The Who på 45
The Who på fjelltur i Alpene i 1966 (Det Nyes arkiv)
Det er bare to band i rockens historie hvis besetninger var hugget i sten. Begge kvartetter, begge engelske. Begge eksempler på den perfekte kjemi. Ingen medlemmer kunne erstattes. Det ene var The Beatles, det andre The Who. Det var plass for dem begge, og de kompletterte hverandre. De var velsignet ulike, og likevel hverandres reisefølge. Her er The Whos historie fortalt i 45 rpm. Skru ørene på 11.
Juli 1964:
Zoot Suit / I’m The Face, Fontana TF 480
The Who debuterte egentlig i juli 1964 under navnet The High Numbers, med singlen "Zoot Suit"/ "I'm The Face". Singlen var et forsøk på å spekulere i deres mod-tilhørighet, og begge låtene var skrevet av deres daværende manager Peter Meaden. Hverken låtene eller fremføringen var særlig bemerkelsesverdige. B-siden eventuelt sterkest. Et halvt år senere var de tilbake, under et nytt navn, og med en svært skrivefør Pete Townshend, klar for å erobre verden.
Britiske etiketter.
Januar 1965:
I Can’t Explain / Bald Headed Woman, Brunswick 05926
Puberteten er som en flaske hvis innhold syder og bobler og truer med å sende korken rett i taket. Det gjærer i kropp og sinn, men det føles umulig å sette ord på hva som foregår. "I Can't Explain" har ordene.
Got a feeling inside (Can't explain)
It's a certain kind (Can't explain)
I feel hot and cold (Can't explain)
Yeah, down in my soul, yeah (Can't explain)
The Who hadde landet. Frekke som faan. Riffet rappet de fra The Kinks. Villskapen lå foreløpig bare og ulmet. Noen høflige feedback antyder hva man har i vente. Det er en flott sang (en "shuffle-shaker", for å sitere NME) som fanger pubertetens usikkerhet og rastløshet og omskiftelige stemninger, denne tilstand i transit, perfekt.
Kinks-slektskapet er enda tydeligere på B-siden. "Bald Headed Woman" var skrevet av gruppenes felles produsent, Shel Talmy, og ble først utgitt på The Kinks' debut-LP i 1964. The Who tilfører låten svært lite.
Dansk cover til venstre, norsk utgave til høyre.
Mai 1965:
Anyway, Anyhow, Anywhere / Daddy Rolling Stone, Brunswick 05935
Den gladeste av alle The Whos singler. En jublende feiring av ungdomstid, stinn av testosteron og frihetsfølelse.
I can go anyway, way I choose
I can live anyhow, win or lose
I can go anywhere, for something new
Anyway, anyhow, anywhere I choose
"I Can't Explain" hadde nok et mer virkningsfullt riff, men "Anyway, Anyhow, Anywhere" har et mye tøffere lydbilde. Daltrey nærmest danser gjennom teksten, med fyndige svar fra koringen. Og avslutningen er pur villskap, som om The Who forsøker å presse et helt scene-show inn i 30 sekunder. Et alle-mot-alle i en flod av feedback. Mektig!
B-siden, Otis Blackwells "Daddy Rolling Stone", er The Who i amerikansk rhythm & blues/soul-modus. Musikk for mods. Men de var aldri noe godt cover-band.
Dansk cover til venstre, norsk utgave til høyre.
Oktober 1965:
My Generation / Shout And Shimmy, Brunswick 05944
Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 - bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds, ja også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos "My Generation". En krigserklæring, intet mindre, og det med fråde rundt kjeften.
De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:
People try to put us d-down (Talkin' 'bout my generation)
Just because we get around (Talkin' 'bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin' 'bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin' 'bout my generation)
Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedia.
Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her.
Strofen "hope I die before I get old" har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.
B-siden "Shout And Shimmy", er en ganske anonym innspilling. The Who forsøker å takle amerikansk soul (James Brown) men går seg fast
Dansk cover til venstre, norsk utgave til høyre.
Mars 1966:
Substitute / Circles / Instant Party / Waltz For A Pig, Reaction 591001
Hvordan følge opp noe så rått og definitivt som "My Generation"? The Who greide oppgaven med glans. "Substitute" er minst like sint, men både tekst og musikk viser en mer avansert og ambisiøs utgave av bandet. Det hvispende akustiske gitar-introet (et riss av låtens refreng) lurer deg til å forvente en snillere poplåt, men når hele bandet faller inn, anført av John Entwistles overstyrte, buldrende bass, kommer du fort på andre tanker.
Det dynamiske kompet gir Daltrey perfekt underlag som talerør for sangens alter-ego, en forbitret og opprørsk arbeiderklasse-gutt som er mer Johnny Rotten enn Johnny Rotten selv. Han er lei av å late som, drit lei. Han viser samtiden fingeren gjennom en lang og giftig enetale til sin kjæreste. Hun representerer alt han forakter: Dobbeltmoral, hykleri, snobberi, selvgodhet. "Substitute" fillerister stivnede verdinormer og tråkker gledesstrålende på tabuer. Roger Daltrey har vel sjelden hatt en tekst mellom hendene som har passet personligheten hans bedre.
Substitute me for him
Substitute my coke for gin
Substitute you for my mum
At least I'll get my washing done
Substitute your lies for fact
I can see right through your plastic mac
I look all white, but my dad was black
My fine-looking suit is really made out of sack
Det er en låt med et vanvittig driv, bankende agressiv, og deilig iørenfallende (nyt koringen bak Daltreys kjepphøye attitude). En klar forvarsel om hva The Who skulle levere de neste par-tre årene.
B-siden, "Waltz For A Pig", er en svært anonym instrumental fremført av The Graham Bond Organisation - under navnet The Who Orchestra. Årsaken til at den havnet der? Les videre.
Rett over nyttår 1966 hadde The Who klar oppfølgeren til "My Generation", en pop-mantra kalt "Circles". Utgivelsen ble imidlertid stoppet da bandet etter lang tids misnøye både med plateselskapet Brunswick og produsenten Shel Talmy, brøt med dem begge og undertegnet kontrakt med Robert Stigwoods nystiftede Reaction. De spilt inn "Substitute" og en ny, lett omarrangert versjon av "Circles", omdøpt til "Instant Party". Singlen måtte imidlertid tilbakekalles da Shel Talmy gikk på The Who med hele rettsapparatet i ryggen. Han mente at det var kontraktbrudd å gi ut en ny versjon av "Circles" alias "Instant Party", da den jo nettopp var blitt innspilt med ham som produsent. Talmy hevdet videre at The Who ikke kunne bruke andre produsenter enn ham.
Det var ikke annet å gjøre enn å trykke opp et nytt opplag av "Substitute". Da The Who ikke hadde gjort flere innspillinger for Reaction ennå, tilbød Graham Bond Organisation seg å stille opp under pseudonymet The Who Orchestra med "Waltz For A Pig". Titelen en klar hilsen til Shel Talmy.
Det stoppet selvfølgelig ikke der. Talmy kontret med å gi ut en låt fra "My Generation"-LP'n på single: "A Legal Matter". På B-siden la han den opprinnelige innspillingen av "Circles", men nå også den omdøpt til "Instant Party". Den tilbakekalte nye versjonen av "Instant Party" kom endelig ut på EP'n "Ready Steady Who" (november 1966), men nå under sin opprinnelige titel "Circles". Forvirringen komplett.
Det juridiske bikkje-slagsmålet mellom Talmy og The Who fortsatte gjennom hele 1966. De inngikk til slutt et forlik som ga Talmy rett til prosenter på alt The Who spilte inn de neste fem årene. Helt ubegripelig. Men slik var det i 1966. Popmusikere visste ingen ting hverken om juss eller økonomi, og det fantes ikke støtteapparat.
Tysk cover til venstre, fransk til høyre.
Mars 1966
A Legal Matter / Instant Party, Brunswick 05956
Shel Talmys hevn. "A Legal Matter" er forsåvidt en høykommersiell og politisk svært ukorrekt sang om gutten som har gjort jenta gravid, men som ikke pokker har tenkt å gjøre det man skulle gjøre den gang: Gifte seg. Han stikker sin kos, og det med et snerr:
You ain't the first and you ain't the last
I gain and lose my women fast
I never want to make them cry
I just get bored, don't ask me why
Just wanna keep doing all the dirty little things I do
And not work all day in an office just to bring my money back to you
Sorry, baby
Låten synges av Pete Townshend da Roger Daltrey nektet. Han syntes den var pinlig amoralsk. Hvilket han jo kunne ha rett i.
B-siden er altså den første versjonen av "Circles" alias "Instant Party". Spedere enn nyinnspillingen, men forsatt insisterende kommersiell.
Dansk cover til venstre, norsk utgave til høyre.
August 1966:
The Kids Are Alright / The Ox, Brunswick 05965
I forkant av "I'm A Boy" ga The Whos gamle plateselskap ut det nesten ett år gamle LP-kuttet "The Kids Are Alright" på single. Dårlig gjort. Men fantastisk låt. En tidløs tenåringssalme, intet mindre. Band-instrumentalen “The Ox” ble lagt på B-siden.
Dansk cover, britisk label.
August 1966:
I’m A Boy / In The City, Reaction 591004
En luftig popsang om kjønnsforvirring. The Whos bisarre humor ga eventyrlige resultater. "I'm A Boy" nådde til og med 1. plass på noen av listene i England, og står dermed som deres største slager til dags dato.
Tre magre vers pensler ut barndomstraumer av den tunge sorten. Guttungen har enkelt og greit en sprøyte gal mor som nekter å innse at hun fikk en gutt. Han går i jenteklær, blir sminket og må leke med jentene. Macho- og homofobi-Daltreys avsmak for en slik setting ga ham superkrefter i linjene
My name is Bill and I'm a headcase
They practice making up on my face
Yeah, I feel lucky if I get trousers to wear
Spend ages taking hairpins from my hair
Låten girer opp foran hvert refreng: Keith Moon gyver løs på trommene med propellarmer. Refrenget i seg selv er honninggyldent, flerstemt og klart influert av gruppens (særlig Keith Moons) hemmelige idoler Beach Boys.
Siste vers er låtens høydepunkt:
I wanna play cricket on the green
Ride my bike across the stream
Cut myself and see my blood
I wanna come home all covered in mud
Og det glitrende, guddommelige refrenget som følger. En fenomenal poplåt. Knapp, rett på sak. Single-versjonen varer i to og et halvt minutt. Det finnes en lenger stereoversjon (med Entwistle-hornbreak) på senere samle-LP'er.
B-siden, “In The City”, er en melankolsk liten perle skrever av den sjeldne komponist-duoen John Entwistle og Keith Moon. Moon er nok opphavsmannen, eller i hvert fall utgangspunktet, for teksten - en lengselsfull drøm om det umulige: London som en kombinasjon av Drag City og Surf City.
Well you can surf in the city
You can swim in the pools
Do anything you want
Because there ain't no rules
Drive your super-stock carbur to the long highway
And you can drag.
Norsk cover til venstre, tysk til høyre. Begge var i salg i Norge.
November 1966:
La-La-La-Lies / The Good’s Gone, Brunswick 05968
Samtidig med utgivelsen av EP'n "Ready Steady Who" forsøkte The Whos tidligere plateselskap seg på en tredje single fra debut-albumet "My Generation" (1965). "La-la-la-lies" er en sympatisk lettvekter, men lyder allerede gammeldags i november 1966. B-side: “The Good’s Gone”. Etter dette begravde The Who og Brunswick stridsøksen.
Dansk cover, norsk utgave til høyre.
November 1966:
Ready Steady Who (EP), Reaction 592001
Oppkalt etter TV-showet "Ready, Steady, Go!", og mange trodde nok at EP'n inneholdt live-opptak derfra. Det gjorde den ikke. Planen var å gi ut de fire siste låtene de fremførte under en opptreden i «Ready, Steady, Go!» 21. oktober 1966. Men TV-selskapet Rediffusion London ville det annerledes. Plan B, fem nye studioinnspillinger, var til gjengjeld litt av en forundringspose.
"Circles" var egentlig en gammel stridens kjenning. Opprinnelig innspilt mens de var under kontrakt med Shel Talmys produksjonsselskap, og ment som oppfølger til «My Generation» på Brunswick. Men gruppen brøt kontrakten og flyttet over til Robert Stigwoods plateselskap Reaction, spilte inn «Circles» om igjen og la den på B-siden av sin neste single, «Substitute». Det ville ikke Talmy ha noe av, han mente han eide rettighetene til låten og gikk rettens vei. Ergo måtte The Who finne på noe i all hast, og det ble instrumentalen «Waltz For A Pig» fremført av Graham Bond Organisation under aliaset The Who Orchestra. Talmy i hevnmodus ga ut den opprinnelig versjonen av «Circles» under navnet «Instant Party» på B-siden av singlen «A Legal Matter» i mars 1966, denne utgivelsen hadde ingen annen misjon enn å provosere The Who og sabotere salget av «Substitute».
I november var de juridiske knutene løst, og The Who kunne endelig slippe versjon 2 av «Circles» på startsiden av «Ready Steady Who». Kanskje like greit at den ble utsatt for disse forsinkelsene da den ikke ville vært noen verdig oppfølger til «My Generation», «Substitute» er så mye bedre. Men på EP formatet holder den fortet. En helt OK pop-låt som bankes i mål. Flerstemt sang, sterk melodilinje. Masse tenåringsfrustrasjoner: «Circles, my head is going round in circles / My mind is caught up in a whirlpool /Dragging me down»… og takk for seg.
"Disguises" er far out, så langt ute at den ikke ville passet inn på det samtidige albumet «A Quick One». Det er The Whos mest psykedeliske øyeblikk. Deler av lydbildet låter som om det blir trukket baklengs gjennom en nøkkelhull, ZZZZZZZAP!, produksjonen er stor, stinn av ekko og effekter. Teksten er forstyrrede bekjennelser fra en paranoid fyr som er besatt av en jente som glipper unna i stadig nye forkledninger: «I don't think you want me to see you ever again / And today I saw you dressed as a flower bed / Last week you had a wig on your head / Directing traffic in the street». Ikke akkurat noe du serverer bestemor på sengen.
Over på side 2 er det duket for eksentrisk aften. Og det er Keith Moon som styrer showet. Endelig får han The Who til å spille yndlingsmusikken sin: Jan & Dean og Beach Boys. "Batman"-temaet leveres i forrykende tempo og etterlater Jan & Deans versjon i en grøftekant utenfor Gotham City. Mer Jan & Dean i "Bucket-T" (Who-versjonen ble gitt ut på single i Norge!), høyt tempo igjen, upretensiøst, forrykt, gøy. Sluttlig "Barbara Ann", kjempe-slager med Beach Boys tidlig i 1966. The Who kjører i vei, så halsbrekkende at de snubler i sin egen falsett. Det gjør selvfølgelig ingen ting. Dette er kostelig, The Who fra sin aller muntreste side. Man kan nesten forestille seg at disse tre cover-versjonene funket som oppvarmning før de spilte inn «Happy Jack».
«Ready Steady Who» er et av de siste eksemplene på EP-platen som selvstendig format. Utgivelsen er i dag meget ettertraktet blant The Who-samlere. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe den julen 1966, og måtte vente til et stykke ut på 70-tallet før Stein Dag Jensen i Dagbladet forbarmet seg over meg og lot meg kjøpe sitt original-eksemplar, med promo-stempel på etiketten og greier. Thank you, Stein Dag.
Desember 1966:
Happy Jack / "I’ve Been Away, Reaction 591010
The Whos julesingle 1966 avsluttet en eksplosivt produktiv senhøst som også hadde gitt verden en LP ("A Quick One") og en EP ("Ready Steady Who").
Som "I'm A Boy" er "Happy Jack" en sprudlende morsom single. Var "I'm A Boy" overprodusert er "Happy Jack" definitivt underprodusert. Egentlig et lite kammerspill for bass og trommer (det er faktisk trommene som bærer låten). Versene henger på to kjappe basstoner som går og går, versene tar av i en trommekakofoni oversmurt med gitarlarm og Beach Boys-koring. Det er den nakneste Who-produksjonen ever, en vaskeekte tegneserie-single.
Teksten er en snurrig historie om landsby-idioten Jack som holder til nede på stranden, og som plages av en sadistisk ungeflokk. Det høres kanskje ikke morsomt, men blir det i The Whos hender. Enda mer når man vet at Keith Moon ble jaget ut av studio da de la på koring fordi han fikk hele gjengen til å bryte sammen i latter. Sabotøren fortsatte ablegøyene ute i kontrollrommet da han trodde seg usett av Townshend. Men Pete så, derfor utropet som kommer akkurat da låten toner ut: "I saw ya!". Det beholdt de.
John Entwistles "I've Been Away" ligger på B-siden. En meget bisarr låt i forkrøplet valsetakt. Jeg-personen har nettopp sluppet ut av fengsel, nå er hevnens time kommet, for det var hans bror Bill og ikke ham, som begikk forbrytelsen.
Brother Bill's gonna pay
No one's ever gonna speak to Bill again
Never ever gonna speak to Bill again
He'll be too cold and bony
Bare The Who som kunne gi ut noe sånt på single.
P.S. Offisiell dato for utgivelse er 3. desember. Men da platen ikke entret NME-listen før 14. desember, holder jeg 9. desember som mer sannsynlig.
Norsk cover til venstre, fransk til høyre.
Februar 1967:
Bucket “T” / Run Run Run, Polydor NH 59064
Norge
Norsk single, henter kuttene fra julens ferske Who-EP (“Bucket T”) og LP (“Run Run Run”). Keith Moon får boltre seg på A-siden. Et pumpeverk av en låt på B-siden. Herlig coverfoto. Keith med Beatles-T-skjorte.
Norsk cover til venstre, dansk bakside til høyre.
Februar 1967:
A Quick One (EP), Polydor International EPH 10835
Sverige
Svensk EP. De gjør det helt utenkelige. Kapper minioperaen “A Quick One, While He’s Away”, i to (snaue 7 minutter på side 1, drøye 2 minutter på side 2) og etterfyller med "So Sad About Us". Hærverk.
(Erik Løw hadde et relevant poeng da jeg skrev disse ordene i 2020: “Var vel ikke mulig å gjøre annerledes. Inneholder de to låtene fra A Quick One som ikke var på den skandinaviske utgaven.”)
April 1967:
Pictures Of Lily / Doctor, Doctor, Track 604002
Når alt er drukket og spist og gjesten gått hjem, må man nok innse at dette er den beste av alle The Who-singlene. Den er rett på sak, kortfattet, velsignet iørenfallende, stinn av adrenalin og leverer hele satsen med et glimt i øyet. Melodien og refrenget er så superflott i seg selv det ville blitt en hit uansett hvem som hadde prøvd seg. Men The Who vil selvfølgelig mer. De er gær'ne. Og det er galskapen som gjør "Pictures Of Lily" til en av de store popklassikerne.
Keith Moon er konsekvent nesten ute av kontroll. Pete Townshends gitar låter som The Byrds på speed. Sangharmoniene er helt der oppe i Beach Boys- og Beatles-land (Who var faktisk av de beste i England på sangharmonier). Grepene med å slå musikken nesten helt av i breaket, for å la den eksplodere spylende over deg igjen. Entwistles jakthorn-fanfarer. Alt dette, og enda er det teksten.
Sunget av Roger Daltreys med klagende guttestemme. Det er en kostelig skildring av ung testosteron, onani og avstandsforelskelse som ender meg gråt når gutten får vite at Lily, damen på pornobildene, døde i 1929. Ikke akkurat hverdagskost fra en poptekst i 1967.
Over på side 2 får vi oppjaget hypokonder-rock fra John Entwistle med "Doctor, Doctor".
Norsk cover til venstre, tysk til høyre.
Juni 1967:
The Last Time / Under My Thumb, Track 604006
Engelsk politi drev heksejakt på The Rolling Stones. De fikk følge av store deler av dagspressen. Da Mick Jagger og Keith Richards havnet bak lås og slå for latterlig marginale stoffbesittelser (piller kjøpt på resept og en klump hasj som til og med var plantet), gikk Pete Townshend til aksjon.
Han truet med å spille inn og gi ut en single med Jagger/Richards-komposisjoner hver uke inntil de var fri.
Heldigvis slapp de ut etter noen dager, så det ble med denne. Et vaskeekte hastverksprodukt. John Entwistle var på bryllupsreise, så Pete måtte ta seg av både gitar og bass. Resultatet er en "Under My Thumb" som ikke er nærheten av å svinge - hvilket er godt gjort. Og en usympatisk og larmede "The Last Time". Singlen låter mer som kødding med Stones enn som solidarisk støtte til dem.
Norsk cover.
Oktober 1967:
I Can See For Miles / Someone’s Coming, Track 604011
Her mener The Who alvor. Lydbildet svulmer, det er en katedral fullstappet med gitarer i alle valører og en hyperaktiv Keith Moon som fyrer av de første kanonadene allerede før man har fått satt seg. Townshend kjører akkorder, riff, solo-løp alt på én gang, og med en tyngde i draget som The Who aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette er en moderne "sound", skapt for bred stereo og volumknappen på 11.
Låten handler om sjalusi. Formørket, besatt sjalusi. Daltrey stalker jenta, ikke pokker om hun skal klare å lure ham, for blikket hans brenner tvers igjennom alt, uansett avstander. Kompet er like hektisk og besatt som teksten. Keith Moons knusende og stadige propellrykk får hele låten til å duve, sjekk dynamikken han skaper! Townshend må faktisk kjempe for ikke å drukne i kanonadene. Og som han kjemper! De brutale akkordene har definitivt 18 års-grense, og den ringlende, dirrende tonen som henger over Daltreys "miles and miles and miles and..." går rett i sentralnerven.
Det er mektig. Det er monumentalt. Det låter direkte livsfarlig.
Pete Townshend trodde han hadde laget verdens beste single. En garantert 1. plass. "I Can See For Miles" nådde bare 13. plass i England. Han tok det svært tungt. Hadde han summet seg og gløttet over til USA, ville han oppdaget at "I Can See For Miles" med sin 9. plass der, var The Whos største single-suksess til da. Faktisk er det ennå i 2025 fortsatt bandets beste plassering på Billboard-listen.
B-siden, “Someone’s Coming”, en av Entwistles lett vridde låter. Den handler om typen som har stevnemøter med en jente om trosser morens og farens forbud mot å møte ham. Hva de driver med? Tja, si det.
Norsk cover til venstre, tysk til høyre.
Juni 1968:
Dogs / Call Me Lightning, Track 604023
Tyske varianter, som var de man ble tilbudt over disk i Norge:
Call Me Lightning / Dr. Jekyll & Mr. Hyde, Polydor 59 198
Dogs / Circles, Polydor 59210
Pete Townshend var så forbitret over at ikke "I Can See For Miles" solgte bedre at han mistet troen på single-formatet. Det merker man på oppfølgeren "Dogs". Det er en fleipelåt, slengt ut på markedet for the hell of it. Den har forsåvidt et glitrende refreng, og det er jobbet en god del med produksjonen. For mye, kanskje. Det låter ganske sølete. Egentlig fremstår "Dogs" som en kollisjon mellom en pop-single og et hørespill. Keith Moon har rollen som hundeveddeløp-besatt og øl-tørst cockney, de lange monologene hans bremser låten og gjør den sær og smal for ikke-britiske ører. I hvert fall i 1968 da en single skulle skje med én gang. I USA ville de ikke gi den ut i det hele tatt.
For egen del må jeg innrømme at "Dogs" alltid har vært en hemmelig favoritt. Cockney-monologene er usedvanlig... eh, vel... sjarmerende. Og hver gang bandet når refrengets
Yes it's you little darling,
Yes it's you little darling,
Now it's you little darling,
Now it's you.
får man betalt. Og det i himmelsk valuta.
B-siden, "Call Me Lightning", er mer typisk for The Who anno 1966/67. Et rytmefriskt og sprettent stykke hardpop med sterkt refreng. En av deres beste B-sider. Faktisk ble den lansert som likeverdig med "Dogs" i England, altså en vaskeekte dobbel A-side. (NB! Cover-illustrasjonene viser den tyske utgaven, som har en helt annen låt på B-siden og den tyske utgaven av "Call Me Lightning". Etikettene øverst er britiske.).
Oktober 1968:
Magic Bus / Dr. Jekyll And Mr. Hyde, Track 604024
Stones gjorde det med "Sympathy For The Devil", men The Who gjorde det før dem: Congas galore! "Magic Bus" er en ren perkusjonslåt der kompet domineres av et kriblende rytmisk underlag av congas, trommer og alt annet det er mulig å slå på. Det er heksedoktor-pop (med et lite nikk til Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich' "Zabadak!" fra 1967). Daltrey virker å ha stor moro av å snakke-synge teksten, egentlig en takksigelse til en helt vanlig bussjåfør i en helt vanlig buss, det magiske med den er at den hver eneste dag bringer ham til kjæresten som bor et stykke lenger nede i gata. Resten av bandet rope-synger kor-strofen "too much, the Magic Bus" hele veien igjennom. Etter hvert trår Pete Townshend til med noen drønnende muskel-riff.
Uvant Who. For uvant for mange den gang. Men "Magic Bus" har tålt tidens tann. Den koker over lavt bluss og er et fascinerende bekjentskap. Gruppen fikk mye moro ut av den på scenen de neste årene.
B-siden gir John Entwistle frie hender med horror-genren igjen. Bak den litteraturhistoriske titelen "Dr. Jekyll & Mr. Hyde" skjuler det seg en sang om alkoholens forbannelse. Entwistle visste hva han snakket om. (NB! Det avbildete coveret angir ikke samme B-side som ble brukt i England! Det er den norske singlen, og den brukte den akustiske monomiksen av “Mary Anne With The Shaky Hand” uten reklamejingel, tyskerne valgte merkelig nok “Bucket T”.)
Norsk cover nederst til venstre, tysk nederst til høyre. Britiske etiketter øverst.
Mars 1969:
Pinball Wizard / Dogs Part Two, Track 604027
Denne tar deg før den egentlig er kommet igang. Introet, en mektig vegg av superfort flamenco, hisser øret, trekker deg helt ytterst på stolen, og så går du rett i taket når Townshend dæljer til el-gitaren, et orkanaktig raut fra den ene kanalen (godt, gammelt stereo-triks). Adrenalinet skyter ut i blodårene, du er årvåkent rede når Daltrey entrer lydbildet: "Ever since I was a young boy...". Først nå, med bordet dekket og lytteren fanget, begynner "Pinball Wizard". Keith Moon hekter alt på plass (for en feit tromme-sound!) og stabiliserer låten i et medium-tempo der Townshend kan kline det effektive riffet perfekt inn mot Daltreys malende skildring av den gåtefulle døvstumme og blinde gutten Tommy, flippermaskinenes konge.
Underlig historie som gir liten mening utenfor rock-operaen "Tommy" som den er hentet fra (det skulle gå ytterligere et par måneder før den ble utgitt). Teksten spiller imidlertid liten rolle her, for "Pinball Wizard" låter så fullkommen i seg selv, en super kommersiell pop-single, fantastisk arrangert, full av foranderlighet, ladet med riffs og hektet på et refreng som sitter smakk.
B-siden, "Dogs part 2", er noe så rart som en Keith Moon-komposisjon, det vil si: han deler opphavsretten med to av bikkjene sine, Towser og Jason! Det sier i grunnen alt. Masse buldrende tromming akkompagnert av gjøing, både ekte saker og Moons egne etterligninger av våre firbente venner.
Tysk cover til venstre, japansk til høyre.
August 1969:
I’m Free / Tommy Can You Hear Me?, Polydor 59 317
Norge, Tyskland
Tyskerne hadde tro på at "Tommy" kunne levere flere hits, og fikk rett med denne lett puslete sjarmørvisen “I’m Free” sunget av en Daltrey med store, uskyldige øyne. Singlen nådde 18. plass i Tyskland. Den kom ut i Norge også, men vi hadde sluttet å kjøpe Who-singler på den tiden. B-side var “Tommy Can You Hear Me?”. Singlen ble ikke utgitt i England.
Tysk cover, norsk single.
Mars 1970:
The Seeker / Here For More, Track 604036
John Lennon skulle avsverge alle guruer inkludert Dylan og Beatles i sin "God" på tampen av 1970. Pete Townshend kom ham i forkjøpet med "The Seeker":
I asked Bobby Dylan
I asked The Beatles
I asked Timothy Leary
But he couldn't help me either
Men mens John Lennon gled fornøyd inn i seg selv, stritter Townshend av frustrasjoner, han er allerede forbi Lennon:
I won't get to get what I'm after
Till the day I die
"The Seeker" er en glemt juvel i The Who-katalogen. Antagelig fordi den ble utgitt i ingenmannsland mellom to studio-album og ikke er å finne på noen av dem. Den har voldsomt pulserende driv, masse gitar, et refreng som sitter smakk i øret, og en velsignet behersket Daltrey som har fått en sterk melodi å lene seg mot.
"Here For More" forteller at man er her for mer enn å bare sløse bort livet i ingenting. Greit nok. Men det hadde passet med både en bedre tekst og en bedre låt.
Norsk cover til venstre, tysk til høyre.
Juli 1970:
Summertime Blues / Heaven And Hell, Track 2094 002
Fra "Live At Leeds", en hardtsparkende og blytung versjon av Eddie Cochran-klassikeren "Summetime Blues". Ikke noe forfinet ved fremføringen. Townshens agressive, lurvete gitar er over alt, og Entwistle/Moon pumper på og pumper på, og fyker som en simultan-eksplosjon ut av hvert refreng.
B-siden er “Heaven And Hell”, en av John Entwistles bisarre, dunderoppvisninger.
Norsk cover til venstre, tysk til høyre.
Oktober 1970:
See Me, Feel Me / Overture From Tommy, Track 2094 004
Et av de desiderte høydepunktene på Whos rock-opera "Tommy", og senere på Woodstock-festivalen (og i Woodstock-filmen): den store finalen "See Me, Feel Me". Det var bare et tidsspørsmål før den dukket opp på single. At det skulle ta over et år er mer merkverdig. Lyden av Tommy og hans disipler i det svulmende finale-løpet gir fortsatt gåsehud. NB! Dette er originalinnspillingen, ikke Woodstock-opptaket.
B-siden er overtyren fra samme album. En mektig reise gjennom operaens nøkkeltemaer. Utrolig fett produsert. Champagne for dyre stereoanlegg.
Tysk cover.
November 1970
The Who (EP), Track 2252 001
"Tommy" melkes fortsatt for alt den er verdt. Nå i anledning julen 1970. Den tynne unnskyldningen er selvfølgelig "Christmas". Men de som kjenner rock-operaen vet også at dette kuttet, som er et av dobbelt-albumets mest ørefriskt fengende, ikke på noen måte kan kalles en julesang.
Ytterligere en årsak til utgivelsen er selvfølgelig at to av de samme kuttene ble utgitt på single en måned tidligere, uten å selge. Vel, så forsøkte man en annen vinkel: maxisinglen - styrket med “I’m Free” som hadde vært single i Europa et drøyt år tidligere. Det gikk ikke det, heller. "Tommy" egner seg best på LP('er).
Engelsk cover.
Juni 1971:
Won’t Get Fooled Again / Don’t Know Myself, Track 2094 009
“Won’t Get Fooled Again”. Hvilket dunderdrops av en single! The Whos best produserte stykke musikk til nå. Vanvittig punch i bånn frembrakt av Entwistles basskabler og Moons hamrende, rullende, bukkeritt. Pete Townshend smadrer akkorder all over the place. Men låten har også en utrolig disiplinert struktur, spikret i et av rockens deiligste monster-riffs. Daltrey har fått tildelt en suveren tekst å leve seg inn i og herlig doserte melodilinjer å rope den ut over. Han dirrer av engasjement. Det ligger et raseri og brenner her inne, og til tider tror man låten skal implodere. Daltreys blodisnende skrik mot slutten er mektig.
Townshends skepsis til politikere, ledere, aktivister og moteprofeter oppsummeres genialt med den enkle, lille strofen: Meet the new boss, same as the old boss.
Single-versjonen er kraftig nedredigert. Den definitive versjonen dukket opp to måneder senere på "Who's Next"-LP'n.
B-siden, "Don't Know Myself", er en blekere versjon av det samme og låter vel mest som en halv-interessant outtake.
Høyre cover er det britiske, norsk til venstre.
Oktober 1971
Let’s See Action / When I Was A Boy, Track 2094 012
Etter den monumentale "Won't Get Fooled Again" var The Who pokka nødt til å senke ambisjonene. De fant en svært akseptabel løsning i "Let's See Action". Den husker lystig og iørenfallende avsted (nærmest storebroren til den senere "Squeeze Box"). Tross sitt tungt elektriske komp kunne den like gjerne vært fremført av en gjeng gatesangere med kassegitar. En stram blues-rigg løses opp av et sprelsk piano, halvt honky tonk, halvt boogie, og veldig Jerry Lee. Townshend jobber energisk rundt rytmen og denger inn metalliske akkorder og skarpe solo-løp.
Fengende, upretensiøst og veldig kommersielt. Daltrey brenner begeistret av den ene vokale kruttladningen etter den andre. Et par ganger bremses låten helt ned og gir Townshends korgutt-stemme et par linjer, før det bærer avsted igjen.
Teksten er snedig og velformulert, med en forunderlig fin avrunding:
I don't know where I'm going,
I don't know what I need,
But I'll get to where I'm gonna end up,
And that's alright by me.
B-side var “When I Was A Boy”.
Venstre cover er norsk, høyre er tysk.
Juni 1972
Join Together / Baby Don’t You Do It, Track 2094 102
Townshend eksperimenterer videre med sine synth-programmer, en utvikling som dessverre legger store hindringer i veien for Keith Moons galskap. Synthet definerer rytmestrukturen. På "Join Together" havner trommslageren i baksetet, han forblir avventende hele låten igjennom.
Dette sagt, gruppen skaper som vanlig et eksplosivt lydbilde. Denne gang forankret i et blafrende synth-legg som lyder som en elektrisk munnharpe. Det går hele veien i bånn, tidvis gjennomboret av iltre munnspillstøt. Oppå dette bygger bandet et stakkato rytmedriv som Townshend kan dælje gitaren mot. Daltrey tar nærmest av i versene, før hele gjengen trår til i det noe alminnelige kampropet av et allsangrefreng.
Synth-programmet gjør låten hypnotisk, den svir seg fast i hjernen. Men etter hvert begynner "Join Together" å gå seg tom. Det er absolutt ikke et av The Whos beste øyeblikk.
B-siden er et live-opptak av Motown-klassikeren "Baby Don't You Do It". Lang, voldsom og dundrende hard. Men egentlig mindre vellykket enn 1965-innspillingen deres av samme låt.
Coveret er tysk, labelen britisk.
Januar 1973:
Relay / Waspman, Track 2094 106
Tredje Who-single på rad som ikke hentes fra eller havner på en LP. Pete Townshend har tilsynelatende utømmelige kilder etter at "Lifehouse"-prosjektet gikk i vasken og endte som kompromisset "Who's Next".
"Relay" tar opp tråden fra forgjengeren. Det foregår veldig mye på én gang, og melodi er forsaket for rytmedriv. Et tungt skyv, nesten chugga-chugga med en ivrig jobbende Townshend som forsterker funk-groovet ved å alternere elgitarspillet mellom å denge til kantene og å ta av i korte solo-løp. I forkant ligger en vev av akustiske gitarer. I bånn jobber Keith Moon, han stopper og starter, beinhard i tilslaget.
Roger Daltrey har ikke noen stor melodi å jobbe med, med han gjør hva han kan, guttural og manende. En verden på bristepunktet skildres, og tiden renner ut:
Relay, things are brewing,
Relay, something's doing,
Relay, there's a revolution,
Relay, relay, hand me down a solution, yeah.
B-siden, “Waspman”, er en av Keith Moons får "komposisjoner". Egentlig bare et enkelt riffdrag som går og går. Innimellom leker Moon hveps: Ssssssting!
Tysk cover til venstre, norsk label og pose til høyre.
September 1973:
5.15 / Water, Track 2094 115
Det episke verket "Quadrophenia" boltrer seg ganske fritt i forhold til tidsrammer, Pete Townshend var ikke så opptatt av å tenke hits, for å si det sånn. Du skal faktisk lete lenge for å finne noe som har et potensiale på 45, med unntak av nettopp det fyndige bukkerittet "5.15" som skildrer historiens hovedperson, Jimmys togtur fra London til Brighton, en metafysisk jakt på meningen med livet i kornete sort/hvitt.
Det er et voldsomt øs i innspillingen, forsterket av Entwistles massive pålegg av messingblåsere og en Keith Moon i widescreen. Låten foretar noen effektive stopp også, som øker dynamikken.
Singleversjonen har et noe trangere stereo-lydbilde enn albumet, med ditto økning av slagkraften.
B-siden, “Water”, er en outtake fra "Lifehouse"-prosjektet.
Tysk cover til venstre, norsk pose og label til høyre.
Januar 1976:
Squeeze Box / Success Story, Polydor 2121 275
Hentet fra The Whos kanskje mest undervurderte album. Folk forventet det brede lerret og tematiske verk fra Pete Townshend, og så kom han ruslende med "Who By Numbers", et lite album som var nettopp det, "bare" en LP, en samling låter som ikke hadde noe spesielt med hverandre å gjøre.
Rarest av alt var den ganske grisete trekkspillfleipen "Squeeze Box" som ble en uventet kjempehit. Opprinnelig var planen at gruppen skulle fremføre låten på TV omgitt av 100 toppløse trekkspilljenter. Det ble ikke noe av.
En annerledeslåt er det, upretensiøs, tilbakelent, nesten unplugged, og fremført med smil og glimt i øyet. Det er umulig å mislike den. Akkurat som det er umulig å mislike albumet den er hentet fra.
B-side var “Success Story”.
Tysk cover, britisk label.
Oktober 1976:
Substitute / I’m A Boy / Pictures Of Lily (Maxi single), Polydor 2058 803
I anledning utgivelsen av samleren “The Story Of The Who”. Ingen dum idé. Singlen nådde helt opp til #7 i Storbritannia. Og hvorfor ikke. Du finner ikke mange sterkere singler objektivt sett fra evighetens synsvinkel, to superklassikere fra 1966, “Substitute” og “I’m A Boy”, pluss The Whos kanskje aller beste popsingle, “Pictures Of Lily”.
Tysk cover, britisk label.
Juli 1978:
Who Are You / Had Enough, Polydor WHO 1
Denne selvransakende og ganske underlige låten er delvis basert på Townshends svært alkoholiserte møte med Sex Pistols' Steve Jones og Paul Cook. Townshend var i en skrøpelig forfatning på den tiden,han følte seg som en gammel, akterutseilt sviker. Noe han betrodde meg med trist innestemme mens han hang rundt halsen min en sen kveld i Cannes et år senere.
”Who Are You” er ikke din mest åpenbare hitsingle. Den er lang, den drives av et tungt og blafrende synth-tema, du får aldri noen lett reise med vers og refreng her, men til gjengjeld en mektig Daltrey-vokal og masser av skalleristende gitardetaljer og trommefremstøt. Og hele tiden jages man av det utrettelige åndekoret: "Who are you? Who, who, who, who?"
Det er en låt som gror. Og du liker den enda bedre hvis du har sett videoen. Det forventningsfulle, skøyeraktige uttrykket til Keith Moon er helt ubetalelig.
Som man vet døde Keith bare en snau måned etter at albumet "Who Are You" kom ut. Historien om The Who slutter derfor egentlig her, eller egentlig et år senere med gruppens filmbonanza i Cannes.
“Had Enough” ga seg ut for å være singlens andre A-side. Det hadde den ikke i nærheten av rygg til å bære. Entwistle-låt, ment for en rockopera han aldri skrev ferdig.
Britisk cover.
April 1979:
Long Live Rock / I’m The Face / My Wife, Polydor WHO 2
Innspilt i 1972, parkert på outtakes.samlingen "Odds & Sods" i 1974, og revitalisert i forbindelse med den fantastiske dokumentarfilmen "The Kids Are Alright" som hadde premiere under Cannes-festivalen i mai 1979 - med The Who til stede (minus avdøde Keith Moon, pluss hans erstatter, Kenney Jones).
”Long Live Rock” er ikke av gruppens mest sentrale, men den svinger greit nok og er lett å fordøye. På B-siden ligger "My Wife" innspilt live i Shepperton Studios i 1978, og den gamle High Numbers B-siden "I'm The Face". Mye for pengene. En kosepakke.
Norsk cover.
Oktober 1979:
5.15 / I’m One, Polydor WHO 3
Også premiere under Cannes-festivalen i mai 1979: Filmen "Quadrophenia". John Entwistle hadde overoppsyn med soundtracket. Han tok ti av låtene fra original-albumet og remikset dem ganske grundig. Inkludert "5.15" som fikk en ny runde som single. B-side: “I’m One”.
Og her avsluttes historien om The Who. Det som kom senere er mer å betrakte som et langt, og slett ikke uvesentlig, etterord.
Tysk cover, britisk label.
Etterord …
Det kommer etter hvert tekster på disse også.
Februar 1981:
You Better You Bet / The Quiet One, Polydor WHO 004
April 1981:
Don’t Let Go The Coat / You, Polydor WHO 5
September 1981:
Athena / A Man Is A Man, Polydor WHO 6
November 1984:
Twist And Shout (live) / I Can’t Explain (live), MCA MCA 927
Februar 1988:
My Generation / Substitute, Polydor POSP 907
Mai 1988:
Won’t Get Fooled Again / Boney Moronie (live), Polydor POSP 917
Juli 1996:
My Generation / Pinball Wizard (live 1970), Polydor 863 918-7
Juni 2016:
Wire & Glass, Six Songs From A Mini-Opera (EP), Polydor 1702801
Juni 2016:
Real Good Looking Boy / Old Red Wine, Polydor 9866446
Juni 2016:
Eminence Front / It’s Your Turn, Polydor WHO 7
Singlen kom ut julen 1982 i USA. Men den britiske utgivelsen ble kansellert, og coverillustrasjonen arkivert. Da boksen med de komplette utgivelsene av The Whos Polydor-singler kom, i 2016, var plutselig “Eminence Front” med, og replassert der den opprinnelig var ment i kronologien, med katalognummeret WHO 7 reinstallert. Så fikk de også endelig brukt coveret.
Desember 2020:
WHO Box set, Polydor 3512956
Hele albumet brutt ned i enkeltstående singler i individuelle billedcovere. Hvorfor? Gudene vet.
April 2015:
The Brunswick Singles 1965-1966, Brunswick 4713989
August 2015:
The Reaction Singles 1966, Reaction 4724720
Oktober 2015:
The Track Singles 1967 - 1973, Polydor 4737108
Juni 2016:
The Polydor Singles, Polydor 4765358
Bokser med nyopptrykk av de originale The Who-singlene slik de kom på plateselskapene Brunswick, Reaction, Track og Polydor.
Brunswick-boksen inneholder de seks singlene som selskapet ga ut i 1965-66, alle i kopier av de originale fabrikkposene pluss den planlagte, men tilbakekalte og etter hvert legendariske “Circles” / “Instant Party Mixture” og som bonus, The High Numbers’ “Zoot Suit” / “I’m The Face” på Fontana-labelen og i Fontana fabrikkpose.
Reaction-boksen dekker 1966-utgivelsene etter bruddet med Brunswick. “Substitute” i to varianter, med “Instant Party” og “Waltz For A Pig” på hver sin B-side. Fire singler i alt, alle i anonym, standard hvit fabrikkpose, og én EP, “Ready Steady Who” i sitt klassiske billedcover.
Track-boksen inneholder 15 singler og én EP, EP’n og “Won’t Get Fooled Again” i opptrykk av sine originale billedcovere, resten i standard, anonyme, hvite fabrikkposer. Ingen bonus-plater, men absolutt en av verdens sterkeste single-løperekker.
Polydor-boksen er innholdsrik, best utstyrt (da brorparten av singlene kommer i sine originale billedcovere), men minst nødvendige. “Eminence Front”-singlen skulle vært utgitt i England julen 1982, men ble kansellert. WHO 7-nummeret ble derfor gitt til re-releasen av “Ready Steady Who”-EP’n i 1983. I boksen har “Eminence Front” fått tilbake sitt tiltenkte nummer, og billedcoveret av en husfasade. Boksen inneholder også den tredje utgivelsen av “Be Lucky”, den fra juni 2016 i regulært billedcover.