Donovan på 45
1965-versjonen. (Det Nyes arkiv)
Donovan er undervurdert. Hans rolle i utviklingen av rocken på 60-tallet er udiskutabel. I motsetning til de fleste av sine samtidige var engasjementet hans oppriktig og velfundert. Han fulgte ikke moten, hans skapte den i kraft av sin eventyrlyst. Psykedelisk rock uten Donovans påvirkning er utenkelig. Utviklingen av visen i rocken. Hans evner til å assimilere stilarter, og likevel holde seg innenfor det lille viseformatet. Hans evner til å bruke musikken som tverrkulturell brobygger - uten at han fremsto som bløt eller teit, vel og merke. Hans klokketro på mennesket og livet og kjærligheten.
Donovan lærte John Lennon og Paul McCartney fingerspill i India, resultatet farvet "White Album" tvers igjennom. Tilbake i 1966 bidro han med strofer til "Yellow Submarine" og laget selv en av de aller første psykedeliske slagerne i "Sunshine Superman", en hyllest til nettopp Lennon og McCartney. Han kan tydelig skimtes i mye av musikken til The Byrds, og hadde en mektig innflytelse på Crosby, Stills & Nash. Han sto ikke stillere enn at han fant bindeledd til både heavyrock og world music (sjekk "Barabajagal" med Jeff Beck), oppfant keltisk rock, og influerte 70-talls ikoner som David Bowie og Alice Cooper (det er Donovan som synger duett med Alice på "Billion Dollar Babies"-låten).
Donovan var rockens første myke mann - uten at han fremsto som en vattdott. Han våget å kjenne på følelsene sine i full offentlighet. Han har også i alle disse årene hatt en gåtefull muse i sin Linda Lawrence. Denne mytiske skyggefiguren står modell for nesten alle visene hans. Hun er like viktig for Donovan som Yoko Ono var for John Lennon. Forskjellen på de to er at Linda aldri kommer i veien, hun er det magiske elementet i Donovans viser, stjernestøvet han drysser over ordene.
Hvor meget trendene enn har skiftet siden 60-årene, har Donovan forblitt tro mot sine idealer. Han har integritet. Kjenner du ham ikke, har du mange gleder i vente. Donovan er kul nok til at Rick Rubin (mannen bak alle de siste platene til Johnny Cash) hentet ham inn til sitt American Recordings og produserte og arrangerte albumet "Sutras" for ham i 1996.
Hør singlene ved å klikke her - verdens beste Donovan spilleliste.
Nedtellingen til utgivelsen av 18 år gamle Donovan Leitch's debut. Februar 1965, og han var TV-stjerne allerede før platen forelå.
Mars 1965:
Catch The Wind / Why Do You Treat Me Like You Do (Pye, 7N 15801)
UK #6, US #23
Donovan var ikke fylt 19 da han dukket opp i det populære britiske TV-showet "Ready, Steady, Go!", 6. februar 1965. Han hadde ingen plater ute og heller ingen platekontrakt, men folkene bak showet var på leting etter en britisk Dylan, og her mente de å ha funnet ham. Alt stemte. Han hadde labbet langs landeveien, sunget i småklubber, kunne sin Woody Guthrie og sin britiske folk, skrev egne viser og var eksotisk så det holdt i sine jeans og sin fiskerlue, i grell kontrast til showets ellers mod-influerte publikum.
Donovan var gjest også i TV-showets to påfølgende uker. Iløpet av disse ukene skjedde to viktige ting. Han traff sin fremtidige muse, Linda Lawrence, den gang kjæresten til Brian Jones i The Rolling Stones. Og han ble fanget opp av plateselskapet PYE.
12. mars - etter en solid reklamekampanje - debuterte han med to selvskrevne låter. "Catch The Wind" lever på mange måter opp til Dylan-forventningene, selv om den helt mangler forbildets svepesnert-strofer og samfunnsrefsende budskap. Vind-motivet og deler av melodien er ikke så fjernt fra "Blowin' In The Wind", og de undrende melodilinjene gjenlyder også til en viss grad av "My Back Pages". Men Donovan synger om kjærlighet, uoppnåelig kjærlighet, og modellen er Linda Lawrence.
In the chilly hours and minutes,
Of uncertainty, I want to be,
In the warm hold of your loving mind.
To feel you all around me,
And to take your hand, along the sand,
Ah, but I may as well try and catch the wind.
Det er en svært vakker vise, melankolsk, svevende blå. Det eneste man kan holde mot innspillingen er det malplasserte strykerarrangementet som skygger Donovans stemme og klimprende gitar. Det er mikset så lavt at det virker ullent og fjernt, som om en Phil Spector-session foregikk i nabostudioet og sivet gjennom veggen. Versjonen som dukket opp på Donovans debut-LP i mai, er fri for strykere, men har samtidig mistet den hjerteskjærende lengselen som gir originalen sin sjel.
B-siden, "Why Do You treat Me Like You Do", er en trist og bitter sang til en jente som elsker en annen. Snev av "Don't Think Twice, It's All Right". Donovans fingerspill tikker og går som et urverk.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Sverige. Det norske er en fornærmelse mot alle billedcovere.
Mai 1965:
Colours / To Sing For You (Pye, 7N 15866) UK #5, US #61
Storbritannias Dylan traff den virkelige Dylan en maikveld i London i 1965. Møtet ble fanget av D.A. Pennebaker og foreviget i Dylan-filmen "Don't Look Back". I den uforglemmelige scenen fremfører Donovan "To Sing For You", B-siden på hans kommende single "Colours". Dylan roser sangen, og ber så om å få låne gitaren litt. Så tar han en av sine nye låter, "It's All Over Now, Baby Blue". To vers, og flirer mens hans synger. Nærbildene av Donovan viser hva som egentlig skjer: Den ekte Dylan smadrer Storbritannias Dylan, og rygger over ham etterpå. Om noe var klart for Donovan etter denne ydmykende seansen, må det ha vært: Han måtte snarest kvitte seg med Dylan-stemplet, for her var det ingenting å hente.
Donovan forsøkte vel egentlig aldri å være en britisk Dylan. Det var pressens påfunn. Men han lot dem holde på, for det var god PR... en stund.
Når man hører "Colours", hans andre single, merker man at øyeblikket egentlig allerede er over. Sangen er en lettvekter. Etter Dylans målestokk. Men på den annen side: Dylan kunne aldri ha laget den. Donovans personlighet skinner fra hver tone her - han er Dylans rake motsetning. Han er vennlig, varm, bevisst naiv og barnlig. Han er ikke ute etter noe annet enn å skildre lykken i det nære, den blå himmelen, den frodige engen og solen som skinner i hans elskedes hår. "Colours" gir seg ikke ut for å være noe mer. Derfor er den også så lett å like.
De må ha kjørt mikrofonen helt opp i strengene, for gitaren lyder utrolig sterkt og klart. Donovans komp-teknikk, vekslingen mellom fingerspill, plekterklimpring og akkorder er allerede godt utviklet. Strengene danser og kimer. Bak det fyldige, men spartanske kompet dukker etterhvert en banjo opp, brukt både som perksjons-markering av off-beat'en, og som klimprende utfylling. Og den lille munnspill-soloen rusker vennlig i sangen, som vind i hår. Det er en uovertruffen fremføring. Sunget med en stemme så sympatisk og vennlig at du får lyst til å ta den med hjem.
Yellow is the colour of my true love's hair,
In the morning, when we rise,
In the morning, when we rise.
That's the time, that's the time,
I love the best.
Fem slike vers, intet refreng, tre akkorder. Det er alt som skal til.
B-siden, "To Sing For You", er like enkel og upretensiøs. En trøstesang, hverken mer eller mindre:
When you're feeling kind of lonesome in your mind
With a heartache following you so close behind
Call out to me as I ramble by
I'll sing a song for you
Thats's what I'm here to do
To sing for you
Treigere enn A-siden, og mindre umiddelbar, men absolutt ikke dårlig. Det er godt mulig at Dylan virkelig likte den. Kanskje følte han behov for å vise seg etter å ha blitt utsatt for så mye snillhet og forståelse, grinebiteren...
Billedcovere fra Norge (venstre) og Sverige.
August 1965:
The Universal Soldier, EP (Pye, NEP 24219)
UK #12, UK EP #1, US #53 (single)
Utgitt mens den første Donovan-feberen var på sitt høyeste. Den toppet EP-listen i åtte uker og nådde også helt opp til 12. plass på single-listen i England. EP'n er svært klar i sitt budskap: Her er pasifisten Donovan i virksomhet, oppbragt over alle krigene og all uroen i verden. Titelkuttet er skrevet av Buffy Sainte-Marie og var uhyggelig populært blant både profesjonelle og amatør-trubadurer midt på 60-tallet. Introet:
He's five foot-two, and he's six feet-four,
He fights with missiles and with spears.
He's all of thirty-one, and he's only seventeen,
Been a soldier for a thousand years.
kunne alle utenat. Donovas versjon er en klar vinner. Han synger avslappet og overbevisende. Fingerspillet, stødig som et urverk, øker i intensitet mot slutten slik at budskapet bankes inn.
"The Ballad Of A Crystal Man" er forsåvidt en fin melodi, men teksten skjemmes av plumpe selvfølgeligheter. Dette er protestsang av dusinvare-typen. "Do You Hear Me Now" (skrevet av Bernt Jansch) er høylytt protest over en skrøpelig melodi, og passer Donovans stemme dårlig. "The War Drags On" (skrevet av Mick Softley) er en fortellervise i Dylans gate. Skarpe ord om krigen i Vietnam, med klagende refreng-strofer og glidende akkorder som kler låten godt. Tekten er noe klossete, men meningen god.
Tittelkuttet kom ut på single i USA, men slo ikke så godt an som i England.
Ellers må man si om viser som disse at det er veldig greit å være mot krig. Men når teksten ikke har flere dimensjoner blir budskapet ufarlig. Alle mennesker er i utgangspunktet mot krig.
På baksiden av coveret forsøkte Donovan å etterligne Dylans cover-betraktninger.
Svensk cover, norsk pressing. Som man tydelig ser, de norske Pye-etikettene hadde en katastrofal smitteeffekt på platecoverne.
Hele forsiden. Pye spanderte normalt ikke den slags svimlende annonseringer på sine artister, men Donovan var en godbit, tenkte de. Men så oppdaget han Mickie Most og meningen med livet, og dermed ble et fiendskap født. Fra da av gjorde Pye alt som sto i deres makt for å gjøre livet surt for den unge skotten. Det verste var at Donovan klarte seg aldeles utmerket uten dem.
Oktober 1965:
Turquoise / Hey Gyp (Dig The Slowness) (Pye, 7N 15984) UK #30
En bedøvende sakte og stemningsladet ballade, full av poetisk sprengkraft. Donovan legger stemmen dypere enn vanlig, og fingerspillet erstattes av huskende rytmeakkorder. I bakgrunnen ligger en pludrende, meget diskret elgitar (sikker influert av den akustiske siden på "Bringing It All Back Home"). Donovans munnspill higer etter de aller høyeste notene og når dem, gjennomborende som nåler.
In the pastel skies a sunset I have wandered
With my eyes and ears and heart stained to the full
I know I tasted the essence in the few days
Take care who you love, my precious, he might not know
Donovan tok en sjanse med denne. Den er ikke i nærheten av fengende slik forgjengerne var, og i ikke engelsk-talende land som Norge våget ikke folk å spørre etter den engang da de ikke ante hvordan titelen (som ikke nevnes i teksten) skulle uttales. Den solgte skuffende, men Donovan var over alle hauger og brød seg neppe om det (se omtalen av "Sunshine Superman").
B-siden, "Hey Gyp (dig The Slowness)", er en oppdrevet rhythm & blues (Bo Diddley-style), meget tett og drivende spilt av Donovan, tilført tilmålte piskeslag fra perkusjonen og et munnspill tøffere enn toget. Hadde han alliert seg med et rock'n'roll-band på denne, ville den tatt fyr. Det er het nok som den er, bevares.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland.
Desember 1965:
Colours, EP (Pye, NEP 5043) Sverige/Norge
Også utgitt på denne tiden, en EP med kjent stoff, "Colours", som inneholdt "Colours", "Why Do You Treat Me Like You Do", "Catch The Wind" og "To Sing For You".
Svensk cover, norsk pressing.
Januar 1966:
Donna Donna / Car Car (Pye, 7N 308) Norge
Donna Donna / Josie (Pye, 7N 304) Danmark
Pyes konflikt med Donovan resulterte i en rekke underlige single-kombinasjoner av sanger hentet fra hans to første LP’er. Pye ville melke den unge popstjernen for alt han var verdt mens de blokkerte utgivelsen av guttens ferske og banebrytende innspilling, “Sunshine Superman”.
I stedet for den fikk vi altså blant annet spill-selv-sangen fra helvete, “Donna, Donna”. Så lett å spille at man kunne snorke den, og som folk spilte den. Selv de som ikke hadde gitar, spilte den. På alle fester satt unge testosteron-bomber og mumlesang “On a wagon bound for market / There's a calf with a mournful eye” mens de så på jentene med skyggelagte dådyrøyne, og det smalt i fingerplektrene.
Ja, alle kunne spille "Donna, Donna", hva plateselskapet ikke skjønte var at sangen var så lett å spille og så kjedelig å høre på at ingen hadde noe ønske om å eie den på plate.
Jeg ble allergisk. Orker ikke engang å tenke på sangen i dag. Og ja, jeg spilte og sang den, jeg også, men turte ikke på fest.
De forskjellige lokalkontorene til Pye var ikke engang enig seg imellom om hva de skulle legge på B-sidene av disse bastardsinglene. I Norge valgte de “Car Car”, antagelig fordi det så kjempelurt ut med to dobbelt-ord-titler. Danskene gikk for “Josie”, noe hovedkontoret i London sikkert ergret seg over, da den sangen snart skulle ut på egen single i England.
Og sånn holdt Pye det gående, mens Donovan overlot sin videre karriere til Allen Klein og Epic i USA. Det funket akkurat da, for resten av verden fulgte USA. I England satt Pye og røktet Donovan-utgivelsene sine på en særdeles ussel og klossete måte. Flere av de amerikanske utgivelsene (inkludert hele LP’er) sørget Pye for at ikke ble utgitt i England. På pur faan.
Ovenstående billedcovere er fra Norge (venstre) og Danmark.
Februar 1966:
Josie / Little Tin Soldier (Pye, 7N 17067)
Fin sang fra den første og helakustiske fasen av Donovans karriere. Den hadde bare ingenting å gjøre ute på single i februar 1966 - da Donovan febrilsk forsøkte å få ut "Sunshine Superman".
Melodien stiger og synker over et noe monotont tikkende fingerspill. Litt over halvveis tar Donovan frem munnspillet. Det er vandringsmannens kjærlighetserklæring til skjønne Josie. Tematisk veldig lik den sterkere "Colours".
B-siden, "The Little Tin Soldier", er på grensen til komisk p.g.a. Donovans overdrevne innlevelse i gjendiktningen av H.C. Andersens eventyr.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland. Norge hadde ikke så mange bilder på den tiden.
Februar 1966:
Donovan Vol. 1, EP (NEP 24239) UK EP #12
Samtidig med singlen “Josie” kom denne EP'n med kutt fra "Fairytale"-albumet. En veldig fin bukett låter, men det brød ikke Pye seg om. De ville bare ergre Donovan, og nektet fortsatt å gi ut “Sunshine Superman”. Hovedargumentet: Mickey Most hadde produsert sangen, og Mickey jobbet for EMI i England. Det kunne ikke Pye godta, man fikk bruke deres egne folk.
Engelsk utgave.
April 1966:
Remember The Alamo / The Ballad Of A Crystal Man (Pye, 7N 17088)
Mens Donovan kjempet for sin kunstneriske frihet (se omtalen av "Sunshine Superman" nedenfor), strødde Pye salt i sårene med denne håpløst meningsløse utgivelsen. A-siden er hentet fra hans debut-LP og var altså ett år gammel og fullstendig på siden av hva Donovan drev med i april 1966. Ikke for det, kun akkompagnert av sitt eget eminente fingerspill gjør han en svært inspirert versjon av denne visen om slaget ved Alamo. Innspilt mens USAs engasjement i Vietnam var iferd med å trappes opp.
B-siden er en pekefinger-sang som veksler mellom plumpe utbrudd om selvfølgelige saker (som rasefordommer, Vietnamkrigen og atombomben) med vare lyriske strofer. Munnspillet støter inn mellom versene. Bob Dylan anno 1963 extra extra light.
NB! Singlen ble trukket tilbake i England, men ble utgitt de fleste steder, inkludert i Norge.
Norsk cover og pressing.
Juli 1966 (USA):
Sunshine Superman / The Trip (Epic 5-10045) US #1
Sunshine Superman / The Trip (Pye, ) UK Desember UK #4
Denne singlen kunne plassert Donovan helt i tet. Den ble innspilt i desember/januar 1965/66, og burde vært i butikkene i februar. I god tid før alle de banebrytende platene som rystet popmusikken i grunnvollene og forandret den for alltid ("Eight Miles High", "Pet Sounds", "Paint It, Black", "Paperback Writer", "Revolver", "Blonde On Blonde" etc.).
Den skotske vandringsmannen og trubaduren hadde gjennomgått en eksplosiv forvandling. Han hadde sett Dylan frigjøre seg fra den tradisjonelle folk/protest-genren og skape rock'n'roll som verden aldri hadde hørt maken til. Selv hadde han allerede på albumet "Fairytale" (oktober 1965) gitt signaler om at tiden som guttehvalp-versjonen av Woody Guthrie og Bob Dylans lillebror var forbi med den sløv-jazzete og poetiske "Sunny Goodge Street".
Donovan var en observant liten djevel. Han likte hva han så. I kunstnermiljøene i swingin' London, i New York, i San Francisco. Det sydet. Av forfattere, filosofer, poeter, musikere som alle representerte en jublende og ung frigjøring fra etterkrigstidens dysterhet. Fremtiden var i fire farver, og den hadde ingen grenser. Våpenet var ikke en kassegitar og de knirkete skoene til Woody Guthrie. Våpenet var populærkulturen hvis fremste guruer bar navnene Bob Dylan og The Beatles. For Donovans del, særlig det siste, for var det noe han følte behov for å slippe unna, var det Dylans skygge.
Donovan tok alt det beste fra de nye strømningene på begge sider av Atlanteren og blandet det med elementene han allerede hadde på hjernen, middelalderromantikk, viktoriansk billed- og plakatkunst, østerlandsk livsvisdom, gitarteknikkene til Bert Jansch og John Renbourn, britisk folk, jazz og selvfølgelig: The Beatles - og dop.
Han kunne nesten ikke vente med å starte sin nye karriere som metafysisk dandy. Men først måtte noen problemer ryddes av veien. Amerikaneren Allen Klein påtok seg oppgaven med å sparke Donovans managere, skaffe ham et nytt plateselskap og ny producer. Dermed havnet Donovan i en juridisk hengemyr. Det tok lang tid å løse flokene.
Mens advokatene kranglet, laget Donovan albumet "Sunshine Superman", hans mesterverk, fullt på høyde med de tidligere nevnte utgivelsene fra 1966. Den er så forskjellig fra "Fairytale" at man knapt tror at det er samme artist. Alliert med den allerede legendariske britiske hit-produsenten Mickie Most og arrangøren John Cameron, skapte Donovan musikk som både fanget tidsånden og beveget seg på spennende uprøvet grunn. Cameron betraktet hver vise som et individ med sin høyst egenartede sjel. Og han brukte - til popmusikk å være - helt uvanlige instrumenter til å male disse musikalske bildene. Med Donovans akustiske gitar som utgangspunkt tilførte han cembalo, strykere, treblåsere, sitar, ståbass i tillegg til tradisjonelle instrumenter som trommer, elbass og elgitar. Hver låt hadde sin individuelle lyd. Og alle ble de drevet av Donovans bemerkelsesverdige tekster. Sluttresultatet var psykedelisk kammerpop, om det finnes.
Men verden fikk ikke høre dette før i september 1966 (PYE ga ikke engang ut LP'n, men klappet sammen noen låter fra den og noen fra oppfølgeren, og lanserte lapskausen langt ut i 1967). Mens juristene sloss om eiendomsretten til skotten, presterte han å bli den første popstjernen som ble tatt for hasj-besittelse. Det skjedde i London i juni 1966, under en politirazzia i Donovans leilighet, og virket ikke akkurat heldig inn på situasjonen.
I juli 1966 var endelig den "nye" Donovan klar for verden med utgivelsen av singlen "Sunshine Superman" på nytt platemerke, Epic. (Norge fulgte i august.) Men ikke i England. Pye nektet å gi slipp på ham, og de nektet også å gi ut singlen med begrunnelsen at den var produsert av Mickie Most som jobbet eksklusivt for konkurrenten EMI. Tøvet pågikk helt frem til desember. Dødtiden brukte Pye til å gi ut albumkutt fra 1965 på single - til stor frustrasjon for Donovan.
"Sunshine Superman" var opprinnelig døpt "For John & Paul", tenkt som en begeistret hyllest til de to beatlene. De nevnes ikke i teksten, men er der i høyeste grad i ånden. Du blir truffet midt imellom øynene av det innledende bass-riffet (spilt av ståbass og elbass samtidig) og en av alle ting cembalo. Swooosj sklir/skrenser lyden av elgitaren deg inn i låten (denne glidende effekten brukes med stort hell hele låten igjennom), og Donovan er igang: Høyt oppe, full av jubel. Den akustiske rytmegitaren og trommene gir låten fenomenalt driv. Camerons fantasifulle arrangement gjør den til et eventyr. Teksten er en surrealistisk reise pepret med kodeord og dop-referanser.
Superman or Green Lantern ain't got a-nothin' on me
I can make like a turtle and dive for your pearls in the sea, yeah!
A you-you-you can just sit there a-thinking on your velvet throne
'bout all the rainbows a-you can a-have for your own
When you've made your mind up forever to be mine
I'll pick up your hand and slowly blow your little mind
When you've made your mind up forever to be mine
Hadde "Sunshine Superman" kommet ut i februar 1966, som den skulle, ville ikke Donovan vært kjent som mannen som hoppet på toget i god tid, men mannen som satte toget på skinnene. Så knall er låten at Jimmy Page har forsøkt å ta æren for gitarsoloen (som spilles av Eric Ford). En annen fremtidig Zeppelin, John Paul Jones, spiller bass.
B-siden "The Trip", er lillebroren til "Sunshine Superman". Samme atmosfære, men nå er drivkraften et tungt bass-riff (som Sonny Bono stjal året etter og kalte "The Beat Goes On"), stor lyd, og det svinger som pokker. Donovan har mye på hjertet og forflytter seg både i tid og sted, effekten er fascinerende kaleidoskopisk: Tekstmengden og ikke minst de tettpakkede strofene gir sangen preg av hastverk og amfetamin: Videre, videre, videre:
A silver goblet of wine is-a to be
Held in a bejewelled glove
And her knights they toast the tournament,
The falcons they fly above.
And the queen will a drink of the dew tonight
But the jester she cries alone,
Because Merlin he spoke of an instant spell
To make the devil's white knights moan
And-a all in all, the seagull said,
"As I look to where I've been,
The whole wide human race
Has a-taken far too much Methedrine".
What goes on ? Chick-a-chick.
What goes on ? I really wanna know.
What goes on ? So near
What goes on ? I really wanna know.
Yeah well, come on.
The Trip var navnet på en hip klubb i Los Angeles.
Billedcovere fra Norge (venstre) og USA.
Det var ikke en slik Donovan Pye ønsket. (Foto: Det Nyes arkiv)
Oktober 1966 (USA):
Mellow Yellow / Sunny South Kensington (Epic 5-10098-S), US #2
Mellow Yellow / Preachin’ Love (Pye, 7N 17267) UK februar 1967 UK #9
PYE var kommet helt i utakt med resten av verden p.g.a. somlingen med "Sunshine Superman". Først i februar (og samtidig med "Epistle To Dippy" i USA) kom oppfølgeren,"Mellow Yellow", som hadde vært ute over alt ellers siden november 1966. (Desember 1966 i Norge.)
Introet, stikkende taktmarkering på hihat'en, vekker oppmerksomheten. Slagene får følge av trampende trommer, bass (John Paul Jones) og nesten usynlige blåsere - alt skrur seg fast i den innledende rytmefiguren. Også Donovan, som støter ut den meget bisarre teksten:
I'm just mad about Saffron
Saffron's mad about me
I'm just mad about Saffron
She's just mad about me
They call me mellow yellow
(Quite rightly)
They call me mellow yellow
(Quite rightly)
They call me mellow yellow
Jaha... I refrenget brettes lydbildet ut. Blåserrekken tar klagende turer ut på sidene, og alle gjestene i studio (inkludert Paul McCartney) kommer med oppildnende tilrop. "Mellow Yellow" fremstår som en utrolig overraskende oppfølger til "Sunshine Superman". Alt som var mye er blitt lite, der forgjengeren fløt, hakker "Mellow Yellow" løk.
Nettopp denne ned til knoklene nakne formen, den bisarre teksten og det uimotståelig psykedeliske helhetsinntrykket gjør "Mellow Yellow" til en klassiker, en herlig absurd klassiker. Man ler med Donovan når han legger ut et åte for avisene, radiostasjonene og ikke minst foreldrene:
Electrical banana
Is gonna be a sudden craze
Electrical banana
Is bound to be the very next phase
Alle trodde de det dreide seg om narkotika. Men Donovan synger om batteridrevne dildoer. Og det ble som kjent ganske populært.
Verset om 14-åringene ville neppe gått upåaktet hen i 2025, men det er samtidig så kryptisk formulert at det kanskje hadde gått likevel:
I'm just mad about fourteen
Fourteen's mad about me
I'm-a just mad about a-fourteen
A-she's just mad about me
I England plasserte man "Preachin' Love" på B-siden. Et heftig swingjazz-nummer (stilriktige trommer, ståbass, piano og blåsere) sunget med stor begeistring. Kule saker som man kan knipse til. Digg hornene, mann!
I USA la man "Sunny South Kensington" på B-siden. Den minner om "The Trip". Teksten tyter ut av Donovan, en heseblesende oppramsning av snapshots fra swingin' London over et jagende komp av trommer, elgitar, keyboards, cembalo (og kanskje sitar). En begivenhetsrik og veldig fengende låt. Den hugger seg inn i hjernen. Smak:
Jean-Paul Belmondo and-a Mary Quant got
Stoned to say the least
Ginsberg, he ended up-a dry and so
He a-took a trip out East.
If I'm a-late waitin' down the gate, it's such a 'raz' scene,
A groovy place to live.
In the Portobella I met a fella with a cane umbrella,
Who must've used a sieve.
So come loon soon down Cromwell Road, man,
You got to spread your wings.
A-flip out, skip out, trip-out and a-make your stand, folks,
To dig me as I sing.
Kulere fikk du ikke en popstjerne i 1966.
Svensk billedcover og pressing. Solgt slik i Norge.
Februar 1967:
Epistle To Dippy / Preachin’ Love (Epic 5-10127-S) US #19
Ikke utgitt i Storbritannia
Så er plateselskapet PYE ute og roter igjen. Etter de kolossale forsinkelsene med "Sunshine Superman" og "Mellow Yellow" hopper de lekende lett over "Epistle To Dippy. Det er ikke til å tro, men den kom altså aldri ut i England. I Norge kom den i mars.
Dum dum dum dum DUM DUM DUM DUM! En taktfast sak som ofrer melodi for stakkato rytmemarkering ved trommer og det laveste toneregistret på en elektrisk gitar. Donovan nærmest hugger strofene mot dette kompet. Og du blir forbløffet når arrangementet endelig utvides fra denne spartanske starten, så skjer det med strykere. Ikke det grann melodisk, de er kantete de også, og bare forsterker låtens hastverk fremover. En cembalo opptrer etterhvert, men kun som rytmisk krydder.
Teksten er et åpent brev til en av Donovans nære venner. Den er ganske hard i billedbruken og har flere drug referanser - noe som falt Pye tungt for brystet.
Rebelling against society,
Such a tiny speculating whether to be a hip or
Skip along quite merrily.
Through all levels you've been changing
Elevator in the brain hotel
Broken down a-just as well-a
Looking through crystal spectacles,
Ah, I can see I had your fun.
Ikke av Donovans beste låter. Men det røffe, nesten brutale drivet gjør den både veldig annerledes og utrolig suggererende. En skam at britene ble snytt for denne.
"Preachin' Love", er identisk med swing-jazz nummeret som havnet på B-siden av den engelske utgaven av "Mellow Yellow".
Svensk billedcover og pressing. Solgt slik i Norge.
Juli 1967:
There Is A Mountain / Sand And Foam (Epic 5-10212-S) US #11
There Is A Mountain / Sand And Foam (Pye, 7N 17403) UK oktober 1967 UK #8
Utgitt i august i USA, men PYE drøyde som vanlig så lenge de kunne med en engelsk utgivelse. Det er den dummeste av Donovans singler. Det hjelper ikke at den solgte i bøtter og kar. Hvem som helst blir gal av å høre tekststrofer som de nedenstående gjentatt i det uendelige:
The lock upon my garden gate's a snail, that's what it is.
The lock upon my garden gate's a snail, that's what it is.
First there is a mountain, then there is no mountain, then there is.
First there is a mountain, then there is no mountain, then there is.
... over et komp som er balanserer på sine egne evige gjentagelser. OK, så er teksten basert på et zen-dikt. Hva så? Du blir gal av å snurres rundt og rundt uten å komme av flekken. I godt humør også, dessverre. Fløyte, akustisk gitar, diskret elgitar-klimpring, kriblende congas og glade tilrop skaper smittende latinamerikansk/karibisk bossa nova/calypso-stemning. Det er bare å komme seg av dansegulvet, eller bli stående og se rar ut.
Det hjelper ikke at det er et av de første eksemplene på world music i vestlig pop. Det hjelper heller ikke at Donovan virker aldeles overbevisende der han danser rundt i sin kulturelle nyvinning. Vel, OK, så hjelper det litt, da...
B-siden, "Sand And Foam", er fra "Mellow Yellow"-LP'n. Typisk for periodens Donovan. En stille vise hvor han akkompagnerer seg selv med sin karakteristiske fingerspill-teknikk. Nakent og stemningsfullt. Teksten er Donovan fra hans mest poetiske side. Dere sitter virkelig sammen ved bålet i Mexico. Og det er ikke sikkert du takker nei til den rare pipen han byr deg.
There in the valley of Scorpio, beneath the cross of jade
Smoking on the seashell pipe the gypsies had made
We sat and we dreamed a while of smugglers bringing wine
In that crystal thought time in Mexico.
Svensk billedcover og pressing. Solgt slik i Norge.
November 1967:
Wear Your Love Like Heaven / Oh Gosh (Epic 5-10253) US #23
Ikke utgitt i Storbritannia
Pyes dumheter er mange og det er ikke bare Donovan som har måttet lide. Men hvor dumme går det an å være? Det nærmer seg julen 1967, tid for presanger. Og hva har Donovan? Jo, en splitter ny single klar for gavestrømpene, hentet fra en splitter ny dobbelt-LP ("A Gift From A Flower To A Garden") som Pye riktignok venter med å gi ut (av uforståelige grunner) til mai 1968. Singlen får en verre skjebne. For andre gang i 1967 - Donovans kanskje beste år salgsmessig - sier de nei takk til en rykende fersk Donovan-single. Alle andre land gir ut "Wear Your Love Like Heaven". Bare ikke England.
Det er muligens hans mest iørenfallende og kommersielle single ever. Kort (bare 2 minutter og 28 sekunder) med snaue vers og et stadig gjentatt refreng som limer seg rett i hjernen. Ifølge Donovan handler sangen om en maler, eller kanskje hans malerier. Tekstens strofer kunne nesten stått på malertuber.
Color in sky prussian blue
Scarlet fleece changes hue
Crimson ball sinks from view
Og slik han synger, studioteknikk har gjort stemmens hans tåkete, eller eventyrfarvet, skjønner man at det er malerier som apellerer til fantasien. Refrenget følger naturlig; første del er kun sangens titel gjentatt mangfoldige ganger i en slags call-response mellom forteller og korstemme, begge sunget av Donovan. Før man vippes over i den forunderlige andre delen:
Lord kiss me once more
Fill me with song
Allah kiss me once more
That I may, that I may
Wear my love like heaven (Wear my love like heaven)
Wear my love like heaven (Wear my love like heaven)
I Donovans univers sidestilles Kristus og Allah. Han burde talt til presidenter.
Sangen er like slående enkel som teksten. Blytunge orgeltoner, bass og trommer gir den en vuggende fremdrift. Kombinert med Donovans stemme blir resultatet psykedelisk på den vimsete engelske måten. Klokkespill følger melodilinjen, og mot slutten bygges arrangementet også ut med blåsere. Uten at innspillingen på noen måte virker overlesset. Instrumentene har samme funksjon som farvene han synger om. Det klattes ikke, her males! "Wear Your Love Like Heaven" er en perfekt popsang, og et magisk lite maleri.
På B-siden ligger "Oh Gosh", også den fra "A Gift From A Flower To A Garden". Den er enda kortere, og nesten like iørenfallende. Lett jazzete vers med ståbass og en tilbakelent trommeslager bevæpnet med visper. I det mer pop'ete refrenget slipper orgel, fløyte og drømmende korstemme til (sunget av Donovan selvfølgelig). Sluttpakken er fløyelsdunkel og glad. En feiring av den tids blomsterbarn.
Noen burde fratatt Pye retten til å gi ut plater.
P.S. Amerikanerne var ikke bare snille de heller. Da Donovan leverte tapene til "A Gift From A Flower To A Garden", protesterte Epic med at albumet manglet en single. Både "Wear Your Love Like Heaven" og "Oh Gosh" ble derfor spilt inn under press og limt på albumet. Det er ikke det dårligste bestillingsverket verden har hørt.
Svensk billedcover og pressing.
Februar 1968:
Jenifer Juniper / Poor Cow (Epic 5-10300 / Pye 7N 17457) UK #6, US #26
For første gang siden høsten 1965 er USA og England synkrone med en Donovan-utgivelse.
“Jenifer Juniper” er en myk, sympatisk og veldig melodisk liten vise. Uhyre smakfullt arrangert av John Cameron. Treblåsere anført av en obo, ståbass, harpe og perkusjon i tillegg til Donovans akustiske gitar. Melodien jogger muntert avgårde, det lille ensemblet gir den en intim, lett barokk atmosfære. Og det er en overgang der inne som er uhyre beatlesk. Det samme er innsmettene av franske strofer (som McCartney gjorde i "Michelle"). Det lydmalende navnet Jennifer Juniper ligger lett på tungen og passer teksten som hånd i hanske:
Jennifer Juniper rides a dappled mare
Jennifer Juniper lilacs in her hair
Is she dreaming, yes, I think so
Is she pretty, yes, ever so
What'cha doin', Jennifer my love
B-siden, "Poor Cow" (fra filmen med samme navn), er også et hyggedrops, men det innledende, bekymringsfrie visepreget viker etter hvert for flere taktskifter og overganger, tidvis halsbrekkende og suverent timet. Strykere, perkusjon, trekkspill og gitar farvelegger lydbildet. Og teksten er klassisk Donovan, vandringsmannen:
I dwell in the north in the green country,
Far I'm here, far I'm here
And I take to my rest at the end of day,
Whilst o'erhead pretty stars do play.
And then I dream along,
Then I make a song
About everything that I've known and felt,
And it makes my sadness melt
Svensk cover.
Februar 1968:
Catch The Wind, EP (Pye, NEP 24287)
En litt uforståelig EP-utgivelse med låter fra 1965. Pye ville vel minne Donovan på at de godt kunne finne på å blokkere ham igjen og kjøre på med 1965-stoff.
Engelsk utgivelse.
Mai 1968:
The Hurdy Gurdy Man / Teen Angel (Epic 5-10345 / Pye 7N 17537)
UK #3, US #5
En av Donovans mest magiske singler. Introet er et fantastisk agn, de stramme akkordene og Donovans nynning av grunntemaet, hans hviskende vibrato-behandling av de første tekststrofene. Du er allerede hektet, men absolutt ikke forberedt på det som kommer. For ut av denne bedøvende introduksjonen eksploderer trommene, elgitaren fyrer av den første majestetiske soloen og en tambura feier gjennom lydbildet. Plutselig er det en tung låt. Deilig tung.
Forbi første refreng opprettholdes tyngden, man suges inn i en transelignende dans, omgivelsene flyter av mystikk:
Histories of ages past
Unenlightened shadows cast
Down through all eternity
The crying of humanity.
'Tis then when the Hurdy Gurdy Man
Comes singing songs of love,
Then when the Hurdy Gurdy Man
Comes singing songs of love.
Og nå bare øker trykket, skrudd fast i Donovans manende akustiske rytme-akkorder. Låten rir på det fuzzbehandlede gitartemaet, det er så vidunderlig mektig at du skjønner hvorfor Jimmy Page har forsøkt å ta ære for den (det er imidlertid ikke ham, men Alan Parker som er gitaristen; men Zeppelins John Paul Jones spiller bass). Aldeles suveren innspilling, uventet heavy, men uten å miste de melodiske kvalitetene som er låtens og også Donovans hjerte.
Side 2, "Teen Angel". Den samme kombinasjonen av dempet vibrato-stemme og stramme akustiske akkorder. Låten er kledelig undearrangert, litt piano, munnspill og perkusjon. Fin B-side om en jente som er blitt umåtelig ettertraktet, men som trenger jeg-personenes hjelp for å takle det.
Svensk cover.
September 1968 (USA):
Lalena / Aye My Love (Epic 5-10393) US # 33
Ikke utgitt i Storbritannia
Pye tok mange rare avgjørelser på tampen av 60-tallet. Ikke bare greide de å sabotere The Kinks, men de gjorde også sitt for å strupe en annen av sine store artister, Donovan. Mannen hadde klippekort på de engelske hitlistene. Like forbannet møtte de ham med tvil og skepsis, og hvis de kunne, blokkerte de utgivelsene hans. Albumet "The Hurdy Gurdy Man", utgitt i resten av verden i kjølvannet av kjempeslageren med samme navn, ble ikke utgitt i England. Heller ikke neste single, "Lalena". For Donovan må det ha vært som å få sårene fra 1966 revet opp igjen, og man skjønner godt hvorfor han idag betrakter de amerikanske utgivelsene fra perioden 1966-69 som sine offisielle.
"Lalena" er en modig single. En lydakvarell uten egentlig refreng, melodien basert på akkord-forflytninger som er mer jazz enn pop, fremføringen lagt så nede at visen nesten står stille. Hadde det ikke vært for John Camerons skjønne arrangement ville den gjort nettopp det. De første 25 sekundene er i grunnen hele låten, men arrangementet gir den et gradvis løft slik at den oppleves som en spiral mer enn en sirkel hver gang den vender tilbake til utgangspunktet.
"Lalena" åpner med Donovan og hans akustiske gitar aldeles alene, han synger med overdreven vibrato (en sangteknikk han hadde sans for). Så introduseres Camerons lydmaleri gradvis, strykere, harpe og en etter hvert veldig synlig tverrfløyte.
When the sun goes to bed
That's the time your raise your head
That's your lot in life Lalena
Can't blame you Lalena
Arty tart la de da
Can your part get much sadder
That's your lot in life Lalena
Can't blame you Lalena
"Lalena" er en melankolsk mantra. Den fungerte som et pustehull i dramatiske, brutale og vonde 1968 - året da Vietnamkrigen ble heslig for alvor, da Martin Luther King Jr. og Robert Kennedy ble myrdet, da studentene gjorde opprør i Paris, da russiske tanks rullet inn i Tsjekkoslovakia. "Lalena" er en besinnende bønn om time out. Det var ikke så veldig mange som lyttet. Den nådde bare 33. plass i USA.
B-siden, "Aye My Love", beholder tverrfløyten, men humper lystig avsted i sin gatemusikant-drakt. En grei lettvekter, ikke mer.
Svensk cover.
Oktober 1968:
Hurdy Gurdy Donovan, EP (Pye, NEP 24299)
"Lalena" ble ikke utgitt i England, altså. Og samtidig som "Hurdy Gurdy Man"-albumet kom ut i USA, valgte PYE å ignorere det og heller gi ut en slags greatest hits-EP med nesten samme titel, "Hurdy Gurdy Donovan”: Hurdy Gurdy Man / Jennifer Juniper / Mellow Yelow / There Is A Mountain.
EP-formatet var dødt i 1968, så dette må Pye ha gjort bare for å tråkke Donovan i ansiktet. De ignorerer mastertapene som inneholder hans nye LP (som gis ut i resten av verden) og single (som også gis ut i resten av verden), og kaster en meningsløs EP ut på markedet som de vet at ingen vil kjøpe. Og dette i 1968, mens Donovan er en av de heteste artistene i verden - også i England.
Usømmelig. Jeg har ikke noe annet ord.
Engelsk utgivelse.
November 1968:
Atlantis / I Love My Shirt (Pye, 7N 17660) UK #24
Helt uforutsett gikk plutselig Pye inn for nettopp innspilte “Atlantis” med liv og lyst. For første gang siden 1965 ga de ut en Donovan-single før amerikanerne. Man kan ha dem mistenkt for å kaste seg på noe som de trodde kanskje var en ny trend: Kjempelange låter som avsluttes med episk allsang på repeat. The Beatles hadde akkurat forhekset verden med “Hey Jude”. Her var en ny krabat i klubben. Tenkte Pye.
På B-siden la de "I Love My Shirt", en hyggelig lettvekter av en shuffle, litt jazzete, litt musichall, veldig blid og ganske Paul McCartney. En sang om hvor glad Donovan var i skjorten, jeansene, skoene, ja, hele garderoben sin.
Mer om “Atlantis” rett under.
Engelske etiketter.
Januar 1969:
Atlantis / To Susan On The West Coast Waiting (Epic 5-10434) US #7 / #35
Donovan lager sin egen hippieversjon av "Hey Jude". "Versene" er egentlig en eneste lang fortale hvor vår skotske venn i vakre vendinger forteller om Atlantis, dette mytiske idealkontinent som sank i havet.
The continent of Atlantis was an island
Which lay before the great flood
In the area we now call the Atlantic Ocean.
So great an area of land,
That from her western shores
Those beautiful sailors journeyed
To the South and the North Americas with ease,
In their ships with painted sails
Bak ham faller musikerne inn og forbereder oss på det store allsangrefrenget som utgjør sangens andre del. Første del er øm og sart, det skjønne hovedtemaet pensles nesten umerkelig ut (av piano og akustisk gitar). Overgangen er en skuddsalve fra trommen, og så fosser det mot deg:
Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be.
Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be.
Kor, elgitar, tamburiner slutter seg til det etablerte kompet, det svulmer, det er mektig, det svaier, og Donovan gir lykkelige tilrop akkurat som McCartney gjorde i "Hey Jude". Det må likevel innrømmes at "Atlantis" på ingen måte kan måle seg med Beatles-innspillingen (heller ikke på tid, den varer i 5 minutter mot "Hey Jude"s 7). Den er fin, men urealisert. Og utgangen er definitivt for lang og ødelegger vel egentlig de forventningene som den vakre begynnelsen skapte.
Donovan har dessuten ikke fått med seg det geniale trikset med “Hey Jude”-finalen, faden starter tidlig, men utføres sakte, sakte og ultrasakte, det gir opplevelsen av tredimensjonal bevegelse - allsangfølget passerer og forsvinner i det fjerne.
I USA (og også Norge) valgte man en annen og sterkere B-side enn Pye, "To Susan On The West Coast Waiting" (i USA var den faktisk A-side først, men ble degradert da radiostasjonene foretrakk den tryggere "Atlantis"). Det er en sang om og mot Vietnamkrigen, meget elegant formulert slik at den iløpet av sine enkle strofer også makter å formidle forståelse for både den amerikanke soldaten og selvfølgelig hans hjemmeværende elskede.
I'm writing a note beneath a tree,
The smell of the rain on the greenery.
Our fathers have painfully lost their way,
That's why, my love, I'm here today
Hear me when I say there will come a day
When Kings will know and love can grow.
Nakent instrumentert, basert på Donovans stramme, rytmiske gitarspill. Pyntet med litt perkusjon, bass, et jentekor (i refrenget) og et underlig vandrende og svært engstelig trekkspill. I versene legger Donovan stemmen nede, nesten hviskende, som om fienden lurer bak nærmeste bakketopp. Refrenget er en tanke lysere, men ikke sterkt nok til å tåle så mange gjentagelser som det får:
To Susan on the West Coast waiting,
From Andy in Vietnam fighting.
Det kommer så mange ganger at man til slutt blir amper: Donovan! Nå holder det! Og river platen av.
Svensk cover.
Juli 1969:
Goo Goo Barabajagal (Love Is Hot) / Bed With Me (Pye 7N 17778) UK #14
Goo Goo Barabajagal (Love Is Hot) / Trudi (Epic 5-10510 / Pye 7N 17778) US #36
Donovan and Jeff Beck Group
Her tok Donovan folk på sengen. Alliert med hardtslående Jeff Beck Group sprader han inn i en låt full av erotikk og kriblende rytmer. Introet er elgitar-heaven, vridde blues-løp (ganske likt starten på Juicy Lucys "Who Do You Love") åpner for trommer, perkusjon og piano. Hele stasen koker før Donovan får åpnet munnen. Og det gjør han med stor begeistring, han skyter stavelsene mot rytmen, og skjærer til tiden nesten ut i skat-sang.
He very wise in the herbal lore 's got young cure now.
She came, she came to free the pain with his wild flower.
Goo goo, goo goo Barabajagal was his name now,
Goo goo, goo goo Barabajagal was his name now.
Teksten er vodoo-ladet, ekstatisk, sexy og smittende full av livsglede. Midtveis bremses alt ned, og Donovovan resiterer en stor tekstblokk på poetisk skotsk:
In love pool eyes float feathers after the struggle.
The hopes burst and shot joy all through the mind
Sorrow more distant than a star.
Multi colour run down over your body,
Then the liquid passing all into all
Love is hot truth is molten.
Orgasme kan neppe beskrives mer henførende. Og herfra og ut bare øser bandet på. Et elpiano gjør låten funky. Kompet blir villere og villere, tøffere og tøffere, koret bæljer og en meget oppglødd Jeff Beck begynner å slippe gitaren løs.
Absolutt en av de største og hyggeligste overraskelsene i 1969.
B-siden "Trudi" (opprinnelig kalt "Bed With Me") følger opp stemningen, også den koker. Donovan pisker den avgårde med sin glitrende dempningsteknikk på den akustiske gitaren, godt hjulpet av et Jeff Beck Group i strålende form. Kåthet er nøkkelordet også her:
Won't you go to bed with me
Won't you take a chance babe with me.
Won't you go to bed with me
Won't you take a chance babe with me.
Senere britiske opplag av singlen forkortet tittelen til “Barabajagal”. De to variantene av den britiske pressingen som det vises til ovenfor er egentlig helt identiske, B-siden er samme sang, men under forskjellige navn. Pye regnet “Bed With Me” som vovet, og forandret til det nøytrale “Trudi”.
Svensk cover. Britiske etiketter.
Juli 1970:
Riki Tiki Tavi / Roots Of Oak (Epic 5-10649) US #55
Riki Tiki Tavi / Roots Of Oak (Dawn DNS 1006) UK september 1970
Donovan with Open Road
Rytmen er halvveis reggae, arbeidssom bass, stramme gitarakkorder og kubjelle til å drive opp pulsen. Refrenget med sine Jungelboken-referanser, er direkte smittende. Trommene knaller deg inn, masse fint gitararbeide, kor, perskusjon. Det er ikke måte på hvor godt dette er tenkt. Men sluttresultatet lyder tamt, mangler punch og sliter med å svinge. At Donovan valgte å produsere selv var kanskje ikke så lurt.
"Riki Tiki Tavi" er hentet fra det meget ujevne "Open Road"-albumet, Donovans forsøk på å starte rockeband og finne opp keltisk rock. Sangens opprørske tenk-selv budskap og kriblende karibiske komp burde utrettet mer på hitlistene enn den gjorde. Bedre produksjon og strammere arrangement kunne gjort underverker.
(Every)body who read the Jungle Book knows that Riki tiki tavi's a mongoose who kills snakes
(Well) when I was a young man I was led to believe there were organisations to kill my snakes for me
(ie the) church ie the government ie the school
(but when I got a little older) I learned I had to kill them myself
(I said) Riki tiki tavi mongoose is gone
Riki tiki tavi mongoose is gone
Won't be coming around for to kill your snakes no more my love
Riki tiki tavi mongoose is gone
B-siden, "Roots Of Oak", er langt mer rock-preget, med de keltiske understrømmene som preger albumet. Den sniker seg under huden, den tar ansvar i lange, sugende drag, men mister fotfestet i det forsåvidt velformulerte refrenget, som gjentas i det evinnelige.
Let me not hear facts figures and logic
Fain would I hear lore legends and magic
Svensk cover.
Desember 1970:
Celia Of The Seals / Song Of The Wandering Angus (Epic 5-10694) US #84
Celia Of The Seals / Mr. Wind (Dawn DNS 1007) UK
Det nærmeste man noen gang er kommet en sint Donovan. At han valgte å plassere utbruddet på noe så snilt som et dobbelt-album med barnesanger ("HMS Donovan") er desto mer forunderlig. Sangen stikker ut som en sår tommel. Den skremmer barn.
Seal hunters are not brave and bold,
They murder her poor wee seals
And cut off their skins to be sold,
Cursed be he who deals.
There's no reason for this slaughtering,
They're left on the rocks to bleed
He's not a man who does this thing,
It's a cruel and a heartless deed,
A cruel and a-heartless deed.
Det skal han ha at han var usedvanlig tidlig ute med å aksjonere mot dyremishandling. Her er det selfangerne det går utover - og det lenge før stortingsmannen Bastesen var oppfunnet.
Det er en skummelt fengende vise. Helakustisk, spent inn i stramme, fyldig klingende akkorder. Rytmen er snerten, melodien iørenfallende, og Donovan tar også 2. stemmen på tilmålte steder. En meget fint konstruert vei mot refrenget. Og det er om mulig enda mer fengende. Her utvides kompet med ståbass og perkusjon, og avsluttes flytende på skjelvende strykere og måkeskrik mens Donovan klager sørgmodig på selsproget: .
"Voyna, voyna, voyna, voyna voyna vay"
"Voyna, voyna, voyna, voyna voyna vay"
Som han selvfølgelig snakker flytende.
Singlen ble pakket i et omslag som banker budskapet inn med hakapikker. Den solgte ganske dårlig. Antagelig ble folk litt kvalme. Men den har som det meste Donovan laget, tålt tidens tann.
B-siden, "Mr. Wind" (også fra "HMS Donovan"), er en ordentlig barnesang, en kassegitar-marsj der Donovan synger duett med vinden, sistnevnte også Donovan, men avspilt på halv hastighet. Etterhvert kor på dobbel hastighet. Gøy for barna - og litt psykedelisk likevel.
I USA og også her i Norge, valgte man en annen B-side: "The Song Of Wandering Aengus", fra samme album. Et dikt av den irske poeten William Butler Yeats (1865-1939), tonesatt av Donovan. Nydelig vise, bare Donovan og hans kassegitar. Han fremfører teksten med andakt, på skotsk, og lar det karakteritiske fingerspillet trille. Pur delight.
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.
Slike tekster skriver de ikke så ofte lenger.
Svensk cover, engelsk etikett.
April 1973:
I Like You / Earth Sign Man (Epic, S EPC 1471) US #66
Første single fra "Cosmic Wheels", albumet som gledet kritikere og så ut til å kunne revitalisere Donovans karriere. Singlen bragte ham tilbake på hitlistene i USA - så vidt - men ble også hans siste slager overhodet. Single-toget til Donovan stopper altså her, selv om han som album-artist fortsatt i høyeste grad er oppegående.
Den starter stille, gjennomsiktig, Donovan i fortrolig stemmeleie, omgitt av akustiske gitar og et slørete na-na-na jentekor. De enkle og tilsynelatende direkte strofene inneholder noen underlige formuleringer som gir atmosfæren et strøk av fare:
You're such a good friend.
I'd hate to have you as an enemy.
From the first time we met,
I knew you were the one to set me free.
You liked me. I liked you.
You liked me. I liked you
Så klatrer låten ut i et større arrangement, bygget opp i etapper, med dramatisk trommedrønn og et wosj av strykere før det ruller avsted for alvor:
Holding my heart in the palm of your hand.
Headed out west for the Indian lands.
Dreams of the golden boy tangling your mind.
Burning your body to fill in the time.
Sad city sister on Avenue of Palm,
I knew naively that I was your man.
I followed after with heavy heart of lead.
Just like a man who walks, yet is dead.
Så stopper alt opp, og vi er tilbake ved begynnelsen, den klimprende gitaren, det vevre na-na-na-koret og nye dunkle strofer som øker følelsen av trollskap:
I asked you to dance
and you wondered and you thought you might.
So we went and took a chance,
On the catwalk in the cold starlight.
I held you. You felt me.
I touched you. You kissed me
Og vi starter klatringen igjen, en ny runde med de samme ordene som ender med mystiske, "Just like man who walks yet is dead."
Spooky. Som lytter er man i villrede, usikker på hva man egentlig har vært vitne til. Det er en gåtefull og vakker sang. Ikke akkurat den mest utpregede single-låten på "Cosmic Wheels", men skitt au. Single-versjonen er forøvrig kappet med et helt minutt.
B-siden, "Earth Sign Man", er en blues, arrangert slik John Lennon ville gjort det i 1973, svaiende strykere og en spjærende sax er sydd inn i det ellers arketypiske kompet av elgitarer, trommer, bass, piano og munnspill. Tøff låt. Også den fra "Cosmic Wheels".
Billedcovere fra Holland (venstre) og Spania.
Juni 1973:
Maria Magenta / The Intergalactic Laxative (Epic, S EPC 1644)
En iørenfallende og munter ompa av samme type som Paul McCartney ubesværet ryster ut av ermet. Eksotisk instrumentering med bouzouki (Chris Spedding) og trekkspill. Det spretne grunnkompet ivaretatt av Donovans 12-strengs gitar, trommer (Cozy Powell) og bass. Instrumental-breaket rydder plass for gøyale yo-hooo tilrop. Teksten er en reglepreget kjærlighetserklæring:
Maria Magenta
Scarlet O'Hara
Henna ma honey
You are the one
Ma silver moon lady
She like a choir boy
Hair all a-cloudy
And flying and real
Et stykke hyggepop som kjenner sin besøkelsestid og takker for seg etter to minutter og ti sekunder.
B-siden er singlens egentlige vinner. Kun akkompagnert av sin akustiske gitar (og et lystig damekor i refrenget) filosoferer Donovan rundt avføringsproblematikken ute i verdensrommet. Teksten er svært morsom - analhumor for både barn og voksne - og kunne med hell vært inkludert på hans "H.M.S. Donovan"-album fra 1971.
In awe with admiration,
We listened to the talk.
Such pride felt they,
Such joy to be
Upon the moon to walk.
My romantic vision shattered,
When it was explained to me,
Spacemen wear old diapers
In which they shit and pee
Billedcovere fra Holland (venstre) og England.
Mai 1974:
Sailing Homeward / Yellow Star (Epic, S EPC 1960)
En vever og vakker ballade fra Andrew Loog Oldham-produserte "Essence To Essence". Sunget sårt og forsiktig til et akustisk gitarkomp som etterhvert får støtte av flygel (spilt av Carole King), strykere og blåsere - men alt holdt nede, intimt. Arrangementet er meget smakfullt og fremhever Donovans stemme fremfor å drukne den. Ordene er enkle, men meningen flertydig. Det kan like meget være en sang til en døende venn som en sang om livet og den lange, strabasiøse veien vi alle må gå.
Sailing homeward, it's time to go home,
Over the ocean of life we must roam.
And when you get there, say hello for me,
For I've a long, long way to go.
Engelsk billedcover.
September 1974:
Rock’n’Roll With Me / The Divine Daze Of Deathless Delight (Epic, S EPC 2661)
Bowies "Diamond Dogs"-LP ble utgitt i juni 1974. Tre måneder senere er Donovan klar med en coverversjon av "Rock'n'Roll With Me". Et overraskende single-valg fra en som normalt skriver alt stoffet sitt selv. Vel, så overraskende var det forresten ikke. Året før sang han duett med Alice Cooper på dennes "Billion dollar Babies". Glamrockens frodige farveprakt og forlorne attitude må ha appellert til den skotske trubaduren. Han må også ha likt Bowies tekstbilder, og strofer som disse:
You always were the one that knew
They sold us for the likes of you
I always wanted new surroundings
A room to rent while the lizards lay crying in the heat
En absolutt akseptabel versjon. Det er ikke første gang Donovan leker med de tøffe guttene i gaten. Merkelig nok ble den aldri innlemmet på noen Donovan-LP.
B-siden, "Divine Daze Of Deathless Delight", er en mjuk halvpsykedelisk pastill fra "Essence To Essence".
Billedcovere fra Holland (venstre) og Spania.
Januar 1975:
Rock And Roll Souljer / Love Of My Life (Epic, S EPC 3037)
Fra det undervurderte "7 Tease"-albumet. "Rock'n'Roll Souljer" er en satire over unge (og etterhvert også eldre) menneskers underlige tilbøyelighet til å miste seg selv i tilbedelsen av pop-idolet og alt han tilsynelatende representerer. Teksten er svært hyggelig formulert, selvfølgelig, dette er tross alt Donovan og ikke Johnny Rotten.
There's a certain romance about a long haired guitar man
You can close your eyes imagine, and he could be your man
With his soft and soothing song you can just be his gal
You just turn his records on when you need a good pal.
Men brodden er der, og også en leken lummerhet som man kan smile av.
The Rock and Roll Souljer, fight my allergy
Rock and Roll Souljer, kill my misery
Rock and Roll Souljer won't you help me when I'm down
Rock and Roll Souljer shoot me with your magic sound
Come and shoot me full of rock and roll
Sangen er lagt i et stort og gjennomtenkt arrangement. Alle ingrediensene er her: Et catchy gitar-løp, pianotriller, jentekor, strategisk plasserte dobbelt-klapp (Bryan Ferry brukte tilsvarende i "Sign Of The Times"), strykere i refrenget, et lite syngespill-innsmett sunget av jentekoret. Ordentlig gyngerock. Versene er lekne, og Donovan veksler mellom karakteristisk fortrolig stemmeleie og høye, begeistrede hopp. Svakheten er refrenget som mangler det iørenfallende temaet og som dessuten funksjonerer som fartsdump istedet for å ta av. Låten er også alt for lang: Det siste minuttet er fullstendig begivenhetsløst.
Om det ble en hit? Selvfølgelig ikke. Det skulle også tatt seg ut.
Billedcovere fra Portugal (venstre) og Holland (med en annen B-side).
The Light / The International Man (RAK 265)
Yes-fansen i Ekeberghallen ble tatt litt på sengen da de ble presentert for oppvarmeren, en svært velkledd og smilende Donovan. Fansen hadde neppe hørt om ham før, og for første gang i sin lange karriere så han straight ut.
Han hadde nettopp gitt ut LP'n "Donovan" på EMIs hitmaskin-label RAK. Antagelig forutsatte kontrakten dress. LP'n er ikke blant Donovans beste, på langt nær. Men den har sine øyeblikk. Bl.a. den metafysiske høysangen "The Light" som bejubler livsmysteriene og reinkarnasjonshjulet, til dels ganske svulstig arrangert. Ingen typisk single, men han skal få for forsøket.
Belgisk billedcover.
Februar 1978:
Dare To Be Different / Sing My Song (RAK 269)
Trommelom-intro og rett inn i et vuggende, funky groove hvor Donovans tekstlinjer besvares/etterapes av en synth. Refrenget gir ikke uttellingen groovet legger opp til, det er flatt og sjarmløst, og Donovans forsøk på funky utrop lyder mer som desperat jamring. Hans svakest single til dags dato.
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Frankrike.
November 1981:
Lay Down Lassie / Love Is Only Feeling (The Luggage Label, 7 LUG 03)
En hyggestund med kassegitaren, Donovan-vibratoen og en fløyte - alt i gitar-markert 2/4. Teksten er et kjærlig tilbakeblikk på hans første møte med Linda, som da var i et forhold med Brian Jones, og de første tegnene han fikk på gjengjeldt kjærlighet. Starten på en av rockens vakreste kjærlighetshistorier. Feel good av høy klasse.
Engelsk cover. Baksiden på coveret viser Donovans da ti år gamle datter Astrella Celeste.
April 1992:
The Newest Bath Guide / Moira McCavendish / Brother Sun, Sister Moon (Silhouette, CD MDKR-3)
To meget vakre tolkninger av Sir John Betjemans “Newest Bath Guide” og “Moira McCavendish”, innspilt i 1990 - Donovans og hans akustiske gitar omgitt av noen akvarell-lette og absolutt nydelige strykerarrangementer. “Newest Bath Guide” er bare helt overveldende. Tredjelåten er fra 1972. Det ble skrevet og innspilt til Franco Zeffirellis film “Brother Sun, Sister Moon”, der Donovan sto for filmmusikken.
CD-single
Mai 2021:
I Am The Shaman (Donovan Discs, DDCD020)
“I Am The Shaman” ble spilt inn i 2010 i David Lynchs Asymmetrical Studio i Los Angeles og utgitt som bonusspor på Donovans dobbelalbum Ritual Groove. Donovan sang og spilte på sin Ferrington-gitar «Kelly», mens Lynch bidro med karakteristiske modale gitarakkorder, og Dean Hurley hadde ansvaret for teknikk og miks. Prosessen var improvisert – Lynch ba Donovan ta med en uferdig idé, sette seg foran mikrofonen og skape sangen i øyeblikket.
Den 10. mai 2021, nøyaktig elleve år senere og på Donovans 75-årsdag, fikk låten nytt liv i form av en musikkvideo regissert og produsert av Lynch. Videoen ble laget for å støtte undervisning i Transcendental Meditation. Den er filmet i svart-hvitt med en hypnotisk, drømmeaktig estetikk: Donovan i studio foran mikrofonen, et hodeskalle-anheng som pendler i takt med musikken, samt overganger til bilder av bølger og stjernehimmel. Lydsporet fikk også nye lag i miksen, der refrenget fremstår baklengs, både vokalt og instrumentalt, noe som gir klare assosiasjoner til Lynchs visuelle og auditive univers fra blant annet Twin Peaks.
Etter videoen ble låten gjort tilgjengelig på nytt i flere formater: digital singel, en eksklusiv CD-singel i kun 200 eksemplarer og en 12-tommers deluxe-vinyl som kom ut i oktober 2021. Slik ble en improvisert studioinnspilling fra 2010 transformert til et kunstnerisk samarbeid som forener Donovans sang og Lynchs filmspråk i et rituelt, suggestivt uttrykk.
Du klarer neppe å rive deg løs, og du vet sannelig ikke om Donovan vil deg godt, eller om han i virkeligheten kommuniserer med deg fra en ukjent scene i “Exorcisten”. Frysninger. Creepy. Men fy filler’n som både stemme og gitarteknikk virker uforskammet frisk og vital.
Og tidløs nok til at han passet pefekt inn i David Lynch’ life noir. I tip my hat.
Et passende sted å avslutte denne lange ferden gjennom Donovans bidrag til verdensmusikken.
Donovan og Linda Lawrence. Hun er hele forutsetningen for alt han har skapt, hans muse og evige kjærlighet. Vi har alle mye å takke henne for. (Foto: Det Nyes arkiv)