The Beatles’ tre første år som idioler i USA ble ledsaget av en utgivelsespolitikk på høytrykk. Tenårings-markedet ble spylt med en strøm av stadig nye Beatles-plater. Foreldrene punget ut. Men så ble tenåringene store, akkurat da Beatles begynte med narkotikamusikk. Det passet jo gammelfansen fint, for de gikk ikke av veien for litt hjerneløyer, de heller, mens de nye årskullene med tenåringer var opptatt av helt andre ting, f.eks. The Monkees.

Altså fikk beatlene lage musikk i ro og mak og fred, med enkelte LSD-utflukter opp på taket av EMI-studioene. Så man kunne se fotgjengerovergangen i Abbey Road fra nye vinkler. Kanskje noen fikk en idé, hvem vet?

Capitol holdt seg i hvert fall på matta. Det lille de foretok seg av krumspring (“Magical Mystery Tour” som LP fremfor dobbel-EP) ga mening, og alle var i grunnen ganske fornøyd. Inntil det dukket opp en japansk dame som innbilte John Lennon at han var Mozart og Paul Salieri. Nå begynte den mer ubehagelige knuffe og spenne ben-perioden som endte med at hele Beatles imploderte, og avsluttet sitt virke i mai 1970.

Her har du i hvert fall en gjennomgang av de amerikanske utgivelsene. Ikke så grundig som i del 1, men det skyldes at LP’ne var identiske med de engelske, og de engelske omtalene står jo i boken “Beatles og jeg”.

Jeg har tatt med Plastic Ono Band, mest for å vise hvor urettferdig det var av John å angrpe Paul for at han ville gi ut “McCartney” en måned før “Let It Be”-albumet. John beskyldte ham for å ødelegge for Beatles. Dette altså fra samme John som hadde gjort hva han kunne for å sabotere “Get Back”, “Something” og “Let It Be”-singlene med egne produkter.

(Og hvis du ikke allerede har skjønt det, ved å klikke på coverne, blir de store, og detaljene kommer frem.)

1967

Februar 1967

Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Capitol, 5810)

Utgitt: 13. februar 1967
Inn på Billboard-listen: 25. februar 1967
Høyeste plassering: 8
Plasseringer på Billboard-listen: 83-45-16-11-11-8-15-21-28
B-siden inn på Billboardlisten: 25. februar 1967
Høyeste plassering: 1
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 85-36-5-1-3-3-6-12-21-25

Det ble laget suverene videoer til begge låtene, begge i farver. Regissert av Peter Goldmann. «Strawberry Fields Forever»-videoen ble filmet 30. og 31. januar i Knole Park i nærheten av Sevenoaks, Kent. «Penny Lane ble filmet 5. februar i Angel Lane, Startford, London og 7. februar i Knole Park. Det ble også redigert inn glimt fra Liverpool og Penny Lane i denne videoen.

I USA var det «Penny Lane» gjorde det best på Billboard-listen og sørget for at singlen faktisk nådde 1. plass – i motsetning til i England hvor den slo hodet i Engelbert Humperdinck. Capitol valgte imidlertid ikke side denne gang (slik de hadde gjort med «Yellow Submarine»), men markedsførte sangene slik tanken var, som likeverdige, og med «Strawberry Fields Forever» plassert på den reelle A-siden.

At «Penny Lane» likevel stakk av med seieren skyldes det litt underlige utregningssystemet på de amerikanske hitlistene som tok hensyn til radio- og jukebox-spilling, og hvilken av titlene butikkontaktene valgte å føre opp som mest etterspurt. At en for sin tid – ja selv for vår tid – så sær innspilling som «Strawberry Fields Forever» nådde helt opp til 8. plass på poplisten er like fullt velsignet imponerende. Ingen andre i verden ville klart den bedriften. Ingen andre i verden kunne laget den låten, heller, men det er selvfølgelig en annen historie.

Juni 1967

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Capitol)

Utgitt: 2. juni 1967
Inn på Billboard-listen: 24. juni 1967
Høyeste plassering på Billboard: 1

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band" – 2:02
2."With a Little Help from My Friends" – 2:44
3."Lucy in the Sky with Diamonds" – 3:28
4."Getting Better" – 2:47
5."Fixing a Hole" – 2:37
6."She’s Leaving Home" – 3:24
7."Being for the Benefit of Mr. Kite!" – 2:37

Side two
1."Within You Without You" (Harrison) – 5:05
2."When I’m Sixty-Four" – 2:37
3."Lovely Rita" – 2:42
4."Good Morning Good Morning" – 2:41
5."Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)" – 1:19
6."A Day in the Life" – 5:33

Identisk med den britiske versjonen, bortsett fra tapeloopen som avslutter side 2 er utelatt.

Juli 1967

All You Need Is Love / Baby, You’re A Rich Man (Capitol, 5964)

Utgitt: 17. juli 1967
Inn på Billboard-listen: 22. juli 1967
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 71-29-3-2-1-2-2-6-8-24-48
B-siden inn på Billboardlisten: 22. juli 1967
Høyeste plassering: 34
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 115-64-41-34-38-41

«All You Need Is Love» solgte heftig også i USA, men den fikk knallhard konkurranse fra The Doors’ «Light My Fire» og Bobbie Gentrys «Ode To Billie Joe», to av 60-tallets store klassikere. Amerikanerne var kanskje mindre imponert av store TV-sendinger enn oss europeere. Uansett: Singlen fikk bare én uke på toppen.

November 1967

Hello, Goodbye / I Am The Walrus (Capitol, 2056)

Utgitt: 27. november 1967
Inn på Billboard-listen: 2. desember 1967
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 45-8-3-3-1-1-1-3-6-12-31
B-siden inn på Billboardlisten: 2. desember 1967
Høyeste plassering: 56
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 102-64-57-56-75

Capitol hadde kommet seg gjennom hele 1967 uten å finne på rampestreker. De fortjente en påskjønnelse. Det var en kjensgjerning at amerikanerne mislikte EP’er, nå fikk Capitol lov til å utvide den britiske dobbelt-EP’en «Magical Mystery Tour» til en LP. De seks EP-låtene på en side, The Beatles’ 1967-singler på den andre. Det ga amerikanerne som allerede hadde sikret seg «Sgt. Pepper», en unik sjanse til å eie The Beatles’ 1967-utgivelser komplett på to LP-plater. De lot seg ikke be to ganger.

«Magical Mystery Tour»-LP’n kom ut i USA 27. november 1967, samtidig med «Hello, Goodbye»-singlen, og 11 dager før dobbelt-EP’n var tilgjengelig i Storbritannia. Så snille hadde Capitol vært. «Magical Mystery Tour» erobret 1. plassen 6. januar 1968 og ble liggende der i åtte uker på rad. Albumet inneholdt begge sidene av gruppens blodferske single «Hello, Goodbye» / «I Am The Walrus», uten at det så ut til å legge noen demper på single-salget. Tre uker på 1. plass, deres beste notering siden «We Can Work It Out».

Paul regisserte de tre variantene av videoen hvor gruppen opptrer i «Sgt. Pepper»-uniformene, og i et lite øyeblikk også dukker opp i de kraveløse dressene fra 1963. Videoene ble innspilt 10. november i Saville Theatre i London.

B-siden er den formidable «I Am The Walrus», Lennons tredje mesterverk i 1967 (etter «Strawberry Fields Forever» og «A Day In The Live»).

Den fantastiske «I Am The Walrus»-videoen er fra TV-filmen.

«Hello, Goodbye» var den siste Beatles-singlen som ble utgitt til jul.

Magical Mystery Tour (Capitol)

Utgitt: 27. november 1967
Inn på Billboard-listen: 23. desember 1967
Høyeste plassering: 1

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Magical Mystery Tour" – 2:48
2."The Fool on the Hill" – 3:00
3."Flying" (Lennon/McCartney/Harrison/Starr) – 2:16
4."Blue Jay Way" (Harrison) – 3:56
5."Your Mother Should Know" – 2:29
6."I Am the Walrus" – 4:35

Side two
1."Hello, Goodbye" – 3:27
2."Strawberry Fields Forever" – 4:10
3."Penny Lane" – 3:00
4."Baby, You're a Rich Man" – 3:00
5."All You Need Is Love" – 3:57

Låtenes rekkefølge er brent inn i bevisstheten: «Magical Mystery Tour»-«Your Mother Should Know»-«I Am The Walrus»-«The Fool On The Hill»-“Flying”-«Blue Jay Way». Derfor forstyrrer det amerikanske albumet meg. De har køddet med rekkefølgen. De har køddet med mye annet også ved å omgjøre dobbelt-EP’en til en full LP og forandret på coverdesignet.

Man kan likevel tilgi Capitol. EP’en var aldri et vinnende format i USA, og det var en inspirert beslutning å fylle albumets andre side med alle singlene som kom i 1967. Det gjorde «Magical Mystery Tour» til en aldri så liten match for «Sgt. Pepper», og hadde man begge albumene, satt man med et komplett sett av gruppens 1967-utgivelser. Verre var det selvfølgelig at amerikanerne ikke hadde stereo-mikser av «Penny Lane», «All You Need Is Love» og «Baby, You’re A Rich Man», så disse ble utsatt for den fryktelige falske stereoen (diskant i den ene kanalen, bass i den andre). Det amerikanske albumet var så populært og ble importert i så store kvanta til Storbritannia at EMI til slutt, i 1976, ga den en offisiell britisk utgivelse, men fortsatt med falsk stereomiks på de tre nevnte kuttene. Først da albumet kom på CD i 1987 brukte man ekte stereo-mikser (som hadde vært tilgjengelig helt siden 1971 på den tyske versjonen av albumet).

1968

Mars 1968

Lady Madonna / The Inner Light (Capitol, 2138)

Utgitt: 18. mars 1968
Inn på Billboard-listen: . 23. mars 1968
Høyeste plassering: 4
Plasseringer på Billboard-listen: 23-9-7-6-4-4-4-10-15-31-44
B-siden inn på Billboardlisten: 23. mars 1968
Høyeste plassering: 96
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 117-96-107

Kombinasjonen «Lady Madonna» / «The Inner Light» var ikke heldig, og platen endte med å bli deres første solide flopp siden de slo igjennom. I USA ble den holdt unna Top 3 av «Honey (Bobby Goldsboro), «Cry Like A Baby» (Box Tops) og «Young Girl» (Union Gap featuring Gary Puckett). Jeg husker at det ergret meg umåtelig. Ikke minst at den led samme skjebne i Norge.

“Lady Madonna” var for øvrig den siste Beatles-platen på Capitol (USA) og Parlophone (Storbritannia) mens bandet eksisterte. Høsten 1968 lanserte de Apple.

August 1968

Hey Jude / Revolution (Apple, 2276)

Utgitt: 26. august 1968
Inn på Billboard-listen: . 14. september 1968
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 10-3-1-1-1-1-1-1-1-1-1-2-2-6-11-15-23-30-38
B-siden inn på Billboardlisten: 14. september 1968
Høyeste plassering: 12
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 38-12-12-12-15-17-17-19-19-20-29

Etter India: John er våknet fra tornerosesøvnen. Men det er ingen Disney-historie, for han allierer seg med den onde heksen som forer ham med heroin og hvisker ham løgner i øret. I stedet for å erkjenne hvilken umåtelig betydning Paul har hatt for forløsningen av ideene hans, kjøper han Yokos onde teorier om Paul som en maktsyk og smålig luring oppsatt med et betydelig mindre talent enn hans eget og som i flere år har brukt ham til egen vinning.

Noen år etter Lennons død presterte hun å sammenligne Pauls rolle i forhold til Johns som Salieris til Mozart slik det fremstilles i filmen «Amadeus». Det er hårreisende sjofelt og viser at Yoko ikke hadde fnugg av innsikt i eller forståelse for synergien mellom de to. John trengte Pauls begavelse minst like meget som Paul trengte Johns, ja, kanskje enda mer, for Paul var en kreativ samarbeidspartner, han så etter løsninger, han hadde avanserte musikalske evner som John manglet. Paul var den musikalske motoren og arrangøren i The Beatles hele veien fra 1964 til sluttonene på «Abbey Road».

John var totalt avhengig av samarbeidspartnere. Da han gikk solo, lente han seg på Yoko. Hun hadde svært lite å bidra meg, og kvaliteten på musikken hans dalte foruroligende hurtig. Etter at Yoko kom inn i livet hans ble han rammet av skrivesperre påfallende ofte. Det inntraff første gang senhøsten 1968 og preger både «Let It Be»-albumet og «Abbey Road». Det tok ham nesten to år å skrive tilstrekkelig mange sanger til å fylle sitt første solo-album («Abbey Road» og «Let It Be» inneholder bare noen ytterst få nye Lennon-låter, resten er gamle skisser fra 1968). Han gikk på en ny smell i 1972, og var tom for ideer til langt inn i 1973. Mellom 1975 og 1980 produserte han en haug relativt uinspirerte og svært uferdige skisser, og han kunne bare med nød og neppe ha fylt et helt album alene da han endelig gjorde sitt comeback etter fem tause år. Yoko visste hvordan hun skulle håndtere og manipulere mennesket John Lennon, men hadde ikke peiling på hvordan hun skulle håndtere musikeren.

Slemme ord. Men jeg skriver dem likevel. For nå er vi inne i den vonde perioden da The Beatles som band raknet. Bare sporadisk blusset den gamle samhandlingen opp. Som regel var atmosfæren forgiftet, og Paul fant seg i økende grad alene. «Hey Jude» er et av øyeblikkene da musketerene var musketerer igjen. Pauls sang – i utgangspunktet til Julian Lennon – var en vakker støtteerklæring med bredt nedslagsfelt. John trodde sangen handlet om ham, og ble beveget. Kanskje gjorde den det også. For en gangs skyld ga John seg uten bitterhet da «Revolution» som han hadde slåss for i flere måneder, måtte bite i gresset og ta til takke med B-siden.

Den over syv minutter lange episke balladen med sin lange og gospel-lignende jubelutgang var et selvsagt single-valg, og The Beatles ga låten alt de hadde og enda litt. Fenomenal låt, suverent fremført. Det var deres debut på Apple-etiketten, og for en debut! Singlen toppet Billboard-listen i ni uker på rad. Ingen Beatles-single hadde klart det. Den lå på listen langt inn i januar, og fikk også en uventet overlap i form av Wilson Picketts versjon som debuterte i desember 1968 og ble en Top 30-hit den også.

The Beatles’ Apple-periode fikk en flyvende start.

Singlen hadde ikke billedcover, men en lekker sort fabrikkpose med «The Beatles on Apple» trykket over senterhullet.

Som vanlig ble det produsert videoer til begge låtene, begge skutt i Twickenham Film Studios med Michael Lindsay-Hogg som regissør. «Hey Jude» fremført med stort oppsett og masse folk i studio som omtrent klatrer rundt på The Beatles under den lange allsang-avslutningen. De river nesten Ringo over ende. «Revolution» er en semi live-fremføring, men uten publikum. Stilig filmet, gruppen synger live over single-kompet, ekstra tydeliggjort ved Paul og Georges viltre tilrop og shoo-be-do-wop-koring (ingen av delene er på singlen), dette for å få BBC, som var imot mimevideoer, til å vise filmen.

Begge låtene er i mono på singlen. Første gang man hørte dem i stereo var på den amerikanske samleren «Hey Jude» i 1970.

November 1968

The Beatles (Apple)

Utgitt: 22. november 1968
Inn på Billboard-listen: 14. desember 1968
Høyeste plassering: 1

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Back in the U.S.S.R." – 2:43
2."Dear Prudence" – 3:56
3."Glass Onion" – 2:17
4."Ob-La-Di, Ob-La-Da" – 3:08
5."Wild Honey Pie" – 0:52
6."The Continuing Story of Bungalow Bill" – 3:14
7."While My Guitar Gently Weeps" (Harrison) – 4:45
8."Happiness Is a Warm Gun" – 2:43

Side two
1."Martha My Dear" – 2:28
2."I’m So Tired" – 2:03
3."Blackbird" – 2:18
4."Piggies" (Harrison) – 2:04
5."Rocky Raccoon" – 3:33
6."Don’t Pass Me By" (Starr) – 3:50
7."Why Don’t We Do It in the Road?" – 1:41
8."I Will" – 1:46
9."Julia" – 2:54

Side three
1."Birthday" – 2:42
2."Yer Blues" – 4:01
3."Mother Nature’s Son" – 2:48
4."Everybody’s Got Something to Hide Except Me and My Monkey" – 2:24
5."Sexy Sadie" – 3:15
6."Helter Skelter" – 4:29
7."Long, Long, Long" (Harrison) – 3:04

Side four
1."Revolution 1" – 4:15
2."Honey Pie" – 2:41
3."Savoy Truffle" (Harrison) – 2:54
4."Cry Baby Cry" – 3:02
5."Revolution 9" (Lennon/McCartney, with Yoko Ono) – 8:22
6."Good Night" – 3:11

Som den britiske.…

1969

Januar 1969

Yellow Submarine (Apple)

Utgitt: 13. januar 1969
Inn på Billboard-listen: 8. februar 1969
Høyeste plassering: 2

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Yellow Submarine" – 2:40
2."Only a Northern Song" (Harrison) – 3:24
3."All Together Now" – 2:09
4."Hey Bulldog" – 3:14
5."It’s All Too Much" (Harrison) – 6:25
6."All You Need Is Love" – 3:57

Side two
1."Pepperland" (George Martin) – 2:18
2."Sea of Time" (George Martin) – 3:00
3."Sea of Holes" (George Martin) – 2:17
4."Sea of Monsters" (George Martin) – 3:39
5."March of the Meanies" (George Martin) – 2:20
6."Pepperland Laid Waste" (George Martin) – 2:13
7."Yellow Submarine in Pepperland" (George Martin) – 2:09

Som den britiske.…

Mai 1969

Get Back / Don’t Let Me Down (Apple, 2490)

Utgitt: 5. mai 1969
Inn på Billboard-listen: 10. mai 1969
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 10-3-1-1-1-1-1-3-6-12-16-27
B-siden inn på Billboardlisten: 10. mai 1969
Høyeste plassering: 35
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 40-36-35-42

Singlen kom bare i sort «The Beatles on Apple»-pose i USA. Til gjengjeld fikk den æren av å være den første stereo Beatles-singlen. Kun i USA, riktignok. I Storbritannia (og Norge) var den i mono.

Juni 1969

The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe (Apple, 2531)

Utgitt: 4. juni 1969
Inn på Billboard-listen: 14. juni 1969
Høyeste plassering: 8
Plasseringer på Billboard-listen: 71-24-11-11-8-8-8-10-29
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: -

I ettertid angret John på at ikke «The Ballad Of John And Yoko» ble den første Plastic Ono Band-singlen. Det hadde vært en redeligere måte å gjøre det på, for det er akkurat hva «The Ballad Of John And Yoko» er, et Plastic Ono Band-stunt. Et av de bedre om vi bruker den skalaen.

Platen nådde 1. plass i England, men den datt fort nedover listen igjen. Det ble også siste gang The Beatles nådde 1. plass i England. I USA greide den bare så vidt å sneie innom Top 10. Det skyldtes selvfølgelig at mange radiostasjoner boikottet låten på grunn av refrengets Kristus-utbrudd og korsfestelsesmotiv. I 1966 var de større enn Jesus, i denne sangen trekker John en parallell mellom seg selv og den lidende Kristus på korset. Det var sterk kost for Bibel-bokstavelige amerikanere.

John visste utmerket godt hva han gjorde. Her er instruksjonene hans til Apples PR-mann Tony Bramwell: «No pre-publicity on Ballad Of John & Yoko especially the Christ! bit – So don’t play it round too much or you’ll frighten people – Get it pressed first».

At John insisterte på å få ut låten som en offisiell Beatles-single, og det mens gruppens ferske single var midt i salgsperioden og gjorde det fantastisk bra, kvalifiserer til rødt kort. Det var arrogant og respektløst. Studer ansiktsuttrykkene deres på coveret igjen. John skulle hatt pryl.

Og George, stakkar, fikk oppleve at hans «Old Brown Shoe» ble den første Beatles B-siden på en offisiell amerikansk Capitol/Apple-single som ikke engang ble registrert på «bubbling under»-listen til Billboard. Så meget for drahjelpen til John & Yoko.

Juli 1969

Give Peace A Chance / Remember Love (Apple 1809)

Plastic Ono Band

Utgitt: 7. juli 1969
Inn på Billboard-listen: 26. juli 1969
Høyeste plassering: 14
Plasseringer på Billboard-listen: 62-43-23-20-15-15-14-29-49
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: -

John Lennon forhold til Yoko Ono gjorde ham grenseløst mediakåt. Det var ikke grenser for hva han ønsket å dele av deres forhold, både med offentligheten og med hans aller nærmeste. Samtidg gikk detnlitt trått for ham på sangfronten, idéene kom ikke like lett som før, og fordi han var fartsblind (av Yoko), oppdaget han ikke at hun var en meget utilstrekkelig erstatning for Paul som sparringpartner og låtutformer.

“Give Peace A Chance” ble mottatt som det det var, en snurrig allsang fanget på et hotellrom i Montreal, og kompet av kassegitar og noe som lyder som tilnærmet rytmisk hopping i seng. Teksten var ren assosiasjons-babling, fanget i øyeblikket og glemt i det neste, så John klarte aldri å fremføre to like versjoner. Men hva gjorde det, alt de egentlig ville si var Gi freden en sjanse!

Lett å si, men forandret det hoder? Neppe. Det smalt fortsatt rundt i verden. Og John & Yoko-stuntene ga sjelden rasjonell mening. Det dreide seg om å få oppmerksomhet. Lennons problem var at han duget dårlig som politisk leder da han knapt klarte å konstruere én enest setning som lød som noe mer enn vidløftig og hult vås. John uttrykte seg i overskrifter. Han røk allerede i ingressene.

En 14. plass i USA lar seg likevel høre. Det er sterkt. Og “Give Peace A Chance” tok i hvert fall forbigående opp kampen med “We Shall Overcome” som folkemøte-salme.

At han ivret sånn etter å få ut disse greiene sine så fort som mulig, gjorde at han skadet salget av både “Get Back” og sin egen “The Ballad Of John And Yoko”. Han skulle dra samme stunt med de neste Plastic Ono Band-singlene også.

September 1969

Abbey Road (Apple)

Utgitt: 26. september 1969
Inn på Billboard-listen: 18. oktober 1969
Høyeste plassering: 1

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Come Together" – 4:20
2."Something" (Harrison) – 3:03
3."Maxwell’s Silver Hammer" – 3:27
4."Oh! Darling" – 3:27
5."Octopus’s Garden" (Starr) – 2:51
6."I Want You (She’s So Heavy)" – 7:47

Side two
1."Here Comes the Sun" (Harrison) – 3:05
2."Because" – 2:45
3."You Never Give Me Your Money" – 4:02
4."Sun King" – 2:26
5."Mean Mr. Mustard" – 1:06
6."Polythene Pam" – 1:12
7."She Came In Through the Bathroom Window" – 1:57
8."Golden Slumbers" – 1:31
9."Carry That Weight" – 1:36
10."The End" – 2:20
11."Her Majesty" – 0:23

Som den britiske.

Oktober 1969

Something / Come Together (Apple, 2654)

Utgitt: 6. oktober 1969
Inn på Billboard-listen: 18. oktober 1969
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 20-11-11-9-3-3-*1-3-4-6-7-12-16-20-22-29
B-siden inn på Billboardlisten: 18. oktober 1969
Høyeste plassering: 1
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: 23-13-10-3-2-7-*1-3-4-6-7-12-16-20-22-29
* Her slås de to sidene sammen til ett innslag på Billboard-listen.

«Abbey Road» ble utgitt 1. oktober 1969 i USA, en uke senere enn i England. 6. oktober fulgte de opp med en single fra albumet, «Something» / «Come Together». Et litt uventet trekk da Capitol hadde holdt seg lojalt til de britiske singleutgivelsene i over tre og et halvt år, helt siden de plukket «Nowhere Man» fra «Rubber Soul» i februar 1966. At «Abbey Road» ikke fikk være i fred var imidlertid ikke et tilbake til gamle synder. Årsaken het Allen Klein, gangsteradvokaten som hadde overtatt ansvaret for gruppens (og Apples) forretningsdrift, mot McCartneys stemme. I hans bok var det om å gjøre å tjene mest mulig penger på alt han fikk klørne i, og ikke pokker om han godtok at en Beatles-LP havnet i butikkene uten en single som følgesvenn. Singler selger LP’er. LP’er selger singler,og 20% av rettighetene fant veien til Kleins lommer (men akkurat det var ikke The Beatles klar over da).

Klein var Lennons valg. Lennon tok gjerne impulsive avgjørelser og ble trassig hvis han fikk motstand. Han klarte å overbevise George og Ringo, men ikke Paul. Det skulle få fatale konsekvenser for gruppen og var hovedårsaken til at McCartney den 30. desember 1970 gikk rettens vei for å oppløse The Beatles. Det var hans eneste mulighet til å bli kvitt Klein. På det tidspunktet var John, George og Ringo fortsatt blendet av Kleins resultater, han hadde tross alt klart å reforhandle gruppens kontrakt med EMI, og skaffet dem en royaltyavtale som var bransjens høyeste. Pauls motstand ble derfor en kraftig irritasjonsfaktor for de andre. Han ble den utstøtte.

Johns interesse for The Beatles var ikke all verden på dette tidspunktet. Senere i livet hevdet han hårdnakket at han egentlig hadde forlatt bandet, men at de andre ba ham vente med å offentliggjøre det til etter at filmen og albumet «Let It Be» var ute. Hvor sant det er kan man jo lure på da han kjempet med nebb og klør mot oppløsningen av gruppen i retten. Med Kleins inntreden var McCartneys innflytelse allerede brutt, John hadde fått tilbake gruppen sin, og det var John som sammen med Klein og Phil Spector styrte The Beatles’ siste prosjekt, «Let It Be», i havn. Du finner ikke et bedre eksempel på Johns smålighet enn nettopp behandlingen av «Let It Be».

John hadde vært avhengig av Paul helt siden 1964. Paul var mannen med løsningene og de innovative ideene. Han var kapellmesteren og arrangøren. Mer enn John selv så han mulighetene i det John skapte og hjalp ham med stor entusiasme til å forløse det. Det handlet ikke om å styre, men om synergi. I populærmusikkens historie finner du ikke et mer fullkomment team enn Lennon/McCartney. De kompletterte hverandre. Men fra 1968 var Johns øyne fordunklet. En annen person begynte å hviske ham ord i øret.

Paul var ikke Johns fiende. Han var hans lojale partner. «Come Together» er et utmerket eksempel. Sangen ville aldri funnet sitt karakteristiske groove uten Paul. Det var han som så mulighetene i Johns rytmiske tekstremse og skrudde den inn i de sumpsvette bassynkopene som driver låten, det var han som fikk ideen til elpianoets viktige rolle og som instruerte John i hvordan han skulle spille det, og det var han som pønsket ut den rå og bluesy 2. stemmen. «Come Together» er en fantastisk låt og en enda mer fantastisk innspilling, den er absolutt Johns, men den ville aldri fått sitt fenomenale musikalske uttrykk uten Paul. Yoko så disse tingene, derfor betraktet hun også Paul som sin rival, ikke George, slett ikke Ringo, bare Paul. I hennes øyne hadde Paul makt over John. Den makten måtte hun bryte.

Slik begynte hennes forsiktige svertekampanje. Hun blåste opp Johns ego og devaluerte Pauls betydning for musikken hans. På 80-tallet brukte hun filmfremstillingen av forholdet mellom Salieri og Mozart som eksempel på forholdet mellom McCartney og Lennon. Sannheten er at da John koblet Paul fra, falt også kvaliteten på det han skapte. John var aldri middelmådig i The Beatles. På egen hånd, eller i Yokos hender, var han det betenkelig ofte. Særlig til et opplest og vedtatt geni å være.

Pauls musikk ble selvfølgelig også hardt rammet av bruddet, men over tid klarte han seg bedre enn John fordi han er – tør jeg si det – en større musikalsk begavelse enn John var. Paul kan være litt vel ukritisk til det han driver med, og det har gitt mange teite utslag, særlig var han det på 70-tallet mens han forsøkte å gjenvinne fast grunn under føttene, men han er en betydelig mer selvgående kunstner enn John var, hvilket også fremkommer om man går igjennom Beatles-katalogen. John hadde først og fremst en korrigerende rolle i McCartneys låter, han kunne bidra med tekstlinjer og en og annen bro, men de musikalske løsningene var stort Pauls alene. Johns låter, derimot, har nesten alle sammen svært synlige bidrag fra Paul, særlig når det gjelder arrangementene. McCartneys storhet på akkurat det området – og det gjelder også hans bidrag til Harrisons låter – er så vidt jeg kan bedømme underbelyst og undervurdert. Han elsker å skape egen musikk, men som beatle elsket han like meget å finne de spennende løsningene for de andre. Pauls 2. stemme er for eksempel X-faktoren i en stabel av Johns låter, særlig i årene 1963-66.

Det var en lang digresjon. Dette skulle handle om en single. Allen Kleins påfunn. The Beatles var neppe særlig involvert i valget av låtene og selve utgivelsen. Men Klein vant Harrisons hjerte ved å plassere «Something» på den reelle A-siden. Det var Georges første. Selvfølgelig var det aldri snakk om å plukke noen McCartney-låt til singlen. Han var Kleins fiende.

Singlen ble utgitt som dobbel A-side 6. oktober i USA (dagen etter at John hadde mikset ferdig neste Plastic Ono Band-single: «Cold Turkey» /»Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For Her Hand In The Snow)»). På Billboard-listen ble det etter hvert «Come Together» som gjorde det skarpest, men ingen av låtene så ut til å kunne erobre 1. plassen. 29. november sluttet imidlertid Billboard å rapportere A- og B-sider som individuelle innslag, «Come Together» og «Something» ble koblet sammen og nådde 1. plass. Cash Box, derimot, fortsatte med separate plasseringer, og der nådde bare «Come Together» 1. plass.

Det ble laget en hastverksvideo til «Something» som består av filmklipp av hver av beatlene sammen med sine respektive koner. Gruppen opptrer aldri samlet i videoen. Mange tror «Something» ble skrevet til Patti, noe George benektet senere i livet. Han hevdet at han skrev den til Ray Charles.

Klein fortsatte sine grådige gjerninger i Storbritannia hvor singlen omsider ble utgitt så sent som 31. oktober 1969. De fleste av de potensielle kjøperne hadde allerede skaffet seg «Abbey Road», og «Something» / «Come Together» ble The Beatles’ første virkelige single-flopp i Storbritannia. Den har også den tvilsomme æren av å være den eneste britiske Beatles-single som er hentet fra en allerede utgitt LP.

Cold Turkey / Don’t Worry Kyoko (Mummy’s only looking for a hand in the snow) (Apple 1813)

Plastic Ono Band

Utgitt: 20. oktober 1969
Inn på Billboard-listen: 15. november 1969
Høyeste plassering: 33
Plasseringer på Billboard-listen: 86-74-47-44-39-35-33-33-33-30-32-46
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: -

Og John gjør det igjen. Kjører ut solo-stoff samtidig med at det foreligger en ny Beatles-single. “Cold Turkey” var imidlertid så skurrende aggressiv, at den aldri kunne bli en verdenshit. Det ergret John så mye at han brukte dalende salg av “Cold Turkey” som en av årsakene til at han returnerte sin MBE.

Angivelig tilbød John låten til The Beatles, men fikk avslag. Er litt usikker på om det er hele sannheten. Antagelig var ikke innspilling av ny Beatles-single veldig prioritert i hodene til Ringo, George og Paul akkurat da. Johns tid var knapp, og følgelig var det bare tiden og veien, og inn i studio med Eric Clapton, Klaus Voorman og alltid lojale Ringo, volumet opp på 11, og ut med den. Og for en mektig innspilling!

Låten markerer også slutten på Lennon/McCartney-merkevaren. “Cold Turkey” ble kun kreditert John. Kanskje fordi Paul ikke syntes det var noen Beatles-single, hva vet jeg. Drømmen var uansett over.

Desember 1969

Live Peace In Toronto 1969 (Apple)

Plastic Ono Band

Utgitt: 12. desember 1969
Inn på Billboard-listen: 10. januar 1970
Høyeste plassering: 10

All tracks written by John Lennon, except where noted.

Side one
1."Blue Suede Shoes" (Carl Perkins) – 3:50
2."Money (That’s What I Want)" (Berry Gordy/Janie Bradford) – 3:25
3."Dizzy, Miss Lizzy" (Larry Williams) – 3:24
4."Yer Blues" (Lennon/McCartney) – 4:12
5."Cold Turkey" – 3:35
6."Give Peace a Chance" (Lennon/McCartney) – 3:42

Side two
1."Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking for a Hand in the Snow)" (Yoko Ono) – 4:53
2."John, John (Let’s Hope for Peace)" (Yoko Ono) – 12:39

John Lennon avrundet 1969 med sitt fjerde album på syv måneder (to «Unfinished Music»-kapitler, «Abbey Road» og endelig «Live Peace In Toronto 1969»). Legg til de to Plastic Ono Band-singlene og «The Ballad Of John And Yoko», og du sitter med de håndfaste suvenirene fra et begivenhetsrikt år som så til de grader sto i John & Yokos tegn. De landet hverken på månen eller sang for en halv million nedgjørmede hippier på Woodstock, men sannelig om de ikke eide 1969 likevel takket være sin utrettelige konseptuelle happening som stort sett sengeliggende, men iblant sittende (i sekker) aktivister for verdensfreden.

Man skal ikke undervurdere Lennons intelligens. Han trodde ikke et øyeblikk på at parets påfunn ville stoppe kriger og få menneskene til å bli snille mot hverandre. Det var ikke poenget. Lennon var en provokatør. Ved å bruke fred som gjennomgangstema og seg selv som fluepapir, trakk han massemediene inn i Yokos konseptuelle sirkus, ikke som tilskuere, men som aktører. Det skjønte de aldri, men de var faktisk minst like viktige som hovedpersonene selv. Hvor Lennon må ha gapskrattet innvendig når journalistene begynte å argumentere med ham, de oppfattet fredssirkuset som det glade vanvidd, men de kunne ikke si det rett ut, de ønsket jo ikke å fremstå som motstandere av fred.

Nå tviler jeg på at Lennon så helt klart i 1969. Han var tross alt stappet full av heroin i lange perioder. Det finnes intervjusekvenser fra perioden hvor han er direkte ondskapsfull mot journalisten, du aner konturene av bøllen Lennon fra Liverpool, unggutten som avgjorde alle uoverensstemmelser med et velrettet knyttneveslag. Ta den, din dritt!

Dessuten var han full av seg selv. Og Yoko. Det fantes ikke to mer selvopptatte mennesker i 1969.

Så ja, han var forrykt på den tiden. Og slem. Og hårsår. Og selvopptatt. Og dopet. Men han var også i stand til å se seg selv og le. Ikke hele tiden, kanskje. Men det er nok av eksempler på at den lennonske selvironi og humor bobler til overflaten. John & Yoko var ikke først og fremst aktivister i Johns øyne, men klovner. Hvor han nøt å demontere beatle-John foran øynene på en vantro (presse)verden.

Humorelementet i fredskampanjen var altså svært viktig for John. Jeg er mer usikker på Yoko da hennes bidrag til møtene med pressen virker kjemisk fri for glimt i øyet og like svevende som hennes poesi. Hun babler i vei, men får sjelden holde på lenge da John gjerne avbryter henne når de havner ute på viddene. At John dro med seg Yoko opp på scenen, og lot henne sitte i en sekk og hyle mens bandet spilte rock’n’roll, det er et påfunn så absurd at han må ha ledd. Men lo Yoko? Jeg tviler. Hun virker helt utenfor på alle opptak jeg har sett med John & Yoko live, hun har uttrykket til den ene som ikke forstår vitsen som alle de andre ler av.

John geniforklarte i alle år Yokos bidrag til musikken. Men mente han det innerst inne? Man kan lure. Han ville ha alle sine sanger på side 1 av «Double Fantasy». Det var Yoko som insisterte på annenhver sang-oppsettet. Enda mer talende er faktisk Johns miksing av tapen fra Toronto-konserten 13. september 1969. Han fjernet nesten alle Yokos hyl fra låtene han synger. Han hørte altså nøyaktig det samme som oss andre. Blindere og døvere var han ikke. Og enda mer talende: Da albumet skulle gjøres tilgjengelig på CD – etter Johns død – mikset Yoko seg selv inn igjen! Så meget for to sjeler, én tanke.

Rock’n’roll-festivalen i Toronto lå an til å bli en økonomisk fiasko. Nøkkelartistene fra 50-tallet, Chuck Berry, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Fats Domino, Bo Diddley og Gene Vincent hadde ikke utløst billettkø. Heller ikke ferske navn som The Doors, Chicago og Alice Cooper. Arrangøren John Brower var med andre ord desperat da han ringte John Lennon dagen før konserten og spurte om han kunne tenke seg å være konferansier. John fikk ikke med seg konferansierbiten, men var i det spontane hjørnet og sa ja til å opptre med band.

Da John slett ikke hadde noe band, virker jo dette som et noe hasardiøst påfunn. Men han tok noen telefoner, og i løpet av kort tid hadde han sikret seg flybilletter (business til John, Yoko og Eric, økonomi til de andre), Klaus Voormann (bass) og Alan White (trommer). Eric Clapton var det umulig å få tak i, med beskjed var sendt, så det skulle nok gå greit. George Harrison takket for øvrig nei umiddelbart. Han skjønte nok hvor det bar.

Neste morgen møtte Voormann og White opp på Heathrow sammen med Beatles’ alltid trofaste assistent og altmuligmann Mal Evans. Men ingen John & Yoko, og ingen Clapton. Hektisk telefonering fulgte, og da fremkom det at Clapton aldri hadde fått beskjeden. Og John & Yoko? Vel, de hadde bestemt seg for å tilbringe dagen i sengen. Narkotika er ikke noe særlig farlig, sier vi.

Så nær kollaps var altså Toronto-stuntet til John. Men alle nådde flyet, hovedpersonene på hengende håret, og så kunne man endelig diskutere hva man skulle spille. Musikerne hadde aldri opptrådt sammen, nå satt de på flyet over Atlanteren og øvde med elgitarer som ingen hørte over kabinstøyen. Vel fremme i Toronto ble de ekspressfraktet til Varsity Stadium eskortert av 80 motorsykler fra Toronto Vagabonds.

En ny runde øving i garderoben. Og så var altså historiens første live-inkarnasjon av Plastic Ono Band klar for show time. Lennon i skral forfatning da hans kroniske lampefeber ikke akkurat ble bedre av dopinntaket. I senere intervjuer hevdet han at hele bandet gikk på heroin og at han var så dårlig at han kastet opp i flere timer før konserten og dessuten var på oppkastets rand midt i fremføringen av «Cold Turkey». Han likte å overdrive, så man må ta uttalelsen med en klype salt, men likevel er det ingen grunn til å tvile på at Plastic Ono Band slet med dårlige ski.

Lennon tok ingen sjanser med repertoaret. De åpner med tre rock’n’roll-klassikere som de kunne spilt i blinde. «Blue Suede Shoes», «Money» og «Dizzy Miss Lizzy». Det går sånn passe. Faktisk er det Clapton som ødelegger mest, det skurvende og for så vidt tidstypiske solospillet hans trekker låtene ut av fokus. Det skulle vært stramt, det ender med å henge og slenge. Alan White bidrar ikke med annet enn å holde takten. Hadde det ikke vært for Lennons stemme og fraseringssikkerhet, ville det vært full krise. «Dizzie Miss Lizzy» er den svakest av de tre gammelrockerne. The Beatles’ Hollywood Bowl-versjon fra 1965 går rett i strupen på deg. Plastic Ono Bands versjon er døll og temperaturløs og mangler til og med det insisterende riffet.

At Lennon valgte å gjøre «Yer Blues» skyldtes sannsynligvis at det hadde funket ganske bra i The Rolling Stones’ «Rock’n’Roll Circus» året før, også der med Clapton på gitar. I Toronto bare sauser de i vei og klipper ballene av en semi-klassiker. Hvor man savner Ringo her!

Og så er det tid for å lansere «Cold Turkey». En av de få sangene John Lennon skrev i 1969. Versjonen man kjenner fra singlen var ennå ikke innspilt. I Toronto er sangen så fersk at Lennon ikke engang kan teksten utenat, han må ty til tekstark holdt opp foran ham av Yoko. De lirer av seg en skuffende tam versjon. Ekstremriffet fra singlen var tydeligvis ennå ikke oppfunnet, og mens single-versjonen trykker deg mot veggen med slik kraft at du blir vettskremt slik den skildrer Lennons grufulle heroinabstinens, er Toronto-versjonen mett, denne gjengen har fått dopet sitt, hva er det å bråke om?

Side 1 avrundes med en versjon av «Give Peace A Chance» så uengasjert at du lurer på hvorfor de gadd. Lennon husker selvfølgelig ikke versene, så han bare lirer av seg det som faller ham inn.

Snur man platen, bryter helvete løs. Først en versjon av «Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For Her Hand In the Snow)» (legg merke til a «a hand» fra singlen er blitt til «her hand» på albumet). Clapton og Lennon stabiliserer låten rundt bluesriffet som også utgjør ryggraden i single-versjonen. Men i Toronto slår det ikke gnister av fremføringen, det er en støygraut overkaklet av Yoko. Og «John, John (Let’s Hope For Peace)»? 12 minutter med Yoko-skrik over en ustrukturert larm av gitar-feedback. Ikke rart publikum begynte å pipe. Man forstår også hvorfor George Harrison nedla forbud mot å slippe Yoko opp på scenen under Bangla Desh-konsertene i 1971, hvilket resulterte i at Lennon nektet å delta.

«Live Peace In Toronto 1969» er rett og slett et fryktelig dårlig album. Ren sørpe. Lennons vurderingsevne sviktet fatalt da han takket ja til å delta i Toronto. Uten band, uten innøvd repertoar, uten tanke på konsekvenser lovet han seg bort som salgsagn til en festival som slet med billettsalget. Ikke om en måned, ikke om et par uker, men i morgen. En hån mot publikum og en hån mot musikerne som han overtalte til å bli med. Her har den arrogante og selvhøytidelige Lennon helt tatt styringen, aldeles ukritisk som han kunne være til egne innfall. Det var ingen Paul eller George der som kunne satt ned foten. Han hadde bare Yoko. Og ville hun la sjansen til å kaklehyle uhemmet foran 27 000 betalende mennesker gå fra seg? Kan griser fly?

Som et slags plaster på såret kom platen i et usedvanlig vakkert cover, en enslig hvit sky på en sommerblå himmel. Det medfulgte dessuten en gjennomillustrert 13 (!) måneders 1970-kalender i stort format.

Albumet kom rett før jul, og jeg kjøpte det med en viss forventning. Selv ikke da, ung og ukritisk til Lennons påfunn som jeg var, klarte jeg å like albumet. Jeg spilte side 1 en del innover i 1970, men så avtok det ganske hurtig inntil albumet bare ble stående og mugne. Side 2 døde allerede før julen 1969 var over.

Med utgivelsen av «Live Peace In Toronto 1969» virker det som om John Lennon omsider våknet og besinnet seg. Kanskje på tide å lage ordentlige plater igjen? Da måtte han selvfølgelig først få bukt med skrivesperren som hadde ridd ham gjennom nesten hele 1969.

1970

Februar 1970

Instant Karma! / Who Has Seen The Wind? (Apple 1818)

John Ono Lennon/Yoko Ono Lennon

Utgitt: 6. februar 1970
Inn på Billboard-listen: 28. februar 1970
Høyeste plassering: 3
Plasseringer på Billboard-listen: 65-33-15-4-3-3-3-4-4-5-8-18-27
B-sidens plasseringer på Billboard-listen: -

Igjen skulle han slåss mot Beatles. Pauls “Let It Be” denne gang. Han kom den noen uker i forkjøpet. Som vanlig hastet det. Alt hastet når John hadde laget noe nytt i denne perioden. Det hastet faktisk så mye at han ikke hadde noen melodi klar, engang, men rappet sin egen “All You Need Is Love”, og brukte den som rigg.

Akkurat det var faktisk helt genialt. Genial er også låten. Den glitrer. Den står fortsatt igjen som den beste av alle solo-singlene beatlene ga ut. Du kommer alltid tilbake til “Instant Karma!”. Den er en hel divisjon over “Imagine”.

HEY JUDE (alias The Beatles Again) (Apple, SW-385)

Utgitt: 26. februar 1970
Inn på Billboard-listen: 21. mars 1970
Høyeste plassering: 2

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Can’t Buy Me Love" – 2:19
2."I Should Have Known Better" – 2:44
3."Paperback Writer" – 2:18
4."Rain" – 2:59
5."Lady Madonna" – 2:14
6."Revolution" – 3:22

Side two
1."Hey Jude" – 7:11
2."Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:18
3."Don’t Let Me Down" – 3:34
4."The Ballad of John and Yoko" – 2:59

«Hey Jude» er en underlig samling låter, utgitt mens The Beatles offisielt fortsatt eksisterte, i tidsglippet mellom «Abbey Road» og «Let It Be». Arkitekten bak utgivelsen var ikke gruppens amerikanske plateselskap Capitol, men Allen Klein. Han satte i gang sine folk, og deres lett diffuse plan var å tilby USA en samling singlekutt som ikke hadde vært tilgjengelig på noe Capitol-album.

De fokuserte først på «A Hard Day’s Night» fra 1964. Soundtracket ble på grunn av kontrakten med filmselskapet utgitt av United Artists og ikke Capitol i USA. Capitol fikk riktignok lov til å gi ut fire av filmens låter etterpå, på albumet «Something New», men ikke «A Hard Day’s Night», «I Should Have Known Better» og «Can’t Buy Me Love». Disse fikk de bare lov til å gi ut på single. Klein-samlingen plukket to av de tre, men droppet altså «A Hard Day’s Night». Så foretok man et tidshopp til 1966.

Fra 1966 fulgte Capitol den britiske policyen med å holde singler unna LP-platene. Unntaket kom i 1967 med «Magical Mystery Tour» som var en dobbel-EP i England. Da EP-platen var et format som aldri hadde slått an i USA, og slett ikke dobbel-EP’n, fikk Capitol dispensasjon til å presentere TV-film soundtracket på en LP-side og samle singlene fra 1967 på den andre.

Kleins folk kunne derfor hoppe over 1967 og ta opp tråden igjen i 1968.

Albumet skulle altså i utgangspunktet fylle noen hull. Man fant imidlertid ut at det var for mange hull til en 10-12 spors LP (som var den foretrukne malen i USA). Dermed duket for slendrian og tilfeldigheter og en gjerrig spilletid på drøyt 32 minutter. «Hey Jude» ble et produkt.

Her er listen over britiske The Beatles-utgivelser som ikke var å finne på amerikanske Capitol/Apple-LP’er pr. februar 1970:

From Me To You (1963)
Misery (LP-kutt 1963)
There’s A Place (LP-kutt 1963)
Sie Liebt Dich (tysk single 1964)
Can’t Buy Me Love (1964)
A Hard Day’s Night (1964)
I Should Have Known Better (1964)
I’m Down (1965)
Paperback Writer (1966)
Rain (1966)
Lady Madonna (1968)
The Inner Light (1968)
Hey Jude (1968)
Revolution (1968)
Get Back (1969)
Don’t Let Me Down (1969)
The Ballad Of John And Yoko (1969)
Old Brown Shoe (1969)
Across The Universe (LP-kutt 1969)

Titlene i halvfet er inkludert på “Hey Jude”.

Fordi tanken bak «Hey Jude» var så klart definert: Singlene som ikke fantes på Capitols LP’er, er det utilgivelig at Klein ikke fullførte planen. Man kunne fint fått plass til «From Me To You», «A Hard Day’s Night», «I’m Down», «The Inner Light» og «Get Back» og dermed vært i mål. I stedet fikk man den halvgjorte bastarden som presterte å ligge hele fire uker på 2. plass på Billboard-listen senvinteren 1970.

Prosjektet gikk for øvrig under navnet «The Beatles Again» helt frem til coverne skulle trykkes. Da ombestemte man seg og døpte albumet «Hey Jude». For sent til å gjøre noe med plateetikettene. På dem sto det «The Beatles Again», i ryggen på coveret sto det «Hey Jude». Makeløs slendrian.

Jeg må innrømme at jeg var snar til å skaffe meg albumet på import. I 1970 var dette den eneste muligheten til å sikre seg «Rain», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Revolution», «Don’t Let Me Down», «The Ballad Of John And Yoko» og «Old Brown Shoe» på LP. Det var også stereo-debuten for de fem førstnevnte i Europa (og de fire første i USA). Men fordi utvalget var så 1968-69 tungt, fremsto de eldste kuttene som malplasserte, og albumet spilte ikke spesielt godt. Fraværet av «Get Back» og «The Inner Light» var dessuten irriterende. Det ble et album å ta frem på vorspiel for å spille «Lady Madonna», «Don’t Let Me Down» og «Revolution» grisehøyt – og for å høre «Hey Jude» i en lydkvalitet som vinylsinglen med sin (for) lange spilletid (og monomiks) ikke kunne levere.

«Hey Jude» ble faktisk en populær samling over hele kloden. Selv de trassige britene måtte til slutt gi etter og ga det en offisiell utgivelse i 1979. De senere «Past Masters»-samlingene gjorde imidlertid «Hey Jude» overflødig, og LP’n er i dag bare en kuriositet.

Omslagsbildene er fra The Beatles’ aller siste fotosession 22. august 1969. Jeg var ikke glad i dem heller da jeg syntes John Lennon så ualminnelig teit ut i den dumme hatten, den åpne kelnerskjorten og den damete beltepungen. Slik de står og poserer, kunne de vært på audition for en lavbudsjetts spaghettiwestern. George ville sannsynligvis fått jobben.

Mars 1970

Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number) (Apple, 2764)

Utgitt: 11. mars 1970
Inn på Billboard-listen: 28. mars 1970
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 6-2-2-1-1-2-2-3-4-6-10-21-23-44

The Beatles var fortsatt et band da singlen ble utgitt 11. mars, men levde på lånt tid. Paul hadde nå gitt opp og fokuserte på sin solo debut «McCartney» som skulle ut om en drøy måned. Singlen gjorde det godt i USA, men møtte for sterk motstand fra Lee Marvin og Simon & Garfunkel i Storbritannia. Låten er et verdig punktum for bandet.

«Let It Be» er for øvrig i stereo.

26. november redigerte John «You Know My Name» ned fra drøye seks til drøye fire minutter med plan om å gi den ut som Plastic Ono Band-single. Utgivelsesdato ble satt til 5. desember 1969, platen fikk sitt katalognummer (APPLES 1002 – som man kan se krysset ut på de innerste rillene av Beatles-singlen), og det ble laget testpressinger. Da de andre beatlene oppdaget at John hadde planer om å gi ut to Beatles-låter under eget navn, nedla de øyeblikkelig veto.

Tre måneder senere ble «You Know My Name» en Beatles-utgivelse likevel. I et intervju rangerte Paul den som sin favoritt blant alle gruppens innspillinger. Versjonen på singlen er monomiksen til John. En noe annerledes redigert og forlenget stereo-versjon dukket opp på «Anthology 2» i 1995.

Mai 1970

The Long And Winding Road / For You Blue (Apple, 2832)

Utgitt: 11. mai 1970
Inn på Billboard-listen: 23. mai 1970
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på Billboard-listen: 35-12-10-1-1-4-4-8-20-21

Ingen av beatlene, bortsett fra Paul som var rasende, brød seg stort om denne singlens reise på Billboard-listen. George var i flytsonen og i full gang med innspillingen av «All Things Must Pass». John & Yoko var opptatt med å hyle og skrike og spise masse iskrem sammen med Arthur Janov. Ringo var i Nashville og spilte inn country-LP.

Og fansen? Satt i mørke kinosaler og kjederøkte i en time og 20 minutter mens de så The Beatles lide i hverandres selskap. «Let It Be», verdens tristeste film.

«The Long And Winding Road» / «For You Blue» ble for øvrig utgitt en uke før «Let It Be»-albumet i USA. I England var det aldri snakk om å gi ut denne singlen. I Norge gjorde vi det, og kunne notere oss for en formidabel flopp.

Vær også klar over at denne singlen ble oppført som en dobbel A-side på Billboard-listen, hvilket innebærer at “For You Blue” er definert som en #1, og er uteglemt fra albumet “1”.

***Her beviset. “For You Blue” nådde 1. plass i USA.***

LET IT BE (Apple, AR-34001)

Utgitt: 18. mai 1970
Inn på Billboard-listen: 30. mai 1970
Høyeste plassering: 1

All tracks written by John Lennon and Paul McCartney, except where noted.

Side one
1."Two of Us" – 3:36
2."Dig a Pony" – 3:54
3."Across the Universe" – 3:48
4."I Me Mine" (Harrison) – 2:25
5."Dig It" (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) – 0:50
6."Let It Be" – 4:03
7."Maggie Mae" (Traditional, arr. Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) – 0:39

Side two
1."I’ve Got a Feeling" – 3:37
2."One After 909" – 2:54
3."The Long and Winding Road" – 3:38
4."For You Blue" (Harrison) – 2:32
5."Get Back" – 3:09

Vanlig utbrettcover i USA, ikke boks med bok. Innhold som den britiske.

1971

Januar 1971

The Beatles Christmas Album (Apple)

Utgitt i januar 1971, julegave til amerikanske fanklubb-medlemmer.

All tracks by The Beatles, except where noted.

Side one
1."The Beatles' Christmas Record" – 5:00
2."Another Beatles' Christmas Record" – 3:58
3."The Beatles' Third Christmas Record" – 6:20
4."Pantomime: Everywhere It’s Christmas" – 6:36

Side two
1."Christmas Time Is Here Again!" – 6:06
2."The Beatles’ 1968 Christmas Record" – 7:48
3."The Beatles’ Seventh Christmas Record" – 7:39

Samler alle flexisinglene Beatles sendte sine britiske fanklubbmedlemmer i årene 1963-1969. Lydkvalitet så der. Og nesten umulig å finne en ekte utgivelse da markedet ble oversvømt av piratkopier.

The Beatles i Amerika 2