Yan i Kina 5
Tekst og foto: Yan Friis
Publisert i Det Nye, 9. mars 1982
Nest siste dag i Kina. Og jeg dro på utflukt til Soochow, «Kinas Venezia»; en kanalby der tiden har stått stille og guidene har en historie å fortelle om hver lille stein i de praktfulle hageanleggene. Selv ville jeg heller oppsøke gatelivet — på egen hånd. Det straffet seg. Bare regelrett hell og en desperat løpetur reddet meg fra å bli igjen i en fremmed by i et fremmed land uten pass og visum . . .
RRRRRRING! Et skred går. Drømmer og virkelighet knaser i hop til den sprø singlingen av knust glass. Det er mørkt. Og telefonen ringer. Jeg farer opp av laknene og tar omverdenen blodskutt i øyesyn. Klokken er 5.00, og det er morgen i Shanghai. «Time to get up» kurrer en sukkersøt stemme i den andre enden av røret. Nina, selvfølgelig. Min engelske journalist-kollega. Vi skal på utflukt til den «lille» byen Soochow, og bussen venter.
Umenneskelig tidlig. Shanghai ligger i blåsort morgendis. Men byen er ikke død. Så langt derifra. Kineserne er allerede i full gang med dagen. Her soves ikke timene bort! Dessverre. Vil man til Soochow, får man henge seg på den kinesiske døgnrytme.
Bussen rullet oss mot tog-stasjonen. Gjennom mørke, men allerede tett befolkede gater. Opp og ned langs fortauene kunne lidenskapelige morgenjoggere skimtes. Noen i treningstøy. Andre i dagligantrekket. Det spilte visst ingen rolle. Det mest iøynefallende (for nordboen) var alle de som utøvet Taiqiquan (skrives i dag Taijiquan) — den edle kinesiske skyggeboksing; som stille, drømmende figurer sto de og utførte de eldgamle, innviklete bevegelsesmønstre — i sakte film, som en dans under vann. Her kom Kinas urhistorie til utfoldelse gjennom lemmer og legeme, mens de lukkede ansikter så uttrykksløst og mediterende tvers igjennom nåtiden og bakover, bakover mot den dunkleste fortid. Taiqiquan er folkesjelens dans.
På 1. klasse med blodskutte øyne
Dagslyset gjorde sitt inntog idet vi nådde stasjonen. Perrongen yrte av travelt, hastig liv. I det fjerne skimtet man det pesende damplokomotivet som liksom rykket utålmodig i koblingene foran en uendelig rekke av vogner. Ved hver vogn sto konduktøren og ønsket velkommen. Blåkledde, søte piker som smilende viste vei. Vi utlendinger ble øyeblikkelig ekspedert inn i 1. klasse. Stilfullt der inne. Dype, behagelige seter med kniplete nakketrekk, bord med duk og blomster. Og rykende te servert av konduktøren. Luksus. Den jevne kineser må ta til takke med «turist»-klassen. Her blir det stuende fullt. Man sitter på jernbenkene eller i midtgangen, tett som sardiner i boks. Men ingen klager av den grunn. Folkelivet er like blomstrende selv om man står og sitter på hverandres knær. Prat og sang, alvorlige kortspill, lesende mennesker, spisende mennesker. En togtur er en begivenhet!
Toget ramler langs skinneskjøtene. Solen skjærer i smale, røde øyne. Atmosfæren på 1. klasse er velsignet stille. Man kan slumre med urteteen behagelig lindrende i kroppen. Eller man kan våge noen forte blikk ut i det skjærende, klare dagslyset og se landsbygda passere. Naturskjønt landskap. Åkre og enger skåret opp av dovne kanaler, små murbygninger i idylliske trelunder ved vannkanten, en tung bøffel foran plogen, noen kvinner som driver med innhøsting rett ved jernbanelinjen, små, smale jordstier langs hvilke barn lystig springer eller oldinger sakte stabber. Noen vinker idet vi passerer. Jeg lener meg tilbake, og sovner.
Damplokomotivet trakk oss i relativt friskt tempo gjennom prakfulle landskap som hadde fortjent forevigelse med pensel på lerret, ikke tilfeldig knipsing fra en søvndrukken nordmann som helst ville vært tilbake i sengen.
Den verdiløse guide
Grinende jern, smell i koblinger. Vi er fremme i Soochow. Buss venter og en «verdiløs» guide som kun snakker fransk. Mat, sier han. Vi skal spise. Deretter blir det sightseeing.
Jeg forsøker haltende å antyde at man kanskje kan konsentrere seg om gatelivet og ikke fly på for mange park- og tempelanlegg. Hm, svarer han svevende. Jeg får en brosjyre i hånden. Samtidig legger han ut om Soochow for oss alle. Jeg titter i brosjyren, den er i hvert fall på engelsk.
Soochow har ca. 600 000 innbyggere. Den blir kalt «Kinas Venezia» pga. de mange kanalene som skjærer gjennom byen. Fra bussvinduet ser jeg en kanal. Små flate treprammer skåtes ned den stille strømmen. På begge sider stuper boligenes forvitrede murvegger rett ned i vannet. På flate avsatser ved vannflaten står krumbøyde kvinner og vasker tøy etter tusenårig mønster. Tiden står stille, og menneskene utstråler en slags tilfreds, bedagelig ro. Kanalmiljøet er et pittoresk syn. Forførende vakkert.
— Vi plages ikke av forurensning, sier guiden stolt, for vi har ikke vannklosett i Soochow. Man kan vaske tøyet i kanalene og spise fisken man fanger.
Til streik
Deretter legger han ut om byens annet fortrinn. Hagene. Og her dreier det seg virkelig om de skjønneste hage-anlegg fra de keiserlige tider. Praktfulle anlegg som inkorporerer underlige klippeformasjoner, kunstige små dammer, frodige trær og rik blomster-flora. Der er tårn og paviljonger, luftige terrasser, krokete svalganger i utsmykket stein. En gang var det over 200 slike hager i Soochow, denne byen som ble grunnlagt så langt tilbake som 514 f.Kr., nå er der kun et dusin igjen. Men disse blir til gjengjeld utmerket vedlikeholdt. I dag er kineserne stolte av sin historie. Og de kommer reisende langveisfra for å se de historiske steder. Hagene i Soochow er meget populære.
Vel. Vi fikk se hager. Guidens entusiasme var stor, selv om vi ikke forsto stort av hva han sa. Han hadde en liten historie om hvert lille sandkorn, hver lille stein. Vi begynte å svette. For tiden gikk, og vi hadde ennå ikke fått se noe av gatelivet.
Vet ikke helt hva tanken var, men her er jeg uansett foreviget i mysende profil sammen med et av dvergtrærne i denne populære haven.
Det ble opprør da han førte oss til den tårnhøye, tusen år gamle pagoden på Tiger-bakken. Guiden signaliserte at neste stoppested ville bli nok en hage. Da streiket vi. Og det var faktisk det som måtte til. Som jeg så ofte hadde merket, guidene ønsket ikke at vi skulle se gatelivet, folket i dagens Kina. Kanskje fordi de så altfor godt vet at man da kommer i snakk med folk. Først når du setter hardt mot hardt, gir de seg. Og Soochow-guiden ga seg. Han slapp oss fri i gatene med streng beskjed om å møte ved bussen om nøyaktig én time.
Det frie marked
Det første jeg klarte, var å miste de andre. Det skjedde under en vandring gjennom det frie marked. Her er så meget å se at man glemmer tid og sted. En menneskestrøm og et varetilbud uten like. Rop og spetakkel, ringlende sykkelbjeller og lukten av jern, lær og matvarer. Levende fjærkre fallbys. Grønnsaker. Smykker. Klær. Fargesprakende barne-plagg. Sko-reparasjoner — som foretas der du står, på gaten. Her er skreddere og jernvarehandlere. Alt du kan tenke, budt fram over vaklende trebord eller rett fra rennesteinen.
Gatemarkedene var populære fotomotiver. Det var dessuten en varm og solfyllt dag i Soochow. Snart november.
Herfra bega jeg meg innover i den gamle bydelen. Alene. Nedover en trang gate av jord og stein med hvitkalkede og grå murboliger på begge sider. Nå og da rev den umiskjennelige stanken av urin meg i nesen. Pissoarer. Tydeligvis uten kjemikalier. I noen av de små bakgårdene satt folk og spiste. Andre vandret langsomt ned eller opp gaten. Barn løp forbi, på vei til skolen; de hadde ransel på, og det skranglet i kulerammen som alle barna hadde hengende i ranselen.
Fattigdom og hat
Jo lenger ned jeg kom, desto fattigere ble liksom omgivelsene og menneskene. Jeg begynte å se folk i filler. Og jeg merket meg en gradvis økende fiendtlighet fra dem som hang i døråpningene og . . . ja, holdt øye med meg. Særlig gamle, rynkete kvinner. De satte i gang en støyende, sint kakling når jeg nærmet meg. Noen hyttet med neven. Jeg forsøkte med et smil. Det hjalp av og til. Men ikke ofte. Kameraet torde jeg ikke bruke, for det likte de om mulig enda mindre enn min høye, spankulerende person. Jeg begynte å bli engstelig. Vet ikke hvorfor. Kina er jo et trygt land for turister. Likevel. Det sto ingen ting i forhåndslektyren om disse hatefulle menneskene.
Jeg passerte en døråpning rundt hvilken det var dandert en haug fargerike dekorasjoner i papir. Sterke farger. Meget visuelt. Jeg skulle akkurat til å driste meg til et bilde, da jeg hørte gråt innenfra. Kjapt slapp jeg kameraet. En gutt kom ut, kanskje 20 år, med en liten jente i armene. Begge gråt. Han bar et sort armbind. Jeg skammet meg. Dekorasjonene gjaldt ingen festlig feiring. Døden hadde vært på besøk i dette hjemmet. De sørget. Forbannet være min uvitenhet!
Guiden likte dårlig at jeg fotograferte tiggeren. Han hadde nettopp fortalt at det ikke fantes tiggere og nød i Kina.
Uhyggen lå meg nå i sjelen. At en del unger og også noen voksne var begynt å følge etter meg, gjorde ikke saken bedre. Disse stumme forfølgerne og den sinte kaklingen fra de gamle kvinnene jaget meg nedover. Ikke hadde jeg lyst til å snu. Ikke tok jeg sjansen på å stikke inn i en av tverrgatene, for de var skremmende smale.
Jeg nådde en kanal. En usedvanlig vakker kanal. Boligene var fattigere og mer forfalne her enn de vi så fra bussen. Likevel åndet stedet av atmosfære. Stillheten. Den tyste, uutgrunnelige strømmen. De hengende løvtrærne som lutet sørgmodig over vannflaten. Jeg dro fram kameraet. Et bilde her ville ingen si noe til. Så lenge du ikke fotograferer mennesker, får du bare positive reaksjoner. Mens jeg fotograferte, ble det rent folksomt rundt meg. Noen huket seg ned, siktet langs objektivet og nikket bifallende. Fint bilde! Stemningen var påtagelig lettere.
Idyll i Soochow. Et lite teutsalg midt i åkeren. Hvorfor ikke?
En desperasjonens løpetur
Men så oppsto et problem. Vi skulle møtes om én time, hadde guiden sagt. Og det var pokkers nødvendig, for toget gikk en halv time senere. Noe annet tog kunne vi ikke ta, for da ville vi ikke nå flyavgangen til Hongkong neste morgen. Men jeg hadde ingen klokke, og hvor var jeg? Ingen ur å se.
Jeg svingte ned en bred gate, den første på lenge. Skottet mot håndledd på sovende gamlinger, strikkende kvinner og ivrige håndverkere. Ingen ur. Jeg begynte å løpe.
Endelig! — Å skrekk og gru! Tiden er ute! Nå var jeg ute på den sterkt trafikkerte hovedgaten. Syklistene vrimlet. Fortauene var overbefolket. Jeg la i vei ute på selve gaten i tungt luntende jogg. Passerte syklist etter syklist i kjapp sikksakk (trafikken var så stor at de knapt kom fram!). Videre, videre. Hjertet hamret, pulsen dundret og svetten rant. Jeg forbannet mitt stillesittende liv. Nå får jeg igjen for kaffen og sigarettene! Videre, videre. OJ! Jeg holdt på å løpe ned en syklist. En annen ga seg til å klemte rasende med bjellen. Gaten hoppet og danset foran øynene mine. Menneskene ble til tåke, og det grønngule sollyset som skimret gjennom de høye trærnes tette løvverk gjorde meg svimmel. Som i en drøm sanset jeg at enkelte syklister gikk over ende i sjokk. Aldri hadde de sett noe liknende: En kjempemessig, langhåret europeer i fullt firsprang ned gaten rett forbi deres trygt fremover-snirklende sykler. Det stred jo mot naturens orden! Til fots skal det gå saktere enn til hjuls. Og løpe gjør man da ikke, annet enn kl. 5.00 om morgenen!
Bak meg lå altså sjokkerte kinesere og pleiet sine skrubbsår. Foran meg bølget massene. Og tiden løp. Fortere enn meg. Jeg visste ikke engang om jeg befant meg i riktig gate! Hvilken katastrofe! Pass og visum befant seg i Shanghai. Ingen skjønte hva jeg sa. Og om de andre hadde dratt, hva skulle jeg da gjøre? Alene i Soochow uten papirer med en flyavgang til Hongkong neste dag som jeg aldri ville kunne rekke! Jeg løp for livet med blodsmak og galle i munnen.
Reddet — på håret!
I det fjerne så jeg plutselig et lyst hode og en veivende arm. Janet, en av de engelske journalistene! Jeg var reddet . . . skjønt, ikke helt.
Guiden så tvers igjennom meg. Ikke blid, nei.
— Vi når kanskje ikke toget, sa Janet til en sammenfallen, pesende kake av et menneske som skulle forestille meg — bakerst i bussen.
— Guiden ville dra. Han frasa seg ethvert ansvar for deg. Vi er ikke blide, vi heller, la hun til.
De andre stirret stumt på meg.
Selvfølgelig måtte jernbanebommen være nede. Trafikk-kork og umulig å nå stasjonen. Det var vårt tog de ventet på!
Ut av bussen. I hastige sprang fram til bommen. Under den blant mengder av like hastverksbitte kinesere. Ut i skinnegangen. Snublende i pukken. Kollisjon med en kineser som dro på en sykkel med digre kurver på bagasjebrettet. Det gjennomborende, blodisnende ulet fra en togfløyte. Vi sprang og sprang. Jeg visste ikke lenger hvor jeg var. Inntil jeg satt dypt og mykt i 1. klasses trygge sete. Reddet.
Billedoppslaget i Det Nye. Jeg skal legge ut flere bilder i disse artiklene senere. Fant en haug dias som er til digitalisering.
Genser til garn til genser
Hjemme i Shanghai var formen på bedringens vei. Jeg kunne snakke igjen, og le — litt brydd, riktignok — av det rot jeg hadde klart å avstedkomme. Og jeg kunne sove. Til neste telefon fra Nina, klokken 5.00 igjen, da siste dag i Kina opprant.
— Ser du genseren min, sa guiden.
Vi satt på flyplassen og nøt en farvel-frokost spandert av vårt kinesiske vertskap.
Jeg så på genseren hans. En tettstrikket, grå og ganske normal genser. Så for øvrig ganske ny ut.
— Den er gammel, betrodde han meg. — Vet du hvorfor den holder seg? I Kina vasker vi genserne bare én gang i året. Da vasker vi den til gjengjeld grundig. Genseren rekkes opp, garnet vaskes, og så strikkes den om igjen — men nå brukes det slitte garnet på et annet sted, f.eks. brystet. Dermed lever den så meget lenger.
Jeg lar det stå som Kinas siste replikk. En allegori, kanskje, for dem som måtte ønske det.
En materialistisk tønne
Min videre ferd forløp temmelig begivenhetsløst. Bortsett fra den grusomme landingen i Hongkong — flyet simpelthen faller rett ned på rullebanen blant høyhus og bratte fjellsider. Hongkong i seg selv var tropisk varm og våt som bare regntiden kan være. Det strømmet jevnt og trutt, plasket og rant. I regndisen så man byens karakteristiske skyhøye forretningsbygg i glass og betong, man så all neon-reklamen, de forlokkende forretninger med fotoartikler og andre fristelser til bunnpriser. Man så nattklubber som skiltet med både den ene og den andre tjeneste. Man så hjerteskjærende fattigdom som piplet lik kloakk ut av byens superkapitalistiske fasade.
For meg fortonet Hongkong seg som en eneste stor materialistisk tønne — nød og velstand badet i neon. Mot dette blir Kina et renhetens paradis. For se, min tur ga meg dette utbytte: Jeg lærte å elske det kinesiske folk, men den kinesiske mentalitet, kinesernes evne til helt og totalt å oppløse sitt Jeg i massenes flod, det får meg til å fryse; et slikt fellesskap uten individer blir som kristendom uten Kristus. Det umuliges kunst.
Ja, Kina frastøter og Kina tiltrekker. Mektig ligger det der i historiens dis. Og jeg lenges så tilbake . . .
