Tore Hansen - en mann å minnes
Tore Hansen (1949-2013) gikk bort så alt for tidlig. Jeg kjente ham som en svært oppvakt og velformulert mann med mange gode tanker, og enda flere skarpe svar. Vi elsket å småkrangle når vi traff hverandre ute på byen, som vi gjorde ofte på 80-tallet.
De var helt bevisst at jeg valgte å gjøre mitt mest omfattende intervju i Det Nye med nettopp Tore. Musikkpolitiet i hovedstaden anså ham for å være en teit dansebandfyr fra Nord-Norge. Jeg tok ham på alvor fra første dag. Og han senket guarden, og slapp meg inn.
Det første av de to intervjuene her ble gjort sommeren 1983, oppe i Holmenkollen hvor Tore bodde da. Vi utsatte oss for hverandre slik vi pleide på Club 7. Herlig batalje.
Tore Hansen:
strøken 33-åring med riper i lakken
Spørsmål og foto: Yan Friis
Det Nye, 20. september 1983
“Jeg kommer aldri til å krype, hverken for det ene eller det andre.”
Ord er makt. Ord er krig. Gnistene sprutet da Tore Hansen og Yan tørnet sammen. Yan ga seg til å tvile på Tores musikalske ærlighet, kalte musikken for ompa, surrogat og anakronisme — og karakteriserte Tore som selvgod, hevngjerrig, arrogant, billig og motbydelig. Tore tok provokasjonene uten å blunke, og gikk til motangrep. Her følger duellen, slik ordene falt:
Du har i løpet av de siste årene vist tydelig tegn på irritasjon når man har bedt seg om et intervju. «Unit Five er et band, ikke bare Tore Hansen», snerret du. Hvorfor vil du ikke snakke alene?
—Det er ikke jeg som har drevet og mast på at jeg ikke vil snakke alene, det er journalistene! De vanlige to-cellete journalistene som synes det er lettere å henge hatten på én knagg enn å snakke med en hel gruppe. Jeg kan godt snakke alene så lenge vi snakker om Unit Five, for jeg er liksom gruppas kontaktledd med pressen.
Men nå er du også villig til å snakke om deg selv?
—Ja, fordi jeg skal lage solo-plate.
Hvorfor?
—Fordi jeg har lyst!
Tilbake til Unit Five. Dere har hatt ommøblering i gruppa?
—Rune gad ikke mer. Han var interessert i å ofre seg for familien.
Bassisten, Finn, var også ute av bandet en stund?
—Ikke ute, kan ville ut. Det skjedde etter en Nord-Norge turné der alt skar seg. Trommeslageren ble påkjørt, vi kom for sent til noen jobber, lange reiser... da vi nådde Kirkenes, var vi omtrent på sammenbruddets rand — psykisk og fysisk. Vi var så slitne at vi satt omtrent og grein hele gjengen. Da sa’n Finn opp.
Han manglet på LP’n «Høy tid».
—Han var ikke med på den, nei.
Er Unit Five et demokratisk band?
—Vi har spilt ilag i åtte år. Vi vet hva vi vil, jeg vet hva de vil, og er deres talerør. Vi kan diskutere ganske friskt om hva vi skal gjøre. Men vi blir alltid enige, og krangler aldri.
Så det Tore Hansen gjør med Unit Five er det beste han kan?
—Det vet jeg ikke!
Men du står helt og fullt inne for det?
—Det gjør jeg jo... (ler).. det gjør jeg.
Vi spiller ikke ompa!
Hvor vil du plassere Unit Five vis a vis andre norske band?
—Vi stiller fullt på linje med hvem som helst i Norge... innen vår musikkstil.
På tross av ompa?
Vi spiller ikke ompa!
Vel, den tradisjonelle norske dansebeat’en ligger et sted der inne i musikken....
—Dansebeat er det. Vi liker dansbar musikk.
Men det er ikke mye musikalsk krydder...
—Jeg er ikke så jævlig interessert i krydder!
Hvorfor det?
—Nei... hvorfor? Hvorfor liker du pils?
Hva hører du på?
—Jeg er musikalsk altetende, for å bruke en klisjé. Jeg liker Jeff Lynne ...
Nyere ting, da?
—Jeg vet ikke hva som er nye ting!
Følger du med?
—Ja, jeg følger med!
Men du er ikke så fascinert av det som skjer nå?
Ja, hva skjer egentlig nå? Hva skjer som ikke har skjedd før? Det er stort sett de gamle heltene. Det kommer ikke opp noe nytt.
Men man kan ikke beskylde Unit Five for å speile det som ligger i tiden?
—Nei, men vi er ikke et speil heller?
Hva er dere da?
—Nei, det må da faan vite! Jeg vet ikke hva vi er, vi spiller de låtene vi spiller — og det er i grunnen det vi er.
P2-medarbeiderne er så jævlig «hippe»
Det har ikke vært noen rivende utvikling siden «Æ’e nordlending,æ.»....
—Ingen rivende utvikling. Men vi har aldri anstrengt oss for å komme med noen eksplosjonsartet utvikling heller! Har alltid følt at det virker litt sånn plastikk å henge seg på bølger. Og det har vi aldri gjort.
Du behøver da ikke henge deg på noe, du kunne for eksempel tenne på noe?
—Det er jo forskjell på «Æ e’ nordlending...» «Engel med skit på vingan» og «Høy tid». Det er forskjell.
Kritikerne synes ikke det.
—Dem om det. Jeg er av den mening at platekritikerne ikke gidder høre på oss! Men publikum gidder. Vi har et ganske stort publikum.
Jo, men det er minkende om vi skal dømme etter platesalget.
—Platebransjen, ja, men det går ikke på Unit Five — det går på platebransjen generelt. Og det går på P2-medarbeiderne som er blitt så jævlig «hippe». Du hører nesten ikke norsk musikk i radioen lenger.
Og dårlig kritikk i musikkavisene, f. eks. Puls.
—(Sint). Puls har ingenting med vår karriere å gjøre! Hverken positivt eller negativt. Av fem LP’er har to fått god kritikk i Puls, og det hadde likevel ingenting å si for platesalget! Det som teller er at folk kan henge seg fast i en melodi som blir mye spilt. Så kjøper de kanskje LP’n p.g.a. den melodien.
Musikk-kritikerne har altså ikke samme innflytelse som f. eks. bokanmelderne?
—Jeg tror bokanmelderne har større kompetanse enn musikkanmelderne. Musikkanmelderne er... her skal du få et ord... mye mer narsistiske enn bokanmelderne.
Men når det gjelder kompetanse har vel ikke musikerne så mye å skilte med av bakgrunn, de heller?
—Musikerne er produktive, musikerne kommer med et produkt, mens anmelderen bare lever p.g.a. produktet. Anmelderen er til p.g.a. artisten, det er ikke omvendt, skjønner du?
Det er et yrke like fullt, og de produserer like fullt...
—En musikk-produksjon foregår i løpet av flere måneder. En platekritikk blir skrevet på ... ja, en dag, og da er du avhengig av dagsformen til den som skriver, og du er avhengig av hvilket forhold han har til dem som spiller. En bok kan du dvele ved... men en plateanmelder hører på en 10-12 plater i uka. De skal ikke stole på folk som hører på 10-12 plater i uka...
Kommer aldri til å krype
Du snakket innledningsvis om solo-plate. Hvorfor solo og ikke Unit Five?
Fordi jeg har lyst. Det er et gunstig tidspunkt i mitt liv å gjøre noe på egenhånd. Jeg vil gjerne se hvordan det er å være sammen med andre musikere i studio.
Og hva leverer solo-artisten Tore Hansen?
—Tore Hansen.
Og hvordan skal det låte?
—Tore Hansen.
Annerledes tekster?
—Tjaaa...
Og hva skjer om soloartisten Tore Hansen blir en suksess?
—Så langt har jeg ikke tenkt.
Jeg synes du sitter og sikrer deg. Er det slik at du i tilfelle fiasko vil ha et Unit Five å krype tilbake til?
—Nei, det er ikke snakk om det! Og apropos «krype» Jeg kommer aldri til å krype hverken for det ene eller det andre.
Hva vil du gjøre den dagen folk taper interessen for deg?
—(Sukk) Du spør nå som du har vett til... Tror du virkelig at jeg sitter med sånne tanker?
“Jeg er ikke vakker, jeg er faan ikke vellykka heller!” (Foto: Yan Friis)
Du har utbasunert for pressen at du skriver bok. Er ikke det litt tidlig — manuskriptet er jo ikke engang halvferdig, og intet forlag har sett på det!
—Jeg må ha lov til å fortelle at jeg skriver bok så lenge det er sant.
Men bok er det ikke før den foreligger?
—Nei, men jeg skriver, og jeg kunne jo gi den ut, på eget forlag...
Hva er det du har på hjertet som er så viktig da?
—Det trenger vel ikke være så forbanna viktig!
Åh? Er det bare en ego-tripp?
—Alle artister er på en eller annen ego-tripp!
Ja, men det bør vel helst være noe mer. Det er vel ikke bare deg selv, du skal realisere når du skriver. Det...
—Hvem skal jeg realisere da?
Skriver du ikke for noen?
—Nei. Jeg skriver for meg selv!
Det sitter mange rundt i landet og digger seg selv.
—Jeg har alltid skrevet til meg selv. Den eneste låta jeg har konstruert i hele mitt liv, er «Polardego».
Jeg mente ikke at du skulle konstruere?
—Jeg blir alltid beskyldt for å konstruere ting... for norsktoppen.
Jo, men du må da ha noe annet i tankene enn deg selv og...
—Hvis du spør meg om jeg er interessert i å frelse verden eller Norge eller noe slikt, så kan jeg ikke svare deg på det.
Surrogater
Men har du noe å fortelle andre, noe å gi?
—Ja, det har jeg!
Hvordan kan du være så sikker på det?
—Jeg har en god melodi å gi dem, og som oftest en tekst som kan gi dem noe — uansett hva det frembringer i dem, lengsel, latter eller følelser...
Det er ikke surrogater du gir dem, da?
—Det er uvesentlig for meg.
Men det er neppe uvesentlig for dem?
—Spørsmål om surrogat, det kommer veldig an på den som hører...
Finnes det ingen etisk skala som...
—(Mørkt) Det finnes ingen skala for noe som helst!
Vil det si at alt er så relativt at selv det mest forsøplete i enkelte tilfeller kan virke forfinende på den som hører det?
—Men hvem avgjør at det er forsøplet? Du sitter som musikk-kritiker og slenger fra deg sånne kvasi-intellektuelle ting om musikk...
Kvasi? Betyr det at du ikke forstår hva jeg mener?
—Jeg forstår godt hva du sier? Men jeg tror at hverken tekster eller musikk gjør seg noe særlig på å bli litterært analysert. Alt kommer an på stemningen i den som hører... Aaah, men man kan latterliggjøre alt, sette alt på spissen så mye man vil! Jeg står ikke i angrepsposisjon til noe som helst. Jeg står ikke i forsvarsposisjon engang! Jeg driter syltynt i hva enhver klarer å få til av sarkastiske morsomheter om min musikk. Hadde jeg brydd meg om de tingene der, så...
Det ble viftet med en knyttneve
Er dette sant?! Hvorfor skrev du da en sang om en helt konkret musikk-journalist...
—Jo, men det var p.g.a. at det var et fysisk overgrep som ble begått mot meg!
Du tok deg nær av det...
—Det var et fysisk overgrep mot meg, Yan Friis! Jeg ble tatt i skulderen og det ble viftet med en knyttneve foran ansiktet mitt. Derfor var jeg jævlig forbanna på den journalisten der.
Foranledningen til dette?
—Jeg ringte journalisten og spurte om han kunne la være å lage en sånn samlekritikk av Unit Five, Zoo og forøvrig alle som kom fra Nord-Norge. Det spurte jeg om. Han hadde dårlig tid, men mente at det bare var positivt at han gjorde det på den måten. Han var feig som faan. Etterpå, da jeg konfronterte ham med det han hadde skrevet, og sa min mening om ham, ble jeg utsatt for et fysisk angrep fra ham. Det ble jeg forbanna for. Derfor skrev jeg teksten om ham.
Er du så hevngjerrig, da?
—Det er ikke hevngjerrighet. Det var et ønske om å skrive akkurat det jeg skrev. Det står jeg for den dag i dag.
Men du mener jo at han er ubetydelig...
—Som musikk-journalist, ja, men ikke som slosskjempe!
Likevel, det er bare en liten krets som vet hvem og hva sangen dreier seg om. Så hva var poenget?
—Yan Friis! Jeg har jo sagt at jeg skriver låter for meg selv!
Redd for å gå på scenen
Hva vil du egentlig oppnå som artist?
—Jeg har alltid laget sanger. Jeg har aldri brydd meg om å finne ut hvorfor jeg gjør det.
En ubevisst prosess, altså?
—Nei, det er det ikke!
Ja, men hva vil du?
—Lage sanger!
Ja, men hvorfor?
—Trenger det være noe mer? Jeg vil opptre! Enhver artist har visse ekshibisjonistiske tendenser. Det må du jo ha når du går ut på en scene og av og til er så redd at du helst ikke ville ha gjort det. Det må være noe som driver deg til å gjøre det!
Er du redd?
—Ja, det er jeg vel!
Selv nå, etter så mange år?
—Gudskjelov! sier jeg. Jeg er aldri sikker på om publikum vil ha oss akkurat den kvelden, selv om de er der.
Ikke vellykka og vakker
Du har fortalt at hovedinntektskilden er turnéer. Hvert år reiser Unit Five Norge rundt. Og folk møter trofast opp. Har folk så dårlig smak at de gidder?
—Folk har god smak! Folk får alltid noe igjen når vi spiller på en plass.
Hva da?
—De har det gøy
Når begynte du å bli arrogant?
—Jeg er ikke arrogant. Du er mye mer arrogant! Jeg ser bare ikke så jævla blid ut bestandig. Jeg kan vel ikke noe for at jeg er født med leppe nedover istedet for oppover! To know me is to love me!
Æsj!
—(latter)
Motbydelig type! det spørs om du ikke egentlig mener at du er «vellykka og vakker»!
—Nei, det gjør jeg ikke for jeg er ikke vakker — og jeg er faan ikke vellykka heller!
Hvorfor sminke på scenen?
—Det er gøy, dessuten har jeg ikke lyst til å være en hvit flekk i alt lyset.
Men du ser ganske billig ut!
—Det driter jeg i! Det kommer an på øyet som ser!
Men det er mange som mener du er billig, en prostituert i overført betydning?
—Det er meg knekkende likegyldig så lenge jeg selv vet at jeg ikke er det. Det er bare meg selv jeg skal leve med...
Og hvordan er det?
—Det er ikke lett! (ler) Jeg har like mye... komplekser og problemer og dritt som de fleste har. Uansett hvor mye «mediafigur» jeg er, så må jeg fremdeles gå på dass. Og jeg er fremdeles mer alene enn... og har bare meg selv å stole på. Akkurat som alle andre. Det er ingen som kan gi meg noen patentløsning. Man kommer til verden alene, og man dør alene...
Du kan i hvert fall velge hvilken dass du vil sitte på!
—Det kan jeg, men det er uvesentlig. En dass er en dass uansett om den har varmekabler i gulvet eller ikke.
Mindreverdighets-komplekser.
Hvor mye tid bruker du til «vesentlige» sysler?
—30% til å sove. Det er det vesentlige for meg, en god natts søvn.
Du bor i Oslo. Hvordan var det å ta med seg alle «nordlendingens mindreverdighetskomplekser» ned hit? Og var det dette som gjorde at du måtte slå deg ned i selveste Holmenkollåsen?
—Det var helt tilfeldig at jeg fikk hybel der — etter å ha brukt 3 000 kroner i annonser. Nordlendingen har dessuten ikke mindreverdighetskomplekser. Nordlendingen var forbanna...
På...?
—Forbanna over å bli diskriminert p.g.a. sitt norske sprog — like norsk som en hvilken som helst annen dialekt.
Det tjente du på ved å lage en sang om det!
—Ja, der var nøkkelen til det som kalles suksess. «Æ e’nordlending,..» Gjorde oss til stjerner over natta. Men jeg må si at det har ikke alltid vært like morsomt å stå og remje «Æ e’nordlending...» for 1000. gang. Alt går i bølgedaler.
Kjipt å være 17-18
Er du en gammel mann?
—Nei, det er jeg ikke. Jeg ville ikke ha vært 17-18 igjen for alt i verden. Det var en kjip tid. En jævlig kjip tid. All den forbannete usikkerheten og søkingen og letingen. Kampen for å bli akseptert som menneske. Dette å måtte vise kameratflokken at du er noe. Det er mye bedre å være over 30. Nå kan man se ting mye klarere.
Har du rikelig med tid til privatliv?
—Jeg har omtrent bare privatliv. Spillingen er en del av privatlivet. Det er ingen som kan komme inn i meg og ta noe fra meg. Uansett om jeg får betaling for å synge, så er jeg min egen verden! Det er en del av min verden å stå på scenen. Helt fra jeg var 4-5 år gammel var jeg den lille gutten som sang i bursdagsselskap mutter’n og fatter’n hadde hjemme. En jævlig musikalsk familie, skal jeg si deg. Alltid trekkspill og gitar og sånn. Jeg har alltid opptrådt.
Full time, showtime!
—Ja. Det var showtime for meg, selv når mutter’n hadde strikkeklubb.
Da var lille Tore fremme?
—Da var lille Tore fremme, ja.
Hva sang han da?
—Om... «I love You Baby» av Paul Anka... på et forferdelig kaudervelsk: «I... ah,I love you baby, I love you so...». og «feika» resten. Tanten min spilte på gitar i G-dur (ler).
Engelske tekster lager du ikke så meget av?
—Nei, jeg er ikke så flink med engelske tekster. Men det var en periode da jeg ... (ler).. da det skulle være på engelsk. Jeg trodde det! Så en periode med alt på bokmål «Æ e’nordlending,æ» var den første teksten jeg skrev på dialekt. Og da oppdaget jeg at det var mye lettere å skrive på nord-norsk.
Rock – et slibrig begrep
Kan vi si at du er mer entertainment enn rock’n roll?
Ja, det er jeg! Jeg hvet ikke hva rock er. Det er blitt et slibrig begrep. Hør på det programmet som går på mandager, Studio 83: Men er det rock? Kan vi kalle dette for rock? Hele tiden. Det var et intervju med hun felespilleren i Veslefrikk. Så kom det: Men er dette rock?
Style, da?
—Ja. (ler).
Har du style?
—Det vet jeg ikke. Men vi har stil. Stil, sjarm og humør.
Men dere egger ikke akkurat intellektet...
—Det er ikke så interessant. Jeg har sant for en god melodilinje. Jeg liker ikke onani-musikk. Jeg er ikke interessert i å komme med sannheter til et lite mindretall som likevel kjente sannheten fra før. Uansett hva folk sier, så liker vi det vi gjør. Og du? Ditt håp for meg er at jeg ikke liker det jeg har gjort, men der tar du feil!
Vi har hørt en del rykter om at Unit Five tar seg mer enn en tår over tørsten når de er på turné?
—Det har du ikke! Du har bare hørt noe surmaget fra Ålesund. Herregud! Vi tar en pils eller to...
Men det er blitt sagt at dere er kommet på scenen uten helt å kunne gjøre rede for dere, at dere drar med dere unge jenter opp på hotellrommet.....
—Aldri! (skrallende latter) Aldri! Jeg er jævlig lei av å sitte, ligge eller stå og fortelle folk når neste LP kommer, hvor vi spilte i går, hvor vi skal spille i morgen, når jeg har bursdag.
Og du lyver på alderen...
—Det har jeg aldri gjort! Jeg er 33. Hvorfor skulle jeg lyve på det. Jeg er en strøken 33-åring.
Med riper i lakken...
—Det har jeg hatt siden jeg var 16.
Og du har filt vekk rammenummeret...
—Det gjør man bare med stjålne ting.
Men du er ingen Dorian Gray?
—Det er jeg ikke. Men jeg skulle ønske jeg hadde et lite speil som kunne fortelle meg noe av og til.
Anakronisme
Du bor i Oslo. Drar du ut på fjorden om sommeren?
—Ha’kke tid.
Men du har tid til å sitte på «Down Town» og prate tull!
—Tøv! Jeg er nesten aldri der. Jeg har så mye å gjøre. Nylig gjorde vi ferdig musikk til Jon Bing. Nordata skulle ha et arrangement i Konserthuset, og Bing ønsket at vi skulle lage musikk til et skuespill. Han likte det vi holdt på med.
Gjorde Jon Bing?
—Mmm. Og Tor Åge Bringsværd. De har et veldig åpent sinn.
Jo, men science fiction og Unit Five???
—Science fiction, det er idag det!
Greit nok. Men ikke Unit Five. Dere er ikke idag. Dere er det siste norske danseorkester som klarer å selge plater.
—Uansett...
Dere er en anakronisme!
—Ja, men en anakronisme må nødvendigvis være idag for å kunne være en anakronisme.
Spissfindigheter. Kverulering. Det er ikke noe godt sitat.
—Det var da heller ikke ment som et sitat.
Men du kan da bedre enn dette?
—En anakronisme må eksistere i dag for å kunne bli sammenlignet med fortiden.
Ja, men dens tid er ute.
—Hopp i havet!
Følgende intervju ble til da Tore ringte meg fra Stockholm sent i februar 1984. Det var mørkt, det var vinter, det var ensomt, det var skummelt - han var aldeles alene og laget sin aller første solo-LP. Eller ikke alene, men blant totalt ukjente. Svensker. Og så var han forkjølet og bekymret seg for stemmen. Studio er dyrt.
Jeg pakket en bag og kom. Nå traff jeg den sårbare Tore. Det gjorde meg beveget. Han hadde det ikke lett akkurat nå, så ringte han meg. En tillitserklæring. Den hånden tok jeg gjerne.
Jeg gjorde ikke noe intervju de dagene. Jeg holdt ham med selskap. Han trengte en som satt der og sa at dette klarer du Tore, du har det i deg. Vi lekte med tekster. Tore var usikker, han hadde mye på hjertet, men dette var engelsk, og han kjente presset.
Noen dager senere møttes vi hjemme hos ham i Oslo og gjorde intervjuet.
Da platen kom, ble jeg rørt, for Tore krediterte meg for tekstbidraget på tittelkuttet, “Uniforms”. Det behøvde han ikke ha gjort.
Det er over 42 år siden nå.
Jeg savner Tore.
Tore Hansen solo:
C-vitaminsjokk i Stockholm!
Forkjølete dager i Stockholm. «Jeg måtte synge det som lå høyest først på dagen, mens stemmen ennå bar, og heller legge på det dypere på slutten.»
Liten gutt på egen hånd i den store verden. Det var Tore Hansens første skritt som solo-artist. Han reiste over til Sverige med en bunke nye sanger, og gikk i studio med fremmede musikere, fremmede produsenter. Ikke en kjeft ante noe om ham. Det gjorde ikke saken bedre at Tore var saftig forkjølet og slet med stemmen. Men nå er løpet kjørt og platen klar. Tore holder pusten ...
Tekst og foto: Yan Friis. Det Nye 9. april 1984.
Det var ikke akkurat en sprudlende Tore Hansen som åpnet døren da jeg banket på i Stockholms Castle Hotel. Merkelig, tenkte jeg, for her er en mann som omsider får realisert sin drøm: solo-plate i fremmed studio med fremmede musikere på fremmed sted. To ukers entusiastisk jobbing med noe helt nytt. Tenkte jeg.
Men Tore hostet og rygget inn i rommet. Og hva ser jeg? Appelsinskall overalt. Medisinflasker og sitronsaft. Mannen er ganske enkelt saftig forkjølet. Og er det noe man frykter når man befinner seg i en fremmed by ventende, for lengst bestilte studiotimer, teknikere, musikere og produsenter — så er det nettopp det. Hva er en sanger uten stemme? Blakk? Ja, minst!
Likevel. Dagene gikk. Og Tore tappert med dem. Supende sitronkonsentrat og hostesaft. Tynende stemmen. Ingen glamour. Få eller ingen farlige timer på by’n. Jobb, jobb, jobb. Og vår tapre helt bar vekten. Fra den første ensomme dagen i studio da alle var fremmede og ingen kjente hans bakgrunn, og produsent og musikere var folk med imponerende rulleblad og her skulle de høre disse ... kremt ... sangene som den snufsete nordmannen hadde med seg fra Norge. Til avreisedagen da respekten var gjensidig og opptakene i boks og Tore feiret med å kjøpe et digert, håndknyttet kinesisk teppe i midnattsblått.
Og nå sitter vi i Tores stue i Oslo. Tore avslappet, seg selv, og kassetten med de nye låtene rullende i bakgrunnen. Feiende pop-låter med hypermoderne motorbåt-rytme og klingende synth. På engelsk. Strofer skyter forbi: «Big brother’s having trouble/little sister’s on the loose/and all the little boy scouts are having trouble with the booze». Strofer som ble til over en risrett i en kinarestaurant i Stockholm.
Ingen svensker kjenner Tore
— Solo-plate, Tore. Har du hatt lyst lenge?
— Tanken har ligget og modnet ganske lenge. Egentlig var det meningen å gi ut solo-LP i stedet for «Høy tid», men jeg var redd for å bryte i stykker syklusen med én Unit Five-LP i året.
— Du låter bevisst forskjellig fra Unit Five?
— Ja, jeg ville jobbe med folk som ikke visste hva jeg sto for tidligere slik at jeg var et helt hvitt ark for dem. For å oppnå dette, måtte jeg til utlandet. Det er ikke en jævel i Sverige som vet hvem Tore Hansen er!
— Hvorfor engelske tekster?
— Jeg har slitt i åtte år med å lære Ola Nordmann nordnorsk. Dessuten visste jeg at produsenten ikke kunne hjelpe meg om jeg sang på nordnorsk, for det ville han ikke skjønne.
Noen tause sekunder.
— Dessuten har jeg en drøm om markedet utenfor Norge. Jeg er forbanna over at jeg er født i et land med fire millioner innbyggere. Urettferdig! Jeg synes også at det er blodig urettferdig at vi må synge på norsk i Melodi Grand Prix.
Jeg vil ut til et større publikum.
“Jeg tror jeg har like store sjanser på engelsk som på nordnorsk i Norge.” (Foto: Det Nyes arkiv)
Vil ikke lære noen noe
— Hva med ditt fallende platesalg?
— Jo, men dette er ikke Unit Five, det er Tore Hansen!
— Burde ikke det norske markedet være stort nok for deg?
— Sikkert. Men jeg tror jeg har like store sjanser på engelsk som på nordnorsk i Norge.
— Har Ola Nordmann lært tilstrekkelig?
— Jeg har aldri vært ute etter å lære noen noe som helst. Men Unit Five var en av dem som fikk Ola Nordmann til å kunne høre på noe annet enn Oslo-dialekt. Nå er det ett fett, det første oppstyret med å synge på egen dialekt har lagt seg.
— Åge fortsetter?
— Ære være ham for det! Åge er nå mer enn dialekten. Han har gjort alt så riktig, suksessen skyldes ikke bare at han synger på trøndersk.
— Men Unit Fives suksess skyldtes dialekten?
— Vår suksess skyldtes at alt stemte — melodi, tekster. Det vi gjorde stemte med folks oppfatning av oss.
— Du snakker som om gruppa var oppløst?
— Det var du som snakket om dalende platesalg!
— Men det er lenge siden «Høy tid». Er dere redde for å følge opp?
— Nei. Vi følte bare at vi for øyeblikket ikke hadde noe å tilføre musikalsk. Nye folk i besetningen og sånn. Vi ville jobbe litt stille før vi laget noe vi sto for.
— Spillejobber får dere?
— Ja, ja! Vi er gode på scenen. Vi spiller ræva av de fleste. Vi gjør det. Derfor fortsetter folk å komme.
Nytt teppe, sliten mann. I Stockholm.
Egon synger ræva av meg!
— Hvordan har gruppa reagert på at du går solo?
— Ikke negativt. Ja, for vi skal gjøre en LP som antakelig kommer til høsten. Du skjønner, alle var enige om at Unit Five skulle holde kjeft en stund.
— Blir det hardt å komme tilbake?
— Ja, men det vil bare si at vi må komme med et bedre produkt. Du får ingen ting gratis lenger ... Det er det ingen som gjør.
— Har du holdt av de beste melodiene til solo-LP’en?
— Jeg har da nesten et år på meg til Unit Five-platen. Dessuten har Jimmy og Kjell jobbet med låter som de ikke har fått brukt på LP’ene våre.
— Unit Five blir mer demokratisk?
— Større spredning.
— Er det et gammelt, internt behov som nå blir tilfredsstilt?
— Nei, det har gått bra som det har fungert. Men nå ... vel, nå skal vi også dele mer på sangen. Trommeslageren, Egon, synger ræva av meg.
Nå skal ikke det så mye til, jeg har jo en ganske brekende stemme.
Skremt og forkjølet
— Hvordan var det å møte Stockholm med de nye låtene — helt alene?
— Rart. Men det gikk bare én dag, så smeltet all imaginær is. Jeg var ganske skremt. Visste at produsenten, Ulf Wahlberg, hadde vært med på mye. Secret Service var jo «hot» i Europa. Og han hadde jobbet en del i franske studio. Lille meg midt oppi det! Men han fikk roet meg fort.
Et skjelmsk smil:
— Dessuten hadde jeg hele tida support fra Norge på besøk.
— Forkjølelsen ga deg panikk?
— To ganger ble jeg forkjølet — på 14 dager! Jævlig kjipt! Jeg måtte synge det som lå høyest først på dagen, mens stemmen ennå bar, og heller legge det dypere på slutten. Sitron drakk jeg, og all verdens svensk hostesaft. C-vitaminer i massevis. Du blir så redd, for du har en tilmålt periode som du må bli ferdig innenfor.
Tore sammen med tekniker Acke (til venstre) og super-produsenten Ulf Wahlberg (til høyre). «Ulf fikk roet meg fort.»
Den dummeste overskriften
En av de nye låtene bruser ut av Tores stereo. Han nikker mot spilleren:
— Den låten blir neppe med på LP’en. Jeg har 11, men vil bare bruke ti. Vi får se. Nå sender jeg ut kassetter til en del forskjellige mennesker — noen discjockeyer, en fyr i radioen, tre ungdommer og to voksne. Når de har hørt kassetten, fyller de ut et skjema. På den måten finner jeg gjennomsnitts-hit’en.
— Jøss! Er du så usikker på deg selv?
— Ja ... (tilgjort): Egentlig er jeg usikker. Det sto i P.S. Dummeste overskriften jeg har sett. Det må du få med!
— Du tar ikke tekstene på LP’en særlig alvorlig?
— Nei. Men der er noen tekster som jeg mener noe med også!
— Misbruker du ikke språket, da?
— Det er lettere å synge nonsens på engelsk enn på norsk. Hør her, jeg lager sanger!
Dinerte med Carola
— Hva gjorde du ellers i Stockholm?
— Traff svenske artister. Dinerte med Carola. Feiret Teigens suksess der borte. Kjøpte tepper og slikt.
— Er du lei av rappkjeften din?
— Jeg var lei av alt jeg hadde gjort da jeg gikk i gang med LP’en.
— Opplevde du noen utpreget forskjell på svensker og nordmenn i løpet av dine 14 dager i Stockholm?
— Svenskene er mer kontinentale. Jeg har sånn sans for lunsjskikken deres. Masse lunsj-kroer overalt. Det er ikke synd hvis man tar seg et glass pils til lunsj. Ingen ringer hjem og forteller at du er blitt alkoholiker. Svenskene tar gjerne en konjakk til kaffen søndag også, uten at det er synd. I det hele tatt har de et løsere syn på hverdagen.
Ett svangerskap
— Du har en drøm om et marked utenfor Norge. Hva innebærer det helt konkret?
— Da mener jeg utenfor Norge. Men jeg regner med å kunne kommunisere bedre med svensker enn med engelskmenn. Jeg tenker først og fremst på Skandinavia.
— I snakkende stund er LP’en din uten tittel, og planlagt utgivelse er april/mai. Men du vet i hvert fall hvor lenge du har holdt på med disse låtene?
— Siden ... vel, i ni måneder. Ett svangerskap.
— Og romanen din, hvor bliver den?
— Den holder jeg på med nå. Men den vil jeg ikke snakke om. Det får greie seg med én ting av gangen.
På teppetur i Stockholm. Tore shopper.