Manfred Mann på 45
Et fullstendig uberegnelig band hvis første snaue tiår bestod av å gjennomføre en serie kunstneriske helomvendinger. Anført av Manfred Mann (mannen), en keyboardist som så ut som en blanding av psykoanalytiker og jazz-trommeslager, og som bare få oppdaget at var en humorist. Den musikalske begavelsen var han ikke alene om i bandet, men han var alene om å kunne styre den. Og ta merkelige avgjørelser, som ikke å benytte seg av vokalist Mike D’Abos fremragende evner som komponist når de skulle velge single-hits. Da gjorde heller Manfred en cover-låt.
Gruppens første periode bar preg av en schizofren dragning mot både iørefallende, lett pop og kjellerklubb-jazz. Vokalisten, Paul Jones, ville også synge protestsanger. Andre periode var fortsatt schizofren, men de trakk sjelden mot jazzklubbene, heller mot eksentriske påfunn som livet til den fiktive figuren Edwin Garvey. Dessuten fikk D’Abo til en viss grad boltre seg på LP-platene.
I 1969 oppløst Manfred Mann Manfred Mann, bandet, altså, og ikke seg selv. Deretter startet han Chapter III som spilte en blanding av prog, lounge og jazz. De ga ut to album på Vertigo. Så gikk Manfred lei, og startet Manfred Mann. Bandet altså, og ikke seg selv. De spilte noe annerledes, så annerledes at han i grunnen ikke syntes de var Manfred Mann (bandet), men snarere, Earth Band. Og det er der man kan sette strek for Manfred Mann, bandet (og ikke mannen, selvfølgelig).
Det gjør i hvert fall jeg i denne gjennomgangen av bandets singler og EP’er.
Link til spillelisten på Spotify (som jeg har satt sammen) finner du ved å klikke HER.
juli 1963:
Why Should We Not / Brother Jack (His Master’s Voice, POP 1189)
Manfred Manns debut snek seg ubemerket inn, midt i merseybeatens glansperiode. Noe så ukorrekt som en instrumental. Et ensom, klagende tema spilt på saksofon svever over de indianske krigsdans-trommene. Atmosfæren er mystisk. Paul Jones avløser saksofonen et øyeblikk på munnspill, og så spiller de duett. Indianertrommene går upåvirket hele veien. Etter drøye to minutter er det over.
En fascinerende liten skisse, komponert av Manfred selv. Men når sant skal sies må man berømme EMI for at de ga gruppen flere sjanser. Det er ikke mye i "Why Should We Not" som gir løfter om fremtidige 1. plasser og berømmelse.
Avbildede plate er engelsk.
November 1963:
Cock-A-Hoop / Now You’re Needing Me (His Master’s Voice, POP 1225)
- Det er bare ett Manfred Mann, men vi er fem mann, synger Paul Jones, og kommer sin egen, den selvmytifiserende "The One In The Middle" vel ett og et halvt år i forkjøpet. En rapp, spretten rhythm & blues låt, takten hardt markert av trommer og gitar (Beatles bruker samme teknikk i den senere "She's A Woman"). Call-response koringen er mer merseybeat enn autentisk blues, men skitt. Og Jones' munnspill-solo tar i hvert fall fyr. En don't call us, we'll call you-innspilling. Men de skulle bli bedre...
Engelsk utgave avbildet.
Januar 1964:
5-4-3-2-1 / Without You (His Master’s Voice, POP 1252) UK #4
Her begynner den egentlige Manfred Mann-historien. Med en forrykende rhythm & blues halvinstrumental drevet av Paul Jones' munnspill, og drillet inn i hjernebarken via sitt nedtellings-refreng. Innspillingen ble umiddelbart anektert av TV-programmet "Ready Steady Go!" som brukte den som signatur-låt. Det dempet ikke akkurat salget, og dermed hadde gruppen en flott Top 5-slager i sekken.
Teksten er det ikke mange som legger merke til, men den er såpass kryptisk at vi tar med det siste verset:
The soldiers waited at the gate for weeks (5-4-3-2-1)
& onward on horses to the city they sneaked (5-4-3-2-1)
Pulled out & then, was it the Greeks? (5-4-3-2-1)
Uh huh, it was the Manfreds
Norsk cover avbildet.
April 1964:
Hubble Bubble (Toil And Trouble) / I’m Your Kingpin (His Master’s Voice, POP 1282) UK #14
Tøys og tull-låt modellert så tett på "5-4-3-2-1" at de kunne vært brødre. Forrykende tempo, hamrende trommer, spjærende munnspill og et av de virkelig tåpelig refrengene (titelen gjentatt om og om igjen). Teksten, en gruppe-komposisjon, beskriver fortvilelse over en uberegnelig og sær jente. Andre verset hinter om både satanisme og S/M:
I drove to her house & dropped her by the gate
I thought, I know her, all right, so I asked for a date
She said "Meet me at 9, & you'd better be on time
'Cause I'll offer you to death if you show up late"
Sisteverset fortjener å siteres for den avrundende, høylitterære strofen som fører rett ut i nye runder med duste-refrenget.
What in the world is wrong with this chick now?
Somebody tell me, what makes her tick now?
Some chicks do you wrong, but this one wrongs you doubly
I never saw a girl who was so hubbly bubbly!
Entusiastisk fremført, det skal de ha.
Norsk cover.
Mai 1964:
Manfred Mann’s Cock-A-Hoop With 5-4-3-2-1, EP (His Master’s Voice, 7EG 8848)
Omtrent samtidig med den hubbly bubbly kandidaten til Nobelprisen i litteratur kom denne EP’n. Det er ingen spesial-EP (type inneholder ting som hverken er tilgjengelig på single eller LP), men en oppsamling av gruppens to første A-sider ("Why Should We Not" og "Cock A Hoop") og begge sider av tredje-singlen ("5-4-3-2-1" og "Without You").
Ikke akkurat saker som får kloden til å skjene, men brukbare søknader om utvidet oppmerksomhet. Og søknadene ble jo innvilget, må man si.
Engelsk utgave avbildet.
Juli 1964:
Do Wah Diddy Diddy / What You Gonna Do? (His Master’s Voice, POP 1320)
UK #1, US #1
Noe særlig stiligere enn dette blir det bare ikke. Både vers og refreng er uimotståelige, innbyr til allsang, henter frem det mest infantilt lykkelige i deg. Jeg mener, det er ikke ofte voksne mennesker får lyst til å brøle meningsløsheter på barnesproget. Manfred Mann hadde forsåvidt gull mellom hendene før de arrangerte denne Exciters-låten. Men så tilførte de orgelstøtene som nærmest tramper låten inn i hjernen din, og tromme-kanonadene som utløser en aldri så liten ereksjon, - og call-response teknikken mellom Paul Jones og koret funker så håret ulmer. Dette er en HIT fra første til siste sekund. Og den varer evig.
Av alle låtene som har dyttet The Beatles ned fra toppen av Englandslisten, er dette en av de beste. Her var det "A Hard Day's Night" det gikk ut over.
Norsk cover avbildet.
Trivia: Den eksklusive listen - singlene som vippet en Beatles-hit ned fra 1. plass:
Cliff Richard (Summer Holiday), Billy J. Kramer (Do You Want To Know A Secret), Brian Poole & The Tremeloes (Do You Love Me), The Beatles (I Want To Hold Your Hand), Dave Clark Five (Glad All Over), Peter & Gordon (A World Without Love), Manfred Mann (Do Wah Diddy Diddy), Georgie Fame (Yeh Yeh), Jackie Trent (Where Are You Now), Sonny & Cher (I Got You Babe), Spencer Davis Group (Keep On Running), The Kinks (Sunny Afternoon), Small Faces (All Or Nothing), Scott McKenzie (San Francisco), Georgie Fame (The Ballad Of Bonnie & Clyde), Cliff Richard (Congratulations), Mary Hopkin (Those Were The Days), Tommy Roe (Dizzy) og Thunderclap Newman (Something In The Air).
Beatles har forsåvidt en rekord i rekorden, da de vippet seg selv ned tre ganger - to av gangene indirekte, ved at de ble vippet ned av coverlåter av egne komposisjoner, og én gang av seg selv på ordentlig.
Oktober 1964:
Sha La La / John Hardy (His Master’s Voice, POP 1346) UK #4, US #12
Manfred Mann er fortsatt høye på suksessen med "Do Wah Diddy Diddy" og stormer tilbake med mer av det samme. Låten, som de lånte av The Shirelles, åpner med titelen gjentatt om og om igjen av de glade guttene til det tyter ut av munnvikene deres. Trommer, bass, gitar og piano skaper et tettstrikket komp. Men det er sha-la-la'ene du husker (til og med elpianoet henger seg på temaet). Låten traller lystig avsted, men mangler forgjengerens variasjoner. Alt går ut på å lime seg fast, og her brukes superlim.
Norsk cover.
November 1964:
Groovin’ With Manfred Mann, EP (His Master’s Voice, 7EG 8876) UK EP #3
Manfred Mann bidrar til familieøkonomien med en EP til jul. Foruten knall-slageren "Do Wah Diddy Diddy" inneholder den tre eksempler på gruppens skjeggete sider: Jazzen, bluesen og Paul Jones' munnspill.
"Can't Believe It" er en taktfast blues i medium tempo, masse munnspill, Jones' stemme låter som om den tyter ut fra et smug i Chicago, og solo-duellen mellom munnspillet og Manfreds orgel er suveren. "Did You have To Do That" er også en Jones-komposisjon. Sløy, bedagelig blues by the numbers, fin bruk av munnspill og orgel også her. Titelkuttet er en forrykende, nærmest oppkavet jazz-blues på løpende bassganger og trommekombinasjoner som søker ut i bakken. Vibrafonsolo. Fjellstøtt.
Engelsk utgave.
Januar 1965:
Come Tomorrow / What Did I Do Wrong (His Master’s Voice, POP 1381)
UK #4, US #50
Etter en rekke temposterke slagere, tar Manfred Mann turen ut i smulere vann. "Come Tomorrow" er en kvalitetsballade som passer Paul Jones' stemme utmerket. Et rått stykke følsomhet som flyter på en seng av blå orgeltoner. Rammet inn av pianoakkorder og et løkkende, lite elgitar-tema. Det drar seg til etterhvert, og da åpner Paul spjeldet. Meget fin single, styggpen og aldri bløt.
Norsk cover.
April 1965:
Oh No, Not My Baby / What Am I Doing Wrong? (His Master’s Voice, POP 1413) UK #9
Maxine Browns innspilling av denne ble bare en middels slager i USA høsten 1964. Ergo bestemte Manfred Mann seg for å redde låten fra glemselen og skrudde sammen sin egen habile versjon. Versene er låtens sterkeste kort, en dempet skalaklatring over brusende orgel, rytmen makert med elgitar-akkorder. Refrenget, som egentlig bare er titelen gjentatt noen ganger, gir ingen payoff, det er trått og kjedelig. Låtens beholdning er versene og de fine detaljene bandet bidrar med her. Vibrafonsoloen er også lekker.
Likevel, Manfred Mann greier ikke å matche Maxine Browns original. Det er en vanskelig låt å få sving på, noe Rod Stewart merket da han prøvde seg i 1973. Manfred-singlen nådde bare 9. plass og raste kjempefort ut av listen.
Den ble forøvrig utgitt på samme dag som “Ticket To Ride”. Beatles vant.
Norsk cover.
Juni 1965:
The One In The Middle, EP (His Master’s Voice, 7EG 8908) UK #6, UK EP #1
En søt sommertriumf for Manfred Mann. De duellerte med The Rolling Stones og vant. "The One In The Middle" kom ut samtidig med Stones' "Got LIVE If You Want It!". Manfred knuste Stones både på single-listene (begge EP'ne solgte så bra at de gikk Top 10) og på EP-listen (Stones greide bare to uker på 1.plass, Manfred ni!).
Titelkuttet er en selvironisk presentasjon av bandet, fremført som en medium tempo bluesrocker. I versene presenterer Paul Jones de enkelte medlemmene en for en - og gir seg selv solid pepper:
Mike Hugg plays the drums, yeah
Tom McGuiness plays the diamond bass
But the one in the middle
Sings "Hey diddle diddle"
God, he's just a pretty face
og:
Manfred Mann plays the organ
Mike Vickers plays guitar
& there's a geezer called Paul
Who's so thin & so tall
& sure wants to be a star
Folk elsket det. Poporkestre som tok seg selv så lite høytidelig var ikke daglig kost i 1965.
EP'n inneholder ellers en fantastisk stemningsladet, nedstrippet vesjon av Dylans "With God On Our Side", bare Paul Jones, piano og - etterhvert - trommer. "What Am I To Do" er en Phil Spector-låt med masse krimskrams og storkjeftet refreng, men uten det store grepet. "Watermelon Man" er Manfred Mann i jazz-hjørnet, snedig synkopert komp, Paul Jones i duett med Mike Vickers saksofon. Herbie Hancock skrev denne.
Engelsk utgave.
September 1965:
If You Gotta Go, Go Now / Stay Around (His Master’s Voice, POP 1466) UK #2
Bob Dylans egen innspilling av denne, egentlig en demo, ble utgitt på single i Nederland i 1967, men ellers holdt unna almenheten inntil den dukket opp på "The Bootleg Series" i 1991. Manfred Mann hørte selvfølgelig en hit lang vei da han kom over opptaket i 1965. Gruppens versjon beveger seg ikke langt unna Dylans egen. Den er imidlertid fyldigere og orgeldrevet. Mens Dylan var på grensen til lattermild, gjør Paul Jones teksten truende. Mange radiostasjoner kviet seg for å spille den. Refrengets:
But if you gotta go
Well, it's all right
But if you gotta go, go now
Or else you gotta stay all night
tramper langt over sømmelighetens grenser. Denne jenta rives mellom tvil og begjær, og hun får ikke mye hjelp av sin elskovssyke-kamuflert-som-trette kavaler. Sluttverset etterlater ingen tvil om hva som forestår, og dessuten antydes det at jenta ikke akkurat er den dydigste i klassen:
Now I don't want to make you give anything you never gave before
It's just that I'll be sleepin' soon; it'll be too dark for you to find the door
En fabelaktig fengende, morsom og sexy single, glimrende fremført av et Manfred Mann i form. Det var innspillinger som denne som gjorde dem til et av Bob Dylans favorittband.
Norsk cover.
November 1965:
No Living Without Loving, EP (His Master’s Voice, 7EG 8922) UK EP #1
Det kom ingen ny Manfred Mann-single til jul. Istedet leverte de en tungt markedsført EP. Den toppet de engelske EP-listene i syv uker.
Ledekuttet, "There's No Living Without Your Loving" tyvlånte de fra Gene Pitney. Og som Pitney flørter de med Phil Spectors wall-of-sound. Versene synges dempet, omgivelsene dirrer av forventning, så bærer det rett til topps i et kaskaderefreng oversmurt med jentekor, blåsere og strykere. Sinnsykt kommersielt, og så ulikt Manfred Mann at man sikkert måtte sjekke labelen i 1965.
"Tired Of Trying, Bored With Lying, Scared Of Dying" er signert Paul Jones. En overraskende trad. rock'n'roll-låt i Little Richards gate, hamrende piano, ordentlig hissig elgitar, og en bæljende Jones som til slutt utbryter "what the hell!". Skamme seg.
"Let's Go Get Stoned" er et manende krigsrop fra jazz- og blues-klubbenes røkfylte lokaler. Rullende blues, fett produsert - og Jones' oppfordring om å få i seg litt av hvert skygges av en dundrende bassrøst. Gøy.
Sluttlig inneholder EP'n en fantastisk ladet versjon av heksedoktor-bluesen "I Put A Spell On You". Surkle-orgel, en saksofonsolo under fullmånen, og Paul Jones over alt. Elektrisk.
Engelsk utgivelse.
Desember 1965:
There’s No Living Without Your Loving / Tired Of Trying, Bored With Lying, Scared Of Dying (His Master’s Voice, 7 QH 5069) Holland
Presset opp som demi i Storbritannia, en teaser for og smakebit av den kommende EP’n. Antagelig sendt ut til forhandlere og EMIs lokalkontorer rundt i Europa - med tanke på single-utgivelse. EP-formatet hadde ikke samme suksess i resten av verden som i England.
Nederland bet på agnet og ga ut singlen. Avbildet ovenfor.
April 1966:
Machines, EP (His Master’s Voice, 7EG 8942) UK EP #1
Utgitt 14 dager før "Pretty Flamingo". To av låtene hadde vært sterke nok som singler. Det gjelder det sprø titelkuttet. En liten protestvise om vår monotone hverdag i maskinenes tidsalder. Takten markert med metronomens nøyaktighet av noe som låter som en blanding av urverk og jernverk. Strange. Og fascinerende.
Den andre vinneren er mer konvensjonell: "She Needs Company" renner friskt av sted med sterk støtte fra en blåserrekke. Det er noe Stax over arrangementet, og samtidig er den fordømt kommersiell. Glimrende fremført. Det er forvrig også versjonen av Everly Brothers' 1960-slager "When Will I Be Loved". De gjør spretten soul av den, fett blåserarrangement, herlig surkleorgel. På kutt 4 tolker de country-balladen "Tennessee Waltz"(!).
En av de siste store EP'ne som ble utgitt på 60-tallet. Den toppet EP-listen i England samtidig som "Pretty Flamingo" toppet single-listen. Manfred Mann rulet.
Trivia: I Norge gjorde Cool Cats en fryktelig versjon av "Machines".
Engelsk utgave avbildet.
April 1966:
Pretty Flamingo / You’re Standing By (His Master’s Voice, POP 1523) UK #1
Det skulle altså gå syv måneder før Manfred Mann fulgte opp "If You Gotta Go, Go Now" med en ny single. Det var veldig lang tid på midten av 60-tallet. Rene selvmordet. Det måtte noe ekstra til for å gjenvinne tapt terreng. Valget falt på "Pretty Flamingo", en låt så innlysende kommersiell at det antagelig måtte en verdenskrig til for å stoppe den (og dem var det ikke så mange av i 1966)
Produksjonen er mye tørrere enn man skulle bli vant med fra gruppens Fontana-periode, selv om instrumenteringen er ganske lik - med fløyten som toneangivende element og orgelet som dens nære følgesvenn. Arrangementet er ikke spesielt dristig, her lar man låten føre. Trommer, bass og elgitar legger fundamentet, tidligere nevnte fløyte og orgel pynter for- og bakgrunnen, tempoet er bedagelig, nærmest vuggende. Paul Jones cruiser gjennom teksten, mot slutten kommer koret inn med sitt sha-la-la. Alt er under kontroll. Alt er flott. Alt for hitlistene.
On our block all of the guys call her flamingo
Cause her hair glows like the sun
And her eyes can light the sky
When she moves she walks so fine like a flamingo
Crimson dress that clings so tight
She's out of reach and out of sight
En sang og en tekst skapt for sommeren. Manfred Mann strøk rett til topps. Alt var såre vel. Bortsett fra at gruppen var på oppløsningens rand.
Norsk cover.
Juni 1966:
Instrumental Asylum, EP (His Master’s Voice, 7EG 8949) UK EP #3
Manfred Mann dissekerer fire store hits fra 1965. Yardbirds, Stones, Who og Sonny & Cher i jazzpregede arrangementer. Alle instrumentaler. Man lar seg begeistre av hvordan de kombinerer fremragende musikalske ferdigheter med godt utviklet humor og en liten dash galskap. En party-EP.
Bak fasaden var bandet i landet kaos. Paul Jones på vei ut. Jack Bruce innom som snarest på bass - men egentlig klar for Cream (han sitter helt til venstre på coveret) og Lyn Dobson og Henry Lowther semi-permanent hentet inn på sax, trompet og fløyte.
Les det som står på baksiden av coveret, så skjønner du at her var ting på gang.
Engelsk utgave.
Juli 1966:
You Gave Me Somebody To Love / Poison Ivy (His Master’s Voice, POP 1541)
En høyst middelmådig låt og innspilling forkledd som hitsingle. Utgitt fire uker før det nye Manfred Mann (uten Paul Jones) var klar med sin første single for Fontana. Bandet ville selvfølgelig ikke vedkjenne seg dette outtaket.
Den åpner i en slags Righteous Brothers-fasong, avventende komp med en vibratosterk Paul Jones mutters alene i spotlighten. Man forventer gradvis stigning mot orgasme. Men når Jones endelig klatrer forventningsfull opp i refrenget med et "baby! baby!", får han seg litt av en overraskelse. Her venter bare et tamt og tilgjort reisverk, et grusomt antiklimaks, og hele låten tryner. For en slem utgivelse. EMI skulle skamme seg. Men det gjorde de helt sikkert ikke.
Norsk cover.
Juli 1966:
Just Like A Woman / I Wanna Be Rich (Fontana, TF 730) UK #13
Det var briste eller bære, holde pusten og be til Gud. Alle forventet at det nye Manfred Mann kom til å drite seg ut. Det var bare tre igjen av den opprinnelige besetningen. De hadde valgt å erstatte sangeren og frontfiguren Paul Jones med den totalt ukjente Mike d'Abo. På bass hadde de plukket opp en tysker, Klaus Voorman, som ikke var særlig kjent han heller. Dette laget skulle de gå i krigen med. Dette laget skulle følge opp den kolossale nr. 1-slageren "Pretty Flamingo". Ikke rart Manfred tok den tryggeste veien: En Dylan-låt.
"Blonde On Blonde" var ikke utgitt i Europa ennå (det skulle gå ytterligere to uker før den kom), så det var forsåvidt et smart valg. "Just Like A Woman" er et av Dylan-albumets mest fengende innslag. Noe Manfred ikke unnlot å tydeliggjøre gjennom sitt arrangement.
Han skapte et stor og sørgmodig lydrull av jinglende elgitar, stramt klimprende kassegitarer (veldig toneangivende) og fløytende orgel over trommenes sørgetakt. Bruken av ekko tar oppmerksomheten vekk fra d'Abos noe usikre fremføring, han lener seg innover i det omfangsrike kompet og får støtte av et klagekor.
En ordentlig kommersiell og annerledes, om enn ikke alt for bemerkelsesverdig, løsning på denne Dylan låten. Skeptikerne holdt kjeft etter dette.
Norsk cover (til venstre), dansk (til høyre). Oppgitt platenummer er det engelske.
Oktober 1966:
Aswas, EP (His Master’s Voice, 7EG 8962) UK EP #4
Platebransjen er brutal. EMI hadde mistet Manfred Mann (men beholdt Paul Jones som solo-artist), og visste at Fontana skulle gi ut gruppens nye LP "As Is" og nye single "Semi-Detached Suburban Mr. James" om en uke. Ergo klasket de sammen denne EP'en med "nytt" stoff (nytt i den forstand at det ikke hadde vært utgitt i England før), ga den en svært utspekulert titel og limte Paul Jones' navn på forsiden.
Det er helt klart outtakes, men versjonen av Ike & Tina Turners "I Can't Believe What You Say" var i hvert fall så nær utgivelse at den nesten kom på single i USA i 1965. En ordentlig groovy versjon med Do Wah Diddy-orgel og la-la koring, og en sjarmerende halv-klassisk keyboardssolo.
De fire kuttene låter litt gammelmodig, det er Manfred Mann rhythm & blues anno 1964-65 og har fint lite med Fontana-versjonen av bandet å gjøre.
Engelsk utgave.
Oktober 1966:
Semi-Detached, Suburban Mr. James / Morning After The Party (Fontana, TF 757) UK #3
Om debuten var litt utrygg, så stråler Mike d'Abo her. Den lyse stemmen hans blir et sårt og troverdig instrument for pubertetstekstens svik, sorg og skuffelse-tema. Jenta har valgt en annen, han er eldre enn jeg-personen, og sitter godt i det økonomisk. Vår venn forsøker å skremme henne med fremtidsutsikter som man forbinder med voksenliv. Det kommer ikke frem hvilket alternativ den unge jeg-personen representerer.
I can see in the morning time, washing clean, the weather' s fine
Hanging things upon the line, and as your love slips away, hey, hey
Nå er det ikke teksten, men lyden som gjør "Semi-Detached Suburban Mr. James". Her brukes Klaus Voormans fløyte for alt den er verdt for første gang. Litt utstø hekter den oss på introet, før kassegitaren faller inn (kassegitarer er et undervurdert element i Manfred Manns lydbilde). Så er trommene der, meget essensielle for fremdriften og Manfreds keyboards. Orgelet skaper en vuggende effekt som liksom lirekasse-roterer i bakgrunnen, dette kombinert med Mike Huggs presise trommer (dønn effektive, aldri flashy) gir låten dens sprudlende driv. Fløytetemaet vender stadig tilbake, nå skygget tone for tone av orgelet.
Det er en stor, lydrik og ektremt tiltalende pakke. Det nye Manfred Mann i full blomst. Den gåtefulle Mr. James gir et ekko av Dylans Mr. Jones, selv om teksten ikke lever opp til akkurat den referansen.
Billedcoverne fra Norge (venstre) og Tyskland.
Desember 1966:
Instrumental Assassination, EP (Fontana, TE 17483)
EP-platen var et slags musikalsk pustehull for Manfred Mann. De var det bandet som brukte dette mediet mest aktivt på 60-tallet. Her den siste av dem, fire instrumental-versjoner av ferske slagere fra Englands Top 20 i 1966. Den evinnelige og grusomt kjedelige "Sunny", som absolutt alle spilte inn i en periode, ubegripelig hvorfor, gis her en såpass spennende behandling at man holder den ut. Georgie Fame's jazzete krumspring-slager "Get Away" er også et takknemlig offer. Verre med de to Troggs-hit'ene "With A Girl Like You" og "Wild Thing". De er på sitt beste morsomme, men det er åpenbart at Manfred Mann kødder med dem. (EP'ns titel gir jo en pekepinn om hva som foregår her...)
Mike d'Abo fikk ikke være med på leken.
Engelsk utgave.
Mars 1967:
Ha! Ha! Said The Clown / Feeling So Good (Fontana, TF 812) UK #4
Fløytetemaet (som skygges av et plystrende orgel), de smart plasserte paukeslagene, den sveivende chugga chugga-rytmen som understreker tekstens sirkustema. Her har Manfred Mann gjort en strålende jobb med arrangementet. Det kan imidlertid ikke skjule at melodien er i enkleste laget, Mike d'Abo sliter med å få noe ut av den, han virker til tider direkte umotivert, og refrenget er på grensen til dumt. Aldri, hverken før eller senere, har gruppen vært så ukritisk i sitt valg av låt.
Teksten handler om en stakkar som forelsker seg i feil jente - og det på sirkus. Siste vers har en slags punchline, for dem som er interessert:
Time to go, close the show,
Wave the people good-bye
Grab my coat, grab my hat,
Look that girl in the eye
Where's your home,
What's your phone number
Stop fooling round
Could have died she replied
"I'm the wife of the clown"
Trivia: Av alle ting gjorde The Yardbirds en cover-versjon av denne for det amerikanske markedet. Det gikk ikke bra.
Billedcoverne er fra Norge (venstre) og England.
Mai 1967:
Sweet Pea / One Way (Fontana, TF 828)
Innimellom hadde Manfred Mann moro av å gjøre instrumental-versjoner av kjente slagere. De valgte ofte høyst upretensiøse løsninger - med et glimt i øyet. Men å gi noe slikt ut på single! Det kunne ikke gå bra. "Sweet Pea" var en slager for Tommy Roe i 1966. En ordentlig dum tyggegummi-låt karakterisert ved et hyperenkelt enfingers-tema over en enerverende stopp-start rytme. Manfred Mann fjerner teksten og overlater scenen til fløyten. Kompet hugger som det skal, og innimellom samles skjørtene rundt litt smålekker improvisering - avbrutt av en mørk stemme som forkynner: Sweet Pea!
Mike d'Abo må ha lurt på om han hadde valgt rett band. Tre hits på rad, og så gjør de dette mot ham! Men Manfred var lei, og da slo hans morbide humor inn. Det var mer i vente.
Billedcoverne fra Norge (venstre) og Danmark.
August 1967:
So Long, Dad / Funniest Gig (Fontana, TF 862)
Manfred Mann fortsetter sin selvdestruktive ferd. Manfred selv må ha vært grundig lei av popbransjen på dette tidspunktet. Overgangen fra Paul Jones til Mike d'Abo, fra EMI til Fontana, var gått så glatt at han omtrent ikke behøvde å anstrenge seg. Slagerne fortsatte å trille. Så gjorde han opprør. Først med "Sweet Pea". Og nå med denne Randy Newman-visen.
Det lyser gi faan lang vei. Jeg mener, vi befinner oss utpå sensommeren 1967, den psykedeliske hippie-sommeren, og popmusikken er ute på eventyr. Så hva gjør Manfred Mann? Later som ingenting - ganger ti. "So Long Dad" får ikke den vanlige hit-behandlingen. Istedet gir man dette snurrige stykke satire en skakk ramme av good time. Honkytonk-pianoet og det ganske dumme la-la-la koret er låtens bærende elementer.
Teksten er typisk Randy Newman: Lun, underfundig og giftig:
So come and see us, papa, when you can
There'll always be a place for my old man
Just drop by when it's convenient to
Be sure to call before you do
Alan Price hadde kanskje sluppet unna med det. Men Manfred Mann gjør det ikke. Det verste er at de saboterer seg selv bevisst. Manfred gikk da også ut i pressen før singlen ble utgitt, og sa at det var en ordentlig møkkainnspilling. Der tar han riktignok hardt i. "So Long Dad" er gøyal, spretten og rar og hadde passet utmerket på en LP, eller en B-side.
Billedcoverne fra Norge (venstre) og Danmark.
Januar 1968:
Mighty Quinn / By Request - Edwin Garvey (Fontana, TF 897) UK #1, US #10
Bob Dylan var så begeistret for Manfred Manns tolkninger av låtene hans at han angivelig insisterte på at de skulle få velge først da forleggeren pushet demoene han spilte inn sammen med The Band i 1967, de såkalte "the Basement Tapes". Det sies at Dylan reagerte med irritasjon da han hørte at de tok "Mighty Quinn", en primitiv og ganske meningsløs regle laget mer eller mindre i fylla. Han forandret imidlertid oppfatning da han hørte resultatet.
Man skal alltid stole på Manfreds instinkter. Når han vil, vil han. I 1967 gjennomgikk bandet en frustrerende periode da han ikke ville. Aksjene deres dalte. De trengte sårt til en hit. Manfred oppdaget den med én gang i den snøvlete Dylan-demoen.
Publikum oppdaget det med én gang da de hørte resultatet. Et kort fløyteintro, stillhet, og så eksploderer refrenget ut av høyttalerne. Når verset begynner, er du solgt. Du finner neppe en popsingle som har utnyttet sine 25 første sekunder mer effektivt.
Bortsett fra fløyteintroet og de ljomende tam tam-slagene i refrenget, er "Mighty Quinn" fri for gimmiks. Bandet vet at de har en vinner, og de er velsignet fokusert. Pianoet markerer takten, trommene skaper dynamikk, orgelet plystrer rundt i bakgrunnen, sangharmoniene blåser inn som en sommerbris, ingenting glir ut, alt er stramt samlet og drives mot et felles mål: Toppen av hitlistene. Versene er pur entusiasme, refrengene eksplosivt fengende. Genial popmusikk.
Man skjønner selvfølgelig ikke bæret av hva sangen handler om. Det gjør den bare enda mer attraktiv.
Let me do what I wanna do, I can't decide 'em all
Just tell me where to put 'em and I'll tell you who to call
Nobody can get no sleep, there's someone on everyone's toes
But when Quinn the Eskimo gets here
Everybody's gonna wanna doze
Mike d'Abo synger med en slik begeistring at man skulle tro han hadde knekket koden. Det hadde han selvfølgelig ikke. "Mighty Quinn" står fortsatt som en av Bob Dylans mest gåtefulle sanger.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Mars 1968:
Theme “Up The Junction” / Sleepy Hollow (Fontana, TF 908)
Ikke før har de etablert seg på hitlistene igjen, så velger Manfred Mann å gamble. I intervjuer uttalte bandet at "Up The Junction" ikke var den offisielle oppfølgere til "Mighty Quinn". Så hvorfor gi den ut, tungt markedsført, og så tett på?
Hentet fra filmen ved samme navn (Manfred Mann sto for all musikken i filmen), og betydelig mer sær enn de "konvensjonelle" singlene. Bandet flørter åpenlyst med den psykedeliske genren. Introet er smult, en lavstemt, ekkobelagt vokal omgitt av sakte wah wah, men allerede etter fire strofer brytes stemningen av paukeslag og bandet svever høyt og svalt inn i det forløsende refrenget (titelen gjentatt to ganger) som pianoet krydrer med et lite jazz-tema. Så er det bråstopp og ned i den drømmelignende atmosfæren som åpnet låten. Manfreds piano har en dominerende rolle i kompet, og ellers gjenkjenner man også de hissige kassegitar-akkordene fra "Just Like A Woman" i overgangene.
Underlig fascinerende låt, spesielt på grunn av kontrasten mellom vers og refreng. Og skjønt refrenget er knapt, har det en så berusende virkning at du gleder deg til å møte det igjen. Det er en melankolsk sang om mennesket fanget i hverdagens rutiner. Mike Hugg står for både tekst og musikk.
Day's begun and people rush
Off to work by 4.10 bus
Through the factory gates they swarm
Similar clothes by all worn
Overalls like uniforms
See their faces, young and old
Filling every crack and hole
Some are floating in a dream
But all go through the same routine
Drifting in a human stream
Den kom ikke inn på Top 30, og dermed var Manfred Mann i beit for en hit igjen.
Billedcovere fra Norge (venstre) og England.
Juni 1968:
My Name Is Jack / There Is A Man (Fontana, TF 943) UK #8
Artig trekkopplåt som etterhvert går seg litt tom. En sørgmodig fløyte er særlig synlig i arrangementet som har snev av sirkusstemning i seg, forsterket etter hvert refreng med en tamtam-kombinasjon og en gøyal pennywhistle. Ordene løper hurtig i versene, hver stavelse poengteres og rikosjetterer sprettent mellom grunnkompets skramlende taktmarkering. Snev av good time. Veldig iørenfallende. Men refrenget er uspennende og monotont, og fordi det gjentas så mye, falmer også låten.
Teksten på Manfred Manns singler tar sjelden den letteste veien. "My Name Is Jack" (skrevet av John Simon) er ikke noe unntak. Egentlig hentet fra en film. Uten filmen er man relativt avskåret fra å skjønne hvem alle figurene som dukker opp er. Likevel funker det. Sanger med store persongallerier og knappe vers finnes det ikke for mange av.
There's Carl over there with his funny old hair and he's never sad at all
and when he I grow up I want to run as fast as my friend Paul
there's the prettiest girl in the whole wide world and her name is Melody Mend
and here comes ma with brother Tom who's probably my best friend
well, Tom is my best friend, my best friend, well, Tom is my best friend
Og refrenger med strofer som denne:
And my name is Jack and I live in the back
of the Greta Garbo home for wayward boys and girls
skal man ikke kimse av!
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
November 1968:
Fox On The Run / Too Many People (Fontana, TF 985) UK #5, US #97
Her møter vi et Manfred Mann med ambisjoner. "Fox On The Run" er mer enn en lettløpende popsang. Du aner klare referanser til The Band som var blitt så til de grader musikernes favoritter i 1968. Arrangementet har jord under neglene, det gjelder det solide trommesporet, den sentrale bruken av piano og kassegitarer, og ikke minst den vokale klatringen opp i falsett som avslutter refrengene (et tydelig lån fra "The Weight").
Samtidig er her et vrimmel av det eventyrlige som Manfred Mann alltid krydrer sine single-utgivelser med. Korharmoniene er førsteklasses. Og det er utrolig hvor mange trolske klanger Manfred får ut av sine keyboards. Her legger de farver til et finstemt og stramt arrangement. Både plystrende orgel-toner, fløyte (ekte eller kunstig) og de udefinerbare smakene av tivoli, et slags lirekasse lirum-larum som gir innspillingen et kriblende flyt.
Fin tekst også, full av gåtefulle formuleringer. Det handler om en jente, men dette er ikke noen tradisjonell tenårings kyss-klapp-og-klem:
She walked thru the corn leading down to the river
Her hair shone like gold in the hot morning sun
She took all the love that a poor boy could give her
And left me to die like a fox on the run
Like a fox - on the run
Nok en velfortjent slager til et av de største kvalitetsnavnene i britisk rock.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
April 1969:
Ragamuffin Man / A ‘B’ Side (Fontana, TF 1013) UK #7
Den siste singlen det ordentlige Manfred Mann ga ut. Inngangen er dempet og sørgmodig, men kompet har driv nok til at vi skjønner hvor det bærer, og det er selvfølgelig på skumsprøyt av orgel rett ut i et superrefreng plassert i et av disse trolske arrangementene som var gruppens varemerke. Her noen halsbrekkende melodiske parallell-kombinasjoner ved keyboards (med klang av spinett og fløyte) og gitar (de kjører en egen melodi på siden av melodien) og et nedadstigende basstema. Fremragende popmelodi. Den bittersøte teksten, en slags "Like A Rolling Stone" for nybegynnere, blir glimrende tatt hånd om av Mike d'Abo:
Hey, it's the Ragamuffin Man
Life was so grand, you used to stand
Holdin' your head up high
Look at you now, I wonder how
You can be satisfied
En låt det er umulig ikke å elske.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
Februar 1970:
The Maxwell House Shake (LYN 1981)
Manfred Mann & Mike Hugg
Salsa kaffedans med tilrop, tralling, horn, pianoklunking og perkusjon galore. Trallingen er enerverende. Men dette er jo et markedsførings-fremstøt på flexi-disc, så man kan ikke ta dem for dette. Dessuten var jo bandet oppløst.
Det er et britisk eksemplar som er avbildet.
August 1970:
Happy Being Me / Devil Woman (Vertigo 6059 012)
Manfred Mann Chapter III
"Happy Being Me" er overraskende kommersiell til Chapter III å være. Versene går i en funky shuffle drevet av kjappe gitarkipp. Den søvnige vokalen mer hviske-snakkes enn synges - av Mike Hugg (tror jeg). Kontrasten skaper uansett en mystisk stemning. Låten forandrer karakter når den blør inn i refrenget, eller snarere det slake temaet som fremføres av horn og tralle-kor. Her oppstår tilløp til improvisasjoner. Nytt brudd mot finalen som innledes med... trommesolo. En kokende jungelsolo til og med. Bak anes la-la temaet igjen, men nå i sakte fart. Og slik fader låten ut. Ikke Top 10 materiale, så langt der ifra, men avgjort fascinerende.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland.
Januar 1971:
Ski “Full-Of-Fitness” Theme / Sweet Baby Jane (Ski, SKI 01)
Manfred Mann & Mike Hugg
Et ganske rocka reklamefremstøt fra Manfred, flerrende gitar og klangfullt grunnkomp, rett og slett lekent og iørefallende. Det kunne lett blitt en ordentlig Manfred Mann-låt. Men i stedet reklamerer man for yoghurt med et halvhysteriske reklamekor som stort sett begrenser seg til en haug na-na-na-na’er. At gitaristen gadd gjøre så mye ut av sin rolle er intet mindre enn fotbløffende.
B-siden lyder som Santana møter Hawaii møter Edwin Hawkins’ fetter. Det var nok lurt å starte Earth Band.
Engelsk cover avbildet.
Juni 1971:
Living Without You / Tribute (Philips 6006 122) US #69
Randy Newman-vise drevet av stramme kassegitarer og pyntet med et elgitar/moog-tema som tar en og annen orientalsk sidevei. Ganske hyggelige saker, og befriende enkelt etter Manfreds sære eksperimenter med Chapter III. Arrangementet mangler gimmik-agnet som preget de beste singlene til de to klassiske Manfred Mann-inkarnasjonene, og gruppen savner en klasse-vokalist.
Rart å kalle dette en Manfred Mann-single, men det er jo det. Selv om det i praksis er den første Earth Band-singlen, så ble den markedsført med gruppenavnet Manfred Mann. Det står på cover og etikett. Samme gjelder oppfølgeren.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Frankrike.
September 1971:
Mrs. Henry / Prayer (Philips 6006 159)
Manfred Mann spilte inn en versjon av denne Dylan-låten i 1968 (da under sin korrekte titel, "Please Mrs. Henry"), men den ble aldri utgitt (før CD'n "The Ascent Of Mann" i 1997). Manfred må ha likt den godt, for her forsøker han igjen - nå med Earth Band. Verset løper entusiastiske avsted, refrenget stamper. Earth Band kommer greit fra det, absolutt et helhjertet frieri til hitlistene. Ikke helt fornøyd med prog-elementene her, riktignok, gitarjobbingen bak vokalisten er mildt sagt sølete. Målt mot 1968- versjonen faller Earth Band igjennom. Ingen av versjonene fanger humoren til Dylan & The Bands Basement Tapes-original.
Med denne singlen er gruppen som kalte seg Manfred Mann ferdig. Og Earth Band allerede ferdig med sin andre single. Det heter overlap. Neste single, “Meat”, var kun kreditert Earth Band.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.