50 år siden 14. juni 1975
Den nye musikken het ikke Sex Pistols, den het Dr. Feelgood og var i full blomst allerede i 1975.
Den legendariske sommeren 1975 kryper videre. Tre piker er reist sydover, tre gutter går hjemme og slenger og venter på brev. Det legges planer. Sørlandet. Alltid Sørlandet. Men fortsatt er det en stund til Nelaug. Det spilles plater, det drikkes, tonen er tidlvis selvmedlidende, og det føyes nye trostesløsheter til “Blomster ved graven”.
Dagens avisforside varsler uro i Saugbruksforeningen i Halden. Dag Solstad var sikkert på saken. Det foregikk en del fatal røking på sengen, og en hustru-drapsmann blir outet med foto og navn. Man legger også merke til høydramatikken i Anti-kommunistisk Allianse, en bevegelse jeg ikke husker at eksisterte engang, men det oppstod altså full forvirring, og Carl I Hagen og Arve Lønnum skal ha utnyttet forvirringen.
Full forvirring i ALP!
Ukens New Musical Express varsler så til de grader fremtiden. Dr. Feelgood på forsiden - og stor reportasje inne i avisen. Dessuten dukker Ian Dury opp i en helsides-annonse. Og Stones dekkes i USA, og Dennis Wilson får en velfortjent helside og Roy Harper utløser kaos på Vigrestad under sitt alias Joe Harters, feedback-mannen.
Nyhetssidene i NME melder at
… Pink Floyds neste LP, “Wish You Were Here”, kommer til høsten.
… The Kinks’ “Soap Opera” fremføres i aften på New Victoria Theatre klokken 20.00 engelsk tid. Billettpriser fra £1 til £2.25.
… Mick Jagger, Rod Stewart og Keith Moon hevder at de ikke lenger har råd til å bo i Storbritannia på grunn av det brutale skattesystemet. Sean Connery er heller ikke glad.
… Enos nye single blir hans versjon av “The Lion Sleeps Tonight”.
Dette er London …
Litt mer spiselig kombinasjon her. Bort med Rollers og tøysemusikk, inn med gammelpop og Elton. Greit nok.
Har en mistanke om at 10cc blir sterke i neste uke. På LP-listen holder vel Elton stand, skjønt man vet aldri med Wings.
Ukens 25 nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Charlie Gillett.
Pete Wingfield: "Eighteen with a Bullet" (Island) ****(*)
Med “Eighteen with a Bullet” leverte Pete Wingfield en av de mest karakteristiske doo-wop-pastisjene på 1970-tallet – en låt som både hyller og parodierer sin egen musikalske forankring. Wingfield, som tidligere var kjent som studiomusiker og musikkjournalist, synger her alle vokalpartiene selv – fra bass til falsett – og demonstrerer en sjelden lekenhet og genreforståelse.
Musikken er et bevisst retro-eksperiment, der sax-solo, vokalharmonier og klassisk rock'n'roll-piano bidrar til et lydbilde som flere lyttere omtaler som “note-perfect homage” til 50-tallets vokalgrupper. I musikkforumet Steve Hoffman Music Forums omtales låten som “as perfect a doo-wop tribute as anyone could imagine”, mens en bruker på RateYourMusic oppsummerer Wingfields prestasjon slik: “You can tell he loves this stuff. Every detail is spot-on, and it’s funny and smart at the same time.”
Teksten er gjennomsyret av sjargong fra radio- og musikkbransjen. Wingfield selv har forklart at han ville lage “a song about the charts that actually was a chart hit,” og at “the wordplay just came naturally.” Låttittelen viser både til Billboard-språk (en “bullet” indikerer en klatrende låt på lista) og til låtens egen posisjon – det spesielle var at sangen faktisk lå på 18. plass “with a bullet” på Billboard Hot 100.
I retrospektive anmeldelser trekkes låtens originalitet og dobbelhet frem: Den blir kalt “a clever meta-hit about hit-making” og “as infectious as any real doo-wop classic”. På Reddit oppsummeres mottakelsen slik: Mange oppfatter den både som “ekte glede” og som “en småfrekk pastisj, men man blir glad av den uansett”.
Låten har fikk fornyet oppmerksomhet etter å ha vært med i filmen “Lock, Stock and Two Smoking Barrels”. Den er stadig gjenstand for nostalgi og popquiz-spørsmål om “one-hit wonders” og listekuriosa.
“Eighteen with a Bullet” forener genrelek, metahumor og smittende popglede. Det er like mye en kjærlighetserklæring til doo-wop-tradisjonen som et glimt i øyet fra en plateviter som visste nøyaktig hva han gjorde.
New Musical Express;
SINGLE OF THE WEEK
PETE WINGFIELD: “Eighteen With A Bullet” (Island).
Some dream of scoring the winner at Wembley in extra time, others of being the first lady to photograph the back of the moon. Pete Wingfield yearns to top the American R & B charts, and he just might do it with this, his first solo single.
It starts out like the bass singer of a mid-50s vocal group, moves up into higher-than-Chi-Lites falsetto, comes back to a range that ordinary mortals could hope to reach, and goes through the round again. Wingfield did all the voices and I wish I could have watched him to see how. Not only does it sound great, but the words are brilliant too, doubledealing in music biz lingo and come-hither chat, bound to delight every NME reader who starts each week’s issue by looking at the charts. Eighteen might be as high as it gets in Britain, but Pete could follow AWB and Ace all the way to the top in the States.
“HELLO, HAVE you got ‘Sixteen With A Carrot’ by Willy Greenfield on Lagoon Records, please.”
“No, we just stock the Top 50.”
“But this one’s going to be a hit; they said so in the papers.”
“We’ll get it when it makes the chart.”
“How can it make the chart if you don’t stock it?”
. . . My nightmare is to open the paper and see that this week’s chart is exactly the same as last week’s, to turn on the radio and hear the same records they played yesterday, to go into a shop and be told, “We aren’t going to stock any new records any more.”
But somehow, records move up and down and out. The shop which last week had never heard of Pete Wingfield suddenly has ten copies and a smile.
Still, each week is a new battle as the companies put out another 60 or more new singles, and try to figure out a way to get each one into the Top 50 and all those stocklists.
Recently, they’ve come up with a new trick to bypass the ordering system — several companies send out free samples of their new release, hoping that shops will sell them and order more.
Some shops are complaining that they are being lumbered with unwanted records which they have no room to stock, but what else can the companies do?
It might help if at least one shop in every town made a point of stocking virtually every release, ideally every release, ideally in display racks which customers could flick through, firmly secured by a wire running through the holes in the middle of the records.
Here’s some suggested categories for this week’s releases.
(Charlie Gillett)
Smokey: “If You Think You Know How to Love Me” (RAK) ****
“If You Think You Know How to Love Me” markerte Smokeys store gjennombrudd i Europa og står fortsatt som en av 70-tallets mest slitesterke soft-rock-ballader. Under den polerte produksjonen til Nicky Chinn og Mike Chapman utvikler låten seg fra enkel akustisk gitar til et gjennomarrangert refreng med strykere, elektrisk gitar og trommer. Den perfekte radio-låt for sommeren 1975. Chris Norman leverer en vokal som nettkommentarene karakteriserer som “melankolsk og varm”, og harmoniene i refrenget er på sin side “både catchy og genuint rørende”.
Singelen fikk umiddelbart et stort publikum og klatret til #3 i Storbritannia, #6 i Norge og ble en landeplage også på kontinentet. Blant lyttere og kritikere er den blitt kalt “en låt som forener folkrock og kommersiell pop uten å miste troverdighet”. Det gjennomgående inntrykket er at Smokey lyktes med å gjøre en såpass radiovennlig produksjon til noe så unikt som pop med sjel. De klarte ikke det hver gang.
New Musical Express:
SMOKEY: “If You Think You Know How To Love Me” (RAK). A lot of effort was put into promoting the debut album by this group, the first attempt by Chinn and Chapman to conquer the 'serious' music market. Radio producers and album reviewers were equally incredulous, so finally RAK have retreated to familiar territory by pulling a single off the album. And, surprise surprise, the single reveals an interesting singer, a very good song, and a probable hit.
(Charlie Gillett)
Mud: “Moonshine Sally” (RAK) ***(*)
“Moonshine Sally” ble utgitt som en selvstendig single parallelt med glampop-bandets andre LP, “Mud Rock Volume 2”, og nådde en sterk #10 på UK-listen. Singelen er signert den produktive låtskriverduoen Mike Chapman og Nicky Chinn, som stod bak flere av Muds største hits. Musikalsk vplasserer låten Mud i et energisk poprock-univers preget av skarpe riff, drivende rytme og en melodi du ikke blir kvitt uten videre.
Fans og retrospektive anmeldere trekker fram “Moonshine Sally” som et essensielt eksempel på Mud’s evne til å kombinere glamrockens glans med popens teite sjarm. “Absolutely fun, an energetic and effervescent band if there ever was one” hevdes det i All About the Rocks glansede gjennomgang av The RAK Years. Med sin lette, men energiske struktur, er “Moonshine Sally” akkurat det sporet man forventer fra Mud: glatt produsert, men med akkurat passe gruff på gitaren til at det svir.
New Musical Express:
MUD: “Moonshine Sally” (RAK).
Surely wouldn’t get far if it wasn’t by Mud, and even so may barely make the top ten. Actually, not a bad record, just a bit impersonal.
(Charlie Gillett)
Kenny: “Baby I Love You, OK!” (RAK) ***
Med “Baby I Love You, OK!” leverer Kenny en radiovennlig dose av britisk glam-pop – fengende riff, stramme harmonier og solfylt stemning produsert av Bill Martin og Phil Coulter. Singelen ble bandets tredje topp 15-hit, og nådde #12 i Storbritannia, #9 i Irland og #21 i Tyskland. I musikkfora beskrives låten som “kompetent og lett tilgjengelig, men uten den minste gnist av geni”. Den fungerer som et typisk katalogspor for bandet, men mangler energien fra “The Bump” og “Fancy Pants”.
Kenny var kjent for sitt ungdommelige, lekne preg, og “Baby I Love You, OK!” viser både gruppens styrker og begrensninger. Låten fremstår som et hyggelig og velprodusert eksempel på midt-70-tallets glam-pop, uten å bli stående som en genreklassiker. Et respektabelt bidrag til RAKs hithistorie.
New Musical Express:
KENNY: “Baby I Love You, OK” (RAK).
No, it ain’t OK, nowhere near as good as “Fancy Pants”. The beat’s too heavy, the lyric’s empty, and it’ll just make the Top 20.
(Charlie Gillett)
Smokey Robinson: “Baby That’s Backatcha” (Tamla) ***
Med “Baby That’s Backatcha” lanserte Smokey Robinson sin første store solo-hit etter avskjeden med The Miracles. Singelen klatret til #7 på Billboard R&B-lista og #26 på Hot 100, og ble utpekt av Rolling Stone som “a sleek, mid-tempo track, slinky and sophisticated, with a breezy groove and Robinson’s unmistakable falsetto.” Musikalsk veksler låten mellom elegant, synthdrevet soul og subtil funk, preget av glatte arrangementer, klokkespill, og vokalharmonier som “smelter sammen i et fløyelsmykt teppe”, ifølge AllMusic.
I amerikanske musikkfora omtales “Baby That’s Backatcha” som en låt der Robinson “finner sin egen stemme i en ny musikalsk tid”. Låtens “casual coolness” og selvironiske sjarm kler teksten: “Baby, that’s backatcha – and I love you too.” Låten blir ofte beskrevet som selve innrammingen av mid-70-tallets Smokey: lett, forførerisk og ubesværet moderne, uten å miste Motown-tradisjonens røtter.
New Musical Express:
SMOKEY ROBINSON: “Baby That’s Backatcha” (Tamla Motown).
By far the best thing on his new album, this slips and slides nicely; unlikely to repeat its American success here though.
(Charlie Gillett)
Four Tops: “Seven Lonely Nights” (ABC/Dunhill) ***
Snapshot fra soulmusikken midtveis på 70-tallet. Four Tops leverer “Seven Lonely Nights”, hentet fra albumet “Night Lights Harmony”, representerer kvartettens overgang fra Motown-fargede singelhits til fullblods funk.
Stilmessig er singelversjonen en stram, dansbar soul-låt med diskret disco- og funk-tilsnitt: rytmisk driv, vokalharmonier av ypperste merke - signert Levi Stubbs & co., og en produksjon som bærer spor av den samtidsorienterte retningen soulgruppa tok etter at de havnet i stallen til ABC/Dunhill.
Selv om singelen ikke nådde toppsjiktet i listene (ingen Billboard- eller UK-plasseringer er registrert), opparbeidet den seg kultstatus i soul- og beach-dans-kretser. En YouTube-kommentar beskriver den som en “infectious, mid-tempo pop-soul gem draped in brass and strings”. Four Tops kunne fortsatt levere kvalitet av Motown-klasse.
New Musical Express:
The Four Tops: Seven Lonely Nights” (ABC)
A Modern bouncy bass line under the unmistakable voice of Levi Stubbs with a typical left-all-by-myself Four Tops kind of song. They may be an unfashionable group these days, but this will still be a big hit.
(Charlie Gillett)
Billy Paul: “July, July, July, July” (Philadelphia International) ***(*)
Denne syv minutter lange soulballaden åpner albumet “Got My Head on Straight”, produsert av Gamble & Huff, og er et tydelig uttrykk for den sofistikerte Philadelphia-sounden med florlette stryk, funky hi-hat og glidende, melodisk keyboard. Singlen nådde den ikke hitlistene – men understreker kvaliteten til både Billy Paul og Philadelphia International Records.
Blant fans og i soul-fora har låtens åpning – med “sunshine beaming down and lighting up an incredible horizon ahead of you” – blitt panegyrisk hyllet. Sterk start på albumet, «July, July, July, July» illustrerer elegant hva vi har i vente av soul, jazz og pop på resten av albumet. Men som enkeltstående single, har den ikke samme gjennomslagskraft. Det er ingen “Me and Mrs. Jones”.
New Musical Express:
BILLY PAUL: “July July July July” (Philadelphia International).
Specially commissioned by the Society for the Advancement of July as an answer to Pilot’s “January,” this is better than Billy’s worst, not as good as his best. Sort that out, Billy Paul fans.
(Charlie Gillett)
Sister Sledge: “Mama Never Told Me” (Atlantic) ***(*)
“Mama Never Told Me” var i 1973 Sister Sledges første forsøk på et internasjonalt gjennombrudd. Singlen havnet høyt på R&B-listene i USA (#15 Billboard R&B) og fikk særlig suksess i Storbritannia, hvor den ble en favoritt på klubbene og nådde topp 5 på de britiske listene da den ble relansert i 1975. Låten er produsert av Phil Hurtt og Tony Bell, og allerede her hører man kimen til det som skulle bli Philadelphia-soundens signatur: energisk blåserekke, dansbar rytme, og vokalharmonier som glitrer.
Flere retroanmeldelser beskriver “Mama Never Told Me” som “en eksplosjon av ungdommelig energi” og trekker frem hvor tidlig Sledge-søstrene fant sitt uttrykk. Ifølge en omtale i Blues & Soul Magazine er låten “bursting with personality and the sort of brassy, uptempo groove that would soon conquer dancefloors worldwide.” Lyttere i klubbmiljøer og soulfora karakteriserer låten som “a feelgood-anthem”. Sister Sledge var tidlig på ballen.
New Musical Express:
SISTER SLEDGE: “Mama Never Told Me” (Atlantic).
Forgive yourself if you thought it was the Three Degrees.
(Charlie Gillett)
Sweet Sensation: “Hide Away From The Sun” (Pye) ***
“Hide Away From The Sun” var oppfølgeren til Sweet Sensations britiske #1-hit “Sad Sweet Dreamer”. Låten er skrevet og produsert av Tony Hatch og Jackie Trent, og omtales i retrospektive anmeldelser som en raffinert soulpop-single med sterke harmonier og en umiddelbar, dansbar melodi.
Selv om singelen bare nådde #36 på UK Singles Chart, har ettertidens soulfans gitt innspillingen høy status. “Klassisk 70-talls brit-soul, silkemyk vokal og elegante strykearrangementer”. Mindre iørefallende enn debuten, men en nydelig, velprodusert og ballade like fullt – og det er særlig vokalen til Marcel King som gir låten varme og særpreg.
“Hide Away From The Sun” er smakfull, subtil og med tydelig britisk soul-identitet. Den trenger ingen datostempling.
New Musical Express:
SWEET SENSATION: “Hide Away From The Sun” (Pye).
He’s got a very distinctive voice, that Marcel kid, but it’s wasted on a song like this, which loses momentum long before the end.
(Charlie Gillett)
Duane Eddy: “The Man With The Gold Guitar” (GTO) ***(*)
I juni 1975 ble Duane Eddy gjenforent med hitlistene takket være “PLay Me Like You Play Your Guitar” (#9 i England). Jepp, Duane Eddy fikk sin nye vår og et herlig come-back med selvpastisjen på GTO Records. “The Man With The Gold Guitar” var oppfølgeren, men greide ikke å finne veien til hitlistene. Den låter så ekte at man tror den kommer fra 1962 og ikke et London-studio i 1974. På B-siden lå “Mark of Zorro”, et nytt instrumentalspor i samme ånd.
Uansett er det en fin single. A-siden fremstår som et konsentrat av Eddys signatur: lavfrekvent, resonant gitarlyd og en dramatisk, filmatisk stemning. “The Man With The Gold Guitar” blir beskrevet av Bear Family Records som “playing its melody entirely on the low strings of his guitar and modulating with practically every chorus, Eddy and producer/co-writer Tony Macaulay struck gold.”
New Musical Express:
DUANE EDDY: “Man With The Gold Guitar” (GTO).
Bit better than his last one. The guitar’s stronger and the girls don’t sing so much.
(Charlie Gillett)
The Crystals: “He’s A Rebel” (Phil Spector) ******
“He’s A Rebel” ble opprinnelig utgitt i 1962, men fikk nytt liv på midten av 70-tallet da plateselskapet Phil Spector ga den ut på nytt som single i Storbritannia i 1975. Dette var den samme klassiske innspillingen produsert av Phil Spector, med Darlene Love & The Blossoms på vokal – ikke The Crystals selv, de var ute på turné og ante ikke engang at låten var innspilt før de hørte den på radio, innanonsert som The Crystals’ nye. – men utgitt under gruppens navn slik som på originalen.
Låten regnes som et av høydepunktene fra Spectors “Wall of Sound”-epoke, og i retrospektive anmeldelser beskrives den som “et ungdomsopprør fortettet til to minutter pop”, med en produksjon som fortsatt låter “overveldende og majestetisk.” På soul- og popforum trekkes det frem at “He’s A Rebel” i 1975 fortsatt føltes “energisk, tidløs og dramatisk – en singel som får radioen til å låte større enn livet selv.”
New Musical Express:
CRYSTALS: “He’s A Rebel” (Phil Spector).
The label says 1964. My memory is 1962. Either way, I was expecting an old fashioned sound and was baffled by how modern the feel of the song is — the mastering studio has enhanced the drums and see-saw saxes by turning up the bass on the whole track. So even if you have this on the original London label, you might get this and rediscover the Phil Spector Wall of Sound (as the label credit announces).
(Charlie Gillett)
Henry Gross: “One More Tomorrow” (A&M) ***(*)
Etter gjennombruddet med «Shannon» var det lett å forvente at Henry Gross skulle følge opp med nok en myk, følelsesladet ballade. I stedet kom“One More Tomorrow” som en overraskende kraftpakke: en gitardrevet, rytmisk ladet poprocker som viser Gross fra en langt mer energisk side. Låten åpner med et direkte riff og presise trommer, og bygger raskt opp et driv som holder hele veien inn. Vokalen er lys og klar, men mer presset og intens enn på de mer lavmælte sporene han er kjent for, og refrenget smeller med en radiovennlig slagkraft som peker mot Eagles og tidlig Springsteen snarere enn Carole King og Dan Fogelberg.
Produksjonen – under Terry Cashmans ledelse – er stram og fokusert, med særlig vekt på gitararbeidet og den drivende rytmeseksjonen. Hornene ligger lavt i miksen, men gir et løft i overbygningen, uten at det bikker over i storbandestetikk. Det er en låt som kombinerer melodisk finesse med rockens fremdrift, og det er nettopp denne balansen som gjør «One More Tomorrow» til et undervurdert høydepunkt i Gross’ katalog. Den ble ingen stor hit, men den fortjener et gjenhør – som et dokument over en artist som i korte glimt brøt med sine egne forventede rammer og leverte ekte, radioklar kraftpop.
New Musical Express:
HENRY GROSS: “One More Tomorrow” (A & M).
His LP, “Plug Me Into Something,” has a good first side too, sort of restrained hard-rock — but the impact isn’t as strong on the single although you get an idea of his fluid-but-driving guitar riffs.
(Charlie Gillett)
The Kinks: “Sunny Afternoon” (Pye) ******
“Sunny Afternoon” er en av The Kinks’ mest kjente sanger, opprinnelig utgitt i 1966 og gjenutgitt på single i Storbritannia i 1975 på Pye-etiketten. Dette var den samme klassiske innspillingen – et ironisk sommerportrett av britisk overklasse, preget av Ray Davies’ sjarmerende vokal og en elegant, tilbakelent produksjon.
Retrospektive anmeldelser beskriver låten som “en miniatyr-roman i popformat”, og i musikkfora omtales den som “en av Kinks’ definitive klassikere”, med en melodi og tekst “som aldri blir gammel, uansett hvor mange ganger man hører den.” Gjenutgivelsen i 1975 kom i kjølvannet av Kinks’ stadig økende kultstatus, og fikk på nytt radiospill og oppmerksomhet – som et av de tydeligste bevisene på gruppens tidløse popteft.
New Musical Express:
KINKS: “Sunny Afternoon” (Pye).
One of the more bizarre songs to have topped our chart, presumably re-issued to tie in with the season. All you aristocrats who can’t meet the taxman’s demands can singalong with it all over again.
(Charlie Gillett)
Dino & Sembello: “The Best Thing” (A&M) ***(*)
“The Best Thing” var debutsingelen fra duoen Ralph Dino og John Sembello, utgitt på A&M Records i 1974 og produsert av de legendariske Leiber & Stoller. Låten er en energisk og melodisk blue-eyed soul-pop-single, og omtales i soul- og popfora som “catchy, funky and very much of its time”. Arrangementet preges av stramme blåsere, rytmisk groove og en umiddelbar, fengende melodilinje, der duoens vokalsamspill fremhever låtens varme og tilgjengelighet.
Selv om singelen ikke ble noen hit, har den fått kultstatus for sin “særegne blanding av pop, soul og vestkystharmonier”, og trekkes ofte frem som et eksempel på hvordan Leiber & Stoller tilpasset sin klassiske låtskriverkunst til 70-tallets soulpop. “The Best Thing” står igjen som en hemmelig skatt fra A&M-katalogen.
New Musical Express:
DINO & SEMBELLO: “The Real Thing” (A & M).
On their album, this sounded like a good single; but here it seems a bit weak. So look out the LP, whose first side is good from start to finish in its immaculately-produced, tasteful way.
(Charlie Gillett)
Dolly Parton: “The Bargain Store” (RCA) ****
“The Bargain Store” er en av Dolly Partons mest poetiske og undervurderte singler fra 1970-tallet. Låten gikk helt til topps på Billboard Country-lista. Den er skrevet av Parton selv, og teksten bruker metaforen om en bruktbutikk for å skildre en kvinne som har vært gjennom mye, men som fortsatt har kjærlighet å gi. I et intervju har Dolly forklart: “I thought the metaphor was beautiful, because sometimes people overlook things that are slightly damaged, without realizing how much value is still left.”
Produksjonen er typisk for tidlig 70-talls Nashville: varm pedal steel, subtilt piano, og Partons sårbare, men sterke vokal i sentrum. I retrospektive anmeldelser trekkes det fram at “The Bargain Store” viser Partons evne til å kombinere kommersiell country med litterær finesse. Låten fikk faktisk noe motstand på countryradio da enkelte tolket teksten som “too suggestive”, men den har siden blitt anerkjent som en av Partons mest uttrykksfulle og slitesterke sanger. Et strålende eksempel på Dolly Partons unike evne til å pakke livsvisdom inn i hverdagslige bilder.
New Musical Express:
Dolly Parton: “The Bargain Store” (RCA).
Dolly might be what you wished Tammy was, a down-home lady folk-writer who can make your spine tingle with her melodies. Not only does she write interesting songs (recently recorded by Maria Muldaur and Emmy Lou Harris), but her producer Bob Ferguson avoids most of the Nashville cliches. If you like this, look out for “Jolene,” an even better one from last year.
(Charlie Gillett)
Tanya Tucker: “Lizzie and the Rain Man” (MCA) ****
Tanya Tuckers versjon av “Lizzie and the Rain Man” ble utgitt våren 1975 og markerer et tydelig skifte mot mer pop-orientert countrysound, med stor og fyldig produksjon signert Snuff Garrett. Låten, skrevet av Kenny O’Dell og Larry Henley, er inspirert av filmen “The Rainmaker” og byr på en historiedrevet tekst om håp, lengsel og mirakler i det tørkerammede Texas. Det er et orkestrert country-arrangement med dominerende strykere, kor og piano, og ikke minst et kompakt, radiovennlig preg som var svært tidsriktig i Nashville rundt midten av 70-tallet.
Tuckers vokal er kraftfull, men mer polert enn på hennes tidlige innspillinger – hun holder igjen på den rå twangen som preget debuten, og fremstår både mer voksen og målrettet i fraseringen. Cash Box beskrev hennes innsats slik: “Tanya makes the most of a catchy tune and an instantly recognizable lyric line” og la til at “the production is lush, with just the right pop touch to ensure airplay outside country radio.” Billboard kalte låten for “a cleverly produced crossover, with a full vocal background, strong rhythm and Tucker’s powerful lead.”
Samtidig er det flere kritikere som mener at denne polerte produksjonen fjerner noe av personligheten og særpreget fra Tuckers tidligere låter. Likevel var “Lizzie and the Rain Man” et stort kommersielt gjennombrudd, både på country- og poplistene, og har i ettertid blitt stående som en av Tuckers mest kjente crossover-singler.
New Musical Express:
TANYA TUCKER: “Lizzie And The Rainman” (MCA).
She has a fine voice with hardly any of that “twang” which seems to put a lot of people off Tammy and Loretta; but although this song is interesting, the record doesn’t hit home.
(Charlie Gillett)
Bo Donaldson & The Heywoods: “Girl Don’t Make Me Wait” (ABC) ***
“Girl Don’t Make Me Wait” ble utgitt som single på ABC Records i 1975, i kjølvannet av bandets tidligere suksess med “Billy Don’t Be a Hero” og “Who Do You Think You Are.” Låten er skrevet av L. Russell Brown og Irwin Levine, produsert i en glatt, radiovennlig softpop-stil, preget av lette harmonier, fengende refreng og et diskret, men drivende akkompagnement.
I amerikanske musikkfora og retrospektive omtaler omtales “Girl Don’t Make Me Wait” som “catchy and lightweight, with all the hallmarks of mid-70s AM radio pop.” Flere lyttere trekker frem at låten har “the same sugary pop sound” som bandets største hits, men uten hitkvaliteten eller gjennomslagskraften.
New Musical Express:
BO DONALDSON & THE HEYWOODS: “Girl Don’t Make Me Wait” (ABC).
Sounds more like the old Four Seasons than the MoWest record above, but although Bo has Frankie’s phrasing off perfectly, this song isn’t as good as Bob Crewe and Bob Gaudio use to write. (First “Bye Bye Baby,” then “The Proud One”; who’s going to be next to revive a Four Seasons hit, The Beach Boys?)
(Charlie Gillett)
Homer Banks: “Hooked By Love” (Midnight Hour) ****
“Hooked By Love” var en av Homer Banks’ mest anerkjente singler som soloartist, utgitt på United Artists i 1972, og relansert på Midnight Hour i 1975. Skrevet av Isaac Hayes og David Porter.
Musikalsk leverer “Hooked By Love” klassisk Memphis-soul med drivende bass alliert med piano og orgel, punchy blåsere og Banks’ særegne, sjelfulle vokal. I soulfora beskrives singelen som “a deep soul gem, loaded with energy and conviction,” og den har fått kultstatus blant samlere og Northern Soul-DJs. Flere lyttere peker på det “ektefølte uttrykket” og den “rå, men elegante produksjonen” som kjennetegner Banks’ beste innspillinger fra midten av 70-tallet.
Selv om “Hooked By Love” ikke oppnådde store listetall, regnes den i dag som en av de sterkeste singlene fra den perioden – ofte omtalt som en “secret weapon on the dancefloor” og et must for soulentusiaster.
New Musical Express:
HOMER BANKS: “Hooked By Love”-“Sixty Minutes Of Your Love.” (United Artists Midnight Hour).
We used to tell each other that if Homer had been on Stax or Atlantic he’d have been as famous as Wilson Pickett. Instead, he became a Stax staff writer and left two songs as his contribution to wax history. If you ever wondered where the inspiration for the riff in “Gimme Some Lovin’” came from, all you have to do is play “Sixty Minutes Of Your Love.”
(Charlie Gillett)
Latimore: “Keep the Home Fires Burnin’” (RCA) ****
“Keep the Home Fires Burnin’” var en av Latimores mest minneverdige singler fra midten av 70-tallet, utgitt på Glades Records i USA. Låten klatret til #5 på Billboard R&B-lista og ble hans største crossover-hit etter “Let’s Straighten It Out”. Singelen er skrevet av Benny Latimore selv, og er preget av hans karakteristiske barytonstemme, bluesy piano og en tett sørstatssoul-produksjon signert Steve Alaimo.
I soulfora og retrospektive anmeldelser beskrives låten som “a Southern soul classic” og trekkes frem for sitt “slow, smoldering groove and pleading, heartfelt vocal.” Teksten handler om lojalitet og utholdenhet i forholdet, og Latimores intense levering gir den en personlig, sårbar nerve. Mange lyttere fremhever at “Keep the Home Fires Burnin’” balanserer mellom smooth soul og hardtslående blues. Fortsatt et høydepunkt på dansegulv og i soulradio.
New Musical Express:
LATIMORE: “Keep The Home Fires Burning” (President).
Emerging as the leading ballad singer in the Bobby Bland/Solomon Burke tradition, Benny Latimore comes up with his best since “Let’s Straighten It Out”, a strong vocal and lyric over a steady piano riff.
(Charlie Gillett)
Jackie Moore: “Precious, Precious” (Atlantic) ****
“Precious, Precious” var Jackie Moores gjennombruddssingle, først utgitt i 1970 og relansert flere ganger – blant annet i 1975 – etter å ha blitt en favoritt på både R&B- og popradiostasjoner. Låten gikk til #30 på Billboard Hot 100 og helt opp til #12 på R&B-lista, og er skrevet av Dave Crawford og Jackie Moore selv.
Musikalsk byr “Precious, Precious” på klassisk southern soul, med et arrangement fylt av smektende stryk, subtil blås og Jackie Moores karakteristiske, sjelfulle vokal. Retrospektive anmeldelser fremhever ofte låtens “warm, sensuous groove and rich, expressive delivery”. I soulfora beskrives singelen som “a timeless slow-burner with an understated intensity,” og Moores stemme får ros for sin “emotional depth and restrained power”.
“Precious, Precious” står igjen som et varig høydepunkt i katalogen til Atlantic-selskapet, og en låt som jevnlig nevnes blant soulklassikere fra 70-tallet.
New Musical Express:
JACKIE MORRE: “Precious Precious” (Atlantic).
My favourite kind of soul, which still hasn’t really caught on here. Producer Dave Crawford uses swirling saxes where the Phillie guys would go for strings, and strengthens (rather than simply embellish) the lyric and vocal.
(Charlie Gillett)
Nils Lofgren: “Back It Up” (A&M) ****
“Back It Up” var debutsingelen fra Nils Lofgrens selvtitulerte første soloalbum, utgitt på A&M i 1975. Låten markerer Lofgrens overgang fra Grin til en mer personlig og røff singer/songwriter-rock, og ble raskt et høydepunkt på hans tidlige konserter.
I musikkmagasiner og forum beskrives “Back It Up” som “a swaggering, tightly-played rocker with a Motown-like groove”, og AllMusic peker på at låten har “a tough, strutting energy”, litt Stones, en del blue-eyed soul. Spesielt fremheves Lofgrens karakteristiske gitarspill og hans lyse, lette vokal – Rolling Stone har omtalt sangen som “a perfect showcase for Lofgren’s wiry, melodic guitar work and gritty pop sensibility.”
New Musical Express:
NILS LOFGREN: “Back It Up” (A & M).
I read Steve Clarke’s review of the album and looked forward to this, but it hardly explains his enthusiasm. The album must be better.
(Charlie Gillett)
Tony Tyrone: “Please Operator” (Atlantic) ***(*)
Tony Tyrone leverer en Northern Soul-klassiker av det uoffisielle slaget med “Please Operator” – en eksplosiv, uptempo låt som kombinerer tidløs Detroit-drevet groovesensibilitet med sørstatssoulens skarpere kanter. Låten er skrevet av Tyrone Pickens og Tony Johnson, produsert av Ted White (Aretha Franklins daværende ektemann og manager) og arrangert av Sonny Sanders, kjent for sitt arbeid med blant andre Jackie Wilson. Det er en produksjon som pisker avgårde med hardtslående blåsere, smektende call-and-response-koring og en rytmeseksjon som ikke lar seg bremse. Vokalen – rå, intens og lett raspete – formidler desperasjon med autoritet og groove, og understreker låtens desperate tekstlige budskap om å nå noen før det er for sent.
Selv om “Please Operator” aldri kom inn på de amerikanske listene, har den levd et langt og livlig liv på britiske dansegulv, særlig i Northern Soul-miljøet der sjeldenhet og intensitet ofte går hånd i hånd. Dens tilstedeværelse i klubbkretser som Wigan Casino og Blackpool Mecca er vel dokumentert, og den regnes som en kultfavoritt blant DJs med forkjærlighet for mer obskure spor med maksimal energi. Dette er ingen polert radiohit – det er en kompromissløs, svett klubbbanger, presset inn på tre minutter med ren, ukomprimert soulkraft.
New Musical Express:
TONY TYRONE: “Please Operator” (Atlantic).
Knock-out talking start, and then a punchy mid-sixties arrangement. I never heard it before, but it sounds strangely like a familar classic. Ted White (one-time Mr. Aretha Franklin) was the producer.
(Charlie Gillett)
Frankie Valli & The Four Seasons: “Touch the Rainchild” (MoWest/Motown) ***
“Touch the Rainchild” ble opprinnelig utgitt i 1972 på MoWest (en Motown-underlabel) og skrevet av Bob Gaudio og Jake Ruzicka. Etiketten sier 1972, men låten fikk også et kortvarig nytt forsøk i UK-markedet i 1975, trolig i sammenheng med Four Seasons’ gryende comeback hos Motown.
Låten er en dramatisk, nesten barokk-ballade produsert av Bob Gaudio, og fremhever Frankie Vallis karakteristiske, følsomme falsett mot et mykt akkompagnement med strykere og piano. “Touch the Rainchild” er i kataloger og samlerfora omtalt som en “forgotten Motown treasure”, med flere kommentarer om hvor “uvanlig stemningsfull og poetisk” den er i forhold til Four Seasons’ mer kjente poplåter.
I retrospektive vurderinger nevnes ofte den “melankolske, nærmest impressionistiske teksten” og “Gaudio’s symfoniske popproduksjon”. Selv om låten aldri ble en hit, trekkes den fram for sin “vakre produksjon og sårbare vokal”, og den har senere oppnådd en viss kultstatus blant Motown- og Four Seasons-samlere.
New Musical Express:
FRANKIE VALLIE & THE FOUR SEASONS: “Touch The Rainchild” (MoWest).
Familiar Motown bass line, familiar Frankie Valli voice, still strange to hear them together. But the mixture which worked so well on “The Night” has no magic here.
(Charlie Gillett)
Vernon Burch: “Ain’t Gonna Tell Nobody” (United Artists) ***(*)
“Ain’t Gonna Tell Nobody” ble utgitt på United Artists i 1975 og markerer Vernon Burchs debut som soloartist etter tiden som gitarist hos The Bar-Kays. Låten er skrevet og produsert av Burch selv, og ble en overraskende klubbfavoritt – særlig innenfor den gryende disco- og funk-scenen. Singelen nådde #27 på Billboard R&B-lista.
Musikalsk byr “Ain’t Gonna Tell Nobody” på stram, rytmisk funk, med “wah-wah guitar, drivende basslinje og blåsere som gir et dansbart, rått preg,” ifølge omtaler på Soultracks og flere DJ-fora. Vernon Burchs vokal er energisk og leken, og produksjonen balanserer sømløst mellom klassisk Memphis-soul og mer moderne 70-talls funk. Låten trekkes ofte frem i soulmiljøer som “a dancefloor favorite” og “et tidlig høydepunkt for crossover-funk.”
Flere samlere og DJ-er har beskrevet den som “catchy, full av attitude, og perfekt for å sette fart på et dansegulv.” Burch skulle senere bli assosiert med både disco og R&B, men her høres han på sitt mest ufiltrerte og grove.
New Musical Express:
VERNON BURCH: “Ain’t Gonna Tell Nobody” (United Artists).
If Sly Stone hadn’t fallen asleep about three years ago, he might have hoped to make a record as lively, good, and wide awake as this. Good arrangement, singing, everything.
(Charlie Gillett)
Bettye Swann: “Doing For The One I Love” (Atlantic) ***(*)
“Doing For The One I Love” er en av Bettye Swanns sjeldne, men ettertraktede singler fra midten av 70-tallet – utgitt på Atlantic i Storbritannia i 1975 og skrevet av Brad Shapiro og Richard Puccetti. Låten er produsert av Brad Shapiro, kjent for sitt arbeid med soul- og R&B-artister i sørstatene.
I soulgrupper og samlerfora beskrives låten ofte som en “laid-back, men intens southern soul cut,” med Swanns “smidige, nesten hviskende vokal” over et teppe av blås, dyp bass, i et “mellow, groove-laden arrangement”. En samler omtaler låten slik: “Bettye leverer med så mye sjel, hun får deg til å tro på hvert ord – hun gir aldri for mye, aldri for lite.” Flere trekker frem hvordan produksjonen lar Swanns vokal sveve over et diskret, men effektivt bakteppe – “just the right balance between drama and restraint”.
Selv om “Doing For The One I Love” aldri ble noen hit, har den senere fått ny oppmerksomhet i Northern Soul-miljøer, og beskrives i DJ-sett og på vinylforum som “en ekte deep soul-perle – perfekt for de rolige øyeblikkene mellom klubbslagene.”
New Musical Express:
BETTYE SWANN: “Doing For The One I Love” (Atlantic).
Very similar (maybe too similar) to the Staple Singers’ “I’ll Take You There”. Reggae beefed out with saxes and a soul vocal. The B-side is a smoochy ballad for late nights.
(Charlie Gillett)
Samtidig, tilbake i Norge …
Her kan jeg bare på vegne av hele Norge si et rungende UNNSKYLD! Ja, det var dette nordmenn kjøpte. Nå får vi bare håpe på Paul.
Nyheter? Pøh, hva skal man med det? Her er ti vinnere, det får holde.
“Venus And Mars” inn på 4. plass, det lover godt. Ken Hensely gjør det bra også. Hyggelig mann. Jeg intervjuet ham mange ganger, blant annet rett under her.
Ken kom til Norge for å markedsføre solo-albumet “Eager To Please”. Det Nyes mann var på plass med penn og kamera. Han gjorde grundige notater og tok to (2) bilder. Scroll ned noen centimeter, så ser du det andre.
Ken Hensley var langhåret. Det kan ingen ta fra ham. (Foto: Yan Friis)
Klipp og annonser fra NME 14. juni 1975
Fremtiden var i gang. Dr. Feelgood på forsiden, og lang reportasje inne i avisen.
Stones tok et steg til siden og nøyde seg med en samle-LP. John Cale var konge i England. Og Ian Dury varsler rockens fremtid, akkurat som Dr. Feelgood.
Stones på veien. Stilig oppslag. Håper det blir leselig når du forstørrer.
Dennis Wilson, en mann som aldri fikk den ære og heder som han fortjente mens han levde. I ettertid ruver han.
Roy Harpers vanvittige Norges-turné i 1975 burde det skrives bøker om. Jeg kan noen av historiene, da jeg hadde ganske tett kontakt med ham under besøket. Rune Lem kan betydelig mange flere historier. Mye er ubetalelig. Men den NME-journalisten var ikke av høy kvalitet, jeg traff henne noen ganger også, og hun hadde hverken dreis på journalistyrket eller Roy Harper. Reportasjen hennes er bare en blek avglans av hva som skjedde. Det meste gikk under radaren hennes, eller ble misforstått.
Oslo-kinoene 14. juni 1975
For et tilbud! Man kunne tilbragt dager (og netter) i Oslos kinosaler for å få med seg godbitene.