Hamburg 31. mai 1984, en idiot har nettopp stilt Joan Baez et spørsmål, Dylan benytter sjansen til å snike seg ut. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
JANUAR – I DOVREMAKKO OVER STOVNER
1984 var for meg den virkelige Smuget-perioden i Oslo. Cinzano og appelsin-juice er ikke blitt noe bedre med årene. Bodde tidvis på Smuget. Hoiet med Tor (Milde). Og Peter (Nagy). Når jeg ikke var i Trondheim og hoiet med Foto-Arne, Casino, Gunnar (Hordvik) og Ole Dalen, and all the usual suspects.
Av og til, ja, ganske ofte, kjørte jeg. Særlig etter at John (Smith) og jeg kjøpte hver vår splitter nye Fiat Uno, årets bil. Man fikk til og med kilometergodtgjørelse. Og da ble det et for og imot, landeveien gjennom Østerdalen kontra luftveien over Dovre. Noen ganger mellomlanding på Røros. Da følte man seg som på forsiden av «Ole Aleksander og bestemor til værs». Røros’ flyplass var et tilbake til 50-årene.
Det var et livlig år. Det åpnet med ekteskapsbrudd, nærmest på minuttet – ut i snetunge kvelden med pute under armen, og av sted til John på Stovner. Der flyttet jeg inn for et par måneder.
Spellemannprisen ble arrangert i Oslo Konserthus 7. januar. The Monroes raspet med seg alt som var å vinne, bortsett fra hedersprisen som Jahn Teigen sikret seg. Festen ble arrangert på Studio 26, om jeg husker riktig. Pent antrekk var påbudt, men da hverken John eller jeg hadde drevet det særlig langt som dressmenn, og slett ikke hadde walk in closets som bugnet av mandig jåleri, sjekket vi om bunad ble regnet som «pent antrekk». Det het jo tross alt «Spellemannprisen». Og ja, bunad gjaldt.
Ingen av oss hadde bunad, selvfølgelig, det skulle da også tatt seg ut, men vi regnet med at det skulle være lett å leie. Det var det imidlertid ikke. Telefonrunden avslørte at byens tilfang av karnevalsutstyr var svært begrenset. Påskekylling og nisse, ja, kanskje til og med Fantomet, men bunad? Slett ikke. Det nærmeste vi kom var en butikk i Storgaten. Mannen i telefonen nevnte etter noe betenkning at det kunne være han hadde noen folkedrakter. Utenlandske. Ungarske. Vi spisset ører. Folkedrakter er internasjonale bunader. Det fikk gå.
Så troppet vi opp i forretningens til den hyggelige mannen. Han viste oss inn i sitt showroom. Det luktet møllkuler og armod. Skepsisen begynte å murre. Han pekte på folkedraktene, de hang på skapet. Hjertet sank. John og jeg vekslet blikk.
Draktene så ikke bare fake ut, de var krigserklæringer.
En ting var de knehøye gamasjene i brun crushlakk. To crushlakk-rør med strikk nederst, den festet man under skoen, og vips så det nesten ut som støvler. Nesten. I dempet belysning. Veldig dempet.
Buksene var korte, knickersaktige. Men de falske støvlene skulle kamuflere det. De stoppet rett under kneet slik at det kunne se ut som om man hadde stappet resten av buksene ned i dem. Kunne.
Skjorte og blomstret vest med gullkjede var sydd i ett stykke. Vesten bare en illusjon, altså, og gullkjedet av plast.
Nedslående som bare det, og likevel slo det ikke hodeplaggene.
Man skulle jo forvente at to identiske kostymer krevde to identiske hatter. Men utleieren beklaget, hattene var slett ikke like, og han ble uklar da vi spurte hvorfor. John snappet den ene, en frekk Robin Hood-sak med vaiende fjær. Jeg måtte ta til takke med svarteper, en sørgelig sort pottelignende kreasjon med rød rand langs bremmen. Hatten var utsmykket med grønt og hvitt bånd i polyester og noen underlige blomster laget av … piperensere. Det så ikke troverdig ut, innvendte jeg.
Utleier, la oss kalle ham Pinocchio, holdt på sitt. Den avgjørende replikken:
- Disse folkedraktene er blitt brukt flere ganger av serveringspersonalet i den ungarske ambassaden ved store mottagelser. De er godkjent på offisielt hold.
Det kunne man jo ikke argumentere mot. Dessuten hadde John og jeg knapt om tid nå. Det var folkedrakt eller kjedelig. Vi gikk for krigserklæringene. Det ergret meg at John hadde sikret seg Robin Hood-hatten. Min var bare rar. John lo åpenlyst.
Det var altså i disse kostymene vi ankom til Studio 26. Spellemann-general Sæmund Fiskvik stoppet oss umiddelbart.
- Dere kan ikke gå inn sånn.
Folklore på Spellemann-festen, ungarsk folkedrakt, nesten autentisk. Svært nesten. Nærmest ikke i det hele tatt. Sæmund Fiskvik utstrålte skepsis. (Foto: John Smith)
Vi informerte den uvitende marxisten om at bunad var godtatt som antrekk. Riktignok hadde vi ikke bunad, men til gjengjeld ekte ungarske folkedrakter – rett fra den ungarske ambassade.
- Men dere er da ikke ungarere, innvendte Fiskvik, litt usikker nå, og stirret skarpt på piperenser-blomstene mine.
Vi ga oss ikke. Vi ble truende. Vi beskyldte Fiskvik for vaskeekte diskriminering. Vi var krenket på Ungarns vegne. Vi ville informere den tilstedeværende presse, særlig VG og Dagbladet, om denne fornærmelsen. På vegne av Ungarn. Fiskvik slo retrett. Motstrebende. Han trodde ikke på et ord av hva vi sa, men hva skulle han gjøre? Han hadde ingen ting å sammenligne med. Ingen kom på spellemannsfest i falsk ungarsk folkedrakt. Men her sto to.
Vi ble i hvert fall lagt merke til. Men det var ingen morsom fest, dessuten ville John videre. Vi var nemlig bedt til pinnekjøtt og fest hos noen venner av ham på Stovner.
Så stakk vi ut for å finne drosje. 7. januar i Oslo, uten yttertøy, bare iført karnevalsplagg i tynn viskose. Pluss dovremakkoene våre. Det tok lang tid før vi greide å kapre en taxi. Få ledige biler og svært skeptiske sjåfører. De hadde slett ikke lyst til å drasse på to tynnkledte fylliker med piperenser-hatter. De kunne være så ungarske de bare ville. Vi frøs så vi skranglet.
Hutrende og med blåfrosne nesetipper, ankom vil til pinnekjøttlaget. Mitt første og hittil eneste. Jeg var mer frossen enn sulten, og noe bedugget. Å knaske sure sauepinner var ikke for meg. Fattigmannskost, innvendte jeg, og lærte i samme øyeblikk at pinnekjøtt-entusiastene i Norge er en fanatisk panserbrigade som ikke tåler kødding. Det ble helt stille rundt bordet. Jeg tror ikke piperenser-hatten min virket formildende. Jeg klappet igjen, og knasket diplomatisk på et kraveben som smakte en blanding av våt ullgenser og talg.
Utover senkvelden fikk jeg god kontakt med en pikelill, og sannelig ville hun ha meg med hjem. Gåavstand, sa hun og visste om en snarvei. Den funket nok best om sommeren. Vi vasset gjennom mørke og sno med sne til midjen. De ungarske gamasjene slet i dypsneen og skoene tok inn smeltevann. Damen holdt kåpen sin rundt meg. Jeg frøs så piperenserne ristet.
I pikebo var det imidlertid lys og varme, og dessuten gode påskudd til å kle av seg. Alt, faktisk. Jeg ble omsorgsfullt tatt hånd om, frottert og varmet, mens de latterlige plaggene lå rundt omkring til tørk. En Björn Afzelius-plate snurret. Jeg turte ikke si hva jeg mente om den.
Det ble ikke mye søvn, men en god del sukk og smask, både oventil og nedentil.
I grålysningen la jeg av sted tilbake til John. Da buksene og gamasjene fortsatt var kliss, og sokkene også, sprang jeg forbi Stovner-senteret på glatte sko, uten sokker, iført fake ungarsk folkeskjorte med vest og en fortsatt våt dovremakko. Buksene, gamasjene og hatten holdt jeg under armen. At folk stoppet og glodde holder jeg ikke mot dem. Kanskje hørte jeg barnegråt også.
Hos John kunne jeg følge sporene hans. Gamasjer i entreen. ungarske kortbukser på badet. Skjorte med vest i badekaret. Hatt med fjær på terskelen inn til soverommet.
John hørte meg.
- Hva er dette for en tid å komme på? Snøvlet han. Jeg ante ikke. Tiden, altså.
- Jeg tror jeg hviler litt i stuen, sa jeg,
- Det gjør du ikke. Svarte John. - Du hviler på soverommet som alle andre siviliserte mennesker.
Så gjorde jeg det. Tidlig en morgen etter Spellemannprisen-utdelingen i januar 1984. Lå jeg og hvilte ved siden av John. Av og til begynte vi å le.
Jeg savner John.
Her blir John utsatt for et kort-triks i Bodø.
FEBRUAR – AVBLÅST FOR PASSIVT SPILL DA HAN SKULLE SKYTE
John var det rauseste menneske jeg har kjent, og han åpnet sin dør for meg i den vonde perioden (for alle involverte). Hos John sov man ikke på sofaen i stuen, man sov på soverommet - og ergo i dobbeltsengen til John. For ham den naturligste ting i verden. Man sover på soverom, man sover i seng. Punktum. Og slik ble det.
Når John fikk besøk som kom langveisfra og trengte å overnatte, så ble vi mange i sengen. På det meste kan jeg huske fem. Og mind you, det var ingen gråsone her. Det er faktisk mulig å dele seng uten å gyve løs på hverandre.
En natt våknet jeg av at John var borte. Jeg fant ham på kjøkkenet med en flaske whisky på bordet. "Du snorker sånn", sa han trist, og skjenket seg et nytt glass. Jeg tilbød meg øyeblikkelig å ligge på sofaen. Ikke snakk om. John var meget prinsippfast.
Han arrangerte bordhockey-turnering en aften. Vi hadde to Stiga-spill, mitt og hans, og vi var mange deltagere. Både plateselskapsfolk og journalister, med den uforlignelige Tor som oppmann og premieleverandør. Han hadde med seg godbiter fra sitt kontaktnett i Narvesen, minnebok, penner, kosedyr - og førstepremien, en riktig godbit, en tilbakekalt utgave av FIB-Aktuellt med bilder av en toppløs Carola på stranden.
Milde kommenterte de fleste kampene, særlig de han selv var involvert i - og protesterte meget oppbragt (JEG SKULLE JO SKYTE!!!) da en påseilet dommer (Irene) avblåste ham for passivt spill og utviste høyre ving i et minutt (den ble gjemt på et utilgjengelig sted under jumperen hennes).
Christian, min faste bordhockey-motstander i Harald Hårfagres gate, fikk nerver og tapte både for Bente og Irene, og forsvant tidlig ut av medaljekampen. Jeg vant alle mine matcher, ikke uten å opptre motbydelig selvgod (ja, jeg er en fryktelig vinner), og en brølende oppmann overrakte meg Carola akkurat da naboen ringte på for å klage over all ropingen (til oppmannen). Jeg forsøkte i forvirringen å bytte bort Carola med Johns minnebok (han kom på 2. plass), men John ville heller ikke ha Carola.
Heldigvis skulle ingen overnatte.
Hovmot skulle dessverre stå for fall. Da jeg tapte så få bordhockeykamper i 60-. 70- og 80-årene at de ville fått plass i myntlommen på en olabukse, foreslo jeg for min daværende sjef i Vi Menn deltagelse i Jæren Open på Bryne i januar 2006. Jeg planla å filleriste hele det etablerte bordhockey-Norge. Etter ti timers grisebank, innså jeg det forsmedelige, sisteplass av 23, og bare én seier. Så er det forskjell på løkkehockey og Champions League likevel. Men jeg ble faktisk registrert på Norges-rankingen etter turneringen. 104. plass. Her den opprinnelige billedteksten fra Vi Menn-reportasjen:
Den satt. Yan Friis, Norges 104. beste bordhockey-spiller, plukker nok en puck ut av eget mål, og forsøker å late som om han er en god taper. Det er han ikke. (Foto: Thomas Alf Larsen)
Selv ikke i en fotomontasje klarer jeg å score. Fallet fra hovmot var brutalt. Jeg har ikke rørt et hockeyspill siden.
Februar var også måneden da jeg dro til Stockholm for å snakke med Ulf Lundell. Han var i full gang med innspillingen av LP’n “Sweethearts” - og med en flaske hvitvin. I april kom han til Oslo og tok i mot på Grand, drita full og helt på snørra - midt i et opprivende samlivsbrudd. Dramaet i to akter - februar og april - finner du når du klikker her.
Jeg dro til Stockholm igjen helt på tampen av måneden, på oppfordring fra Tore Hansen som var ensom og ønsket selskap. Det kan du lese om her.
MARS/APRIL – DEN RARE PIKEN OG PISTOL-ALAN
Så avsluttet jeg leieboertilværelsen hos John på Stovner og flyttet inn i en hybel på Sogn studentby. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den eller om jeg i det hele tatt hadde rett til å bo der. Det gjorde uansett ikke noe til eller fra. Jeg nektet å inkarnere i hybelen. Den vedkom meg ikke. De andre studentene jeg delte bad og kjøkken med vedkom meg heller ikke. Jeg husker ikke engang hvordan de så ut. Hybelen var uten personlige eiendeler. Et skrivebord, en lampe, et lite bord, en stol og en smal seng. Et tomt skap. Gardiner som alltid var trukket for. Rommet svømte i et dunkelt halvlys. Jeg hatet det. Jeg foraktet det. Det var meg så uvedkommende at jeg ikke engang betraktet meg selv som på gjennomreise. Jeg var der ikke. Jeg kom sent. Sov. Og forsvant tidlig. Jeg brukte aldri kjøkkenet.
Jeg hadde fortsatt en hvit Fiat 850 (Uno’en kom senere dette året) med en fryktelig bilstereo, diskantanlegget mitt. Og fast jobb i Det Nye. Sinnets redning.
Når jeg ikke var ute og drakk, satt jeg på Det Nye. På kontoret mitt. Og skrev. Mat kjøpte jeg nede i Sørkedalsveien. Varme gryteretter i plastboks. Jeg kjøpte alltid litt for mye. Åt svineriet mens jeg så en video. Betamaskinen og TV'n sto på layouten. Kveldene hadde jeg i fred. Gryterett og video. Mens vaskedamen holdt på ute i korridoren. Satt jeg der og glodde på B-filmer. Og ruslet tilbake til kontoret, røkte og skrev. Kanskje en plateanmeldelse. Kanskje en artikkel. Kanskje et brev. Eller ringte Arne i Trondheim.
Det kunne bli sent. Over midnatt. En gang syntes jeg at jeg hørte bevegelse ute i korridoren. I neste sekund sprang Allan inn gjennom døren i et hopp, og sto bredbent med en pistol i hendene og siktet på meg. Vi skvatt like høyt begge to.
- Hva gjør du her så sent, sa han forbløffet.
- Hva gjør du her med en pistol, svarte jeg, med rette.
Han kom fra skytebanen. Og nå advarte han meg.
- Du må aldri sitte her alene om natten. Det er narkomane der ute. De kan bryte seg inn. Jeg er alltid bevæpnet hvis jeg må innom og det er sent.
- Men da kan du jo komme til å skyte vaskedamen, innvendte jeg.
Allan så uutgrunnelig på meg.
- Det skjer aldri. Jeg hører forskjell.
Sa Allan, reportasjefotografen. En av de gamle originaler og legender. Han hørte forskjell.
Jeg kjøpte ikke pistol.
Så dro jeg på Pingvinen og drakk. Sammen med Peter. Vi må ha bodd der, Peter og jeg. Det Nye-gutta. Vi var begge fans av "Dr. Mabuse".
Peter og jeg var kjempefans av “Dr. Mabuse”. Den måtte spilles høyt. Veldig høyt.
En natt ble en rar pike med meg hjem. Rar fordi hun sa så lite. Men bli med meg ville hun. Hun var svartkledd, litt gotisk å se til, og kløp meg i midjen i drosjen. Jeg hadde advart henne om hybelen. Den var ikke koselig. Det gjorde ingen ting, sa hun. Så lurte hun på om hun kunne binde meg til sovesofaen. Det hadde jeg ikke så veldig lyst til. Om hun kunne få låne beltet mitt. Nå ble jeg vaktsom. Beltet? Jeg tror du skjønner hva jeg mener, sa hun da, og ville markere at hun hadde styringen. Jeg ville ikke gi fra meg beltet. Selv ikke da hun lovet at det ikke skulle gjøre veldig vondt.
Det endte med at vi sov tett inntil hverandre på den trange divanen, vaktsomme, og med alle klærne på.
Om morgen pusset hun tennene. Hun hadde tannbørste i vesken. Og så forsvant hun. Jeg så henne aldri igjen.
Livet byr på mange rare opplevelser. Dette var en slik.
MAI – JAKTEN PÅ BOB DYLAN
Travle mai. Jeg fikk ordnet 17. mai-forside på Big Hand, Casino & Claudia. Klump i halsen. Du får det ikke mer 17. mai enn det.
17. mai 1984, du store alpakka!
Ja, sauer kan stange. (Foto: Arne Nordtømme)
Ny tur til Trondheim. Foto-Arne og jeg kjørte til Verdalen og gården til Hans Rotmo. Der klappet jeg ekte sauer og kunne avsløre at det var bonde jeg ville bli. Som gutt. Ikke like sikker nå. (Kan sauer stange?)
Men mai var først og fremst Bob Dylan. Han fylte 43 og la av sted til Europa. Turneen åpnet 28. mai i et 2000 år gammelt romersk amfiteater i Verona. Kommunikasjon mellom CBS på Økern og Dylans management ga løfter om audiens med mannen. Jeg hadde nemlig med meg diplom fra Norge for Dylans seier i Det Nyes leseravstemning, årets LP 1981: "Shot Of Love". I 1984 var dette kjærkomment for den noe rufsete merkevaren Dylan, og årets LP hang tross alt ekstra høyt for mannen de kastet stinkbombe på i Drammen. Klart den norske journalisten fikk audiens.
Jeg sto altså oppført i papirene til legendariske Bill Graham, Dylans turné-leder. Det var bare ett problem, jeg hadde booket hotell i Milano (som avtalt på forhånd), men så var ikke Milano hovedkvarteret likevel. Alle befant seg i Verona. Ikke nok med det, jeg hadde bare to timer på meg til å nå konserten.
Det var 20 mil til Verona. Jeg måtte leie bil med sjåfør. Det kostet skjorta, som man sier. Det kostet også det man hadde av nerver, for denne sjåføren håndterte sin Rover som en Formel 1 - speedometeret lå flatt i 180 km/t mens en tordenstorm gikk av rundt oss og vi suste inn i en flodvegg med null sikt. I den farten. Jeg krøp ned i baksetet og lukket øynene. Døden bak rattet.
Men vi nådde konserten. I live til og med. Ikke til å fatte. Hva så med Bill Graham, avtalen og diplomet? La meg forsiktig antyde at mannen ingen forståelse hadde for at jeg, mitt naut, hadde latt diplomet bli igjen i Milano.
- Vi skal ikke til Milano, vi skal til Hamburg, og din avtale er her i morgen formiddag.
Begge skjønte at det ikke ville skje. Det var sent. Da han hørte at jeg også skulle til Hamburg, gikk han motvillig med på å forskyve avtalen dit. Reddet. Trodde jeg.
Jeg kunne altså gå morgendagens pressekonferanse rolig i møte. Nå gjaldt det bare å finne et rom. Det Nye skulle noen uker senere reagere skarpt på dobbel hotell-booking da reiseoppgjøret ble levert. Men det var verdt det. Ellers hadde jeg jo ikke kollidert med Dylan på toalettet. Toalettskalper henger høyt. Nå hadde jeg Dylan i Verona og McCartney i Abbey Road. Neste!
Pressekonferansen i Verona. Ja, det er meg med rød sirkel rundt hodet. Bildene under fra Verona er tatt av Stefan Wallgren.
Joan gjør seg klar til å svare på et spørsmål, og Bob benytter sjansen til å stikke av fra pressekonferansen. Ingen var interessert i å høre Joans svar. Enkelte journalister tar ordet bare for å ta ordet, og smisker med politisk korrekthet ved å late som om de lurer på noe med Joan Baez. INGEN LURER PÅ NOE MED JOAN BAEZ! Fordømte tulling! Nå stakk Dylan, som alle var der for å snakke med. Og jeg sto der med diplomet, som en annen landsbyidiot. Som forgjort. (Forsøk på foto: Yan Calmeyer Friis)
I Hamburg ble jeg lurt av en uforutsigbar Dylan som benyttet en snedig replikk fra Joan Baez til å stikke av fra pressekonferansen. Og der sto jeg i midtgangen med skjegget i postkassen og diplomet under armen. Graham streifet meg med blikket, det sved som en rikosjett, og så ristet han sakte og megetsigende på hodet - og gikk.
Jeg hadde ennå et par skudd igjen i revolveren. Det første gikk av i løse luften i Göteborg, for der kom jeg ikke i nærheten av hverken Dylan eller Graham. Men på Rådhusplassen i København hadde jeg endelig lykken med meg, for der kom han, Bill Graham, på spasertur. Og jeg hadde diplomet, fortsatt innpakket i gråpapir, under armen.
- Du igjen, sa Graham.
- Ja, sa jeg, og jeg har fortsatt diplomet. Er det mulig å overrekke det her i København?
Han hadde kort lunte nå. Milano-Verona-Hamburg-Göteborg-København. Jeg var mannen som nektet å forsvinne.
- Go away, you silly man! brølte han, mørkerød i ansiktet.
Jeg skjønte at aksjene mine var svært lite verdt, og foreslo forsiktig at jeg overlot diplomet til ham, så kunne han gi det Dylan.
- Hvis du sier ett ord til om det helvetes diplomet, skal jeg træ det ned over hodet på deg!
Diplomet står i dag parkert i en kjellerbod på Røa. Fortsatt innpakket i gråpapir, i tålmodig vente på å bli beundret av en olding som er rukket å bli nesten dobbelt så gammel som han var da.
Den hele og fulle dekningen av jakten på Bob Dylan finner du ved å klikke her.
Verdens mest bereiste diplom nærmer seg sitt bestemmelsessted, en kjellerebod på Røa.
Og under, noen av de beste platene som snurret på grammofonene i England sommeren 1984:
JUNI-JULI – FORPLANTNINGSØVELSER MED INNSYN
Mitt neste trekk denne sommeren (etter å ha plaget Bill Graham) var å leie leilighet i Jacob Aalls gate. En enorm opptur etter armodens vår på Sogn studentby. Leiligheten lå i fjerde etasje, enormt høyt under taket, gipskroner, rare vinkler og ingen møbler.
Jeg nøt tomheten og de store øde tregulvene. Tok en tur ut på IKEA og kjøpte en svart stålampe, en stor pute og en barkrakk med flettet sete. Hadde fått platespilleren på plass og en håndfull plater.
Slik nøt jeg den spartanske boligen i noen dager. Jeg hadde all verdens tid. Å sitte slik på det åpne gulvet og høre musikk og drikke whisky med cola. Ah, luksus. Ungkarens hjemkomst.
Men så begynte alvoret. Og det involverte bærehjelp. F.eks. Peter. Han er et av de mest lojale mennesker jeg vet om. Han er der alltid for dem han er glad i. Og han var der for meg. Det samme var John, som vi begge savner.
Det var en helvetes jobb å få platene opp de endeløse trappene og inn i de ganske vaklevorne hyllene som jeg stablet helt til taket. Noe jeg angret på da min datter Ida var der, for det så unektelig skummelt ut når hyllene gynget lett i takt med våre egne løpende skritt over gulvet. Jeg ba henne holde seg litt unna hyllene. Og svelget et gulp.
Snart hadde jeg arbeidsplass og blomstret sofagruppe som gikk i rødt. Overlatt meg av min mor fra barndoms, eller snarere ungdomshjemmet mitt. De var dype å sitte i, men i korteste laget for erotisk kontemplasjon med tilhørende akrobatiske utfall i forplantningsøyemed. Men man får jo til alt.
De samme øvelsene kunne også utføres hjemme hos fremmede frøkner man nettopp var blitt presentert for, og som levde i bygård uten gardiner, og med generøst innsyn for alle med overhøyde. Og det var ikke få. I morgengry en søndags sommermorgen på Briskeby kunne man lett telle hvor mange naboer som var våkne. Noen av dem vinket til og med. Jeg foretrakk gardiner.
Nå bodde jeg uansett på Majorstuen igjen. Kort vei til jobben (men jeg kjørte likevel). Kort vei til alt. Og videoutleie på hjørnet. Det var utrolig hvor mange filmer jeg etter hvert presterte å få i meg. Det ble en ny lidenskap. Action? Thriller? Krig? Alt som ex-fruer og veldige mange pikeliller ikke kan fordra? Bring 'em on. Tomhylsene sprutet ut over gulvet i Jacob Aallsgate. Jeg var i mitt ess.
Jeg tok noen turer til Tønsberg. Men det var fordi jeg hadde fått meg både ny kjæreste og ny bil (endelig Uno), og nå var jeg med for å hilse på moren hennes.
Og det gikk selvfølgelig i Prince og Springsteen og Nick Cave og Waterboys i Jacob Aalls gate. På Pingvinen gikk det i Wham! og Frankie og Prince. Fin sommer. Jeg må si det.
AUGUST-SEPTEMBER - FRIDA OG DEN SLEMME KASSETTSPILLEREN
Det var den sensommeren jeg nøt mitt comeback på Majorstuen, i Jacob Aalls gate. Da mørket kom inn i september, viste jeg lysbilder på bygården rett over gaten. Det var ganske populært blant mine gjester, men kanskje ikke fullt så gøy for dem som bodde i den utvalgte nabogården. Det var utrolig hvor skarpt apparatet klart å stille, og hvor store bildene ble. Vi studerte akkurat et fra Tønsberg da det ringte på. Jeg slo av fremviseren, og lot som ingen ting. Det ringte ikke på igjen.
I september fikk jeg intervjue min neste ABBA. Det hadde vært Agnetha i vinter. Snart skulle jeg få en runde med Benny og Björn samtidig, i London. Men akkurat nå var det Frida på Carl Johan Bistro. En frossen men taleglad og imøtekommende Frida.
Det er slett ikke noe dårlig intervju. Det er et av mine notatløse. Det med Kate Bush i 1982 var spontant fra hennes side, den gang var jeg uforberedt og uten penn og papir. Det med Frida var ikke spontant, men kassettspilleren sviktet.
Jeg har aldri vært glad i å tape intervjuer. Det innebærer kolossalt mye ekstraarbeid. Har du intervjuobjektet på bånd, blir du ekstra nøye med detaljer, du kjører rewind og play om og om igjen for å fange akkurat den nølingen, selvkorrigeringen, kanskje en klønete formulering som måtte reformuleres. En helvetes jobb. Et times intervju tar sikkert fire timer å skrive ut. Og så skal du redigere det ned. Kraftig. Brutalt.
Notatintervjuer funker mye bedre. Er du erfaren, har du ditt eget sett stikkord og markeringsbøyer som utløser fotografisk hukommelse. De krøllete tegnene på papiret - som for et annet menneske bare er krøllete tegn på papiret - kan plutselig vokse og ta form og bli et, ja, kanskje tre svært levende avsnitt. Dessuten redigerer du intervjuet i sanntid, mens dere snakker. Det er en teknikk. Jeg tilegnet meg den tidlig.
Men det er fristende å tape. Kassettspilleren frigjør deg fra papiret og pennen. Når du noterer, mister du øyekontakten med intervjuobjektet, du må også være veldig bevisst det psykologiske i situasjonen. Graden av iver under noteringen blir fort sanset av intervjuobjektet, og tolket. Var dette så lurt å si, vil de kanskje tenke, og bli vaktsomme, og ordknappe. Man må holde en jevn, avslappet noteringshastighet, og bikke arket så ikke intervjuobjektets nysgjerrige blikk fanger opp hva du noterte (og ikke noterte) av det som nettopp ble sagt.
Du må også unngå fristelsen for å notere ned lange, og sikkert snappy formuleringer ordrett. Da inntreffer en lang stillhet som kan gjøre enkelte intervjuobjekter ubekvemme, og da føler man seg tvunget til å ta ordet, fortsatt med hjernen inne i den lange setningen, og dermed begår man nullkommentarer og vinne tid-spørsmål som er er helt uinteressante, og som både du og intervjuobjektet vet at ikke kommer til å bli gjengitt på trykk, journalistens svar på å trå vannet. Ikke bra.
Zappa var veldig oppmerksom, han kunne slå over i å diktere, for å forsikre seg om at jeg fikk med alt. Han lot seg også distrahere, blikket søkte notisboken eller arket (jeg brukte ofte en bunke A4-ark brettet dobbelt), som jeg derfor flytte ned i fanget så bordkanten skjulte hva jeg skrev. Et effektivt grep.
Eksempel på skjuling av notatpapirer under bordkant, her utført på Frank Zappa i 1980. (Foto: Svein Boye Andersen)
Det Nye, 23. oktober 1984
Bruk av kassettspiller skaper en helt annen stemning. Man har blikkontakt, kan snakke fritt og avslappet uten å frykte at man går glipp av en uttalelse, en snedig formulering etc. Det skaper illusjonen av en samtale. Men et intervju er ikke en samtale. De fleste intervjuobjektene ville aldri satt seg ned overfor deg frivillig i denne settingen, om det ikke var fordi de hadde noe å tjene på det. Du er der for dem, ikke omvendt. Samme hvor hyggelig dere har det, bør man ikke glemme det.
Uansett. Jeg fikk kassettspiller-kontakten med Frida. Jeg hadde den opprømte, glade følelsen mens vi snakket. Og kjente et tordenvær av skuffelse og raseri da det viste seg at spilleren hadde sviktet. Ikke så mye som ett sekund var bevart. Det som fulgte slapp Frida å oppleve, for det skjedde i Jacob Aalls gate. Akkurat hjemkommet, hakeslepp, susetaus kassettspiller. Og så røk spilleren i murveggen ute i entreen, så batterier og plastbiter skvatt. Helvetes dritt!
Da bar det rett til arbeidsbordet med blanke ark for å rekonstruere intervjuet, som er vedlagt her. Det er forunderlig hvor meget man husker når alt er ferskt. Det var faktisk en fryd å utføre denne gjenopprettings-prosessen. Akkurat som på hotellrommet i London da jeg rekonstruerte Kate Bush. Inspirerende og tilfredsstillende. Jeg kan det, jeg husker, det er der alt sammen! Journalistens mestringsfølelse er gull verdt.
Resultatene ble i begge de notatfrie tilfellene helt utmerket. I slike situasjoner tenkte jeg alltid på Nick Kent, min favorittjournalist på 70- og 80-tallet. Han regjerte i New Musical Express. Og jeg fikk høre av flere, ikke minst av artister han hadde intervjuet, at han aldri noterte (eller tok opp), men skrev ut etter hukommelsen, og så vidt jeg vet hadde ingen noensinne knepet ham i sitatfusk.
Frida-intervjuet ligger på min ABBA-krønike,det gjør også samtaler med Agnetha, Björn og Benny. Det er bare å klikke her.
I det Oslo-dominerte musikkjournalist-miljøet foregikk på denne tiden en diskusjon om style. Og man skrev det på engelsk, selvfølgelig. Av en eller annen grunn var ofte Puls-journalister av den oppfatning at de norske ordene for de engelske hadde en helt annen betydning, og derfor ikke kunne brukes. Style, altså, ikke stil. Style var helt avgjørende i rocken i 1984, enten hadde man det, eller så hadde man det ikke og var håpløst fortapt.
Stakkars engelskmenn. De hadde bare sitt eget ord på sitt eget sprog. Style. Upresist. Musikkjournalister med base i Oslo beriket det norske sprog ved å innføre engelske ord som ble gitt en helt unik og for utenforstående hemmelig betydning som ikke kunne dekkes med noe som helst av de treige formuleringene du fant i en tradisjonell norsk ordbok. Style. Det hadde ikke samme presisjon på engelsk. Bare musikkjournalister med base i Oslo kjente til den presise betydning av style - på norsk.
Og krevde du en presis definisjon, for eksempel fra Tore Olsen, fikk du bare et snøft til svar. For å bruke Rolv Wesenlunds parodi på kul ungdomssjargong i 1966: "Du har'e på feelingen." Det er så presist at det får holde.
Jeg elsket å erte Tore Olsen. Her parodierte jeg Style-debatten med et helt lite bilag 20. november 1984.
OKTOBER – TRACEYS GRISEVITS
Det var den høsten jeg tok med meg kjæreste til London og skulle jobbe. Ingen enkel kombinasjon. Nå var ikke det noen nyhet. Jeg hadde prøvd det før, og jeg skulle prøve det igjen. Men du blir distrahert, fordi at hvis du reiser alene, har du bare deg selv og jobben å tenke på. Med en gang du har med kjæreste, oppstår en parallell-tilværelse. Du er riktignok på jobb, men kjæresten din er på ferie, og du er reiseleder.
Å dra på Wham!-party - midt i den verste Wham!-feberen - var for eksempel ikke på toppen av min ønskeliste. Jeg mener, hvem vil være i det kaotiske alle-mot-alle virvaret, overrepresentert med fotografer som går over lik og tabloidjournalister som jager hver eneste fuckings kjendis som har forvillet seg inn på festen og som nå albuebrutalt blir forsøkt avlurt replikker, gjerne korte, som kan snus litt rundt på å brukes over hele forsiden i morgen.
Jeg ville kommet, sett og gått. Hadde jeg vært alene. Med kjæreste må man lide. Ja, for hun synes jo det er stas å menge seg i blitzregnet, kanskje få et oppmerksomt blikk fra Simon Le Bon, Gary Holton, Bob Geldof og George Michael. Smale inntrykk, som skal fortelles igjen og igjen når hun kommer hjem.
Jeg måtte, enten jeg ville eller ikke, og absolutt ikke fordi hun hadde bedt om det, justere hver eneste avtale etter hennes humør. De engelske plateselskapene ble ofte forundret når de ble kontaktet av journalister fra mikrolandet Norge som lurte på om de ikke kunne flytte den intervjuavtalen til neste dag, eller en annen tid, fordi journalisten måtte ta seg av en kjæreste som kjedet seg. Det siste sa jeg ikke, da. I engelsk platebransje var det ikke den norske ubetydeligheten som bestemte når artisten skulle intervjues. Det var stort sett alltid omvendt.
Jeg fikk likevel intervjuet Depeche Mode, Big Country, Andy Partridge (i XTC). Dessuten var det en viss aktivitet hjemme i Oslo også. Jeg intervjuet Bluebells og tok et bilde av dem som jeg var mektig stolt av etterpå. Så var Peter og jeg oppe i studioet til Arve Sigvaldsen) og sang "Knockin' On Heaven's Door" til Det Nye-kassetten "Rocksjå-2". Jeg bidro også med gitar og et slag på skarptrommen pr. takt. Da var jeg nemlig multiinstrumentalist også.
Det Nye, 4. desember 1984
Veldig stolt av dette Bluebells-bildet som jeg tok på Bristol. Igjen med Livs stavblitz i sentrum. Det Nye 27. november 1984.
Dramatisk på SAS-hotellet da Tracey utsatte meg for sin favoritt practical joke. Arrestasjoner måtte påregnes.
Høstens høydepunkt var likevel møtet med Tracey Ullman på SAS-hotellet i Oslo. En vanvittig sjarmerende dame. Hun snakker som en sprettball og mente bestemt at jeg lignet på Ian McCulloch (Echo & The Bunnymen). I hennes forrykte hode lignet Terje Engen på Marlon Brando. Så man måtte ta den unge damens observasjonsevne med en klype salt.
Uansett. Bortsett fra å gjøre alt hun kunne for å avspore meg, presterte hun å utsette meg for en practical joke som satte varige spor i mitt sarte sjelsliv. La meg sitere:
"Det var et ektepar som ikke hadde det så veldig bra sammen, bortsett fra på ett område: Sex. Der gikk det virkelig unna, skal jeg si deg!
Vel, en dag ble mannen drept i en bilulykke. Konen kommer til begravelsesbyrået og forteller forstanderen at vel, ekteskapet var ikke all verden, men på det seksuelle området hadde de det så utrolig at nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Vel, vel, sa forstanderen, det er enkelt nok. Vi bare kapper av ham hans Willy ...
Vi kaller den Willy, ikke sant.
Så kappet de den av, og konen fikk den med seg hjem. Forstanderen hadde forklart hva hun skulle gjøre når hun fikk lyst til å ... ja, når hun ble ... Hun skulle ta den sånn ... se her!"
Tracey grep min høyre hånd og plasserte kjernen av et sigarettfilter i den. (Hun hadde fjernet papiret på utsiden.)
"Lukk neven, og så kjører du den opp og ned. Sånn, ja. Men fortere! OK, sånn gjorde hun, men da hun åpnet hånden fikk hun se ... Ja, åpne opp hånden din, da!"
Jeg gjorde det. Sigarettfilteret lå der som en puslete mark.
"Ja, og hver gang hun forsøkte det, var resultatet like dårlig."
Hun fikk meg til å gjøre flere slike pumpebevegelser, det internasjonale tegnet for ukritisk romstering i eget snabelskap. En eldre dame på nabobordet virket oppskaket og vinket på kelneren.
"Til slutt gikk hun tilbake til forstanderen og klaget. Å, men unnskyld! sa han ulykkelig, jeg glemte jo å gi deg de magiske dråpene."
Tracey grep hånden min igjen, helte en liten kork med neglelakkfjerner over sigarettfilteret, lukket hånden min om griseriet, og sa:
"Slik, sa han. Nå kan du forsøke igjen. Opp og ned med hånden, Fortere! Hardere! Så det virkelig rister!"
- Nei, vet De hva! kom det fra nabobordet.
"Sånn, ja! Nå kan du se."
Jeg åpnet hånden. Og avdekket noe som så umiskjennelig ut som en dose snabelsprut. Kelneren kom ilende. Tracey lo så bordet ristet. I det fjerne hørte jeg lyden av en sirene.
NOVEMBER-DESEMBER – BLUES MED ENGLENE
Det var i de dager jeg hadde utviklet noe som lignet mistenkelig på en hockeysveis, anla svart frakk (ikke for lang, så jeg kunne brukt hatten Det Nyes motejenter ga meg, men den var litt for liten og spratt av hvis jeg hostet), med knyttet belte, og mente jeg hadde visse likhetstrekk med Bogart som jeg forgudet da og forguder nå.
Det var også i de dager da jeg bodde så nær Majorstukrysset at alt var oppnåelig, ikke minst inkludert to videoutleiere og et pocketbok-utsalg. Film så man på pressevisninger (hvis John var grei og tok meg med) og premierer. Men jeg gadd sjelden kjøpe billett. Det var jo bare å leie noe. Best utvalg og kvalitet hadde Video Nova.
Jeg hadde ennå ikke inntatt videospalten i Det Nye, den ble styrt av Søren og layout-sjefen og dominert av C-filmer og snusk som lå langt unna målgruppen, for å si det mildt. De sverget dessuten til beta og mente at fremtiden var små tøysekassetter. Særlig.
John og jeg gjorde opprør tidlig i 1986 og overtok herredømmet. Jeg tror det var etter at Søren hadde anmeldt en film som het «Heksenes blodskam-orgier» eller noe lignende. Da gikk John og jeg til vår sjef og dronning, Rigmor, og skjønt hun avskydde konfrontasjoner, så også hun at det nok var tryggere å satse på englebarna John & Yan. Jeg overtok betamaskinen som sto inne på layouten. Det slo meg tidlig at det ikke var noen innertier. Så fikk jeg en billig VHS-maskin av Esselte. Luksus. Nå kom det riktige formatet min vei også. Ja, for det var jo det aller beste med dette, at vi fikk videoer til odel og eie.
Betamaskinen brukte jeg til å ta opp filmer fra TV. F.eks. Monkees-serien som gikk på MTV i 1986. Men jeg ble til slutt så lei av den at jeg kylte monsteret ut i vinternatten under en marguerita-tilstelning med Tor. Jeg trodde jeg skulle slippe å høre fra den til sneen gikk, men neida. Naboen over (som alltid var hyggelig) hadde fått med seg hva som skjedde og reddet maskinen neste morgen, enda den lå på halvmeters snedyp, og plasserte den utenfor inngangsdøren min. Jeg måtte danse og hoppe på den og slå med hammer inntil det med all tydelighet var blitt en ex-videomaskin som renholdsverkets muntre menn frivillig tok med seg.
Men på tampen av 1984 gikk det i beta. Og det var smalt.
Desember var måneden da R.E.M. kom til Oslo første gang. De var rare, veldig rare, særlig Michael Stipe. Du finner hele reportasjen og litt til hvis du klikker her.
Michael Stipe og Bill Berry på Munch Hotel i desember 1984. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Det var morsommere med singler. Og noen ganger kunne man f.eks. få Terje Tysland til å ta vignettbilde. Det Nye, 24. juli 1984.
Vignettbilde til singleanmeldelser, Yan & Peter i fin stil. (Foto: Terje Tysland)
Jeg var begynt å bli litt lei av LP’er på denne tiden. De føltes ikke som episke ting som skulle leve for evig og alltid, og som man kunne drukne seg i. De var fiffige, og på sitt beste ganske greie. Men det kom hele tiden nye LP’er som man like gjerne kunne spille. Og så forsvant gårsdagens aj! aj! en klassiker! rett i glemselen. Mens man alltid kunne spille «Revolver».
Så jeg ble single-mannen. Det var mye morsommere å anmelde en bunke singler. England produserte jo lekkerbiskener på rekke og rad. Noe fikk jeg fra plateselskapene. Annet handlet jeg på Det Nyes regning på Utopia. Nyhetene sto i en liten boks på disken. Jeg kjøpte mange. Man gjør det når Rigmor sier at det er helt i orden.
Nå kom jeg på at jeg handlet litt ute i distriktene også. Ble tipset om at en platebar i Lillestrøm (Lillestrøm Musikk) hadde funnet et stort restlager fra 60-tallet i kjelleren og satt det ut i butikken igjen. Og det stemte. Det gamle knorteekteparet var imidlertid ikke fremmed for samtidspriser, og jeg våget ikke tøye Det Nyes velvilje for voldsomt, så jeg valgte ut med omhu, forsiktighet og ikke minst tålmodighet. Det siste fordi den mannlige innehaveren tålte mas dårlig, og han syntes det var mas å be om mer enn én artist av gangen. Jeg sikret meg et komplett sett LP’er med Paul Revere & the Raiders, husker jeg, og dessuten en håndfull kassetter, originaler fra 60-tallet: Dream (den har noen rappet, dessverre), Dr. Strangely Strange, Buffalo Springfield, Vanilla Fudge, Paul Butterfield og endog Beatles. 60-talls. Gøy.
Like gøy var det ikke å bli oppringt av Willy B dagen etter. Jeg hadde sjelden hørt ham så puslete. Om jeg kunne stikke innom en butikk i Lillestrøm og se etter noen plater for ham? Lillestrøm Musikk? Ja, nettopp. Men kunne han ikke gjøre det selv? Jo, men det hadde seg slik at innehaveren hadde lagt ham for hat da han skjøv Four Tops til side og forlangte Pretty Things. Og det straks.
Utålmodigheten hadde terget den gamle knortekjeppen. Willy B ble kastet ut. Han var nekta. Nå tryglet han om hjelp.
Jeg avslo. Det var langt til Lillestrøm når man hadde masse nye plater å spille, og dessuten ikke ønsket å vekke mistenksomheten til den gamle luringen med den supre back-katalogen.
Var jeg slem? Kanskje. Men det var faktisk langt til Lillestrøm på 80-tallet, og jeg hadde travle dager.
Noen år senere overlot jeg Willy B et komplett sett av musikkavisen «Musikk» fra 1974 gratis på Rockefeller. Det må da kvalifisere som en kompensasjon.
Nå spiller han uansett blues med englene.
Musikk 1984 - Storbritannia
LP-tilhengere kan lese mine omtaler av 109 sentrale album som ble utgitt i 1984, bare klikk her - og kjenn fryd.
Under er en Spotify-spilleliste som inkluderer samtlige TOP 30 hits som debuterte på NMEs lister i 1984. 303 låter! Over 20 timers musikk!
1984 var hovedsakelig Liverpool-bandet Frankie Goes To Hollywood. De ga ut både et fenomenalt dobbelt-album og tre vanvittig sterke singler: “Relax”, “Two Tribes” og “The Power Of Love”. Kanskje de mektigste lydproduksjonene som ble utgitt det året. Det er vanskelig å finne en mer komplett kombinasjon av pop, provokasjon, markedsføring og studiokunst. At BBC nektet å spille usømmelige «Relax», bidro bare til å øke interessen. En fotografkollega av meg ble stoppet av en politimann på åpen gate i London, og måtte ta av seg den provoserende Frankie Goes To Hollywood-t-skjorten. Enten det, eller bli buret inne.
I kjølvannet av Liverpools nye sønner etablerte The Smiths seg som alternativt band med breddeappell med «What Difference Does It Make?», «Heaven Knows I’m Miserable Now» og «William, It Was Really Nothing»; Bronski Beat gjorde homofili til mainstream-pop med «Smalltown Boy» og «Why?»; Special AKA slo et virkningsfult slag for «Nelson Mandela»; og amerikanerne leverte Prince og Chaka Khan
Fem singler:
Frankie Goes to Hollywood – «Relax» (ZTT)
Denne platen var en fornærmelse bare i kraft av sin suverenitet. Den lød helt uventet og totalt omveltende, og likevel knadde den på gjenkjennelige tomter, men den tok det så mye lenger, og den var ikke redd for noe. Den var BANG! midt i fleisen, og så rått at du fikk gonoré bare av å høre på platen. Selvfølgelig ville ikke BBC spille den. Og gjett om det økte salget. Det finnes ikke noe mer salgsfremmende enn forbud.
Produksjonen er i seg selv et statement. Trevor Horn jobber i et lydatelier, han leverer maskinpresisjon, Fairlight-sampling, programmerte rytmer og et utall av 12-tommersmikser som belyser verket fra forskjellige vinkler. “Relax” var en kraftpakke, en happening, et monument. 80-tallet er borte for lengst, men “Relax” vil alltid stå igjen. Et vitnesbyrd om et år som blåste bakoversveis på tiden.
Jeg husker at jeg mislikte “Relax” sterkt da jeg spilte den første gang, hjemme hos John på Stovner. Men så dro jeg på byen, og “Relax” var over alt. Til slutt åt den meg, og jeg ble dens disippel. Senere samme høst, flyttet jeg inn på Hovseter, og der gikk forsterkeren umiddelbart til 11 når “Relax” snurret.
Bronski Beat – «Smalltown Boy» (Forbidden Fruit)
De hadde egentlig tenkt å covre Sex Pistols “Pretty Vacant”, men i møtet med maskinparken bandet rådde over, ble det ikke riktig som planlagt. De fant en Hi-NRG/disco-puls, la Jimmy Somervilles falsett over, og den fortalte den vonde historien om en ung homofil mann som forlot sitt hjemstedet etter å ha blitt utsatt for mobbing, vold og overgrep. Uvanlig eksplisitte greier i britisk mainstream-pop i 1984. Nummeret til London Gay Switchboard var risset inn i rillespeilet på 12-tommeren. Det var i det hele tatt ikke mye subtilt over Bronski Beats debut.
Sangen fikk en sentral plass i kampen for britiske homofiles rettigheter. Og den gjorde det uten å agitere. Det sørgmodige keyboardtemaet, den mekaniske pulsen og Somervilles desperat, høytflyvende stemme dramatiserer ordene og gjør dem levende og ekte. Det er ikke noe kampsymbol som synger, men en redd unggutt på flukt.
The Smiths – «What Difference Does It Make?» (Rough Trade)
1984 ble året da The Smiths eide indietronen. De rulet som individer - i hvert fall Morrissey og Marr, de rulet som band, og de rulet i plateforretningene. “What Difference Does It Make?” er en utmerket smakebit fra årets rikholdige repertoar. Marrs åpning er både riff og motor, mens Morrissey skjelve-bæljer ut en tekst om lojalitet, begjær, skyld og svik. The Byrds’ kimende gitarhimmel møter følelsesmonstret Morrissey in character. The Smiths’ beste låter er alle teatralske minidramaer på en spartansk pyntet og gåtefullt lyssatt scene. Ekstra bonus til Marr for riffet.
The Special AKA – «Nelson Mandela» (2 Tone)
Jerry Dammers fikk ideen etter en støttekonsert for den fengslede ANC-lederen i London i 1983. Han leste seg opp på Mandela og apartheid. Mørkt stoff. Det trengte lys. Dammers valgte et vanvittig iørefallende arrangement som kombinerte sterk melodilinje og oppfordring til allsang med en vilter, glad ska-rytme. Man skulle danse Nelson Mandela fri. Og låten funket som bare det. Tre sekunder inn, og dansegulvene myldret. Hver gang. Jeg så det med egne øyne på Gjøvik, så kom ikke her. Det var ingen selvfølge at dette skulle bli en breddeslager. Mandela var først og fremst etablert på venstresiden og blant apartheid-mostandere, men hans status som universelt frihetssymbol kom ikke til tydelig til syne før i 1985-86. Så denne Specials-innspillingen hadde en kolossal betydning, den plasserte Nelson Mandela på hitlistene.
Elvis Costello produserte, Stan Campbell sang hovedvokalen, og The Specials og medlemmer fra The Beat bidro til det kollektivet. Plata ble selvfølgelig forbudt i Syd-Afrika.
Chaka Khan – «I Feel for You» (Warner Bros.)
Skrevet og opprinnelig innspilt av Prince, men Arif Mardins produksjon for Khan gjorde den til noe annet: Melle Mels rap-åpning, Stevie Wonders munnspill, synthesizerne - en hel maskinpark av dem, funkrytmen og Khans mektige vokal - alt elegant skrudd sammen i et pulserende arrangementet.
Det er en plate som peker fremover. Rappingen er ikke et komisk tillegg, en såkalt novelty, ei heller går man for egne rap-versjoner. Her er rap-elementet bygget naturlig inn i en popsingle. Khans erfarne soul-autoritet møter en kompromissløst moderne produksjon, og skaper en av 80-tallets største klassikere.
Musikk 1984 - USA
I USA er 1984 Prince-året. Stikkord som «When Doves Cry» og filmen “Purple Rain” skulle vel si nok. Men 1984 var også det store gjennombruddet for kvinnebrigadene i popen, og her snakker vi om artister fra aller øverste hylle. Tina Turner gjorde tidenes karrierecomeback; Cyndi Lauper virvlet inn i popens nye supervåpen videoen, i en sprut av farver og humor, Madonna oppnådde keiserinnestatus med «Like a Virgin», hennes første #1 på Hot 100. Det skulle bli flere av dem (hun passert 12 listetoppere i 2000).
MTV var dessuten i ferd med å lure yngre generasjoiner til å tro at musikk ikke bare var lyd, men like meget bilde. Sangene man elsket hadde referanser til videobilder fremfor til bildene lytteren skapte i sitt eget hode.
Prince – «When Doves Cry» (Warner Bros.)
Princes første amerikanske nummer 1, og introduksjonen til “Purple Rain”, et prosjekt som var film, album og popstjerne-gjennombrudd rullet i ett. Albumet passerte 2,5 millioner solgte eksemplarer i USA før filmen hadde premiere.
“When Doves Cry” var en utfordring for amerikanske pop-ører. Prince fjernet bassen, lot trommemaskinen knalle løs i et tomt rom, og kjørte forvrengt gitar, barokke synthtemaer og et vondt familiedrama på kollisjonskurs. Låten jager avsted, dynamikken først og fremst skapt av alle de tomme feltene mellom instrumentene, det stillhet blir et instrument i seg selv. Utrolig fascinerende. Amerikanerne ble helt opphengt.
Princes superstjerne-status startet her.
Tina Turner – «What’s Love Got to Do with It» (Capitol)
Tina Turner gjenoppdager og omskaper seg selv. Hun hadde i utgangspunktet problemer med sangen, blant annet fordi den krevde en sårbarhet hun ikke var fortrolig med. Hun traff imidlertid spikeren og vel så det. Kontrasten mellom den kontrollerte, moderne synthproduksjonen og Tinas raspende kraft gjør innspillingen. Hun behandler ikke teksten som et sukkersøtt kjærlighetsbudskap. Hun er en voksen kvinne med en voksen kvinnes skepsis og syn på begjær og risiko. Den nye Tina ser tvers igjennom slemme menn.
Van Halen – «Jump» (Warner Bros.)
Eddie Van Halen var liksom gitargitaristen over alle gitargitarister; så det kom sikkert litt brått på da dette, som skulle bli bandets største hit, ble drevet av et massivt Prophet-10-synthtema. Gitargitaristen Eddie skrev stykket på keyboard hjemme. Synthesizeren sender den rett inn i poplandskapet, men Eddie finner plass til en av sine signatur-gitarsoloer, mens David Lee Roth leverer hardrockalibiet.
Om ikke annet viste «Jump» bandet at de kunne være like fysiske, selv om de leflet med pop-synth og lekker lyd. Etter å ha sett et klipp på facebook av en svært aldrende Lee Roth forsøke seg på “Jump”, må det sies at enkelte sanger nok har en øvre aldersgrense, i hvert fall for vokalister. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å høre den låten igjen etter dette.
Cyndi Lauper – «Girls Just Want to Have Fun» (Portrait)
Robert Hazards originalidé var skrevet fra en mannlig synsvinkel; Lauper endret teksten slik at sangen ble et utsagn om kvinners rett til å definere sitt eget liv og sin egen moro. Kombinert med den farverike videoen og Laupers bevisst teatralske image, ble resultatet en av MTV-alderens første virkelig store feministiske pophits, uten at platen et øyeblikk ga slipp på sitt skamløse slektskap til vaskeekte tyggegummipop. Ja takk, begge deler funker ikke alltid, men her er det tatt til et kunstnerisk nivå som overvinner alle forsøk på datostempling eller best før. Cyndi Lauper varer evig.
Madonna – «Like a Virgin» (Sire)
Utgitt høsten 1984. Madonnas første listetopper på Hot 100. Det sentrale er kombinasjonen av kontrollert Nile Rodgers-produksjon og Madonnas egen styring av seksualitet og image. Hun hadde allerede fått «Borderline» og «Lucky Star» høyt på Hot 100, men “Like a Virgin” tok henne fra lovende dance-popartist til en artist som selv kunne definere popens visuelle og kulturelle spilleregler. Disco, soul, pop, rock og Chic - elementene fant hverandre i Madonna (og i “Like A Virgin”), og hun hadde det magiske støvet som kombinasjonen trengte: Sex.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1984
Januar
Den 6. januar – Vinmonopolet vedtar å holde stengt på lørdager. Forsøket blir kortvarig: allerede i desember bestemmer Stortinget at lørdagsåpent skal gjeninnføres fra 1985.
Den 10. januar – USA og Vatikanet gjenoppretter fulle diplomatiske forbindelser. Forbindelsen hadde lenge vært politisk følsom i USA på grunn av forholdet mellom stat og kirke. Innlimt tekst
Den 20. januar – Arne Treholt blir arrestert, mistenkt for spionasje for Sovjetunionen. Treholt var embetsmann i Utenriksdepartementet og ble arrestert på Fornebu på vei til Wien. Saken ble en av de mest oppsiktsvekkende norske spionsakene under den kalde krigen.
Skandalen er et faktum. Arbeiderbladet 23. januar 1984.
Den 24. januar – Apple Macintosh blir lansert i USA. Macintosh bidro til å gjøre grafisk brukergrensesnitt, ikoner og bruk av mus kjent for et langt større publikum og ble et viktig vendepunkt i PC-historien. Innlimt tekst
Apple Macintosh, 1984. (Foto: Sailko / Wikimedia Commons, CC BY 3.0.)
Februar
Den 7. februar – Bruce McCandless II gjennomfører den første frie romvandringen uten sikkerhetsline til romfartøyet. Robert L. Stewart bruker også den nye manøvreringsenheten under ferden. Bildet av McCandless svevende alene over jorden ble et av romfartens mest berømte.
Ikonisk foto. (Astronaut Bruce McCandless under STS-41-B, 1984. Foto: NASA).
Den 8.–19. februar – vinter-OL arrangeres i Sarajevo i Jugoslavia.
Den 13. februar – Konstantin Tsjernenko overtar etter Jurij Andropov som leder for Sovjetunionens kommunistparti. Han skulle sitte bare litt over ett år før Mikhail Gorbatsjov overtok i 1985.
Den 26. februar – de siste amerikanske marinesoldatene forlater Beirut. Uttrekningen kom etter en periode med omfattende amerikansk militær innblanding i den libanesiske borgerkrigen.
Mars
Den 8. mars – Norsk Organisasjon for Asylsøkere, NOAS, blir stiftet. Organisasjonen skulle få en sentral rolle i norsk asyl- og flyktningpolitikk.
Den 12. mars – den britiske gruvearbeiderstreiken begynner for alvor. Titusener av arbeidere går ut i streik mot planlagte gruvenedleggelser. Konflikten varer i nær et år og blir en avgjørende styrkeprøve mellom fagbevegelsen og Margaret Thatchers regjering.
Den 14. mars – Sinn Féin-lederen Gerry Adams blir alvorlig såret i et attentat i Belfast. Angrepet skjer midt under konflikten i Nord-Irland.
Den 15. mars – den norske tikronen kommer som mynt i stedet for seddel.
Mynt fortrenger seddel. (www.ma-shops.de)
Den 16. mars – CIAs stasjonssjef i Beirut, William Buckley, blir kidnappet. Han blir holdt som gissel og dør senere i fangenskap.
April
Den 4. april – USAs president Ronald Reagan tar til orde for et internasjonalt forbud mot kjemiske våpen.
Den 17. april – den britiske politikvinnen Yvonne Fletcher blir skutt og drept utenfor Libyas ambassade i London. Hendelsen fører til en elleve dager lang beleiring av ambassaden og brudd i de diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Libya.
Mai
Den 5. mai – svenske Herreys vinner Eurovision Song Contest med «Diggi-Loo Diggi-Ley». Sangen blir også en betydelig europeisk hit.
Den 8. mai – Sovjetunionen kunngjør at landet vil boikotte sommer-OL i Los Angeles. De fleste landene i Warszawapakten følger etter; boikotten blir i stor grad sett som et svar på USAs boikott av Moskva-OL i 1980. Innlimt tekst
Den 10. mai – Den internasjonale domstolen i Haag krever at USA stanser handlinger som setter Nicaraguas havner i fare. Bakgrunnen er blant annet amerikansk støtte til Contras og minelegging av nicaraguanske havner. USA aksepterer ikke domstolens jurisdiksjon i saken.
Juni
Den 5.–6. juni – indiske styrker stormer Det gylne tempel i Amritsar under Operation Blue Star. Målet er å fjerne væpnede sikh-separatister fra tempelkomplekset. At hæren gikk inn i sikhismens helligste sted får enorme politiske følger og bidrar direkte til attentatet på Indira Gandhi senere på året.
Den 19. juni – en norsk tråler får en sovjetisk ubåt i trålen utenfor Karmøy.
Den 27. juni – Frankrike slår Spania 2–0 og vinner fotball-EM på hjemmebane.
Juli
Den 1. juli – Liechtenstein gir kvinner stemmerett ved nasjonale valg. Landet blir dermed det siste i Europa som innfører kvinnelig stemmerett.
Den 17. juli – det første barnet i Norge unnfanget ved prøverørsbefruktning blir født ved Regionsykehuset i Trondheim.
Den 18. juli – 21 mennesker blir drept i massakren på en McDonald’s i San Ysidro i California. Gjerningsmannen blir skutt av politiet etter 77 minutter.
Den 25. juli – sovjetiske Svetlana Savitskaja blir den første kvinnen som gjennomfører en romvandring.
Den 28. juli–12. august – sommer-OL arrangeres i Los Angeles.
August
Den 4. august – Øvre Volta skifter navn til Burkina Faso. Navneskiftet skjer under president Thomas Sankara og markerer et bevisst brudd med kolonitidens navn og symboler.
Min tur, fylte 32 - 13. august 1984
Det vakte en del oppsikt at man mente diktatur var nødvendig for enkelte u-land. U-hjelp til diktator klinger jo ikke godt, hverken nå eller da. Kino gikk jeg neppe på dagen da jeg fylte 32, men en tur på vokskabinettet med Kari Borg Mannsåker fristet. Not.
Fra ukepressenavn plukket jeg den utgaven av NÅ som var nærmest i Nasjonabibliotekets mangelfulle arkiv. Nye Takter og Puls frister selvfølgelig, og også Det Nyes praktfulle Cirkus Modern-sak. Vi Menn fristet vel mest med sin bredde.
Den 14. august – IBM lanserer Personal Computer/AT. Datamaskinen bruker Intels 80286-prosessor og blir viktig i utviklingen av den IBM-kompatible PC-en som industristandard.
Den 21. august – rundt en halv million mennesker demonstrerer i Manila mot Ferdinand Marcos’ regime på Filippinene.
Den 30. august – romfergen Discovery gjennomfører sin første oppskytning. Discovery skulle senere bli den mest brukte av NASAs romferger.
September
Den 1. september – NRK P2 starter sine radiosendinger fra Trondheim.
Den 14. september – P.W. Botha blir Sør-Afrikas første utøvende statspresident. Det skjer samtidig som apartheidregimet prøver å reformere det politiske systemet uten å gi landets svarte flertall reell politisk makt.
Den 20. september – den amerikanske ambassadens anneks i Beirut blir rammet av en bilbombe. 24 mennesker blir drept.
Den 26. september – Storbritannia og Kina kommer fram til den foreløpige avtalen om Hongkongs framtid. Den formelle felleserklæringen blir undertegnet i desember og fastsetter at Hongkong skal overføres til Kina i 1997.
Oktober
Den 1. oktober – Postverket innfører A-, B- og C-post. Inndelingen differensierer post etter hastighet og pris – et tydelig tidsbilde fra en periode da brevpost fortsatt var en sentral del av daglig kommunikasjon.
Den 12. oktober – IRA bomber Grand Hotel i Brighton under Det konservative partiets landsmøte. Målet er å drepe Margaret Thatcher og medlemmer av regjeringen. Thatcher overlever; fem mennesker blir drept og 31 såret.
Den 23. oktober – BBCs Michael Buerk rapporterer fra hungersnøden i Etiopia. TV-bildene gjør katastrofen konkret for et enormt internasjonalt publikum og får direkte betydning for mobiliseringen som kort tid etter fører til Band Aid. Innlimt tekst
Den 26. oktober – “The Terminator” får premiere. James Camerons film med Arnold Schwarzenegger og Linda Hamilton blir en av 1980-årenes mest innflytelsesrike science fiction-filmer.
Den 31. oktober – Indias statsminister Indira Gandhi blir drept av to av sine sikh-livvakter. Attentatet skjer fire måneder etter stormingen av Det gylne tempel. Drapet etterfølges av omfattende anti-sikh-vold, særlig i Delhi, og sønnen Rajiv Gandhi overtar som statsminister.
November
Den 6. november – Ronald Reagan blir gjenvalgt som USAs president. Han får 59 prosent av stemmene og vinner 49 av 50 delstater mot demokraten Walter Mondale. Mondale tar bare Minnesota og District of Columbia.
Den 19. november – en serie eksplosjoner ved et Pemex-anlegg i utkanten av Mexico by dreper rundt 500 mennesker. Katastrofen ved San Juan Ixhuatepec blir en av tiårets verste industriulykker.
Den 21. november – Operation Moses begynner. Etiopiske jødiske flyktninger blir i hemmelighet evakuert fra Sudan til Israel.
Den 25. november – Band Aid spiller inn «Do They Know It’s Christmas?» i London. Bob Geldof og Midge Ure samler en lang rekke britiske og irske popstjerner etter TV-reportasjene om hungersnøden i Etiopia. Singelen blir utgitt 3. desember.
Desember
Den 3. desember – Bhopal-katastrofen rammer India. Giftig metylisocyanat lekker fra Union Carbides pesticidfabrikk og eksponerer hundretusener av mennesker. Flere tusen dør raskt, og langt flere dør eller får alvorlige senskader senere. Katastrofen regnes som en av historiens verste industriulykker.
Bhopal, MIC-anlegget, 2008. (Foto: Luca Frediani / Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.0.)
Den 14. desember – Stortinget vedtar at Vinmonopolet igjen skal holde åpent på lørdager fra 1985. Dermed blir ordningen med lørdagsstengte polutsalg et kortvarig 1984-fenomen.
Den 19. desember – Storbritannia og Kina undertegner den kinesisk-britiske felleserklæringen om Hongkong. Avtalen fastsetter at britisk styre skal opphøre i 1997, og legger grunnlaget for prinsippet «ett land, to systemer».
Julelektyre:
Så ringes julen inn med hoppkaos. Alt som det skal være. “Gremlins” og “Ghostbusters” på kino. To klare underholdningsfavoritter. Jeg var ikke så fornøyd med Tarzan-filmen. Modernisering og realisme, pføy! TV holdt jeg meg langt unna.
Nye Takter og Puls leverte som vanlig, det samme gjorde vel også Det Nye som denne gangen køddet med Style-diskusjonen til Puls. Og nederst i venstre hjørne på Vi Menn sitter en splitter naken dame. Dermed kan den forsiden ikke vises på Facebook, med mindre jeg vil utestenges i en måned.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS
Biskop Desmond Mpilo Tutu
Fire bøker:
VINTER-OL I SARAJEVO
Norge tar tre gull, i langrenn (4x5 km stafett kvinner), kombinert (Tom Sandberg) og 10 km skiskyting (Eirik Kvalfoss).
På skøyter greier Norge bare en bronse totalt.
VM SKØYTER I GÖTEBORG
Oleg Bozjev, Sovjet blir verdensmester.
Rolf Falk-Larssen beste nordmann på en muggen 4. plass. Geir Karlstad vant i hvert fall 5000.
NORSK FOTBALL
Vålerengen seriemester
Fredrikstad slår Viking 3-2 i finale-omkampen i cupen.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool tar en trippel: Vinner serien, Serievinnercupen i Europa og den engelske Ligacupen.