Lørdag 3. mai ga Arbeiderbladet oss fornøyelig lesning om kundene som ble tatt på senga da politiet slo til mot en sex-klubb i Ebbels gate 5. Jeg tror ikke at noen av de fem klubbene som innehaveren drev i Oslo den gang, finnes ennå. Vi som holdt oss for god for den slags og dessuten bare var 22 år og bodde på Majorstuen, holdt selfølgelig for god for den slags. Vi ante ikke hvor de oppgitta adressene var engang. Man frekventerte aldri Østkanten frivillig. Der holdt skapsprengerne og bayerdrankerne til.

Jeg var dessuten stort sett blakk og hadde mer enn nok med å mase meg til arbeidsoppgaver i Det Nye. En av dem var intervjuet med semilegendariske Maggie Bell. Det sto på trykk i den utgaven av Det Nye som hang i kioskene 3. mai 1975. Scroll gjerne nedover, så finner du det.

Jeg hadde selvfølgelig skaffet meg ukens NME med Mans Deke Leonard på forsiden. Ikke alle kjente til Wales’ freidige sønner, bandet Man. Jeg var fan. Hadde vært det helt siden jeg hørte “Erotica” på 11 i Jarveien 18 hos Tormod. Nevnte NME inneholdt et oppslag om Man, og også et om en snodig-per kalt Mickey Jupp. Ham kjente jeg også til, takket være “Legend”-albumet på Vertigo som hadde en brennende, knallrød sko på omslagets forside, herlig iøyenfallende, og som jeg fant hos Ringstrøm i 1971. På nyhetssidene i NME finner man følgende interessante info:

#1 Mørke skyer over Deep Purple. Ritchie Blackmore gir seg antagelig, da han er mer tennt på sitt Rainbow-prosjekt. Nå melder Jon Lord at han kanskje gir seg også. Da er det nok slutt for Deep Purple.

#2 Alan Hull (ex-Lindisfarne) har et nytt album ute 9. mai kalt “Squire”.

#3 Aston Villa byr på heftig, oljet Philly-soul lørdag 10. mai, da står Barry White og Love Unlimited på scenen, klare for å få damene til å dåne og herrene til å vrinske på Villa Park.

#4 Pete Ham (27) har tatt livet av seg. Han slet med dype depresjoner etter Badfingers’ turné-fiasko i USA. Petes venninne fant ham hengende i garasjen. Pete Ham var ansvarlige for de fleste av gruppens mest kjente innspillinger og var også mannen bak “Without You”, en verdenshit for Harry Nilsson.

Veldig trist med Pete Ham. Jeg var glad i Badfinger.

50 år siden dette var toppen-toppen i England. En relansert, sentimental tåreperser fra 1968 om kreft med Bobby Goldsboro, og en skikkelig barnslig pop-LP. Klart det var tøft for oss med langt hår og et skarpt syn på verden.

*Englands TOP 30, singlene og LP’ne. LP-listen inneholder ganske mange sterke plater, det gjør ikke single-listen som vel egentlig bare kan skryte av Tammy Wynette. Den er til gjengjeld overjordisk.*

Ferske singler

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom denne morgenen, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet av morgenrunden finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker. Stjernene er mine.

Frankie Valli & The Four Seasons: “The Night” (MoWest/Tamla Motown) *****

Det er kanskje litt ironisk at en av de mest intense og fengende singlene fra Frankie Valli & The Four Seasons’ katalog nærmest ble ignorert da den først ble gitt ut i USA i 1972. "The Night" kom ut på Motowns kortlivede underetikett MoWest i USA, og druknet i et marked som ikke visste hvor det skulle plassere den. Men i mai 1975 ble den relansert i England etter å ha fått kultstatus på Northern Soul-scenen, og denne gangen ble det klaff. Med sin mørke, dramatiske produksjon og uvanlig tung rytmeseksjon for en Four Seasons-låt, traff den midt i hjertet av klubbene i Wigan og Blackpool.

Det er en kompromissløs plate, der kombinasjonen av Bob Gaudios produksjon og arrangerte strykere, fuzz-bass og et nesten gotisk refreng gjør "The Night" til noe langt mer enn en dansegulvslager. Her er det en desperasjon i Vallis vokal som gir låta emosjonell tyngde – han høres nesten redd ut, som om han prøver å advare lytteren mot noe uunngåelig. Dette er ikke den solskinnspop-en man vanligvis forbinder med gruppa bak "Sherry" og "Walk Like a Man". Her er det skygger, usikkerhet og mørke rom.

Innspillingen ble gjort i 1971 som en del av albumet Chameleon, et forsøk fra Four Seasons på å fornye seg under Motowns vinger. Albumet ble ingen suksess, og MoWest ble snart nedlagt. Men "The Night" levde sitt eget liv, og det sier sitt at den i 1975 klatret til topp 10 i Storbritannia – et land som gjerne belønner amerikanske outsidere når hjemlandet deres svikter dem.

Det er fortsatt et mysterium hvordan denne låta kunne forbli uoppdaget så lenge, men kanskje det er nettopp det som gir den kraften den har i dag.

Tammy Wynette: “Stand By Your Man” (Epic) ******

Det skulle gå hele seks år før britene virkelig åpnet ørene for det som kanskje er tidenes mest ikoniske countrysang. "Stand By Your Man" ble opprinnelig utgitt i USA høsten 1968 og gikk rett til topps på de amerikanske countrylistene. I 1975 fikk den nytt liv i Storbritannia, og denne gangen tok det fullstendig av – singlen gikk helt til topps, og tok vel ganske mange på senga i en tid da kvinnesak var den nye oljen.

Selve innspillingen ble gjort i Nashville i august 1968, med Billy Sherrill som produsent og med Tammy selv som medkomponist. Det sies at sangen ble skrevet på 20 minutter, men resultatet låter langt mer gjennomarbeidet enn som så. De svevende strykerne, det sørgmodige pianotemaet og den klassiske countrystemningen danner en perfekt ramme rundt Wynettes lidenskapelige fremføring. Stemmen hennes har en nesten sår autoritet – det er ikke svakhet hun formidler, men en slags resignert styrke.

"Stand By Your Man" ble møtt med både beundring og raseri allerede ved utgivelsen. For noen var den en vakker hyllest til lojalitet og kjærlighet; for andre en kvalmende aksept av kvinners underdanighet. Men det som gjør sangen varig, er nettopp tvetydigheten – den kan tolkes på så mange plan. Og i 1975, da feminisme og konservatisme ofte kolliderte i offentlig debatt, fikk den kanskje en ekstra ladning som gjorde den aktuell igjen.

Hillary Clinton slang med leppa om låten under valgkampen til Bill Clinton i 1992:

— I’m not sitting here, some little woman standing by my man like Tammy Wynette.

Det provoserte og såret Tammy som svarte:

— With all that is in me, I resent Mrs. Clinton’s remark. I’ve worked very hard to make a respectable name for myself and my family. That song has helped a lot of people. It’s a shame a woman in her position would take potshots at a song that has proven itself meaningful to so many.

Først og fremst er dette en låt som har overlevd fordi den er fryktelig godt skrevet, fryktelig godt sunget – og fryktelig vanskelig å stille seg likegyldig til.

Carpenters: “Only Yesterday” (A&M) *****

Med "Only Yesterday", utgitt i april 1975, befant Carpenters seg på et kommersielt høydepunkt, men også på terskelen til en periode med svakere oppslutning. Etter en perlerad av hits siden 1970 hadde duoen etablert seg som selve lydsporet til amerikansk radiopop – trygg, melodiøs, og velsignet med Karen Carpenters uforlignelige altstemme. Likevel var det tegn til utmattelse i maskineriet, og "Only Yesterday" var både et lyspunkt og et varsko.

Singlen er et prakteksempel på Richard Carpenters evne til å smelte sammen klassisk popstruktur med sofistikert orkestrering. Den åpner forsiktig med melankolsk piano og lavmælt vokal, før refrenget åpner seg i en nesten triumferende dur – et grep Richard ofte brukte for å maksimere kontrasten mellom vers og refreng. Låta ble spilt inn tidlig i 1975 i A&M Studios i Los Angeles, med Richard som produsent og en gjeng studiomusikere som inkluderte Joe Osborn på bass og Hal Blaine på trommer – begge fra det legendariske Wrecking Crew-miljøet.

Tematisk er "Only Yesterday" en klassisk Carpenters-låt: den formidler håp, men med en undertone av sorg. Karen synger som alltid med fullkommen kontroll, men også med noe sårbart i fraseringen – en varme som løfter tekstlinjene fra det banale til det tidløse. Teksten handler om en kvinne som har funnet ny mening etter en vanskelig tid, men den bærer samtidig en følelse av at mørket ikke nødvendigvis er borte, bare midlertidig fordrevet.

Det ble deres nest siste Topp 10-hit i USA, og i Storbritannia ble den en stor radiofavoritt, selv om den ikke toppet listene. Noen kritikere har i ettertid kalt Carpenters' musikk for glatt og steril, men slike karakteristikker bommer på det emosjonelle underskuddet som ofte skjuler seg bak de glitrende arrangementene. "Only Yesterday" er ikke banebrytende, men det er en utsøkt gjennomført poplåt, laget med kirurgisk presisjon og fremført med sjel.

Diana Ross: “Sorry Doesn’t Always Make It Right” (Tamla Motown) ****

"Sorry Doesn’t Always Make It Right" er en oversett innspilling i Diana Ross’ katalog, og det er kanskje ikke helt uforståelig. Da den ble sluppet som single i mars 1975 – først i USA, og like etter i Storbritannia – ble den møtt med moderat interesse. Den nådde så vidt inn på listene, og druknet litt i overgangen mellom Ross’ glitrende popimage og de mer eksperimentelle eller storslåtte retningene hun skulle utforske senere i tiåret.

Men dette er langt fra fyllmateriale. Tvert imot er det en lavmælt og intenst personlig sang som viser en annen side av Diana Ross – mer sårbar, mindre ikonisk, men desto mer troverdig. Låta ble skrevet og produsert av Michael Masser og Pam Sawyer, et team som hadde hatt suksess med blant annet "Touch Me in the Morning", og som spesialiserte seg på ballader med følelsesmessig dybde. Her får de Ross til å levere en av sine mest avdempede, men likevel gripende vokalprestasjoner.

Innspillingen bærer preg av den klassiske Motown-formelen på vei mot fornyelse: myk rytmikk, et lett gospelpreg i koringene og et piano som følger vokalen som en skygge. Det er en tett, nesten kvelende produksjon – som om låta forsøker å hviske en sannhet lytteren ikke egentlig vil høre. Teksten handler om de gangene unnskyldninger ikke er nok, og den gjør det med en modenhet som skiller den fra Ross’ tidligere kjærlighetsviser. Her er det ingen løsning, ingen forsoning, bare et stille farvel.

Det kan spekuleres i hvorfor sangen ikke fikk sterkere gjennomslag. Kanskje var den for subtil, for lavmælt i en tid der discoen presset seg frem og hitlistene krevde større umiddelbarhet. Kanskje var publikum ikke helt klar for å se Ross som den desillusjonerte kvinnen, snarere enn stjernen som alltid sto i sentrum. Men nettopp i det neddempede ligger låtas styrke.

Lulu: “Take Your Mama For A Ride” (Chelsea) ***

Midt i en bølge av britisk glam og amerikansk disco kom Lulu stormende tilbake i 1975 med en single så uventet energisk og funky at det fikk mange til å kikke en ekstra gang på etiketten. Var dette virkelig den samme Lulu som vant Eurovision for Storbritannia med "Boom Bang-A-Bang" i 1969? Svaret er ja – og "Take Your Mama For A Ride" var et kraftfullt bevis på at den skotske vokalisten ikke hadde tenkt å la seg parkere på nostalgiens skraphaug.

Låta ble skrevet og produsert av rockerparet Roger Cook og Roger Greenaway, og kom ut på det amerikanske Chelsea-merket, men med solid britisk gjennomføring. Dette er ikke en sentimental mammadans – tvert imot er det en energibombe av en upoppdrevet soulrocker med et hint av glam og gospel, drevet frem av blåserrekker, håndklapp, kor og Lulus fryktløse vokal. Det er også et av de mest dansbare sporene hun noen gang spilte inn, og ikke uten grunn fikk den raskt fotfeste på dansegulvene – særlig blant DJ-er på Northern Soul-scenen, der tempo og trøkk var nøkkelen.

"Take Your Mama For A Ride" ble delt i to deler – Part 1 og Part 2 – på singlen, som var et vanlig triks på 70-tallet for låter som egentlig krevde mer plass enn de tre minuttene radioen tillot. B-siden fortsatte bare festen, med mer instrumentalt fokus og utvidet groove. Det ble ikke noen stor hit på listene (den snek seg så vidt inn i topp 40 i Storbritannia), men låta fikk likevel betydelig oppmerksomhet og ble sett på som et modig stilskifte.

Lulu synger med en overbevisning som låter mer Detroit enn Dundee, og man kan høre at hun koste seg i studio. Hun har siden omtalt denne perioden som en av de mest kreative i karrieren, selv om den ikke betalte seg med kommersiell suksess.

Etter suksessen med "Magic" og "January" kunne man kanskje tro at Pilot ville lene seg tilbake og melke suksessformelen – men i stedet fulgte de opp med "Call Me Round", en single som viser at skotsk pop på midten av 70-tallet kunne være både elegant, luftig og melodisk raffinert. Låta ble sluppet våren 1975 som oppfølgeren til listetopperen "January", og selv om den ikke nådde helt samme høyder kommersielt, står den som en velprodusert perle med solid håndverk i alle ledd.

Pilot ble frontet av David Paton og Billy Lyall, medlemmer av Bay City Rollers i en tidlig inkarnasjon, og hadde knyttet til seg produsent Alan Parsons – mannen som året før hadde bidratt sterkt på Pink Floyds The Dark Side of the Moon. Parsons’ fingeravtrykk merkes: lydbildet er krystallklart, med vekt på klangflater, detaljerte vokalarrangementer og en balansert miks mellom gitar og keyboards.

"Call Me Round" er mindre umiddelbar enn sine forgjengere, men den har et driv som belønner flere gjennomlyttinger. Versene bygger rolig opp mot et refreng med en lett Beatlesk følelse – man tenker kanskje på Rubber Soul snarere enn Sgt. Pepper – og det hele hviler på Patons milde, men uttrykksfulle stemme. Teksten handler om venting og usikkerhet i en relasjon, og unngår heldigvis klisjeene. Det er en moden og ganske lavmælt poplåt, pakket inn i vakre harmonier og et organisk band-samspill som gir låta lang holdbarhet.

Singlen solgte greit, men var ingen stor hit – kanskje fordi den manglet det umiddelbare hooket som bar "January" fremover.

Billy Lyall skulle snart forlate gruppa og gå videre til en solokarriere, mens David Paton og trommeslager Stuart Tosh etter hvert ble viktige medlemmer av Alan Parsons Project. I retrospekt er "Call Me Round" en bro mellom den rendyrkede britiske popen og det som senere skulle bli en mer eksperimentell, studiobasert retning.

***VG-listen for 3. mai 1975. Huttetuttetu!***

Spillelisten fra 3. mai 1975 er også spillelisten fra helvete for mange. Selv klamrer jeg meg til Tammy, en venn i nøden gjennom den fryktelige sommeren 1975.