The Hollies på 45
Manchesters store sønner, større enn City, større enn United, større enn Oasis, større enn Herman’s Hermits, større enn Freddie & The Dreamers. OK, kanskje ikke de to første, men i hvert fall de tre siste. Bare Beatles hadde flere TOP 10-hits i Storbritannia på 60-tallet. De var litt nølende med det egenkomponerte stoffet i starten, og lente seg på smart valgte coverversjoner. Men så kom omsider Clarke/Hicks/Nash-maskinen i gang, og fra 1966 var de en stund om ikke konger, så i hvert fall kronprinser.
Nash deserterte i 1968 og fant en ny karriere blant hippiene i California som del av superkvartetten Crosby, Stills, Nash & Young.
Hollies seilte videre med ny matros i Terry Sylvester. Med årene dabbet hitstrømmen av, og så begynte folk å slutte. I dag er det Bobby Elliott og Tony Hicks - godt assistert av Knut Skyberg - som holder fortet.
Her har du rekken av britiske single- og EP-utgivelser (pluss et par norske), kronologisk og med covere. Les, hør og nyt. Trykk på spillelisten til singlene.
Mai 1963:
(Ain’t That) Just Like Me / Hey What’s Wrong With Me (Parlophone R 5030)
Alle må begynne et sted. The Hollies gjør det her i dette lånet fra The Coasters. Humoren er definitiv gått ut på dato. Infantil-rhythm & blues ble liksom aldri noen trend. De tøysete versene låner strofer fra barnesanger som "Mary Had A Little Lamb". Bandet skyter ut av versene og inn i det propell-forte refrenget. Gitarene skrangler, trommene er pur 1963, og gitarsoloen forsøker febrilsk å være Chuck Berry.
Hadde noen fortalt meg at dette bandet ville stå igjen som en av de største hitmaskinene i britisk populærmusikks historie, ville jeg ledd meg ihjel. Uansett, dette er gjennombruddet for Manchesters store sønner (mye større enn Oasis, tro det eller ei).
Engelsk pressing og fabrikkpose.
August 1963:
Searchin’ / Whole World Over (Parlophone R 5052) UK #10
"Searchin'" var på repertoiret til nesten alle de engelske bandene tidlig på 60-tallet. The Beatles fremførte den flittig i Hamburg. Det er en rå rhythm & blues-klassiker skrevet av legendariske Leiber/Stoller for det skøyeraktige, men ekstremt dyktige The Coasters. Deres versjon nådde 3. plass i USA i 1957.
The Hollies' versjon er adekvat, som det heter, men ikke veldig original. De tar den hardt nok, i overkant taktfast, og dialogen som går på kryss og tvers mellom sanger og kor, fikser de greit. Men det låter cover-versjon, og forsøket på å kopiere humoren som er et viktig elemet hos The Coaster, virker beklemmende forsert.
Engelsk pressing og fabrikkpose.
November 1963:
Stay / Now’s The Time (Parlophone R 5077) UK #8
I ly av Liverpool-artistenes hegemoni og det stadig skarpere svaret fra London (Rolling Stones, Dave Clark Five), klarte Manchester-bandet The Hollies å etablere seg i 1963, og det med tre singler som på ingen måte skrev seg inn i historiebøkene. En av de viktigste årsakene må være sangharmoniene. Hollies leverte en ferdig utviklet pakke flerstemt stål. Når de skar trestemt ut av høyttalerne var det ingen nåde. De låt som en tungt bevæpnet blanding av Beatles og Everly Brothers. Så fikk heller det instrumentale komme etter hvert.
"Stay" var forsåvidt et godt valg som tredjesingle. Mange husket Maurice Williams & The Zodiacs' original, en nr. 1 i USA i 1960, og Top 20 i England året etter. Hollies valgte å gjøre den annerledes, og annerledes her betyr full fart. Den rakler avsted i et vanvittig tempo, i refrenget kjemper Graham Nash' falsett for ikke å falle av. Det er ikke mye igjen av Maurice Williams. De får for entusiasmen.
Trivia: Jackson Browne gjør en utsøkt versjon av "Stay" på albumet "Running On Empty" fra 1977.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Sverige.
Februar 1964
Just One Look / Keep Off That Friend Of Mine (Parlophone R 5104)
UK #3 US #44
Doris Troys amerikanske sommerslager fra 1963 blir i The Hollies' hender en isfrisk vinter-ditty. Kompet er raklete, merseybeat på sitt mest typiske, men sangharmoniene holder låten sammen. Fremragende sunget og ualminnelig fengende.
Norsk cover.
Mai 1964
Here I Go Again / Baby That’s All (Parlophone R 5137) UK #4
En merseybeat-ballade med kraft-refreng. Sunget dels som duett dels unisont av Allan Clarke og Graham Nash. Kompet, vokalarrangementet, trommeskyvet i refrengene og den skeive avslutnings-akkorden - så åpenbart har aldri The Hollies kopiert The Beatles, hverken før eller senere.
Norsk cover.
Juni 1964:
The Hollies (EP) (Parlophone, GEP 8909) UK EP #6
“Rockin’ Robin” / “What Kind Of Love” / “Whatcha Gonna Do ‘bout It” / “When I’m Not There”
Spor 1 og 3 er begge svake coverversjoner hentet fra Hollies’ første album Stay With The Hollies. Spor 2 og 4, begge skrevet av Clarke/Nash/Hicks, er unike for denne EP-en.
“What Kind Of Love” kunne vært en A-side i seg selv og burde absolutt ha vært EP-ens åpningsspor. En fantastisk og fullt realisert poplåt, generøst dynket i vokalharmonier, Clarkes stålklare røst og Grahams kimende falsett, en sterk melodi som vrir og vender seg, full av overraskelser. Like bra som noe de kom til å gjøre i 1966 og 1967.
“I’m Not There” er heller ikke dårlig. Svært kommersiell, men kanskje litt utdatert. Den lukter og lyder 1963, både i gitararbeidet og trommingen. Men vokalene er gull.
Britisk utgivelse.
Juli 1964:
Just One Look (EP) (Parlophone, GEP 8911) UK EP #10
“Just One Look” / “Keep Off That Friend Of Mine” / “I’m Talkin’ About You” / “Lucille”
Begge sider av singelen “Just One Look” og deretter to spor fra Stay With The Hollies, som beviser at The Hollies var håpløse når de prøvde seg på rhythm & blues og klassisk rock’n’roll.
Britisk utgivelse.
September 1964:
We’re Through / Come On Back (Parlophone R 5178) UK #7
En egentlig ganske anonym melodi som reddes av et snedig arrangement. Lagt på en slags bossa nova-rytme og anført av et fingerrapt akustisk gitar-tema. Allan Clarke drar lasset i de lavmælte versene, og får korstøtte i refrengene som knaller til i de høyere registrene. "We're Through" er en klar etterlevning fra merseybeat-perioden (men kan også minne litt om det senere Unit 4+2). Selvkomponert låt, signert pseudonymet Ransford.
Norsk cover.
Oktober 1964:
Here I Go Again (EP) (Parlophone GEP 8915)
“Here I Go Again” / “Baby That’s All” / “You Better Move On” / “Memphis”
Begge sider av singelen “Here I Go Again” pluss to spor fra Stay With The Hollies, som nok en gang beviser at The Hollies burde ha holdt seg langt unna Rolling Stones’ territorium. Ikke overbevisende i det hele tatt.
Britisk utgivelse.
Desember 1964:
We’re Through (EP) (Parlophone, GEP 8927)
“We’re Through” / “Come On Back” / “What Kind Of Boy” / “You’ll Be Mine”
Bandets fjerde EP på ett år. The Hollies brukte formatet til å selge sin nyeste single på nytt, akkurat idet den hadde sunget på siste verset på Top 30, og til å promovere sitt ferskeste album ved å legge til et par spor derfra.
“What Kind Of Boy” er en helt grei cover av Big Dee Irwin-låten, med slepende beat og en sterk Clarke-vokal. “You’ll Be Mine” låter som The Merseybeats, lettvektsføde signert den uforlignelige Ransford.
Britisk utgivelse.
Januar 1965:
Yes I Will / Nobody (Parlophone R 5232) UK#10
Her snuser The Hollies på Frelsesarmeen. Det går i en bataljon kassegitarer som holder chugga-chugga rytmen gående under versene. Refrenget blir en oppvisning i flerstemt koring. Hollies har funnet lyden sin, den er stor og skinnende, full av ekko og stål. Men du merker fort at selv om låten både er iørenfallende og glimrende fremført, så er den egentlig ganske kjedelig. Den går og går i sine egne spor. Snaut 3 minutter, og likevel for lang.
Den alternative versjonen som dukket opp på “Greatest Hits”-albumet deres i 1968, er langt bedre realisert, med formidabelt drag i romklangskoringen. Den varer over et halvt minutt lenger, men forsvarer det i kraft av overveldende produksjon.
Trivia: The Monkees gjorde en fryktelig versjon av denne i 1966, med Davy Jones som vokalist.
Norsk cover.
April 1965:
In The Hollies Style (EP) (Parlophone, GEP 8934)
“Too Much Monkey Business” / “To You My Love” / “Come On Home” / “What Kind Of Boy”
Med denne EP-en avslutter The Hollies sin første fase. Større ting ventet, med startskuddet i deres første #1, “I’m Alive”, bare et par uker senere. Alle sangene på EP-en er hentet fra albumet med samme navn, og noen glemte at “What Kind Of Boy” allerede var inkludert på “We’re Through”-EP-en. Mens “I’m Alive” fløy gjennom eteren, hørtes denne samlingen like utdatert som omslaget ser ut. Ikke rart den floppet – og ble et øyeblikkelig samleobjekt.
Mai 1965:
I’m Alive / You Know He Did (Parlophone R 5287) UK #1
Her rykker The Hollies opp i elitedivisjonen. Fra pyntelig merseybeat-lag til titaner. Det høystemte, ekkobelagte introet er en rus i seg selv, og siden blir det bare bedre. Clarke tar verset i kontrollert stemmeleie, men så bærer det oppover. Refrenget er tindebestigning, forflytningene går målrettet mot den kronende trippelgjentagelsen av sangens titel. Da er spjeldet oppe og Hollies' massive sangharmonier vasker over deg i orkans styrke over et crescendo av gitarer og trommer.
Now I can breathe, I can see, I can touch, I can feel
I can taste all the sugar sweetness in your kiss
You give me all the things I`ve ever missed
I`ve never felt like this
I`m alive, I`m alive, I`m alive
Refrenget kommer tre ganger iløpet av låten og er så briljant, så mesterlig konstruert at de ikke er behov for mer enn de to små versene. Som bonus får vi et instrumental-break som rommer en av periodens store gitarsoloer, en spartansk og flengende utblåsning ved Tony Hicks. Stunning, som de sier på utenlandsk.
Det er en jublende sang, dirrende av begeistring over å leve. Gruppens entusiasme er forståelig. Sangøset fra "Yes I Will" har fått en klasselåt å bryne seg på. De griper sjansen med begge hender. "I'm Alive" suste rett til topps i England, og det hadde ikke vært meg imot om den lå der ennå.
Norsk cover.
August 1965:
Look Through Any Window / So Lonely (Parlophone R 5322) UK #4, US #32
Ikke helt i samme divisjon som forgjengeren, men absolutt en utmerket pop-single. Drevet av et jinglende gitar-riff som gir låten en touch av folkrock, men mye råere utført enn man er vant med fra amerikanerne. De flerstemte harmoniene er også knallharde. Melodien får dermed aldri sjansen til å bli bløt. Tøft. Eneste nedtur er stilbruddet i mellompartiene, de virker nærmest limt utenpå.
Teksten? En slags observasjon av vanlige mennesker i sin hverdag, alle er de på vei til ett eller annet. Hvor? Graham Gouldman, som skrev sangen, gir ingen svar.
Norsk cover.
September 1965:
I’m Alive (EP) (Parlophone, GEP 8942) UK EP #5
“I’m Alive” / “You Know He Did” / “Honey And Wine” / “Mickey’s Monkey”
Begge sider av en fersk single, et svakt albumspor og en ny låt, spesielt tatt med for denne EP-en. Motown-låten “Mickey’s Monkey” (hentet fra LP-en The Hollies) er irriterende uansett hvem som fremfører den, og The Hollies er ikke engang blant de minst dårlige. Goffin/King’s “Honey And Wine” derimot er en liten perle, med dirrende gitarer og en dyster stemning, løftet av praktfull harmonisang halvveis ut i fremføringen. Selve låten fremstår som den mer tiltrekkende nevøen til r&b-standardlåten “Got Love If You Want It”.
Desember 1965:
If I Needed Someone / I’ve Got A Way Of My Own (Parlophone R 5392) UK #24
George Harrisons snikhyllest til The Byrds fra "Rubber Soul". The Hollies' versjon var i butikkene samtidig med The Beatles', så her hadde noen sniklyttet på mastertape'n i Abbey Road.
Det lyder hastverk lang vei. Beatles-versjonen er en musikalsk lekkerbisken, full av søvnig koring, kimende jingel jangel-gitarer - svevende over en snedig motstrøms-rytme som skaper illusjonen av at tekststrofene klatrer. The Hollies oppdaget ikke melodiens finesser. Deres versjon er bråkete, koringen hard og flat. Dynamikken fra The Beatles' versjon går tapt i den stakkato, kantete behandlingen.
George Harrison likte ikke denne versjonen. Det gjorde ikke publikum heller. Singlen nådde 24. plass med et nødrop.
Norsk cover.
Februar 1966:
I Can’t Let Go / Running Through The Night (Parlophone R 5409)
UK #1, US #42
Et vulkanutbrudd av en single! "I Can't Let Go" tripper inn på et gitartema så bristeferdig av tilbakeholdt entusiasme at den bare må eksplodere. Og det gjør den, rett inn i et av de store, høyloftede poprefrengene fra 60-tallet. Sangharmoniene er skarpe som barberblader, og høyt der oppe henger en ringlende, kimende gitar. Det første minuttet er fantastisk.
Norsk cover.
Juni 1966:
Bus Stop / Don’t Run And Hide (Parlophone R 5469) UK #3, US #5
En aldeles fortreffelig popsang, skrevet av unge, lovende Graham Gouldman. I Hollies' hender blir den akkurat hva den var ment å være, en glad, luftig og ledig smak av sommer. Gruppens flerstemte harmonier utnyttes perfekt, og det lille klimprende gitar-temaet knytter elementene sammen. Man aner påvirkning fra folkrocken som preget popmusikken i 1965/66.
Hva den handler om? Gutt møter jente på bussholdeplass, det regner, han har paraply, bussen kommer og bussen går, de står fortsatt på holdeplassen, og nå er det like før de gifter seg. Ah, så deilig naivt det var i gamle dager!
Norsk cover.
Juni 1966:
I Can’t Let Go (EP) (Parlophone, GEP 8951) UK EP #9
“I Can’t Let Go” / “Look Through Any Window” / “I’ve Got A Way Of My Own” / “So Lonely”
To hits og to B-sider. The Hollies’ siste EP. Formatet var i ferd med å forsvinne. Hadde du penger mellom hendene, sparte du heller til et album.
Britisk utgivelse.
Juli 1966 (Norge):
Very Last Day / Too Many People (Parlophone SD 5991)
Knall-gospel fra gruppens 1965-album "Hollies". Ikke utgitt på single i England, men her hjemme tok vi vel imot den. Tror det var den Hollies-singlen som ble spilt mest i Norge det gylne året 1966.
Norsk cover.
September 1966:
After The Fox / The Fox-Trot (United Artists UP 1152)
A-side: Peter Sellers & The Hollies B-side: Instrumental fra soundtrack-LP’n.
Ingen offisiell Hollies-single, men titellåten fra Peter Sellers-komedien med samme navn. Skrevet av Burt Bacharach og Hal David på en ikke alt for inspirert dag. Hollies møter Peter Sellers i call-response formatet. Gruppen synger spørsmålene, Sellers besvarer dem med fordreid stemme. Melodien er lett som en sommerbris, men vanskelig å huske. Et rart, litt morsomt parentes i The Hollies’ (og Peter Sellers') karriere.
Britisk etikett og notehefte.
Oktober 1966:
Stop Stop Stop / It’s You (Parlophone R 5508) UK #2, US #7
En sang om besettelse. Og av den vovede sorten, 1966 tatt i betraktning. Teksten formulert som en bekjennelse i jeg-form. Vi befinner oss på en nattklubb, hovedpersonen kan ikke få øynene fra den unge mavedanserinnen. Han er tydeligvis stamgjest på grunn av henne, og nå er han i ferd med å gå fra vettet. Skildringen er heseblesende, dette kan ikke gå bra.
Blood is rushing, temperature is rising
Sweating from my brow
Like a snake, her body fascinates me
I can't look away now
Låten er enkel, forankret i et raspende, på grensen til enerverende banjotema som går og går under den munnrappe selvutleveringen. Refrenget innledes med sangtitelen ropt ut over knasende cymbalslag, det bryter monotonien og skrur samtidig forventningene opp et hakk foran neste vers-syklus. Katastrofen nærmer seg, sangeren jager videre, og stormer i sluttversene scenen, griper den skrekkslagne damen, velter bord og stoler i det påfølgende basketaket og blir omsider hevet på hodet ut. En mann og hans testosteron på ville veier.
Uvanlig tekst til poplåt å være i 1966. Banjolyden var også "ny" i den forstand at den ikke er frembrakt av en banjo men gjennom en av funksjonene på Tony Hicks' elektriske gitar. Man kan innvende at melodien er monoton, den bare går og går i evige gjentagelser, akkurat som banjotemaet. Kanskje er den for lang. Men jeg synes likevel Hollies har klart å fange besettelsen, temperaturen er høy og stigende, du formelig kjenner svetten piple nedover ryggen. Det er en single med klart særpreg. Jeg skal forresten vedde på at den egentlig handlet om en stripper, men at gruppen feiget ut med mavedanserinnen for ikke å dra for mye kritikk fra moralens voktere.
Norsk cover.
Desember 1966 (Norge):
What’s Wrong With The Way I Live / Don’t Even Think About Changing (Parlophone SD 6000)
Det feiende åpningskutter fra "For Certain Because" var et inspirert single-valg i Norge. Jeg kjøpte'n.
Norsk cover.
Januar 1967 (Italia):
Non Prego Per Me / Devi Avere Fiducia In Me (Parlophon, QMSP 16402)
Kun utgitt i Italia, gjort under det innledende arbeidet med “Evolution” i januar 1967. The Hollies fremførte dette nummeret (skrevet av de legendariske italienske låtsmedene Mogol & Lucio Battisti) på San Remo-festivalen senere samme måned, men klarte ikke å nå finalen. Den eneste relevante kommentaren her er: hvorfor? A-siden er en Kurt Weill-aktig marsj med et standard beatgruppe-refreng. B-siden (kreditert til Speechia/Martinia) er en lystig liten vise, typisk italiensk pop for sin tid, og kanskje relevant for Herman’s Hermits. Allan Clarke bærer begge sangene mer eller mindre alene. Han høres ikke komfortabel.
Hva hadde de på San Remo å gjøre?
Italiensk cover.
Februar 1967:
On A Carousel / All The World Is Love (Parlophone R 5562) UK #5, US #11
Tivoli-temaet i teksten følges opp av melodien som roterer lik karusellen, igjen og igjen tilbake til utgangspunktet. Det enkle, men tøffe gitarintroet brukes som gjennomgangstema. Første vers er Graham Nash alene, han klatrer opp mot refrenget, der slår gruppens stålharmonier inn med full styrke. Stjernestøv under høytrykk. Clarke tar føringen i neste vers. Så får vi en runde med refrenget igjen. Og er i grunnen solgt. Som alle Hollies' beste singler har også "On A Carousel" en rå nerve som hindrer den i å tippe over i sukkerknask.
Teksten er en oppfinnsom variant over et tradisjonelt tema: Gutten som forsøker å kapre jenta. Her foregår jakten på en karusell, og han skifter desperat hest for å nå henne igjen før turen er over og hun forsvinner. Det går bra til slutt. Og så kjører de karusell sammen. Ikke akkurat Bob Dylan, men svært hyggelig ørefyll noen vinteruker i 1967.
Norsk cover.
Mai 1967
Carrie Anne / Signs That Will Never Change (Parlophone R 5602)
UK #3, US #9
Carrie-Anne Moss er oppkalt etter denne. Bare det grunn nok til å inspisere nærmere. Den ble utgitt i forkant av "the summer of love", kjempet om radiotid med "Sgt. Pepper" og "A Whiter Shade Of Pale" - og klarte seg bra. En spektakulær produksjon som inkorporerer lainamerikansk perkusjon (inkludert en marimba-solo) og knivskarp trestemt harmonisang over en melodi så enkel at du kan refrenget før den er halvveis. De tre komponistene synger hvert sitt vers. Først Clarke, så Hicks og til slutt Nash, som selvfølgelig fikk det mest filosofiske:
People live and learn but you're still learning
you use my mind and I'll be your teacher.
When the lesson's over you'll be with me
Then I'll hear the other people saying...
En sang med nostalgisk smak. På skolen var de kjærester, nå er de nesten voksne, og hun er blitt en svikefull luring, men han hever seg over henne i det patroniserende sisteverset, selv om man gjennomskuer ham: Han er så sjalu og fortvilet at det er like før han begynner å grine. Akk, pubertet...
En frisk pust av Hollies på sitt aller beste. Upretensiøst, fengende, velklingende og ualminnelig godt skrudd sammen.
Norsk cover.
August 1967 (Italia):
Kill Me Quick / We’re Alive (Parlophon, QMSP 16410)
Enda et italiensk oppdrag, innspilt for soundtracket til filmen Fai In Fretta Ad Uccidermi….Ho freddo ! Disse sangene er i det minste deres egne og sunget på engelsk. A-siden er en stram, uptempo raver med fin harmonisang og en jamrende munnspillstemme. B-siden lokker med Hicks’ dirrende gitar, selve låten rusler lystig av gårde, men i 1967 lød den utdatert etter gruppens daværende standard. Kun utgitt i Italia.
Italiensk cover
September 1967:
King Midas In Reverse / Everything Is Sunshine (Parlophone 5637)
UK #18, US #51
Dette skulle være selve portalen inn til Det gode selskap. Beviset på at The Hollies var alle de hippe bandenes like. Hovedsakelig skrevet av Graham Nash som trasset igjennom at den skulle ut på single. Går man teksten etter i sømmene, er det ikke akkurat det store hjernesmellet. Det handler om en taper, en nedtrykt kar som aldri får til noen ting og nå advarer han kjæresten sin, for dette kommer til å gå galt:
It's plain to see it's hopeless
Going on the way we are
So even though I'd lose you
You'd be better off by far
Siste vers dykker noen tommer under overflaten og antyder at det kanskje handler om mer fundamentale ting her, for jammen er han ikke redd for å tape sjelen også.
I wish someone would find me
And help me gain control
Before I lose my reason
And my soul
En forbannelse hviler over den omvendte Kong Midas, stakkars mann.
Denne historien har Nash satt til en melodi som i utgangspunktet ligner mest på en akustisk vise (man kan levende forestille seg den fremført av Crosby, Stills & Nash). Gitarintroet er lekkert, og versene stabiliserer seg på en enkel, men fengslende akkordrekke. Refrenget er imidlertid overraskende flatt og monotont og kunne med hell vært jobbet mer med.
Så hva gjorde de med denne visen, jo de behandlet den som om den var et episk verk. Hadde Hollies bare holdt seg til sine egne instrumenter. Men nei, inn slapp Johnny Scott og hans orkester. Scotts arrangement fratar sangen all intimitet, den blåses opp i et smøreri av strykere og blåsere og kor. "A Day In The Life" er det ikke. Og man kan skjønne hvorfor publikum sviktet og etterlot den på en lunken 18. plass.
Langt der inne ligger fortsatt en spinkel, vakker vise. Druknet i pretensiøst rabalder og flinke vendinger. Mange tøffer seg idag med å si at de synes dette er den flotteste Hollies-singlen. Ikke hør på dem. Gi meg oppfølgeren "Jennifer Eccles" hvilken dag som helst.Den er på ingen måte deres beste, men den er sannelig å foretrekke for dette sjarmløse og overorkestrerte mjervet.
B-siden, "Everything Is Sunshine", er en liten kosevise med antydning til psykedeliasmak på den pludrende el-gitaren. Nash tar vokalen i den hyggelige lettvekteren hvis budskap ganske enkelt er at alt blir solskinn når han leier jenta si.
Norsk cover.
Mars 1968:
Jennifer Eccles / Open Up Your Eyes (Parlophone 5680) UK #5, US #40
Graham Nash' anstrengelser med å få The Hollies på lag med de store gutta (Beatles, Stones, Dylan etc.) gikk på en mine med "King Midas In Reverse". Gjennom hele 1967 hadde han stått frem som sjefen, en mann å regne med, sprekkferdig av hippe hippie-uttalelser, alltid kledt i Carnaby Streets siste West Coast-moter. Han dro bandet i studio for å lage mer seriøse album. På sitt beste fremstod denne utgaven av The Hollies som psykedelisk light - og det er veldig mye fint på "Evolution"- og "Butterfly"-albumene. Men de skaffet dem ikke den kredibilitet Nash var ute etter.
Det var et halvhjertet Hollies som stilte seg bak hans beslutning om å gi ut "King Midas In Reverse" på single. Da den ble deres største flopp på to år, kom reaksjonen: Hva sa vi! Nash var detronisert.
1968 ble året da Tony Hicks-fraksjonen tok tak, med god støtte av Allan Clarke. Det var tilbake til show-dressene, det var snakk om kabaret-opptredner og etterhvert kom også prosjektet Nash hatet inderlig, og som han senere brukte som unnskyldning for å si opp: En hel LP med Dylan-låter, bløtt fremført i tannløse arrangementer.
Men før de kom så langt måtte det lages en ny single. Og den skulle være superkommersiell. Nash kunne bare prøve seg! Resultatet ble "Jennifer Eccles"(skrevet av Clarke og Nash), en popsang så to the point at selv Beatles måtte bli litt misunnelige. Den vugger avsted, lystig og spøkefull, vokalen varm og nær, refrenget uimotståelig fengende med en hale av la-la-la'er, og pålimt gimmiken som gjør at du aldri gemmer den: Sånn plystre-lyd som menn laget når fine damer passerte.
All ære til Nash som så helhjertet gikk inn for å gjøre dette til en vinner. Våren 1968 var "Jennifer Eccles" en sval forvarsel om sommer på radioen. Og det er den sannelig ennå.
Norsk cover.
September 1968:
Listen To Me / Do The Best You Can (Parlophone R 5733) UK #7
The Hollies ble en liten skillingsvise i perioden etter "King Midas In Reverse", sangen som Graham Nash trodde skulle plassere gruppen blant de skikkelig kule bandene i blomster-og-psykedelia-året 1967. Et lite øyeblikk overtok han kapteinsbindet i The Hollies og fikk viljen sin. Så solgte singlen skuffende dårlig og måtte ta til takke med en 18. plass i England. Katastrofe for et hit-band som dem.
Jeg har alltid trodd at låten var Nash', og bare hans. Men Allan Clarke forteller i et intervju med NME i oktober 1967 at selve melodien i utgangspunktet var hans. Så Nash slapp å bære feilvurderingen alene.
Fiaskoen utløste imidlertid en kraftig omlegging av gruppens planer. Fra kule kiser til kabaret. Sikkert også forårsaket av at det samtidige albumet, vidunderlige "Butterfly", ikke viste seg på salgslistene i det hele tatt.
Hippie light-kostymene forsvant. På med showdressene igjen. Og nå var det bare hits som gjaldt. Nash og Clarke skrev "Jennifer Eccles" som ikke hadde andre ambisjoner enn å legge seg pent i øret, hvilket den gjorde, med god uttelling. Men nå tikket klokken for Nash. Han hadde vært på fest hos Joni Mitchell og sunget sammen med David Crosby og Stephen Stills. Han ville mye heller leke med dem enn å fly rundt i showdressen hjemme i England.
Men han ga Hollies en siste runde før han dro til USA og startet Crosby, Stills & Nash. "Listen To Me" er hans farvel. En Tony Hazzard-låt, fremført og arrangert som om det var deres egen. Det er nok den Hollies-singlen som har minst individuell egenart av alle de hadde gitt ut siden 1965, men den er likevel umiskjennelig dem. En flerstemt pakke gylden pop, suverent håndverk, umulig å mislike.
Arrangert som et Graham Nash-glansnummer. 2. stemmen hans er sangens være eller ikke være. Og duetten mellom ham og Clarke i det andre verset er nesten like magisk som da Lennon og McCartney sang duett (tenk "If I Fell").
Refrengene ligger høyt og stemmene er all over the place. Versene er lune og varme, og får sterk støtte av Bobby Elliots trommer. Det er all grunn til å være takknemlig for at Graham Nash var villig til å bidra, for "Listen To Me" er en meget verdig avskjed. Og en av mine hemmelige Hollies-favoritter.
Den banjodrevene visen "Do The Best You Can" vil mye, ivrig bass, viltre munnspillstøt, vokalharmoni-vrimmel, stopp-start overganger, lune vers, men refrenget som skal bære alle elementene er ikke sterkt nok. Som B-side får den likevel absolutt godkjent.
Norsk cover.
Februar 1969:
Sorry Suzanne / Not That Way At All (Parlophone R 5765) UK #3, US #56
The Hollies ikke bare forserer det første hinderet etter Graham Nash' avgang, de danser over det. Et mer sprudlende og helstøpt bevis på at de fortsatt kan skal du lete lenge etter. "Sorry Suzanne" er en perfekt sammenskrudd poplåt. De joggende versene, det smart løpende pianotemaet, og ikke minst den herlige utporsjoneringen av korharmoniene. Hver gang de kommer, gjør de det med et sånt tindrende trykk og med et slikt spenn at man skulle tro Nash var der fortsatt.
Man kan innvende at Hollies her henfaller til den italienske skolen som herjet deler av engelsk popmusikk på 60-tallet, sånn pop som man hentet på San Remo-festivalen og fikk oversatt til engelsk. Det er forsåvidt et relevant argument. Var det ikke for gruppens fantastiske måte å takle utfordringen på. Det finnes ikke så mye som en millimeter fett på denne innspillingen. "Sorry Suzanne" er så smittende glad og kommersiell at du bare må elske den.
Norsk cover.
September 1969:
He Ain’t Heavy … He’s My Brother / Coz You Like To Love Me (Parlophone R 5806) UK #2, US #7
Fra lystig pop til følsom ballade. Og Hollies opprettholder kvaliteten og vel så det på denne deres andre single etter at Graham Nash stakk.
Sangens punchline er identisk med ordene som Father Edward Flanagan i 1941, i bladet The Messenger, så under tegningen av en gutt som bar en handikappet gutt på ryggen: "He ain't heavy, he's my brother". Flanagan tok ordene som motto for sin institusjon for vanskeligstilte gutter, Boys Town i Nebraska. Drøyt 20 år senere ble det altså en av populærmusikkens vakreste ballader. Tekst av Bobby Russell, melodi av Bobby Scott.
The road is long
With many a winding turn
That leads us to who knows where
Who knows where
But I'm strong
Strong enough to carry him
He ain't heavy, he's my brother
Det er en sørgmodig melodi, sunget med stor innlevelse av Allan Clarke. Arrangementet bygges langsomt ut, men holdes dempet, du kan nesten høre hvordan hele ensemblet både nyter det de gjør og samtidig gleder seg noe innmari til refrenget. Da tar det av så det gnistrer. Øyeblikket da Clarke svever inn i "But I'm strong.." tilhører evigheten.
Det er sikkert politisk ukorrekt å si det, men "He Ain't Heavy … He's My Brother" er The Hollies' fineste øyeblikk. Hm ... vel, ett av dem, da!
Norsk cover.
April 1970:
I Can’t Tell The Bottom From The Top / Mad Professor Blyth (Parlophone R 5837) UK #7, US #82
Etter den gripende og vakre balladen "He Ain't Heavy" våger ikke The Hollies å ta sjanser, men gjør det samme en gang til. Identisk oppbygning: sakte ferd gjennom første vers, gradvis voksende arrangement mot det høystemte refrenget der det øses på med flerstemte sangharmonier og vrimler av instrumenter (inkludert strykere, selvfølgelig). Det er fremragende håndverk. Men hverken tekst eller melodi holder forgjengerens standard. For å være helt ærlig smaker det av bestillingsverk.
Foruroligende at gruppen helt har sluttet å skrive sine egne hits (noe de gjorde konsekvent fra høsten 1966 og ut 1968). Graham Nash' betydning for bandet kan neppe overvurderes. Erstatteren, Terry Sylvester, har ikke vist kreative kvaliteter.
Norsk cover.
September 1970:
Gasoline Alley Bred / Dandelion Wine (Parlophone 7E 006-91791) UK #13
Vispende akustiske gitarer åpner denne balladen som gradvis bygges ut mot det svulmende flerstemte refrenget. De hardnakkede kassegitarene og Bobby Elliots pågående trommer gir låten smak av besettelse. Kombinert med de sedvanlige sangharmoniene blir dette en pakke som er lett å like. Men det forhindrer ikke at den fremstår som en blek kopi av de to foregående singlene. Går bandet på autopilot?
Norsk cover.
Mai 1971:
Hey Willy / Row The Boat Together (Parlophone R 5905) UK #18
Klokkene tikket og Hollies slet. Det hjalp ikke å ha en formidabel hitmaskin-CV når trendene skiftet, og LP-platen overtok markedet. Gamle fans fant nye helter. Så veldig mange nye fans strømmet ikke til. "Hey Willy" er et resultat av frustrasjoner. De forsøker å være både heavy og bubblegum på én gang. Låten reiser avgårde i høyt tempo. Det jobbes infernalsk. Et tungt riff (goddag "Whole Lotta Love"), snatrende trommer, andpustne korharmonier. De smører på og ender som en masete blanding av Led Zeppelin og Sweet - på kopinivå. Kanskje Hollies' svakeste single ever.
Norsk cover.
Januar 1972:
Long Cool Woman In A Black Dress / Cable Car (Parlophone R 5939)
UK #30, US #2
Hentet fra albumet "Distant Light", og et ganske stort satsningsområde for EMI i 1972. Først etter tredje forsøk (i september) - og ganske sikkert fordi den hadde gjort det bra i USA denne sommeren - ble det fart på sakene, og salget skjøt i været. EMI hadde jo mistet The Hollies til Polydor, men til alt hell hadde The Hollies samtidig mistet Allan Clarke. Ergo var mulighetene for å stikke kjepper i hjulene for Polydor-singlen "The Baby" stor.
"Long Cool Woman In A Black Dress" er nemlig en mye sterkere låt. En ordentlig riffbasert rocker i medium tempo. Det napper og drar uten opphold i det primitive grunnkompet . Du er i Creedence Clearwater Revival-land, og der er det ganske godt å være. Clarkes stemme er i toppform, skarp som en skjærebrenner. Han rekker høyt, svevende i ekko. OK, den er enkel. OK, gikk den dobbelt så fort ville det stått Status Quo på coveret. Men godt håndverk er godt håndverk. Og sannelig er det Allan Clarke selv som spiller det riffet
Engelsk pressing og fabrikkpose. Norsk cover.
Offisielt notat fra prøve sendt fra EMI i London til EMI Norge i 1971.
Februar 1972:
The Baby / Oh Granny (Polydor 2058 199) UK #21
The Hollies tar ingen sjanser med sin nye (svenske!) vokalist Michael Rickfors. De åpner med refrenget - bang! rett på. Et massivt stykke korbæljing som minner mer om Love Affair på en dårlig dag enn om The Hollies. Så strippes lydbildet, og Rickfors overtar alene. Stemmen er mørk, litt hes og savnet etter Allan Clarke blir galopperende mens han dveler og dveler ved de tungsindige verselinjene - et svakt pust av strykere i bakgrunnen. Så er refrenget der igjen, og det skal faktisk ikke så mange runder til før du begynner å like det. Et stort minus for den malplasserte "sitar"-soloen. En OK popinnspilling, veldig tidstypisk. Men Hollies' sjel er her ikke.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland.
November 1972:
Magic Woman Touch / Indian Girl (Polydor 2058 289) US #60
Michael Rickfors-perioden var ikke akkurat The Hollies' mest spennende. Bare tanken på en svensk vokalist i et så ærverdig band... "Magic Woman Touch" er imidlertid ikke hans dårligste bidrag til legenden. Kanskje mest fordi han inntar en relativt diskret rolle. Det er koringen og sangharmoniene som bærer låten, sammen med lyden av sitar og congas - elementer som gir snev av orientalsk atmosfære. Låten går i skritt, drevet av kassegitarer og halvt hviskende koring. En fin innspilling.
Men vær klar over at originalen med Greatest Show On Earth er ti ganger bedre.
Tysk cover.
Oktober 1973:
The Day Curly Billy Shot Down Crazy Sam McGee / Born A Man (Polydor 2058 403) UK #24
To år etter at han hadde forlatt bandet, vendte Allan Clarke tilbake til The Hollies som deres hovedvokalist. Hans erstatter Mikael Rickfors ble bare kjibbet ut. Svenskens periode i bandet ble betraktet som et kommersielt nederlag. Clarkes solokarriere hadde heller ikke vært vellykket. Han satte forutsetninger for sin retur: Retten til å spille inn og gi ut soloplater.
Letingen etter den riktige førstesinglen trakk litt ut, den beste kandidaten, “Mexican Gold”, tok de ikke sjansen på foreløpig, den ble liggende urørt i 15 år. De gikk for Cury Bill, rocka og pågående, kall den gjerne «Long Cool Woman In A Black Dress Part 2», nå med Hollies-harmoniene tilbake. De ble belønnet med en solid listeplassering som løftet moralen. Men det var det neste single-valget som skulle gjøre susen.
Tysk billedcover (venstre) og norsk pressing i standard fabrikkpose (høyre).
Januar 1974:
The Air That I Breathe / No More Riders (Polydor 2058 435) UK #2, US #6
Allerede med den skrånende gitarinngangen etableres store forventninger. Albert Hammond-låten var alltid god, og den ble enda bedre i Phil Everlys saktmodige, innadvendte behandling. Men det var The Hollies som fanget låten i all sin vidunderlige velde, og sang den for englene. Hollies-koret signaliserte sin ankomst, som et fjernt hvisk som kom svevende og steg og steg til et mektig, altomfattende brus, og så felte de harmoni-viften ut i full bredde, Allan, Terry og Tony, og tok av i refrengets vidunderlige ferd mot solen. Hver gang det skjer kjenner jeg gåsehuden prikke. Og hjertet fylles av fryd. Det er simpelthen en av 70-årenes fineste innspillinger, og en velfortjent tilbakekomst på verdenstoppen, om enn forbigående. Jeg trodde ikke de hadde det i seg å skape virkelig magi igjen. Med de hadde, og de gjorde.
Tysk billedcover (venstre) og norsk pressing i standard fabrikkpose (høyre).
Mai 1974:
Song of A Rotten Gambler / Layin’ To The Music (Polydor 2058 476)
Chip Taylor-komposisjonen ble lansert som en ambisiøs oppfølger til «The Air That I Breathe». Men den kom ikke godt. Hollies var usikre på hva som funket i 1974, ergo ble repertoaret deres sprikende stilmessig. Her kom de altså ut av en suksess-ballade, og leverer en låt som Alan’s Album Archives beskriver som: «.. ever so slightly ‘off’», og med en tekst som «cobbles together a whole load of different sections that don’t really go together».
Gruppen kaller sammen the usual suspects: «emotion, harmonies and guitar». Hva kan gå galt når man velger den blandingen? Komponist Chip Taylor mente Hollies bommet ved å gjør dette til en lighter og allsang-forestilling. Sangens dypere mening druknet i papphatter og ballonger. Gode intensjoner, men like fullt en kalkun.
Tysk cover.
November 1974:
I’m Down / Hello Lady Goodbye (Polydor 2058 533)
En original med klassisk trestemt Hollies-klang. Ikke helt på “The Air That I Breathe”-nivå, men i nabolaget. Jeg husker de var ganske fornøyd med innspillingen da jeg snakket med dem hos PolyGram da de var i Norge i 1977. De kunne ikke forstå hvorfor det ikke ble en kjempehit.
AllMusic fremhever sangharmoniene: «Even casual listeners will marvel at the harmonies on a lost ’70s cut like ‘I’m Down’». Den nådde Bubbling Under i USA (#104) og gjorde det bedre brukbart i: Nederland #18, Tyskland #23 og New Zealand #26.
Engelsk utgave.
Mai 1975:
Sandy (4th of July, Asbury Park) / Second Hand Hang-Ups (Polydor 2058 595)
US #85
Cover av Bruce Springsteens elskovssyke stemningsrapport fra New Jersey. The Hollies’ versjon fikk moderat radiotid i USA. En tikkende rusler med forsiktige hornstøt, tett akustisk gitarkomp og lekker bruk av stryk, alt løftet på gruppens fenomenale harmonier og Allans følsomme kraftvokal. De sper på med mye, det er en stor produksjon, uten å bli kvelende, og jeg liker de skøyeraktige tivoli-tonene fra orgelet som dukker opp på tilmålte steder.
Terry Sylvester har senere sagt: «If Sandy has been a hit record, The Hollies would have been as big as the Bee Gees were in the same period.»
Billedcoverne er fra Tyskland (venstre) og Holland.
Februar 1976:
Boulder To Birmingham / Crocodile Woman (She Bites) (Polydor 2058 694)
Emmylou Harris/Bill Danoff-låta fikk en følsom, kor-mettet Hollies-løsning, med slide, keyboards og strykere. Og med et mektig løft utover. Lighter-musikk. Den ble en regional suksess i Oseania (NZ #10) og peker mot gruppas mer countryrock-pregede innspillinger midt på 70-tallet. Singelen viser bandets evne til å tilpasse seg amerikanske låtskrivertrender. Senere er den ofte trukket fram som en av de mest vellykkede Hollies-coverne fra perioden. Burde vært en superhit.
Coverne fra Tyskland (venstre) og Holland.
April 1976:
Star / Love Is The Thing (Polydor 2058 719)
En melodisk mid-tempo-ballade fra “Write On”-epoken som klarte å bite seg fast i New Zealand (NZ #7) og var innom den australske listen. Fløyte-gøyal og med stram, rapp rytme med dansegyng i kneet. Synthen kunne de vel egentlig spart seg. «Star» viser gruppas polerte 70-tallsproduksjon – vokalharmoniene står i sentrum, med mer laidback rytmikk enn de tidlige popsinglene.
Tysk cover, engelsk etikett.
September 1976:
Daddy Don’t Mind / C’mon (Polydor 2058 779)
Uttak fra Russian Roulette som slo best i Nederland (NL #17). Låta fanger den glattere, AOR-pregede Hollies-lyden etter produsent Ron Richards’ avgang. I plateskriverier beskrives Russian Roulette som en «gamble» i en kommersielt vanskelig periode – singelutvalget (inkludert «Daddy Don’t Mind») illustrerer bredden bandet forsøkte. Vokalprestasjonen til Allan Clarke trekkes ofte fram som et sterkt kort selv i mer ujevnt materiale.
Låten er en rocka Bee Gees-klone, febernatt, feite gitarer og keyboards, på en trippende, lett kamuflert discorytme. Trombonesoloen trekker opp.
Billedcover fra Holland, britisk etikett.
Oktober 1976:
Wiggle That Wotsit / Corrine (Polydor 2058 799)
Hollies’ tydeligste nikk til disco/funk. Det kanadiske magasinet RPM beskrev den slik: «follows ‘D’yer Mak’er’ (Led Zeppelin), ‘Squeeze Box’ (The Who) and the Beatles’ pseudo-reggae excursions» – altså en bevisst genrelek. Jeg synes bare den er masete.
biffbampow oppsummerer på 45cat:
Etter en lang og imponerende rekke med sterke singler gikk The Hollies skikkelig på trynet med dette pinlige stykket middels disco-sørpe. Låten er sterkt mislikt av bandets mest trofaste fans, og de fleste innrømmer at bare tittelen er klein nok i seg selv – uten at man egentlig trenger å høre den. Det eneste jeg kan si er at Tony Hicks bidrar med noen ganske funky gitarpartier, men ellers finner jeg ingenting godt å trekke fram.
Tysk billedcover, engelsk etikett.
Mai 1977:
Hello To Romance / 48 Hour Parole (Polydor 2058 880)
Det er ikke nok bare å synge trestemt med et strykerforheng av en annen verden i bakgrunnen, takskiftene, stemningsskiftene, alt forsøker å legge opp til noe ekstraordinært, men refrenget betaler ikke tilbake, det er for alminnelig. Voksenpop med sofistikerte solopartier. Hollies vil være moderne. De prøver, men åpnår svært lite.
Amnesty / Crossfire (Polydor 2058 906)
Melodiøs softrock-singel. Allan tar forsangerens rolle og kaller til samling. Pianoet spiller opp, strykerne kommer svevende. Og så er vi igang igjen med nok en svulstig ballade. Onde tunger har gjort oppmerksom på at «Amnesty» sammen med «Hello To Romance» er de eneste Hollies-singlene som «failed to chart anywhere». Den pokalen står neppe fremme.
Tysk billedcover, engelsk etikett.
Februar 1979:
Something To Live For / Song Of The Sun / The Air That I Breathe (Polydor POSP 35)
Skrevet av Pete Brown og Tony Hymas, fra albumet “5317704”, som ikke har høy status: «a fairly dreadful album… in spite of… fabulous Hollies vocals». Singelen reflekterer nettopp dette: sterke vokalharmonier, men svak låtprofil og tidstypisk produksjon.
biffbampow oppsummerer på 45cat:
Gjenforent med sin opprinnelige produsent Ron Richards spilte The Hollies inn albumet 5317704, som ble møtt med generell likegyldighet og forakt. Hovedproblemet var den dominerende mengden av langsomme ballader – synd, for dette var egentlig et strålende pop/rock-band, men svært lite av det kom nå til uttrykk.
Enda verre, og ikke så kjent for offentligheten på den tiden, var at Allan Clarke igjen hadde forlatt The Hollies i 1977, lei og med fokus på solokarrieren sin. Bandet brydde seg ikke om å erstatte ham. Han kom imidlertid tilbake for dette albumprosjektet og ble værende i ytterligere 21 år. Uansett gjorde det ingen forskjell. Albumet – og denne singelen – endte i total fiasko.
Tysk billedcover (med en annen B-side), engelsk B-side-etikett.
Mai 1980:
Soldier’s Song / Draggin’ My Heels (Polydor 2059 246) UK #58
En dramatisk, orkestral singel skrevet og produsert av Mike Batt – beskrevet i Hollies’ egne linernotes som «a dramatic orchestral epic» og bandets første utgivelse på 80-tallet. Den nådde UK #58. Batt selv har skrevet: «Allan Clarke sings it really well» – et kort, men talende skussmål om vokalprestasjonen. Den viser tydelig hvordan Hollies i 1980 forsøkte en mer episk og filmatisk retning.
Slett ingen dårlig singel, lett å like og med et drama allerede i tittlen, slikt vi likte da singleplatene flørtet med prog på tampen av 60-tallet.
Tysk billedcover (med en annen B-side), og engelsk B-side-etikett.
September 1980:
Heartbeat / Take Your Time / Reprise (Polydor POSP 175)
Buddy Holly-cover utgitt i kjølvannet av bandets Buddy Holly-prosjekt. Den fungerer mer som hyllest enn som listejager og ble ikke en stor chart-suksess, men markerer 60-tallsarvens plass i bandets 80-tallsstart. Hollies vendte med denne tilbake til røttene, samtidig som utgivelsen speiler 80-tallsmarkedets mer retrospektive smak.
biffbampow hadde en glimrende oppsummering på 45cat-chatten i 2013:
«Buddy Holly» var ikke et dårlig album etter Hollies-målestokkene på den tiden (de to–tre foregående albumene fra slutten av 70-tallet var stort sett trettende og lett å glemme). Men platen bar med seg noen urovekkende tegn på hva som skulle komme, ettersom de brukte mye synther i forsøket på å høres så «moderne» som mulig.
Dessverre ble dette nok en feilslått Hollies-satsing. De håpet å gjenopplive sin sviktende karriere ved å gjenta suksessen med det beryktede 1969-albumet «Hollies Sing Dylan», som var deres mestselgende album i Storbritannia (bortsett fra samleplater). Men Buddy Holly-bølgen hadde vært to år tidligere, i 1978, så timingen ble helt feil. Enda verre var det at Terry Sylvester var sterkt imot prosjektet; han mente bandet burde satse på eget materiale. Konflikten skapte spenninger som førte til at han forlot gruppen året etter – tett fulgt av den mangeårige bassisten Bernie Calvert.
Merkelig nok la de «Reprise» på B-siden. Det var avslutningssporet på «Buddy Holly» – en meningsløs samling tilfeldige biter av albumets låter, satt sammen med kryssfade-effekter uten verken rim, årsak eller rytme.
Tysk billedcover, engelsk B-side-etikett.
August 1981:
Holliedaze (A Medley) / Holliepops (A Medley) (EMI, EMI 5229) UK #28
En tidsriktig 1981-medley av Hollies-klassikere. Den fikk god radio-spredning og ble en fin UK-comebackhit: #28, med kort, men synlig listebane sensommeren 1981. Medleyen eregnes som del av den brede medley-bølgen (à la Stars on 45), og er sporadisk fremhevet som en «retro-medley» mer enn en ny kunstnerisk retning. For Hollies ga den likevel et nytt publikum.
biffbampow beskrev denne utgivelsen slik på 45cat i 2011:
Med Stars On 45-medleyene som den store moten på begynnelsen av 80-tallet, satte EMI kynisk i gang med å lage en tilsvarende medley av The Hollies. Noen satte sammen et potpourri, og la på et klikkspor på trommer for å gi det en «moderne» smak. Hørt i dag låter det ganske amatørmessig og grovt. The Hollies besto da av kjernetrioen Allan Clarke, Tony Hicks og Bobby Elliott, som egentlig var signert til Polydor, men de la til side innvendingene mot EMI og gikk med på å promovere platen.
Så kastet BBCs «Top of the Pops» en skiftenøkkel i maskineriet. De ønsket å presentere singelen, men insisterte på at den «originale» besetningen – altså 1963–1966-utgaven med Graham Nash og Eric Haydock – måtte opptre i programmet. Tony Hicks ringte Nash, som sa ja til å fly over til Storbritannia for TV-opptredenen. Haydock sa også ja, og dermed sto denne besetningen på britisk TV for første gang siden juli 1966, mimende til medleyen.
Nash deltok også på en innspilling i Abbey Road. Haydock ble spurt om å spille, men man mente han ikke mestret den «moderne stilen». Dette ble siste gang vi hørte noe fra Haydock på mange år, før han rundt 15 år senere dukket opp i et nytt band som brukte The Hollies-navnet for å promotere seg selv. Det førte til søksmål, og Haydock er fortsatt persona non grata hos den nåværende utgaven av The Hollies. Nash på sin side likte opplevelsen så godt at han foreslo for bandet å lage et gjenforeningsalbum. Resultatet ble «What Goes Around»-prosjektet i 1983.
November 1981:
Take My Love And Run / Driver (Polydor POSP 379)
Innspilt i Abbey Road 2.–3. september og utgitt 13. november 1981; første versjon uten Graham Nash. Låten ble spilt inn på nytt for comeback-albumet What Goes Around… (1983). Singelen viser bandets overgang til 80-tallets produksjonsstil og forsøk på å revitalisere lydbildet. Stamperytme, stakkato stryk og synth, stort lydbilde, men skrikende fattig på melodilinjer som fester seg.
Igjen tyr jeg til biffbampow på 45cat, her i 2011:
The Hollies’ siste singel for Polydor markerte slutten på et ti år langt samarbeid. A-siden var en låt de hadde spilt inn en versjon av i Abbey Road noen måneder tidligere med Graham Nash som gjest, men den versjonen ble så vidt man vet ikke brukt på denne utgivelsen. Det er en svært «moderne» poplåt slik 1981 definerte moderne, men dessverre satte Hollies seg fast i en blindgate der de mente de måtte høres oppdatert og tidsriktig ut – ikke bare gjennom resten av tiåret, men også inn i det neste. Synthene hadde overtatt stadig mer siden midten av 70-tallet, stort sett med negativ effekt, og ironisk nok låter bandets forsøk på å holde seg hypermoderne nå svært utdatert.
Juli 1983:
Stop In The Name Of Love / Musical Pictures (WEA U9888) US #29
Cover av Supremes-klassikeren og den siste Hollies-låta som gjorde det stort i USA: Hot 100 #29, Canada #31, og noteringer i Australia og Tyskland. Albumet What Goes Around… markerte Nash-comeback og ga singelen MTV-synlighet. I samtidige anmeldelser ble nettopp denne låta fremhevet som et naturlig singlevalg, og den fikk bandet inn på amerikanske radiostasjoner på ny.
Kanskje den verste cover av en Motown-klassiker jeg har hørt. Og dette skulle liksom være den store gjenforeningen, musketerene 20 år etter. Maskintrommer og ikke snev av magi i melodiføringen.
biffbampow igjen:
Dette – og hele gjenforeningen med Graham Nash – delte Hollies-fansen i to leirer, med noen som elsket det og andre som hatet det. Produksjonen hadde en svært hi-tech 1983-sound, full av synther, og låter derfor mer utdatert enn deres klassiske 60- og 70-tallsarbeid. Gjenforeningen slo bedre an i USA enn i Storbritannia, og det ble arrangert en turné i forbindelse med albumet. På denne hintet Nash om at gjenforeningen kunne bli permanent, men slik gikk det ikke. B-siden var en unik låt som ikke ble tatt med på albumet What Goes Around.
Når det gjelder A-siden, mente anmelderen at den sugde liv og lidenskap ut av Supremes-versjonen, og at Tony Hicks’ gitarsolo var et komplett rot. Graham Nash brukte dessuten musikkvideoen til å fremme antikrigsbudskap som, selv om de var velmente, fremstår svært påtatte i dag.
Mai 1985:
Too Many Hearts Get Broken / You’re All Woman (Columbia DB 9110)
Mid-80-tallspop signert et band som da sto mellom nostalgibølger og nytt materiale; singelen skrapte så vidt UK-listene (#140). Tematisk føyer den seg inn i de mer voksne, relasjonsorienterte tekstene de dyrket i andre halvdel av tiåret. Den viser også at bandet fortsatt satset på å slippe nytt materiale, selv om markedet var krevende. Slapp fremdrift, men kraft i lydtoppene, ikke minst koringene. Soundet er utdatert.
biffbampow:
A-siden var en powerballade – og en ganske brukbar en også – med en av Allan Clarkes siste virkelig gode vokalprestasjoner (stemmen hans begynte å vise tydelige tegn til slitasje etter hvert som 80-tallet skred frem). Dessverre blir inntrykket svekket av et uendelig, repetitivt refreng som bare droner videre og videre. Hadde de latt låten fade ut 45 sekunder tidligere, ville den sannsynligvis hatt et langt bedre rykte.
Januar 1987:
This Is It / You Gave Me Strength (Columbia DB 9146)
Et sen-80-tallsforsøk på ny listeprofil; UK #118. Lydbildet ligger nær datidens radiopop med tydelig synth og programmert preg, i tråd med samtidige singler. Utgivelsen ble fulgt av en annen singel samme år, uten å vippe døren helt inn i Topp 100. Hollies var på dette tidspunktet mer et katalog- og turnéband enn listeaktør.
Akk så moderne de forøker å fremstå. Brummende synth-bass, synthtrommer, synth-stråleglans. De lyder som en balnding av Nik Kershaw og en overkjørt “Owner Of A Lonely Heart. Denne skal jeg antagelig aldri spille igjen.
biffbampow:
En livlig rocker – vel å merke en «rocker» etter Hollies’ 80-tallsstandard – men den klarte heller ikke denne gangen å gjenopplive bandets karriere. Jeg hørte den én gang på radio da den kom, men fant den aldri i platebutikkene i området, noe som tyder på at distribusjonen var dårlig. Jeg likte den den gang, men nå … ikke fullt så mye. Trivelig, men ikke noe enestående.
Mars 1987:
Reunion Of The Heart / Too Many Hearts Get Broken (Columbia DB 9151)
Oppfølgeren til «This Is It» (UK #124). Tittel og tekst spiller åpent på bandets offentlige «reunion»-narrativ som hadde begynt med Nash’ retur på What Goes Around…. Selv uten store listeplasseringer viser den at bandet fortsatt jaget nye singler. Sakte, rungende øs, sangharmoniene forsterket av kvinnerøster, powerballade-gitarsolo, 80-tall så det holder. Du må gjerne spille den ti ganger på rappen, du husker den uansett ikke.
biffbampow:
Selv om jeg eier denne singelen, hadde jeg glemt hvordan A-siden egentlig var, så jeg måtte minne meg selv på den via YouTube … og da husket jeg hvorfor jeg hadde glemt den – det er en svært tam, uinspirert ballade uten egentlig kvaliteter.
Når det gjelder B-siden, gjenbrukte bandet rett og slett A-siden fra 1985, «Too Many Hearts Get Broken», som definitivt var den bedre låten og langt mer typisk Hollies når det gjelder harmonier.
Engelsk cover
August 1988:
He Ain’t Heavy … He’s My Brother / Carrie (EMI, EM 74) UK #1
Klassikeren skjøt til #1 i UK i september 1988 etter bruk i en Miller Lite-TV-reklame – et sjeldent tilfelle av at en ølreklame ga The Hollies deres første #1 på 23 år. Nyutgivelsen innebar fornyet radiospilling og et generasjonsskifte i publikum, og bidro til flere påfølgende katalog-reissues. Sangen bekreftet at Hollies-navnet fortsatt hadde en massiv appell når klassikerne ble trukket frem.
Scroll opp til september 1969 for å lese en fyldigere omtale.
Her er biffbampows reaksjon fra 45cat:
Så brukte Miller Lite denne låten i en reklamekampanje, og The Hollies ble endelig belønnet med sin andre førsteplass i Storbritannia, 23 år etter den forrige.
Jeg har bittersøte minner fra da jeg så dem fremføre den på BBCs Top of the Pops, der de spilte inn en ny versjon. Det var fint å se dem tilbake i programmet, men opplevelsen av å høre låten var ikke like god – den gikk i en lavere toneart, og Allan Clarkes stemme hadde endret seg til det verre. Sammenlignet med 19 år tidligere hørtes dette slapt og tamt. Dessverre var Clarkes stemme på vei nedover; den hadde mistet både kraft og autoritet. I løpet av de neste elleve årene forverret stemmen hans seg drastisk, og ved slutten av 1999 trakk han seg endelig tilbake.
B-siden var et opptak fra 1981, et samarbeid med John Miles, som The Hollies håpet ville bli med i bandet etter at Terry Sylvester og Bernie Calvert hadde sluttet. Miles skulle faktisk steppe inn og frontet The Hollies på scenen i 1999, da helsemessige problemer gjorde at Allan Clarke ikke kunne opptre på noen konserter. Carrie var en livlig poplåt i 80-tallsstil og åpningstrack på det kommende samlealbumet Rarities.
Engelsk utgave.
Februar 1989:
Find Me A Family / No Rules (EMI, EM 86)
Temalåt til ITV-serien Find a Family, skrevet av Allan Clarke og Gary Benson. Serien gikk 1989–1991; singelen nådde UK #79. Låta knytter bandet til en tydelig sosial kontekst og viser hvordan de også deltok i veldedige og TV-relaterte prosjekter.
Sentimentalt kling-klang med tunge skarptromme-markeringer. Alminnelig.
biffbampow på 45cat i 2011:
«Find Me A Family» var temalåten til en omstridt ITV-kampanje som forsøkte å finne nye hjem til vanskeligstilte barn. Den skapte blandede pressereaksjoner på den tiden, med journalister som stilte spørsmål ved om dette var etisk og moralsk riktig. Kampanjen ble presentert i form av korte reklameinnslag på ITV. Ideen ble stille lagt bort i 1991.
Selve sangen var helt grei … refrenget hadde de klassiske Hollies-harmoniene. B-siden var et sjeldent samarbeid mellom Tony Hicks og Allan Clarke, en merkelig, dyster og langsom rocker som ser ut til å være den siste låten med Allan Clarke oppført som låtskriver.
Mars 1993:
The Woman I Love / Purple Rain (live) (EMI, EM 264) UK #42
A-siden ble skrevet av Nik Kershaw – en tydelig, kontemporær låtskriverstemme brukt for å gi bandet en tidlig-90-talls singelprofil. Singelen nådde UK #42. B-siden er en liveversjon av Princes «Purple Rain» (mikset av Tony Taverner). Hollies’ egne arkivsider omtaler 1993-repertoaret deres som nettopp en miks av klassikere og helt nye covervalg. Utgivelsen ble et verdig siste kapittel i bandets singelkarriere på 90-tallet.
Sluttord fra biffbampow på 45cat i 2011:
Den siste Hollies-singelen som kom inn på listene. Jeg husker at den var umulig å finne på vinyl den gangen … faktisk tror jeg aldri jeg har sett et vinyl-eksemplar. Den ble gitt ut samtidig med enda en Greatest Hits-samling – The Hollies pleier jo hvert annet år å slippe en samleplate og legge til én eller to nye låter, og dette var tilfellet her. Utgivelsen kom i stand takket være Ron Furmaneks gjennomgang av multisporsopptakene i Abbey Road til en dobbeldisc med remikser og rariteter. Dessverre blandet bandet seg inn og insisterte på en tredjedisc med flere av hitene … pluss noen helt nye låter lagt til på slutten. Den planlagte «30th Anniversary Collection» ble dessverre aldri utgitt i Storbritannia. I stedet fikk vi en enkeltdisc-samling med noen av de nye miksene og et par nye spor lagt bakerst.
Det som forundret meg den gangen, bortsett fra at den tredobbelte samlingen ikke kom ut her, var hvorfor The Hollies ikke like godt lagde et helt nytt album i stedet for stadig å bruke de gamle hitene som lokkemiddel for å selge noen få nye sanger. Det skulle faktisk gå helt til 2006 – etter 23 år – før The Hollies slapp et helt nytt studioalbum.
A-siden var en nokså kommersiell poplåt skrevet av Nik Kershaw. B-siden var et liveopptak – ja, det er Prince-låten som fikk Hollies-behandling, og som den gangen var en populær publikumsfavoritt på konsertene.
Engelsk utgave.