The Beatles på 45 vol. 2
“Revolver”-sessions 1966. (Foto: Apple Corps Ltd.)
Singleplaten forble et format som Beatles-fans måtte leve med i alle årene etter at bandet sprakk. For EMI (og en del andre) holdt merkevaren varm ved stadig nye og fantasifulle resirkuleringsprosjekter. Helt i tet hadde man gjenutgivelse av alle de gamle singlene, bare i nyproduserte omslag. Og picture discs av de samme. Samle-album også. Det var alltid muligheter.
Men vi må ikke glemme at de 55 årene etter bruddet også har utvidet gruppens single-diskografi med fire helt ferske, tidligere aldri utgitte 45’ere, pluss bastarden “The Beatles Movie Medley” og bonus-platen som fulgte med EP-boksen.
Selvfølgelig er det ikke like gøy å reise gjennom den posthume diskografien, men noen må ta ansvar, så her er den. Jeg har skarpest fokus på den britiske diskografien, men gjøre noen nødvendige unntak. Ofte for amerikanske varianter.
1976
Mars 1976
Annonsen i New Musical Express.
Yesterday / I Should Have Known Better (Parlophone, R 6013)
EMIs kontrakt med The Beatles utløp 6. februar 1976. Det ga selskapet rett til å melke kuen for alt den var verdt. EMI relanserte samtlige 22 originale Beatles-singler i billedomslag på en og samme dag, og toppet bonanzaen med en helt «ny» single i tillegg: «Yesterday». Ny i den forstand at den aldri hadde vært ute på single i Storbritannia. Det nærmeste den kom var som tittelspor på en EP i 1966. Og som eksport-single til det europeiske kontinentet, koblet med “Dizzy Miss Lizzy” høsten 1965. I resten av verden, inkludert Norge og USA, var den en number one i 1965.
Hentet fra side 2 på «Help!»-albumet og aldri ment for filmen. Innspilt på en usedvanlig kreativ McCartney-dag, han gjorde «I’ve Just Seen A Face», «I’m Down» og «Yesterday», i den rekkefølgen. George Martin kunne ikke begripe hvorfor han gjemte «Yesterday» tilslutt. Sjansene for at stemmebåndene skulle gå til helvete under «I’m Down» var relativt stor. Men McCartney fikk viljen sin, og leverte en prikkfri forestilling.
Det er ingen andre beatler med på «Yesterday». Den er helt og holdent Pauls baby, unnfanget en gang i 1964, men holdt igjen så lenge fordi Paul var usikker på om melodien var et ubevisst lån. Den gikk opprinnelig under tøysenavnet «Scrambled Eggs» og hadde ingen andre tekstlinjer enn «Scrambled eggs, oh my baby how I love your legs». De riktige ordene kom i løpet av en ferietur til Lisboa sammen med Jane Asher i mai 1965.
The Beatles fremførte sangen med elektriske gitarer og trommer i Japan i 1966. Men hjemme i England året før, hadde Paul fremført den solo på akustisk gitar, kompet av et styrkerorkester (inkludert på «Anthology 1»). Det var aldri noen plan å gi den ut på single, men Capitol i USA brød seg ikke om slikt, og kunne innkassere en monster-hit som lå fire uker på 1. plass.
Det er få eller ingen sanger i verdenshistorien som kan vise til flere coverversjoner enn «Yesterday». Rart å tenke på når man vet hvor mange det er å velge mellom. Likevel, det er noe helt spesielt med innspillingen, de skjøre, lengselsfulle melodilinjene som omsluttes av den empatiske strykekvartetten, Pauls stille klimpring på kassegitaren og den ungdommelige, naive og veldig ensomme stemmen han bruker. De saktmodige versene, den oppadstigende broen som styrker tekstens himmelropende fortvilelse. Det er ikke en Bing Crosby-gæmlis som synger, men en ung og uerfaren gutt som har fått sin første smell. Sjarm og skjønnhet hånd i hånd, og en maktdemonstrasjon i 1965. Popstjerner skrev slett ikke slikt.
På B-siden la man «I Should Have Known Better», et av de frydefulle sjarmtrollene fra «A Hard Day’s Night». En går og går-sang som ikke har noe skille mellom vers og refreng, men kan vel egentlig lure på om den har noe refreng, men som tross sitt noe ensformige utgangspunkt sjarmerer deg i senk. Det finnes ikke noe gladere enn Johns stemme og opprømte blåsebelg-munnspill her, og Georges Rickenbacker gir deilig gåsehud. Når man hører «I Should Have Known Better» er verden problemfri og livet en gave. Låten gjorde det sterkt som single i Norge i 1964. Jeg fikk den til jul sammen med «I Feel Fine». I USA ble den plassert på baksiden av «A Hard Day’s Night».
Utstillingsboksen til bruk i butikkene. Jeg fikk min av EMIs hyggelige promodamer på Frysja. Dessverre brukte jeg den i mange år til oppbevaring av alle Beatles-singlene mine. Det slet litt på den, gitt. Legg ellers merke til at EMI følger matrise-numrene på platene, og angir kun det som er A-sidene, teknisk sett. Ergo ruler “We Can Work It Out” og “Strawberry Fields Forever”. Av en eller annen merkelig grunn bryter de med prinsippet en eneste gang, “Yellow Submarine” er faktisk egentlig B-siden til “Eleanor Rigby”.
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone, R 4949) 1962
Please Please Me / Ask Me Why (Parlophone, R 4983) 1963
From Me To You / Thank You Girl (Parlophone, R 5015) 1963
She Loves You / I’ll Get You (Parlophone, R 5055) 1963
I Want To Hold Your Hand / This Boy (Parlophone, R 5084) 1963
Can’t Buy Me Love / You Can’t Do That(Parlophone, R 5114) 1964
A Hard Day’s Night/ Things We Said Today (Parlophone, R 5160) 1964
I Feel Fine / PShe’s A Woman (Parlophone, R 5200) 1964
Ticket To Ride / Yes It Is (Parlophone, R 5265) 1965
Help! / I’m Down (Parlophone, R 5305) 1965
We Can Work It Out / Day Tripper (Parlophone, R 5389) 1965
Paperback Writer / Rain (Parlophone, R 5452) 1966
Eleanor Rigby / Yellow Submarine (Parlophone, R 5493) 1966
Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Parlophone, R 5570) 1967
All You Need Is Love/ Baby, You’re A Rich Man (Parlophone, R 5620) 1967
Hello, Goodbye / I Am The Walrus (Parlophone, R 5655) 1967
Lady Madonna / The Inner Light (Parlophone, R 5675) 1968
Hey Jude / Revolution (Apple, R 5722) 1968
Get Back / Don’t Let Me Down (Apple, R 5777) 1969
The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe (Apple, R 5786) 1969
Something / Come Together (Apple, R 5814) 1969
Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number) (Apple, R 5833) 1970
Singlene ble drysset over et marked som viste behov for fornyelse. Det var discotider, Tina Charles toppet, Brotherhood Of Man vant Grand Prix, ABBA var begynt å rule, Slade og glamrocken var på hell. De to beste nye albumen var Dylans «Desire» og 10ccs «How Dare You». Fremtiden befant seg fortsatt på pubene og i småklubbene. Dr. Feelgood hadde allerede sjekket inn, Ramones skulle LP-debutere om en måned og snart ville folk begynne å forholde seg til punkrocken.
Beatles-singlene funket som et friskt pust fra fortiden, en påminnelse om hva en singleplate egentlig burde være. Jeg mottok selvfølgelig relanseringen med stor glede, mest fordi disse singlene i sine nye, grønne pappomslag med farvefoto på den ene siden var kjekke å ha. Siden jeg jobbet som musikkjournalist var jeg dessuten så privilegert at jeg kunne stikke opp til EMI på Frysja og få dem rett i hånden, gratis.
Jeg fulgte «Yesterday»s ferd opp listene med en viss interesse, og syntes det var ganske gøy å se at tre av de relanserte titlene også dukket opp på Top 30. Et pussig, men hyggelig intermesso, slik oppfattet jeg det. Og gikk videre. Mitt blikk var rettet fremover mot kommende utgivelser fra Wings, Led Zeppelin og The Rolling Stones. Og jeg spilte vettet av 10cc og Dylan.
Music Week-listen søndag 4. april 1976:
10 Yesterday
45 Hey Jude
46 Paperback Writer
53 Strawberry Fields Forever
55 Get Back
59 She Loves You
61 Help !
62 Love Me Do
63 Eleanor Rigby
64 Let It Be
66 A Hard Days Night
68 Can't Buy Me Love
69 I Want To Hold Your Hand
71 All You Need Is Love
72 From Me To You
74 Hello Goodbye
75 Please Please Me
76 Lady Madonna
79 Day Tripper
81 I Feel Fine
83 Ticket To Ride
84 Something
88 Ballad of John and Yoko
Følgende singler nådde Top 30 i NME:
Paperback Writer (18)
Hey Jude (13)
Get Back (27)
Reklameposteren, gitt meg i hånden av EMI på Frysja. Greie jenter.
Mai 1976
Got To Get You Into My Life / Helter Skelter (Capitol 4274) USA
Amerikanerne valgte en annen kombinasjon fra "Rock'N'Roll Music" enn britene, og var også tidligere ute. Litt mindre villskap og litt mer Motown på A-siden med smakebiten fra "Revolver". Den gjorde det sterkt på Billboard-listen med en 7. plass.
På B-siden la de eksplosive "Helter Skelter".
Juli 1976
En ulekker annonse som gir absolutt ingen assosiasjoner til sangen og gruppen den forsøker å markedsføre. Hvor hadde EMI hodene sine?
Back In The U.S.S.R. / Twist And Shout (Parlophone, R 6016)
EMI red på Beatles-bølgen, og da var det selvfølgelig naturlig å plukke en single fra «Rock’n’Roll Music». De gikk for sen Beatles og feit, velprodusert lyd. «Back In The U.S.S.R.» stinket jo hit fra om ikke første så i hvert fall 16. sekund. Den kom da også ut på single i mange land tidlig i 1969, inkludert Norge. Timingen i Norge var ganske dum da EMI presterte å gi den ut uken før «Get Back». Dermed døde den før noen oppdaget den.
«Back In The U.S.S.R.» er en blanding av pastisj og satire, men fett arrangert og moderne i formen. Den drives fremover av hamrende piano og veldig bass, kjapp, men rullende, ikke heseblesende. Koringene låner litt fra Beach Boys (falsettkoringen) og litt fra doo wop. Tittelen er spunnet på Chuck Berrys «Back In The USA». Bandet spiller tett og kraftfullt, og få kunne gjettet at de bare var en trio. Men det var de. 22. august 1968 sa Ringo opp jobben og forlot dem (i snaue to uker), lut lei av den dårlige stemningen i studio.
Det stoppet dem ikke fra å jobbe. Paul satt seg bak trommene, og av sted bar det.
Jeg er veldig glad i fraseringen hans, han fremstår som en utrolig elegant rock’n’roll-sanger, og strofene er både meget velformulerte og samtidig skreddersydd for rytmen. Paul gynger uanstrengt og uklanderlig mot tauene i linjer som «been away so long I hardly knew the place» og “on the way the paper bag was on my knee”. Sjekk selv. En mester i arbeid.
Sovjet ble neppe provosert av denne russiske James Bond-figuren som satt på flyet hjem og gledet seg til å se alle de søte jentene fra Ukraina, Georgia og Moskva igjen. At tittelen slik den blir uttalt i sangen også lyder som «I’m backin’ the U.S.S.R.» gjorde neppe vondt heller. I USA, derimot, satt protestene tett hos de ultrakonservative som tok alt bokstavelig. Også «Back In The U.S.S.R.».
Det er en fremragende poplåt. Vittig også.
På B-siden la man «Twist And Shout» (og ikke «Don’t Pass Me By» som i 1969). Det er som kjent noe så enkelt og greit som den beste coverversjonen i historien, tapet som siste låt den ene dagen de hadde til rådighet i februar 1963 da de spilte inn sin debut-LP, «Please Please Me». John var kraftig forkjølet, og stemmebåndene hans blødde.
«Twist And Shout» er destillert villskap servert med en stemme som torturerer sin eier, en klapperslange av en rytmegitar, en ung Ringo som banker trommesettet til pinneved og et kor hvis oktavhyl og luggristing ville sendt Johnny Nilsson overende i Karuizawa. Denne låten går tvers igjennom betong og er bare ute etter én ting. At dydige England lot dem utsette sine døtre for denne testosteronvulkanen dag etter dag fra by til by gjennom hele 1963 er fortsatt ikke til å tro.
Med all respekt for fenomenale «Back In The U.S.S.R.», det er en skam at «Twist And Shout» ikke var A-siden. Selv i 1976. Sex Pistols skulle snart debutere med «Anarchy In The U.K.». Bubblegum i forhold.
The Beach Boys blandet seg for øvrig opp i nostalgitrippen, for deres nye single, lansert med brask og bram som gruppens (og Brians) store come-back etter tre års pause, var «Rock And Roll Music». Den måtte slåss mot Beatles’ Beach Boys-pastisj fra 1968 og deres egen «Good Vibrations» fra 1966. Ingen av dem gjorde det spesielt bra.
November 1976
Ob-la-di, Ob-la-da / Julia (Capitol 4347) USA
Her kan man bare lure. Apropos absolutt ingenting ble disse låtene fra "White Album" utgitt på single i USA i 1976. Capitol gjorde seg til og med bryet med å nummerere hvert cover individuelt, akkurat som med original-albumet i 1968.
Singlen greide så vidt å krabbe inn på Top 50.
1977
Juni 1977
Twist And Shout / Falling In Love Again (Lingasong, NB 1)
Smakebit fra omdiskuterte “The Beatles Live! At The Star-Club in Hamburg, Germany; 1962” (utgitt i mai 1977), med håp om å bli dratt med i dragsuget etter supersuksessen “Live At The Hollywood Bowl” som toppet LP-listen i England denne sommeren. Beatles-fansen lot seg ikke friste. Kunne det ha med lydkvaliteten å gjøre?
November 1977
Girl / You’re Going To Lose That Girl (Capitol 4506) USA
Kansellert
Capitol i USA hadde en god plan: To av Lennons supervinnere fra 1965 ut på single for første gang. Covere ble trykket opp, men så slo Capitol kontra og kansellerte før det var blitt presset en eneste plate.
Coverne er ganske lett å få tak i. Men ikke la deg lure av dem som selger med plate i, for den platen er garantert fake. (Som min avbildede.)
Låtene var å finne på den ferske og helt meningsløse samleren "Love Songs".
1978
August 1978
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band / With A Little Help From My Friends / A Day In The Life (Capitol, 4612) USA
September 1978
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band / With A Little Help From My Friends / A Day In The Life (Parlophone, R 6022)
I 1968 kjøpte få eller ingen over 30 rock. Publikum var enten jevngamle eller yngre enn utøverne. I 1978 var situasjonen radikalt forandret. Utøverne fra ’68 nærmet seg 40 samtidig som medlemmene av de nye bandene kunne vært deres barn. Det platekjøpende publikum var derfor av naturlige grunner blitt betydelig mer tallrikt, men også mer segmentert. Det fantes alltid overlaps, men de kuleste trendene og genrene appellerte i mindre grad til alle, og i større grad til de få. Brorparten av platekjøperne var alt for opptatt av å danse. Rocken spiste seg utover i samfunnet og aldersklassene. Musikken var ikke lenger eksklusivt ung. De yngste artistene brynet seg på livet, og presenterte sine erfaringer gjennom musikken. Men de var ikke pionerer, noen hadde vært der før. Populærmusikken utviklet seg ikke i innovative rykk fremover drevet av en eksklusiv elite (som Beatles, Dylan, Stones etc.). Utviklingen foregikk i bredden og var vanskeligere å se under de roterende speilkulene.
På 60-tallet var det fullt mulig for en og samme person å like 50% av singlene som til en hver tid lå på den britiske hitlisten. I 1978 var det umulig, om du ikke var schizofren. En god del av de eldste konsumentene, altså de som vokste opp med The Beatles, hadde allerede i sin følelse av hjemløshet og lengsel utviklet snev av nostalgi. De forsøkte å ta sine barn med seg på reisen, akkurat som de for noen år siden påvirket sine yngre søsken. Men det var ikke alle barn som syntes det var så stilig å høre på disse gamle innspillingene. David Bowie oppfanget signalene allerede i 1972 da han skrev «All The Young Dudes» som inneholder følgende udødelig tekstlinjer:
And my brother's back at home with his Beatles and his Stones
We never got it off on that revolution stuff
What a drag too many snags
I 1978 hadde denne motstanden slått ut i full blomst og fått sine egne helter. Men punkrock og i enda større grad new wave fikk aldri noe dominerende grep om platekjøperne. Den uken EMI av ga ut de to åpningskuttene fra The Beatles’ «Sgt. Pepper»-LP på single, fant man skarpe navn som Blondie, Siouxsie & The Banshees, Buzzcocks, Rezillos, Jilted John (sjarm!) og The Motors på Top 30, men de gjorde seg beskjedent bemerket i forhold til dem som virkelig oppnådde de store salgstallene – låtene fra «Grease», 10ccs «Dreadlock Holiday», Boney M, ABBA og en bataljon dansehits.
Så hva hadde «Sgt. Pepper»-singlen her å gjøre? Ganske mye, trodde EMI. Denne sommeren hadde Robert Stigwoods filmatisering av «Sgt. Pepper» premiere. Alle trodde den ville bli like stor som Stigwoods mektige fulltreffere «Saturday Night Fever» og «Grease». Med Bee Gees og Peter Frampton i hovedrollene og et tonn kjendiser i birollene kunne det ikke slå feil. Men det kunne det. «Sgt. Pepper» er en av filmhistoriens største kalkuner, og det sies at plateselskapet RSO fikk flere eksempler av soundtrack-albumet i retur enn de hadde sendt ut. EMIs listige plan om å skumme fløten av filmsuksessen eksploderte mellom fingrene på dem. Da singlen nådde butikkene forbandt folk fleste «Sgt. Pepper» tidenes teiteste film. Ikke bra. Slett ikke bra i det hele tatt.
EMI kunne derfor ikke ha timet utgivelsen av «Sgt. Pepper»-singlen dårligere. Den nådde aldri NME-listen og klarte bare så vidt en 63. plass på Music Weeks offisielle liste. Amerikanerne forsøkte seg, de også, og det gikk ikke bedre der. 71. plass.
Singlen bare kom, døde og forsvant.
John Lennon må ha krympet seg ved tanken på at han hadde stilt opp for dette Stigwood-showet i 1974, den gang det var en Broadway-forestilling og gikk under navnet “Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band on the Road”. Filmen opptok neppe mye av McCartneys tid, han var i full gang med lanseringen av sin første samle-LP, «Wings Greatest», en solid dokumentasjon på at han hadde lykkes i å reetablere seg selv. George Harrison var på sin side i sitt hjemmestudio og opptatt med innspillingen av det som skulle bli LP’n «George Harrison». Og Ringo? Han slikket sårene etter sin største salgsfadese ever, «Bad Boy» som bare nådde 129. plass på Billboard-listen. Nå slåss plateselskapene med nebb og klør for å bli kvitt ham.
Ingen, selv ikke nostalgikerne, hadde behov av å eie en destillert versjon av LP’n over alle LP’er. Jeg stusset enda mer over den norsk-svenske versjonen av singlen da man valgte å droppe den britiske B-siden «A Day In The Life» til fordel for «Within You Without You». En eksentrisk avgjørelse som jeg er villig til å gi dem for, hvis det var en plan bak, men det tviler jeg på at det var.
Oktober 1978
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band / With A Little Help From My Friends / Within You Without You (Parlophone, 7C 006-06838) Sverige
Den svenske versjonen som også ble solgt i Norge.
1981
Desember 1981
The Beatles EPs Collection, box (Parlophone, BEP 14)
John Lennon var død og EMI ivrig opptatt med å selge soloutgivelsene hans for alt de var verdt, og enda litt. Beatles fikk være i fred i 1981. Helt til julen nærmet seg. Da var det duket for «The Beatles E.P. Collection». Og hvorfor ikke? Jeg må innrømme at jeg var meget oppglødd den dagen jeg fikk telefonen fra EMI: «Vi har en boks til deg, Yan. Om du har tid før jul.» Intet menneske har unnagjort strekningen Majorstuen-Frysja raskere.
De britiske Beatles-EP’ne var ikke så vanlige i norske hjem på 60-tallet. Det gikk som regel i de svenske. Jeg hadde ikke noe komplett sett i 1981. Nedprioriterte liksom disse luksusutgivelsene som jo med et par unntak, som jeg hadde («Long Tall Sally» og «Magical Mystery Tour»), egentlig bare var miniversjoner av LP’ne låtene var hentet fra, pluss et par mini «Greatest Hits». Men de hadde fjonge omslag, glansede på den ene siden, akkurat som LP-coverne.
Og der sto jeg med dem i hånden, komplett. Pakket i en miniatyrversjon av den blå boksen de brukte på LP-samlingen «The Beatles Collection». Og for liksom å gjøre boksen ekstra attraktiv: En bonus EP, «The Beatles» (SGE 1), som brukte det deilige coverfotoet fra «Strawberry Fields Forever»-singlen. Denne godbiten inneholdt saker for folk som er mer enn alminnelig interessert i favorittpopstjernene sine.
Det eneste nedslående med boksen er at coverne ikke er glanset på samme måte som man gjorde på 60-tallet. Overflaten er mattere, mer sånn som coverne på de remastrede vinyl-LP’ne som kom i 2012. Det har tydeligvis ikke hatt originalfilmene heller, så trykkvaliteten er grøtete.
Det var absolutt bra nok for meg. EP’er er undervurdert. Og julen var god.
The Beatles, EP (Parlophone, SGE 1)
Bonus-EP i “The Beatles EP Collection”
«The Inner Light får sin stereo-debut på en britisk plate.
«Baby, You’re A Rich Man» får sin verdensdebut (nesten) i stereo (denne versjonen er også inkludert i World Records’ «Beatles Box» fra november 1980).
I World Records-boksen er også den første stereo-versjonen av «She’s A Woman», men på denne EP’n får man Pauls inntelling, 1-2-3-4. Dermed ble den veldig unik.
Og sluttlig «This Boy» - angivelig får stereo-versjonen sin britiske debut (og det burde den også da den hadde ligget ubrukt siden den ble mikset i stereo ved en feiltagelse i 1966), men her har man brukt den samme fæle falske stereo-versjonen som også er på «Love Songs».
Som vanlig med EMI hadde de heller ikke denne gang fått det helt til. Men det var morsomt nok, og det var en ny EP i eget unikt cover, og det liker man.
The usual suspects; Twist And Shout (1963), The Beatles’ Hits (1963), The Beatles (No. 1) (1963), All My Loving (1964), Long Tall Sally (1964), Excerpts from the film A Hard Day’s Night (1964), Excerpts from the album A Hard Day’s Night (1964), Beatles For Sale (1964), Beatles For Sale (1965), Beatles For Sale No. 2 (1965), The Beatles’ Million Sellers (1965), Yesterday (1966), Nowhere Man (1966), Magical Mystery Tour (1967).
Ment som vegg- og vinduspynt i plateforretningene. Min var foldet sammen og lå i EP-boksen. Hilsen EMI på Frysja.
1982
Februar 1982
The Beatles’ Movie Medley / Fab Four On Film (Capitol, B 5100) USA
Mars 1982
The Beatles’ Movie Medley / I’m Happy Just To Dance With You (Capitol, B 5107) USA
Mai 1982
The Beatles’ Movie Medley / I’m Happy Just To Dance With You (Parlophone, R 6055) UK
Hollandske Starsound var noe av det verste som skjedde det tidlige 80-tallet. Styrt av Jaap Eggermont fra Golden Earring, skapte denne gjengen studiomusikere en grusom trend med sin «Stars On 45»-singler i 1981 og 1982. Gjennombruddet kom med en potpurri hvor en rekke Beatles-låter var klippet sammen og sunget av en Lennon-soundalike. Under det hele bandt en monoton tromme-beat de enkelte delene sammen. Supersuksess på diskotekene. En drøss oppfølgere og flere album fulgte. Men enda verre: Det begynte å dukke opp potpurrier med de ekte artistene også. I 1981 fikk man slike fra The Hollies og The Beach Boys, og begge ble hits.
Med tidenes dårligste unnskyldning for en Beatles-samler ute («Reel Music») var det bare rett og rimelig at samme LP skulle levere ammunisjonen til… «The Beatles’ Movie Medley».
Jeg trodde ikke det var sant. Men det var det og der var den, både på barer og i klubber, og ikke minst på hitlistene både i USA og England. Det er den mest respektløse og vulgære Beatles-utgivelse noensinne. Ikke bare ydmyker Capitol gruppen, men sammenklippingen av låtene er så amatørmessig gjort at Starsound lyder som Pink Floyd i forhold. EMI i England nektet først å gi ut singlen, de kalte den smakløs. Men da etterspørselen viste seg å være stor og butikkene importerte fra USA, lot EMI seg presse, og singlen fikk en offisiell britisk utgivelse også.
Den åpner med noen sammenkastede biter av «Magical Mystery Tour», sklir klossete over i «All You Need Is Love», foretar en U-sving inn i den akustiske visen «You’ve Got To Hide Your Love Away» som definitivt ikke svinger (på dette tidspunktet får man ikke bare lyst til å rømme dansegulvet, men klubben, byen og landet), da alt ser ut til å størkne kommer «I Should Have Known Better» helt mal apropos til unnsetning (for en stygg overgang!) uten at det hjelper, «A Hard Day’s Night» overtar og kommer inn på feil fot. Marerittet avsluttes med noen sekunder i selskap med «Get Back» som toner ut med applaus, men stopper før John får takket for seg på vegne av gruppen. Kanskje like greit.
Dette er hærverk. De ansvarlige burde vært hentet av politiet og plassert i utrivelige celler hvor det ble spilt Stars On 45-musikk 24/7.
“The Beatles’ Movie Medley” er aldri blitt utgitt på noen offisiell CD. Det er ikke noe savn.
På B-siden la man opprinnelig et seks og et halvt minutt langt intervju med Paul, George og Ringo som snakker om filmen «A Hard Day’s Night». Muntert og hyggelig. Men du kan selvfølgelig ikke danse til det. Det viste seg imidlertid at Capitol ikke hadde rettighetene til intervjuet, derfor ble det erstattet med «I’m Happy Just To Dance With You» som ikke var inkludert på «Reel Music».
Juli 1982
I’m Gonna Sit Right Down And Cry Over You / Roll Over Beethoven (Collectables, COL 1501) USA
Det ganske fryktelige live-albumet “The Beatles Live! At The Star-Club in Hamburg, Germany; 1962” (utgitt i 1977) ble forsøkt solgt på mange forskjellige måter. Blant annet dette, pønsket ut av selskapet Collectables: Vi tar hele albumet og deler det opp i singler med individuelle billedcovere. Lyden er kanskje fæl, men fansen må jo ha disse billedcoverne. Ten kte Collectables, og tok fullstendig feil.
Shabby serie i shabby innpakning. Og ganske dårlig timede fotografier da Pete Best (som ikke var med i Beatles lenger da opptakene ble gjort) opptrer på forunderlig mange.
Under ser du resten av coverne. Klikk på et, og det forstørres.
Sweet Little Sixten / Hippy Hippy Shake (Collectables, COL 1502)
Lend Me Your Comb / Your Feets Too Big(Collectables, COL 1503)
Where Have You Been All My Life / Mr. Moonlight (Collectables, COL 1504)
A Taste Of Honey / Besame Mucho (Collectables, COL 1505)
Till There Was You / Everybody’s Trying To Be My Baby (Collectables, COL 1506)
Kansas City/Hey Hey Hey / Ain’t Nothin’ Shakin’ Like The Leaves On The Tree (Collectables, COL 1507)
To Know Her Is To Love Her / Little Queenie (Collectables, COL 1508)
Sheila / Falling In Love Again (Collectables, COL 1509)
Be-Bop-A-Lula / Hallelujah I Love Her So (Collectables, COL 1510)
Matchbox / Red Sails In The Sunset (Collectables, COL 1511)
Shimmy Shake / Talkin’ ‘Bout You (Collectables, COL 1512)
Long Tall Sally / I Remember You (Collectables, COL 1513)
Twist And Shout / Ask Me Why (Collectables, COL 1514)
I Saw Her Standing There / Can’t Help It “Blue Angel” (Reminiscing) (Collectables, COL 1515)
Oktober 1982
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone, R 4949)
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone, RP 4949) Picture disc
Et postkort fra den kalde krigens dager. Den gang ungdomskulturen ikke var oppfunnet ennå og tenåringene vandret rundt som usynlige barn i en slem verden som hvert øyeblikk kunne finne på å legge hele kontinenter øde under et radioaktivt duskregn . Popstjernene lignet på foreldrene dine og smilte som om de var kopier plantet av aliens og del av en dommedagssammensvergelse. Sex var et rykte som guttene samtalte om med senket blikk over sort/hvitt-bilder revet ut av forbudte magasiner. Fjernsynet var foreldrenes absolutte eiendom, og viste ytterst sjelden noe som kunne fryde et tenåringshjerte. Det var alltid skole i morgen, og man måtte legge seg før ti. «Love Me Do» var den ensomste lyden i verden og talte direkte til tenåringshjertene. På sin egen lavmælte måte var den like alene som dem innspillingen henvendte seg til. The Beatles het bandet som så stilt åpnet døren og slapp fremtiden inn.
Utgitt 5. oktober 1962. Et drøyt år etter at Berlin ble delt i to. To dager etter at Walter M. Schirra ble femte amerikaner i verdensrommet og svevet seks ganger runder Jorden i sin Mercury-Atlas 8. Sangen snurret og gikk på radio og i enkelte tenåringshjem mens Cubakrisen utviklet seg og bragte menneskeheten på randen av en verdenskrig. President John F. Kennedy hadde et drøyt år igjen å leve.
It was twenty years ago today. Endelig fikk EMI anledning til å bruke den berømte “Sgt. Pepper»-introduksjonen. 20 år ned historiens hovedvei, og man kunne befunnet seg i en annen verden. 1982, det er Margaret Thatcher og Falklandskrigen, en krig som ikke skremmer noen, men som irriterer det unge Storbritannia grenseløst. Året da Nicole vinner Melodi Grand Prix med «Ein bisschen frieden» og Aston Villa beseirer Bayern München 1-0 i europacupen. Året da Israel ruller inn i Libanon, hele veien til Beirut. Året da Italia blir verdensmestre i fotball etter å ha slått Vest-Tyskland 3-1. Året da de første CD’ene produseres og Michael Jackson lanserer «Thriller». I desember gir ABBA sin siste TV-opptreden og faren til Barack Obama dør. Og kloden formørkes av den amerikanske Mefistofeles, Ronald Reagan.
Hvilken relevans har «Love Me Do» til denne virkeligheten? Til The Clash’ «Combat Rock», Lou Reeds “The Blue Mask”, XTCs “English Settlement”, Japans “Tin Drum”, Cures “Pornography”, Duran Durans “Rio”, ABCs “The Lexicon Of Love”, Robert Plants “Pictures At Eleven”. Yazoos “Upstairs At Eric’s”, Kate Bush’ “The Dreaming”, Simple Minds’ “New Gold Dream (81-82-83-84)”. Dire Straits’ “Love Over Gold” – alle sammen LP’er som ble utgitt i 1982 og før «Love Me Do»s relansering. Like etter kom jo også «Thriller».
Jeg husker det som en tid med mye frisyrer og hippe klær. Klubber som druknet i en blanding av cheapo cheapo synth og massiv puddelrock. Det gikk skillelinjer på kryss og tvers igjennom klubbnatten, men alle ble fulle og noen hadde pulver i neseborene. Reagan var en felles fiende, Holton/Steel-rulet på tedans i Trondheim og jeg geniforklarte Åges «Dains me mæ». Det var mye lyd, og folk hadde penger.
Og akkurat her et sted passerte man 20 års jubileet for utgivelsen av The Beatles’ første single, «Love Me Do». EMI slo på verdenstrommene sine. Det ble laget egen «It was twenty years ago»-logo. Og 4. oktober 1982 relanserte de singlen, i nytt billedcover. Konsernets PR-maskineri rullet over Vesten som en panserbrigade, og undere over alle undere – særlig sett i lys av EMIs slette behandling av backkatalogen som uvegerlig hadde devaluert gruppens status – «Love Me Do» ikke bare våknet til live, men presterte noe den aldri klarte i 1962: Å bli en Top 10-slager. Det var nesten uvirkelig å høre de primitive bom-tjsa bom-tsja trommene og det ensomme munnspillet stjele et par minutter både av Duran Duran-luggene og Doll By Doll-snobbenes tid. Irrelevant som pokker og helt utenfor tiden.
Med dette sørget dessuten EMI for at samtlige single som kom i løpet av The Beatles’ livsløp sto registrert som minimum Top 5-slagere. Det var bare en hake.
Den «Love Me Do» som ble sluppet løs på verden med brask og bram i 1982 var ikke identisk med den som kom i 1962. Man kan ikke si det for ofte, EMI får det aldri helt til. Den originale single-versjonen, den med Ringo på trommer, ble utgitt 5. oktober 1962 i Storbritannia. Den andre versjonen, den med Andy White på trommer og Ringo på tamburin, ble ikke utgitt før 22. mars 1963 som kutt 1, side 2 på «Please Please Me»-albumet.
Ergo var sangen som klatret oppover de britiske hitlistene høsten 1982 ikke 20 år gammel, men snaut 19 år og 7 måneder. Da dette ble påpekt gikk startskuddet for leteaksjonen etter mastertapen. Men den fant de ikke. Den hadde vise hoder slettet en gang i 1963. Hvorfor to forskjellige versjoner av samme sang når man kan klare seg med en? Tenkte de. Etter at denne avgjørelsen var tatt, ble LP-versjonen av «Love Me Do» den enerådende, også på single. Det var denne som nådde 1. plass i USA i 1964. Det var ikke så gøy å oppdage dette i 1982, bare noen dager etter at man har utløst den store jubileumskampanjen. For å redde ansikt fikk EMI tak i et pent eksemplar av originalsinglen og brukte denne som utgangspunkt for en ny mastertape.
Fire uker etter at den gale versjonen ble utgitt kom kompromisset: En 12’’-single med originalversjonen av «Love Me Do» inkludert som bonuslåt. Stakkars EMI. De lærer aldri.
Pinlig øyeblikk, EMI må ty til 12”-formatet for å få med bursdagsbarnet som de startet feiringen av fire uker tidligere, men med feil innspilling.
Slik jeg ser det – med nerdens smale og skeptiske blikk – skal 1982-utgivelsen av «Love Me Do» ikke blandes sammen med 1962-utgivelsen i statistikkene. Det er to forskjellige versjoner, og dermed to forskjellige listehistorier. Jeg aksepterer ikke 12’’-singlen som motargument da Ringo-versjonen er et bonuskutt på denne og ikke A-siden. Platen burde hatt et nytt nummer også.
For de som lurer: Låtene som hindret «Love Me Do» i å nå 1. plass var Culture Clubs «Do You Really Want To Hurt Me» og Kids From Fames «Starmaker».
Searchin’ / Money / Till There Was You (AFE, AFS 1)
Beatles’ fiasko-audition for Decca i januar 1962, sikret Brian Poole & The Tremeloes platekontrakt. Decca hadde ikke noe tro på beatorkestre, du måtte ha en leder, et tydelig blikkfang å bygge karriere rundt. Folk som Brian Poole. Mente Decca. Og sendte Beatles tilbake til Liverpool.
Lykketreff. Hadde Decca sagt ja, ville sivilisasjonen slik vi kjenner den aldri eksistert, og Ringo ville vært damefrisør. Men heldigvis, Beatles dro til EMI for å søke lykken, og fant den.
Decca-innspillingen, gjort på sparket, og i all hast, av fire veldig usikre unggutter som ikke greide å vise hva de var gode for i det hele tatt, sirkulerte heftig på bootlegs etter hvert. Plateselskapet AFE ga dem til slutt ut på albumet “The Complete Silver Beatles” i september 1982. “Searchin’”-singlen fulgte måneden etter.
Det ble ingen hit.
Searchin’ – Paul er hovedvokalist, akkompagnert av John og George. Sangen ble skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller, og ble spilt inn av The Coasters på Atco. Den ga gruppen deres første millionselger i 1957. Beatles’ versjon er rå og buklete, men OK.
Money – John styrer denne, akkompagnert av Paul og George. Ikke i nærheten av versjonen de senere skulle gjøre på With The Beatles. Sangen er skrevet av Berry Gordy og Janie Bradford, og var opprinnelig en hit for Barrett Strong.
Till There Was You – Pauls favoritt, dukket senere opp på gruppens album With The Beatles i en suveren forbedring fra den tamme Decca-forestillingen. Sangen ble skrevet av Meredith Wilson for musikalen The Music Man fra 1957, der den ble fremført av Robert Preston og Barbara Cook.
Og nei, de kalte seg ikke Silver Beatles i 1962.
Desember 1982
The Beatles Singles Collection, box (Parlophone/Apple, BSC 1)
Julen nærmet seg og det bar opp til EMI på Frysja. Ny boks på gang. Ikke uventet: «The Beatles Singles Collection». I blå eske som de eldre EP og LP-brødrene. Mye bedre for oppbevaring av platene enn pappløsningene man fikk i 1976 da EMI relanserte alle singlene forrige gang. Dessuten kom singlene i helt nye farvecovere nå, hver single forsynt med et tidsriktige foto av gruppen – med unntak av «Yellow Submarine» som er offer for litt for kreativ tenkning og er utstyrt med et foto fra 1968 hvor de holder undervannsbåten fra tegnefilmen. Det har alltid irritert meg. The Beatles så ikke sånn ut i 1966. «Strawberry Fields Forever» og «Let It Be» var de eneste originalsinglene som kom med billedcover i Storbritannia, og de har fått lov til å beholde posene sine som de var.
Boksen er konsekvent og inkluderer samtlige singler som ble utgitt etter «Let It Be» også, altså «Yesterday», «Back In The U.S.S.R.», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club band» / «With A Little Help From My Friends» og «The Beatles’ Movie Medley». Man kan hate sistnevnte, men den skal være der. Noe annet skulle tatt seg ut. Dessuten er «Love Me Do» her både som vanlig vinylsingle og som picture disc. Ikke forvent at EMI har fått det helt til. Det er selvfølgelig versjon 2 fra «Please Please Me»-LP’n og ikke den originale Ringo-versjonen.
Boksen inneholder forøvrig et blått innleggsark hvor alle singlene er listet opp med innspillings- og utgivelsesdatoer og listeplasseringer.
Strålende må ha-produkt.
Jeg har sett på nettet at mange klager over at disse 1982-pressingene har dårligere lyd enn 1976-pressingene. Skralere vinylkvalitet, dårligere kvalitetskontroll, plagsom sus. Slike ting. Jeg tror det gjerne, men må innrømme at jeg ikke har sjekket så nøye. Dessuten, de som klager burde høre de norske Beatles-pressingene fra 60-tallet som folk betaler sinnssyke priser for på Discogs. De låter så kass at man mistenker EMI Norsk for å ha dubbet sine utgivelser fra engelske vinylpromoer fremfor å vente på tapene. Sammenlign dem med engelske eller amerikanske originalpressinger. Det er en annen verden.
Platene i «The Beatles Singles Collection» ble ikke solgt enkeltvis samtidig. EMI valgte i stedet å relansere dem én for én på sine respektive 20 års jubileums datoer. Hver utgivelse kom både på vanlige vinyl i samme cover som i boksen og som picture disc. Det imponerende prosjektet ble fullført og strakte seg over syv og et halvt år helt frem til mars 1990.
Samtlige covere er avbildet her. Bare klikk deg videre.
På listen under har jeg markert 20-år-etter-relanseringens plassering på den engelske hitlisten.
Innhold:
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone/October 5, 1962) #4 1982
Please Please Me / Ask Me Why (Parlophone/January 11, 1963) #29 1983
From Me To You / Thank You Girl (Parlophone/April 12, 1963) #40 1983
She Loves You / I'll Get You (Parlophone/August 28, 1963) #45 1983
I Want To Hold Your Hand / This Boy (Parlophone/November 29, 1963) #62 1983
Can't Buy Me Love / You Can't Do That (Parlophone/March 16, 1964) #53 1984
A Hard Day's Night / Things We Said Today (Parlophone/July 10, 1964) #52 1984
I Feel Fine / She's A Woman (Parlophone/November 23, 1964) #65 1984
Ticket To Ride / Yes It Is (Parlophone/April 9, 1965) #70 1985
Help / I'm Down (Parlophone/July 19, 1965) #86 1985
We Can Work It Out / Day Tripper (Parlophone/December 3, 1965) #79 1985
Paperback Writer / Rain (Parlophone/May 30, 1966) #78 1986
Eleanor Rigby / Yellow Submarine (Parlophone/August 5, 1966) #63 1986
Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Parlophone/February 17, 1967) #65 1987
All You Need Is Love / Baby You're A Rich Man (Parlophone/July 7, 1967) #47 1987
Hello Goodbye / I Am The Walrus (Parlophone/November 24, 1967) #63 1987
Lady Madonna / The Inner Light (Parlophone/March 15, 1968) #67 1988
Hey Jude /Revolution (Apple/August 30, 1968) #52 1988
Get Back / Don't Let Me Down (Apple/April 11, 1969) #74 1989
The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe (Apple/May 30, 1969) #84 1989
Something / Come Together (Apple/October 6, 1969) #84 1989
Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number)(Apple/March 6, 1970) #78 1990
Yesterday / I Should Have Known Better (Parlophone/March 8, 1976)
Back In The USSR / Twist And Shout (Parlophone/June 25, 1976)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - With A Little Help From My Friends /
A Day In The Life (Parlophone/September 30, 1978)
The Beatles Movie Medley / I'm Happy Just To Dance With You (Parlophone/May 25, 1982)
1985
Januar 1985
Leave My Kitten Alone / Ob-la-di, Ob-la-da (alternate version) (Capitol, B-5439) USA
kansellert
"Session"-prosjektet som med årene ble til "Anthology"-prosjektet holdt på å bli alvor i 1986. Man hadde et ferdig innhold med outtakes og coverprøver. Første single skulle være "Leave My Kitten Alone". Men så ble det bråstopp, alt kansellert. Coveret trykket.
“Leave My Kitten Alone” måtte vike for “Mr. Moonlight”på “Beatles For Sale”. Mange mener det var en feilvurdering. Med årene er jeg imidlertid blitt så vant til “Mr. Moonlight” at jeg vil beholde den. Akkurat som jeg vil beholde “Revolution 9”.
1986
Juli 1986
Twist And Shout / There’s A Place (Capitol, B-5624)
"Twist And Shout" vender tilbake, takket være sentral plass i filmene "Ferris Bueller's Day Off" og "Back To School". Nådde 23. plass på Billboard-listen.
1992
Oktober 1992
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone, R 4949 / 5099920303471) UK #53
Love Me Do / P.S. I Love You (Capitol, 7PRO-79551 / 7PRO-79552) USA
30 års-jubileum for “Love Me Do”, og EMI resiurkulerer 1982-ideen, inkludert feil versjon av “Love Me Do”, og sper på med en moderne, fattigslig, støpt, sølvgrå etikett.
Amerikanerne leverte en white label hybrid-Capitol-etikett med både Apple og Parlophone-logoene. Dessuten kom den bare som et begrenset opplag på 5000, og ble sendt ut gratis til folk som skrev inn og bestilte.
1995
Mars 1995
Baby It’s You, EP (Apple, R 6406) UK #7
Denne mykere versjonen av “Baby It’s You” ble innspilt 1. juni 1963 for «Pop Go The Beatles». Gruppen var i en helt annen forfatning enn 11. februar da de gjorde versjonen som havnet på «Please Please Me»-albumet. For det første var de stjerner, fri for prestasjonspress, elsket av både fans og journalister. For det andre var John Lennon frisk. 11. februar klarte han bare så vidt å komme helskinnet gjennom låten. Stemmen truet med å ryke hele veien, han måtte mishandle stemmebåndene med rå kraft for å tvinge bærende vokal ut av dem. Sangen tok derfor en helt annen retning enn Burt Bacharach og David Williams hadde i tankene. Den ble en manns siste ord før kollapsen. Teksten fremføres i desperat blodtåke og imploderer med et resignert «come on home» inn i faden. De måtte i mål. De måtte gå løs på neste (og siste) låt «Twist And Shout». EMI hadde gitt dem denne ene dagen til å lage en LP. Det var ingen garantier her for at noe som helst ville vare. «Please Please Me» hadde klatret til 5. plass på single-listen, for alt de visste kunne den meget vel ende som deres første og siste store hit.
Juniversjonen viser at den desperate februar-tolkningen ikke var planlagt. Den var en syk manns rop om hjelp. 1. juni sto en blid og fornøyd gruppe, lett ruset på suksess («From Me To You» toppet listene for femte uke på rad), i BBCs Paris Theatre for å lage radiounderholdning. «Baby It’s You» får en varm og leken behandling, Lennon flanerer strofene, call-response koringen er bekymringsløs, og Georges gitarsolo blir så frimodig at den går seg rent bort og får store problemer med å finne tilbake igjen i tide. Ikke fader de låten heller, George tar i stedet en kortversjon av soloen og avrunder med en hengende jazzakkord; The Beatles var ualminnelig glade i sånne sluttakkorder.
En fin versjon på alle måter, og utrolig nok en Top 10-hit i England. Amerikanerne var mer betenkt og slapp den aldri høyere enn 67. plass.
I lett historieløs, men nydemokratisk Beatles-ånd slippes alle fire til som vokalist i hver sin låt på denne EP’n. Paul gjør en meget fin versjon av «I’ll Follow The Sun». Den kunne godt fått være i fred for «Devil In Her Heart» (en av de svakere låtene George sang) og Ringos ordentlig skranglete «Boys».
De tre låtene var ikke inkludert på «Live At The BBC», men «Boys» og «I’ll Follow The Sun» ble tauet inn på»On Air – Live At The BBC Volume 2» i 2013. Versjonen av «Devil In Heart Heart» finnes fortsatt bare på denne EP’n.
Paul, George og Ringo hadde forøvrig alle tatt seg en pause fra sine respektive solo-karrierer på denne tiden og var i full gang med «Anthology»-prosjektet. 90-tallet tegnet med andre ord til å bli det største Beatles-tiåret siden gruppen eksisterte.
Desember 1995
Free As A Bird / Christmastime (Is Here Again) (Apple, R 6422) UK #2
Free As A Bird / I Saw Her Standing There / This Boy / Christmastime (Is Here Again) (Apple, CDR 6422) CD
OK, så var «Free As A Bird» litt skuffende. Men hadde man rett til å bli skuffet? Råmaterialet var en Lennon-demo fra 1977 av skrøpelig kvalitet. De var pokka nødt til å bruke den om samtlige beatler skulle delta, og ønsket var dessuten en Lennon-vokal. Så tok man hva man hadde.
Valget av Jeff Lynne som produsent må nok George Harrison ta ansvaret for. George Martin takket angivelig nei grunnet hørselsproblemer. Mer trolig er det at Harrison blokkerte Martin fordi han anså ham for å være McCartneys mann, og at Paul da ville fått muligheten til å overkjøre dem. Fortsatt skorpe på gamle sår.
Jeff Lynne er nå Jeff Lynne, og hans maskeringsvalg for å dekke over Lennon-tapens svakheter hentet inn den store, vispende kassegitarlyden som kjennetegner det meste av det han tar i. Den nye broen, skrevet av Paul (eller Paul og George sammen) tilter låten ute av den døsige går og går-stemningen, uten at solen riktig bryter frem. Georges slide-solo derimot, er fremragende og gir sangen det kicket den sårt trenger. Det samme gjør Paul og Georges guddommelige sangharmonier som kjærtegner innspillingen like vart som en mild sommerbris.
Teksten går neppe inn i boken som en av Lennons sentrale. Han var en slapp og doven rakker i de senere årene av sitt liv.
Det som fikk «Free As A Bird» til å ta av for meg var Joe Pytkas video. Den er rett og slett magisk slik den lar oss sveve gjennom en digitalisert eventyrverden av Beatles-referanser. Som lydspor til disse bildene er «Free As A Bird» perfekt.
«Christmas Time (Is Here Again)» er hentet fra The Beatles’ julesingle til fanklubbmedlemmene i 1967. På julesinglen brukes sangen som gjennomgangstema mellom en rekke absurde sketsjer. På «Free As A Bird»-singlen har man valgte å bruke låten uten sketsjinnslagene, egentlig bare et kraftfullt og iørefallende refreng med deilig «Sgt. Pepper»-lyd. Før den går inn i faden hvor John deklamerer et nonsense-dikt til orgelakkompagnement av «Auld Lang Syne», får man et kort innsmett av beatlenes individuelle julehilsener fra 1966-julesinglen. Denne redigerte versjonen finnes kun på «Free As A Bird»-singlen.
CD-singlen inneholder ytterligere to kutt:
«I Saw Her Standing» er take 9 fra 11. februar 1963. På «Please Please Me»-LP’n brukte man take 1, men med Pauls inntellingen fra take 9. Gruppen spikret altså låten allerede på første forsøk. Dette niende forsøket er fortsatt forrykende, men ikke like stramt.
«This Boy» fra 17. oktober 1963 serveres oss to kostelige avbrutte forsøk på å spikre denne krevende balladen. Take 12 bryter sammen etter et snaut minutt. Take 13 er en strålende vokaloppvisning fra John i broen, men alt går galt når han slipper seg ned i verset og forvirrer koret ved å synge feil. Dominoeffekt og latter. Morsomt.
«Free As A Bird» ble holdt unna 1. plassen i England av Michael Jacksons “Earth Song”. Jackson gikk bevisst inn for å snappe 1. plassen fra The Beatles med denne singlen. I USA nådde «Free As A Bird» 6. plass – The Beatles’ beste notering på Billboards single-liste siden «The Long And Winding Road» toppet i 1970.
Søt Lennon-tegning på omslaget, garantert skjenket av Yoko. Men jeg synes egentlig ikke det er et Beatles-cover. Ikke nødvendig å overdrive Lennon-fokuseringen. Det var tross alt nesten 15 år siden skuddene falt.
(Jeg tok også med bilde av den amerikanske labelen, et ordentlig eple; den sølvgrå britiske varianten er bare trist.)
1996
Mars 1996
Real Love / Baby’s In Black (Apple, R 6425) UK #4
Real Love / Baby’s In Black / Yellow Submarine / Here, There And Everywhere (Apple, CDR 6425) CD
«Real Love» var et work in progress i årene 1977-80, opprinnelig tiltenkt en musikal, «The Ballad Of John And Yoko», som paret aldri fullførte. Låten lå en stund an til å få være med på «Double Fantasy». John gjorde en rekke demoopptak av den, både kassegitar-og piano-versjoner, og han eksperimenterte også med teksten og strukturen, i perioder var den flettet sammen med biter av andre sangfragmenter. Verden ble presentert for en av «Real Love»-variantene i 1988 i forbindelse med dokumentarfilmen «Imagine», den åpner også soundtrack-albumet.
Likevel var sangen helt ny for Paul, George og Ringo da Yoko ga dem tapen i 1994. I motsetning til «Free As A Bird» var «Real Love» et fullført stykke tekst og musikk, selv om John altså ikke hadde klart å bli enig med seg selv om hvilken av løsningene han skulle gå for. Det er en mer komplisert låt enn «Free As A Bird», og det skapte også problemer for producer Jeff Lynne da Lennon slett ikke brød seg om å holde et jevnt tempo. Ikke bare måtte opptaket renser for sus og sjenerende ulyder, men det måtte altså også gjennomgå en rekke hastighetsjusteringer før man endelig kunne begynne med det Lynne kalte det enkleste: Selve innspillingen.
The Beatles ønsket en organisk og tidløs «sound» på «Real Love». At Geoff Emerick speedet opp tapen var jo et gammelt triks som de brukte mye i 1966-67 (også med Emerick i studio), men det resulterte i at Lennons stemme blir veldig tynn, særlig i refrengene som gikk høyt nok som det var allerede. Uansett liker jeg «Real Love» langt bedre enn «Free As A Bird». Allerede pianointroen har noe av det Beatles-magiske i seg, og når de går inn i refrenget første gang opplever man det klassiske Beatles-løftet. Det er et godt refreng som kiler i hjerterøttene. Særlig når det skritter ned i de to siste linjene:
It's real love, yes it's real
It's real love, it's real
Versene er ikke like ørenfallende, her strever melodilinjene noe mer, men så bryter det strategisk plasserte, fallende pianotemaet inn, og låten legger seg liksom på plass.
Paul spiller både ståbass og Fender Jazz bass, det er flere Stratocastere i sving, bl.a. den George bruker i «I Am The Walrus»-sekvensen i «Magical Mystery Tour» (Georges slide-kommentarer og solo er de aller sterkeste bidragene til innspillingen), Ringo er på sitt Ludwig-sett, det er en elektrisk cembalo her av samme type som ble brukt i «Because» og et pumpeorgel (noe de brukte i «We Can Work It Out»). Instrumentvalget i «Real Love» er altså en spasertur ned Beatles’ memory lane, og det synes jeg også høres. Legg så Paul og Georges svevekoring til dette, og du nærmer deg lyden av fullblods The Beatles. Geoff Emericks aktive tilstedeværelse bidro nok også.
«Real Love» lyder ikke som en Jeff Lynne-produksjon. Her har elementene nærmest falt på plass av seg selv.
Videoen til «Real Love» har ikke de episke kvalitetene til forgjengeren, men den blander vakkert klipp fra studio med arkivklipp av alle fire i fin og avstemt dramaturgi. Regien ved Geoff Wonfor og Kevin Godley.
«Real Love» slet noe mer for listeplasseringen. «Anthology» var jo allerede gammelt nytt, dessuten gikk ikke dokumentaren på TV lenger. Enkelte viktigperer i BBC fikk dessuten markeringsbehov da de nektet å sette låten på Radio 1s rotasjonsliste. «Det er ikke hva våre lyttere ønsker å høre…», hevdet de, og fikk bl.a. et rasende tilsvar fra McCartney som gjorde det klart at han ga pokker i hva Radio 1 gjorde eller ikke gjorde da ingen av beatlene trengte pengene, men han fant det arrogant av samtidssnobbene å opphøye seg til talsmenn for noen som tydeligvis ikke delte deres synspunkter; det var allerede dokumentert at 41% av de som kjøpte den første «Anthology»-samlingen var tenåringer.
«Real Love» nådde 4. plass i Storbritannia og 11. plass i USA.
På B-siden valgte de “Baby’s In Black” fra Hollywood Bowl i august 1965. Introdusert av John med udødelige «It’s a slow number… and it’s a waltz for all of you over ten…». En glimrende versjon som ikke var inkludert på Hollywood Bowl-albumet i 1977.
CD-singlen har ytterligere to kutt:
«Yellow Submarine» med en resitert innledning fra Ringo som ble skippet fra «Revolver», og deretter den vanlige versjonen i helt ny miks, alle lydeffektene er blåst opp og vrimler, du oppdager detaljer som du ikke ante var der. Gøy.
«Here, There And Everywhere» i en annen og mer naken tagning, men mot slutten mikses de vidunderlige korharmoniene inn, remastret og mektig.
Ingen av de tre «B-sidene» er inkludert på «Anthology»-albumene.
2011
November 2011
The Singles, box (Capitol/Apple, 5099968004576) USA
Utgitt på Black Friday Record Store Day, 25. november 2011. En lekker eske inneholdende kopier av fire original-singler fra 60-årene, utvalget virker helt random, og et sort/hvitt fotografi fra 1966. Coverne er i papp, ikke tynt papir. Det følger også med en adapter, et eplegrønt senterstykke, til singlene.
Hva skal jeg si? Kjekt å ha?
Ticket To Ride / Yes It Is (Capitol) 1965
Eleanor Rigby / Yellow Submarine (Capitol) 1966
Hey Jude / Revolution (Apple) 1968
Something / Come Together (Apple) 1969
2012
Oktober 2012
Magical Mystery Tour, boks med EP, DVD og Blu-ray (Parlophone, MMT 1)
Lekkerbisken. Utgitt i en 10" x 10" Deluxe Collector’s Edition-boks, som inneholder både DVD og Blu-ray av filmen, samt en 60-siders bok med bakgrunnsinformasjon, fotografier og dokumentasjon fra produksjonen, og en trokopi av dobbel-EP’n (inkludert det innstiftede heftet i fire farver) - remastret i mono. Nydelig gjort. Og en fryd å sette i hyllen. Filmen tåler dessuten hyppige gjensyn. Det er en avantgarde road movie, pepret med spillopper og ubetalelige scener. Det fremtidige Monty Python hentet nok inspirasjon herfra. De seks nye låtene presenteres i hva vi i dag ville kalt hver sin unike video, men det er strengt tatt ingen skiller mellom musikk og handling. It’s all in the mind.
“I Am The Walrus”-partiet er sannsynligvis en av verdens beste musikkvideoer uansett vektklasse.
Og ja, esken inneholder også din egen eksklusive nummererte billett til forestillingen.
Sangene er i den riktige rekkefølgen:
Magical Mystery Tour / Your Mother Should Know / I Am The Walrus / The Fool On The Hill / Flying / Blue Jay Way
2014
Desember 2014
Long Tall Sally, EP (Parlophone, GEP 8913)
Utgitt på Record Store Day 2. desember 2014 i UK. Vet ikke om disse egentlig fortjener sin egen plass i denne oversikten. Men skitt, au. Nerder kjøper dem, og nerd var jeg. Som vanlig klarte jeg ikke å holde meg, så foreglingen er brutt og platen spilt (én gang). Må bare høre stiften treffe jomfruelig vinyl på en splitter ny Beatles-plate.
EP’n ble til mens gruppen jobbet med filmen “A Hard Day’s Night” og ikke minst soundtracket. Men ingen av låtene havnet på LP’n. Det skyldtes at amerikanerne hanket til seg de to beste, “Long Tall Sally” og “I Call Your Name”, og inkluderte dem på hybrid-albumet “The Beatles’ Second Album” (utgitt i april 1964). Da “A Hard Day’s Night” tegnet til å bli gruppens første rene Lennon/McCartney-album, så de ingen grunn til å fylle den tomme plassen som var reservert for Ringo med coverinnspillingen “Matchbox”. Derfor kom “A Hard Day’s Night” uten Ringo-innslag, og med bare 13 låter mot den vanlige totalen på 14.
2017
April 2017
Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Parlophpone, R 5570)
OBS! Giles Martin-mixene!
50 års-jubileum for en av verdens beste singler. Nok en Record Store Day-utgivelse. Fra 22. april 2017. Nye stereo-mikser av den evinnelige Giles Martin. 7000 eksemplarer presset. Og ja, jeg kjøpte en. Og ja, jeg har spilt den. Skjønner fortsatt ikke hvorfor Giles får herje sånn med Beatles-katalogen. Han klarte å ødelegge to av de viktigste albumene som er blitt laget, “Sgt. Pepper” og “Revolver”. Og hvis du ikke er enig i det, kan du like gjerne gå i gang med photoshoppingen av “Mona Lisa”.
Desember 2017
The Christmas Records, boks (Apple, 0602557914856)
The Beatles Christmas Record (1963)
Another Beatles Christmas Record (1964)
The Beatles Third Christmas Record (1965)
Pantomime - Everywhere It’s Christmas (1966)
Christmas Time (Is Here Again) (1967)
The Beatles Sixth Christmas Record (1968)
The Beatles Seventh Christmas Record (1969)
Det måtte til slutt skje, og her er de, juleplatene The Beatles laget spesielt for sine britiske (og etter hvert amerikanske) fanklubb-medlemmer. Utgitt nær julaften 1963-69 i unike billedcovere, men presset på skjøre flexidiscs. Var tilgjengelig som piratutgivelser ganske tidlig. Men her har de endelig fått sin offisielle overhaling. Hver plate, sin farve, coverne trokopier av originalene. Men av en eller annen grunn har man vært gjerrig på innleggene - det årlige fanklubb-brevet og innsmettene med fotografier av gruppen. De er riktignok tilnærmet gjengitt i boksens medfølgende hefte, men slett ikke alt.
Denne illustrasjonen (fra julen 1965) er ikke å finne i det medfølgende heftet. Så det så.
2018
Juli 2018
Yellow Submarine / Eleanor Rigby (Apple, 0602567572039)
Utgitt 6. juli 2018 for å markere at filmen “Yellow Submarine” var blitt 50 år. Den holder stand. Men jeg finner det alltid forstyrrende å koble den med “Revolver”-opptakene, selv om filmen er delvis basert på nettopp denne singlen som kom 5. august 1966. 1968-Beatles var “Hey Bulldog” og “It’s All Too Much”, og gjerne “All Together Now” også. “Hey Bulldog” burde uansett fått sin egen single, det er en av gruppens mest oversette innspillinger, til tross for at den er der oppe blant deres aller beste. Her kunn man benyttet anledningen, Men nei, det blir Ringo og undervannsbåten hans, og ensomme Eleanor, nok en gang.
Kjøpte jeg platen? Selvfølgelig. Det er en Beatles-plate, for svingende, og dem kjøper man.
2019
November 2019
The Singles Collection, boks (Parlophone/Apple, 0602547261717)
Alle de engelske originalsinglene i boks igjen. Nå plassert i opptrykk av klassiske billedcovere fra hele verden. Tung vinyl i skikkelige innerposer.Coverne av papp og i litt større format enn opprinnelig. En stor og tung sak. Coverne er trange og tykke. Du får ikke singlefølelsen. Og det føles liksom meningsløst å bla seg gjennom alt dette fordi omslagene er revet ut av sin sammenheng og sine respektive markedsplasser. De her egentlig ikke noe med hverandre å gjøre.
Jeg har faktisk ikke klart å spille meg gjennom hele boksen. Jeg får ikke godfølelsen. Det er bare rart.
Boksens eneste nyhet er en åpenbar historieforfalskning. Her velger de altså å følge den britiske diskografien slavisk, men bryter sine egne reglene ved å klappe gruppens til da to siste singler, "Free As A Bird" og "Real Love", sammen til én. Bort med de respektive platenes B-sider, og vips! var to utgivelser redusert til én. Kan noen fortelle meg hvorfor?
Dette er ikke boksen du trenger.
Innhold:
Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone/October 5, 1962)
Please Please Me / Ask Me Why (Parlophone/January 11, 1963)
From Me To You / Thank You Girl (Parlophone/April 12, 1963)
She Loves You / I'll Get You (Parlophone/August 28, 1963)
I Want To Hold Your Hand / This Boy (Parlophone/November 29, 1963)
Can't Buy Me Love / You Can't Do That (Parlophone/March 16, 1964)
A Hard Day's Night / Things We Said Today (Parlophone/July 10, 1964)
I Feel Fine / She's A Woman (Parlophone/November 23, 1964)
Ticket To Ride / Yes It Is (Parlophone/April 9, 1965)
Help / I'm Down (Parlophone/July 19, 1965)
We Can Work It Out / Day Tripper (Parlophone/December 3, 1965)
Paperback Writer / Rain (Parlophone/May 30, 1966)
Eleanor Rigby / Yellow Submarine (Parlophone/August 5, 1966)
Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Parlophone/February 17, 1967)
All You Need Is Love / Baby You're A Rich Man (Parlophone/July 7, 1967)
Hello Goodbye / I Am The Walrus (Parlophone/November 24, 1967)
Lady Madonna / The Inner Light (Parlophone/March 15, 1968)
Hey Jude /Revolution (Apple/August 30, 1968)
Get Back / Don't Let Me Down (Apple/April 11, 1969)
The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe (Apple/May 30, 1969)
Something / Come Together (Apple/October 6, 1969)
Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number)(Apple/March 6, 1970)
Free As A Bird / Real Love (Apple/November 22, 2019 )
2023
November 2023
Now And Then / Love Me Do (Apple, 4814586) UK #1
Seig og saktere enn seig, tom for tekst utover noen spartanske linjer som gjentas i det uendelige, og verden stønnet henført, for Johns stemme var så klar og tilstede og her. En sang som ikke går noen steder, og som forsøkes reddet gjennom ettertrykkelig produksjon og vrimlende detaljer. Man blir forført av stryker-arrangementet (kantet, men melodisk på Beatles-måten), en pludrende slide, noen rappe Ringo-slag, ting skjer, og der kommer nesten den ikoniske Beatles-koringen, nesten fordi Pauls nedslitte gammelmannsstemme blir skjelvende påtagelig flere steder, og avslører at det er Ringo i The Beatles som nå holder tonen best. At vi skulle oppleve det, tenk.
Alle ville at dette skulle være det flotteste farvel som tenkes kan. Vel, teknologien reddet skraphaugen fra Anthology-prosjektet, og gjorde den ren og luftig så Paul og Ringo og Giles kunne leke. Men det blir ingen bedre låt av den grunn. Man kan riktignok tillate seg å bli sentimental, og takke for at de flettet inn det lille George rakk å gjøre med disse opptakene tilbake i 1995, før de ga opp.
Takk også for en sprudlende og verdig video,
Singlens bakside er en ny Giles-mix av “Love Me Do”, som om det var noe vi trengte. Den skal visst nok være i stereo (AI kan alt), men jeg klarer ikke å høre det.
Og nei, jeg kjøpte ikke en eneste farvet vinyl variant. Nå orker jeg ikke mer av den grådige melkingen av folkeportemoneen. Sort vinyl og ett eks, det er mitt farvel og takk til Beatles-industrien.
Spilte “Now And Then” for første gang på et halvt år i går. Den er ikke blitt noe bedre.
Foto: Apple Corps Ltd.