The Beatles i Amerika 1
The Beatles ready for take-off. (Apple Corps Ltd)
Utskjelt og elsket, og alltid fascinerende: Den amerikanske diskografien til The Beatles. Amerikanerne fikk mer av alt. Flere singler, flere LP’er, flere låter, billedcovere galore, rare mikser - det var alltid noe å studere og lure på. Og selv om man fortsatt tviholder på de ordentlige, de egentlige, de engelske Beatles-platene (med noen forbehold for de norske utgivelsene), er det noe eget ved å dykke inn i Amerika-Beatles. Mye lyder litt annerledes. noe lyder veldig annerledes, låtene kommer i andre rekkefølger, og mange av LP-coverne er ikke til å kjenne igjen.
Jeg har skrevet om dette på Facebook, ganske grundig også, men det var ikke plass til den amerikanske delen av historien i boken “Beatles og jeg”. Ikke minst av naturlige grunner da boken også handler om å vokse opp i Norge på 60-tallet, og da skrenset jeg bare sporadisk innom de fremmedartede Amerika-utgivelsene.
Min amerikanske venn Gary Owen var aktiv i kommentarfeltet da jeg la disse omtalene ut på Facebook for fem år siden. Han ga sin velvillige tillatelse da jeg ba om lov til å ta dem med på lasset da jeg flyttet hele stasen over til nettsiden min. Meget takknemlig for det. Garys kommentarer er innsiktsfullt krydder.
For de som ikke vet det har Gary Owen sort belte i Beatles, Monkees, Byrds, ja egentlig hele 60-tallet, leder det New York/New Jersey-baserte bandet The Blue Meanies, er kunnskapsrik og kjapp i replikken, og har av en eller annen grunn valgt å bo i Bergen. Der kan man titt og ofte oppleve ham og hans gitar på byens utesteder.
Thank you, Gary.
Dette er første del, 1962-1966. Neste del kommer om litt. Vær påkoblet.
1962
April 1962
My Bonnie / The Saints (When The Saints Go Marching In) (Decca 31382)
Tony Sheridan And The Beat Brothers
Den legendariske Hamburg-innspillingen med Tony Sheridan fra juni 1961. John, Paul, George og Pete er kreditert som The Beat Brothers. Godt gjort at amerikanerne faktisk ga den ut. Det ble ingen verdenshit.
B-siden: "The Saints (When The Saints Go Marching In)" er ikke akkurat Louis Armstrong.
Gary Owen: This record is stupidly rare.
1963
Februar 1963
Please Please Me / Ask Me Why (Vee-Jay, VJ 498)
Også bokstavert The Beattles
Høyeste plassering på Billboard: -
Capitol hadde førsterett på utgivelsen av The Beatles’ singler i USA. Men det var ingen i selskapet som hadde noen tro på de engelske ungguttene og de rare låtene deres. De vurderte neppe «Love Me Do» engang. «Please Please Me» må de i hvert fall ha hørt på, men låten gjorde ikke noe inntrykk, og de avsto fra den også. Da overtok det lille Chicago-selskapet Vee-Jay.
20. februar 1963, nøyaktig samtidig som singlen nådde 1. plass i England og bare en drøy uke etter at The Beatles hadde spilt inn sin første LP, ble «Please Please Me»/ «Ask Me Why» utgitt i USA. Så lite visste Vee-Jay om gruppen at de presterte å stave navnet deres feil på de første pressingene: The Beattles. Slik var også navnet bokstavert i annonsen for singlen i Cashbox 2. mars 1963.
Bokstaveringen ble rettet i løpet av mars. Men begge variantene av deres debut-single i USA er omtrent like sjeldne da singlen bare solgte 5,650 eksemplarer i første halvdel av 1963 og kun 2 (!) eksemplarer i siste halvdel. Et ørlite ekstraopplag i 1964 dro totalsalget opp i 7,310.
Det gjør VJ 498 til en av de virkelige godbitene for Beatles-samlere. Det er svært vanskelig å få tak i pene eksemplarer, både feilbokstaverte og korrekt bokstaverte, og prisene er deretter. Jeg ga nesten 20,000 kroner for min. Som alle amerikanske pressinger spiller den høyt og kraftfullt.
Platen kom i en standard Vee-Jay fabrikkpose, sort med rød ramme og fabrikkens navn skrevet seks ganger rundt senterhullet.
Mens «Please Please Me» døde, toppet Vee-Jays store navn The Four Seasons Billboard-listen i to uker med «Walk Like A Man» (VJ 485).
Gary Owen: Once again, stupidly rare. However! It outsold it’s Capitol counterpart in Canada by nearly 5,000 copies.
Mars 1963
From Me To You / Thank You Girl (Vee-Jay, VJ 522)
Utgitt: 6. mai 1963
Inn på Billboardslisten (bubbling under): 3. august 1963
Høyeste plassering på Billboard: 102
Plasseringer på Billboard-listen (bubbling under): 125-103-102-102-108
Capitol takket ikke bare nei til "Please Please Me", men overlot i samme slengen førsteretten til å utgi gruppens plater i de neste fem årene til Vee-Jay. Og Vee-Jay forsøkte igjen. «From Me To You» ble utgitt ca. 6. mai 1963, vel tre uker etter Storbritannia. Singlen ble en såkalt «sleeper», ingen merket at den var der til å begynne med, men så må ryktene om fenomenet i England ha nådd noen ører, særlig i Los Angeles hvor singlen ble en minihit på radiostasjonene KRLAs Top 50 med en 32. plass 11. august 1963 som beste notering.
Del Shannon, som hadde turnert med The Beatles i England denne våren og sett hysteriet på nært hold (og opplevd det forsmedelige at han som hovedattraksjon ble degradert til oppvarmer for et band han aldri hadde hørt om), spilte inn en versjon av «From Me To You» som gikk inn på Billboard-listen 29. juni 1963, og nådde en 77. plass som best. Med det sørget Del Shannon for Lennon/McCartneys første USA-hit. Den fikk også Vee-Jay til å kjøre annonser i bransjebladene hvor The Beatles’ utgivelse ble omtalt som «the original hit version».
Det må ha hjulpet da platen klarte å registrere seg på Billboards «Bubbling under»-liste, på 125. plass 3. august og klarte å karre seg opp til 102. plass, så nær gjennombrudd som det er mulig å komme, alt mens listen ble toppet av Stevie Wonder med «Fingertips (Part II)», og så The Angels med «My Boyfriend’s Back».
«From Me To You» ble altså et nesten-gjennombrudd for The Beatles allerede sommeren og sensommeren 1963 da den passerte drøyt 12,000 solgte eksemplarer. Platen gjorde et rykk etter at det smalt i begynnelsen av 1964, og ble stående med et totalsalg på 21,226 eksemplarer. En betydelig fremgang fra «Please Please Me». Singlen er likevel vrien å få tak i, særlig i pent stand, så også her må man regne med å punge ut. Platen kom i samme Vee-Jay fabrikkpose som «Please Please Me».
Gary Owen: And again, scarce but outsold the Capitol Of Canada pressing by many thousands.
September 1963
She Loves You / I’ll Get You (Swan, S-4152)
Utgitt: 16. september 1963. Se re-lanseringen 24. januar 1964 for utfyllende info.
Desember 1963
I Want To Hold Your Hand / I Saw Her Standing There (Capitol, 5112)
Utgitt: 26. desember 1963
Inn på Billboard-listen: 18. januar 1964
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 45-3-1-1-1-1-1-1-1-2-2-4-7-19-24
B-siden inn på Billboardlisten: 8. februar 1964
Høyeste plassering: 14
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 68-54-35-28-18-15-14-26-31-38-45
Og nå ble det alvor. Capitol hadde ignorert The Beatles fire ganger. Det skulle ikke bli en femte gang. Opprinnelig planla de å slippe «I Want To Hold Your Hand» 13. januar og pumpe den inn i det omfattende amerikanske radionettverket for å gjøre lytterne møre foran gruppens forestående opptredener i Ed Sullivan Show i februar. De ble imidlertid tatt på sengen da et fire minutters innslag hvor gruppen fremførte «She Loves You» ble vist på «CBS Evening News With Walter Cronkite» 10. desember 1963. Innslaget fikk en 15 år gammel jente i Washington til å skrive et brev til sin favoritt radiostasjon, WWDC: «Hvorfor kan vi ikke ha sånn musikk i Amerika?». Stasjonen reagerte umiddelbart og fikk flysendt et eksemplar av singlen fra England. Første avspilling skjedde 17. desember.
Lytterreaksjonen var eksplosiv, og selv om Capitol gikk på dem med advokat, kunne de ikke stoppe WWDC. WWDC sendte så et båndopptak av platen til en radiostasjon i Chicago som opplevde den samme eksplosive lytterreaksjonen. Så fulgte St. Louis. Dominoeffekten var i gang. Capitol resignerte og flyttet den offisielle utgivelsesdatoen frem til 26. desember. På det tidspunktet var det åpenbart at de ville få problemer med forhåndsbestillingene som allerede oversteg makskapasiteten deres på 200,000. De ble nødt til å inngå avtaler med platepressene til konkurrenter som Decca og RCA for å dekke etterspørselen.
«I Want To Hold Your Hand» solgte 250,000 eksemplarer i løpet av de tre første dagene og passerte millionen 10. januar. Det må ha vært en surrealistisk opplevelse for The Beatles å høre hvordan præriebrannen spredte seg i det forjettede land USA fra dag til dag, mens de slavet seg gjennom en tre ukers konsertavtale i Paris (to og noen ganger tre konserter pr. dag for et behersket publikum hvor jentene utgjorde mindretallet).
Capitol viste allerede med denne singlen sin egenrådighet. De mente at markedet ville har fartslåter, og at «This Boy» var for veik. Her var bare det beste godt nok, derfor gikk de for «I Saw Her Standing There». Samtidig bygget de «Meet The Beatles», det som skulle bli The Beatles debut-LP i USA, på den britiske «With The Beatles». De regnet ikke med Vee-Jay. Selskapet hadde opprinnelig tenkt å gi ut «Please Please Me»-albumet under navnet «Introducing… The Beatles» sommeren 1963, men fordi gruppens to singler hadde solgt dårlig valgte de å kansellere. I august ble leasingkontrakten deres revet i filler. Dermed hadde ikke Capitol noe å frykte fra den kanten, trodde de.
Men da «I Want To Hold Your Hand» eksploderte våknet Vee-Jay. De kom så langt sommeren 1963 at «Introducing… The Beatles» var ferdig mastret og klar for pressing. Covere var også trykket opp. I januar valgte de å gamble, og kjørte i gang produksjonen av albumet. Full speed ahead. Det er uklart når platen egentlig havnet i butikkene. Offisielt heter det at den kom i forkant av «Meet The Beatles», men det debuterte ikke på Billboard-listen før uken etter.
Uansett ble selvfølgelig Capitol rasende og gikk på med alt de hadde av advokater. Vee-Jay ble tatt for at albumet deres inneholdt «Love Me Do» og «P.S. I Love You», singlen som aldri hadde vært utgitt i USA før, og som Capitol derfor satt på rettighetene til. Vee-Jay svarte med å erstatte de to låtene med «Please Please Me» og «Ask Me Why» som de opprinnelig hadde fjernet. Dermed var de fortsatt i business og greide å gi Capitols jurister så stor motstand at de beholdt retten til å selge albumet helt frem til oktober 1964. De benyttet tiden godt og ga ut det samme albumet under mange navn og i forskjellige omslag. Beruset av egen frekkhet ga de til og med ut «Love Me Do» på single og ble belønnet med en massiv number one, mens Capitols advokater druknet i sakspapirer. Faktisk klarte Vee-Jay å presse fire singler og en EP ut av «Please Please Me»-materialet i løpet av de ti månedene de slåss med Capitol. Egentlig fortjente Capitol kaoset. De hadde selv skapt det ved sin arrogante holdning til The Beatles i 1963.
Jeg nevner alt dette for å forklare hvorfor «I Saw Her Standing There» plutselig befant seg på en single og to LP’er – alle høyt på listene – da The Beatles landet i New York. Låten åpner Vee-Jays «Introducing… The Beatles», men uten Pauls inntelling. De trodde det var en feil og klippet vekk «one, two, three» slik at låten begynner med Pauls «FOUR!». Besynderlig. På «Meet The Beatles» er den plassert som kutt 2 på side 1, etter «I Want To Hold Your Hand». Den ble dessuten spilt såpass mye på radio og jukebokser at den også fikk en individuell reise på Billboard-listen (amerikanerne regnet ut listeplasseringer basert ikke bare på salg, men også på hvor hyppig den snurret i radio og på jukebokser).
«I Want To Hold Your Hand» solgte over fem millioner eksemplarer i USA. Etter dette var verden aldri den samme.
Gary Owen: The one which truly started it all in the USA! Only took Capitol four tries to get it right! In their defense, every time they issued a record by an English artist, it flopped. So, why should they take a chance on a then-unknown British band who’s music was nowhere near the norm?
1964
Januar 1964
She Loves You / I’ll Get You (Swan, S-4152)
Relansert: januar 1964
Inn på Billboard-listen: 25. januar 1964
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 69-21-7-3-2-2-2-2-1-1-3-4-8-19-36
Nå begynner det å bli komisk. Vee-Jay havnet i økonomisk trøbbel sommeren 1963. De slet med å gjøre opp for seg, og dermed ble Beatles-kontrakten deres terminert. Capitol hadde nå igjen muligheten til førstevalg da neste single forelå: «She Loves You». Mannen som tok slike avgjørelser het Dave Dexter, og han hadde fått to engelske EMI-utgivelser på skrivebordet. Han spilte dem begge og avgjorde at den første, Frank Ifields «I’m Confessin’», hadde hitpotensiale, mens den andre, «She Loves You», ikke passet det amerikanske markedet.
«She Loves You» var nå lovet vilt, men ingen av de store bet på. Ikke Decca, ikke RCA, ikke Columbia. Duket for mikroselskapet Swan fra Philadelphia. De ga ut singlen 16. september 1963. New York radio-DJ’en Murray the K spilte platen i sitt show, men fikk ingen respons fra lytterne. De syntes bare sangen var rar. Opplaget var meget beskjedent, og «She Loves You» så ut til å skulle dele skjebne med Vee-Jay-utgivelsene.
Men så tok «I Want To Hold Your Hand» av i januar 1964, og Swan relanserte platen, nå i billedcover. Den sto med forhåndsbestilling på 100,000 eksemplarer allerede 10. januar og føk inn på Billboard-listen 25. januar. 21. mars skjøv den «I Want To Hold Your Hand» ned fra 1. plass og ble liggende der i to uker.
«She Loves You» endte med å selge to og en halv million eksemplarer i USA. Capitol må ha skåret tenner. Først sa de nei til singlen fordi de ikke trodde på den, så overtok Swan single-rettighetene uten å få i gang noe salg, så kjørte Capitol alt de eide av promomuskler på lanseringen av «I Want To Hold Your Hand» bare for å se at de dermed dro med seg Swan-singlen hele veien til topps.
1963-utgaven er lett å skille fra den relanserte da etiketten er hvit med rød skrift, mens den relanserte versjonen har sort etikett med sølvskrift. Sistnevnte har også billedcover, hvis du er heldig. Disse kom i et beskjedent opplag.
Gary Owen: The ‘63 pressing is scarce. ‘64? They are everywhere! It even says “Don’t drop out” on the label. A friend of mine found the picture sleeve in a closet and gave it to me. I was happy. Swan tried to pull a fast one by releasing a 45 of “Sie Liebt Dich” dubbed straight from the German pressing 45. Capitol slammed an injunction on them and the record was halted....but not before it charted in the lower reaches of the top 100 (Somewhere around #97).
My Bonnie / The Saints (When The Saints Go Marching In) (MGM K13213)
The Beatles featuring Tony Sheridan
Høyeste plassering på Billboard: 26
MGM inngikk en leasing-avtale med Deutsche Grammophon akkurat da Beatles-hysteriet brøt løs i USA, og dermed havnet fire av Tony Sheridan-opptakene i de grådige hendene deres. De åpnet med å gjenutgi "My Bonnie"-singlen fra 1962, med samme B-side.
Gary Owen: I remember the guitar player in my band handing this sleeve to Tony Sheridan for an autograph. Numb nuts Sheridan scribbled all over it. We got to play a few songs with him, including “My Bonnie” but that guy was a train wreck. The MGM 45 edits out the slow intro. I hate that.
Please Please Me / From Me To You (Vee-Jay, VJ-581)
Utgitt: ca. 15. januar 1964
Inn på Billboard-listen: 1. februar 1964
Høyeste plassering: 3
Plasseringer på Billboard-listen: 68-57-45-29-6-4-3-3-4-5-9-16-29-
B-siden inn på Billboardlisten: 22. februar 1964
Høyeste plassering: 41
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 120-101-86-73-58-50-41-52
Capitol åpnet honningkrukken. Swan var øyeblikkelig der med labben. Nå var det Vee-Jays tur. «Please Please Me» og «From Me To You» solgte katastrofalt dårlig i 1963. Denne gang valgte Vee-Jay å helgardere ved å kombinere de to A-sidene på en og samme single. Salget ble bremset noe av at Capitol forsøkte å blokkere Vee-Jay, men skjøt fart da juristene mislyktes.
Singlen oppnådde et totalsalg på drøye millionen. Igjen måtte Capitol se dollarstrømmen gå i andres lommer. De hadde bare seg selv å skylde.
Vee-Jay-utgivelsen finnes på et virvar av label-varianter (lykke til). Den ble levert med billedcover, en sort/hvitt-versjon av fotografiet utenpå «Introducing… The Beatles».
Gary Owen: This is one US sleeve I don’t have. Collecting VJ is definitely a challenge as there are way too many fakes being pawned off as real.
MEET THE BEATLES (Capitol)
Utgitt: 20. januar 1964
Inn på Billboardslisten: 1. februar 1964
Høyeste plassering: 1
All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.
Side one
1."I Want to Hold Your Hand" – 2:24
2."I Saw Her Standing There" – 2:50
3."This Boy" – 2:11
4."It Won't Be Long" – 2:11
5."All I've Got to Do" – 2:05
6."All My Loving" – 2:04
Side two
1."Don't Bother Me" (Harrison) – 2:28
2."Little Child" – 1:46
3."Till There Was You" (Willson) – 2:12
4."Hold Me Tight" – 2:30
5."I Wanna Be Your Man" – 1:59
6."Not a Second Time" – 2:03
Da Capitol først reagerte, var det med pauker og full hornrekke. The Beatles ble mer eller mindre spylt inn i bevisstheten til det unge Amerika som gikk der og deppet over President Kennedys død. “I Want To Hold Your Hand” var vitaminsprøyten. Det kolossale startriffet, det taktfaste grunnkompet, nærmest gitarbandversjonen av Motown, den gjøglerglade tostemte vokalen, og ikke minst de smart nedbremsede broene som eksploderte i trippel falsettutbruddet “I can’t hide” som skar hull i himmelen og fikk den unge Bob Dylan til å sette jazzsigaretten i halsen, han trodde de sang “I get high”, han fikk visjoner, fire kule karer fra Liverpool hadde brutt seg inn i populærmusikken med et jublende fuck the system, let’s go! Eller noe sånt.
Låten ble spilt nonstop på omtrent alle radiokanaler døgnet rundt. Innimellom snudde man platen, og der hadde Capitol plassert en annen forrykende vinner: “I Saw Her Standing There”. Man hadde ikke hørt maken til rå, utemmet, ungdommelig vitalitet siden Elvis ga USA en trøkk 16 i 1956.
USA var ute av kontroll. Capitols tre trinns slagplan funket så det sang. Nå fulgte LP’n “Meet The Beatles”, og så kom The Beatles til USA og smadret alle seerrekorder i Ed Sullivan Show.
“Meet The Beatles” er uglesett blant oss europeere. Det var den første av en lang rekke Capitol-bastarder som stokket om på låter, tuklet med lyden, tok seg friheter med omslagene og LP-titlene og reduserte totalantallet låter pr. LP fra 14 til 12 eller 11. “Meet The Beatles” er imidlertid ikke det verste tilfellet, man kan til og med både forstå og godta at den ble som den ble. “With The Beatles”, som den er bygget på, var et strålende album beregnet på et marked som kjente gruppen. Det ville neppe hatt samme effekt på et tenårings-Amerika som hoppet på toget et drøyt år for sent. Albumet var fritt for hits, valget av coverversjoner var eksentrisk og man hadde ingen andre referanser til dette ukjente britiske bandet enn “I Want To Hold Your Hand”. De hadde noe å ta igjen, hvilket de også gjorde i løpet av de neste månedene da Billboards Hot 100 flommet over av Beatles-innspillinger fra 1962 og 1963. Men for å få dem til å kjøpe noe såpass kostbart som en LP i januar 1964 var man nødt til å friste med noe kunden hadde et forhold til. Enda mer fordi LP-formatet ble brukt på en helt annen måte i USA enn i Storbritannia. Amerikanerne kjøpte LP’er fordi de inneholdt hitsingler, resten var bonus, som oftest fyllstoff av svakere kvalitet.
Åpningen på “Meet The Beatles” er derfor genial, en trippel uppercut i form av begge de kraftfulle sidene på den amerikanske singlen, pluss den dempede, vakkert flerstemte balladen “This Boy” (B-siden i England). Her får altså kjøperen begge låtene som hadde rulet radiobølgene i ukevis pluss et eksempel på en helt annen (og like sterk) side ved gruppen. Og samtlige tre låter hadde de skrevet selv. En maktdemonstrasjon.
Så slipper den egentlige “With The Beatles” til. De resterende ni låtene er alle hentet fra den og er plassert i korrekt rekkefølge, bortsett fra at Capitol luket ut alle coverversjonene (med unntak av “Till There Was You”) og gjemte dem til neste LP. Det øker opplevelsen av maktdemonstrasjon. Man hadde ikke hørt om grupper som var i stand til å fylle en hel LP med så sterke egenkomponerte låter. (The Beach Boys hadde fortsatt et stykke vei å gå.) I motsetning til de covertunge britiske “Please Please Me” og “With The Beatles” er “Meet The Beatles” på én låt nær, helt suget av eget bryst. Det skal albumet ha.
Den fæle reklameskriften på omslaget har fått mye fortjent pepper. At Capitol la blåtoner på Robert Freemans ikoniske sort/hvitt-fotografi lar jeg meg imidlertid ikke opprøre over. Det er faktisk litt stilig, selv om originalen er å foretrekke.
Vær klar over at “I Want To Hold Your Hand” og “This Boy” ikke ble mikset i stereo før i 1966 (i forbindelse med utgivelsen av “A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!”, “This Boy” ved en feiltagelse da den først ble forvekslet med “Bad Boy”). Stereo-utgaven av “Meet The Beatles” leverer derfor de to låtene i falsk stereo (det lyder grusomt). Mono-utgaven inneholder en monomiks av “I Saw Her Standing There” gjort spesielt for det amerikanske markedet.
Gary Owen: And the album which truly started it all. VJ had cancelled theirs and only brought it out after Capitol was promoting the hell out of “Meet The Beatles”. For whatever stupid reason, EMI only sent stereo dubs of the songs from “Please Please Me” and “With The Beatles” to Capitol USA. So except “I Want To Hold Your Hand” and “This Boy”, all the songs on the mono LP are fold downs created by Capitol.
INTRODUCING… THE BEATLES (Vee-Jay)
Utgitt: 27. januar 1964 (sannsynlig dato)
Inn på Billboardlisten: 8. februar 1964
Høyeste plassering: 2
All songs written and composed by Lennon–McCartney, except where noted.
Side one
1. "I Saw Her Standing There" (Paul McCartneys inntelling "one, two, three" er fjernet; låten starter med "four!")
2. "Misery"
3. "Anna (Go to Him)" (Alexander)
4. "Chains" (Goffin/King)
5. "Boys" (Dixon/Farrell)
6. "Love Me Do" (byttet ut med "Ask Me Why" på versjon 2)
Side two
1. "P.S. I Love You" (byttet ut med "Please Please Me" på versjon 2)
2. "Baby It's You" (Bacharach/David/Williams)
3. "Do You Want to Know a Secret"
4. "A Taste of Honey" (Marlow/Scott)
5. "There's a Place"
6. "Twist and Shout" (Medley/Russell)
Historien om Beatles-utgivelsene på Vee-Jay er så lang og komplisert at Bruce Spizer skrev en hel bok om det: The Beatles Records on Vee-Jay (1998). Boken er både lekker og fascinerende og anbefales herved.
Jeg nøyer meg med å si at det er det eneste amerikanske Beatles-albumet før “Revolver” som i hvert fall ligner på sin britiske parallell. Utgangspunktet er “Please Please Me”, men altså omdøpt, plassert i et helt annet cover og minus to låter. LP’n skulle vært utgitt i 1963, men Vee-Jay var i økonomisk trøbbel, og da Beatles-singlene de hadde gitt ut floppet, skrinla de utgivelsen.
Da Capitol omsider bestemte seg for å lansere gruppen med brask og bram ved årsskiftet 1963/64, var Vee-Jay på banen igjen. “Introducing… The Beatles” ble forsøkt ekspressutgitt 10. januar 1964, ti dager før Capitol slapp sitt første Beatles-album, “Meet The Beatles”, men nådde likevel ikke butikkene før etter. Begge albumene inneholder forøvrig “I Saw Her Standing There”, men Vee-Jay klippet Pauls intro slik at sangen begynner med et “Four!”, og ikke “One, two, three, four!”.
Vee-Jay fikk problemer med Capitol fra første dag. Det mest vriene var at de overhodet ikke hadde rettighetene til “Love Me Do” og “P.S. I Love You”. Ergo måtte disse erstattes med “Please Please Me” og “Ask Me Why” (som opprinnelig var fjernet) på neste opplag, noe som ikke svekket albumet. Dette opplaget nådde butikkene i februar 1964 og er det som er lettest å få tak i. Stereo-versjonen av første opplag er nesten umulig.
Fra og med 15. oktober 1964 opphørte Vee-Jays rett til å presse opp Beatles-plater, og Capitol fikk omsider kontroll over hele Parlophone-katalogen. De ga ut sin egen versjon av “Please Please Me” 22. mars 1965 under navnet “The Early Beatles” med en underlig låtrekkefølge og minus tre kutt: I Saw Her Standing There” (som jo allerede var på “Meet The Beatles”), “Misery” og “Therer’s A Place”. En surrete avgjørelse som sørget for at de to sistnevnte låtene ikke ble å finne på et amerikansk album før i 1980, nemlig på “Rarities”. Og rarities var de blitt, for Vee-Jay albumet hadde jo vært borte fra markedet siden oktober 1964.
Gary Owen:
Ah yes.....that VJ LP.....
This thing comes in so many variations it’ll make your head spin. I have a copy of the album which is a “butcher cover” 2 1/2 years before Capitol did the same thing. The back cover featuring the revamped line up of songs was pasted over the first version back cover. Very rare, indeed! I also own a first pressing from 1963. VJ snuck a bunch of them out with the ‘64 version. That little dinky company has hell of a colorful history!
By the way.......
“Misery” and “There’s A Place” indeed did not wind up in a Capitol LP until “Rarities” in 1980. However! They did wind up as flip sides of two Capitol Starline 45’s which were in print for.......get a load of this......TWO MONTHS! 🤣🤣🤣🤣
Februar 1964
The Beatles with Tony Sheridan and guests (MGM)
3. februar 1964:
Høyeste plassering på Billboard: 68
Uken etter at de ga ut "My Bonnie"-singlen klemte MGM til med en hel LP. Man kan trygt se de lurte kidsa da de bare hadde rettigheten til fire av de opprinnelige Hamburg-opptakene. Nettopp de samme fire som er listet opp på coveret.
Gary Owen: I have this boring album. Of course, the four Beatles related songs are the best things on it.
Jolly What! England’s Greatest Recording Stars The Beatles & Frank Ifield On Stage (Vee-Jay)
Februar 1964
Høyeste plassering på Billboard: 104
Et desperat forsøk på å melke enda mer ut av det lille de satt på rettighetene til å utgi. Her kombinerer Vee-Jay begge sider fra Beatles' to første singler i 1963 med åtte Frank Ifield-låter, og lurer folk til å tro at det dreier seg om live-opptak. Avskyelig cover også.
Gary Owen: Stupid cover for a stupid album. Stereo version features fake stereo mixes of the Beatles songs. Again, stupid.
Twist And Shout / There’s A Place (Tollie, 9001)
Utgitt: ca. 28. februar 1964
Inn på Billboard-listen: 14. mars 1964
Høyeste plassering: 2
Plasseringer på Billboard-listen: 55-7-3-2-2-2-2-7-11-20-41
B-siden inn på Billboardlisten: 11. april 1964
Høyeste plassering: 74
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 74
Vee-Jay gikk på med krummet nakke. Det var om å gjøre å selge det de hadde litt faderlig fort. Capitols advokater sto tett i tett, som kråker på telegrafledningene. Her gjaldt bare en ting: Ta pengene og stikk. Selskapet opprettet underlabelen Tollie for «Twist And Shout». Det var forvirring nok der ute, så hvorfor ikke litt til?
En av verdens beste coverversjoner kombinert med den yre energipillen «There’s A Place» var et inspirert valg. Singlen skjøt nesten helt til topps, bare stoppet av «Can’t Buy Me Love». Selv uten billedcover. En brun fabrikkpose var øyensynlig mer enn godt nok. Singlen solgte rundt 1,2 millioner eksemplarer.
Singlen kom med et virvar av label-varianter.
B-siden dukket ikke opp på noen Capitol-LP før i 1980. A-siden fikk en sentral rolle i filmen «Ferris Bueller’s Day Off» («Skulk med stil») i 1986, ble derfor relansert (med samme B-side) – nå på Capitol, og i stereo – og oppnådde en hederlig 23. plass på Billboard-listen.
Gary Owen: One of my favorite variations of this “VJ in disguise” single is the one you’ve posted here.
Roll Over Beethoven / Please Mr. Postman (Capitol, 72133)
Import fra Canada begynner: sent i februar 1964
Inn på Billboard-listen: 21. mars 1964
Høyeste plassering: 68
Plasseringer på Billboard-listen: 79-75-68-78
Stakkars Capitol. Alt var timet og tilrettelagt. De trodde de hadde planen klar:
1. Single («I Want To Hold Your Hand»)
2. LP («Meet The Beatles»)
3. Ed Sullivan-show tre uker på rad
4. ka-booom!
og endelig
5. ny single («Can’t Buy Me Love»)
6. Ka-dobbel-boom!
Og så ble det bare rot. Cronkite blåste Beatles på TV allerede i desember. Vee-Jay ka-boomet i vei med både LP og singler. Det lille selskapet Swan var ikke snauere enn da de sparket «I Want To Hold Your Hand» ned fra 1. plass med «She Loves You». Og så begynte sannelig butikkene i USA å importere Capitol-singler fra Canada. Og ennå hadde de ikke nådde punkt 5.
Capitol hadde all grunn til å frykte overkill. At deres eget underbruk i Canada skulle begynne å blande seg inn var umåtelig irriterende. En liten stund følte deg seg så presset av importen at de seriøst vurderte «Roll Over Beethoven» / «Please Mr. Postman» som offisiell oppfølger til «I Want To Hold Your Hand», ingen av låtene var tilgjengelig i USA, men George Martin rådet amerikanerne fra det og lovet skikkelige godsaker om noen uker med «Can’t Buy Me Love». Capitol i Canada gosset seg, de eksporterte slike mengder at den fordømte singlen krøp inn på Billboard-listen.
Capitol i USA kunne bare tvinne tommeltotter og vente. Så kom det enda en Canada-import. Og så slo Vee-Jay til igjen. Det ble svettet i Capitol-bygningen. Den var sikkert forbudt å si «overkill», ja, man ble sikkert truet med fyken bare man tenkte det. Men det må man ha gjort. Hvor ble det av den fordømte «Can’t Buy Me Love»?
Gary Owen: Canadian 45 which was heavily imported into the USA and charted at #68, I believe?
Mars 1964
All My Loving / This Boy (Capitol, 72144)
Importert fra Canada fra: tidlig i mars 1964
Inn på Billboard-listen: 28. mars 1964
Høyeste plassering: 45
Plasseringer på Billboard-listen: 71-58-50-48-45-59
Den andre kanadiske singlen som irriterte Capitol USA så det skranglet i vinduene. Også den ble importert i bøtter og kar. Hadde den fått en offisiell utgivelse ville den garantert føket til topps og gitt den kommende «Can’t Buy Me Love» noe å bryne seg på. Det gjorde «All My Loving» i Norge.
Begge låtene på denne singlen var inkludert på «Meet The Beatles», det stoppet altså ikke amerikanerne fra å kjøpe den helt opp til 45. plass. Sterkt av en ren import-single.
Gary Owen: Ditto only this one reached #45.
Can’t Buy Me Love / You Can’t Do That (Capitol, 5150)
Utgitt: ca. 16. mars 1964
Inn på Billboard-listen: 28. mars 1964
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 27-1-1-1-1-1-5-11-23-42
B-siden inn på Billboardlisten: 4. april 1964
Høyeste plassering: 48
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 65-48-55-60
Endelig var den der, den ekte nye Beatles-singlen. Komponert av Paul McCartney på et piano han fikk installert i suiten deres på hotell George V i Paris i januar 1964. Skrevet over et tradisjonelt bluesrigg, men fremført med en elegant swing i steget smakte av jazz. Godt musikalsk håndverk, men på ingen måte blant deres mest spennende eller begivenhetsrike komposisjoner. Det var imidlertid hva de hadde. «You Can’t Do That» er en betydelig bedre låt, knallhard og brutal med den kimende gitarklangen som skulle kjennetegne de fleste innspillingene deres på «A Hard Day’s Night». Men den var sannsynligvis for brutal – og drevet av en sinna tekst som oste av sjalusi og mordbrann. For tøft for et Amerika som nettopp hadde adoptert Liverpool-kvartetten som sin nye kjæledegge. Kjæledegger truet ikke de uskyldige tenåringsjentene med juling.
Forhåndsbestillingene lå på 1,7 millioner eksemplarer i USA, 940,225 føk ut av butikkene på utgivelsesdagen 16. mars, tre dager senere hadde den passert 2,1 millioner. Ekstremt som salget var innledningsvis flatet det imidlertid ut ganske tidlig, og totalsalget lå på tre millioner ved årsskiftet. Singlen datt også uvanlig hurtig nedover listen etter at den hadde gjort sitt. Samme skjebne fikk den i England også. Og i Norge. Det var svakt av Capitol å nøye seg med et begrenset opplag med billedcover, til alt overmål var dette en fantasiløs resirkulering av «I Want To Hold Your Hand»-coveret.
«Can’t Buy Me Love» fikk den 4. april 1964 æren av å toppe den historiske Billboard listen som hadde Beatles-singler på alle de fem øverste plassene:
1. (27) Can’t Buy Me Love (Capitol)
2. (3) Twist And Shout (Tollie)
2. (1) She Loves You (Swan)
3. (2) I Want To Hold Your Hand (Capitol)
5. (4) Please Please Me (Vee-Jay)
Videre nedover listen:
31. (26) I Saw Her Standing There (Capitol)
41. (50) From Me To You (Vee-Jay)
46. (78) Do You Want To Know A Secret (Vee-Jay)
58. (71) All My Loving (Capitol Canada)
65. (-) You Can’t Do That (Capitol)
68. (75) Roll Over Beethoven (Capitol Canada)
79. (-) Thank You Girl (Vee-Jay)
Og dessuten:
42. (57) We Love You Beatles – Carefrees (London International)
85. (86) A Letter To The Beatles – 4 Props (Capitol)
123. (128) All My loving – Jimmy Griffin (Reprise)
En relativt forrykt uke i Sambandsstatene.
Gary Owen: Picture sleeve is very rare. I have a nice one. By the way, the lyrics to “You Can’t Do That” do not threaten the girl with physical harm. He’s just telling her he’s going to dump her.
(Oh yeah? In that tone of voice? I would run for mye life, if I were her. She probably waited a year before she did. - Yan)
Do You Want To Know A Secret / Thank You Girl (Vee-Jay, VJ 587)
Utgitt: ca. 16. mars 1964
Inn på Billboard-listen: 28. mars 1964
Høyeste plassering: 2
Plasseringer på Billboard-listen: 78-46-14-5-3-3-2-5-12-19-36
B-siden inn på Billboardlisten: 4. april 1964
Høyeste plassering: 35
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 79-61-49-37-40-35-49
Her må ledelsen i Capitol-konsernet ha vurdert skytevåpen. Nøyaktig samtidig som de skal dobbel-ka-boome med selveste den offisielle oppfølgeren til «I Want To Hold Your Hand», er Vee-Jay der igjen. Tidspunktet kunne ikke vært verre. Swans «She Loves You» er i ferd med å sparke «I Want To Hold Your Hand» ned fra 1. plass. Vee-Jay angriper rett bak med «Please Please Me» og «Twist And Shout». De helvetes Canada-importene spiser av lasset. Og så, akkurat da «Can’t Buy Me Love» pøses ut til butikkene, gir Vee-Jay ut «Do You Want To Know A Secret» på single! I billedcover til og med. En fæl tegning er det, men billedcover er billedcover, og det er en kjensgjerning at bare et lite opplag av «Can’t Buy Me Love» har det. De fleste kommer i sort fabrikkpose. Capitol blir utklasset av tølpere.
Å gi ut «Do You Want To Know A Secret» på single synes i utgangspunktet ikke akkurat som noen genistrek. Det er klart et av de svakeste kuttene på «Please Please Me»-albumet, den er skranglete, ustø og nærmest barnslig. Men for det første ville antagelig hva som helst med Beatles-navnet på solgt uansett, og for det andre var en ganske stor del av gruppens blodferske og forrykte fans nettopp barn.
Singlen oppnådde et totalsalg på over millionen. Det er imponerende.
«Thank You Girl» fikk sin andre opptreden som B-side i USA. Forrige gang var i 1963, bak «From Me To You».
Gary Owen: A happy little single from VJ which also came in a batch of different variations (I love the yellow label). The sleeve is rather common, so, I only paid $35.00 for mine.
Souvenir Of Their Visit To America, EP (Vee-Jay, VJEP 1-903)
Misery / A Taste Of Honey / Ask Me Why / Anna
Utgitt: 23. mars 1964
Inn på Billboard-listen: -
Høyeste plassering: -
EP-formatet var ingen suksess i USA. Likevel var det ikke uvanlig å bruke det. På 50-tallet kunne du f.eks. velge om du ville ha det nye Elvis-albumet som LP eller som tre enkeltstående EP’er. I 1964 var formatet først og fremst en kuriositet. Vee-Jay så ingen grunn til å styre unna. De hadde 12 «Please Please Me»-låter og de to på «From Me To You»-singlen å ta av. De ble resirkulert i alle formater. «Souvenir Of Their Visit to America» var Vee-Jays EP-fremstøtet. Utgitt uken etter «Do You Want To Know A Secret» og «Can’t Buy Me Love», og med ett eneste oppdrag: Å tyne enda flere dollars ut av lommene til istykkermaste foreldre.
EP’n kom aldri inn på Billboard-listen. Ganske merkelig da den solgte bedre enn de to senere EP’ne fra Capitol som begge var innom listen. «Souvenir Of Their Visit To America» solgte nærmere 78,800 eksemplarer som var ganske brukbart til EP å være.
Coveret er det samme fæle som ble brukt på «Do You Want To Know A Secret», men i farver denne gang.
Gary Owen: Ah yes! The “single-on-steroids” known as an EP! I have all three US EP’s. All feature unique track listings. Cool stuff!
April 1964
Love Me Do (versjon 1) / P.S. I Love You (Capitol Canada, 72076)
Love Me Do (version 2) / P.S. I Love You (Tollie, T-9008)
Inn på Billboard-listen: 11. april 1964 (den kanadiske importen) og 2. mai (Tollie-versjonen)
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 81-73-67-32*-12-3-2-1-2-4-7-11-19-24
B-siden inn på Billboardlisten: 9. mai 1964
Høyeste plassering: 10
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 64-33-15-11-10-15-22-37
De tre første ukene gjelder kun den kanadiske Capitol-importen av "Love Me Do" (versjon 1), uken merket * (2. mai) ble Capitol og Tollie-versjonene slått sammen, men derfra og ut gjelder plasseringene kun Tollie-versjonen.
Så var endelig tiden kommet for amerikanernes møte med «Love Me Do» og «P.S. I Love You». Det vil si, de som kjøpte det første opplaget av «Introducing… The Beatles» hadde låtene, men de ble jo hurtig erstattet med «Please Please Me» og «Ask Me Why» på alle senere opplag etter at Capitol hadde føket på dem med juristene sine. Her kom låtene i hvert fall på single, og Vee-Jay var frekke som faan, de forberedte utgivelsen mens forhandlingene med Capitol fortsatt pågikk. Platen kom vel ut samtidig med at avtalen var i boks.
Igjen valgte Vee-Jay underlabelen Tollie. Og det er ikke Ringo-versjonen av «Love Me Do», men LP-versjonen, den med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Det er en primitiv låt og en primitiv innspilling, fullstendig atypisk for hva gruppen sto for allerede fra neste single, «Please Please Me». Men amerikanerne kjøpte fortsatt hva som helst som det sto The Beatles på, og igjen har dette sikkert vært en sang som i all sin enkelhet appellerte til de yngste kjøperne.
Capitol i Canada ga ut singlen allerede tidlig i 1963, og de brukte Ringo-versjonen. De hadde ingen mastertape, men dubbet den rett fra en engelsk vinylsingle. En ikke ukjent fremgangsmåte for EMI i Norge, for øvrig. Lydkvaliteten ble deretter. I mars 1964 begynte amerikanske platebutikker å importere den kanadiske «Love Me Do». Den gikk inn på Billboard-listen 11. april og fortsatte langsomt oppover. 2. mai kom også Tollie-utgaven inn, og da slo Billboard sammen salget av de to versjonene. Fra og med 9. mai gjaldt plasseringene kun Tollie-versjonen. Amerikanerne merket neppe at det hadde dreid seg om to forskjellige innspillinger.
Singlen gjorde det overraskende sterkt, A-side nådde helt til topps og B-siden kom inn på Top 10, den også. Totalsalget ble på nesten 1,2 millioner eksemplarer. Helt andre boller enn «Love Me Do»-singlens skjebne i England.
Samleren «1» inneholder den riktige versjonen av «Love Me Do», da det var Andy White-versjonen som toppet i USA.
"Love Me Do" ble den siste Beatles-singlen Vee-Jay ga ut. Det vil si, de overførte fire av de gamle utgivelsene sine til Oldies 45-labelen i august 1964, for å kryste noen siste dråper ut av dem før de mistet retten til materialet 15. oktober 1964. De fire Oldies 45-singlene var "Do You Want To Know A Secret" / "Thank You Girl" (OL 149), "Please Please Me" / "From Me To You" (OL 150), "Love Me Do" / "P.S. I Love You" (OL 151) og "Twist And Shout" / "There's A Place" (OL 152).
Gary Owen: Another sleeve a friend of mine found and gave to me. Again, I was happy.
Why / Cry For A Shadow (MGM K13227)
The Beatles with Tony Sheridan
Høyeste plassering på Billboard: 88
De to siste Hamburg-opptakene som inngikk i MGMs leasing-avtale, får single-status. Begge sider er kreditert The Beatles with Tony Sheridan. Noe misvisende da instrumentalen "Cry For A Shadow" er en ren Beatles-innspilling.
Gary Owen: On my bucket list for years. Some day..... I love the red sleeve more than the green “My Bonnie”.
THE BEATLES’ SECOND ALBUM (Capitol)
Utgitt: 10. april 1964
Inn på Billboardlisten: 25. april 1964
Høyeste plassering: 1
All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.
Side one
1."Roll Over Beethoven" (Berry)
2."Thank You Girl"
3."You Really Got a Hold on Me" (Robinson)
4."Devil in Her Heart" (Drapkin)
5."Money (That's What I Want)" (Bradford/Gordy, Jr.)
6."You Can't Do That"
Side two
1."Long Tall Sally" (Blackwell/Johnson/Little Richard)
2."I Call Your Name"
3."Please Mister Postman" (Bateman/Dobbins/Garrett/Gorman/Holland)
4."I'll Get You"
5."She Loves You"
Brian Epstein og EMI var så blendet av muligheten for et gjennombrudd på det enorme og ekstremt prestisjetunge amerikanske markedet at de var villige til å la plateselskapet Capitol slippe unna med mord. Capitol hadde på sin side behandlet de første fremstøtene fra The Beatles arrogant og tilfeldig ved å lease ut materialet til mindre og svært uorganiserte selskaper som Vee-Jay og Swan, dette i den tro at musikken aldri kom til å selge uansett. Da det store drønnet kom i januar 1964, i kjølvannet av Capitols imponerende velsmurte PR-kampanje, brøt kaoset løs.
I Capitols ideelle verden skulle The Beatles’ gjennombrudd fortone seg som en tre-trinns blitzkrieg-rakett, først singlen «I Want To Hold Your Hand», deretter LP’n «Meet The Beatles», så Ed Sullivan Show, og bang! Det ble imidlertid både BANG! og KABOOM! De hadde selvfølgelig ingen anelse om at det amerikanske tenåringsmarkedet var like sulteforet på alt The Beatles representerte som en innelåst nymfoman er på sex. Plutselig sto man overfor pandemonium. Begivenhetene var ute av kontroll.
Til sin tennerskjærende forbitrelse opplevde Capitol nå at de ikke hadde gullguttene for seg selv. De ble hjemsøkt av sine egne flåsete vurderinger fra 1963. Vee-Jay satt fortsatt på innspillingene fra «Please Please Me»-albumet, Swan hadde rettighetene til «She Loves You»-singlen. Og plutselig var den nøye planlagte tretrinns-raketten omgitt av rene nyttårsfyrverkeriet. Vee-Jay kastet sin versjon av «Please Please Me»-albumet («Introducing… The Beatles») ut på markedet bare en uke etter «Meet The Beatles», og så ble det spyttet ut singler med mitraljøsehastighet på Vee-Jay og på selskapets underbruk Tollie – og dessuten våknet Swans «She Loves You» til live igjen.
Ved ukeslutt 4. april 1964 okkuperte The Beatles de fem øverste plassene på Billboards Hot 100, og bare to av disse fem var på Capitol-etiketten. Det var selvfølgelig enormt forstyrrende for selskapets nye totrinnsrakett «Can’t Buy Me Love» og «The Beatles’ Second Album» (en utrolig misvisende tittel, man lot som om Vee-Jays «Introducing… The Beatles» ikke eksisterte).
Capitols jurister kjempet selvfølgelig som løver for å stenge Vee-Jays kraner, og de klarte det også til slutt, men det tok sin tid, og skaden var allerede gjort. At The Beatles overlevde denne ekstreme overeksponeringen sier mye om kvaliteten på musikken, men kanskje like mye om et stagnert marked som skrek etter noe nytt og annerledes. The Beatles hverken lød eller så ut som noen andre, de sprutet ungdom og livsglede inn i et gammelmodig, erkereaksjonært samfunn som fortsatt bar sørgebind (eller jubelflagg) etter skuddene i Dallas, 22. november 1963. The Beatles var øksen som kappet trossen. The Beatles var friheten og fremtiden. Tenåringene ble en verdensmakt.
Virvaret av Vee-Jay, Tollie og Swan-utgivelser i disse vintermånedene skyldtes ene og alene at Capitol hadde skutt seg selv i foten i 1963. Men de bidro etter hvert selv også med en tett og omdiskutert utgivelsespolitikk. Selskapet ignorerte fullstendig gruppens egen policy med nøye utporsjonerte singler og to LP’er i året. Capitol kappet ned antallet låter fra de opprinnelige britiske LP’ne, omrokkerte rekkefølgen og pakket resultatet inn i helt andre omslag med helt andre titler. Ved å redusere antall låter pr. LP og ved å inkludere singler som ikke var på de britiske LP’ne fikk de flere album ut av det samme materialet. For dem med stereo-anlegg ble det ekstra surt fordi man mikset singlekuttene fra mono til falsk stereo (det fantes ikke tilgjengelige stereomikser), og om ikke det var nok så tillot de seg også – det første året – å legge ekstra ekko på George Martins stereomikser. Det siste er særlig tydelig på «The Beatles’ Second Album».
Man kan si mye stygt om Capitols fremgangsmåte, men man må huske at hverken Epstein eller EMI forsøkte å stoppe dem.
«Meet The Beatles» var ingen katastrofe, det skal innrømmes. Faktisk snarere tvert imot. Som introduksjon til gruppen i et marked som ikke kjente dem er albumet klart å foretrekke for den singlefrie «With The Beatles». Stilmessig berørte den alle basene – fra forrykende rock’n’roll via farvesprakende gladpop til lekre ballader. Ingen grupper eller enkeltartister hadde levert maken til kvalitetsbombe i populærmusikkens historie. «Meet The Beatles» var en genistrek fra Capitol.
Hva så med oppfølgeren som dukket opp bare tre måneder senere? Vel, «The Beatles’ Second Album» er bygget rundt restlageret fra «With The Beatles», altså coverlåtene. Det er jo i utgangspunktet en svekkelse da coverlåtene hadde funksjon som fyllkalk på gruppens britiske LP’er. Men da vi samtidig vet at The Beatles aldri planket andres låter, men gikk inn i dem med respekt, høy intensitet og en enorm hunger etter å gjøre dem til sine egne, sto ikke coverlåtene noe særlig tilbake for deres egne originaler. Det handlet mer om en forflytning av tyngdepunktet. De fleste coverlåtene var gamle kjente fra deres tid som knallhardt arbeidende liveband i bl.a. Hamburg. De kunne låtene ut og inn. «Twist And Shout» fra debutalbumet er for eksempel spilt inn live, og det er første tagning.
Når The Beatles spilte coverlåter fremsto de altså mye nærmere den rock’n’rollen de var flasket opp med enn når de utarbeidet sine egne låter i det som skulle bli deres laboratorium, platestudioet. Ergo kan man si at deres best løste coverinnspillinger gir det mest autentiske bildet av hvordan de låt før de ble allemannseie og ikke kunne vise seg på åpen gate. Det er en smittende jubel og rå kraft i innspillingene som er umulig å motstå.
«The Beatles’ Second Album» er altså egentlig ikke så dumt som man kunne fryktet. Igjen har Capitol, sikkert ikke tilsiktet, gjort en smart manøver. Albumet skiller seg tydelig fra «Meet The Beatles», det presenterer i langt større grad rockebandet The Beatles. Det er ingen hvileskjær her, ingen McCartney-ballader. Tidvis går det så forrykende for seg at man blir får lyst til å bælme brennevin og riste på snabelskapet. «The Beatles’ Second Album» er en farligere plate enn «Meet The Beatles», her får endelig den amerikanske foreldregenerasjonen sine bange anelser bekreftet: De høflige engelske guttene med den rare aksenten er bare en sjarmerende fasade, i virkeligheten er de en gjeng primitive kåtinger som er kommet for å ta døtrene deres, døtre som er blitt umulige å snakke til og som tisser i buksene sine bare de ser snurten av det firehodede trollet på TV.
«The Beatles’ Second Album» er en triumfferd tvers igjennom amerikanernes egen bakhave. Capitol skapte en LP som uten at de var klar over det endte som en ypperlig feiring av gruppens musikalske røtter, både 50-talls rocken og den noe ferskere sorte soulpop’en som særlig ble skapt av det Detroit-baserte Motown-selskapet.
Stereo-utgaven av albumet er interessant. Capitol smurte godt med ekko på alle kuttene som de hadde ekte stereomikser til. Det blåser opp sounden på låtene ytterligere. Jeg vil absolutt ikke si at det forbedrer lytteropplevelsen. Men jeg synes likevel det er ganske stilig og veldig fascinerende. Verre er det med single-kuttene som de ikke hadde stereomastere til, altså «I’ll Get You» og «She Loves You», som blir utsatt for grusom falsk stereo, diskant i den ene kanalen, bass i den andre og en lett forsinkelse mellom signalene. «Thank You Girl» fremstår i en unik stereomiks med ekstra munnspillstrofer.
Monoversjonen har også noen unike innslag da flere av stereomiksene med ekko ble klappet sammen fra to til en kanal, og dermed oppsto monomikser som skilte seg fra de britiske originalene.
Min dom over denne bastarden er at den faktisk, akkurat som «Meet The Beatles», er verdt å ha. Den spiller vanvittig godt, og de to albumene utfyller hverandre, de forteller to sider av den samme historien.
Dessuten hadde albumet kjempemange bilder av gruppen på forsiden, noe jeg definitivt syntes var stilig da jeg lånte albumet av min venn og nabo i Bærum, Junior, afroamerikaneren som likte The Beach Boys.
P.S. Hvis du lurer på hvorfor "She Loves You" og "Roll Over Beethoven" er spesielt nevnt på forsiden så skyldes det at begge to gjorde det skarpt på Billboards Hot 100 akkurat da, førstnevnte som single på Swan-labelen, sistnevnte som importsingle fra Canada.
Gary Owen:
This is the one which Dave Dexter slammer with reverb. However!!! It’s important to note it was only on the stereo pressing! Of course, there’s those crappy fake stereo mixes of three songs.
As for me, I love the echo on “Roll Over Beethoven” which I’ve never liked in its pointy lead guitar dry mix. Don’t forget, because of this LP, we Yankees got “Long Tall Sally” and “I Call Your Name” before the rest of the world.
Mai 1964
Four By The Beatles (Capitol, EAP 1-2121)
Roll Over Beethoven / All My Loving / This Boy / Please Mr. Postman
Utgitt: 11. mai 1964
Inn på Billboard-listen: 6. juni 1964
Høyeste plassering: 92
Plasseringer på Billboard-listen: 105-97-97-92
Capitol valgte å samle senvinterens kanadiske irritasjonsmomenter på en EP. Den beste tittelen de greide å komme på var «Four By The Beatles». Det var om ikke annet dekkende. Ingen av de fire låtene var nye for amerikanerne, to var å finne på «The Beatles’ Second Album» og de to andre på «Meet The Beatles». Capitol viste ikke den store oppfinnsomheten med omslaget heller. Igjen plukket de et bilde fra Dezo Hoffmannns fotoserie med The Beatles fra april 1963, men de valgte i hvert fall et annet motiv enn det som ble brukt på både «I Want To Hold Your Hand» og «Can’t Buy Me Love». EP-coveret går i bruntoner (mot oransje), og er av solid papp.
Salgsmessig var platen en flopp. Capitol tok neppe det så tungt. Med denne utgivelsen hadde de i hvert fall satt en effektiv stopper for Canada-importen av «Roll Over Beethoven» og «All My Loving» som jo kom i usle fabrikkposer. Bare en idiot ville kjøpe de singlene når de kunne få begge samlet i et skikkelig billedcover.
Fordi den solgte så dårlig er «Four By The Beatles» vanskeligere å få tak i enn de vanlige singlene. Særlig hvis du er ute etter pene eksemplarer. Vinylen fikk juling hver gang den ble trukket ut eller stappet inn i det rue pappcoveret, og den fikk selvfølgelig kjørt seg så det holdt i hendene på uansvarlige tenåringer. Jeg har dessuten sett bemerkelsesverdig mange covere med fuktskader ute på ebay. Antagelig var pappen godt egnet som trekkpapir.
Gary Owen: Nice try from Capitol USA to “capitolize” on the two Capitol Of Canada singles. Didn’t sell well. Funny.....it was released in Canada too......and sold even less.
Sie liebt dich (She Loves You) / I’ll Get You (Swan, S-4182)
Utgitt: ca. 21. mai 1964
Inn på Billboard-listen: 30. mai 1964
Høyeste plassering: 97
Plasseringer på Billboard-listen: 108-108-102-101-97
Capitol fikk liksom aldri ha The Beatles i fred. 1964 hadde til nå vært en endeløs stabel frustrasjoner over overraskende plateutgivelser fra irriterende små filleselskaper. Det skapte uro i planene deres hele tiden. Konsekvensene av deres egen dumhet i 1963 gikk imidlertid mot slutten. Denne tysksproglige singlen var det siste ynkelige stønnet fra fortiden. Swan hadde neppe rett til å gi den ut heller, men skitt au, de sang på tysk, Hitlersprog, det fikk ligge.
Dessverre hadde et nytt og ganske stort skjær dukket opp i sjøen: United Artists. Høsten 1963, mens The Beatles var totalt ukjent i USA og Capitol fortsatt sa nei takk til gruppens utgivelser, jobbet Brian Epstein hardt for å hale kontrakten om The Beatles’ første spillefilm i land. United Artists var sannelig ikke trygge på at filmen kom til å spille inn nok til å dekke det i utgangspunktet svært magre budsjettet, derfor så de en mulighet om de også fikk den amerikanske rettigheten til soundtrack-albumet. Det var en avtale som filmselskapet hadde stor glede av å tenke på da The Beatles-tsunamien rammet USA.
Og nå, da Swan kastet den dustete tyske singlen ut på markedet, satt Capitol og skar tenner, vel vitende om at de hadde gått glipp av det som skulle bli sommerens og kanskje årets store LP-suksess: «A Hard Day’s Night». Igjen ble de hjemsøkt av sine sløve avgjørelser i 1963. Og dette kom til å gjøre vondt.
Antagelig var de så opptatt av hvordan de skulle klare å drepe United Artists-albumet ved å teppebombe markedet med «A Hard Day’s Night»-låter (United Artists hadde bare rettigheten til soundtrack-albumet, de kunne ikke gi ut singler), at «Sie liebt dich» skled under radaren. Swan hadde bare rettigheten til «She Loves You»-singlen. Den tyske versjonen var en helt ny innspilling fra Paris 29. januar 1964. Den var så visst Capitols eiendom.
Men man kommer langt med frekkhet, og da Swan ble oppmerksom på den tyske singlen «Komm, gib mir deine hand» / «Sie liebt dich», lot de som om de trodde at «Sie liebt dich» var en del av «She Loves You»-pakken deres. De våget ikke å rappe den tyske versjonen av «I Want To Hold Your Hand» da de bare var frekke, ikke dumme. Derfor la de ganske enkelt «I’ll Get You» på B-siden. Samme som på «She Loves You». Det styrket i god tro-argumentet. Å få tak i mastertapen kunne de selvfølgelig bare glemme, så Swan-utgivelsen av «Sie liebt dich» er rett og slett dubbet fra en tysk vinylsingle.
Singlen nådde butikken, uten at radiostasjonene fant den spesielt interessant, men salget gikk trått. Og så oppdaget Capitol den, vekket advokatene sine, og dermed hadde ikke Swan annet valg enn å legge seg flate og stoppe produksjonen. Saken ble løst utenfor rettsapparatet, og «Sie liebt dich» døde.
Singlen er vrien å få tak i da opplaget var lite og salget marginalt. Dessuten vrimler det av falske kopier, noen av dem ganske godt laget. Men husk: Har den billedcover er den garantert falsk. Originalen kom bare i en anonym fabikkpose. Jeg gikk på et par bomskudd før jeg endelig fikk tak i ekte vare. Den låter like kass for det.
Capitol ignorerte «Sie liebt dich», men den minst like fryktelige «Komm, gib mir deine hand» ble inkludert på «Something New»-albumet senere sommeren 1964. «Sie liebt dich» måtte vente helt til 1980 og albumet «Rarities» for å få sin Capitol-debut.
Gary Owen: Oh yes. I mentioned earlier. 😊 And yes.....it’s rare.
Juni 1964
Sweet Georgia Brown / Take Out Some Insurance On Me Baby (Atco 45-6302)
The Beatles with Tony Sheridan
Atlantic sikret seg rettigheten til de gjenværende fire Hamburg-opptakene, og skapte en skikkelig hybrid med den første singlen. Ikke bare inneholder denne utgaven Beatles-referansen som Tony Sheridan dubbet på i januar 1964. Deretter hyret Atco inn session-musikere (trommer og gitar) for å pynte på de primitive opptakene. Dette ble også gjort med B-siden, "Take Out Some Insurance On Me Baby".
Platen solgte elendig og dukket aldri opp på Billboard-listen.
Gary Owen: Found this at a flea market in Pennsylvania in 1981.
A HARD DAY’S NIGHT (United Artists)
Utgitt: 26. juni 1964
Inn på Billboardslisten: 18. juli 1964
Høyeste plassering: 1
Side one
1. "A Hard Day's Night" 2:33
2. "Tell Me Why" 2:10
3. "I'll Cry Instead" 2:06
4. "I Should Have Known Better" Instrumental, George Martin & His Orchestra 2:10
5. "I'm Happy Just to Dance with You" 1:59
6. "And I Love Her" Instrumental, George Martin & His Orchestra 3:46
Side two
1. "I Should Have Known Better" 2:44
2. "If I Fell" 2:22
3. "And I Love Her" 2:29
4. "Ringo's Theme (This Boy)" Instrumental, George Martin & His Orchestra 3:10
5. "Can't Buy Me Love" 2:12
6. "A Hard Day's Night" Instrumental, George Martin & His Orchestra
USA var litt tidligere ute enn resten av verden med musikken fra "A Hard Day's Night". De valgte et annerledes (men ganske tøft) cover, barberte ned antallet Beatles-innspillinger fra 13 til 8 og spedde på med en håndfull orkesterinstrumentaler fra George Martin Orchestra. Det holder selvfølgelig ikke mot den britiske originalen, men det er litt gøy å få en annerledes rekkefølge, og "Ringo's Theme" er dessuten en nesten-klassiker. «A Hard Day's Night»-sommeren begynte altså i juni for de heldige amerikanerne.
Som vi ser av innholdet var «I’ll Cry Instead» fortsatt tiltenkt plass i filmen, uvisst hvor, for «Can’t Buy me Love» hadde allerede lagt beslag på scenen «I’ll Cry Instead» skulle akkompagnert: Gruppens stumfilm-ablegøyer på en diger plen. Interessant og annerledes rekkefølge på låtene også for alle oss som vokste opp med den britiske versjonen.
Merkelig at United Artists fikk slippe albumet så tidlig. Filmen hadde ikke premiere i USA før 11. august. I England slapp man film (6. juli) og plate (10. juli) i samme uke i hvert fall. Den amerikanske stereoversjonen bør man passe seg for: samtlige Beatles-innspillinger er i falsk stereo. Plateselskapet gad altså ikke en gang vente på stereotapene fra England, men lagde sin egen grufulle versjon fra monotapen. Orkesteropptakene til George Martin, derimot, er i ekte stereo.
Gary Owen: Early rough mono mixes were sent to both UA and Capitol to saturate the USA market. Boy, did they ever! Contains the far superior, unedited version of “I’ll Cry Instead”. That rendition also appeared on Capitol’s mono pressing of “Something New” and 45.
Juli 1964
Ain’t She Sweet / Nobody’s Child (Atco 45-6308)
Høyeste plassering på Billboard: 19
En ren Beatles-innspilling med John som vokalist. Det eneste av Hamburg-opptakene som fortjente hit-status. Angivelig ble også denne innspillingen trikset med i New York og påført mer trommer og gitar. B-siden, "Nobody's Child" ble kappet med et helt minutt og går i mål på 2:58.
Gary Owen: Love this enhanced mono mix of “Ain’t She Sweet” featuring the liar known as Bernard Purdy beefing up Pete Best’s drumming. Purdy has gone on to say he played drums on 20-30 Beatles recordings. Says Brian Epstein specifically called him and took him into an American studio for this. Then, numb nuts claims there are four or five drummers on Beatles recordings and none of them is Ringo. Sure brought attention to this jackass. What a tool.
A Hard Day’s Night / I Should Have Known Better (Capitol, 5222)
Utgitt: ca. 13. juli 1964
Inn på Billboard-listen: 18. juli 1964
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 21-2-1-1-3-3-4-8-8-12-19-24-50
B-siden inn på Billboardlisten: 25. juli 1964
Høyeste plassering: 53
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 75-66-59-53
Egentlig skulle filmen «A Hard Day’s Night» hatt premiere i USA i juli. Det var United Artists opprinnelige ønske. Så ble det august i stedet. Så lenge klarte de ikke vente. 26. juni kom soundtrack-albumet i USA. Før alle andre i verden. I England var premieren 6. juli.
Albumet og singlen fulgte fire dager senere. «Can’t Buy Me Love» var en gammel låt allerede, men det var fortsatt syv ferske Beatles-innspillinger som USA fikk ha helt for seg selv i to salige uker. Misunnelsen var sikkert stor i Europa, for dem som var klar over forholdene. Like sterkt misunte de nok ikke amerikanerne de fire George Martin-instrumentalene som også var inkludert på albumet .
Capitol måtte vente helt til 13. juli før de omsider kunne virkeliggjøre sin masterplan: Saboter soundtrack-albumet, men promover filmen – for plater selger filmen, og filmen selger plater. Hvordan skulle de sabotere albumet? Jo, ved å gi ut seks av de åtte låtene på singler med bare en ukes mellomrom (en syvende, «Can’t Buy Me Love», fantes på single allerede, så av de åtte var det bare «Tell Me Why» som fikk være i fred). Teppebombing! Antagelig den dummeste ideen jeg har hørt, for hva måtte uvegerlig skje om ikke at singlene ødela mer for hverandre enn de gjorde for LP’n som hadde over to ukers forsprang og snurret i hundretusener av hjem allerede.
Blinde for fornuft erstattet Capitol «Things We Said Today», B-siden på den britiske «A Hard Day’s Night»-singlen, med soundtrack-låten «I Should Have Known Better». En super single-kombinasjon det også, selvfølgelig, men med det fjernet de også en låt som eierne av soundtrack-albumet ikke hadde til fordel for en de allerede hadde. Ergo utelukket Capitol en relativt stor gruppe potensielle kjøpere og skadet salget av singlen. Verre skulle det går for de to neste, for låtene var ikke bare inkludert på United Artists soundtrack-LP, men også på Capitols egen nye LP, «Something New», som kom samtidig. Capitol skjøt seg selv i foten med mitraljøse.
«A Hard Day’s Night»-singlen gjorde det ganske bra, men ikke de to neste. Og «Something New» klarte aldri å komme forbi soundtrack-albumet på Billboard-listen. En av årsakene var selvfølgelig at fem av de 11 låtene også fantes på soundtracket. Fire av de fem var dessuten også ute på single. Sangene var over alt.
Soundtracket hadde mye tøffere omslag også. Capitol gikk for et live-bilde fra Ed Sullivan Show i februar (hvilket de også gjorde på «A hard Day’s Night»-singlen). United Artists valgte kule nye portretter i smarte utsnitt, det moderne The Beatles. Film-Beatles, snart aktuelle både i kinosalene og på USA-turné.
Capitol fremsto som et gammelmodig og panikkrammet konsern i «juli-krigen».
Men The Beatles reddet selvfølgelig æren. Den sprudlende friske musikken de leverte til «A Hard Day’s Night» var uten sidestykke i populærmusikken i 1964. Låten «A Hard Day’s Night» var en hardtsparkende, livsbejaende åpenbaring. Og på B-siden lå verdens blideste sang, «I Should Have Known Better».
Det var lyden av et annet og nytt The Beatles. Omsider revet fri fra haglskuren av 1963- og 1962-innspillinger som hadde dominert eteren og Billboard-listen siden januar. Dette var manndomsprøven. Den første smakebiten på hvordan de ville klare å takle sin nye situasjon som verdensguruer og kongene av USA. Åpningsakkorden på «A Hard Day’s Night» sier alt. Her begynner fremtiden. Og den spiller Rickenbacker.
Gary Owen: Perfection.
I’ll Cry Instead / I’m Happy Just To Dance With You (Capitol, 5234)
Utgitt: 20. juli 1964
Inn på Billboard-listen: 25. juli 1964
Høyeste plassering: 25
Plasseringer på Billboard-listen: 115-62-44-34-29-25-34-36
B-siden inn på Billboardlisten: 1. august 1964
Høyeste plassering: 95
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 95-104-102-118-116
En uke etter utgivelsen av «A Hard Day’s Night» fyrer Capitol av ytterligere to singler pluss albumet «Something New». Deres cunning plan er å sabotere salget av United Artists soundtrack-album som er på vill fart oppover Billboard-listen og som knaller inn på 1. plassen fem dager senere og blir liggende der i 14 uker på rad. Det eneste Capitol oppnår er å skade omsetningen av sine egne utgivelser. «A Hard Day’s Night»-singlen greier bare to uker på 1. plass, «Something New»-albumet kommer seg aldri forbi soundtracket og når aldri høyere enn 2. plass, og de to villmanns-singlene «I’ll Cry Instead» og «And I Love Her» ender som de første floppene i The Beatles’ karriere. Selv under det verste Beatles-hysteriet fantes et metningspunkt, og Capitol hadde funnet det. Folkene i United Artists må ha ledd seg fillete.
Og jammen presterte Capitol å bruke det samme Dezo Hoffmann-bildet som de også brukte på «I Want To Hold Your Hand» og «Can’t Buy Me Love»-singlene. Verden vrimlet av fotografier av The Beatles, men Capitol fortsatte å resirkulere det samme gamle bildet fra april 1963.
Verdens beste band var i hendene på forrykte idioter. De burde vært lagt på steile.
Gary Owen: More perfection.
And I Love Her / If I Fell (Capitol, 5235)
Utgitt: 20. juli 1964
Inn på Billboard-listen: 25. juli 1964
Høyeste plassering: 12
Plasseringer på Billboard-listen: 80-65-40-27-17-13-12-12-28
B-siden inn på Billboardlisten: 1. august 1964
Høyeste plassering: 53
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 92-87-72-57-54-53-59-55-59
Og her er Capitols andre hodeløse single. Begge låtene på denne og på «I’ll Cry Instead» var altså også tilgjengelige på USAs to mestselgende LP-plater akkurat da. Og alle visste at «A hard Day’s Night» var den nye ordentlige Beatles-singlen. Ikke «I’ll Cry Instead». Ikke «And I Love Her». Så hva i all verdens rike hadde de der å gjøre? Gud så glad jeg er for at jeg bodde i Norge i 1964 og ikke i USA! Maken til kaos. Det hadde regnet plater i over et halvt år. Gammelt og nytt om hverandre. Overlaps. Det var ingen sammenheng i noe som helst. Og alt sammen var Capitols skyld.
«And I Love Her» kunne aldri blitt noen stor hit i USA. Den var for tilgjengelig allerede. Det samme var «If I Fell». Og det gjorde ikke saken bedre at den ble utgitt som del av en stim.
Capitols cunning plan var Black Adder verdig.
Capitol fornektet seg ikke med coveret heller. Denne gang brukte de samme bilde som på EP’n «Four By the Beatles», nok et foto fra Dezo Hoffmans opptaksserie fra april 1963. Det begynte å bli ganske lenge siden The Beatles brukte de kraveløse dressene. Platen så rett og slett gammel ut.
Det kunne ikke bli verre enn dette? Jo, dessverre, det kunne det.
Gary Owen: And further perfection.
Songs, Pictures And Stories Of The Fabulous Beatles (Vee-Jay)
Høyeste plassering på Billboard: 63
Salget av "Introducing The Beatles" var i ferd med å dø ut, Vee-Jay visste at de ville miste rettigheten til disse opptakene 15. oktober 1964. Ergo trykket de opp et helt nytt cover, utbrett og greier og ga albumet nytt navn. Selve vinylen var den samme gamle med de opprinnelige etikettene til og med.
Gary Owen: Repackaging of “Introducing The Beatles” in a 3/4 size front cover. My copy is falling apart. I also bought a stupid fake not knowing what it was (I was 13!!!).
Something New (Capitol)
Utgitt: 20. juli 1964
Inn på Billboardlisten: 8. august 1964
Høyeste plassering: 2
All tracks written by John Lennon and Paul McCartney (Lennon–McCartney), except where noted.
Side one
"I'll Cry Instead - 2:09 (mono version) / 1:49 (stereo version)
"Things We Said Today" - 2:39
"Any Time at All" - 2:13
"When I Get Home" - 2:18
"Slow Down" (Williams) - 2:55
"Matchbox" (Perkins) - 1:58
Side two
"Tell Me Why" - 2:10
"And I Love Her" - 2:32
"I'm Happy Just to Dance with You" - 1:58
"If I Fell" - 2:22
"Komm, Gib Mir Deine Hand" (Lennon/McCartney/Nicolas/Heller) - 2:19
Brian Epstein var et par nummer for liten for USA. Blant de mange underlige avtalene han inngikk kommer soundtrack-dealen med United Artists og Capitol ganske høyt. Riktignok kan Capitol skylde seg selv mest av alt, for avtalen ble inngått høsten 1963, og selskapet hadde til da vært svært uvillige til å benytte seg av sin førsterett på Beatles-utgivelser i USA. Epstein ville inn på det amerikanske markedet, og United Artists ga ham den muligheten. Selskapet fikk enerett på soundtracket i USA.
Noen måneder senere hadde Capitol-pipen fått en annen lyd. The Beatles var plutselig det heteste produktet som hadde rammet nasjonen siden seksløperen, med her var Capitol utmanøvrert og måtte sitte og se på mens soundtracket føk til topps og ble der i 14 uker. Albumet ble utgitt allerede i slutten av juni, en og en halv måned før filmen hadde premiere i USA.
“Something New” kom en måned etter United Artists “A Hard Day’s Night” og måtte kles opp på en måte som gjorde at man ikke oppfattet det som et soundtrack. Resultatet er et av de mindre attraktive innslagene i den pussige amerikanske Beatles-katalogen. Live-fotografiet fra Ed Sullivan Show i februar 1964 gir et ganske misvisende og også utdatert signal (ting forandret seg fort på 60-tallet). Albumet er bygget på den britiske versjonen av “A Hard Day’s Night” som plasserte filmsangene på side 1 og de frittstående innslagene på side 2. “Something New” reverserer oppsettet, men utelater “A Hard Day’s Night” (som faktisk ikke kom på Capitol-LP i USA før i 1973), “I Should Have Known Better” og “Can’t Buy Me Love” fra filmen og “I’ll Be Back” og “You Can’t Do That” fra den britiske LP’ns side 2.
Det gir åtte av 13 låter fra den britiske originalen (eller fem av åtte fra United Artists-utgaven). Dette fylles så ut med før nevnte “Slow Down” og “Matchbox” (fra “Long Tall Sally”-EP’n) og ubegripelig nok, den tyske versjonen av “I Want To Hold Your Hand”: “Komm, gib mir deine hand”, som låter som et åpent sår i dette selskapet. Hvor hadde Capitol hjernene sine da de valgte valgte bort “I’ll Be Back” til fordel for den?
Som deal var “Something New” nærmest svindel. Bare å kalle en LP “Something New” når den inneholder fem kutt gitt ut på LP bare en måned tidligere (og som fortsatt toppet listen da denne kom ut) er frekt nok i seg selv. Av de seks gjenstående var tre ute på single (inkludert den tyske katastrofen). Da gjenstår bare tre nye kutt, “Things We Said Today”, Anytime At All” og “When I Get Home”. “A Couple Of New Songs and Lots That You Already Have” ville vært en mer dekkende tittel.
Har man vært slem kan man også koste på seg å være snill. Det er et ubestridelig faktum at “Something New” – bortsett fra sin fryktelige finale – spiller utmerket. Men det er utilgivelig å avrunde albumet med den teutoniske massakren av “I Want To Hold Your Hand”. Det finnes ikke noe forsvar for hærverket. At “Komm, gib mir deine hand” hadde aldri vært utgitt på LP før er ikke noe argument. Det hadde ikke “Sie liebt dich” heller, og den ble klokelig holdt unna.
I ni uker måtte dette albumet tåle ydmykelsen å ligge på 2. plass på Billboard-listen bak United Artists “A hard Day’s Night”. 1. plass nådde det aldri.
Men vær klar over at monoversjonen av “Something New” inneholder flere mikser som er unike for dette albumet, og at stereo-versjonen var første gang amerikanerne fikk høre de fem kuttene som også er på soundtracket i ekte stereo (United Artists-utgaven er i elektronisk juksestereo).
Gary Owen:
Phenomenal LP!
Naturally, being a fan in the 1970’s meant having no choice but to buy the stereo reissues of each album (mono pressings were only in record collections and used record shops we did not know existed).
As we all know, “Something New” was Capitol’s answer to the UA soundtrack, and- in many ways- is a better album.
First off, it does not contain the hokey George Martin instrumentals which were- and still are- in the way of the listener (two of them aren’t even in the movie). Secondly, it very much does contain new material. Aside from the film songs plus “I’ll Cry Instead”, it features SIX new tracks: “Things We Said Today”, “Anytime At All”, “When I Get Home”, “Slow Down”, “Matchbox” and the very cool- and different- “Komm, Gib Mir Deine Hand”.
“Matchbox” and “Slow Down” came out as a single after the LP was released. It was part of Capitol’s “four single and an LP” assault on the United Artists album and the same moment the Beatles & Co. told Capitol to stop saturating the market in such a short period of time (funny how they didn’t mention that to Parlophone who did pretty much the same thing). Even though it was kept from the top spot by the soundtrack, “Something New” was a multi-million selling album and earned an RIAA gold record award (same with 99.9% of the 1960’s US Capitol Beatles albums ).
As for the mixes, just as UA was sent rough mono mixes of the eight songs, Capitol received the same, but also got the true stereo versions as well. What’s cool are the roughs of “Anytime At All” and “When I Get Home”. The latter which contains a completely different vocal on the line “til I walk out that door”. The edit there stands out like a sore thumb too.
The inclusion of “Komm, Gib Mir Deine Hand” is also very cool and fascinating to us Yankees. In the USA, the German language just isn’t heard anywhere near what it is in Europe. Stereo mix is even more intriguing as it separates the vocals from the backing track. Collector’s like myself love that. Of course, “I’ll Be Back” is the better song. However, Capitol most certainly made up for that by including it on the multi-million selling “Beatles ‘65”.
As for the album artwork, you’re basing it on your own personal opinion. There’s nothing wrong with showing live concert photos on album covers or picture sleeves. I never once assumed concert images meant live performances. The album titles were always the indication.
The jacket to this LP is a billion times more interesting and classy looking than the UA release. It shows a five month old photo from the first appearance on the Ed Sullivan Show, which- to this day- is still considered a milestone in history. To go a step further, even though it was on the inner gatefold, the photo of the Washington Coliseum concert featured inside “Beatles For Sale” was already TEN months old when issued in December, 1964. Another example of utilizing an old photo is the Norwegian picture sleeve for “Strawberry Fields Forever / Penny Lane”.
(You call this a comment? You’re taking over the whole shop, man! - Yan)
August 1964
Matchbox / Slow Down (Capitol, 5255)
Utgitt: 24. august 1964
Inn på Billboard-listen: 5. september 1964
Høyeste plassering: 17
Plasseringer på Billboard-listen: 81-42-32-23-18-18-17-52
B-siden inn på Billboardlisten: 5. september 1964
Høyeste plassering: 25
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 99-67-43-32-27-25-39
Capitols klønete juli-offensiv hadde gitt markedet et par singler som bare et fåtall kjøpte, én hitsingle som fikk redusert levetid på grunn av produktoverfloden og et svært lurvete 11-spors album som resirkulerte fem låter som allerede var å få på et konkurrerende album og som også inkluderte den fryktelige «Komm, gib mir deine hand». Alt mens målet for offensiven, United Artists’ soundtrack «A Hard Day’s Night» tronet på toppen av Billboard listen uke etter uke aldeles upåvirkelig. Ja, ikke bare måtte Capitol konstatere at dette albumet tålte alt de kastet mot det, men det presterte også å innkassere en hit-single med George Martins instrumental-versjon av «This Boy», kalt «Ringo’s Theme» (den nådde en respektabel 53. plass).
Capitol hungret etter en ny hitsingle da sommeren gikk mot slutten. De valgte å plyndre «Something New» for ytterligere to låter. De kunne valgt «Any Time At All», en av de aller beste Beatles-låtene som aldri fikk single-status, og de kunne valgt den kanskje enda sterkere «Things We Said Today» som holdt på å få dobbel A-side status i England sammen med «A Hard Day’s Night». Men dette var Capitol, og antagelig hang hjernene deres i en bærepose ute i gangen da de besluttet å gå for… Carl Perkins’ «Matchbox». Gruppens skranglete og ustø rockabilly-ferd med Ringo som sanger. Larry Williams’ «Slow Down», heller ikke den blant gruppens beste coverversjoner. De pakket dem inn i det samme Ed Sullivan Show-fotoet som ble brukt på «Something New». Hva var det med dem? Capitol hadde en underlig forkjærlighet for konsert-bilder av The Beatles. Det gikk ut over mange av single-coverne deres. Dette var den andre. Det skulle snart bli fler.
Singlevalget viste seg å være et solid bomskudd, og Capitol kunne dermed innkassere sin tredje single-flopp på rad med The Beatles. Den gode nyheten er at de faktisk tok lærdom av det. «Matchbox» / «Slow Down» setter punktum for selskapets rekke av håpløse beslutninger – når det gjelder singler, vel og merke. De ble varsomme, og viste teft når det gjaldt de ekstra utgivelsene for det amerikanske markedet. Med The Beatles’ LP’er var det noe annet, dessverre. To lange år med klåfingring og bastardiseringer gjensto.
Gary Owen: I love the sound on the red / orange target label pressing of this 45. KAPOW!!!
September 1964
The International Battle Of The Century, The Beatles vs The Four Seasons (Vee Jay)
Høyeste plassering på Billboard: 142
Og Vee-Jay gjør det igjen. Tar "Introducing The Beatles"-albumet sitt, stapper det i et nytt cover, og forsøker å selge det enda en gang. Nå som dobbel-LP. Det andre albumet er Four Seasons-samleren "The Golden Hits Of The Four Seasons".
Gary Owen: Stupid album from a tiny record company doing their best to milk dry their small supply of Beatles recordings. Just like the last attempt at cashing in, “Songs, Pictures & Stories”, the ever resourceful (but not remorseful) Vee Jay Records merely placed copies of “Introducing The Beatles” with “Golden Hits Of The Four Seasons” compilation inside this silly album. Gee.....I wonder which band would win that “battle of the century”?
England’s Greatest Recording Stars The Beatles & Frank Ifield On Stage (Vee-Jay)
Siste krampetrekning fra Vee-Jay. Rettighetene deres går ut om en måned. Her er det fryktelige Frank Ifield-albumet deres én gang til, nå i et hel-Beatles-cover. Det solgte tilnærmet null. Og så fikk endelig Capitol rettighetene til The Beatles' debut-album fra 1963.
Gary Owen: Phenomenal upgrade jacket for the stupid album mentioned earlier. This thing is ridiculously rare. Stereo copies are virtually non existent and command a hefty sum.
Oktober 1964
Ain’t She Sweet (Atco)
Så var det Atcos tur til å lure kidsa. De fire Hamburg-opptakene de hadde rettighetene til får selskap av en håndfull sludder fremført av de ikke fullt så kjente The Swallows. Kidsa lot seg ikke lure, og albumet ble en massiv flopp.
Gary Owen: Another useless album.
November 1964
The Beatles: The Beatles’ Story (Capitol)
Utgitt: 23. november 1964
Inn på Billboardlisten: 12. desember 1964
Høyeste plassering: 7
Vee-Jay var i ferd med å miste rettighetene til The Beatles’ første LP, men sannelig om de ville gi slipp på bandet. Capitol eide ikke gruppens radiointervjuer. “Hear The Beatles Tell All” var derfor et brukbart forsøk på cash-in fra lømlene. Albumet solgte ikke veldig mye, men det var også fritt for produksjonskostnader da hele greia bestod av to lengre intervjuer med radio-DJ’er i Los Angeles. Ingen musikk, bare prat. Enda bedre gikk det med “The American Tour With Ed Rudy” (utgitt av Radio Pulsebeat), et rent intervjualbum dette også, hvor denne Rudy snakker med beatlene og deres fans. Albumet nådde faktisk en 20. plass på LP-listen. To album helt utenfor Capitols kontroll. De likte det ikke. Derfor kom de med sitt eget bidrag: «The Beatles’ Story».
Det er et dokumentaralbum som blander intervjuutdrag med ørsmå klipp fra gruppens originalinnspillinger og litt heismusikk, men som domineres av mandige herrerøster som forteller historiene om John, Paul, George, Ringo, George (Martin) og Brian (Epstein). Utrolig uspennende, ja, egentlig bare et endeløst blæh. Men amerikanske fans mente noe annet. Albumet, som kom i forkant av julen 1964, nådde fordundre meg helt opp til 7. plass på Billboard-listen og kvalifiserte etter hvert til gull. Et snodig fenomen.
Siden det er en Capitol-utgivelse kan man ikke annet enn å gi det en plass i den offisielle kronologien.
Har det noe for seg i det hele tatt? Hm, tja og kremt. Man skal grave dypt for å finne argumenter. Men jeg har noen få – og innrømmer at jeg har albumet både i sin originale vinylutgivelse og på CD.
Argument 1: Utbrettcoveret er veldig flott med mange fine bilder (antagelig hovedårsaken til at tenåringene kjøpte det). Argument 2: Det inneholder ca. 30 sekunder av «Twist And Shout» fra Hollywood Bowl i 1964 og er dermed det eneste live-opptaket som var tilgjengelig mens The Beatles var operative. Argument 3: Gjemt innimellom alt vrøvlet har man prestert en slags pilotutgave av «Stars On 45» ved å klippe sammen fem Beatles-innspillinger til en medley på 3:07 – Things We Said Today/I’m Happy Just To Dance With You/Little Child/Long Tall Sally/She Loves You. Det er ikke elegant gjort, hver låt fades helt ned før neste begynner, men likevel, det er en offisiell utgivelse, så «The Beatles Medley» finner du bare her. Argument 4: Det er et dobbeltalbum. Ikke spør hvorfor, samlet spilletid er på drøye 49 minutter, de hadde fint fått plass til alt på en plate. Men en dobbelt-LP er en dobbelt-LP, og følgelig kan man – uten at jeg har sjekket dette grundig – hevde at «The Beatles’ Story» og ikke Mothers Of Inventions’ «Freak Out» er rockens første dobbeltalbum.
Producer: John Babcock, Roger Christian, and Al Wiman (documentary), George Martin (music).
Side one
1. "On Stage with the Beatles" 1:03
2. "How Beatlemania Began" 1:20
3. "Beatlemania in Action" 1:25
4. "Man Behind the Beatles — Brian Epstein" 2:47
5. "John Lennon" 5:50
6. "Who's a Millionaire?" 0:39
Side two
1. "Beatles Will Be Beatles" 7:28
2. "Man Behind the Music — George Martin" 1:04
3. "George Harrison" 4:46
Side three
1. "A Hard Day's Night — Their First Movie" 3:08
2. "Paul McCartney" 2:45
3. "Sneaky Haircuts and More About Paul" 3:29
Side four
1. "The Beatles Look at Life" 2:05
2. "Victims' of Beatlemania" 1:10
3. "Beatle Medley" 3:58
4. "Ringo Starr" 6:24
5. "Liverpool and All the World!" 1:05
Gary Owen: Fun but hokey documentary which was Capitol’s response to VJ’s more interesting “Hear The Beatles Tell All” interview LP. Hey! It reached #7 but I think it could’ve all fit into one record. Stayed in print all the way into the late 1980’s, so, it couldn’t be all wrong.
I Feel Fine / She’s A Woman (Capitol, 5327)
Utgitt: 23. november 1964
Inn på Billboard-listen: 5. desember 1964
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 22-5-2-1-1-1-2-4-11-22-40
B-siden inn på Billboardlisten: 5. desember 1964
Høyeste plassering: 4
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 46-29-14-4-4-11-12-14-37
Etter et produktbombardement av en annen verden (25 singler på et drøyt år – se listen under), ble det stille. Capitol tok til fornuft. Markedet fikk summe seg. Og så, 23. november, endelig en regulær Beatles-single, identisk med den britiske for første gang siden «Can’t Buy Me Love».
Coverfotoet er fra gruppens konsert i Las Vegas 20. august 1964.
Singlen passerte millionen allerede etter en uke.
Og her listen over den vanvittige mengden singler (og EP’er) som haglet over amerikanerne i løpet av et drøyt år – fra september 1963 til 15. oktober 1964 (egentlig fra januar til oktober da det først var i januar at «She Loves You» begynte å selge). Vi er forbi overkill og over i surrealismen.
She Loves You / I’ll Get You (Swan, september 1963)
I Want To Hold Your Hand / This Boy (Capitol, desember 1963)
Please Please Me / From Me To You (Vee-Jay, januar 1964)
*My Bonnie / *The Saints (MGM, januar 1964)
Twist And Shout / There’s A Place (Tollie, februar 1964)
**Roll Over Beethoven / Please Mr. Postman (Capitol, februar 1964)
**All My Loving / This Boy (Capitol, mars 1964)
Do You Want To Know A Secret / Thank You Girl (Vee-Jay, mars 1964)
Can’t Buy Me Love / You Can’t Do That (Capitol, mars 1964)
Souvenir Of Their Visit To America (EP) (Vee-Jay, mars 1964)
*Why / Cry For A Shadow (MGM, mars 1964)
**Love Me Do (version 1) / P.S. I Love You (Capitol, april 1964)
Love Me Do (version 2) / P.S. I Love You (Tollie, april 1964)
Four By The Beatles (EP) (Capitol, mai 1964)
Sie liebt dich / I’ll Get You (Swan, mai 1964)
*Sweet Georgia Brown / *Take Out Some Insurance On Me Baby (Atco, juni 1964)
Ain’t She Sweet / *Nobody’s Child (Atco, juli 1964)
A Hard Day’s Night / I Should Have Known Better (Capitol, juli 1964)
I’ll Cry Instead / I’m Happy Just To Dance With You (Capitol, juli 1964)
And I Love Her / If I Fell (Capitol, juli 1964)
Matchbox / Slow Down (Capitol, august 1964)
Do You Want To Know A Secret / Thank You Girl (Vee-Jay Oldies, oktober 1964)
Please Please Me / From Me To You (Vee-Jay Oldies, oktober 1964)
Love Me Do (version 2) / P.S. I Love You (Vee-Jay Oldies, oktober 1964)
Twist And Shout / There's A Place (Vee-Jay Oldies, oktober 1964)
* Tony Sheridan & The Beatles
** Canada-import
Gary Owen: Yes!! Incredible 45! The superior US mono mix of “I Feel Fine” is here. For this release, George Martin thought he’d help Capitol along by adding reverb to these two songs himself. From what I’m told, Capitol still added yet another layer!🤣🤣🤣🤣 He also faded them earlier than the UK. Yes, that has always annoyed me. Either way, this mix of “I Feel Fine” has more balls than any other mix out there. When Lennon’s main riff kicks in after the solo and Ringo comes slamming in, it makes for one of the greatest moments in music history. I can’t say I care for the reverb drenched “She’s A Woman”. IMO, the UK mono is best.
Desember 1964
BEATLES ’65 (Capitol)
Utgitt: 15. desember 1964
Inn på Billboardlisten: 2. januar 1965
Høyeste plassering: 1
All tracks written by John Lennon and Paul McCartney (Lennon–McCartney), except where noted.
Side one
1."No Reply" – 2:15
2."I'm a Loser" – 2:31
3."Baby's in Black" – 2:02
4."Rock and Roll Music" (Berry) – 2:32
5."I'll Follow the Sun" – 1:46
6."Mr. Moonlight" (Johnson) – 2:35
Side two
7."Honey Don't" (Perkins) – 2:56
8."I'll Be Back" – 2:22
9."She's a Woman" – 2:57
10."I Feel Fine" – 2:20
11."Everybody's Trying to Be My Baby" (Perkins) – 2:24
Capitol i USA fornektet seg ikke. De kunne ikke la "Beatles For Sale" i fred, heller. Ikke en gang det flotte forsidefotografiet. Da de endelig brukte "Beatles For Sale"-coveret, valgte de det dumme baksidefotoet som er skjemmet av den tidsprimitive svar på Photoshop og limte det utenpå "The Early Beatles", Capitols forsinkede versjon av "Please Please Me".
Deres versjon av "Beatles For Sale" heter "Beatles '65", en tittel uten skumle sideveier. Den er pyntet med fire motiver fra Robert Whitakers fotosession med gruppen i oktober 1964 (9. oktober og Johns fødselsdag til og med om jeg husker riktig). Fire stills som skal representere årstidene. Paraplyvinteren i England sjefer over vår, sommer og høst. Fine bilder i et blad, i en bok eller i en kalender, men no match for Robert Freemans lekre omslagsfoto på "Beatles For Sale".
Det er imidlertid ikke coveret som er det største ankepunktet mot "Beatles '65". Det er selvfølgelig skamklippingen. Siden 1 er nesten identisk med den britiske originalen, man har bare fjernet den syvende sporet, "Kansas City". Over på side 2 bryter anarkiet løs. Her er bare to låter igjen av de syv fra originalen: Carl Perkins-komposisjonene "Honey Don't" og "Everybody's Trying To Be My Baby". Den ansvarlige hos Capitol må ha fått et drypp. Så hva sper de på med? Jo, "I'll Be Back", som de hadde til overs etter å ha skamklipt britenes "A Hard Day's Night" pluss begge sidene av den nye singlen, "I Feel Fine" og "She's A Woman". Tre sterke kort som gjør at George og Ringo ikke blir latt helt i stikken på side 2.
Kjøperne av stereo-versjonen fikk seg ytterligere en på nebbet da hverken "I Feel Fine" eller "She's A Woman" forelå i stereomiks, det var jo en single, ergo laget man falsk stereo av dem (diskant i en kanal, bass i den andre + romklang galore - o lidelse!).
Trenger man "Beatles '65"? Selvfølgelig ikke. Bortsett fra at det er en Beatles-LP, og dem trenger man.
Seks låter ble altså fjernet: "Kansas City", "Eight Day's A Week", "Words Of Love", "Every Little Thing", "I Don't Want To Spoil The Party" og "What You're Doing". De dukket ikke opp på plate i USA før i juni 1965 på en ny bastard: "Beatles VI".
Gary Owen:
Oh yes! A fine album, indeed!
Most of side one from “Beatles For Sale”, a lonely, left-over track from “A Hard Day’s Night” plus the current hit single and, voila, it’s the multi-million selling “Beatles ‘65”!
Mono mix is best. The fake stereo mixes of the single on the stereo pressing are absolute abominations. They should be cleaned and burned.
1965
Februar 1965
4-By The Beatles (Capitol, R-5365)
Honey Don’t / I’m A Loser / Mr. Moonlight / Everybody’s Trying To Be My Baby
Utgitt: 1. februar 1965
Inn på Billboard-listen: 27. februar 1965
Høyeste plassering: 68
Plasseringer på Billboard-listen: 81-77-73-70-68
Til en forandring gjorde Capitol seg litt flid med dette EP-coveret. De valgte et av årstidene-motivene til Robert Whitaker fra hans fotoserie med The Beatles i oktober 1964. Nemlig «Vinter». Paraplyene fordi vinteren i London er regnvåt og ikke snetung. Bildet er stilig var et inspirert valg i og med at EP’n ble utgitt 1. februar.
EP’n henter fire kutt fra «Beatles ‘65» (eller «Beatles For Sale» for å være enda mer presis), hvorav bare «I’m A Loser» er en kvalifisert klassiker. Ikke uventet var platens salgstall beskjedne. Amerikanere likte ikke EP’er. 31. desember 1965 sluttet Capitol til og med å presse den. Den er mye vanskeligere å få tak i enn singlene. Det tykke og ru pappcoveret var dessuten ikke snilt mot platen, men slet på rillene hver gang man tok den ut og stappet den inn. Pene eksemplarer koster litt.
Gary Owen: Nice try, but, once again, not a hit. The single-in-steroids known as the EP never really caught on in the USA. This was Capitol’s last Beatles attempt at the format. Phenomenal sleeve, though! Cardboard too!
Eight Days A Week / I Don’t Want To Spoil The Party (Capitol, 5371)
Utgitt: 15. Februar 1965
Inn på Billboard-listen: 20. februar 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 53-19-5-1-1-4-7-11-17-38
B-siden inn på Billboardlisten: 20. februar 1965
Høyeste plassering: 39
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 81-59-47-44-39-44
I en perfekt verden er «Eight Days A Week» en offisiell Beatles-single. Men John Lennon ville ikke ha noe av det. Ikke i England i hvert fall. Og Paul hadde neppe noe lyst til å parkere den på B-siden av «I Feel Fine». I Norge havnet den på B-siden av «Rock And Roll Music». Det ville nok gledet ham enda mindre. Men Capitol, velsignet være dem for en gangs skyld, de hørte hva som bodde i denne blide, sprudlende friske innspillingen. Et stykke destillert 60-talls optimisme, vidunderlig fremført, og snedig innovativ ved sin baklengsstart; den fades inn. 15. februar 1965 var USA en perfekt verden.
Capitol hadde som vanlig hakket The Beatles’ nyeste LP opp i biter, «Beatles ‘65» var en avkortet og tilrotet versjon av «Beatles For Sale». Men om ikke annet så var konsekvensen av at «Eight Days A Week», «I Don’t Want To Spoil The Party», «What You’re Doing», «Every Little Thing», «Words Of Love» og «Kansas City» ble holdt unna “Beatles ‘65” at Capitol hadde seks låter å plukke en flunkende ny single fra, og de plukket altså slett ikke verst. «Every Little Thing» var også et av Pauls håp for single, blokkert av John, men den ville ikke kledd «Eight Days A Week» så godt, de er for like, så den gladtriste countrypop-visen «I Don’t Want To Spoil The Party» var et inspirert valg.
Så mye kjeft som jeg har gitt dem fortjener Capitol sannelig skryt når de endelig gjør noe riktig.
Forsiden på coveret er nok et live-foto, igjen fra Las Vegas 20. august 1964. Baksidefotoet er tatt bak scenen, samme tid og sted.
Gary Owen: Yet, another fine, multi-million selling single created by Capitol Records. Parlophone followed suit by including “Eight Day’s A Week” on their single-on-steroids EP, “Beatles For Sale”....which is yet, another, fine release! Yes. One of the few US sleeves with two different images. Cool beanz!
Mars 1965
The Beatles: The Early Beatles (Capitol)
Utgitt 22. mars 1965
Inn på Billboardlisten: 24. april 1965
Høyeste plassering: 43
Producer: George Martin
Compiler: Dave Dexter, Jr.
All songs written by Lennon-McCartney except where noted.
Side one
"Love Me Do" – 2:23
"Twist and Shout" (Medley/Russell) – 2:33
"Anna (Go to Him)" (Alexander) – 3:00
"Chains" (Goffin/King) – 2:27
"Boys" (Dixon/Farrell) – 2:25
"Ask Me Why" – 2:28
Side two
"Please Please Me" – 2:00
"P.S. I Love You" – 2:05
"Baby It's You" (Bacharach/David/Williams) – 2:38
"A Taste of Honey" (Marlow/Scott) – 2:04
"Do You Want to Know a Secret" – 1:59
Historien om «Please Please Me»-albumets skjebne i USA er smertefull. Bla tilbake til januar 1964 og Vee-Jays «Introducing… The Beatles» for en repetisjon. Vee-Jay fortsatte å melke kuen ved å gjenutgi det samme albumet med nye navn og i nye covere helt frem til oktober 1964. Da utløp lisensen, og eiendomsretten til opptakene tilfalt Capitol. Dermed var det duket for «The Early Beatles».
Utgitt i mars 1965 og ment som erstatning for Vee-Jay albumet som nå var ute av sirkulasjon. Det er en gåte at Capitol valgte en så shabby løsning. Albumet inneholder bare 11 låter. Man kan forstå at de plukket vekk «I Saw Her Standing There» som jo allerede var på «Meet The Beatles». Men hvorfor droppet de «Misery» og «There’s A Place», to av glansnumrene på den britiske originalen? Man kan lure seg grønn. Faktum er at de to låtene takket være utfasingen av «Introducing… The Beatles» forsvant fra det amerikanske albummarkedet i 15 år. De dukket ikke opp igjen før i 1980 på den amerikanske versjonen av «Rarities».
Det kaller jeg surr.
Surrete er også rokkeringen av rekkefølgen på låtene. «Please Please Me» åpnet med to uppercuts: «I Saw Her Standing There» og «Misery». Men de var nå fjernet, og Capitols vise menn skjønte selvfølgelig at “Anna (Go To Him)” ikke hadde helt den samme effekten. Derfor flyttet de opp «Love Me Do» etterfulgt av originalens kolossale finale, «Twist And Shout». Det er for så vidt forståelig, men de brenner av kruttet, og i og med at «There’s A Place» (som kunne vært en forrykende avslutning) ble lagt i skuffen, endte den pinglete «Do You Want To Know A Secret» som finale.
«The Early Beatles» er altså ikke bare kortspilt, men også skjevt programmert. Den gir på ingen måte den velbalanserte lytteropplevelsen som den britiske originalen og faktisk også Vee-Jay-versjonen gjorde.
Coveret er venstrehånds også. De har brukt baksidefotoet fra «Beatles For Sale», en slett montasje av gruppen fotografert ovenfra mot et bilde av høstløv på marken. De hadde ikke Photoshop den gang.
Capitol gjorde ikke stort ut av utgivelsen. «The Early Beatles» nådde bare en 43. plass på Billboard-listen og er det eneste Beatles-albumet selskapet ga ut mens gruppen var aktiv som ikke nådde 1. eller 2. plass (med unntak av dokumentaralbumet «The Beatles Story» som tross alt og likevel nådde 7. plass).
Stereo-versjonen av «The Early Beatles» byr på «Love Me Do» og «P.S. I Love You» i fryktinngytende falsk stereo og «Twist And Shout» med ekstra ekko (som om det var nødvendig).
Hvor var The Beatles da albumet kom ut? Jo, nettopp hjemfløyet til England etter en ukes filming i Obertauern i Østerrike. De ante neppe noe om LP’n og ville vel også gitt pokker uansett. 1963 var hundre år siden. De hadde annet å tenke på. Pass that joint, will you?
Gary Owen: Well, they had to, eventually, release this one. Making up lost ground with the VJ recordings.
Capitol purposely placed the two hit singles for VJ and Tollie at the top of the line up. “Please Please Me” and “Do You Want To Know A Secret” fills out the rest of the void.
Reminder: In October, 1965, Capitol did release “Misery” and “There’s A Place”, but only briefly on the green Starline label. There were six reissues on that label. Four were based on VJ and Tollie singles and two were unique Capitol creations.
Mono pressing of “The Early Beatles” is all stupid fold down mixes. Some day, the true reason why EMI only sent stereo dubs if these and the “With The Beatles” tracks will come out.
April 1965
Ticket To Ride / Yes It Is (Capitol, 5407)
Utgitt: 9. april 1965
Inn på Billboard-listen: 24. april 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 59-18-3-3-1-2-5-9-11-20-47
B-siden inn på Billboardlisten: 24. april 1965
Høyeste plassering: 46
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 115-71-57-46-54
Dette var de to første smakebitene på det nye The Beatles, et mer kompromissløst og eksperimenterende The Beatles, et The Beatles som skulle levere en rekke bemerkelsesverdig sterke og innovative innspillinger i løpet av 1965. Det var modig av dem å satse på «Ticket To Ride». Antagelig tenkte de ikke sånn i det hele tatt. De bare gjorde det de ville, og var velsignet med en samtid som var villig til å følge dem hele veien. For et tiår!
Det ganske gufne coverbildet ble tatt 31. mai 1964 i Prince Of Wales Theatre i London. På labelen står det at låten er fra «Eight Arms To Hold You», som var arbeidstittelen på filmen som til slutt fikk navnet «Help!».
Gary Owen: More perfection! I never liked the US sleeve. It looks shabbily counterfeit.
Juni 1965
BEATLES VI (Capitol)
Utgitt: 14. juni 1965.
Inn på Billboardlisten: 26. juni 1965
Høyeste plassering: 1
All songs by Lennon–McCartney, except where noted.
Side one
1. Medley: "Kansas City"/"Hey, Hey, Hey, Hey" (Leiber/Stoller/Penniman) – 2:30
2."Eight Days a Week" – 2:43
3."You Like Me Too Much" (Harrison) – 2:34
4."Bad Boy" (Williams) – 2:17
5."I Don't Want to Spoil the Party" – 2:33
6."Words of Love" (Holly) – 2:10
Side two
1."What You're Doing" – 2:30
2."Yes It Is" – 2:40
3."Dizzy Miss Lizzie" (Williams) – 2:51
4."Tell Me What You See" – 2:35
5."Every Little Thing" – 2:01
Våren 1965 mente Capitol tiden var inne for et nytt album. Men akk, de manglet låter. De seks innspillingene som de hadde holdt igjen fra "Beatles For Sale" trengte forsterkninger. Selskapet ønsket tilgang til de ferske opptakene som var tiltenkt "Help!".
The Beatles ga dem "You Like Me Too Much" og "Tell Me What You See". "Ticket To Ride" var det ikke snakk om å gi fra seg da den jo var sentral på det kommende soundtracket, men Capitol tok B-siden "Yes It Is" og mikset den i falsk stereo.
Fortsatt manglet det låter. The Beatles lot seg presse og gikk i studio 10. mai 1965 og spilte inn to Larry Williams-låter, "Dizzy Miss Lizzy" og "Bad Boy". Larry Williams, antagelig for å gjøre godt igjen raseringen av «Slow Down» året før.
Coverbildet ble hentet fra en fotoserie tatt 9. oktober 1964 (på Johns fødselsdag). Alt ble klappet sammen i en sånn hast at man ikke engang hadde rekkefølgen klar da coveret ble trykket. Det var som en besk kommentar til denne utgivelsespolitikken at The Beatles leverte det legendariske bildet til butcher-coveret i 1966.
Men det skal albumet ha at fire låter har verdenspremiere her, bl.a. forrykende «Bad Boy» som ikke ble utgitt i England før et og et halvt år senere på samleren «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!».
Hadde man fått dette albumet i England (og Norge) ville man fort hørt at et annerledes lydende Beatles var på gang. Amerikanerne merket ikke det i og med at de fire nye var rørt ut med seks fra «Beatles For Sale» (hvorav fire aldri hadde vært ute i USA og to bare på single) og en single B-side.
For amerikanerne er "Beatles VI" et kjært sommerminne. For oss er det en kuriositet.
Gary Owen:
Ah yes! Another fine, multi-million selling LP as created by Capitol Records!
“Bad Boy” and “Dizzy Miss Liszt” were specifically recorded for this album. It was also the first appearance of “You Like Me Too Much” and “Tell Me What You See” which came out here two months prior to the UK.
Capitol wanted this creation out so much, they printed up the back covers without the final song listing. Instead, they added “See label for correct playing order” above the song titles. However, they did create the line up and new covers, which- along with the earlier version- came out at the same time.
Juli 1965
Help! / I’m Down (Capitol, 5476)
Utgitt: 19. juli 1965
Inn på Billboard-listen: 31. juli 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 110-41-14-3-2-1-1-1-5-11-15-22-29-32
B-siden inn på Billboardlisten: 7. august 1965
Høyeste plassering: 101
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 118-105-105-102-102-101-114
Tittelkuttet på deres femte LP, temasangen til deres andre film. En låt som rulet sensommeren 1965 og som tålte aldeles utmerket å måle seg mot samtidige klassikere som «Satisfaction» og «Like A Rolling Stone». B-siden var Pauls forsøk på å skrive en erstatning for «Long Tall Sally» som var det faste avslutningsnummeret på konsertene deres. Capitol som ellers var nøye med å fylle opp LP’ne sine med gruppens singler, misset denne. Den måtte vente helt til 1976 og samleren «Rock’n’Roll Music» før den fikk plass på et album.
«Help!» kunne nok holdt stand enda en stund på Billboard-listen hadde det ikke vært for at Capitol var hissige på grøten og ga ut «Yesterday» mens «Help!» fortsatt lå på 1. plass. «I’m Down» hadde på sin side en skuffende tur og klarte aldri å bryte seg inn på Hot 100.
For en gangs skyld presterte Capitol å lage et lekkert singlecover. Bildet er fra Bahamas hvor The Beatles befant seg mens de spilte inn avslutningsscenene til «Help!»-filmen mellom 23. februar og 9. mars 1965. Bildet hang i storformat på veggen min da jeg var 13.
Gary Owen: Phenomenal through and through! That includes the sleeve which shows a photo from the back cover of the US soundtrack (this time, Capitol made sure to secure the rights). In the USA, until 1980, this was the only place to find the dedicated mono mix of “Help!”, and- until the Beatles CD singles box- was the only place to find the longer, mono mix of “I’m Down”.
August 1965
The Beatles: Help! (Capitol)
Utgitt: 13. august 1965
Inn på Billboardlisten: 28. august 1965
Høyeste plassering: 1
Producer: George Martin, Dave Dexter, Jr
All songs written and composed by Lennon/McCartney, except where noted.
Side one
1. "Help! (med "The James Bond Theme")" 2:39
2. "The Night Before" 2:36
3. "From Me to You Fantasy” (Lennon/McCartney; arranged by Thorne) 2:08
4. "You've Got to Hide Your Love Away"
5. "I Need You (Harrison)" 2:31
6. "In the Tyrol” (Ken Thorne) 2:26
Side two
1. "Another Girl" 2:08
2. "Another Hard Day's Night” (Lennon/McCartney; arranged by Thorne) 2:31
3. "Ticket to Ride" 3:07
4. "Medley: The Bitter End (Ken Thorne)/You Can't Do That (Lennon/McCartney; arranged by Thorne)" 2:26
5. "You're Going to Lose That Girl" 2:19
6. "The Chase" (Ken Thorne) 2:31
Utgitt den dagen jeg fylte 13 – og helt uten interesse for meg den gang da jeg jo fikk den betydelig sterkere britiske versjonen til bursdag og var svært fornøyd med det. Amerikanerne gjorde som året før med «A Hard Day’s Night», de gikk for et rent soundtrack uten bonuslåter (ingen av kuttene på side 2 på den britiske «Help!» ble brukt i filmen og er derfor heller ikke inkludert på Capitol-versjonen) og med innlagte festbremser i form av instrumentalmusikk.
Det var visst vanlig i USA. I hvert fall var det ingen som klaget og «Help!» rulet på Billboards liste helt til «Rubber Soul» meldte sin ankomst. Fansen fikk en slags kompensasjon for at de kjøpte fattige 7 låter ved at platen kom i utbrettcover med masse stilige bilder fra filmen. Slike ting teller. Jeg ble litt misunnelig da jeg fikk se albumet hjemme hos en amerikansk kamerat hvis far jobbet i NATO og var stasjonert på Kolsås.
Det er egentlig tre ting som taler for USA-versjonen. Utbrettcoveret med de flotte bildene er nevnt og gjelds. For det andre åpner albumet med noen sekunder av James Bond-temaet før tittelkuttet bryter løs. Det er litt stilig, og det sørger også for at denne versjonen av sangen «Help!» er helt unik for soundtrack-albumet. For det tredje er antagelig dette det første rockalbumet i verden hvor man presenteres for sitarmusikk. Det skjer riktignok ikke i noen av Beatles-låtene, men i to av instrumentalene som ligger innimellom: «Another Hard Day’s Night» og forrykende «The Chase», begge fremført av indiske musikere på indiske instrumenter.
Det er her George Harrisons fascinasjon med sitaren begynte. Det hele utløst av restaurantscenen i filmen «Help!», restauranten er nemlig oppsatt med indisk husorkester. Mellom filmopptakene fiklet beatlene nysgjerrig med de eksotiske instrumentene.
Stereo-versjonen inneholder «Ticket To Ride» i falsk stereo. Skrekkelig og merkelig da Capitol med letthet kunne bestilt stereomiksen fra England.
Ellers spiller albumet greit nok, med du får en utvannet opplevelse. Så fascinerende er ikke instrumentalene.
For Capitols del var løsningen glimrende. Nå hadde de fire låter (fra den britiske «Help!») å bygge LP’er og singler med.
Gary Owen: Half a Beatles album and half a Ken Thorne album. Gatefold cover is superior but the track line up plus front and back cover of the UK reigns supreme. Love the dedicated mono mix. Mono mix is a fold down........why?!!!?!?!? Side note: Ken Thorne also composed the incidental music for the Monkees extremely cool and weird 1968 movie, “Head”.
September 1965
Yesterday / Act Naturally (Capitol, 5498)
Utgitt: 13. september 1965
Inn på Billboard-listen: 18. september 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 106-45-3-1-1-1-1-3-11-13-26-45
B-siden inn på Billboardlisten: 18. september 1965
Høyeste plassering: 47
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 109-87-72-51-49-47-47-54
Capitol var så utålmodige etter å få ut «Yesterday» på single at de slapp den mens «Help!» fortsatt lå på 1. plass. «Help!» klarte enda en uke, men så begynte den å dale ganske hurtig. Totalsalget ble trolig redusert p.g.a. Capitols hastverk. Merkelig at de ikke hadde mer is i maven. Filmen hadde premiere i august og gikk nå sin seiersgang i de amerikanske kinoene. «Help!» solgte filmen, og filmen solgte «Help!». Hverken «Yesterday» eller «Act Naturally» hadde noe med filmen å gjøre. Så hvorfor ventet de ikke noen uker?
Valget av «Yesterday» som single er det ingen ting å si på. Det var vel få land – utenom Storbritannia – som ikke gjorde det samme. «Act Naturally» er min favorittlåt med Ringo. Her viser The Beatles nok et eksempel på sin allsidighet. Buck Owens hadde gjort denne til en av sine signaturlåter (opprinnelig utgitt i 1963), og The Beatles tar den på strak arm.
Men fy pokker så fælt det coveret er!
Begge låtene måtte vente på LP-plass helt til juni 1966 da Capitol ga ut bastarden «Yesterday And Today» (populært kalt «The Butcher Cover»).
Gary Owen: The most recorded song in history. Good! Love the dedicated mono mix of “Yesterday” with the echo drenched second verse! Supposedly, “Act Naturally” was originally the “A” side.
Oktober 1965
Boys / Kansas City (Capitol/Star Line, 6066)
Utgitt: 11. oktober 1965
Inn på Billboard-listen: 23. oktober 1965
Høyeste plassering: 102
Plasseringer på Billboard-listen: 102
I oktober 1965 fikk Capitol et aldri så lite tilbakefall til gamle synder og sendte seks singler med gamle låter ut på markedet med pumpehagle. De var imidlertid ganske diskret av seg da alle singlene kom i The Star Line-serien, med grønne etiketter og standard Star Line-poser i blått og hvitt. Det var altså ikke et forsøk på å storme Billboards barrikader. Innpakning og etiketter skilte dem fra standard-utgivelsene og signaliserte at dette var gamle saker som ble gjort tilgjengelig for spesielt interesserte.
De fire første singlene var identisk med de fire første singlene Vee-Jay ga ut i 1964, og som de også relanserte i sin Oldies-serie i oktober 1964:
«Twist And Shout» / «There’s A Place» (Capitol/Star Line, 6061)
“Love Me Do” / “P.S. I Love You” (Capitol/Star Line, 6062)
“Please Please Me” / “From Me To You” (Capitol/Star Line, 6063)
“Do You Want To Know A Secret” / “Thank You Girl” (Capitol/Star Line, 6064)
De to siste i serien var imidlertid helt unike kombinasjoner for Capitol i USA:
«Roll Over Beethoven» / «Misery» (Capitol/Star Line, 6065)
“Boys” / “Kansas City” (Capitol/Star Line, 6066).
Sistnevnte presterte faktisk å nå Billboards “bubbling under”-liste 23. oktober, og kan dermed innlemmes i listen over gruppens hits.
«Boys» er ingen ueffen innspilling, og den passet som mange husker glimrende som B-side på «Twist And Shout»-singlen i Norge. De to innspillingene kledde hverandre. Alliert med den stampende og noe tamme «Kansas City» funker den ikke like godt.
Star Line-singlene ble bare presset frem til og med 31. desember 1965 og er dermed ganske sjeldne.
Gary Owen:
And here they are! The Beatles green Starline series! Sorry, I brought them up earlier. 😊
I have always loved these records, especially, the labels. The west coast pressings look better than the east. Four of the six were also released in Canada. The two they ignored were “Roll Over Beethoven”, which, I think, was still in print and “Do You Want To Know A Secret”, which bombed up there.
I’d always wondered why Capitol didn’t include “She Loves You / I’ll Get You” in this series. That would’ve been a cool addition to the lot.
I bought all six of these 45’s. All except “Do You Want To Know A Secret” are west coast pressings. The most common is, of course, “Boys / Kansas City”. If I recall correctly, the rarest is “Twist & Shout / There’s A Place”.
The Starline sleeves with these Beatles single listed are the ones which are sought after. After all, the records were only in print for two months.
😳😳😳😳
For years before I began collecting these interesting “reissues”, I’d wondered if they were mono fold down mixes. Sure enough, I found out that every song - except “Kansas City”, is a fold down. That’s the only aspect of these records I do not like at all.
Desember 1965
We Can Work It Out / Day Tripper (Capitol, 5555)
Utgitt: 6. desember 1965
Inn på Billboard-listen: 11. desember 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 101-36-11-2-1-1-2-1-4-5-13-24-48
B-siden inn på Billboardlisten: 11. desember 1965
Høyeste plassering: 5
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 103-56-28-18-10-6-5-13-22-36-47
Capitol unnlot å klaske «We Can Work It Out» og «Day Tripper» inn på sin ommøblerte «Rubber Soul», dermed fikk amerikanerne for første gang oppleve en Beatles LP som ikke støttet seg på singler og en single som ikke støttet seg på en LP utkomme samtidig. En opplevelse vi var vant med i Europa, det var jo slik The Beatles stort sett brukte formatene.
«We Can Work It Out» / «Day Tripper» var laget som og ble også markedsført som en dobbel A-side. Akkurat det var ikke noe nytt for amerikanerne som behandlet alle singler som dobbel A-sider i den forstand at de ble registrert som individuelle innslag på Billboard-listen – hvis B-siden ble populær nok, vel og merke.
Billboard-listen gjorde det derfor mulig å se hvilke av platesidene som publikum satt størst pris på. «We Can Work It Out» hadde ikke noe problem med å mose «Day Tripper, og det sved nok litt i Lennon som hadde stått knallhardt på at «Day Tripper» skulle være den nye singlen deres. Han ble nedstemt av de andre, men de hadde inngått kompromisset med dobbel A-side da Lennon fortsatte å syte.
The Beatles valgte en nyskapende måte å promovere singlen på: De spilte inn videoer til begge låtene, og kunne på den måten – 15 år før MTV – treffe TV-seerne over hele kloden, og særlig i USA, uten å måtte være fysisk til stede selv. Videoene ble innspilt i sort/hvitt i Twickenham Film Studios 23. november 1965. I tillegg til begge sider av den nye singlen spilte de også inn videoer til de tre foregående britiske singlene, «Help!», «Ticket To Ride» og «I Feel Fine». «I Feel Fine»-videoen er den med Ringo på ergometersykkel.
Som vanlig kom den amerikanske singlen i billedcover. Denne gang valgte de forsidefotoet fra «Beatles For Sale» som ikke hadde vært brukt på amerikanske plater før.
Gary Owen: Phenomenally phenomenal! Double “A” side with “We Can Work It Out” reaching the top in the USA. As much as I love the image on the sleeve (my fave Beatles album jacket), it was already a year old and simply does not fit. That aside, the sleeve still looks cool. Of the two, “Day Tripper” is my fave. It’s one of those songs which sounds better in monophonic.
RUBBER SOUL (Capitol)
Utgitt: 6. desember 1965
Inn på Billboardlisten: 25. desember 1965
Høyeste plassering: 1
All songs are written and composed by John Lennon and Paul McCartney except where noted.
Side one
1."I've Just Seen a Face" 2:07
2."Norwegian Wood (This Bird Has Flown)" 2:05
3."You Won't See Me" 3:22
4."Think for Yourself" (Harrison) 2:19
5."The Word" 2:43
6."Michelle" 2:42
Side two
1."It's Only Love" 1:55
2."Girl" 2:33
3."I'm Looking Through You" 2:31
4."In My Life" 2:27
5."Wait" 2:16
6."Run for Your Life" 2:18
Capitols omriggede «Rubber Soul» er vel det eneste av de amerikanske Beatles-albumene som tåler å sammenlignes med sin britiske motpart. Varianten har ikke minst vunnet sin status fordi den åpnet Brian Wilsons øyne (og ører) for albumformatet, og derved fyrte opp konkurranseinstinktet i ham og utløste det som skulle bli «Pet Sounds». Wilson mente at The Beatles med «Rubber Soul» leverte en samling låter som alle var sterke individuelt og som samtidig utgjorde biter av et hele.
Amerikanerne opplevde «Rubber Soul» som et tydelig folkpreget album. Det skyldtes at fire låter fra den britiske versjonen var fjernet: «Drive My Car», «Nowhere Man», «If I Needed Someone» og «What Goes On» - og erstattet med to av de fire de hadde igjen fra den britiske «Help!»: Pauls fartsfylte akustiske countryvise «I’ve Just Seen A Face» og Johns vemodig smilende «It’s Only Love» (nok en av låtene Lennon hatet i ettertid). De var begge løse og luftige og kunne, særlig fordi «I’ve Just Seen A Face» åpnet LP’n og dermed slo an tonen, oppfattes som nære slektninger av «Norwegian Wood» (som var neste kutt), «Michelle», «Girl», «I’m Looking Through You», «Run For Your Life» og til og med «In My Life».
Man forstår hvordan Capitols programmering tiltet albumet i denne retningen, og man må innrømme at det spiller ualminnelig godt selv om det mister mer enn det vinner. Originalen er rikere, har større spennvidde og flere rom. Men jeg bøyer meg for at Capitol-versjonen også er et strålende bekjentskap. Og det skal Capitol ha at de ikke falt for fristelsen til å slenge på singler. «Rubber Soul» bryter i så måte med deres egen policy, det er det første singelfrie Beatles-albumet som kom i USA. De kunne ha inkludert «We Can Work It Out» og «Day Tripper», ja, det er forunderlig at de ikke gjorde det. For ikke å snakke om «Yesterday» og «Act Naturally», en mega singelslager denne høsten, og «I’m Down» som fortsatt ikke hadde fått noe LP-hjem i USA. Men de avsto og lot «Rubber Soul» få leve sitt eget liv.
Respekt.
Nerdefacts: En eller annen glemte å klippe vekk feilstarten på «I’m Looking Through You», så den finner du bare her. Det benyttes også en tidligere miks av «The Word». Østkyst-versjonen av albumet er dessuten utstyrt med ekstra romklang, noe amerikanerne tydeligvis var tilhengere av.
Gary Owen:
I know plenty of people- non Americans too- who think the US version is the best. I don’t agree but it’s still an excellent album. It was the version I was first aware of and played into the ground.
Not all the east coast pressings have the Dexterized added reverb. That version is actually more sought after than the dry mix. The US version also utilizes an alternate mix of “The Word” with the vocals panned to one side. The untrimmed “I’m Looking Through You” only appears on the stereo pressing.
As for Capitol adding singles to their albums, I believe you and I have debated a bit in that. Whether the world likes it or not, in the UK, the Beatles fulfilled their “no singles on albums” promise five out of twelve times. If we dare to include the “single-on-steroids”, which- for whatever reason- always seems to be impervious to scrutiny, they fulfilled it TWICE. Alternate versions of songs or not!
In America, the royalty laws are different. In England, royalties are paid “per album”. In the USA, they are paid “per song”. That’s huge. Hence the reason US albums typically had 11 or 12 songs on them. Also, adding a current hit single was the norm. By dropping “Nowhere Man” from the LP, Capitol released it separately as a single which reached #3. Parlophone noticed and eight months later (😳😳😳😳), released it as a single on steroids (EP).
One thing I do like about the US “Rubber Soul” is the olive green / dark green album title on the cover. I think it makes the cover much cozier than the UK orange version.
1966
Februar 1966
Nowhere Man / What Goes On (Capitol, 5587)
Utgitt: 15. februar 1966
Inn på Billboard-listen: 5. mars 1966
Høyeste plassering: 3
Plasseringer på Billboard-listen: 25-7-4-3-6-6-11-13-28
B-siden inn på Billboardlisten: 5. mars 1966
Høyeste plassering: 81
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 118-89-81
Som vanlig når The Beatles drøyde, begynte Capitol å bli utålmodige. Ting skjedde hurtig i populærmusikken på 60-tallet, og platekjøperne hadde urovekkende dårlig korttidsminne. I 1965 gjorde Capitol stor suksess ved å plugge tomrommet mellom «I Feel Fine» og «Ticket To Ride» med «Eight Days A Week». En av flere låter de hadde gjemt unna fra den britiske «Beatles For Sale» til bruk på en regnværsdag.
De var i en tilsvarende situasjon da 1966 opprant. «Rubber Soul» ble lenset for fire kutt: «Nowhere Man», «What Goes On», «If I Needed Someone» og «Drive My Car». Ikke uventet bestemte de seg for å plukke to av låtene til en single. Men «Rubber Soul» var i langt større grad enn tidligere et selvstendig hele enn en samling potensielle hitsingler. Og ingen av de fire pekte seg ut som åpenbare hits, kanskje med et visst forbehold for «If I Needed Someone».
Capitol gikk for «Nowhere Man». Ikke noe dårlig valg for så vidt. Men den mangler single-genet. En diffus påstand, men jeg klarer ikke å forklare det bedre, så det får duge. Dessuten gir jo singlens skjebne på Billboard-listen meg rett. Den nådde 3. plass. I Beatles-målestokk en fiasko. Også fordi den fikk juling av Stones’ «19th Nervous Breakdown» som den aldri greide å passere, og fordi den datt fort ut av listen igjen. B-siden, «What Goes On», var Johns tamme forsøk på å gi Ringo en ny “Act Naturally”. Vi som vokste opp med den britiske «Rubber Soul» er alltid like lettet når «Girl» overtar. Men det gjør den ikke når man spiller denne Capitol-singlen. «Drive My Car» ville vært et langt smartere valg som B-side.
Det er nok også en kjensgjerning at Beatles-feberen som hadde gjort verdens tenåringer forrykte i en toårs-periode, var i ferd med å slippe. Gruppen rulet ikke lenger eteren og platespillerne alene. Musikken de skapte krevet også mer av lytteren. De yngste var ikke helt med på notene og fant andre å hyle på. Blant annet Herman’s Hermits. Og snart var det duket for The Monkees. The Beatles beveget seg nå inn i sin voksne periode og var i ferd med å bli et LP-band. 6. april 1966, mens «Nowhere Man» klamret seg til en 6. plass på Billboard-listen, startet The Beatles innspillingene av det som skulle bli «Revolver»; første låt: «Tomorrow Never Knows». Populærmusikken hadde nådd vannskillet.
Etter «Nowhere Man» begrenset Capitol seg til kun å utgi de offisielle britiske singlene. Unntaket kom først da The Beatles var oppløst, med «The Long And Winding Road». Til gjengjeld erobret den 1. plass og satt et verdig punktum for musikkhistoriens største fenomen.
Som ekstra service for Stones-fans, her den historiske plasseringsrekken til "19th Nervous Breakdown", den eneste Stones-single som klarte å mose en samtidig utgitt Beatles-single:
Inn på Billboard-listen: 26. februar 1966:
Plasseringer: 46-12-6-2-2-2-3-6-14-27
Årsaken til at den ikke nådde 1. plass heter SSgt Barry Sadler, hans patriotiske sang fra Vietnamkrigen, "The Ballad Of The Green Berets", motsto alle Vietcong-angrepene fra Stones og Beatles.
Gery Owen:
Yet, another phenomenal 45 as created for the US market!
Capitol was not the only one who was impatient whenever the Beatles were working slower than they wanted. From 1962 through 1969, Parlophone / EMI would constantly breathe down their necks for product. Especially, in time for Christmas. “Rubber Soul” is the prime example of the company pressuring the band for that. As you know, in 1966, they found out there would be no new LP for the Yuletide season, so they decided to release “A Collection Of Beatles Oldies...But Goldies” and pretty much against the Beatles’ wishes. They also didn’t think twice about releasing “The Beatles No. 1” EP eight months after the “Please Please Me” album came out. Why would they do this if “I Want To Hold Your Hand” and “With The Beatles” were just about to come out? Same applies to the “Beatles For Sale 2” and “Nowhere Man” EP’s.
Speaking of “Nowhere Man”, it’s a great choice for an “A” side and its placing at #3 is far from a fiasco. Capitol was used to some of their Beatles singles not reaching the top 20 (“I’ll Cry Instead”) or the top 10 (“And I Love Her, “Matchbox”). To land in the top five is still an excellent achievement and, I believe, the record went gold. In fact, the track opens side four of the 1973 “red album”. “Rubber Soul” is the most represented LP on that compilation and that song could’ve easily been overlooked.....or not? 😊
As for “What Goes On?”, it’s the perfect “B” side which takes away none of the glory nor power from its superior “A” side. For me, it’s not the weakest track on the UK “Rubber Soul” either. That honor goes to the weak and thin “I’m Looking Through You” with the “Help!” leftover “Wait” a close second. “What Goes On?” features some excellent rockabilly guitar licks from George Harrison which keeps the track far away from boredom territory.
Once again, nice picture sleeve but an outdated photo- for whatever stupid reason- cropped to make Lennon look like Quasi Modo.
Mai 1966
Paperback Writer / Rain (Capitol, 5651)
Utgitt: 30. mai 1966
Inn på Billboard-listen: 11. juni 1966
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 28-15-1-2-1-5-6-12-18-37
B-siden inn på Billboardlisten: 11. juni 1966
Høyeste plassering: 23
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 72-42-29-24-23-23-34
Med «Paperback Writer» foretok The Beatles et monsterrykk. Det var så voldsomt og uventet at ganske mange ikke hang med. Og snudde man platen fortsatte det herlig fremmedartede rabalderet, nå saktere, Lennon-døsig, men like monumentalt.
Den var den første ordentlige annerledes-singlen til The Beatles. Den tok de fleste på sengen. Men så ble mange av oss hektet. Og siden eide den sommeren 1966. I dag skiller de to låtene seg fortsatt ut. Plasser dem hvor som helst blant en uendelig rekke samtids-innspillinger, ta inneværende tiår, ta det forrige, ta hvilket tiår som helst, «Paperback Writer» og «Rain» stråler like ufattelig klart, friskt og magisk uansett tid, sted og sammenheng.
Men oppdaget massene det? Ikke helt. «Paperback Writer» skilte klinten fra hveten, den var hard core, og derfor hadde den ikke helt den vanlige triumfferden på hitlistene som vi var vant til. Den stormet opp, men falt skuffende fort ned igjen.
Ettertiden har imidlertid gitt singlen oppreisning. Den var et kreativt vulkanutbrudd og omdefinerte hva man kunne gjøre med en hitsingle. Det skulle vært en dobbel A-side. Ikke begriper jeg at John fant seg i at «Rain» fikk B-side status, den var da betydelig bedre enn «Day Tripper».
Singlen hadde fortjent et flott billedcover som antydet hva man hadde i vente. Capitol valgte noen kjedelige live-bilder i stedet. De speilvendte dessuten bildene av George og John så de også fremstår som keivhendt.
Det ble laget flere videoer til begge sidene av singlen. Regissert av Michael Lindsay-Hogg. 19. mai ble gruppen filmet i EMI-studioene i Abbey Road mens de mimet til sangene. Det ble skutt både sort/hvitt og farveversjoner. 20. mai ble de filmet i parken ved Chiswick House, i strålende sol. De to utendørsvideoene ble skutt i farver og er kjære minner for alle som har sett dem. Det er ikke mye fra MTV-epoken som matcher dette.
Gary Owen:
My all time favorite Beatles single! Mono mixes reign supreme!
Both tracks have “Revolver” written all over them, and it’s interesting that Capitol didn’t place at least one of them on their crappy, revamped version of the album.
From start to finish, the monophonic mix of “Paperback Writer” never lets up. The saturation of delay over the last chorus is one of the greatest moments in music history. It also features a longer fade. The stereo mix created later that year for the Parlophone cash cow compilation, “Oldies But Goldie’s” is an absolute pile of garbage. I still cannot believe George Martin allowed that thing to be released. In 1970, another stereo mix created that same day was released on the US compilation “Hey Jude”. That one is even worse.
“Rain” is perfection straight through. Harrison’s lead guitar riffs have the same sound and feel as those he recorded for “She Said, She Said”.
Juni 1966
YESTERDAY AND TODAY (Capitol)
Utgitt: 20. juni 1966
Inn på Billboardlisten: 9. juli 1966
Høyeste plassering: 1
All songs are credited to Lennon–McCartney, except where noted.
Side one
1."Drive My Car" – 2:30
2."I'm Only Sleeping" – 3:01
3."Nowhere Man" – 2:45
4."Doctor Robert" – 2:15
5."Yesterday" – 2:08
6."Act Naturally" (Morrison–Russell) – 2:33
Side two
1."And Your Bird Can Sing" – 2:01
2."If I Needed Someone" (George Harrison) – 2:24
3."We Can Work It Out" – 2:15
4."What Goes On" (Lennon–McCartney–Richard Starkey) – 2:51
5."Day Tripper" – 2:50
Dråpen som fikk begeret til å flyte over. Capitol hadde rester igjen fra 1965, singler og LP-kutt fra "Rubber Soul" og helt tilbake til "Help!". Men det var ikke nok til en hel LP. The Beatles var igang med det som mange mener er verdenshistoriens beste LP, "Revolver". At de lot seg presse til å gi fra seg tre av låtene er helt ubegripelig. Og det var John som fikk lide da alle tre var hans. De ferske innspillingene ga Capitol muligheten til å gi albumet den slående tittelen "Yesterday And Today".
Men The Beatles hadde en hevn på lur, for de valgte selv omslagsbildet (tatt 25. mars 1966 av Robert Whitaker, inspirert av den tyske surrealisten Hans Bellmer, brukt i annonsene for "Paperback Writer" hjemme i England, uten at noen reagerte). Platebutikkene i USA reagerte med vantro og avsky, mange nektet å stille ut albumet, noen nektet til og med å selge det. Full retrett, platene tilbakekalt, nytt snilt coverbilde klistret over det opprinnelige, og ut med platene igjen. Et samlerobjekt var skapt.
"Yesterday And Today" spiller ganske godt. Det er dessuten den eneste enkel-LP'n de ga ut med to Ringo-låter. Men konsekvensen det fikk for dem amerikanske versjonen av "Revolver" var katastrofal. Uten de tre Lennon-låtene er balansen i det fremragende materialet forrykket.
Hva The Beatles egentlig drev med denne våren hadde man fått en forsmak på ti dager tidligere med «Paperback Writer»/ «Rain»-singlen. Resten av verden ventet tålmodig på fortsettelsen, «Revolver», som var meldt i august. Men ikke amerikanerne, de måtte selvfølgelig ha spesialbehandling. Hva verre var, de som kjøpte den første stereo-utgaven av «Yesterday And Today» fikk de tre nye låtene i falsk stereo! Capitol gad ikke engang vente på stereomiksene som George Martin hadde gjort klar for USA. De ble ikke brukt før på neste opplag.
Gary Owen;
Noo Yawk accent: “Da butcha Kuh-vuh!”
I have two of these thingies. Both are crappy, peeled third state copies. Many thought the Beatles were mocking Capitol for “butchering” their releases and others thought it was an anti-Vietnam statement. Both were wrong. The Beatles, especially Lennon (of course) wanted it to be the cover for the US album. Problem was, America wasn’t ready for something so “shocking”.
I love the fact that three of Lennon’s “Revolver” tracks first came out on this album. Two, of which, were in rough mono form. Then EMI sent Capitol true stereo mixes of all three with a completely different and unique stereo mix of “I’m Only Sleeping”. Through the years, the metal record presses used to create the albums wore down, so, some LP’s would have the two “Revolver” tracks in true stereo, and the one on side two in fake stereo and vice versa. Some had all three in fake stereo again and some had all three in true stereo. Then, just to screw things up even more, during the 1980’s, the mono mix of the entire LP was used by mistake! Quite the colorful history behind this troubled album.
In the end, “Yesterday...And Today” is THE best Capitol created album in their arsenal. The mono pressing is best.....even if “Drive My Car” and, possibly, “If I Needed Someone” were stupid fold downs (how did that happen?!?). It was with the mono version of this album that my eyes were further opened to the differences between the stereo and mono. Thankfully, the Beatles were around during the days when both formats were available. Had they kicked in around 1973, everything would’ve been stereo only. Ugh!
August 1966
Yellow Submarine / Eleanor Rigby (Capitol, 5715)
Utgitt: 8. august 1966
Inn på Billboard-listen: 20. august 1966
Høyeste plassering: 2
Plasseringer på Billboard-listen: 52-8-5-3-2-4-8-16-32
B-siden inn på Billboardlisten: 20. august 1966
Høyeste plassering: 11
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 101-65-47-26-14-11-11-21-37
Utgitt på samme dag som «Revolver», og dermed kan den ikke beskyldes for å være plukket fra et allerede utgitt album. Den eneste gangen det skjedde i England var med «Something» / «Come Together». Det er en rar single uansett. Du finner ikke to mer forskjellige sider av The Beatles enn «Eleanor Rigby» og «Yellow Submarine», begge representerer ekstremer.
Ser man på tallkodene på labelen har «Eleanor Rigby» det laveste sifferet og er altså den foretrukne siden, selv om det offisielt er en dobbel A. Likevel var det «Yellow Submarine» som ble folkets A-side og radiovinneren. «Eleanor Rigby» var vel for trist og for seriøst arrangert. Det er synd at den ble overskygget av Ringos undervannsbåt, for det er et av populærmusikkens absolutte høydepunkter. Capitol har en god del av skylden for at «»Eleanor Rigby» stoppet rett utenfor Top 10, for de markedsførte «Yellow Submarine» som A-siden og lot også dette fremkomme på begge sider av coveret.
Dette var den første av de offisielle britiske Beatles-singlene etter gruppens gjennombrudd i januar 1964 som ikke nådde 1. plass i USA.
Coverfotoet ble tatt under en pressekonferanse i New York 13. august 1965, den dagen jeg fylte 13 og fikk «Help!»-albumet i fødselsdagsgave.
29. august 1966, mens «Yellow Submarine» lå på 8. plass på Billboard-listen, ga The Beatles sin siste konsert ever i Candlestick Park, San Francisco. Capitol hadde nå ingen låter til overs fra britiske Beatles-LP’er. Tønnen var tom. Ergo ble det en lang pause også for amerikanerne før neste Beatles-single. Da de dukket opp igjen drøye fem måneder senere – definisjonen på to evigheter i 60-årene –, var beatlene ugjenkjennelige og leverte fra seg en plate som inneholdt musikk fra en annen galakse.
Gary Owen:
No singles on albums!
No singles on albums!
No singles on albums!
🤪🤪🤪🤣🤣🤣
And a fine single from an album it is!
The eternal question is, on “Yellow Submarine”, who is shouting back the lines on the last verse? Some say it’s John and some say it’s Paul. It sounds like something Lennon would do, but, to me- at times- it sounds like both. That “sea of green” part really sounds like McCartney, no? Has it ever been confirmed who it is?
Picture sleeve? Eh. Show something depicting a yellow submarine!
Side note: Because this sleeve is so dark, it’s hard to find without ring wear. My copy has a bit but not terrible.
Revolver (Capitol)
Utgitt: 8. august 1966
Inn på Billboardslisten: 3. september 1966
Høyeste plassering: 1
Side one
1. "Taxman" 2:36
2. "Eleanor Rigby" 2:11
3. "Love You To" 3:00
4. "Here, There and Everywhere" 2:29
5. "Yellow Submarine" 2:40
6. "She Said She Said" 2:39
Side two
1. "Good Day Sunshine" 2:08
2. "For No One" 2:03
3. "I Want to Tell You" 2:30
4. "Got to Get You into My Life" 2:31
5. "Tomorrow Never Knows" 3:00
Du får ikke noe tydeligere eksempel på Capitols skammelige behandling av Beatles-LP’ne enn denne. «Revolver» minus «And Your Bird Can Sing», «I’m Only Sleeping» og «Doctor Robert” er ikke “Revolver”. Det er som om de skar ballene av albumet. Svekkelsen er ekstra merkbar fordi «Revolver» var deres første Album, bevisst eller ikke, de enkelte låtene er en integrert del av et hele, stemningsbildene balanseres elegant mot hverandre og danner en spenningsmettet bevegelse mot forløsningen «Tomorrow Never Knows». Den amerikanske versjonen har et digert hull i opplevelsen, balansen forrykkes, det eneste som er igjen av John er hans to mest ekstreme innslag, de mer sanselige og ørekilende bitene lå igjen på «Yesterday And Today». Den amerikanske «Revolver» fremstår som Paul og Georges LP, med et par sære innspill fra John.
«Rubber Soul» tålte å bli rufset til. Selv om den amerikanske versjonen er vingeklippet gir de to innhentede kuttene fra «Help!» den en ganske fascinerende egenart. Du kan leve med det albumet. Men «Revolver» er en komplett statement i langt større grad enn «Rubber Soul» er. Og de tre Lennon-låtene er dessuten alle sammen representanter for gitarbandet The Beatles. Det er ikke Pauls låter som nå plutselig dominerer lytteropplevelsen.
Om man forestiller seg «Sgt. Pepper» uten f.eks. «Lucy» og «A Day In The Life» skjønner man at Capitol måtte stoppes. Og stoppet ble de. De fikk aldri lov til å herje med et Beatles-album igjen. Riktignok tok de et slags siste stikk da de omgjorde dobbelt-EP’n «Magical Mystery Tour» til en full LP ved å hente inn alle single A- og B-sidene fra 1967. Dette påfunnet ga et så sterkt resultat at man til slutt valgte å innlemme denne bastarden i den offisielle britiske diskografien i 1976. Men det er også det eneste unntaket i en lang og stygg historie om Capitols herjing med Beatles-katalogen.
Og om det skulle være noen tvil: «Revolver» er i særklasse det amerikanske Beatles-albumet du ikke vil ha.