The Kinks på 45
Idyll i det grønne skiftet. Eller? Sjekk langfingeren til Ray. Den oppfører seg slik på en rekke av eksponeringene. Foto-session for “Village Green Preservation Society”-albumet. Akkurat dette bildet ble brukt på Pyes billig-utgave av “Kinda Kinks” på Marble Arch i 1969 (Pye annonserte mye heller for den enn for “Arthur” som var gruppens nyeste album), så der er fingeren svært passende.
The Kinks. Satirens og metallriffets mestre. Du finner ikke noe mer engelsk enn dette bandet og dets ubestridte leder, ironikeren og romantikeren og sinnatagen og filosofen og ikke minst fortelleren Raymond Douglas Davies. På sitt beste, og der var de i sannhet i årene 1966-68, matchet deres sterkeste innspillinger hva som helst med The Beatles. Særlig på tekstsiden, hvor Ray i form overgikk John og Paul.
Kinks’ problem var at de måtte slåss med plateselskapet for hver kreative millimeter de erobret. Pye så kun på artistene sine som midlertidige melkekuer. Luksustilværelsen til The Beatles i EMI-studioene i Abbey Road var unik i rocken midt på 60-tallet. De fleste måtte ta til takke med minimal tid i raklete, trange og spartanske studiokott. Å bruke tid på eksperimenter, og gud-forby-det: ambisiøse LP-produksjoner med et gjennomgående tema, var uhørt. Kinks slet motstrøms. Det er imponerende at de dro trilogien “Face To Face”, “Something Else By The Kinks” og “Village Green Preservation Society” i land, men det gjorde de. Det smertefulle var at ingen av disse LP’ne solgte. Pye satset heller på billigsamlinger med gamle opptak.
De behandlet Donovan enda verre, så Kinks var slett ikke alene.
Gruppen trodde alt skulle bli så meget bedre da Pye-kontrakten utløp og de knyttet seg til RCA. Det gikk tålelig bra i starten, selv om RCA nok hadde ventet seg noen flere hitsingler enn “Supersonic Rocket Ship”. Men Ray var blitt albummannen på ordentlig og lot seg ikke rokke. Det første albumet for RCA, “Muswell Hillbillies”, er et av gruppens fire beste album gjennom alle tider, men forvirret nok plateselskapet da Ray nektet dem å gi ut en eneste av LP-låtene på single. RCA gjorde det på kontinentet og i USA, men ikke i England.
Og så begynte musikal-helvete. Ray gikk seg aldeles vill i sine vidløftige, og aldri ferdig gjennomtenkte prosjekter. Til plateselskapet og etter hvert også resten av The Kinks’ fortvilelse. Kontrakten med RCA ble ikke fornyet. Nå ble Ray lokket til Arista av Clive Davis, og skiftet ga The Kinks en ny vår, ikke minst salgsmessig.
Min gjennomgang stopper med RCA-avslutningen i 1976. Jeg skal med tid og stunder utvide med Arista-årene 1977-85, som med Mick Avorys avgang under innspillingen av siste Arista-album, “Word Of Mouth”, også danner en naturlig slutt på Kinks’ historie. Det som kom etter, er en lang, men svært ujevn epilog.
Solo-Kinks har jeg ikke fokusert på i det hele tatt, bortsett fra Dave Davies’ Pye-singler, som jo i praksis og egentlig er The Kinks-utgivelser da hele bandet spiller på dem.
Og min enestående Kinks the singles-spilleliste på Spotify finner du her.
Februar 1964:
Long Tall Sally / I Took My Baby Home (Pye, 7N 15611
Et nytt London-band fra Muswell Hill. De avfyrer en raklete versjon av Little Richard-klassikeren "Long Tall Sally". Det tikker og går, men tar aldri fyr. Ray Davies lyder nasal, flat og svært uinspirert. Tror de at dette skal bli en hit, tror de også på julenissen.
Ray Davies har skrevet B-siden, "I Took My Baby Home". Skrøpelig låt, men fremført med enormt driv. Hadde kanskje vært et bedre valg som A-side.
Engelsk utgave.
Lanseringen av The Kinks. Forsiden av New Musical Express.
April 1964:
You Still Want Me / You Do Something To Me (Pye, 7N 15636)
"Long Tall Sally" var et dårlig valg som debutsingle. Nå forsøker Ray Davies seg med den selvkomponerte "You Still Want Me". Absolutt en forbedring. Litt puslete vers, men flott flyt i refrengene der han får hjelp av broder Daves lyse stemme. The Kinks fremstår imidlertid fortsatt som et band uten særpreg, og dette Merseybeat-frieriet kommer nok et halvt år for sent.
B-siden, "You Do Something To Me", jobber fælt for å stabilisere seg. Den går i medium tempo, har abslutt en lovende melodi innen rekkevidde, men når ikke helt frem. Også her smaker det mer Liverpool enn Muswell av soundet.
Engelsk utgave.
Pye har fortsatt tro på The Kinks og spanderer nok en annonse på forsiden av New Musical Express.
August 1964:
You Really Got Me / It’s All Right (Pye, 7N 15673) UK #1, US #7
Det riffet! Fem kjappe rett i øret. Og du er hektet. Det går ikke an å bomme med et sånt monster-riff. "You Really Got Me" er forløperen til alt tungt, alt av metall. Ren hypnose, hekseri, trollskap. Med en så potent ramme behøver ikke Ray Davies heve stemmen, han fremsier bare sin mantra, og når bassen begynner å skygge riffet, blir det så tungt, så sugende, at man bare kan glemme et konvensjonelt refreng. Midtveis går hele stasen i luften, og Dave Davies leverer tidenes mest hemningsløse gitarsolo. Det sies at den unge Jimmy Page satt i studio og bare måpte.
Mer villskap på side 2. "It's Alright" er breddfull av gitar. Versene snedig dempet, refrengene ren napalm.
Svensk billedcover, norsk pressing.
Og der nådde The Kinks 1. plass i England - og det på listen som man regnet som den offisielle, den i New Musical Express.
Oktober 1964:
All Day And All Of The Night / I Gotta Move (Pye, 7N 15714) UK #3, US #7
Etter å ha oppfunnet tidenes første monster-riff ("You Really Got Me"), bestemte The Kinks seg for å gjøre det én gang til. Så gjorde de det. "All Day And All Of The Night" er som forgjengeren bygget rundt et metallsmell av dimensjoner. Det er ikke dårligere, men en tanke mer subtilt (om vi kan bruke et slikt ord om noe så rått). Hele låten er bygget rundt riffet, hør hvordan verselinjene glir på plass i riff-blokkene. Det er klassisk heavymetal mange år før begrepet ble oppfunnet. Bandet skaper en fenomenal dynamikk, og når de treffer refrenginngangen er det bare å øse på. Og igjen leverer Dave Davies en rødglødende, vridd solo som trykker deg mot veggen.
At ikke dette ble nok en nr. 1 for bandet skyldes bare to ting: The Rolling Stones' "Little Red Rooster" og The Supremes' "Baby Love". Man kan trygt si at Kinks befant seg i godt selskap de to ukene de hang på 3. plass.
På B-siden: "I Gotta Move", oppdrevet låt med smak av roots.
I Norge likte vi ikke god musikk noe særlig, i henhold til VG. Kinks' første notering på VG-listen kom ikke før i 1966 med "Till The End Of The Day".
I Arbeiderbladet, som var for norske hitlister hva NME var for engelske i 60-årene, smatt "All Day And All Of The Night" inn på Topp 10 allerede i desember 1964. Kanskje takket være Gerhardsen.
Trivia: Jim Morrison elsket "All Day And All Of The Night. The Doors' 1968-slager "Hello, I Love You" er et vaskeekte plagiat. Ray Davies lot dem slippe unna med det.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Sverige.
Snaut fire år senere redder The Doors seg selv fra skrivetørken ved å rappe “All Day And All Of The Night”, gi den ny tekst og tittel, og seile til topps på verdenslistene.
November 1964:
Kinksize Session, EP (Pye, NEP 24200) UK EP #1
Kinks var i farta, dirrende studiokåte, og ikke pokker om de hadde tid til å vente på neste LP- eller single-session. En EP måtte til, og det litt faderlig fort.
Ray Davies har aldri lagt skjul på at han elsker The Kingsmen's "Louie Louie". Er man riktig slem, kan man si at den er blåkopien til alle Rays rock'n'roll-låter. På denne EP'n får vi Kinks' versjon. Den er mer kontrollert enn originalen, helt OK, en slags takk-for-følget til Kingsmen. Ray visste allerede at han kunne skrive bedre låter selv.
"I've Got That Feeling" er EP'ns mest umiddelbare kutt, Kinks' versjon av den allerede avdankede Merseybeat.
"Things Are Getting Better" er lagt på en huggende Bo Diddley-rytme, men mangler mye på å feste seg.
Vi møter et dempet Kinks "I Gotta Go Now"; Rays hviskesynger og Dave lister seg rundt ham med sin jazzgitar.
Ikke akkurat EP'n som stopper tiden. Men en fin sak å finne under treet julen 1964.
Engelsk utgave.
Januar 1965:
Tired Of Waiting For You / Come On Now (Pye, 7N 15759) UK #1, US #6
Etter to fenomenale riff-rockere skrur The Kinks tempoet ned og leverer en ordentlig vakker, liten ballade! Den er naken og lengselsfull, men definitivt ikke bløt. Låten drives fremover av et smart og glidende elektrisk gitar-riff, minst like potent som sine brødre fra "You Really Got Me" og "All Day And All Of The Night". Den nådde da også 1. plass i England.
På side 2 stormer vi ut i mer vant Kinks-terreng. En hard "shouter" som de sier i utlandet, sunget av Dave og sydd sammen av et tøft gitartema. Utmerket B-side.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark.
The Kinks når toppen i England for andre gang.
Januar 1965:
Kinksize Hits, EP (Pye, NEP 24203) UK EP #3
Samtidig med "Tired Of Waiting For You" ga PYE ut Kinks' andre EP, en hitsamling.
Det fantes tre typer EP’er. Hit-samlinger som denne, det ga nok dårligst salg, da de fleste hadde kjøpt singlene bare noen måneder tidligere.
Den andre typen EP var LP-utdragene. Tenåringer hadde ikke råd til LP-plater, ikke foreldrene heller, og da måtte man ty til den billigere løsningen. Utdragene. I noen tilfeller kunne en hel LP bli fordelt på tre EP-utgivelser (det skjedde med Elvis’ debut-LP). Og så anskaffet man seg albumet stykkevis og delt.
Den mest attraktive EP-varianten inneholdt kun låter som var unike for akkurat denne utgivelsen. Som “Kinkzize Session” nevnt rett ovenfor. “Kinksize Hits” tilhører altså kategori 1.
Man kjøpte først og fremst kategori 1-EP’n på grunn av coveret. I England kom ikke vanlige singler i billedcover, men kjedelige fabrikkposer. Da ble det glansede EP-coveret, gjerne med en liten historie eller enda et bilde på baksiden, veldig fristende - selv om man hadde låtene fra før.
Engelsk utgave.
Mars 1965:
Everybody’s Gonna Be Happy / Who’ll Be The Next In Line (Pye, 7N 15813)
UK #19, US #34 (B-siden)
Etter tre megaslagere (plassifre 1-3-1 på NMEs Top 30), to LP'er (plassifre 2-2 på NMEs LP-liste) og to EP'er (plassifre 1-3 på NMEs EP-liste) - alt iløpet av 7 måneder, går The Kinks på en mine (19. plass). Ray Davies har simpelthen ikke mer å by på, men presses likevel til å raske sammen enda en single. Det hadde nok vært smartere å bruke "Something Better Beginning" fra den samtidige LP'n "Kinda Kinks", men man tenkte ikke slik i 1965. Singler var selvstendige saker.
"Everybody's Gonna Be Happy" låter som det det er: Hastverksarbeid. En stressende låt i stakkato driv som hverken har et riff å hekte seg på eller en melodi å følge. Refrenget er oppjaget og flatt, forsøkt holdt i live av overivrig klapping.
B-siden, "Who'll Be The Next In Line", følger samme oppskrift. Rotete og masete komp, nå lagt på en rykk-og-napp rytme. Tilløpet til melodi gjør imidlertid låten mer attraktiv, Ray synger i ekkobelagt duett med seg selv, fraserer sakte, drar strofene ut, i effektiv kontrast til det hektiske kompet. Men hvor er refrenget?
I USA snudde de singlen.
Og vedrørende "Something Better Beginning", istedet for å bruke den som oppfølger til "Tired Of Waiting For You", ga Ray den til The Honeycombs, som hadde en hit med den samtidig med "Everybody's Gonna Be Happy". Kinks' egen versjon endte som nevnt på LP'n "Kinda Kinks".
Billedcovere fra Sverige (venstre) og Danmark. Den svenske coveret med norsk plate ble solgt i Norge.
Mai 1965:
Set Me Free / I Need You (Pye, 7N 15854) UK #9, US #23
Ray Davies må ha sparket seg selv bak over at han slapp fra seg et såpass åpenbart mindreverdig arbeid som "Everybody's Gonna Be Happy" på single. Rett i dass etter tre strålende toppslagere på rad. Nå måtte han tilbake til utgangspunktet, og bygge Kinks opp igjen. Med "Set Me Free" safer han. Den har en klart fokusert og glidende riff-blokk som melodien nærmest sklir på plass i. Det skjer ikke så mye og teksten er minimal (det meste sagt allerede i titelen). "Set Me Free" er en låt som er lett å huske og vanskelig å bli kvitt.
Med "I Need You" kopierer de seg selv, hardt trykk, fett riff. En habil B-side.
Norsk billedcover og pressing.
Juli 1965:
See My Friend / Never Met A Girl Like You Before (Pye, 7N 15919) UK #15
Kinks oppdager den indiske raga? Det hevdes av rockhistorikerne at de med denne låten gjorde akkurat det. At de var før dem alle, inkludert The Beatles. Noen har til og med antydet at "See My Friend" influerte The Beatles til å plukke opp sitaren.
Vel, den løsstrengede, kveilende duren som går hele låten igjennom kan meget vel ha hentet sin lyd fra indisk musikk. Kinks hadde ingen sitar for hånden, så de måtte klare seg med gitar og ekko, og det holdt, det. Den søvnige, nesten dopete stemmen til Ray formidler en spartansk, men meget gåtefull tekst om å være forlatt av en jente, og sitte alene ved elvebredden og se alle sine venner leke på den andre siden, så nær, og likevel så uoppnåelig. Mange har siden tolket dette som skaphomsens sang.
Opprinnelig ble den lansert med vennen i entall, “See My Friend”, ikke “See My Friends”. Det forsterker den sørgmodige, bifile understrømmen. Kanskje det var grunnen til at Ray forandret tittelen til “Friends”, som er blitt brukt siden. Han skyldte på trykkfeil. Det var det neppe, for låten omtales som “See My Friend” lenge før den ble utgitt, ble markedsført som det, var bokstavert slik på etiketten i flere opplag. Kanskje Ray angret, tvetydigheten ble for tydeliggjort, sangens budskap for nærgående og personlig.
Uansett er det en sang som hypnotiserer deg med sin overveldende monotoni. Et vågestykke også, for man forventet absolutt ikke det uveentede og sære fra et band som The Kinks.
The Beatles oppdaget selvfølgelig sitaren lenge før Kinks laget "See My Friend". Ikke bare hadde handlingen i deres "Help!"-film (filmet vinteren og våren 1965) bærende indiske elementer, men det er en restaurantscene der, innspilt 9. mai 1965, hvor et indisk orkester sitter og spiller Beatles-klassikere med indiske instrumenter, bl.a. sitar. George Harrisons interesse for indisk musikk ble vekket under filminnspillingen. Faktisk hadde "Help!" premiere nøyaktig samtidig som "See My Friend" ble utgitt.
B-siden, "Never Met A Girl Like You Before", er en upretensiøs og skøyeraktig vise, i kledelig unplugged tapning.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark. Det norske “billedcoveret” var … enkelt.
September 1965:
Kwyet Kinks, EP (Pye, NEP 24221) UK EP #1, US #13 (A Well Respected Man)
Denne EP'n var antagelig et nesten like stort sjokk for Kinks-fans og kritikere som Dylans overgang fra såkalt sint visesanger til amfetamin-drevet rock'n'roll-prins var for hans disipler. Kinks, dette halvprimitive elgitar-uhyret (en slags forløper til The Troggs), slapp gassen, hentet kassegitarene og ga seg satiren i vold. Det vil si, satiren sto kutt 1, side 2 for: "A Well Respected Man".
For en låt det er. Strofene, den ene mer sursøtt rammende enn den andre, fremstilte en selvgod gjennomsnittmann, hykleren bak den respektable fasaden. Det ikke er skyteskiven i seg selv som er viktigst for Ray, det er formen. Du kan nesten høre ham vokse for hver strofe, han flyr, ordene bobler ut av ham, de gnistrer og spraker.
And he likes his own backyard
And he likes his fags the best
'Cause he's better than the rest
And his own sweat smells the best
And he hopes to grab his father's loot
When pater passes on
'Cause he's oh, so good
And he's oh, so fine
And he's oh, so healthy
In his body and his mind
He's a well respected man about town
Doing the best things so conservatively
For noen linjer! Fra et poporkester i 1965! Det er en perfekt tekst, sunget med et glimt i øyet, og plassert i et drivende good time-komp som gjerne måtte vare evig. Hvor frigjørende må ikke denne komposisjonen ha vært for Ray Davies. Og hvor forunderlig at han ikke lot den fremfor "Till The End Of The Day", være den neste Kinks-singlen.
Resten av EP'n rekker ikke denne låten til knærne engang. Men alle har sin egen unplugged sjarm. De representerer Rays egen britiske versjon av folkrocken. Med "A Well Respected Man" unnagjort var han fri. Det skulle gi enorm uttelling de kommende årene.
Engelsk utgave.
November 1965:
Till The End Of The Day / Where Have All The Good Times Gone (Pye, 7N 15981) UK #8, US #50
- Baby I feel good!
Slik åpner Kinks' siste tunge, riffbaserte klassiker. Det er som om Ray Davies vet at han skal videre. Han har allerede antydet hvor med EP'n "Kwyet Kinks". Han skal bare unnagjøre denne, så er tallerkenen tom, og hovedretten kan serveres.
"Till The End Of The Day" er en glad, oppstemt rock'n'roll låt. Skarp i kantene, bygget rundt nok et av Dave Davies' metalliske killer-riffs (hør hvor aktivt han skyver på bak Ray!). Dette var heavymetal før begrepet ble oppfunnet. Da Dave på 70-tallet og 80-tallet forøkte å gjenerobre tronen, ble det som regel bare bråk. Hemmeligheten bak disse tidlige knallperlene var deres spartanske struktur og velsignede to-the-point instinkt. Du kan bare gjøre så mye iløpet av snaue to-tre minutter.
B-siden, "Where Have All The Good Times Gone", er faktisk enda bedre. Like hardt skyv, like iørenfallende kombinasjon mellom riff og melodi, bare enda bedre refreng. Deler av teksten peker definitivt fremover mot hva som skulle komme, og det med et sardonisk flir:
Ma and Pa look back at all the things they used to do
Didn't have no money and they always told the truth
Daddy didn't have no toys
And mummy didn't need no boys
Så var The Kinks klar for 1966.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Sverige.
Februar 1966:
Dedicated Follower Of Fashion / Sittin’ On My Sofa (Pye, 7N 17064)
UK #4, US #36
Suksessen med "A Well Respected Man" ga Ray Davies akkurat den selvtilliten han trengte: Satire. Veien ut av den nærmest standardiserte riff-rocken som Kinks hadde perfeksjonert og melket til døde. Men der "A Well Respected Man" var syrlig på en vennlig måte er "Dedicated Follower Of Fashion" direkte ondskapsfull. Moteløven som springer fra butikk til butikk i evig jakt på det aller siste, får så både stripebukser og frynseskjorter passer. Pyntefjolset har ingenting å bidra med, hans angst for å henge etter fyller Ray med vemmelse og hans tomhjernede parade gjennom Swinging London gir ham frysninger. Dette er etterplapreren, den etterpåkloke selvbeundrer, og... sikkert et sted der inne: musikk-kritikeren.
He thinks he is a flower to be looked at
And when he pulls his frilly nylon panties right up tight
He feels a dedicated follower of fashion
Oh yes, he is (oh yes, he is)
Oh yes, he is (oh yes, he is)
There's one thing that he loves and that is flattery
One week he's in polka-dots, the next week he's in stripes
'Cause he's a dedicated follower of fashion
De giftige tekststrofene er satt til en munter melodi, nærmest en akustisk vise, som lunter freidig avgårde, drevet frem av en call-response dialog mellom Rays stemme og Daves overstyrte elgitar, rytmen markert av kassegitar-akorder. Du blir glad av å høre låten, og den tok definitivt folk med guarden nede da den kom ut. 59 år senere kan kanskje temaet virke noe fjernt, til gjengjeld gir singlen et herlig bilde av en svunnen tid.
B-siden, "Sittin' On My Sofa", er Rays forsøk på å skrive sin "Louie Louie". En primitiv, men sjarmerende sak sunget av en ensom fyr som har dårlig råd og må nøye seg med å sitte i sofaen sin når alle andre har det gøy.
"Dedicated Follower Of Fashion"skulle egentlig vært hovedkuttet på en planlagt satire-EP. Ray kjempet imidlertid både mot sin egen mentale tilstand (han hadde et lite nervesammenbrudd i 1966) og PYEs uvilje.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark. Ray Davies er ansvarlig for tegningen.
Juni 1966:
Sunny Afternoon / I’m Not Like Everybody Else (Pye, 7N 17125) UK #1, US #14
Her presenteres Kinks' signatur-tema for første gang, den klangfulle nedadstigende tonerekken spilt på en elektrisk gitar. Den åpner "Sunny Afternoon", og hekter deg allerede før sangen egentlig er begynt, og den vender tilbake og skygger ordene i refrengene. Den sommervarme, døsige stemningen beholdes hele veien, rytmen lett slengete og akkord-markert, Rays stemme fortrolig, nesten innsmigrende. Og hvilken melodi han har skapt til å henge ingrediensene på!
Teksten forteller historien om en motløs rikmannsgutt som er ruinert på absolutt alle plan. Ligningsmyndigheten har tatt det meste av det han eier, jenta som forlot ham, resten, og i sin sakte oppvåkning til virkeligheten oppdager han at også livsinnholdet er borte. Nå sitter han og synes synd på seg selv over en øl i sommersolen.
My girlfriend's run off with my car
And gone back to her ma and pa
Telling tales of drunkenness and cruelty
Now I'm sitting here
Sipping at my ice cold beer
Lazing on a sunny afternoon
Satiren er dempet, Ray har sympati for figuren sin, og det smitter velsignet over på lytteren. Maken til popmusikk hadde man aldri hørt.
"Sunny Afternoon" ble så populær at den dyttet selveste The Beatles og deres banebrytende "Paperback Writer" ned fra 1. plass i England etter bare to uker.
B-siden, "I'm Not Like Everybody Else", er et primitivt og støyende stykke opprørstrang sunget av Dave.
Billedcover fra Norge (venstre) og Tyskland.
Annonsen fra New Musical Express, 3. juni 1966. Som vi ser var Ray Davies ute og poserte med bart nesten et halvt år før The Beatles.
Bergen
The Kinks i Bergen, “Sunny Afternoon” i butikkene, sommer, alt vel. (Foto: Det Nyes arkiv)
Og sannelig, her sparker Kinks Beatles’ banebrytende “Paperback Writer” ned fra 1. plass, og det med en av de fineste sommersangene verden har hørt. Gruppens tredje nr. 1 på snaue to år. Det skulle gå fire år før de greide det igjen.
Juli 1966 (Norge):
Wonder Where My Baby Is Tonight / I Need You (Pye, 7N 309) Norge
Antagelig et svensk påfunn. Svenskene ga ut mange rare Kinks-singler (og EP’er) på denne tiden. Norge lot seg bare lure med noen få ganger. Som her. A-siden er hentet fra allerede ett år gamle "Kinda Kinks". B-siden er identisk med B-siden på "Set Me Free". Jeg husker at noen jenter hadde denne singlen.
Norsk cover og pressing.
Juli 1966:
Dedicated Kinks, EP (Pye, NEP 24258) UK EP #7
En hitsamling. Fint cover. Og Pete Quaife poserer med pipe. Egentlig er vel det pipe-bildet den aller viktigste grunnen til å skaffe seg denne EP’n. Pete slet med en bruddskade på denne tiden, så vidt jeg husker, og John Dalton opererte som fast vikar. Han skulle i 1969 bli fast medlem og Quaifes permanente erstatning.
Engelsk utgave.
John Dalton i Bergen i juni 1966. (Foto: Det Nyes arkiv)
November 1966:
Deadend Street / Big Black Smoke (Pye, 7N 17222) UK #8, US #73
«Sunny Afternoon» ga oss et bittersøtt portrett av en dekadent rikmannsgutt i fritt fall. Han satt på terrassen i solnedgangen og sutret i ølglasset over skattefuten som kom for å ta det hele fra ham (både yacht og herskapshus) og over den troløse jenta som hadde rappet bilen hans og stukket hjem til mamma. I Kinks’ hender en vemodig og munter sommerlåt så uimotståelig feelgood at den sparket Beatles’ «Paperback Writer» ned fra 1. plass i England.
1966 var året da det løsnet for satirikeren Ray Davies, han var inne i en stim som skulle vedvare i drøye to år. Etter sommerslageren kom det fenomenale albumet «Face To Face» som grenser mot en tematisk fortelling, en nesten-rockopera, med rikmannsgutten fra «Sunny Afternoon» i hovedrollen. Ikke helt gjennomført, riktignok, man finner igjen fragmenter fra den opprinnelige planen andre steder, «End Of The Season» (innspilt for «Face To Face») dukket f.eks. opp et år senere på «Something Else»-LP’n.
Davies slet med plateselskapet PYE som ikke trodde på dyre og tidkrevende LP-prosjekter, for dem var The Kinks en melkeku hvis eneste oppgave i livet var å levere lett salgbare singleplater. Konflikten mellom Davies og PYE var særlig opprivende i 1966, plateselskapet drev regelrett utpressning for å tvinge Kinks lydige. Da «Face To Face» endelig kom (PYE hadde blokkert utgivelsen i flere måneder), var det en nedstrippet versjon som manglet mange av låtene som egentlig skulle vært inkludert.
Da julen nærmet seg var det tid for ny single. PYE forventet det. Og Ray Davies leverte. Men gudene vet hva selskapet tenkte da de fikk tapen. «Deadend Street» er riktignok usedvanlig iørefallende, som alle Davies’ låter i denne perioden, men temavalget? Pappagutter med seilerluen på snei er nå én ting. Men å servere tenåringer i julemodus en besk skildring av gråbeingårder og arbeiderklasse-armod ble neppe regnet som «innafor».
Temaspranget fra «Sunny Afternoon» til «Deadend Street» er brutalt. At Ray Davies slapp unna med det skyldes – bortsett fra tidsnød (PYE kunne ikke godt sende dem i studio igjen) – at han takler temaet så elegant. Ja, han kjæler nesten med den frosne, magre, sotgrå tilstanden av pengelens. Ikke så den blir hyggelig, hvordan kan det vel bli det, men så den blir levende og kaller på lytterens sorgmuntre medlidenhet.
On a cold and frosty morning
Wipe my eyes and stop me yawning
And my feet are nearly frozen
Boil the tea and put some toast on
What are we living for?
Two-roomed apartment on the second floor
No chance to emigrate
I'm deep in debt and now it's much too late
We both want to work so hard
We can't get the chance
(Dead end!)
People live on dead end street
(Dead end!)
People are dying on dead end street
(Dead end!)
I'm gonna die on dead end street
En popsingle med sosialistisk budskap og døden som bakteppe var selvfølgelig aldeles uhørt i 1966, men Kinks greide det. Dels fordi teksten bruker satiren som grep, og det var jo lov, og enda mer fordi melodien og produksjonen forfører deg. "Deadend Street" er en iørefallende, hinkende vandring gjennom ødeland, kompet tikker lystig avsted på good time-maner, akkurat som «Sunny Afternoon», men nå ledsaget av en sørgmodig trombone som klager sin nød i den lange avslutningen hvor gatens talekor utbryter sine takfaste «yeah!» - det er sannelig ikke den samme gaten som frister med sine («Come on home!») i «Autumn Almanac»!
B-siden får man vel regne med at PYE ikke sjekket teksten på. "Big Black Smoke" er en like mektig produsert og enda dystrere fortelling. Lagt på det fete nedadstigende gitar/bass-temaet fra "Sunny Afternoon", men nå i en illevarslende og blytung atmosfære. Det er historien om den naive bondejenta som flytter til storbyen, et skrekkens sted hvor solen aldri skinner og fabrikkrøken velter ut av skorstenene og formørker gatene. Her lever hun på en cocktail av piller og sigaretter, og livnærer seg som prostituert.
Frailest, purest girl the world has seen
According to her Ma, according to her Pa
And everybody said
That she knew no sin and did no wrong
Till she walked the streets of the big black smoke
Of the big black smoke
Så meget for drømmene om glamour og kjekke gutter. Låten forsvinner i en malstrøm av dysterhet til kimende kirkeklokker og de fjerne ropene fra the town crier. Meget sterke saker fra et poporkester i 1966! Og en av Kinks’ beste B-sider, den kunne fint dratt lasset alene. Eller kanskje ikke. BBC ville vel blokkert den.
I 1966 begynte promovideoen å dukke opp. Beatles var pionerene, selvfølgelig, de introduserte fenomenet tilbake i 1965, og fulgte opp med strålende videoer til «Paperback Writer» og «Rain» tidlig på sommeren 1966. The Who tok signalet. Deres «Happy Jack»-video er utrolig festlig. Kinks gjorde det også, men Ray Davies valgte selvfølgelig konfrontasjon. Videoen til «Deadend Street» forestiller gruppen som begravelsesagenter, bærende på en kiste gjennom den trange veistumpen Little Green Street i nord-London, og avslutter med at liket hopper ut av kisten og legger på sprang med hele følget (og kisten) i hælene. Stumfilm-muntert om døden, i sort/hvitt. For tøft for BBC.
En av de grimmeste hitsingler som har vært laget. Og likevel, så velsignet Kinks at du bare må elske den. Av og til er det min Kinks-favoritt.
Dessverre ønsket jeg meg den ikke til jul i 1966, men det skyldtes at jeg trodde jeg var smart. Jeg ønsket Lee Dorseys «Holy Cow» (mitt egentlige andrevalg) av strategiske grunner, og «tipset» mine foreldre om at brutter Jakob ønsket «Deadend Street» (mitt egentlige førstevalg). Det viktige var jo å få platen i hus. Jeg var tre år eldre, og regnet det som sikkert at jeg skulle bytte Kinks til meg for perler og glansbilder. Så skjer det ulykksalige at Jakob faktisk hadde et ønske denne gangen, og det var ikke Kinks. Han hadde ikke noe forhold til Kinks i det hele tatt og begynte nesten å grine da han pakket opp på julaften. Og så måtte jeg gå den tunge veien og bytte platen i romjulen – til «No Milk Today»! Herman’s fucking Hermits! Første et stykke ut i januar hadde jeg råd til å kjøpe Kinks-singlen, for egne, surt oppsparte penger. Grinasabb!
Vær OBS på at tittelen også skrives «Dead End Street» på senere opplag, men jeg har holdt meg til «Deadend» i ett ord da det var slik det ble skrevet i annonsen, i noteheftet og på de første engelske pressingene
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Januar 1967 (Norge):
Party Line / Dandy (Pye, 7N 317) Norge
Nok en av disse mystiske, skandinaviske ekstra-singlene. Den underfundige åpen-linje-bluesen fra fenomenale "Face To Face" koblet med spradebass-nidvisen "Dandy" fra samme. Ingen hit, men gøy.
Herman’s Hermits var lynkjappe, ga ut “Dandy” på single i USA, og ble belønnet med en Top 5. Peter Noone som satiriker har ikke samme snert i frasering og tonefall som Raymond Douglas Davies, så meget kan jeg si.
Norsk cover og pressing.
Mai 1967:
Waterloo Sunset / Act Nice And Gentle (Pye, 7N 17321) UK #2
Det føles umulig å skrive noe om denne. "Waterloo Sunset" er gralen. Alle kan ha sine personlige Kinks-favoritter, men vi vender alltid tilbake til denne. Den skildrer to unge mennesker i et grått hverdagsmylder, men Turner-lyssatt av solnedgangen over Themsen, og broen over elven som metafor for det de to har sammen, veien til fristedet på den andre siden hvor «they feel safe and sound».
Millions of people swarming like flies 'round
Waterloo underground
But Terry and Julie cross over the river
Where they feel safe and sound
And they don't need no friends
As long as they gaze on
Waterloo Sunset
They are in paradise
Rays rolle er den passive iakttagerens, han dikter eventyret inn i de to skikkelsene som møtes hver fredag utenfor Waterloo stasjon og spaserer sammen over broen, inn i den flammende kveldshimmelen som han selv opplever som et visjon av paradiset. Ordene faller lett og døsig inn i den vuggende melodien og skygges av et klimprende gitartema. Refrenget hektes på den nedadgående gitarklatringen som Kinks brukte så effektivt i «Sunny Afternoon» og «Big Black Smoke», men her fremstår den som en lystig galopp målt mot forgjengernes dovne steg for steg. Over hele stasen svever korstemmene anført av Rays hustru Rasa. Resultatet er så bittersøtt og vakkert at det gjør vondt.
B-siden, "Act Nice And Gentle", er er en (sikkert helt bevisst) Lovin' Spoonful-pastisj. En glemt juvel i Kinks-katalogen.
You don't need no fancy clothes
Where'd you get them, goodness knows?
Just show some civility.
Act nice, act nice and gentle to me.
Norsk cover og pressing.
Juli 1967 (Norge):
Mister Pleasant / This Is Where I Belong (Pye, 7N 17314) Norge, US #80
Vi var heldige i Norge og fikk denne flunkende nye satiren som sommersingle. I England måtte de vente helt til oktober da den omsider dukket opp på B-siden av "Autumn Almanac".
Det er en lystig ompa med en ondskapsfull skildring av den den selvgode og ubegripelig kjedelige Mr. Pleasant. Ray godter seg over mannen ulykke.
Oh Mr Pleasant, how is Mrs Pleasant?
Did you know she was flirting around
With another young man,
And he's taking her out
When you have to work late?
And it's not so pleasant after all, hey hey.
How are you today?
Vanvittig iørefallende innspilling som holdt på å bli single også i England (derfor det engelske katalognummeret), men gruppen ombestemte seg da “Waterloo Sunset” var i boks.
B-siden på "vår" single, "This Is Where I Belong", måtte engelskmennene vente enda lenger før de fikk høre. En fabelaktig fin låt om slå seg til ro med det man har fremfor å stadig fokusere på gresset på den andre siden av gjerdet. Hva sa Goethe, om ikke, "Im Ganzen aber und Großen kann ich doch sagen, daß ich wie ein glücklicher Mensch lebe, ‘amor fati’ ist meine Losung."
Amor fati, elsk din skjebne!
I can't think of a place I'd rather be.
The whole wide world doesn't mean so much to me,
For this is where I belong,
This is where I belong.
En ganske alminnelig popplate på en jukebox i Lillesand i 1967. Jeg var ikke 15 engang, og absolutt trollbundet.
Norsk cover og pressing.
Juli 1967:
Death Of A Clown / Love Me Till The Sun Shines (Pye, 7N 17356) UK #4
Dave Davies
Den er enkel, en slags trolsk trubadur-pop med sirkusmotiv i teksten, hovedingrediensene klovn og alkoholisme. Dave stemme er lys og strevsom, men svært efektiv i denne kassegitarsettingen. Og når han når refrenget, flyr sangen avgårde på Kinks' magiske ensemble-sound og fjern, vakker la-la koring. En velfortjent sommerhit og en helstøpt solo-debut for Dave Davies.
Det er selvfølgelig en Kinks-innspilling, og Ray Davies er veldig synlig både som medkomponist og 2.stemme. Men han kunne jo ikke la dette være en offisiell oppfølger til eventyrlige "Waterloo Sunset". Bedre å bruke Dave.
Da Spania og Massiel vant Melodi Grand Prix i 1968, reagerte forleggeren til Davies-brødrene. "La La La" er omtrent identisk med refrenget i "Death Of A Clown".
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark.
Oktober 1967:
Autumn Almanac / Mr. Pleasant (Pye, 7N 17400) UK #5
Autumn Almanac / David Watts (Pye, 7N 17405) Norge
Her er veiskillet. Etter "Autumn Almanac" var Ray Davies ferdig med single-formatet mer eller mindre for godt. For ham var LP-platen med sitt betydelig bredere lerret, langt mer utfordrende og attraktiv. Hvem kan holde det mot ham? Mens navn som The Beatles, Stones og Dylan i mange år hadde hatt frie hender med LP-formatet, slet Ray Davies i oppoverbakke med sitt plateselskap Pye. De anså ham for å være en hit-maker, ingenting annet. Dette smittet også over på publikum. Kinks hadde ikke markedets respekt på tampen av 1967. De var et hit-band, et tenåringsband. Punktum.
Allerede i 1966 var Davies igang med et modig storprosjekt, en esende deig av låter, nok til et dobbelt-album. Han møtte veggen hos Pye. Kompromisset som kom på tampen av året, "Face To Face", var slanket brutalt ned.
Bitterheten mot dette overgrepet økte med årene, for etter hvert ga han også Pye skylden for omslagsbildet, som de angivelig hadde klasket sammen bak hans rygg. Dette er en ren løgn da Ray i samtale med New Musical Express sommeren 1966 beskriver omslaget i detalj, og han tar absolutt all ære for den illustrasjonen.
Uansett. Frustrasjonene var betydelige. Behovet for anerkjennelse enormt. Han kastet all energi inn i skapelsen av albumet "Village Green Preservation Society". Single-plater var fra nå av noe han slengte ut av lommen hver gang Pye-maset ble for stort. Og for hver gang LP-kreasjonene hans gikk på en salgssmell, ble han desto mer oppsatt på å gjøre det enda bedre, enda djervere neste gang.
Hvis bare Pye hadde gitt ham frie hender i 1966 og fremover, hadde kanskje historien sett annerledes ut. Da ville Ray Davies neppe i ren trass tatt så lett på singlene. Han ville brukt begge formater, så forskjellige som de tross alt er, side om side.
Det var en lang introduksjon til "Autumn Almanac". Men det forklarer kanskje hvorfor jeg blir vemodig hver gang jeg hører den. Ikke bare fordi det er en vemodig sang, men fordi det er den siste perfekte pop-singlen til Kinks, ja, kanskje den siste perfekte pop-singlen i verden.
I 1966-67 var Ray Davies tre-minutters mediets trollmann. Ikke engang The Beatles matcher den ubrutte Kinks-rekken "Sunny Afternoon", "Dead End Street", "Waterloo Sunset" og "Autumn Almanac".
Ray kunne gjøre det maksimale ut av det minimale, hvilket jo er hele single-formatets idé. Hans instinkt for å skape stemninger, hans geniale øre for arrangementer. Hans briljante formuleringsevne: Ray Davies skrev de beste poptekstene i verden, iløpet av noen få knappe strofer og et refreng som limte seg fast i hjernen, hadde han skapt en roman. Skildringene av menneskeskjebner er uovertruffen.Og han gjør det alltid med et halvsmil, bittersøt vemod er aldri langt unna i en klassisk Kinks-låt.
"Autumn Almanac" skildrer hverdagsmennesket og hans hverdag med en varme som får det til å lyde som en tilværelse i paradiset.
Nyt denne akvarellen som innleder låten:
From the dew-soaked hedge creeps a crawly caterpillar,
When the dawn begins to crack.
It's all part of my autumn almanac.
Breeze blows leaves of a musty-coloured yellow,
So I sweep them in my sack.
Yes, yes, yes, it's my autumn almanac.
Kanskje er det slik, man bor i det samme huset, i den samme gaten og gjør de samme faste tingene hele livet. Er det et mindreverdig liv? Ikke ifølge "Autumn Almanac". Den tripper inn på lyden av kassegitarer (låtens bærende instrument), det drypper av lun vemod, den flyter på stemningen av forgangne tider (noe høstmotivet understreker), og når Ray marsjerer inn i den geniale stroferekken som begynner med "I like my football on a Saturday..." vet du som lytter hva lykke er.
I like my football on a Saturday,
Roast beef on Sundays, all right.
I go to Blackpool for my holidays,
Sit in the open sunlight.
This is my street, and I'm never gonna to leave it,
And I'm always gonna to stay here
If I live to be ninety-nine,
'Cause all the people I meet
Seem to come from my street
And I can't get away,
Because it's calling me, (come on home)
Hear it calling me, (come on home)
Du får lyst til å gjøre det samme som Kinks: Bryte ut i et jublend la-la-la og minst tre ba-pa-pa. Gjenkjennelsens idyll, det er "Autumn Almanac".
En helt genial, liten detalj, sjekk faden. Ray tøyser med hjernen din, dypt inne i miksen opptrer plutselig baklengstape og en mellotron. Kinks hyllest til Hvermannsen tar en syrebit og sier takk for seg. Du hører det enda tydelige i stereo-miksen. Psykedelia!
B-siden var i England "Mr. Pleasant", som er alt det den to år senere "Plastic Man" ikke var. "Mr. Pleasant" kunne vært en A-side i seg selv. Det var den som nevnt i Norge. Derfor har den norske utgivelsen av "Autumn Almanac" "David Watts" på B-siden. Ikke akkurat noe dårlig valg.
Norsk cover og pressing.
November 1967:
Susannah’s Still Alive / Funny Face (Pye, 7N 17429) UK #20
Dave Davies
Dave Davies' andre single er en mye tøffere og råere produksjon enn "Death Of A Clown". Men hovedpersonen er også her svak for både whisky og gin. En relativt risikabel blanding, spør du meg.
Whiskey or gin, that's alright,
When there's nothing in her bed at night
Susannah drikker med begge hendene og er fordreid av ensomhet. Det eneste hun ønsker er at en staut kar bryter seg inn på soverommet hennes om natten og går på så mysa skvetter. Ikke veldig subtilt, og Ray må ha grøsset en tanke under innspillingen (for ja, det er en Kinks-innspilling). Men det låter hit, og det kolossalt. Det ble den også. Men så stoppet det opp for Dave.
Billedcover fra Norge (venstre) og Frankrike.
April 1968:
Wonderboy / Pretty Polly (Pye, 7N 17468) UK #28
Ray Davies var blitt far, og erkjennelsen ga ham inspirasjon til denne underlig arrangerte trallen. Hvordan han fikk resten av bandet til å synge tra-la-la-la-la i låtens samfulle 2 minutter og 47 sekunder (eller deromkring) uten å knekke sammen eller eksplodere er et under i seg selv. Det er en fin låt, absolutt. Og det er en glad låt sunget av en far til sitt nyfødte barn, en hyllest til livet.
Wonder boy, life's just begun.
Turn your sorrow into wonder
Dream alone, don't sigh, don't groan
Life is only what you wonder.
Day is as light as your brightest dreams,
Night is as dark as you feel it ought to be.
Time is as fast as the slowest thing,
Life is only...
Men melodien mangler noe, den flyter bare forbi. Rays stemme er mikset for langt bak, den drukner i den enerverende lallingen. Det må imidlertid ha kommet som et sjokk på ham at singlen solgte så dårlig. Den skrapte bare såvidt innom Top 30 i NME, katastrofe for et band som hadde hatt klippekort på Top 10 siden 1964.
Stereo-versjonen, som først dukket opp mange år senere (første gang på et amerikansk samle-album), gir riktignok "Wonderboy" oppreisning. Det samme gjør tiden. Idag er den en av mange ikke fullt så kjente skatter i Kinks-katalogen. Der finner man også den muntert arrangerte B-siden, "Pretty Polly".
John Lennon elsket “Wonderboy”.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark.
April 1968:
Dave Davies Hits, EP (Pye, NEP 24289)
Dave Davies
Det var en dårlig skjult hemmelighet at Dave Davies-singlene egentlig bare var Kinks-innspillinger sunget av Dave. "Death Of A Clown", "Love Me Till The Sun Shines" og "Funny Face" dukket alle opp på Kinks-albumet "Something Else By The Kinks".
Engelsk utgave.
April 1968:
The Kinks, EP (Pye, NEP 24296)
Fire kutt fra "Something Else"-albumet i en tid da EP-formatet var blitt irrelevant. “David Watts” kunne glatt vært utgitt på single, “Two Sisters” er en ikke særlig kamuflert allegori over Rays forhold til sin bror Dave, veldig fin låt, og “Lazy Old Sun” er lysende metafysikk, en dialog mellom Ray og solen, intet mindre, pakket inn i snaue tre minutters strålende popmusikk.
When I was young
My world was three foot, seven inch tall
When you were young
There was no world at all
Tre vinnere og én ganske god låt. Det kaller jeg uansett for et funn.
Engelsk utgave.
Juni 1968:
Days / She’s Got Everything (Pye, 7N 17573) UK #14
Klar som en fjellbekk, sval som en sommervind. "Days" er en ukomplisert melodi, fremført som en glad, liten hymne, men teksten er dypblå og full av smerte. Hovedpersonen er forlatt, men forsøker å takke den som forlot ham for alt det fine vedkommende ga ham mens de var sammen. Jo mer man hører på ordene, dess beskere blir teksten. En ordentlig luresang er det, men ikke noe mindre fin av den grunn. Nettopp den spartanske ordbruken gir den styrke.
Man kan innvende at Kinks ikke er alt for fantasifulle i fremføringen, Mick Avorys slamrende trommer grenser mot det direkte ufølsomme. Men over tid har "Days" fått klassikerstatus. Den blekner mot sine mange fine forgjengere, men det var da. Nå ser vi den fra evighetens synsvinkel.
Trivia: "Days" ble inkludert på den første (skandinaviske) versjonen av "Village Green"-LP'n, men kom ikke med på den fullstendige (og forbedrede) engelske versjonen. Kirsty MacColls versjon er vidunderlig.
Norsk billedcover i to farvevarianter.
August 1968:
Lincoln County / There Is No Life Without Love (Pye, 7N 17514)
Dave Davies
Kjempefin tredje-single fra lillebror Dave. Spinkel, skjør og enormt fengende er den huskende inngangen, og som han hoier og strekker stemmen til bristepunktet i refrengene hvor et kantete strykerarrangement gjør sitt for å friske opp den allerede høye stemningen. En låt skapt for gatemusikanter og allsang mens myntene klirrer i skyggeluen.
Her kommer han hjem, glad og trallende, etter å ha sonet ferdig:
Well, I bought a new suit at the best pawn broker's shop,
Bought my ticket from money that I saved in jail.
Og selvfølgelig: Dette er en Kinks-innspilling.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Desember 1968 (Norge):
Starstruck / Picture Book (Pye, 7N 319) Norge
Planlagt som single i England, men kansellert. I Norge forsøkte vi oss. Ingen hit.
“Starstruck” har sjarm, men går og går uten egentlig å finne magien. Den skildrer mørke med lyse farver. Ergo utfordrer den deg ikke, den får deg bare til å lalle med. B-siden er langt bedre, gjenkjennelig og ømt nostalgisk, sangen om fotoalbumet, eller egentlig om tiden som spiser vår oppvekst og ungdom, og etterlater oss som mimrende, gamle menn.
A picture of you in your birthday suit,
You sat in the sun on a hot afternoon.
Picture book, your mama and your papa, and fat old Uncle Charlie out boozing with their friends.
Picture book, a holiday in August, outside a bed and breakfast in sunny Southend.
Picture book, when you were just a baby, those days when you were happy, a long time ago.
Billedcover fra Norge (venstre) og Holland.
Januar 1969:
Hold My Hand / Creeping Jean (Pye, 7N 17678)
Dave Davies
Siden juni 1968 har ikke Kinks gitt ut en eneste single (bortsett fra i Norge og Sverige). Ray Davies forsøker å erobre LP-publikummet. Uten hell. Samtidig forsøker Dave Davies å holde en solo-karriere igang. Det begynte så lovende i 1967. Men med "Hold My Hand" sier det stopp. Ikke fordi det er noen dårlig låt, tvert imot, den har en flammende Dylansk intensitet over seg, og svir seg fast i sjela.
Today, when she comes in,
I'll be standing at the door, and I won't say any more.
I know that she's been there.
It's not the way I look at her, it's the way she looks at me
Dave kompes av The Kinks, noe som er lett å høre. De yter låten full rettferdighet. "Hold My Hand" er den beste singlen Kinks ikke ga ut.
Men ville folk ha den? Nei. det er gåtefullt, det er urettferdig, men "Hold My Hand" sank som en sten. Og dermed var det slutt på solo-singlene til Dave, og albumet han var i god gang med ble skrinlagt.
Norsk billedcover og pressing.
Mars 1969:
Plastic Man / King Kong (Pye, 7N 17724) UK #28
Et tilnærmet desperat forsøk på å gjenerobre tapt terreng, det er hva "Plastic Man" signaliserer. "Village Green"-LP'n, Ray Davies' stolthet, gikk rett i dass salgsmessig, Pye presser utålmodig på og vil ha en slager, Ray skriver på bestilling. En satire over tanketomme hverdagsmennesker som lever tanketomme liv. Fortellingen om plastikkmannen virker imidlertid forsert, fleipen er forutsigbar og rammer strengt tatt ingen.
He's got plastic heart, plastic teeth and toes,
(Yeah, he's plastic man)
He's got plastic knees and a perfect plastic nose.
(Yeah, he's plastic man)
He's got plastic lips that hide his plastic teeth and gums,
And plastic legs that reach up to his plastic bum.
(Plastic bum)
Den musikalske innpakningen bruker triksene fra klassisk Kinks, det nedadstigende gitartemaet husker man fra gylne øyeblikk som "Sunny Afternoon" og "Big Black Smoke", og sluttresultatet er tilgjort gøyalt. Definitivt den minst inspirerte av samtlige singler Kinks laget for Pye.
Og likevel. Likevel klarer man ikke å mislike låten. Lyden av en Ray Davies som forsøker å være Ray Davies har også sin sjarm.
Trivia: Det gjorde ikke saken bedre at BBC nektet å spille låten: I teksten opplyser nemlig Ray at plastikkmannen er oppsatt med plastikkrumpe - og rumpe kunne man ikke si ustraffet på radio i 1969.
Billedcover fra Norge (venstre) og Tyskland.
Juni 1969:
Drivin’ / Mindless Child Of Motherhood (Pye, 7N 17776)
B-siden: The Kinks featuring Dave Davies
En av Kinks' sjarmerende, små vignetter. Dutt-tu-ru-tu-kor og et malende ettords- refreng. Glad, vimsete og doven, en invitasjon til å komme unna alt sammen for noen timer, en biltur på landet, intet mindre, intet mer. (Man drev med sånt før, da bilen representerte en nyvunnet frihet for menigmann.)
And all the troubled world around us
Seems an eternity away
And all the debt collectors
Rent collectors
All will be behind us
But they'll never find us
'Cos we'll be drivin', drivin', drivin', drivin'
En sang det er deilig å sneie innom sånn ca. midt på en LP. Men neppe sterk nok til å gjøre det helt store på egenhånd.
Billedcover fra Norge (venstre) og Tyskland
September 1969:
Shangrila / This Man He Weeps Tonight (Pye, 7N 17812)
Etter "Victoria" er dette det beste kuttet på "Arthur"-LP'n. Men det var et vågestykke å gi det ut på single. Det har en dempet og veldig sakte intro, svulmer gradvis opp mens bandet faller inn og tempoet øker, og bruker veldig lang tid før man omsider får smake det fenomenale refrenget for første gang. Radiostasjonene gadd knapt spille låten.
Now that you've found your paradise
This is your Kingdom to command
You can go outside and polish your car
Or sit by the fire in your Shangri-la
Here is your reward for working so hard
Gone are the lavatories in the back yard
Gone are the days when you dreamed of that car
You just want to sit in your Shangri-la
Det var jo synd, for det er episk popmusikk, meget elegant skrudd sammen, glimrende arrangert og spilt med bravur. Kinks vet at de har noe stort mellom hendene. Denne sangen om de gråeste av de grå livene i det britiske samfunnet, disse usynlige menneskene som lever usynlig liv i dønn like, lave bygårder i dønn like gater. Davies' evne til å komme vanlige mennesker under huden - og samtidig kunne ta et skritt tilbake - er unik. Du må bare elske et menneske som klarer å lage så flott popmusikk av noe tilsynelatende så trivielt.
Monomiksen lyder ikke spesielt innbydende på 45, låten er for lang, formatet for trangt, og det går utover lydkvaliteten. Her må man ty til LP-versjonen i full stereo.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland.
Desember 1969:
Victoria / Mr. Churchill Says (Pye, 7N 17865) UK #30, US # 62
Victoria / She’s Bought A Hat Like Princess Marina (Pye, 7N 320) Norge
"Victoria" er kanskje den beste Kinks-singlen siden "Autumn Almanac", og det er ingen liten bedrift når man samtidig vet at den så til de grader tilhører det tematiske albumet "Arthur Or The Decline And Fall Of The British Empire". "Victoria" klarer seg forbløffende godt på egenhånd, revet ut av sammenhengen. Knall melodi, hektet på et pludrende gitartema, sterk tekst som kommenterer den britiske fortreffelighet med en syrlighet som grenser mot selvpinsel, et refreng så iørenfallende at inngangen virker dosert, så jublende yre er The Kinks hver gang de tar fatt på det.
Canada to India
Australia to Cornwall
Singapore to Hong Kong
From the West to the East
From the rich to the poor
Victoria loved them all
Victoria, Victoria, Victoria, 'toria
Victoria, Victoria, Victoria
Det heter ironi.
De fleste fulgte den engelske utgivelsen i valget av B-side. Men ikke Norge. Vi gikk for en litt søtlig, men også veldig koselig sang. “Mr. Churchill Says” er av “Arthur”-musikalens svakere innslag.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland.
Melding fra Amerika. Kinks er på turné igjen!
Juli 1970:
Lola / Berkley Mews (Pye, 7N 17961) UK #1, US #9
Etter to og et halvt år i motbakke får endelig The Kinks til en toppslager. Det kom nok like overraskede på dem som oss. Gruppen befant seg i USA da det ble klart at BBC ikke kom til å spille den med mindre introets "Coca Cola" ble fjernet. Ergo satte Ray seg på flyet til London, gikk rett i studio og byttet ut Coca Cola med Cherry Cola, og fløy tilbake igjen. Antagelig de dyreste tre studio-sekundene gjennom alle tider.
Det var imidlertid verdt pengene, for "Lola" fløy, helt til topps på NME-listen, Kinks' første nr. 1 siden "Sunny Afternoon" i 1966.
"Lola" er ikke Kinks' beste øyeblikk, den er morsommere enn den er god, en slags vaudeville-møter-pop, men med et herlig trykk i inngangen til refrengene. Det er historien om pinglen (Ray) og hans møte med den mye sterkere og aldeles uimotståelige transvestitten (Lola).
Well I'm not the world's most physical guy
But when she squeezed me tight she nearly broke my spine
Oh my Lola la-la-la-la Lola
Well I'm not dumb but I can't understand
Why she walked like a woman and talked like a man
Oh my Lola la-la-la-la Lola la-la-la-la Lola
Damen med den mørkebrune stemmen skrev seg inn i pophistorien, og "Lola" er i dag en publikumsfavoritt som alltid bryter ut i jublende allsang når Ray Davies står på scenen.
Norske billedcovere med og uten trykkfeil.
For fjerde og siste gang topper en Kinks-single i Storbritannia. Det kom like overraskende på bandet som oss.
November 1970:
Apeman / Rats (Pye, 7N 45016) UK #5, US # 45
Ray Davies må ha elsket å skrive og spille inn denne karibisk influerte lille tøysesangen. Vekk fra storbyens larm og ut i Guds frie natur vil sangens hovedperson, og der vil han leve som i riktig gode, gamle Darwin-dager, som apemenneske med kokosnøtter og atter kokosnøtter på menyen. Ray gjør seg ordentlig til med stemmen sin.
In man's evolution he has created the cities and
the motor traffic rumble, but give me half a chance
and I'd be taking off my clothes and living in the jungle
'Cos the only time that I feel at ease
Is swinging up and down in a coconut tree
Oh what a life of luxury to be like an ape man
En moro-sang, absolutt, men også en aldri så liten nedtur etter den mye morsommere "Lola".
Det skjedde en forveksling i Danmark, og versjonen av “Apeman” er en alternativ innspilling.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Danmark.
“Lola”-suksessen kom brått på Ray Davies og The Kinks. Det forelå ingen planer om noen LP. Nå måtte Ray skrive i ekspressfart, både for å få ut en oppfølger og for å ha en LP klar til jul.
April 1971:
Kinks from the soundtrack of the film ‘PERCY’, maxi single (7NX 8001)
Det kan umulig vært veldig inspirerende å lage musikk til en platt komedie om en penis-transplantasjon. Men Ray Davies tok oppgaven mer enn alvorlig og skrev en håndfull veldig fine stemningsskisser, hvorav "God's Children" er den absolutt beste. Det snevre utgangspunktet forlot han øyeblikkelig, selvfølgelig.
Oh, the rich man, poor man, the saint and the sinner
The wise man, the simpleton, the loser and the winner
We are all the same to Him
Stripped of our clothes and all the things we own
Oh, the day that we are born
We are all God's children
Denne sangen dreier seg om noe ganske annet enn påsydde peniser. Den går dypt ned og langt inn i svært overført betydning og fremstår som vare tanker rundt menneskets rovdrift på naturen, fremført med ærefrykt, bekymring og skjønnhet.
I gamle dager ville man kalt dette en EP. Men i 1971 het det maxisingle. De tre andre låtene holder ikke samme klasse, men kan trygt karakteriseres som sterkt B-side stoff.
Engelsk utgave.
Mai 1971 (Norge):
God’s Children / Moments (Pye, 7N 8001)
I Norge kom den som single.
Norsk billedcover og pressing.
Februar 1972 (Holland):
20th Century Man / Skin And Bone (RCA Victor, 74-0620) Holland
Starter med en akustisk gitar, tett, rytmisk attack, du forventer at det skal eksplodere, men her er det smartness ute og går, denne låten dreier seg om å holde igjen og holde igjen, helt til du ikke greier mer. Teksten matcher denne utviklingen, det er en sang sunget av en mann som føler seg totalt fremmed i sin samtid, ingenting tiltaler ham, ikke teknologien, ikke byråkratiet, ikke volden og fiendtligheten, ikke litteraturens modernister, “gi meg heller William Shakespear”. Ray synger om frustrasjonene over ikke å høre til i det 20. århundre, han kunne like gjerne sunget om det 21. for denne låten er underlig aktuell ennå, 53 år etter. Den handler om fremmedgjorthet, om en samtid man ikke forstår og om lengsel tilbake til en annen tid og andre verdier.
I was born in a welfare state
Ruled by bureaucracy
Controlled by civil servants
And people dressed in grey
Got no privacy, got no liberty
'Cause the twentieth century people
Took it all away from me
Don't want to get myself shot down
By some trigger happy policeman
Gotta keep a hold on my sanity
I'm a twentieth century man but I don't want to die here
Budskapet merkelig dispilinert fremført mens musikerne tar et skritt frem og enda ett jo lenger ut i låten du kommer. Det begynte med kassegitar og Mick Avory. Men så tilføres det ene elementet etter det andre. En slide gitar etter 1:30, elgitaren etter 3:00, orgelet fossende inn rundt 3:30, og for hver runde blir kompet tyngre og øset fetere, selv om unplugged-drivet aldri helt slipper.
Fenomenal låt, atypisk for resten av albumet den er hentet fra, som er gjennomgående dempet, ganske gammelmodig med slektskap til americana. Det ble benyttet eldre innspillingsteknologi på alle albumets låter bortsett fra denne, som er fanget av state-of-the-art-utstyr av ypperste kvalitet.
Det ble ikke utgitt noen singler fra “Muswell Hillbillies” i England. Men på kontinentet og i USA gikk man for denne låten. Ray var vel lei av å tenke singler.
Hollandsk billedcover.
Mai 1972:
Supersonic Rocket Ship / You Don’t Know My Name (RCA Victor, RCA 2211)
UK #16
Aj aj! The Kinks i good time-modus. Herlig slarkete. Det gammelmodige arrangementet med banjo, steel drums og blåsere står som en perfekt kontrast til sangens moderne tema. Hvis det blir sånn atmosfære ombord har jeg ingen betenkeligheter med å mønstre på Ray Davies' supersoniske romskip.
Let me take you on a little trip
My supersonic ship's at your disposal
If you feel so inclined. Well alright.
Nobody's gonna travel second class
There'll be equality
And no suppression of minorities. Well alright.
Let me take you on a little trip
On my supersonic rocket ship.
Det var forresten på tide med en ny kinks-single nå. De plukket ikke et eneste kutt fra sin forrige LP, den fenomenale "Muswell Hillbillies". Hvilket betyr at gruppens siste single var "God's Children" fra filmen "Percy" i 1971. En flopp. Det blir ikke denne.
Tysk cover og pressing.
November 1972:
Celluloid Heroes / Hot Potatoes (RCA-Victor, RCA 2299)
En svulmende vakker ballade fra The Kinks. Den bare går og går, er evig lang, drypper av bittersøt nostalgi, og du ønsker at den aldri skal slutte. Det er Ray Davies' hyllest til Hollywood-stjernene fra way back when, men også en besk og tidløs kommentar til berømmelsens pris. Nydelig sunget med klump i halsen, og deilig løftet av det Dave Davies-anførte koret i refrengene.
I wish my life was a non-stop Hollywood movie show,
A fantasy world of celluloid villains and heroes,
Because celluloid heroes never feel any pain
And celluloid heroes never really die.
Noen vil kanskje si at teksten er billig og sentimental, på grensen til hul, i sin effektsøkende oppramsning av kjente navn. De som sier noe sånt fortjener kokos, franske mansjetter og buksevann.
Når det gjelder B-siden, “Hot Potatoes”, mener jeg Graham Parker rappet noen melodilinjer fra den til sin “Local Girls” på “Squeezing Out Sparks”.
Tysk cover og pressing.
Juni 1973:
Sitting In The Midday Sun / One Of The Survivors (RCA Victor, RCA 2387)
Vet ikke helt hva Ray Davies tenker på for tiden. Kinks' første LP for RCA var formidabel. Oppfølgeren "Everybody's In Showbiz" hadde også nok av argumenter (selv om de kunne droppet live-albumet). Med "Preservation" mister han fokus fullstendig. Hva ønsker han å bevise med dette grå syngespillet, dette arbeiderklasse-"Tommy"?
Heldigvis og takk og pris sniker det seg inn en og annen Kinks-låt av klasse her. "Sitting In The Midday Sun" er en av dem. På mange måter (og helt sikkert bevisst) en fortsettelse av den syv år eldre "Sunny Afternoon". Hovedpersonens skjebne er forflyttet fra bankrott overklasse-gutt til filosofisk landstryker. Det er nok av gleder å finne i en solfylt sommerdag likevel.
Everybody say I'm lazy
They all tell me get a job you slob,
I'd rather be a hobo walking round with nothing
Than a rich man scared of losing all he's got.
So I'm just sitting in the midday sun
Just soaking up that currant bun,
Why should I have to give my reasons
For sitting in the midday sun
Melodien har alle ingrediensene som kjennetegner Ray Davies' på sitt beste. Det er en slentrende, nesten selvfølgelig elegant sang som fremelsker det lett lurvete preget som passer sangens hovedperson.
B-siden gir oss et gjensyn med Johnny Thunders. Høyere tempo på gamle Johnny fem år etter, men ikke samme klasse over låten.
Tysk billedcover (venstre) og engelsk utgave.
September 1973:
Sweet Lady Genevieve / Sitting In My Hotel (RCA Victor, RCA 2418)
Ray lurte inn to edelstener på den ganske fæle "Preservation". Den første kom på single noen måneder tidligere. Her er den andre. En varm vise full av krislende liv og deilig driv. Fremført på grensen til unplugged (munnspill og alt), hvilket kler både sangen og The Kinks. Ray legger stemmen høyt, helt på grensen, i sin nesegruse hyllest til den skjønne Genevieve.
Vagabond-varianten av den umodne og selvopptatte rikmannsgutten fra “Sunny Afternoon” slentrer blid og bekymringsløs inn i livet til vakre Genevieve. Han har lurt henne før, men nå er han et nytt menneske, full av løfter, de samme løftene som han ikke greide å holde den gang. Det er solvarmt og blidmuntert. Jeg tror jeg ville passet meg hvis jeg var Genevieve. Gamle takter over Ray her.
Once under a scarlet sky I told you never ending lies,
But they were the words of a drunken vagabond
Who knew very well he would break your heart before long
Oh forgive me Genevieve.
Now I've come back to see Sweet Lady Genevieve,
This time I'll give you some security
And I will make promises I can keep
So will you come back to me Sweet Lady Genevieve.
B-siden byr på enda en innertier, Rays sørgmodige oppgjør med livet på toppen, formidlet fra en hotellsuite i 7. etasje:
If my friends could see me now, dressing up in my bow-tie,
Prancing round the room like some outrageous poove,
They would tell me that I'm just being used
They would ask me what I'm trying to prove.
They would see me in my hotel,
Watching late shows till the morning,
Writing songs for old time vaudeville revues.
All my friends would ask me what it's all leading to
Nydelig låt som gjør vondt på den riktige måten når du har en whiskey innen rekkevidde, og natten banker på.
Tysk billedcover, engelsk utgave (høyre).
April 1974:
Mirror Of Love / Cricket (RCA Victor, LPBO 5015)
Ufattelig at Ray Davies klarer å skrive noe så sjarmløst, grått og direkte frastøtende som "Preservation", og likevel ha låter av klassiker-substans skjult i ermet. "Mirror Of Love" er absolutt en av dem. Sunget med pinglete varme, pakket inn i et deilig rislende, sommerlig komp, i nabolaget til New Orleans-jazz, som humper og går. Det er nesten som å sitte på verandaen i 1966 igjen. Ray i så høyt toneleie at han nesten piper (han synger jo sangen til Flash’ elskerinne, Belle, så han må gå høyt) over et herlig rislende raslende komp av mandoliner, piano og tuba og en spartansk tromme. Du blir yr av å høre denne. I særklasse den beste låten på “Preservation Act 2”.
Tysk billedcover, engelsk etikett.
Mai 1974 (Tyskland):
Money Talks / Here Comes Flash (RCA Victor, APBO-0275) Tyskland
Tysk kobling. Slitsom gneldrelåt. En flopp.
Tysk cover og pressing.
August 1974:
Mirror Of Love* / He’s Evil (RCA Victor, LPBO 5042)
*Version 2
Da "Mirror Of Love" ikke klarte å klatre inn på hitlistene, ga Ray Davies likegodt ut en alternativ versjon. Nå med hele blåser-gjengen i det utvidede Kinks (Ray og Dave spiller samtlige instrumenter på den første versjonen). En ganske lik turnering av låten i tempo, men betydelig mer New Orleans da vi nå får blåserstøt fra en hel rekke (inkludert klarinett), ingen mandolin, men sløret og sexy jentekoring som bonus. Jeg liker denne versjonen like godt som den første. Så dette er helt klart et ja, takk, begge deler!
Det ble ingen hit denne gangen heller. Dessverre.
Engelske etiketter.
Oktober 1974:
Holiday Romance / Shepherds Of The Nation (RCA Victor, RCA 2478)
Man går og håper og håper på at det skal skje, at Ray Davies skal slippe sine musikal-, teater- og TV-ambisjoner og finne tilbake til tre-minutters singlens magi. Hvordan man enn snur og vender på det var The Kinks aldri noe LP-band. Det betyr ikke at de ikke har laget knallsterke album iløpet av sin snart 11 år lange karriere som plateartister. Men det vil alltid være singlene de huskes for. Ingen har som Ray Davies mestret dette mikroformatet med en så selvfølgelig eleganse. Du finner mer pakket inn en sang som "Sunny Afternoon" (eller "Waterloo Sunset") enn i hele den grusomme trippel-LP pakken "Preservation".
"Holiday Romance" er ikke veien. Hentet fra det platte og usjarmerende syngespillet "Soap Opera". Formet som en glad ompa med islett av vaudeville. Fremført som en skøyeraktig duett mellom Ray og en dame. Teksten står ikke alene, den står knapt i det hele tatt. Du blir ikke nysgjerrig på figurene og har heller ingen sympati for dem, de vedgår deg ikke. Rays besettelse med alminneligheten tar helt overhånd.
"Preservation" leverte noen få, men gledelige eksempler på at Ray fortsatt kunne hvis han ville. "Holiday Romance" antyder at han hverken vil eller kan.
Engelsk utgave.
Slik ble Kinks’ kanskje fæleste album lansert.
April 1975:
Ducks On The Wall / Rush Hour Blues (RVA Victor, RCA 2546)
Nesten-morsom låt om absurd veggdekorasjon i britiske hjem. Ingen hit. OBS! Inneholder en overdose med Donald-kvekking som eneste åte. Det får “Plastic Man” til å lyde som en galakse-klassiker. Lavere kunne ikke Ray Davies synke.
Tysk cover (venstre) og engelsk utgave.
Juni 1975:
You Can’t Stop The Music / Have Another Drink (RCA Victor, RCA 2567)
Enda en kalkun fra "Soap Opera", en sjarmløs pølse av klisjeer. Meningen er god, midlene skrøpelige, og resultatet en engangs-frisbee for lyse sommernetter. (Jeg vet, for jeg sendte min i en nydelig bue over Gardeveien, inn i Hammerstads gate og mot evigheten fra terassen i Harald Hårfagres gate 12C, sjette etasje. Jeg så den aldri igjen.)
Tysk billedcover.
Januar 1976:
No More Looking Back / Jack The Idiot Dunce / The Hard Way (RCA Victor, RCM 1)
Snev av inspirasjon på The Kinks' siste LP for RCA, "Schoolboys In Disgrace". Den handler angivelig om Flash’ barndom, og er altså et tilbakeblikk. Ray anstrenger seg ikke veldig for å gjøre persongalleritet musikal-synlig, egentlig lever disse låtene bedre som enkeltstående innslag. Musikalsk er albumet i utgangspunktet også et musikalsk tilbakeblikk i den forstand at mange av låtene henter insprasjon fra 50-tallet, rock’n’roll og doo-wop, men de greier ikke å styre unna samtidsfakter, særlig fra heavyrocken. Men hvem har noen gang beskyldt Kinks for å være konsekvente.
To låter på B-siden, vi er altså nesten på EP-formatet, og billedcover hadde de jo nesten aldri i England, så her har man vært desperate. A-siden er av de bedre låtene på albumet, men den går aldri inn i historiebøkene som undervurdert.
Det er kanskje egentlig en kjærlighetssang. Sangen til hun som forlot ham, og som han aldri klarte å glemme. Eller er det seg selv som ung og naiv hans snakker til. Da synes jeg “Yesterday” er bedre. Og “Caroline No”.
No more looking back,
No more living in the past,
Yesterday's gone and that's a fact,
Now there's no more looking back.
Got to be hard,
Yeah, look straight ahead.
That s the only way it's going to be,
Yesterday's gone and that's a fact,
Now there's no more looking back,
Arista neste.
Engelsk billedcover.