærte seg utenat. Det rommer håpet i en hvilket som helst formørket livssituasjon. "We've Gotta Get Out Of This Place" ble også den i særklasse mest populære sangen blant de amerikanske soldatene i Vietnam.
Eric Burdons frustrerte frihetsbrøl, hans "Det må da finnes noe bedre, det må da det?" virker like levende relevant i dag.
P.S. Dette er den siste låten Alan Price medvirket på. Da den kom ut var han allerede sluttet i bandet.
Norsk cover.
Oktober 1965:
The Animals Are Back, EP (Columbia SEG 8452) UK EP #8
En uke før "It's My Life" ga Columbia ut EP'n "The Animals Are Back". Den inneholdt de tre foregående singlene, "We've Gotta Get Out Of This Place", "Bring It On Home To Me" og "Don't Let Me Be Misunderstood" og B-siden "Club-A-Gogo". Den nådde 8. plass på EP-listen i England, for dem som er interessert i slikt.
Engelsk utgave.
Oktober 1965:
It’s My Life / I’m Gonna Change The World (Columbia DB 7741)
UK #5, US #23
Den kommer ut av stillheten. Et kort basstema som gjentas én gang, så sammen med elgitaren. Deretter faller bandet inn, vuggende på tåballene og hælene, under et nytt gitar/bass-tema avledet av det første, også dette gjentatt én gang. Revolveren er ladet, låten stabilisert, lytterens forventninger spent til bristepunktet. Eric Burdon kan åpne munnen:
It's a hard world to get a break in
All the good things have been taken
Han tar et par trippende steg for å time ankomsten til trinn 2:
But girl there are ways
To make certain things pay
Though I'm dressed in these rags
I'll wear sable some daaaay
Låten trekker pusten. Så kommer det: "hear what I say!" og trinn 2 er i gang. Et nytt gitar/basstema klatrer oppover, farligere i klangen, drivet øker, atmosfæren blir elektrisk:
I'm gonna ride the serpent
No more time spent sweatin' rent
Hear my command
I'm breakin' loose, it ain't no use
Holdin' me down, stick around
Så langt er komposisjonen og fremføringen så formidabel at spenningen må forløses. Et dårlig refreng nå ville hatt samme virkning som militærstup i tomt basseng. Men "It's My Life" har refrenget. Som lytter går man inn i det med like stor begeistring som bandet, og brøler like beruset som Animals korer:
And baby, baby!
Remember, remember!
It's my life and I'll do what I want
It's my mind and I'll think like I want
Show me I'm wrong, hurt me sometime
But some day I'll treat you real fine
Trinn 3 overstått. Og man er låtens velvillige fange. Den går gjennom de samme fasene én gang til. Og man er med, ruset, fortryllet, for nå er låten ens aller beste venn:
There'll be women and their fortunes
Who just want to mother orphans
Are you gonna cry
While I'm squeezin' them dry
Takin' all I can get, no regrets
When I, openly lie
And live on their money
Believe me honey, that money
Can you believe, I ain't no saint
No complaints
So girl throw out
Any doubt
Så styrter man inn i refrengutblåsningen med hevet knytteneve, av sine lungers fulle kraft. Innspillingen må fades, det finnes ingen annen vei ut. "It's My Life" varer egentlig evig, og fadingen styrker illusjonen.
Det er en av 60-tallets mest perfekte popsingler. Den er ung, den er opprørsk, den biter hånden som mater den (symbolisert ved jeg-personen og kvinnene han bedårer; han er ung og pengelens, de er voksne og rike) og den er full av seg selv og dermed ikke udelt sympatisk. En rockens kraftperle skal ha litt møkket negler. Opprøret som brenner her går langt utenpå tekstens budskap. Låten har attitude og et refreng som ingen under 30 hadde noe problem med å identifisere seg med - Burdon's "Don't push!" i faden er prikken over i'en. Som De Niro sa noen år senere: Are you talkin' to me?
At dette ikke ble en nr. 1 er helt uforståelig. den nådde faktisk bare 5. plass, og det med et nødrop, mens The Rolling Stones' samtidige, "Get Off Of My Cloud", toppet så lett som bare det.
Enda mer uforståelig er det at The Animals ikke likte låter som denne og forgjengeren, "We've Gotta Get Out Of This Place". For kommersielt, syntes de, for Mickie Most. De ville være råere, mer autentiske, tøffere. De må ha vært gale. Du får ikke noe tøffere enn "It's My Life".
B-siden. En tyvaktig kopiering av riffet, lagt på en buktende bass og noen surklete orgelstøt, smadret rett inn i et remjende refreng som sparker tennene inn på alt som kommer i dets vei. En svakere låt enn A-siden, men avgjort ikke tammere. Popstjernene begynte å bli skikkelig frekke i kjeften på tampen av 1965. «My Generation» lå bare noen uker frem i tid, og Dylan klatret allerede oppover listene med sin dødelig nedlatende «Positively 4th Street».
Norsk cover.
Januar 1966 (Norge):
I Ain’t Got You / Dimples (Columbia DS 2293)
Norge
I Norge var EMI snare til å slenge ut et par gamle kutt på single for å gi Decca-utgivelsen konkurranse. "I Ain't Got You" fra "Animal Tracks" (1965) og "Dimples" fra debut-albumet "The Animals" (1964). Den ble ikke noe særlig populær.
Norsk cover. (Det var ikke meg som forsøkte å rive av merkelappen.)
Januar 1966:
In The Beginning There Was Early Animals …, EP (Decca DFE 8643)
Decca hadde sikret seg The Animals. De hadde også sikret seg fire demoopptak fra september 1963 (gruppens aller første innspillinger), og disse kom på EP i januar 1966, i forkant av gruppens første single for selskapet. Det er forrykende og svett rhythm & blues som ikke står det spor tilbake for hva The Rolling Stones drev med i 1963-64. To Willie Dixon-låter ("I Just Want To make Love To You" og "Big Boss Man"), John Lee Hooker-klassikeren "Boom Boom" (som Animals gjør helt fremragende) og Bo Diddleys "Pretty Thing".
Slik låt det ukjente The Animals da de spilte på klubbene hjemme i Newcastle i 1963, og Alan Price var sjef. De måtte bli store.
Trivia: EP-coverets tegning og design er ved Eric Burdon. Rart at han forsøkte å stoppe utgivelsen når han var så delaktig i innpakningen.
Engelsk utgave.
Februar 1966:
Inside - Looking Out / Outcast (Decca F 12332) UK #6, US #34
The Animals går hardt til verks på sin første single for Decca. Introet holder låten nede med makt mens Burdon rumler gjennom de første strofene. Gitar/bass/tromme kombinasjonen tilfører ham tilmålte, eksplosive piskeslag, så drar bassen avsted, kjettingen ryker og hele stasen går av i en halvkaotisk stigning og inn i et skramlete mase-refreng. Orgelet erobrer plass i lydbildet da lurvelevenet et øyeblikk stilner. Så er det på'n igjen, med voldsom agressivitet - og innom et dirrende every man to himself instrumentalparti. Nye kaskader, og så daler endelig låten og stilner.
Det er defintivt Animals mest brutale single. Problemet er at det mangler en melodi som kan lime dette sammen, og et refreng som får deg til å huske den. Derfor er det også Animals' minst sympatiske single. Det er en modig og knallhard oppfølger til "It's My Life". De låter direkte livsfarlige.
Dansk billedcover (venstre), og singlen slik den ble solgt i Norge (høyre).
Mai 1966:
Don’t Bring Me Down / Cheating (Decca F 12407) UK #6, US #12
The Animals var misfornøyde med EMI og Mickie Most og alle de dumme slagerne de ble "tvunget" til å spille inn. Vel det gikk ikke mange månedene hos Decca før de vendte tilbake til kjent terreng. Heldigvis. "Don't Bring Me Down" - som ble den siste The Animals-singlen - er et gjennomført kommersielt stykke pop forkledd som rhythm & blues.
Du vet det allerede iløpet av de første hinkende taktene inn i låten. Animals formelig bobler av forventning, orgelet dulter utålmodig til trommene, en fresende fuzz-gitar med "Satisfaction"-takter drar forbi mens Burdon legger seg i det lave stemmeleiet. Her skal hentes det maksimale ut av refrenget. Og smakk! trår bandet til, orgelspruten står, fuzzgitar-temaet siksakker gjennom miksen og Burdon går rett i taket. Herlig!
Det er ingenting banebrytende ved denne låten om karen som liksom aldri klarer å blidgjøre jenta. Men det er klasse-pop, skrevet av Jerry Goffin og Carole King, gjort farlig av The Animals' rå og kraftfulle fremføring. Et supert farvel fra det opprinnelige The Animals.
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Holland.
September 1966:
Animal Tracks, EP (Columbia SEG 8499) UK EP #7
I forkant av "Help Me Girl" ga Animals' gamle selskap Columbia ut EP'n "Animal Tracks" med fire kutt fra 1965-albumet ved samme navn. Rent lureri, selvfølgelig.
Engelsk utgave.
Oktober 1966:
Help Me Girl / See See Rider (Decca F 12502)
UK #19 (US #29 og #10)
Eric Burdon and The Animals
I den kaotiske overgangen mellom oppløsningen av det gamle The Animals og etableringen av det nye virret Eric Burdon rundt og lurte på om han skulle bli solo-artist. En single, "See See Rider" /"Mama Told Me Not To Come" ble klargjort for utgivelse i september 1966. Men da var Burdon i full gang med et nytt Animals og en låt han hadde mer sans for. Ergo stoppet han singlen i England. I Frankrike kom den imidlertid som planlagt. Det samme skjedde i USA, men der brukte de en annen B-side, "She'll Return It", også den en etterlevning fra det gamle Animals.
I oktober kom endelig Eric Burdon & The Animals på banen i England med den jagende kommersielle "Help Me Girl". Entusiasmen er stor, Burdon stråler i en låt som jogger friskt avsted, svøpt i manende orgeltoner og heftig blås. Arrangementet er nesten spooky. Teksten beskriver rastløs tomhet og mistrivsel, vender ryggen til materialismen og dirrer av savn etter menneskelig nærhet.
I know about all the good things
And what that long green stuff can buy
Right or wrong it's a groove girl
Yet somehow I'm not satisfied
You gotta show me the way
Turn my night into day
You gotta help me girl
Help me girl
'Cause I'm going insane
Slett ingen dårlig start på den tredje fasen i The Animals' livsløp. Og et takk for meg etter et knapt år hos Decca.
P.S. Versjonen av rhytm & blues-klassikeren "See See Rider" er svært alminnelig, så man kan godt forstå at Burdon dyttet den over på B-siden.
Billedcoverne er fra Danmark (venstre) og Belgia.
Trivia: Bassist Chas Chandler la seg ikke på latsiden etter at det originale Animals ble oppløst. Han oppdaget likegodt Jimi Hendrix, ble hans manager, stablet et band på bena for ham og sørget for at Jimi Hendrix Experience var i butikkene med "Hey Joe" før 1966 var omme. Senere oppdaget Chandler Slade. En mann med teft.
Oktober 1966 (Frankrike):
See See Rider, EP (Barclay 071081)
Eric Burdon and The Animals
Franskmennene går gjerne sine egne veier. Og selv om Burdon byttet ut “Mama Told Me Not To Come” med “Help Me Girl” som A-side på sin første single med det nye Animals, kunne jo ikke plateselskapet la en såpass sterk innspilling bli liggende og støve ned i arkivet. Ut med den. Det var jo lett som bare det da Frankrike var særlig glad i EP-formatet. Her fikk man Randy Newman-låten i all sin oppspilte prakt, side om side med “Help Me Girl” og “See See Rider”. Ingen grunn til å klage da.
“That Ain’t Where It’s At” havnet på B-siden av “Help Me Girl” i USA som hadde brukt “See See Rider” på single allerede.
Burdon- og Animals-samlere er særlig glade i denne utgivelsen.
Fransk cover.
Mai 1967:
When I Was Young / A Girl Named Sandoz (MGM 1340), US #15
Eric Burdon and The Animals
Eric Burdons oppvekstroman:
The rooms were so much colder then
My father was a soldier then
And times were very hard
When I was young
En sang som tøffer seg ("I smoked my first cigarette at ten"), og tramper på rasefordommene:
I met my first love at thirteen
She was brown and I was pretty green
Kjekkastonen virker en smule påtatt og humørløs, men ordene brenner likevel. Det er ingen dårlig fortelling.
Låten bruker det samme kriblende, ladede trikset som lanserer klassikeren "Cadillac". Stryk og gitar markerer åttendedelene på samme måte som en hihat. Det skaper enorme forventninger hos lytteren. I "Cadillac" innfris disse gjennom en serie maniske utbrudd. "When I Was Young" velger en mer kontrollert vei, den svulmer og synker som flo og fjære, uten å slippe den hypnotiske taktmarkeringen. Når bandet faller inn og Burdon fyrer opp stemmen, blir du trukket hjelpeløst med i øset av trommer, gitarer og østerlandske stemningsskapende elementer som sitar og stryk. Tidvis hardner kompet, i pakt med fortellingen. Arrangementet og fremføringen føles riktig hele veien. Burdons veksling mellom dempet kontroll og emosjonelle vulkantutbrudd er fenomenal. Når bandet når inngangen til siste vers, dempes alt slik at effekten av Burdons parafrasering av Dylans "My Back Pages" blir maksimal:
My faith was so much stronger then
I believed in fellow men
And I was so much older then
When I was young
En meget sterk single som av uforståelige grunner bare nådde 15. plass i USA og ikke kom inn på NMEs TOP 30 i det hele tatt i England.
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Belgia. Det tyske coveret ble brukt i Norge.
August 1967 (UK):
Good Times / Ain’t It So (MGM 1344) UK #21
Eric Burdon and The Animals
Av en eller annen grunn var det viktig for Eric Burdon å ta avstand fra sitt tidligere liv som øltørst, festglad og småvokst rhythm & blues-sanger fra Newcastle. Han var born again, verdensborger, fredens apostel, broderskapets talsmann, omtåket av den amerikanske vestkyst-drømmen. Han trodde det var mulig å forandre verden, og at svaret lå i den unge generasjonen han selv fortsatt tilhørte og musikken de skapte og hørte på.
"Good Times" handler om dette. Men teksten virker ikke helt troverdig. Burdon er mer opptatt av å forsøke å overbevise seg selv enn lytteren. Det hadde nok smakt med en øl.
When I think of all the good times that I've wasted having good times
When I think of all the good time that 's been wasted having good times
When I was drinkin'
I should've been thinkin'
When I was fighting
I could've done the right thing
All of that boozin'
I was really losin'
Good times
Good times
Det er en usedvanlig velarrangert og iørenfallende pop-låt. Refrenget løper lett og ledig drevet frem av kassegitar, versene bremser ned, men gis en fyldigere komp av elgitar, trommer og et trolsk strykerarr. Litt partystemning midtveis hvor Burdon driver gjøn med sitt tidligere 'jeg':
Yes, here we all are having a jolly good time
And everything is working out fine, ha ha ha ha ha
Den nådde bare 21. plass i England, og havnet på B-siden til "San Franciscan Nights" i resten av verden. Jeg liker den fortsatt.
Engelske etiketter.
Les diktet til Eric. Jeg synes ikke narkotika er noe skadelig, jeg.
September 1967 (ikke UK):
San Franciscan Nights / Good Times (MGM 61 159), US #9
Eric Burdon and The Animals
Megafonstemmen som introduserer "San Franciscan Nights" skal liksom gi inntrykk av at vi sitter i en flykabin klar for den store reise. Og vi skal langt, lenger enn langt - til det mytiske San Francisco, der hippiene lever og går med blomster i håret, en by som finnes på kartet, men som like meget befinner seg inni hjernen et sted. For europeere var dette eksotiske saker man bare hadde lest om, og som påvirket alle favorittartistene til de grader. Eric Burdon ønsker velkommen, han er vår guide.
This following program is dedicated to the city and people of
San Francisco, who may not know it but they are beautiful and so
is their city this is a very personal song, so if the viewer
cannot understand it particularly those of you who are European
residents save up all your brand and fly trans love airways to
San Francisco U.S.A., then maybe you'll understand the song, it
will be worth it, if not for the sake of this song but for the
sake of your own peace of mind.
Så begynner låten, en bedagelig låt på narkosenivå, lavmælt ruslende på et enkelt bass/tromme-komp pyntet med to klimprende akustiske gitarer som henter ut vakre, fingerrappe temaer fra det deilig lumre nattemørket. Eric Burdon er super-avslappet og så kritikkløst banal at man har vanskelig for å svelge ordene i dag. Men i 1967 gikk de rett hjem:
Cop's face is filled with hate
heavens above he's on a street called love
when will they even learn
old cop young cop feel alright
on a warm San Franciscan night
the children are cool
they don't raise fools
it's an american dream
includes indians too.
Nok et vemodig glimt av en svunnen tid, og et bevis på at narkotika er ganske overvurdert.
I England var dette oppfølgeren til "Good Times". I resten av verden ble "Good Times" plassert på baksiden av "San Franciscan Nights".
Oktober 1967 (UK):
San Franciscan Nights / Gratefully Dead (MGM 1359) UK #11
Eric Burdon and The Animals
I England la de "Gratefully Dead" på B-siden.
Engelske etiketter.
Januar 1968 (ikke UK):
Monterey / Ain’t That So (MGM 61 168) US #15
Eric Burdon and The Animals
"Monterey", en nesegrus hyllest historiens første rockefestival, Monterey-festivalen i 1967. En Top 20 hit i USA. Over et besettende, rullende komp legger Burdon ut i det vide og det brede, halvt snakkende, om hvor fantastisk det var i Monterey. Han namedropper de største stjernene, og Animals forsyner hver av dem med en ørliten musikalsk vignett.
The Byrds and the Airplane did fly
Oh, Ravi Shankar's music made me cry
The Who exploded into fire and light
Hugh Masekela's music was black as night
The Grateful Dead blew everybody's mind
Jimi Hendrix, baby, believe me,
set the world on fire, yeah
Rene minimusikalen. Naiv så det knaker, nostalgisk så det holder, men fascinerende som pokker. Ønsker du å se inn i hodet til ungdomskulturen i 1967, så begynn her.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Januar 1968 (UK):
Sky Pilot (part 1) / Sky Pilot (part 2) (MGM 1373) US #14
Eric Burdon and The Animals
Eric Burdon er godt igang med sin peace & love-ekspedisjon, og her kommer hans kommentar til Vietnamkrigen generelt og kristen dobbeltmoral spesielt ("sky pilot" er en betegnelse på feltpresten i flyvåpnet). Enkelte av tekstpartiene er ganske gode, men Burdons naive og klønete misjonering trekker ned. Det skal han imidlertid ha at grytidlig i 1968 var det fortsatt uvanlig at poporkestre åpnet kjeften om emner som dette.
Det er en lang låt kappet i to på singlen. For å høre den i ett måtte man vente enda noen måneder - på albumet "The Twain Shall Meet". Kappingen er uheldig utført, istedet for å tone ned etter snaue tre minutter, og dermed gi singlen en mulighet på radio, inkluderes det nesten to minutter lange og bråkete stridspartiet, og da har de fleste som hører den for lengst gått lei.
"Sky Pilot" har nemlig potensiale. Det er et meget godt arrangert og sunget drama. Burdon opptrer som forteller uten akkompagnement i den 20 sekunder lange introduksjon.
He blesses the boys as they stand in line
The smell of gun grease
and the bayonets they shine
He's there to help them all that he can
To make them feel wanted he's a good holy man
Så sveives refrenget igang med fullt komp, rikt på lyd i bedagelig tempo, mest iørenfallende er den overdrevne bruken av phasing på trommene, en effekt Small Faces gjorde slik lykke med i "Itchycoo Park" fra 1967.
Etter vel to minutter og 50 sekunder starter det før nevnte midtpartiet, og alt gruppen har bygget opp (og det er faktisk ganske mye), raser sammen. Et par elgitarer duellerer mens en krigsdokumentar foregår i bakgrunnen: Lyden av jagerfly, mitraljøseild, et fly i vanskeligheter, eksplosjonen da flyet styrter avløst av voldsomme skuddvekslinger og lyden av en sekkepipe. Dette fades langsomt ut. Og så er A-siden ferdig. To meningsløse minutter for lang.
På B-siden kommer resten. Det er siste vers og det er sørgmodig. Hvilket understrekes av deltagende fioliner med sørgebind.
In the morning they return
With tears in their eyes
The stench of death drifts up to the skies
A soldier so ill looks at the sky pilot
Remembers the words
"Thou shalt not kill."
Sky pilot,
Sky pilot,
How high can you fly?
You'll never, never, never reach the sky.
Det er slemt å bedømme låten med 2025-øyne, men det er likevel ganske betegnende at de eldre sakene til The Animals fra tiden før Burdon spiste syre og drakk rar te, er tidløse, mens de senere innspillingen først og fremst er interessante som innblikk i en epoke som er ugjenkallelig forbi.
Singlen kom allerede i januar i England. Resten av verden ventet til april-mai.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Mai 1968 (ikke UK):
Anything / It’s All Meat (MGM 61 188) US #80
Eric Burdon and The Animals
"Anything" er en naken, ruslende vise med Burdon i dypt, fortrolig stemmeleie, omgitt av akustisk gitarklimpring, et litt skeivt strykerarrangement og en flappende bass som ligger helt fremme i miksen. Sluttresultatet minner ikke så rent lite om en Troggs-ballade. Og Erics hjerte svulmer av bevegelse:
For you, my friend, I'd do anything
Shine your shoes, anything
Lose your blues, make love to you
Take you under my wing, anything
Låtens svakhet er mangelen på refreng. Fire korte vers plassert i en evig gjentagelsesspiral kaller på gjespet, hvor fint det enn blir fremført. Er dessuten usikker på hvor snedig sangens punchline er:
'Cause everything is anything
And everything is anything
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Frankrike. Den norske pressingen ble solgt i det tyske coveret i Norge.
Mai 1968 (UK):
Monterey / Anything (MGM 1412)
Eric Burdon and The Animals
Og først nå kom “Monterey” på single i Storbritannia. Den ferske singlen på kontinentet, “Anything”, ble lagt på B-siden. Merkelig hvor det britiske MGM-kontoret valgte å ignorere verden og kjøre sitt eget race. Antagelig gikk de glipp av noen hits på den måten. Anonyme fabrikkcovere og en utgivelsespolitikk helt i utakt med resten av kloden. Det er litt som Lyn i 1969, året før vant de “the double”, nå tapte de kamp etter kamp, men ristet bare på hodet og sa: Vi er Lyn, vi rykker aldri ned.
Etikettene er som man ser, engelske.
August 1968 (Tyskland):
The Girl Can’t Help It / Around And Around (MGM 61 194)
The Animals
Og så rablet det for det tyske MGM-kontoret. Hvorfor i all verdens rike valgte de å gi ut to The Animals-innspillinger fra 1964 på single i 1968 - til alt overmål kreditert Eric Burdon and The Animals?!? Det kunne jo aldri gå bra, og det gjorde det heller ikke. Burdon må ha blitt fly forbannet om han oppdaget det. Antagelig var han så full av dop at han ikke ante hva som foregikk. Hvis du lurer - er begge låtene å finne på The Animals’ debut-LP.
Tysk cover og etikett.
Desember 1968 (ikke UK):
River Deep, Mountain High (part 1) / White Houses (MGM 61 208)
US #67 (B-siden)
Eric Burdon and The Animals
Fryktelig, fryktelig er dette skranglete forsøket på å prog/funk-rocke Ike & Tina Turner-klassikeren. Iveren er stor, evnene sånn passe. Det sene Animals hadde absolutt sine musikalske kvaliteter, men funky var de aldri. Keyboards, gitar, trommer og kor biter tennene sammen for å oppnå det umulige. Burdons entusiastiske tilrop og grynt virker svært tilgjorte, han må jo ha merket at dette ikke svingte. LP-versjonen varer i godt over 7 minutter. Takk Gud for single-platen!
B-siden “White Houses”, derimot, er en befriende upretensiøs vinner, den danser av sted og er et av høydepunktet på bandets beste LP, “Every One Of Us”.
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Frankrike. I Norge solgte man norsk pressing i tysk cover.
Februar 1969:
Ring Of Fire / I’m An Animal (MGM 1461)
Eric Burdon and The Animals
Eric Burdon gjør Johnny Cash - på halv fart! De to første minuttene er fenomenale. Versene synges dempet over enkel akutisk gitarklimpring, i refrenget faller hele bandet inn - med punch i trommene og et vandrende orgeltema over en Burdon som tar av, stemmen hans er en oppskrubbet knytteneve, det var ikke mange hvite som matchet ham på 60-tallet. Men etter to flotte minutter må de på død og liv ut i prog-land. Bassen leverer noen voldsomme, syngende løp, elgitaren drar igang en gnudrete solo, et slags munkekor legger seg over åsene, og alt truer med å gå i oppløsning. En aldeles malplassert utblåsning. De leter seg tilbake sånn nogenlunde, men har mistet fokus og den lange faden er bare strevsom.
Tysk cover. Ble brukt i Norge.
Mai 1969 (UK):
River Deep, Mountain High / Help Me Girl (MGM 1481)
Eric Burdon and The Animals
I England plasserte de "Help Me Girl" på B-siden. Den er ca. 10,3 millioner ganger bedre enn A-siden. Det hadde uansett ingenting å si. The Animals var nå historie.
Engelske etiketter.
Juli 1970:
Spill The Wine / Magic Mountain (Polydor 2001 072)
Eric Burdon & War
Det er langt fra Newcastle til de latinamerikansk og afroamerikanske ghettoene i New York. Eric Burdon tar omstillingen på strak arm. Behovet for noe nytt må ha fylt ham med noe som nærmet seg desperasjon på tampen av Animals-perioden. Den kriblende og svette streetmusikken som War tilbød ham må ha vært rene vitamininnsprøytningen. Han har neppe følt seg sortere siden han sto på scenen sammen med Sonny Boy Williamson hjemme i Newcastle i desember 1963, da alt var mulig og Americana nær.
"Spill The Wine" var første resultat av dette kortvarige samarbeidet som bare resulterte i to album. Kompet er så rytmeorientert og latinamerikansk at man umulig kan holde føttene i ro. Klare snev av Santana. Riffet som driver låten er suggererende erotisk. Over dette resiterer Burdon den underlige teksten om en drøm han har mens han ligger og sover i en sommereng:
And I fell asleep and dreamed
I dreamed I was in a Hollywood movie
And that I was the star of the movie
This really blew my mind, the fact that me,
an overfed, long-haired leaping gnome
should be the star of a Hollywood movie
Inn i drømmen vandrer en kvinne som hvisker det spartanske refrenget i øret hans:
Spill the wine and take that pearl, Spill the wine and take that pearl
Spill the wine and take that pearl, Spill the wine and take that pearl
Man blir ikke klokere, men ble påført en aldri så liten ereksjon. Det er en feel good-innspilling på nesten 5 minutter som ga løfter om at Burdon var gjenfødt. Dessverre markerer singlen også slutten på hans karriere som slager-maskin.
(Singlen ble utgitt i mai 1970 i USA.)
Billedcovere fra Norge (venstre) og USA.
Eric Burdon og Chas Chandler. Chas klarte seg bra etter Animals. Han oppdaget og ble manager til Jimi Hendrix og Slade. Man kimser ikke av det. (Foto: Det Nyes arkiv)