The Beatles - Den langspilte finalen

Fra “Sgt. Pepper”-opptakene, skapt av Jann Haworth og Peter Blake, fotografert av Michael Cooper 30. mars 1967. (Apple Corps Ltd)

The Beatles ble opppløst i 1970. Det er 55 år siden. Siden er John reist, og George, og mange av deres nærmeste samarbeidspartnere og venner og tidligere hustruer, og Paul har fått skjelvende gammelmannsstemme og Ringo later som at han er kjempesprek (selv om han bare veier 13 kilo) og har sort hår. Snart vandrer de også. Men Yoko pakker ikke, hun har bestemt seg for å bli 273. Vi har vel innfunnet oss med henne også nå.

Uansett er det ingen hemmelighet at The Beatles aldri forsvant. De er her og har vært her i alle disse årene, oppdaget av stadig nye generasjoner og årskull, og vedlikeholdt av oss gamle. Ingen kjøper den samme musikken og de samme platene så mange ganger som oss. Vi drukner i bokser og nye mikser. Vi blir lurt som bare det, bortsett fra at produktene er flotte, og gir høytid første gang man bærer dem inn døren (med litt hjelp).

Akkurat nå herjer Giles. Noen bør gjøre ham oppmerksom på at det ikke er noen automatikk i at faren din er et geni, og at du derfor også blir det. Det skjer veldig sjelden, faktisk. Hvorfor ble ikke Zak, Julian, Sean, Dhani og James verdens nest beste orkester? Noen bør roe ned Giles snart. Han roter med verdenskunsten, og signerer nede i den ene hjørnet av bildet oppå farens signatur. Gå vekk!

Her er da reisen, med fokus på England, men med amerikanske sideblikk og enda noe.

1973

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Hey Jude (Apple, CPCS 106)

Har allerede skrevet om denne (se Beatles i Amerika 2). Jeg må innrømme at jeg var snar til å skaffe meg albumet på import. I 1970 var dette den eneste muligheten til å sikre seg «Rain», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Revolution», «Don’t Let Me Down», «The Ballad Of John And Yoko» og «Old Brown Shoe» på LP. Det var også stereo-debuten for de fem førstnevnte i Europa (og de fire første i USA). Men fordi utvalget var så 1968-69 tungt, fremsto de eldste kuttene som malplasserte, og albumet spilte ikke spesielt godt. Fraværet av «Get Back» og «The Inner Light» var dessuten irriterende. Det ble et album å ta frem på vorspiel for å spille «Lady Madonna», «Don’t Let Me Down» og «Revolution» grisehøyt – og for å høre «Hey Jude» i en lydkvalitet som vinylsinglen med sin (for) lange spilletid (og monomiks) ikke kunne levere.

«Hey Jude» ble faktisk en populær samling over hele kloden. Selv de trassige britene måtte til slutt gi etter og ga det en offisiell utgivelse i 1979. De senere «Past Masters»-samlingene gjorde imidlertid «Hey Jude» overflødig, og LP’n er i dag bare en kuriositet.

Omslagsbildene er fra The Beatles’ aller siste fotosession 22. august 1969. Jeg var ikke glad i dem heller da jeg syntes John Lennon så ualminnelig teit ut i den dumme hatten, den åpne kelnerskjorten og den damete beltepungen. Slik de står og poserer, kunne de vært på audition for en lavbudsjetts spaghettiwestern. George ville sannsynligvis fått jobben

Avbildede eksemplar ble laget for eksport i 1973, presset og trykket i England.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Can't Buy Me Love" – 2:12
2 "I Should Have Known Better" – 2:43
3 "Paperback Writer" – 2:18
4 "Rain" – 3:04
5 "Lady Madonna" – 2:16
6 "Revolution" – 3:24

Side 2
1 "Hey Jude" – 7:11
2 "Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:18
3 "Don't Let Me Down" – 3:34
4 "The Ballad of John and Yoko" – 2:58

April 1973

Vis full størrelse

Vis full størrelse

1962-1966 (Apple, PCSP 717) UK #1, USA #3
1967-1970 (Apple, PCSP 718) UK #1, USA #1

To doble samlealbum utgitt på samme aprildag i glamåret 1973, begge nådde 1. plass på NMEs LP-liste i hard kamp med David Bowies da rykende ferske “Aladdin Sane”. Det sier noe om The Beatles’ popularitet og status at noe slikt var mulig så like etter oppløsningen. Man skulle tro at alle hadde denne musikken allerede, samtlige av gruppens LP’er og singler var dessuten fortsatt lagervare. Og likevel, der var de, “Den røde” og “Den blå”, øverst på listene.

Både Paul McCartney og George Harrison hadde nye album klar for utgivelse, ingen av dem ønsket å bli nedkjempet av sin egen fortid. Men det ble de, særlig Paul som var den modigste av dem og slapp “Red Rose Speedway” fire fattige uker etter “1962-1966” og “1967-1970”. Pauls solokarriere (med Wings) hadde jo endelig tatt av med “Hi, Hi, Hi” og “My Love”, han var het igjen, “Red Rose Speedway” var tenkt som hans tilbakekomst til Premier League. Så fikk den juling av The Beatles og selvfølgelig kritikerne som fortsatt holdt med John, selv om hans stjerne var dalende. Paul hadde imidlertid flere ess i ermet dette året og startet noen måneder senere innspillingen av “Band On The Run”. Han var i flytsonen.

Salget av Georges “Living In The Material World” kunne heller ikke måle seg med de to Beatles-samlerne, og det var surt for George som jo hadde megasuksessen “All Things Must Pass” å leve opp til. Kritikerne gikk løs på ham også. Ex-beatlene George og John var ikke hellige lenger, og da låtene på “Living In The Material World” ikke spratt ut av høyttalerne, men snarere ség, laidback og omstendelig, begikk de utålmodige journalistene en brøler, de felte dommen uten å høre ordentlig etter.

Hva gjorde Ringo og John på denne tiden? Ringo var i full gang med sitt første ordentlige soloalbum, “Ringo”, et album som i dag står igjen som hans eneste virkelige klassiker. Ringo var med andre ord i form, enda mer fordi det interne uvennskapet i The Beatles (les konflikten med Paul) hadde stilnet. Alle tre skulle komme til å medvirke på og levere låter til albumet – selv om de aldri var i studio samtidig.

John slet med privatlivet og inspirasjonen. Etter katastrofealbumet “Some Time In New York City” som solgte elendig og ble massakrert av kritikerne, hadde han ikke skrevet en låt. Det bråkjekke politiske engasjementet var også dabbet av. Fartshumpene unektelig representert ved Yoko og skrivesperre. Han og Yoko hadde gitt ut soloalbum side om side i 1970 og 1971, innspilt samtidig og med de samme musikerne. I 1972 tok de et skritt videre ved å gi ut “Some Time In New York City”, et rent og likeverdig samarbeid. Resultatet ble et nakkeskudd for Lennons solokarriere, men ga Yoko blod på tann og utløste et kreativt vulkanutbrudd som resulterte i dobbeltalbumet “Approximately Infinite Universe” (utgitt i januar 1973), det nærmeste Yoko er kommet et godt album. John medvirker som musiker, men noe mer hadde han ikke å komme med. Etter nesten fem uavbrutte år var tandemforestillingen deres brutt. Og det skulle bli verre.

En ustabil og irritabel Lennon, sannsynligvis rimelig høy på piker, dop og alkohol og dessuten plaget av akselererende paranoia over telefonavlytting og FBI-snoking, tett knyttet mot vissheten om at han risikerte å bli kastet ut av USA, spilte rollen som den perfekte ektemann dårlig. Det endte som vi vet med at Yoko kastet ham ut i juni, mens hun var i gang med det fryktelige feministalbumet “Feeling The Space”. Det ble starten på den såkalte “lost weekend” som varte i 18 måneder. Lennon startet separasjonen med å lage albumet “Mind Games” (i juli), sangene skrev han i all hast i løpet av en uke, og musikerne var de samme som Yoko brukte på “Feeling The Space”.

Paul i flytsonen. En George som leverer et godt stykke håndverk. Ringo i yr gang med en av årets store overraskelser. John på felgen. Det var status da “1962-1966” og “1967-1970” kom ut. John hadde riktignok fått seg en fortjent på tygga etter flere års selvgodhet, men han hadde jo allerede vist seg solokarrieren mer enn voksen med “John Lennon/Plastic Ono Band” og “Imagine”. Alle fire var omsider i ferd med å frigjøre seg fra Beatles-“forbannelsen” og etablere sterke individuelle karrierer. Så hvorfor velge dette tidspunktet for en media- og publikumsdyrkning av fortiden?

Sannheten er at ingen av de fire står bak samlingene. Det gjør Allen Klein, The Beatles’nemesis. Man kan beskylde ham for kynisk utnyttelse av gruppens navn for egen vinnings skyld, men han hadde faktisk et poeng da idéen til samlingene ble lansert. På grunn av et rotete juridisk regelverk vedrørende rettigheter, hadde noen postordre-luringer klappet sammen en Beatles-boks på fire LP’er og lansert den med TV-reklamer . “Alpha Omega” var navnet på samlingen (eget innslag om den lenger nede), og de første reklamsnuttene ble vist ved juletider i 1972. Klein reagerte 16. februar 1973 med et tungt søksmål. Han skjønte imidlertid at den beste måten å stanse lekkasjen på var å få et bedre produkt ut på markedet. Og slik, i fykende fart, ble “Den røde” og “den blå” til.

2. april 1973 lå de i butikkene.

Ble Paul oppfordret til å komme med innspill? Neppe. Ringo? Tviler jeg på. John? Han godkjente angivelig opplegget, men var ikke veldig engasjert. Som beskrevet ovenfor hadde han andre ting å tenke på. Dessuten var forholdet til Klein kjølnet etter at Klein støttet George i at han blokkerte Yoko fra å opptre på Bangla Desh-konserten i New York i august 1971. Det førte til at John nektet å være med. Den eneste som jeg kjenner til var litt involvert i samle-albumene var George. Han skal ha gitt konkrete innspill som påvirket utvalget på “Den blå”. Men ellers er dette Allen Klein hele veien.

Det beste man kan si om de to albumene er at innpakningen er usedvanlig smakfull. En inspirert avgjørelse å bruke coverfotoet som var tiltenkt det planlagte “Get Back”-albumet i 1969, men som ble liggende ubrukt da 1969 ble til 1970 og “Get Back” ble til filmen og albumet “Let It Be”. Bildet tatt i 1969 i EMI-bygningen på Manchester Square i London i samme trappeopgang og etasje som coveret på deres første LP “Please Please Me” i 1963, de fire stående i nøyaktig samme rekkefølge og positur. Det er seks år mellom de to fotografiene, men det kunne vært hundre.

En eksponering fra “Please Please Me”-opptakene på forsiden av “1962-1966” (og baksiden av “1967-1970”). En av 1969-eksponeringene på forsiden av “1967-1970” (og baksiden av “1962-1966”). Førstnevnte med en varm, klar ramme i rødt. Sistnevnte med en ramme i blått. Lekkert. Åpner man coveret får man et vakkert og stemningsfullt foto fra gruppens “mad day out” 28. juli 1968. Innerposene er henholdsvis røde og blå med tekstene trykket på. Apple-etikettene forlenger farvetemaet, rød bakgrunn for “den røde”, blå for “Den blå”.

Da jeg hentet mine eksemplarer hos EMI i Frysjaveien fikk jeg den gamle Beatles-følelsen av ærefrykt og forventning. De føltes tunge og gode i hånden. Luksus. Allen Klein hadde gjort en god jobb. Så langt.

Men innholdet? Det slo meg som underlig at “1962-1966” inneholdt færre låter enn “1967-1970”. Tidlig Beatles betydde jo kortere låter, så hvorfor bare seks på hver side og en total spilletid på så vidt over timen? Nærmere studier avslørte mer, her gjør man et forsøk på å samle singleslagerne, og likevel leveres LP-versjonen av “Love Me Do”, til og med i falsk stereo. Og med såpass god plass til rådighet, hvor ble det av B-sidene? Og hvor ble det av cover-versjonene? De første årene leverte de jo en rekke fremragende versjoner av andres låter, så gode at de omdefinerte dem og overgikk originalene. Klassiske eksempler som “Twist And Shout”, “Please Mr. Postman” og “Rock And Roll Music” glimrer med sitt fravær. Ingen George-låter heller.

Ser man på utvalget ellers er det jo veldig rart at “Rubber Soul” er representert med seks låter og “Revolver” bare med to (hvorav den ene er “Yellow Submarine”). Det er helt åpenbart at noen er gått veldig fort frem her uten tanke for annet enn å klappe det sammen og få det ut. “1962-1966” er altså ikke bare kortspilt, men også et stykke historieforfalskning.

Så kan man innvende: Ja, men albumet spiller godt. Selvfølgelig spiller det godt! Det er The Beatles for helvete!

“1967-1970” har ikke bare flere låter, men også en betydelig mer generøs total spilletid, vel 99 minutter mot “Den røde”s 63. De to første sidene er dessuten uangripelige. Helt riktige utdrag fra “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour”, pluss alle de riktige singlene – man godtar at to B-sider mangler da spilletiden er presset maksimalt. Side 3 og side 4, derimot, fremstår som veldig lite representative for “White Album” og “Abbey Road”. “Ob-la-di” som en av tre representanter fra “White Album” (ingen av Johns), to George, en John og en Ringo fra “Abbey Road” (ingen fra Paul som er albumets arkitekt!?!). Formildende at “Don’t Let Me Down” og “Old Brown Shoe” er med, men ellers lider “Den blå” åpenbart av lite gjennomtenkt utvalg og det umulige kompromisset man endte med da man både ville ha med alle singlene og samtidige gi et representativt utvalg fra LP’ne. Og så ble det liksom ingen av delene.

“Den røde” og “Den blå” traff et helt nytt publikum – hvor utrolig det kan høres all den stund gruppen bare hadde vært borte i tre år. Men slik er det. For mange unge som var alt for små til å skjønne hva som foregikk i de skjellsettende årene 1963-66, og som ikke begrep så mye av det voksnere Beatles heller, ble “1962-1966” og “1967-1970” kolossale døråpnere. Tre år er mye når man er liten. Fem en evighet. For disse årskullene fikk altså de to samlerne en betydning som det er vanskelig å forstå for en som vokste opp med The Beatles i sanntid. For dem er dette Beatles-platene over alle Beatles-plater, nærmest gralen.

De samme var i 1993 (og igjen i 2010) henrykte over nyheten om at de endelig skulle ut på CD. Selv var jeg ordentlig irritert. “Den røde”s spilletid på vel 30 minutter pr LP kunne vært mer enn fordoblet på CD, ja, faktisk tredoblet. Men neida, her skulle alt være akkurat som det var. To kortspilte CD’er. Og “Den blå”, som fint kunne vært utvidet med over en times musikk. Neida, slett ikke. Man behandlet disse bastardene som ble født i panikk over tapt fortjeneste, av en av de grådigste menneskene som har satt sine tenner i platebransjen, som om de var genuine, originale Beatles-LP’er fra tiden da de fantastiske fire satt i studio og tryllet. De er jo ikke det! Men så er det disse årskullene som holder de to albumene så høyt, de vil absolutt ikke at man skal tukle med dem, de vil ha barndommens in i fred. Jeg sier ryk og reis. På grunn av dere og et sett duster i Apple finnes det ingen ordentlig single-samling med The Beatles – 55 år etter at gruppen ble oppløst. Jeg håper at dere hadde masse kviser i 1973.

“1962-1966” og “1967-1970” samt det faktum at EMI ga den amerikanske versjonen av “Magical Mystery Tour” offisiell britisk utgivelse i 1976, fremtvang en annen halvgjort samling: “Past Masters”. Tanken bak den er jo sånn passe smart bortsett fra at “Magical Mystery Tour” kappet 1967-ballene av samlingen da meningen var at den kun skulle inneholde låter som ikke var tilgjengelig på de offisielle LP’ne. “Past Masters” spiller dermed kjemperart da den hopper fra “Rain” til “Lady Madonna”. At ingen tenkte den veldig enkle og innlysende tanken: La oss lage en samling som inneholder alle A- og B-sidene (uansett om de er på LP eller ikke), EP-kuttene som ikke er på LP, og en eventuell slenger som “Across The Universe”. Da ville “Past Masters” vært samlingen sin – både i stereo og mono.

Min kongstanke er selvfølgelig langt djervere: Bank opp de fordømte røde og blå hybridene og utvid og ommøbler dem så de blir alt på en gang: De definitive Beatles-samlerne med alle A- og B-sidene og EP-kuttene og slengerne. Grinasabbene får alt som var på originalene, vi som var der da det smalt får det som manglet. Det skjer selvfølgelig aldri. Jeg roper derfor på den omredigerte og riktige “Past Masters”-samlingen. Så kan dere andre leke med “Den røde” og “den blå” så mye dere vil for meg. Jeg spiller dem aldri

Etterord:

Det ble gjort et forsøk på å fylle ut den røde og den blå i 2024, begge samlingene ble plutselig trippel-LP’er. Hurra? Selvfølgelig ikke. Vi kommer tilbake til de to bastardene senere.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

1962–1966

Side 1
1 "Love Me Do" – 2:22
2 "Please Please Me" – 2:00
3 "From Me to You" – 1:56
4 "She Loves You" – 2:19
5 "I Want to Hold Your Hand" – 2:24
6 "All My Loving" – 2:04
7 "Can’t Buy Me Love" – 2:12

Side 2
1 "A Hard Day’s Night" – 2:33
2 "And I Love Her" – 2:30
3 "Eight Days a Week" – 2:44
4 "I Feel Fine" – 2:19
5 "Ticket to Ride" – 3:10
6 "Yesterday" – 2:05

Side 3
1 "Help!" – 2:18
2 "You’ve Got to Hide Your Love Away" – 2:09
3 "We Can Work It Out" – 2:15
4 "Day Tripper" – 2:50
5 "Drive My Car" – 2:25
6 "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)" – 2:05

Side 4
1 "Nowhere Man" – 2:44
2 "Michelle" – 2:42
3 "In My Life" – 2:27
4 "Girl" – 2:30
5 "Paperback Writer" – 2:18
6 "Eleanor Rigby" – 2:06
7 "Yellow Submarine" – 2:40

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

1967–1970

Side 1
1 "Strawberry Fields Forever" – 4:05
2 "Penny Lane" – 3:00
3 "Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band" – 2:02
4 "With a Little Help from My Friends" – 2:44
5 "Lucy in the Sky with Diamonds" – 3:28
6 "A Day in the Life" – 5:33
7 "All You Need Is Love" – 3:57

Side 2
1 "I Am the Walrus" – 4:37
2 "Hello, Goodbye" – 3:24
3 "The Fool on the Hill" – 3:00
4 "Magical Mystery Tour" – 2:48
5 "Lady Madonna" – 2:16
6 "Hey Jude" – 7:11
7 "Revolution" – 3:24

Side 3
1 "Back in the U.S.S.R." – 2:43
2 "While My Guitar Gently Weeps" (Harrison) – 4:45
3 "Ob-La-Di, Ob-La-Da" – 3:05
4 "Get Back" – 3:11
5 "Don’t Let Me Down" – 3:34
6 "The Ballad of John and Yoko" – 2:58
7 "Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:18

Side 4
1 "Here Comes the Sun" (Harrison) – 3:05
2 "Come Together" – 4:20
3 "Something" (Harrison) – 3:03
4 "Octopus’s Garden" (Starkey) – 2:51
5 "Let It Be" – 4:03
6 "Across the Universe" – 3:49
7 "The Long and Winding Road" – 3:40

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Alpha Omega (Audio Tape Inc, ATRBH 3583)

Kom med juletider 1972, og er årsaken til den røde og den blå. Men fortjener ingen plass i utgivelseskronologien, for dette er en spekulativ møkkagreie, en ulovlighet, en pirat, og den fortjener dobbel juling fordi den trigget Allen Klein til dyst.

Sier ikke mer om den enn at sånn så den ut, og dette var innholdet. Et fordømt rot. Det er mildt sagt eksentrisk, og tar sannelig med seg noen solokutt også. Lurer på om jeg skal sette sammen den spillelisten på Spotify for å kjenne hvordan den høres. (Må eventuelt bruke studio-versjonen av "Bangla Desh".) Nei, jeg tror ikke jeg gidder.

Alpha Omega - innhold:

Record 1 / Side 1
1. Act Naturally
2. All I've Got to Do
3. All My Loving
4. And I Love Her
5, Baby's in Black
6. Yesterday
7. Ballad of John and Yoko
8. Bangladesh [George; live version from The Concert for ...]

Record 1 / Side 2
1. Can't Buy Me Love
2. Come Together
3. Day Tripper
4. Do You Want to Know a Secret
5. Eight Days a Week
6. Eleanor Rigby
7. Uncle Albert [/Admiral Halsey... Paul and Linda]

Record 2 / Side 3
1. I Should Have Known Better
2. It Won't Be Long
3. I Want to Hold Your Hand
4. Lady Madonna
5. Ticket to Ride
6. Lucy in the Sky with Diamonds
7. Michelle
8. Mr. Moonlight

Record 2 / Side 4
1. I Feel Fine
2. If I Fell
3. I'll Be Back
4. Hey Jude
5. I'm a Loser
6. I'm Happy Just to Dance with You
7. I Saw Her Standing There

Record 3 / Side 5
1. Nowhere Man
2. Obladi Oblada [sic]
3. Paperback Writer
4. Penny Lane
5. Help
6. Roll Over Beethoven
7. She's a Woman
8. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band [fades right before the "Billy Shears" intro of A Little Help]

Record 3 / Side 6
1. Get Back
2. Hello Goodbye
3. Revolution #1
4. Here Comes the Sun
5. I'll Follow the Sun
6. Imagine [John]
7. Honey Don't

Record 4 / Side 7
1. We Can Work It Out
2. With a Little Help from My Friends
3. Yellow Submarine
4. Baby You're a Rich Man
5. You Can't Do That
6. You've Got to Hide Your Love Away
7. Maybe I'm Amazed [Paul]
8. A Hard Day's Night

Record 4 / Side 8
1. She Loves You
2. Something
3. Strawberry Fields Forever
4. Tell Me Why
5. The Long and Winding Road
6. Let It Be
7. Everybody's Trying to Be My Baby

1976

Juni 1976

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Rock’n’Roll Music (Parlophone, PCSP 719) UK #11
Rock’n’Roll Music (Capitol, SKBO-11537) USA #2

Oppglødd av den makeløse suksessen med dobbeltalbumene "1962-1966" og "1967-1970" tre år tidligere, forsøkte EMI seg igjen. Gammelrock-samlinger og "Greatest Hits"-LP'er var populære i 1976, så tematisk var det ikke så overraskende at man valgte å presentere nettopp rock'n'roll-siden ved The Beatles. Hard, kontant og rett på sak-musikk som sa ting enkelt og var ferdig etter to-tre minutter. Man ville også vise at gruppen kunne slå like hardt som sine samtidige. Det naturlige ville kanskje vært å fokusere på gruppens coverversjoner fra 1963-65 ispedd egenkomponerte knallperler fra samme periode. Det ville gitt albumet en skarpere identitet. Istedet begynner man å slippe tøylene på side 3, mens hele side 4 er viet sen Beatles. Det gjør at albumet låter som om noen ikke har klart å bli helt enige med seg selv da de satte planen ut i livet.

Innpakningen er et kapittel for seg - overstrødd som det er med symboler fra sent 50-talls og tidlig 60-talls USA (anno «American Graffiti»): Hamburgere, Coca Cola, jukeboxer, drive-in movies og dollarglis. Det har ingen ting hverken med innspillingene eller The Beatles å gjøre. John Lennon ble fly forbannet da han så coverutkastet og tilbød seg å levere en annen løsning. EMI sa nei takk. George Martin på sin side remikset alle låtene, noen av dem ganske radikalt, for at det skulle lyde bedre i stereo. Disse miksene sa EMI også nei til. Capitol i USA var smartere og brukte dem på den amerikanske utgaven.

Amerikanerne plukket "Got To Get You Into My Life"/"Helter Skelter" fra albumet og fikk betalt med en Top 10-hit. De fulgte noe forvirrende opp med "Ob-la-di, Ob-la-da"/"Julia" som hverken er rock'n'roll eller inkludert på albumet.

England valgte "Back In The U.S.S.R."/"Twist And Shout" som nådde Top 20.

"Rock'n'Roll Music" er ikke en må ha-samler. Men det er alltid gøy å høre The Beatles-låtene i en annen rekkefølge enn man er vant til. Derfor står den i hyllen min. Både den amerikanske og den britiske. Om du absolutt vil ha, så velg den amerikanske med Martins remikser. Det har også et mer forseggjort cover, opphevet tommel og speilaktig ferniss.

Denne Beatles renessansen kom på en tid da John Lennon hadde meldt seg ut av musikken og i hvert fall i perioder konsenterte seg om å være småbarnsfar og husmor. Det kom senere frem at han hadde vært ute med en del revestreker også, men det vedkommer ikke oss. Uansett iakttok han den nye runden med Beatles-produkter fra sidelinjen, og hadde sikkert glede av det.

McCartney stilte seg nok noe mer likegyldig, han var et av de heteste navnene på planeten denne sommeren, ute på veien i USA med sitt Wings, hans første USA-konserter siden The Beatles ga seg ti år tidligere. Paul hadde nå fått et såpass avslappet forhold til sin fortid at han spilte flere Beatles-låter live. Samtidig gikk det nye Wings-albumet «At The Speed Of Sound» som varmt hvetebrød. Det var liksom ingen grenser. Han og John var på talefot igjen også.

Ringo var i gang med sin første LP for Polydor, «Ringo’s Rotogravure». Han håpet på en ny «Ringo» og fikk låter fra alle ex-beatlene, John og Paul spilte også på sine bidrag. Albumet kom i september og ble kjølig mottatt. Ringos tid som den uventede overraskelsen med de store hit’ene var over. George Harrison truet til og med med søksmål da han syntes Ringo hadde ødelagt låten han ga ham, «I’ll Still Love You».

George kunne ikke spille på Ringo-LP’n da han var travelt opptatt med sitt første album på Dark Horse, «Thirty Three & 1/3», en plate som skulle få strålende kritikker. En av sangene på albumet, «This Song», er en besk kommentar til plagiatsaken mot «My Sweet Lord» som nærmet seg sin avslutning, og som han skulle tape. På denne tiden var han hverken glad i EMI eller The Beatles, så utgivelsen av «Rock’n’Roll Music» irriterte ham sikkert grenseløst.

Jeg spilte ikke albumet mye. Men jeg hadde en fin sommer for det. Denne våren vant jeg min lange kamp mot forsvaret og ble endelig dimmitert og eklært udyktig for verneplikt. Samtidig vant mine glimrende søknader om å komme inn på Blindern frem, de orket sannsynligvis ikke mer av den evinnelige sytingen min. Til høsten skulle jeg altså ta Examen Philosophicum med en sveitserost av en realartium som grunnlag: 0 i fysikk, 1 i matte og 1 i fransk. Det er ingen dårlig løperekke. Fysikken ble så dårlig fordi jeg tok alle de beroligende tablettene jeg hadde fått tak i på en gang og sovnet. Blank besvarelse. Matten røk i skriftlig etter at jeg hadde bløffet meg til en 2’er i muntlig. Jeg fraråder alle å vente med å lese opp til artium til de sitter på trikken på vei til eksamenslokalet. I hvert fall matte. Anstendig franskundervisning hadde jeg ikke hatt siden jeg forlot både fransktimen og gymnaset en tidlig vårdag i 1970, så der bekjente jeg mine mangler allerede før muntligprøven begynte, og de var rause og sa OK, les den franske teksten høyt, så stiller vi deg spørsmål fra teksten. Du skal bare svar oui eller no. Svarer du riktig får du 2. Jeg fikk 1.

Og denne døgenikten som hadde jobbet på kirkegårder, i platebutikker, i postverket og i sporveien samtidig som han skrev plateanmeldelser og artikler i Arbeiderbladet og Det Nye til en smal penge, han slapp de altså inn i de øvre akademiske sirkler. Det var ikke til å tro. Klart jeg var full ofte den sommeren. Jeg hadde noe å feire. Og så hadde jeg fått orden på kjønnslivet, tiden med slem utnyttelse av godtroende piker lå bak meg, jeg hadde nå fast følge og mente meg rede for litt antroposofi.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Twist and Shout" (Medley/Russell) – 2:33
2 "I Saw Her Standing There" – 2:50
3 "You Can’t Do That" – 2:35
4 "I Wanna Be Your Man" – 1:59
5 "I Call Your Name" – 2:09
6 "Boys" (Dixon/Farrell) – 2:25
7 "Long Tall Sally" (Johnson/Penniman/Blackwell) – 1:58

Side 2
1 "Rock and Roll Music" (Berry) – 2:31
2 "Slow Down" (Williams) – 2:54
3 "Kansas City/Hey-Hey-Hey-Hey!" (Leiber/Stoller/Penniman) – 2:37
4 "Money (That’s What I Want)" (Bradford/Gordy) – 2:49
5 "Bad Boy" (Williams) – 2:20
6 "Matchbox" (Perkins) – 1:58
7 "Roll Over Beethoven" (Berry) – 2:45

Side 3
1 "Dizzy Miss Lizzy" (Williams) – 2:54
2 "Any Time at All" – 2:11
3 "Drive My Car" – 2:28
4 "Everybody’s Trying to Be My Baby" (Perkins) – 2:23
5 "The Night Before" – 2:34
6 "I’m Down" – 2:32
7 "Revolution" – 3:24

Side 4
1 "Back in the U.S.S.R." – 2:43
2 "Helter Skelter" – 4:29
3 "Taxman" (Harrison) – 2:39
4 "Got to Get You into My Life" – 2:27
5 "Hey Bulldog" – 3:11
6 "Birthday" – 2:42
7 "Get Back" – 3:11

November 1976

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Magical Mystery Tour (Parlophone, PCTC 255) UK

Så ga England seg, og den amerikanske LP-løsningen på “Magical Mystery Tour” ble offisielt innlemmet i den britiske diskografien - med katastrofale følger for det fremtidige “Paster Masters”-prosjektet.

Man kan tilgi Capitol for LP-løsningen. EP’en var aldri et vinnende format i USA, og det var en inspirert beslutning å fylle albumets andre side med alle singlene som kom i 1967. Det gjorde «Magical Mystery Tour» til en aldri så liten match for «Sgt. Pepper», og hadde man begge albumene, satt man med et komplett sett av gruppens 1967-utgivelser. Verre var det selvfølgelig at amerikanerne ikke hadde stereo-mikser av «Penny Lane», «All You Need Is Love» og «Baby, You’re A Rich Man», så disse ble utsatt for den fryktelige falske stereoen (diskant i den ene kanalen, bass i den andre). Det amerikanske albumet var så populært og ble importert i så store kvanta til Storbritannia at EMI omsider ga den en offisiell britisk utgivelse, men fortsatt med falsk stereomiks på de tre nevnte kuttene. Først da albumet kom på CD i 1987 brukte man ekte stereo-mikser (som hadde vært tilgjengelig helt siden 1971 på den tyske versjonen av albumet).

Noen ord om dobbelt-EP’en: Beatles gjorde noe man sjelden kunne beskylde dem for, de gjentok seg selv. «Magical Mystery Tour» er et mini «Sgt. Pepper», en lillebror som byr på alle de samme hovedingrediensene en gang til. Tittelkuttet er en overture, men seigere i draget og med stadige nedbremsinger der «Sgt. Pepper» rev luften i biter og øste på med jubel og fanfarer og sprettent overskudd. «Your Mother Should Know» er en søt, og enkel retrovise som henger i frakkeskjøtene til den langt bedre utviklede «When I’m 64». «The Fool On The Hill» er nedstrippet McCartney-flinkhet i nabolaget til «She’s Leaving Home», med et par «Fixing A Hole»-pastiller i lommen. «Blue Jay Way» er «Within You Without You» overført til psykedeliarocken Harrison smakte på i den refuserte «Only A Northern Song», aldeles hul for budskap i sin tåkedrømmende, selvopptatte ensformighet. «I Am The Walrus» er det formidable unntaket, selv om også den øser av “Sgt. Pepper»-tilstanden og tar med seg surrealismen fra «Lucy In The Sky With Diamonds» inn i «A Day In The Life» og «Strawberry Fields Forever» og omformer det til et andpustent, episk dommedagsritt – bad trip og amfetaminrus rullet i ett. Og “Flying”, vel, det er tross alt et soundtrack – og om noe kunne man kalt den musikk-å-snu-“Sgt. Pepper»-til.

Men «I Am The Walrus». Herregud. Du kan ikke krangle med plater som byr på dette episke stykket frådende Lennon-surrealisme. Han hevdet selv at teksten bare var noe tøys han skrev helt random for å gjøre narr av alle som lette etter budskap i sangene deres (utsagnet var også et stikk til Dylan som ifølge Lennon skrev tekster på den samme tullemåten, noe han nok ikke mente innerst inne, her lå misunnelsen og rivalisering bak). Jeg tror Lennon snakket usant. «I Am The Walrus» er langt fra en random tøysesang, teksten begynner riktignok som bruddstykker av barneregler, men hisser seg gradvis opp i et voldsomt angrep på autoriteter i alle former, ordene hagler, de freser, de brenner – trykket frem av gruppens veldige komp som kommer i brutale, nådeløse støt, og løftet av George Martins episke arrangement av strykere og kor – lyden på grensen til overstyring hele veien. «I Am The Walrus» er tidenes mektigste popinnspilling.

«The Fool On The Hill» er også av godbitene på EP’ne, en noe tam tekst, riktignok, selv om budskapet absolutt har substans, men som komposisjon fremragende. Hør hvor elegant strofene beveger seg i en oppadstigende spiral. Det er McCartney på sitt aller beste. «Your Mother Should Know» er hyggelig, men svekket av slendrianinnstillingen som preget mye av det gruppen drev med på tampen av «Sgt. Pepper». Paul gadd ikke fullføre en skikkelig bro, og lot de små instrumentalbruddene kompensere. Ellers har jeg vel sagt nok om tittelkuttet, «Blue Jay Way» og «Flying» allerede.

Det amerikanske albumet byr som nevnt på en hel side med singler. «Hello, Goodbye», gruppens superhit julen 1967 åpner ballet. Den ble bevisst holdt utenfor filmprosjektet, antagelig fordi Paul ville ha en single A-side etter at John hadde kuppet «Our World». Mange betrakter «Hello, Goodbye» som en mindreverdig komposisjon, og kanskje er den det i utgangspunktet med sin trampetakt (Lennon overpoengterer nettopp trampetakten i videoen, sikkert for å erte Paul) og sine ultraenkle strofer rundt et like ultraenkelt budskap. Men «Hello, Goodbye» er mer enn en komposisjon, den er en lydpakke takket være sitt usedvanlige detaljerte og begivenhetsrike arrangement. Det foregår utrolig mye rundt Pauls vokal, og det er drysset magisk pulver over alt sammen, innspillingen glitrer som et ordentlig koselig juletre, skamløst iørenfallende. Låtens absolutte høydepunkter er call-response strofene til Lennon som sikksakker rundt Pauls ledevokal. Og den påklistrede maori-finalen kommer som en like velkommen overraskelse hver gang.

«Strawberry Fields Forever» er et magisk titteskap, rørende vakkert og ensomt sunget, omgitt av et grensesprengende arrangement som vikler ut nye lyder og hemmeligheter hele veien fra start til mål. Og det mellotronintroet… Gud hjelpe meg som det kiler hjertet. "Penny Lane", Pauls «svar» på Johns erindringsfragmenter fra Liverpool, er betydelig tryggere som komposisjon, erindringsbildene er klarere og mer bokstavelige, de får en vidunderlig melodi å leve i, og arrangementet berører eventyrene. De to låtene utgjør tidenes beste singleplate uansett vektklasse.

«Baby, You’re A Rich Man» er hentet fra gruppens sløve måned etter «Sgt. Pepper» og var ment for «Yellow Submarine», men ble valgt da de trengte en B-side til «All You Need Is Love» (hvilket resulterte i at kasserte «Only A Northern Song» overtok dens plass i tegnefilmen). Egentlig to sanger, Johns vers og Pauls refreng, sydd sammen. Elementene svekker snarere enn å styrke hverandre, det er noe haltende og halvgjort over låten, selv om Johns tekstsatire og de underlige clavioline-tonene kaller på en viss interesse. Som B-side OK, psykedelisk hygge for sommeren 1967. «All You Need Is Love» avslutter side 2, og tross sin enkle musikalske rigg har jeg stor sans for den. Lennons sløve stemme passer det glidende orkesterarrangementet perfekt, og teksten er som tidligere nevnt finurligere enn man tror. At de åpner med «Marseillaisen» er neppe random, den gir assosiasjoner til slagordene fra Den franske revolusjon: Frihet, likhet og broderskap. Og hvordan kan man holde noe mot en låt som er så sterk at Lennon kunne bruke den to ganger («Instant Karma» ble diktet på den samme strukturen som «All You Need Is Love»).

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Magical Mystery Tour" – 2:48
2 "The Fool on the Hill" – 3:00
3 "Flying" (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) – 2:16
4 "Blue Jay Way" (Harrison) – 3:56
5 "Your Mother Should Know" – 2:29
6 "I Am the Walrus" – 4:35

Side 2
1 "Hello, Goodbye" – 3:24
2 "Strawberry Fields Forever" – 4:05
3 "Penny Lane" – 3:00
4 "Baby, You’re a Rich Man" – 3:03
5 "All You Need Is Love" – 3:57

1977

Mai 1977

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles At The Hollywood Bowl (Parlophone, EMTV 4) UK #1, USA #2

Som å stå bak en jumbojet i en halv time mens den ruser motorene. Hørte The Beatles stort annet enn bølge på bølge av skingrende, forrykte tenåringsjenter som tømte alt de hadde av nedarvede frustrasjoner og jubelberusende frihetsglede over de fire bittesmå engelskmennene langt dere nede på scenen? Alt ble større i USA, også den kollektive galskapen. Dermed økte også behovet for rom, plass. I 1964 sprengte The Beatles popkonsertenes rammer. De fylte 10 000 og 20 000-hallene, og kunne gjort mange ganger om dagen gjennom hele turnéen. I 1965 tok de for første gang rocken inn på idrettsarenaene da de fylte Shea Stadium i New York med 55 000 elleville tenåringer.

Den tids PA-anlegg var ikke bygget for lurvelevenet. Riktignok dro ingen på popkonsert for å oppleve audiofile lekkerbiskener. Konserter var å se idolene skramle seg gjennom en håndfull hits, med tung vekt på “å se”. Men The Beatles var det umulig å høre. Hva verre var: De hørte ingen ting, de heller, og det er ganske kinkig når man er fire mann som skal spille og synge samme låt, helst samtidig. Gruppen hørte så vidt bruddstykker av kompet gjennom sine egne forsterkeranlegg på scenen, men det var verre med sangen da det ikke fantes noe som het monitorer, mikrofonsignalene gikk gjerne direkte ut gjennom det lokale høyttaleranlegget som var av skrøpelig kvalitet.

I 1964 var utgangspunktet elendig. I 1965 direkte katastrofalt. At The Beatles taklet forholdene så godt som de gjorde skyldtes i høyeste grad at de allerede var et ekstremt tett og samspilt live-band lenge før alt tok av og verdens tenåringer ble forrykte. De dro seg gjennom disse USA-konserten på en blanding av tegn, leppelesing, telepati, den dumpe vibrasjonen av bass og trommer og diskantfragmentene (av elgitar og stemmer) som drysset gjennom vindblaffene når tenåringstsunamien liksom trakk pusten.

Capitol ville gi ut en live-LP fra 1964-turnéen. Alle artister ga ut slike såkalte “souvenirer”. Hverken Beatles eller Brian Epstein var veldig happy, men godtok at Hollywood Bowl-showet 23. august 1964 ble tapet. Planen var garantert en live-LP til jul. Da George Martin fikk høre opptakene, satte han ned foten. Som ventet hørte man jentehylene minst like godt som musikken. Martin anså opptakene for å være ubrukelige. Capitol skrinla murrende prosjektet. En bit av “Twist And Shout” fra Hollywood Bowl ble imidlertid inkludert på “The Beatles Story” i november 1964.

Et år senere var Capitol på banen igjen. Begge Hollywood Bowl-konsertene (29. og 30. august 1965) ble tapet. Men atter en gang blokkerte George Martin prosjektet. I stedet ble det laget en TV-dokumentar fra den banebrytende konserten på Shea Stadium i New York 15. august. George Martin foretok masse juks med lydopptakene før han godkjente filmen. Flere av låtene ble erstattet med nye studioopptak gjort i London spesielt for filmen, en av gruppens underligste sessions da de her spiller bevisst surt og skranglete for at det skal høres ekte. “Act Naturally” dukker opp i studioversjonen fra “Help!”, men da Shea Stadium-versjonen går mye raskere er det foretatt en rekke underlige klipp i lydopptaket for å få det synkront med bildene. Dokumentaren hadde premiere rett over nyttår i 1966.

Hollywood Bowl-opptakene ble liggende og samle støv i Capitol-arkivene inntil det lille plateselskapet Lingasong klarte å vri seg unna alle EMIs forsøk på å stanse dem og ga ut et dobbeltalbum med svært skrøpelige liveopptak fra Hamburg i desember 1962. For å drepe dette albumet valgte man altså å hente Hollywood Bowl-tapene frem igjen. George Martin remikset opptakene og satte sammen et brukbart program på 13 låter hentet fra begge turneene. “The Beatles Live At The Hollywood Bowl” var i butikkene allerede i mai 1977 og nådde faktisk 1. plass på LP-listen i Storbritannia.

1977. Sex Pistols, The Clash, The Jam, Elvis Costello. Året da Elvis døde. Kunne man få et mer absurd tidspunkt for en 1. plass med The Beatles “live”? Jeg må innrømme at jeg syntes det var rart selv. Jeg kjente ikke den vanlige stoltheten over en Beatles-topplassering, snarere ble jeg litt flau. Hva hadde nå den der å gjøre?

Med årene har jeg imidlertid lært å sette pris på at albumet eksisterer, og jeg er villig til å gå i fakkeltog for å få det ut på CD. Hollywood Bowl slår to fluer i ett smekk. For det første er albumet et enestående historisk dokument, beatlemania fanget i steget akkurat da det nådde klimaks. Vi gløtter inn i et tidsrom som man aldri hadde opplevd maken til tidligere, og som man aldri skulle oppleve maken til igjen. En ting er selve galskapen – en hel verdens øyne rettet mot ett fenomen, ett band. Men så kan man slippe alt det andre inn – Vietnamkrigen, rasismen i USA, Kennedy-drapet, generasjonsgapet, naivismen, den nesten TV-frie hverdag. Man kan dynge på og dynge på med assosiasjoner. Og alt sammen roterer det rundt aksen The Beatles fanget i stormen tre augustkvelder i 1964 og 1965.

For det andre spenner LP’n ben under myten om The Beatles som et middelmådig live-band. En myte som bl.a. The Rolling Stones den dag i dag elsker å holde liv i. Ja, dette er det mest bemerkelsesverdige ved Hollywood Bowl-opptakene: Hvor bra de var. Det er et helvetes tett gitarband som spiller skarp rock’n’roll, sådd av andre, men videreutviklet og foredlet til noe helt annet, skapt og knallet ut med en selvsikkerhet som berører det guddommelige.

Og dette var før “Rubber Soul” og “Revolver” og “Strawberry Fields”, dette var før genienes ankomst, dette var den tidlige perioden, den lette perioden, årene da det meste var mas, kjas, galskap, pressekonferanser, fotoopptak, TV-opptredner, radioopptak, spillefilmer, konserter, konserter, konserter, en tilstand av konstant mental årelating som det burde redusert dem til en kollektiv kreativ kollaps. Så hvordan er det mulig å stå på denne løpske mediavognen i perfekt balanse og levere som de gjør? Og ikke bare levere. Det gnistrer av dem, tvers igjennom orkanen leverer The Beatles hard og treffsikker gitarrock avløst av et og annet elegant sidesprang til det lekne og melodiske.

Det er et mirakel at de i det hele tatt klarer å levere under disse forholdene. De kan altså knapt høre hverandre, men kollektivet The Beatles vokser i stormkastene og beviser slik jeg opplever det at de i 1964 og særlig 1965 var verdens beste live-band. Og også det tøffeste.

Metallklangen og brutaliteten i fremføringen av “Ticket To Ride” og “She’s A Woman” er enestående. Og “Dizzy Miss Lizzy” er ikke lenger en coverversjon, men et rock’n’roll-monster som går rett i strupen på deg.

Gruppen unngår behendig låtene med de mest kompliserte sangharmoniene, det er dødfødt materiale her. Men de våger flere låter som krever total tilstedeværelse og timing fra John og Paul, nemlig før nevnte “Ticket To Ride”, “Things We Said Today”, “A Hard Day’s Night” og “Help!”. Om de ikke hører hverandre, har de øyenkontakten og får det til å gnistre.

Det eneste pliktløpet jeg hører er “She Loves You” som for dem må ha fremstått som et novelty nummer på dette tidspunktet i karrieren, men selv den lander uten å bli en selvparodi.

Bass og trommer, meget tett og samkjørt, gir de to gitaristene den nødvendige tryggheten da det er det eneste som aldri drukner helt i publikumslarmen. Lennons rytmegitar er knallhard og metallisk, den skraller inn akkordene og får enkelte av låtene til å tippe mot heavymetal. Harrison er vel den som lider mest under forholdende, sololøpene har ikke helt elegansen fra studioversjonene, de er heller ikke så fri at de bryter løs fra disse, men i stedet velger han å ta noen snarveier. Likevel kommer Harrison absolutt brukbare fra dette, og bidrar også med sitt rytmearbeide til å gi Johns heavymetal en countryklang som besnærende motpol.

Litt sur sang her og der, men det kan man ikke ta dem for. Helvete heller, i det uvesenet er det et mirakel at de treffer i det hele tatt, og stort sett treffer de forbløffende godt.

Man skal også huske at dette er et ekte live-opptak uten skjønnmaling, uten juksedubbing. Slik lød The Beatles i 1964 og 1965. Akkurat slik. Bortsett fra at ingen hørte det.

Praten mellom låtene er fornøyelig, de snakker aller mest til og for hverandre, humoren er herlig intern, og reaksjonen på den forrykte situasjonen de befinner seg i kostelig.

Det eneste man kan holde mot albumet er selvfølgelig hylingen. Den er fæl, og selv om George Martin forsøkte å balansere det, er den jo der hele tiden, som lyden av et fly, eller en vedvarende 30 minutter lang kollektiv orgasme fra 10 000.

“The Beatles At The Hollywood Bowl” har aldri fått noen offisiell utgivelse på CD. Det er en skam.

"Eight Days A Week"-erstatningen med sine bonus-låter og sitt fryktelige cover ødelegger bare alt sammen.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Twist and Shout" (Medley/Russell) – 1:32
2 "She’s a Woman" – 2:53
3 "Dizzy Miss Lizzy" (Williams) – 3:37
4 "Ticket to Ride" – 2:45
5 "Can’t Buy Me Love" – 2:15
6 "Things We Said Today" – 2:20
7 "Roll Over Beethoven" (Berry) – 2:40

Side 2
1 "Boys" (Dixon/Farrell) – 2:12
2 "A Hard Day’s Night" – 3:15
3 "Help!" – 2:45
4 "All My Loving" – 2:14
5 "She Loves You" – 2:31
6 "Long Tall Sally" (Johnson/Penniman/Blackwell) – 2:53

Desember 1977

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Love Songs (Parlophone, PCSP 721) UK #7, USA #24

To doble samlealbum i 1973, en dobbel rock’n’roll-samling og vellykket relansering av alle singlene i 1976, en samling liveopptak fra 1964 og 1965 helt til topps i England punksommeren 1977. EMI hadde melket The Beatles for alt de var verdt, men nå begynte de å gå tom for ideer. En eller annen smarting (i USA) må ha tenkt «kline- og grinelåter!» Og så har de klappet i konsernhendene og gnidd seg i konsernnevene og gitt grønt lys for «Love Songs». Nå handler de fleste rock’n’roll-låter også om «love», så det var ikke noen spesielt dekkende tittel. «The Beatles’ Ballads» ville vært bedre, og ikke uventet kom en plate med nettopp det navnet tre år senere.

Problemet med å fylle et dobbeltalbum med den bløtere siden av The Beatles er at sangene ikke trives i hverandres selskap. De ble skapt i øyeblikket, selvfølgelig, som selvstendige enheter, men de var ment for andre omgivelser enn de får her. Det handler om noe så enkelt som dramaturgi. The Beatles var mestre i dramaturgi. LP’ne (og singlene) ble programmert slik at de aldri gjentok seg selv fra låt til låt. De rene balladene hadde helt spesielle funksjoner, de skulle ikke bare suges på som velsmakende drops, de var der for å skapte dynamikk, for å gi pusterom, for å øke effekten av det som fulgte. Plasseringen av «A Taste Of Honey» foran «There’s A Place» og «Twist And Shout» er et utmerket eksempel. Men den er ikke med her. Heller ikke «Till There Was You», en annen smart plassert fartsdump. Det skyldes at man som med den røde og den blå velger å styre unna coverversjoner og går for egenkomponert stoff, hvilket igjen tyder på at noen har vært inspirert av Allen Klein. Bortsett fra at Buddy Hollys «Words Of Love» er tatt med. Hvorfor bare den?

Det er blitt et meget kortspilt dobbeltalbum på under timen, med sine 25 låter er det alvorlig knapt, her kunne man fint fått plass til minst 30. Man kan dessuten lure på hvorfor nokså up-tempo saker som «I Need You», «Every Little Thing» og «You’re Going To Lose That Girl» er tatt med, ingen av dem spesielt kline- eller grinevennlige, og de kommer absolutt ikke innenfor betegnelsen «ballader». Og «She’s Leaving Home»? Et drama, ja, men grine- eller klinelåt? Neppe. Bare den onde dronningen i Snehvit kliner til den.

Fordelingsnøkkelen er 1962 (1), 1963 (1), 1964 (6), 1965 (11), 1966 (2), 1967 (1), 1968 (1), 1969 (1) og 1970 (1). Det kan virke som om de ansvarlige syntes 1963 var for gammelt (og for mye coverstoff) og at de ble lei allerede da de kom til «Revolver». Siden ble det harelabb og fort ferdig. Man kan godt gå inn i det og krangle mer på utvalget. Men egentlig er det poengløst fordi albumet er poengløst i seg selv. Bare tittelen er nok til at man krymper seg. Den er ubeatlesk. Å sette seg rundt bålet og daske ballader var ikke dem. Rock’n’roll, ja. De var alltid et rock’n’roll-band, rock’n’roll-Beatles er party hele veien. Derfor funket også «Rock’n’Roll Music»-samlingen utmerket (selv om coveret var en skivebom, det plasserer The Beatles midt i den amerikanske tenåringsmytologien fra sent 50- og tidlig 60-tall, altså den førbeatleske tidsregning).

«Love Songs» skal imidlertid få for coveret. Det er om ikke annet meget lekkert. Brunt og ruglet som imitert lær, og med «bladgull»-trykk. Dessuten et tykt teksthefte i coverstørrelse. Her sparte man ikke på noe.

Meningen var å booste salget ved å gi ut en single «Girl»/»You’re Going To Lose That Girl» i forkant. Det ble trykket opp covere i USA, og disse er stadig å finne på ebay. Men man ombestemte seg, altså, og lot albumet i stikken. Det nådde bare en 24. plass på Billboardlisten. I England klarte det en 7. plass med et nødrop før det rutsjet ned igjen. Det gikk ut av produksjon på slutten av 80-tallet, men klarte faktisk å passere 3 millioner solgte eksemplarer i USA så sent som i 2000. Det er ellers en av flere Beatles-samlere som aldri kom ut på CD, i hvert fall ikke offisielt.

Hva tenkte ex-beatlene om produktet? Paul McCartney var opptatt med å fullføre «London Town» og hadde en ny single, «Mull Of Kintyre», ute, den skulle snart smadre Beatles’ salgsrekorder, så han skjenket neppe «Love Songs» en tanke. John Lennon var på pappaperm og ute av sirkulasjon. Han brød seg sikkert ikke heller. George Harrison var utmattet av den lange feiden med Bright Tunes over plagiatbeskyldningene mot «My Sweet Lord», en sak han tapte, og som aldri ble lagt helt død før Harrison kjøpte Bright Tunes i 1981. For ham var «Love Songs» neppe noe annet enn en irriterende flue på vinduet. Og Ringo, vel han kunne sikkert trenge litt cash. Hans tid som alles darling var over, og «Ringo The 4th» nådde bare en ynkelig 162. plass på Billboard samtidig med at «Love Songs» kom ut.

Ute i den virkelige verden var det meget entusiastiske tider. Den nye britiske rocken leverte ukentlige doser med single-plater. Og jeg fikk dem alle gratis. Akkurat i desember snurret singler som Costellos «Watching The Detectives», Jonathan Richmans «Egyptian Reggae», Boomtown Rats’ “Mary Of The 4th Form”, Tom Robinsons “2-4-6-8 Motorway”, Banneds “Little Girl”, The Jams “Modern World” og Sex Pistols’ “Holidays In The Sun” på grammofonen min – sammen med Pistols-LP’n, selvfølgelig, og Stranglers’ “No More Heroes”. “Love Songs” ble parkert rett i hyllen. Albumet var så til de grader irrelevant. Beatle-Paul hadde jo gitt verden «Mull Of Kintyre», og den holdt fint for meg (ikke ironi, jeg har alltid elsket den).

Men egentlig burde «Girl»/»You’re Going To Lose That Girl»-singlen vært gitt ut. Det er vanskelig å tenke seg en mer perfekt kobling.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Yesterday" – 2:05
2 "I’ll Follow the Sun" – 1:48
3 "I Need You" (Harrison) – 2:28
4 "Girl" – 2:30
5 "In My Life" – 2:27
6 "Words of Love" (Holly) – 2:12
7 "Here, There and Everywhere" – 2:23

Side 2
1 "Something" (Harrison) – 3:03
2 "And I Love Her" – 2:30
3 "If I Fell" – 2:19
4 "I’ll Be Back" – 2:24
5 "Tell Me What You See" – 2:36
6 "Yes It Is" – 2:42

Side 3
1 "Michelle" – 2:42
2 "It’s Only Love" – 1:55
3 "You’re Going to Lose That Girl" – 2:17
4 "Every Little Thing" – 2:01
5 "For No One" – 2:01
6 "She’s Leaving Home" – 3:37

Side 4
1 "The Long and Winding Road" – 3:40
2 "This Boy" – 2:11
3 "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)" – 2:05
4 "You’ve Got to Hide Your Love Away" – 2:09
5 "I Will" – 1:46
6 "P.S. I Love You" – 2:05

1978

November 1978

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles Collection (Parlophone, BC 13)

inkludert

Rarities (Parlophone, PSLP 261)
Please Please Me (Parlophone PCS 3042)
With The Beatles (Parlophone PCS 3045)
A Hard Day's Night (Parlophone PCS 3058)
Beatles For Sale (Parlophone PCS 3062)
Help! (Parlophone PCS 3071)
Rubber Soul (Parlophone PCS 3075)
Revolver (Parlophone PCS 7009)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Parlophone PCS 7027)
The Beatles (Apple PCS 7067-8)
Yellow Submarine (Apple PCS 7070)
Abbey Road (Apple PCS 7088)
Let It Be (Apple PCS 7096)

Her traff EMI blinken. Lidenskapelige tilhengere av populærmusikk liker komplett-begrepet. Denne boksen ga inntrykk av å være akkurat det. Alle de offisielle britiske Beatles-albumene (bortsett fra «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies») i sine originalomslag, samlet og plassert i en stilig blå boks med gullskrift. Og en eksklusiv bonus-LP, «Rarities», som raket med seg single- og EP-kutt som ikke var inkludert på LP’ne. Denne bonus-LP’n ville angivelig bare bli å finne i boksen. Flotte saker. «The Beatles Collection» fremsto som den ideelle erstatningsplan for alle dem som hadde slitt ut de gamle vinyplatene. Rett før jul og alt mulig.

Mange unnet seg godbiten julen 1978.

Da gikk det etter hvert opp for dem at alt ikke var så komplett som de hadde trodd. Hele «Magical Mystery Tour»-EP’n manglet. Og dessuten 21 single A- og B-sider. Da begynner veien til komplett å bli ganske lang. EMI må ha regnet med at de fleste allerede hadde den røde og den blå samlingen fra 1973. Der finner man nemlig 23 av de 27 låtene som ikke er i boksen («Love Me Do», «Flying», «Your Mother Should Know» og «Blue Jay Way» fortsatt missing in action).

Som man ser la EMI allerede her grunnlaget for «Past Masters»-albumet. De sparket sikkert seg selv bak (jeg håper i hvert fall at de gjorde det) fordi de glemte at den amerikanske «Magical Mystery Tour»-LP’n faktisk ble innlemmet i den offisielle britiske diskografien i 1976 og derfor kunne vært med i boksen. Men sånn har det alltid vært når EMI skal gjøre noe med The Beatles’ back-katalog, de får det aldri helt til.

Den blå boksen er uansett populær blant samlere i dag. Pene eksemplarer gir meget høye priser.

Innhold “Rarities”:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Across the Universe" (Wildlife version) – 3:49
2 "Yes It Is" – 2:42
3 "This Boy" – 2:11
4 "The Inner Light" (Harrison) – 2:36
5 "I’ll Get You" – 2:08
6 "Thank You Girl" – 2:04
7 "Komm, Gib Mir Deine Hand" – 2:26
8 "You Know My Name (Look Up the Number)" – 4:19

Side 2
1 "Sie Liebt Dich" – 2:19
2 "Rain" – 3:00
3 "She’s a Woman" – 3:01
4 "Matchbox" (Perkins) – 1:58
5 "I Call Your Name" – 2:09
6 "Bad Boy" (Williams) – 2:20
7 "Slow Down" (Williams) – 2:54
8 "I’m Down" – 2:30

1979

Mai 1979

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Hey Jude (Parlophone, PCS 7184) UK

Så ble den omsider utgitt i England på ordentlig. Litt usikker på hvorfor. “Rain”, kanskje. Den var ikke tilgjengelig andre steder enn i den blå boksen (på “Rarities”). Veldig råflott å kjøpe “Hey Jude” bare på grunn av “Rain”, da. Enda mer råflott å kjøpe hele boksen for den låtens skyld. Særlig fordi EMI sjelden holdt ord. Og ganske riktig, fem måneder senere, stikk i strid med alle fjorårets løfter, ble “Rarities” utgitt som enkeltstående LP.

Og dermed var “Hey Jude” irrelevant.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Can't Buy Me Love" – 2:12
2 "I Should Have Known Better" – 2:43
3 "Paperback Writer" – 2:18
4 "Rain" – 3:04
5 "Lady Madonna" – 2:16
6 "Revolution" – 3:24

Side 2
1 "Hey Jude" – 7:11
2 "Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:18
3 "Don't Let Me Down" – 3:34
4 "The Ballad of John and Yoko" – 2:58

Oktober 1979

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Rarities (Parlophone, PCM 1001) UK #71

«Rarities»-albumet var en slags premie til dem som blåste av en halv formue og kjøpte boksen «The Beatles Collection». I 1978 hevdet EMI at «Rarities» aldri ville bli utgitt som stand alone. De jugde selvfølgelig, og et snaut år senere kom den ganske riktig ut på egenhånd. Coveret er nesten identisk, men bare nesten da det denne gang er forsynt med liner notes.

Albumet hadde en misjon den gang fordi ingen av disse låtene (med unntak av «Bad Boy») hadde vært tilgjengelig på offisielle britiske Beatles-LP’er før. Med tre unntak tilhører de alle gruppens «røde periode» (1962-1966), og det spiller også derfor ganske godt. «Ganske» er ordet da side 1 lider under to tyske feilvurderinger pluss «The Inner Light» og «You Know My Name» (som er morsom, men passer dårlig inn i dette selskapet). Side 2 er til gjengjeld perfekt.

Man kan lure på hvorfor brorparten av låtene er i mono da det eksisterte stereomikser av nesten alle sammen. Aner vi venstrehånds? Kan griser fly? Vi snakker om EMI, ikke sant.

Som fullgod oppsamling av alle single- og EP-kuttene Beatles ikke inkluderte på de britiske original-LP’ne, duger «Rarities» ikke. Følgende låter mangler:

Love Me Do (single-versjonen), From Me To You, She Loves You, I Want To Hold Your Hand, I Feel Fine, We Can Work It Out, Day Tripper, Paperback Writer, Strawberry Fields Forever, Penny Lane, All You Need Is Love, Baby You’re A Rich Man, Hello Goodbye, I Am The Walrus, Magical Mystery Tour, The Fool On The Hill, Your Mother Should Know, Flying, Blue Jay Way, Lady Madonna, Hey Jude, Revolution, Get Back (single-versjonen), Don’t Let Me Down, The Ballad Of John And Yoko, Old Brown Shoe og Let It Be (single-versjonen).

Det er til dags dato ikke dukket opp noe album som faktisk greier å ordne opp i dette. EMI (og Apple) har hatt 55 år på seg. Det nærmeste de er kommet er «Past Masters». Ufattelig klønete.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Across the Universe" (Wildlife version) – 3:49
2 "Yes It Is" – 2:42
3 "This Boy" – 2:11
4 "The Inner Light" (Harrison) – 2:36
5 "I’ll Get You" – 2:08
6 "Thank You Girl" – 2:04
7 "Komm, Gib Mir Deine Hand" – 2:26
8 "You Know My Name (Look Up the Number)" – 4:19

Side 2
1 "Sie Liebt Dich" – 2:19
2 "Rain" – 3:00
3 "She’s a Woman" – 3:01
4 "Matchbox" (Perkins) – 1:58
5 "I Call Your Name" – 2:09
6 "Bad Boy" (Williams) – 2:20
7 "Slow Down" (Williams) – 2:54
8 "I’m Down" – 2:30

1980

Mars 1980

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Rarities (Capitol, SHAL 12060) USA #21

Amerikanerne hadde en annen definisjon på “rarities” enn EMI i England. Det skyldes Capitols utgivelsespolitikk som ga helt andre innholdslister enn dem man kjente fra den britiske diskografien. Mange britiske sjeldenheter var konvensjonelle LP-kutt i USA. Så Capitol valgte å gi sin “Rarities” et annet innhold, og en skikkelig lekker innpakning. Butcher-fotoet ble til og med hentet frem igjen.

Artig samling, særlig på grunn av det flotte coveret. (Japansk forside avbildet ovenfor.)

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1

1 "Love Me Do"

Mono, original britisk single på Parlophone 45-R4949 med Ringo Starr på trommer og uten tamburin; nå tilgjengelig på Past Masters

2 "Misery"

Stereo, tidligere utgitt på Vee-Jay-LP-en Introducing... The Beatles; tilgjengelig på Please Please Me

3 "There's a Place"

Stereo, tidligere utgitt på Vee-Jay-LP-en Introducing... The Beatles; tilgjengelig på Please Please Me

4 "Sie Liebt Dich"

Stereo, tidligere kun utgitt som mono-single i USA på Swan Records; nå tilgjengelig på Past Masters

5 "And I Love Her"

Stereo, alternativ versjon med seks takters avslutning; opprinnelig utgitt i Tyskland. Tilgjengelig i The Beatles Box

6 "Help!"

Mono, med annen vokal enn stereo-LP-en; tilgjengelig på The Beatles in Mono

7 "I'm Only Sleeping"

Stereo, endelig britisk Revolver-miks (en tidligere miks ble utgitt i USA)

8 "I Am the Walrus"

Stereo, ny miks satt sammen av den amerikanske singleutgaven og den britiske albumutgaven: seks takters intro og ekstra slag før «Yellow matter custard»-verset.

Side 2

1 "Penny Lane"

Stereo, ny versjon satt sammen av den tyske ekte stereo-versjonen med den amerikanske promo-monoens ekstra piccolo-trompet på slutten. Tilgjengelig i The Beatles Box

2 "Helter Skelter"

Mono, stanser ved første fadeout uten Ringo Starrs «blisters»-utbrudd (de første utgavene tilskrev feilaktig utsagnet til John Lennon i plateomslaget); tilgjengelig på The Beatles in Mono

3 "Don't Pass Me By" (Starkey)

Mono, oppspeedet versjon med annen fiolin enkelte steder; tilgjengelig på The Beatles in Mono

4 "The Inner Light" (Harrison)

Mono, tidligere utgitt som B-side til «Lady Madonna»; nå tilgjengelig på Mono Masters

5 "Across the Universe"

Stereo, originalversjonen fra No One’s Gonna Change Our World, et britisk samlealbum laget for World Wildlife Fund; nå tilgjengelig på Past Masters

6 "You Know My Name (Look Up the Number)"

Mono, tidligere utgitt som B-side til «Let It Be»; nå tilgjengelig på Past Masters

7 "Sgt. Pepper Inner Groove"

Stereo, sporet som avsluttet den opprinnelige britiske utgaven av Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, men som ikke var med på den amerikanske versjonen. Består av noen sekunder med 15 kilohertz-tone (som en «hundefløyte») etterfulgt av et par sekunder latter og støy som går i loop. Fløytesignalet er ikke tatt med på dette albumet. Hele stykket, inkludert høytone-signalet, ble siden gjenopprettet på alle CD- og kassettutgaver av Sgt. Pepper samt 2012-vinylremasteren av LP-en.

Oktober 1980

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles Ballads (Parlophone, PCS 7214) UK #17

Tre år etter den ganske middels suksessen «Love Songs» forsøkte man seg igjen på samme tema. Denne gang som enkel-LP og i et mer spartansk omslag. «The Beatles’ Ballads» lider av de samme svakhetene som «Love Songs», men gir i hvert fall mer musikk for pengene med sin snaue timens spilletid fordelt på 20 låter. Dog må det tillegges at vinylmediet tynes for mer enn det makter, da spilletid pr. LP-side ikke bør overstige 20 minutter for at lydkvaliteten ikke skal forringes. Folk som kjøpte Golden Hour-utgivelsene til PYE, vet hva jeg snakker om.

Overlap i forhold til «Love Songs» var forventet, derfor må man gi plateselskapet et vennlig klapp på hånden for at de faktisk klarte å hente inn hele ti låter som ikke finnes på forgjengeren. Dessuten er «Till There Was You» med. Ikke dårlig. At «All My Loving» og «Nowhere Man» kommer inn under definisjonen «ballader» viser at de som står bak utvalget ikke helt visste hva de ville.

Omslagsbildet var for øvrig tiltenkt det som skulle bli «White Album», antagelig mens arbeidstittelen fortsatt var «A Doll’s House». Om det er argument godt nok for å kjøpe et album med redusert lydkvalitet og sanger som liker hverandres selskap dårlig er det bare å kjøre på. For min del ble dette det første Beatles-album jeg har fått i hus som jeg overhodet ikke spilte før mange år senere. Akkurat så relevant er det.

Utgitt i forkant av John Lennons comeback «Double Fantasy», i etterkant av Pauls nå anerkjente «McCartney II», samtidig med at George Harrison fikk opptakene til sin kommende LP «Somewhere In England» i retur fra Warner Brothers med beskjed om å droppe fire låter og erstatte dem med noe mer salgbart og å levere et bedre coverforslag, og samtidig med at Ringo var i full gang med innspillingen av «Stop And Smell The Roses» som forhåpentligvis skulle bli hans comeback etter katastrofene «Ringo The 4th» og «Bad Boy». Tror neppe noen av dem engang var klar over eksistensen av «The Beatles’ Ballads».

Albumet nådde likevel 17. plass på Music Weeks-listen i Storbritannia, i kjølvannet av drapet på John Lennon. Folk var ualminnelig sentimentale og syntes en samling Beatles-ballader virket som en god plan. Capitol ga aldri ut albumet i USA.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Yesterday" – 2:05
2 "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)" – 2:05
3 "Do You Want to Know a Secret" – 1:59
4 "For No One" – 2:01
5 "Michelle" – 2:42
6 "Nowhere Man" – 2:44
7 "You’ve Got to Hide Your Love Away" – 2:09
8 "Across the Universe" – 3:49
9 "All My Loving" – 2:04
10 "Hey Jude" – 7:11

Side 2
1 "Something" (Harrison) – 3:03
2 "The Fool on the Hill" – 3:00
3 "Till There Was You" (Willson) – 2:12
4 "The Long and Winding Road" – 3:40
5 "Here Comes the Sun" (Harrison) – 3:05
6 "Blackbird" – 2:18
7 "And I Love Her" – 2:30
8 "She’s Leaving Home" – 3:37
9 "Here, There and Everywhere" – 2:23
10 "Let It Be" – 4:03

November 1980

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles Box, boks (World Records, SM 701 - SM 708)

Den siste Beatles-utgivelse som kom mens John Lennon levde. En raus og omfattende boks på hele åtte LP’er som legger inn en og annen overraskelse på sin vei gjennom gruppens katalog. Utvalget er godt balansert, blir nesten litt rørt over hvor godt Simon Sinclair, som er den ansvarlige, klarer å oppsummere «Abbey Road» over en LP-side. Boksen ble produsert for eksport og postordre. Den var ganske lett å få tak i en stund. Innrømmer at jeg ikke spilte den mye. Mest de gangene jeg hadde lyst til å oppleve gruppens låter i en uventet rekkefølge.

Innhold:

Record 1
Side 1:
"Love Me Do" (original UK single with Ringo on drums)
"P.S. I Love You"
"I Saw Her Standing There"
"Please Please Me"
"Misery"
"Do You Want to Know a Secret"
"A Taste of Honey"
"Twist and Shout"

Side 2:
"From Me to You"
"Thank You Girl" (mono)
"She Loves You" (mock stereo remix from "A Collection of Oldies")
"It Won't Be Long"
"Please Mr. Postman"
"All My Loving" (hi-hat intro)
"Roll Over Beethoven"
"Money (That's What I Want)"

Record 2
Side 1:
"I Want to Hold Your Hand"
"This Boy"
"Can't Buy Me Love"
"You Can't Do That"
"A Hard Day's Night"
"I Should Have Known Better"
"If I Fell"
"And I Love Her" (from U.S. Rarities LP)

Side 2:
"Things We Said Today"
"I'll Be Back"
"Long Tall Sally"
"I Call Your Name"
"Matchbox"
"Slow Down"
"She's a Woman" (stereo)
"I Feel Fine" ("whisper" version)

Record 3
Side 1:
"Eight Days a Week"
"No Reply"
"I'm a Loser"
"I'll Follow the Sun"
"Mr. Moonlight"
"Every Little Thing"
"I Don't Want to Spoil the Party"
"Kansas City"/"Hey-Hey-Hey-Hey!"

Side 2:
"Ticket to Ride"
"I'm Down"
"Help!" (mono)
"The Night Before"
"You've Got to Hide Your Love Away"
"I Need You"
"Another Girl"
"You're Going to Lose That Girl"

Record 4
Side 1:
"Yesterday"
"Act Naturally"
"Tell Me What You See"
"It's Only Love"
"You Like Me Too Much"
"I've Just Seen a Face"
"Day Tripper" (US "Yesterday"… and Today mix)
"We Can Work It Out"

Side 2:
"Michelle"
"Drive My Car"
"Norwegian Wood (This Bird Has Flown)"
"You Won't See Me"
"Nowhere Man"
"Girl"
"I'm Looking Through You"
"In My Life"

Record 5
Side 1:
"Paperback Writer" (stereo A Collection Of Beatles Oldies mix)
"Rain"
"Here, There and Everywhere"
"Taxman"
"I'm Only Sleeping"
"Good Day Sunshine"
"Yellow Submarine"

Side 2:
"Eleanor Rigby"
"And Your Bird Can Sing" (US Stereo)
"For No One"
"Doctor Robert"
"Got to Get You into My Life"
"Penny Lane" (US Rarities edit)
"Strawberry Fields Forever"

Record 6
Side 1[edit]
"Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band"
"With a Little Help from My Friends"
"Lucy in the Sky with Diamonds"
"Fixing a Hole"
"She's Leaving Home"
"Being for the Benefit of Mr. Kite!"
"A Day in the Life" (from "The Beatles 1967-1970 [Blue Album]")

Side 2:
"When I'm Sixty-Four"
"Lovely Rita"
"All You Need Is Love"
"Baby, You're a Rich Man" (stereo)
"Magical Mystery Tour"
"Your Mother Should Know"
"The Fool on the Hill"
"I Am the Walrus" (US Rarities composite)

Record 7
Side 1:
"Hello, Goodbye"
"Lady Madonna"
"Hey Jude"
"Revolution"
"Back in the U.S.S.R."
"Ob-La-Di, Ob-La-Da"
"While My Guitar Gently Weeps"

Side 2:
"The Continuing Story of Bungalow Bill" (minus the opening mellotron obbligato.)
"Happiness Is a Warm Gun"
"Martha My Dear"
"I'm So Tired"
"Piggies"
"Don't Pass Me By"
"Julia"
"All Together Now"

Record 8
Side 1:
"Get Back" (LP version)
"Don't Let Me Down"
"The Ballad of John and Yoko"
"Across the Universe"
"For You Blue"
"Two of Us"
"The Long and Winding Road"
"Let It Be" (LP version)

Side 2:
"Come Together"
"Something"
"Maxwell's Silver Hammer"
"Octopus's Garden"
"Here Comes the Sun"
"Because"
"Golden Slumbers"
"Carry That Weight"
"The End"
"Her Majesty"

8. desember 1980

Vis full størrelse

Thank you, and rest in peace, John. (Foto: Apple Corps Ltd)

1982

Mars 1982

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Reel Music (Parlophone, PCS 7218) USA #19

Bevæpnet med et usedvanlig dårlig ordspill («reel music» uttales likt med «real music») og en plan som den ansvarlige antagelig fant under en sten: En Beatles-samler med filmene deres som gjennomgangstema. Beatles laget to kinokomedier, en TV-film, en dokumentar-kinofilm og var dessuten indirekte involvert i en tegnefilm. Det er ingen fellesnevner her bortsett fra at et kamera har surret.

Albumet spiller ganske bra da side 1 er viet låter fra «A Hard Day’s Night» og Help!». Og hvilke låter! Dessverre avsluttes siden med «Magical Mystery Tour» som hadde funket betydelig bedre som åpning av side 2. Her kommer nemlig låtene fra den filmen, «Yellow Submarine» og «Let It Be». Jeg ville vel droppet «Yellow Submarine» (som faller igjennom i dette selskapet) og erstattet den med «Hey Bulldog». Da ville side 2 spilt utmerket.

Det er egentlig ikke noe å utsette på musikken, selvfølgelig, mange av gruppens stjernelåter er inkludert. Men det er så poengløst. Hvorfor kjøpe låtene enda en gang når utvalget knapt henger på greip? EMI/Capitols unnskyldning for denne surreplaten var at «A Hard Day’s Night» ble relansert på kino i nyoppusset stand. Og så?

Albumet inneholdt et tynt, men gjennomillustrert hefte i cover-størrelse som presenterte hver av filmene.

Mange trodde bunnen var nådd. Men så kom singlen.

Paul McCartney ignorerte sikkert utgivelsen. Han var alt for opptatt av «Tug Of War», Pauls første utgivelse etter Lennons død (inneholder bl.a. «Here Today» som er skrevet til John). George Harrison var rimelig lei av å lage plater, men Warner Brothers minnet ham på at han skyldte dem en LP til, og den gikk han i gang med våren 1982. «Gone Troppo» (utgitt i november 1982) skulle bli hans siste album på fem år. Ringo hadde ikke fått sitt etterlengtede come-back med «Stop And Smell The Roses» i 1981 og sto nå uten platekontrakt. Han hadde så smått begynte på sitt neste prosjekt sammen med Joe Walsh. Dette skulle komme i 1983 under navnet «Old Wave» på den tyske labelen Bellaphon. Det fikk ingen offisiell utgivelse i England.

Men andre ord, et ordentlig tungt år for dem som fulgte The Beatles, hadde det ikke vært for Pauls «Tug Of War» som ga ham en massiv suksess.

«Reel Music» kom ikke inn på de britiske LP-listene i det hele tatt. I USA gjorde albumet det bedre, med en 19. plass som høyeste notering på Billboard. Kanskje amerikanerne ble fristet av følgende agn: Den britiske stereo-miksen av «I Am The Walrus» (første gang i USA), stereo-miksene av «A Hard Day’s Night» og «Ticket To Ride»(første gang i USA) og en unik stereo-miks av «I Should Have Known Better» med Lennons munnspill-dropout fikset (første gang i verden).

Hvis dette er ditt første Beatles-album trenger du hjelp.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "A Hard Day’s Night" – 2:33
2 "I Should Have Known Better" – 2:43
3 "Can’t Buy Me Love" – 2:12
4 "And I Love Her" – 2:30
5 "Help!" – 2:18
6 "You’ve Got to Hide Your Love Away" – 2:09
7 "Ticket to Ride" – 3:10
8 "Magical Mystery Tour" – 2:48

Side 2
1 "I Am the Walrus" – 4:35
2 "Yellow Submarine" – 2:40
3 "All You Need Is Love" – 3:57
4 "Let It Be" – 4:03
5 "Get Back" – 3:11
6 "The Long and Winding Road" – 3:40

August 1982

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles Mono Collection (Parlophone, BM 10 / BMC 10)

Please Please Me (Parlophone PMC 1202)
With The Beatles (Parlophone PMC 1206)
A Hard Day's Night (Parlophone PMC 1230)
Beatles For Sale (Parlophone PMC 1240)
Help! (Parlophone PMC 1255)
Rubber Soul (Parlophone PMC 1267)
Revolver (Parlophone PMC 7009)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Parlophone PMC 7027)
The Beatles (Apple PMC 7067-8)
Yellow Submarine (Apple PMC 7070)

Jeg husker ikke lenger nøyaktig når den røde mono-boksen dukket opp, så her har jeg lent meg tungt på Roger Stormo som pleier å ha greie på slike ting. Mono var ikke regnet som spesielt kult i 1982, så det er et mysterium at EMI i det hele tatt tok seg bryet med å lage den råflotte boksen og gjøre alle disse monomiksene tilgjengelig igjen. Min bønn om et eksemplar oppe hos EMI på Frysja falt sikkert på forundret stengrunn. Eller skaffet de meg den? Jeg er usikker. Jo, jeg tror det.

Selv om det var en kjent sak at det var stor forskjell på mono- og stereo-miksene på Beatles-albumene – ja, det kunne i enkelte tilfeller dreie seg om to helt forskjellige innspillinger – var jeg ikke mer opptatt av det enn at jeg bare prøvespilte et par av platene. Det var da jeg oppdaget at «Sgt. Pepper» var i stereo på den ene siden. En feil, altså, og kanskje til og med en verdifull feil. Jeg tenkte imidlertid ikke i de banene, jeg ble bare skuffet.

Den røde boksen ble stående i hyllen til jeg avviklet hele LP-samlingen min i 1989-90. Rubb og rake røk ut døren. Jeg knelte under vekten og mengden av vinylen, stuen så ut som et lagerlokale. 15 000+ titler, resultatet av nesten 20 års hamstring. Nå begynte CD’ne å kreve sin plass også. Det måtte bli en slutt på dette. Jeg valgte å være moderne hvor vondt det enn gjorde og gikk for CD-formatet. Så skrudde jeg av angerknappen og lot det stå til.

Jeg burde nøyd meg med å strippe ned samlingen til et par tusen titler. I ettertid ser jeg jo det. Men samtidig likte jeg å foreta dette hoppet fra ti’ern: Don’t look back.

35 år senere savner jeg blant annet den røde boksen. Mest fordi den er mye sjeldnere enn jeg var klar over. Særlig med en halv stereo «Sgt. Pepper» vil jeg tippe.

I henhold til Rogers Wog Blog ble det offisielt laget 2000 røde bokser, men det ryktes at det egentlige tallet kom helt opp i 9000. Det ble også laget en sort eksport-versjon for det amerikanske markedet. Denne er meget sjelden da EMI bare produserte 1000, og disse er nummerert.

Boksen(e) er et kjekt å ha-produkt, men om du er ute etter optimal lydkvalitet, velger du heller originalutgivelsene i near mint eller excellent +. 1982-utgavene er ikke presset på den tykke, gode 60-talls vinylen.

At «Abbey Road» og «Let It Be» mangler skyldes at disse aldri ble utgitt i mono. «Yellow Submarine» er den minst interessante av albumene da det ikke ble gjort noen egen monomiks av denne, de nøyde seg med en enkel og grei fold down av stereomiksen.

Oktober 1982

Vis full størrelse

The Collection, boks (Mobile Fidelity Sound Lab, BC 1)

Please Please Me – MFSL1-101
With the Beatles – MFSL1-102
A Hard Day's Night – MFSL1-103
Beatles for Sale – MFSL1-104
Help! – MFSL1-105
Rubber Soul – MFSL1-106
Revolver – MFSL1-107
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band – MFSL1-100
Magical Mystery Tour – MFSL1-047
The Beatles – MFSL2-072 (2 LPs)
Yellow Submarine – MFSL1-108
Abbey Road – MFSL1-023
Let It Be – MFSL1-109

Denne boksen kom rundt oktober i 1982. Et begivenhetsrikt år for Beatles-tilhengere. Mastered på half speed, angivelig etter de originale mastertapene. Det er senere kommet frem at akkurat det ikke alltid var tilfelle. Likevel lyder de aldeles vidunderlig. Japanske pressinger, høykvalitetsvinyl, innerposer av rispapir plassert i sine egne beskyttende pappomslag inne i selve coveret. Å slippe stiften ned på et av disse albumene utløser høytidsstemning.

Mange innvender at coverne reduserer opplevelsen. De bruker fotografier av den korresponderende tapeboksen (med innspillingsdata skrevet på eskelokkene) fremfor det ordentlige omslagsbildet. Det er en relevant innvending. Plasteret på såret: Det medfølger et glanset fire fargers hefte i LP-cover størrelse som gjengir samtlige omslag i god trykkvalitet – forsider, baksider og eventuelle insider.

Platene er plassert i en sort boks med gullskrift. Åpningen er på kortsiden, konstruert som en dobbel dør med hengsler i messing. Og selvfølgelig medfølger et nummerert sertifikat.

Jeg fikk boksen av en liten videodistributør som holdt til en et trehus ved Storo-krysset (der fikk jeg se «Magical Mystery Tour» for første gang også, på en ordentlig grøtete VHS-kopi). De hadde enerett på distribusjonen av Mobile Fidelity Sound Lab-utgivelsene i en periode. Det var jo veldig generøst av dem å gi meg den store og tunge luksusboksen, og jeg har sjelden vært mer oppglødd.

Også den forsvant ut av huset da jeg solgte alle vinyl-LP’ne mine. Men det ergret meg faktisk såpass etter hvert at jeg krøp til ebay-korset og handlet den inn igjen. Det kostet en del, men tilfredsstillelsen over å ha den trygt på plass igjen mer enn kompenserer.

I henhold til artikler ute på nettet ble det laget 25 000 eksemplarer av boksen over en periode på tre år. Min nåværende har nummeret 12 068. Tipper at den første lå en del lavere

Vis full størrelse

Vis full størrelse

20 Greatest Hits (Parlophone, PCTC 260) UK #10
20 Greatest Hits (Capitol, SV-12245) USA UK #50

Denne er stygg. Egentlig styggere enn «Reel Music». The Beatles hadde vært forskånet for «greatest hits»-viruset. Bandet var jo hevet over den slags trivialisering av musikken de skapte. Samlinger hadde man sett, men de fleste av dem plukket med nennsom hånd fra hele katalogen. «20 Greatest Hits» spilte bare på én streng, hits, hits og atter hits, og appellerte med den tittelen kun til folk som ikke hadde noe spesielt forhold til The Beatles, men som syntes én plate kunne være kjekt å ha. Slike mennesker bør man aldri ta hensyn til. De fortjener ingen Beatles-plate. De fortjener å spise gresshopper.

Slik valgte altså EMI å markere 20 års jubileet for utgivelsen av «Love Me Do»: Med feil versjon på single og med en «greatest hits» for idioter. Det var åpenbart at ingen av de tre gjenlevende beatlene brød seg stort om hvordan fortiden deres ble behandlet.

De britiske og amerikanske versjonen av albumet skiller seg fra hverandre da Capitol hadde vært temmelig lett på singel-avtrekkeren i årene 1964-66 og pepret amerikanerne med ekstra single-utgivelser.

Den engelske versjonen av «20 Greatest Hits» følger i utgangspunktet samme plan som «1» senere skulle gjøre i den forstand at den plasserer The Beatles’ britiske no. 1s i kronologisk rekkefølge. Man viser knefall for Guinness Book Of British Hit Singles’ historieforfalskning ved å utelate «Please Please Me» (nr. 1 på alle lister i Storbritannia unntatt den Guinnes bruker, og en liste var den minst etterrettelige av dem alle). «Strawberry Fields Forever» /»Penny Lane» er utelatt (selv om den solgte mer enn flere av de senere titlene som er inkludert), og hele greia stopper med «The Ballad Of John And Yoko». OK, de er konsekvente, de følger Guinness, bortsett fra i ett tilfelle: «Love Me Do» er med. Og selvfølgelig i feil versjon. Når havnet den blant gruppens 20 største slagere?

Det er en håpløs samling, og man gjør beste i ikke å ha den stående i hyllen hjemme. Musikkpolitiet er i sin fulle rett hvis du får juling.

Over i USA hadde nøyaktig 20 låter nådd 1. plass i årene 1964-1970. Det gjorde saken enkel. Albumet er bedre balansert enn det britiske i og med at det går hele veien, til og med «The Long And Winding Road», og dessuten har med «Penny Lane». Men de slet med spilletidsgrensen for en vinyl-LP og måtte kappe to minutter av «Hey Jude», hvilket gjør albumet unikt – om man ønsker en to minutter kortere versjon av «Hey Jude», vel og merke. For amerikanerne var albumet også interessant fordi de endelig fikk ekte stereo-versjoner av «I Want To Hold Your Hand» og «I Feel Fine». Det tok altså 18 år. Like lang tid som det var siden Hitler døde da «From Me To You» kom ut.

«20 Greatest Hits» låter gymsokk – både den amerikanske og den britiske – da det er presset inn for mye musikk på hver side. Jeg tror jeg spilte mitt eksemplar én gang.

«1» gjorde LP’n overflødig og er tross alt en bedre og mer utfyllende reise – selv om jeg fortsatt vil protestere på nødvendigheten av å bruke temaet number ones på en Beatles-samler. Særlig når man bruker Record Retailers usle liste som underlag for 60-tallet.

Innhold:

Alle låter signert Lennon–McCartney.

UK-versjonen

Side 1
"Love Me Do"
"From Me to You"
"She Loves You"
"I Want to Hold Your Hand"
"Can't Buy Me Love"
"A Hard Day's Night"
"I Feel Fine"
"Ticket to Ride"
"Help!"
"Day Tripper"
"We Can Work It Out"

Side 2
"Paperback Writer"
"Yellow Submarine"
"Eleanor Rigby"
"All You Need Is Love"
"Hello, Goodbye"
"Lady Madonna"
"Hey Jude"
"Get Back"
"The Ballad of John and Yoko"

US-versjonen

Side 1
"She Loves You"
"Love Me Do"
"I Want to Hold Your Hand"
"Can't Buy Me Love"
"A Hard Day's Night"
"I Feel Fine"
"Eight Days a Week"
"Ticket to Ride"
"Help!"
"Yesterday"
"We Can Work It Out"
"Paperback Writer"

Side 2
"Penny Lane"
"All You Need Is Love"
"Hello, Goodbye"
"Hey Jude" (kappet ved 5:09)
"Get Back"
"Come Together"
"Let It Be"
"The Long and Winding Road"

1985

Februar 1985

Sessions (Parlophone, ikke utgitt)

Platen som aldri kom, men som muterte og vokste til “Anthology”-prosjektet. De kom så lang at det ble laget cover og spikret innhold. Dette er det først av to covervarianter, den andre er i sort/hvitt.

Innhold:

Side one
1 Come and Get It (McCartney) 2 30 – demo spilt inn av Paul, juli 1969
2 Leave My Kitten Alone (Johnston–Turner–McDougal) 2 56 – Beatles for Sale-øktene, august 1964
3 Not Guilty (Harrison) 3 22 – White Album-øktene, august 1968
4 I’m Looking Through You (Lennon–McCartney) 2 53 – tidlig versjon fra Rubber Soul-øktene, oktober 1965
5 What’s the New Mary Jane (Lennon–McCartney) 6 06 – eksperimentell White Album-innspilling, august 1968

Side two
1 How Do You Do It? (Murray) 1 57 – prøvespilt 1962, aldri utgitt
2 Besame Mucho (Velázquez–Skylar) 2 36 – tidlig Decca-prøve og Abbey Road-take, juni 1962
3 One After 909 (Lennon–McCartney) 2 46 – innspilt mars 1963
4 If You’ve Got Trouble (Lennon–McCartney) 2 48 – Ringo-spor fra Help!-øktene, februar 1965
5 That Means a Lot (Lennon–McCartney) 2 29 – innspilt februar 1965, gitt bort til P. J. Proby
6 While My Guitar Gently Weeps (Harrison) 3 25 – akustisk demo, juli 1968
7 Mailman, Bring Me No More Blues (Roberts–Cates–Daniel) 1 55 – cover under Get Back-øktene, januar 1969
8 Christmas Time (Is Here Again) (Lennon–McCartney–Harrison–Starkey) 1 08 – laget til fan club-juleplate, november 1967

1987

Februar - april - juni - august - september - oktober 1987

Vis full størrelse

Så kom de, på rekke og rad. Beatles på CD. De fire første i mono. “Help!” og “Rubber Soul” i remixer som George Martin ikke kunne huske da han ble stilt spørsmålet om hvorfor 20 år senere. De opprinnelige 1965-mixene bor nå som bonus innslag i mono CD-boksen. EMI får det aldri ordentlig til.

1 Please please me UK #32
2. With the Beatles UK #40
3. A hard day’s night UK #30
4. Beatles for sale UK #45
5. Help! (1987 remix) UK #61
6. Rubber soul (1987 remix) UK #60
7. Revolver UK #46
8. Sgt. Pepper’s lonely hearts club band UK #3
9. The Beatles (White Album) UK #18
10. Yellow submarine UK #60
11. Magical mystery tour UK #52
12. Abbey Road UK #30
13 Let it be UK #50

1988

Mars 1988

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Past Masters Volume One, CD (Parlophone, CDP 7 90043 2) UK #49, USA #149
Past Masters Volume Two, CD (Parlophone, CDP 7 90044 2) UK #46, USA #121

EMIs «It was twenty years ago»-kampanje tikket og gikk gjennom 80-tallet. Ny relansert Beatles-single hver gang den aktuelle platen passerte sitt 20 års-jubileum. Noen av dem var som snarest innom den nedre delen av britenes hitliste. Det var en hard kjerne på ca. 5 000 mennesker som kjøpte disse utgavene. Enkelte titler gikk spesielt godt og krøp opp mot 10 000. Beskjedne tall, men øyensynlig tilstrekkelig til å holde leken gående.

Ellers lå EMI lavt med The Beatles etter at de slapp singleboksen i desember 1982. Både EMI og markedet ventet. Etter hvert med stigende utålmodighet. CD’en var fremtidsformatet. Platebransjens nye baby. Salget eksploderte, og folk begynte å disse vinyl. Men hvor ble det av The Beatles?

Jeg var definitivt ikke blant CD-pionerene. Mens Tor omfavnet formatet og snart hadde flere hundre titler, holdt jeg vinylstand og uttrykte stor skepsis. En dag fikk jeg en primitiv liten CD-spiller, jeg husker ikke av hvem, og koblet den til anlegget. Jeg hadde én CD. Åge Aleksandersens «Eldorado». Den gikk ikke hjem hos slemme-Tor når vi kastet margueritaene i oss hver mandag i min leilighet på Hovseter. Vi kalte oss «klubben», vi utvekslet hemmelige håndtrykk (innført av Milde som lånte ideen fra filmen «Fahrenheit 451»).

Det var selvfølgelig bare et tidsspørsmål før trassen ville ryke. Og da den gjorde det omskapte jeg meg til CD-mannen over natten og bar sprengfulle poser med anmelder-LP’er til en av platebutikkene i sentrum som villig byttet vinyl mot compact-disc i blandingsforholdet to mot en. Platebransjen mente at CD’er var så flott at anmelderne helst måtte klare seg med vinylalbumet. Det ville anmelderne slett ikke. Åge Aleksandersen fikk snart selskap. CD-rekken vokste hurtig og ble til CD-hyllen som snart ble til CD-hyllene. Hovseter-mandagene tok av.

Akk, det uforglemmelige synet av Milde liggende i stabilt sideleie mens han leste ryggene på LP-platene i nederste hylle for å finne neste låt, en klassiker som få hadde hørt om – man valgte låt på omgang, og det foregikk en intern konkurranse om å sette på noe obskurt (men iørefallende) som de to andre ikke hadde hørt om og så hevde hardnakket at det var en klassiker. Men synet av liggende Milde ble sjeldnere nå som CD-rekken vokste.

Når plateselskap-babes’ene Irene og Bente kom, og det gjorde de ofte, var det duket for gavedryss. Like hauger med promo-CD’er, marguerita i glassene og musikken på 11. Man kunne ikke ha det bedre. Bortsett fra at The Beatles manglet. Det var ufattelig at verdens beste band ever fortsatte å være så motstrøms, at de som hadde skapt fremtiden nå nektet å ta del i den.

I mars 1987 entret The Beatles endelig digitalalderen med de fire første albumene. Men i mono. George Martin hadde fått lov til å bestemme, og han likte ikke hastverks stereo-miksene fra 1963 og 1964. Både kritikere og publikum protesterte. Og det så kraftig at da neste rekke kom i mai – «Help!», «Rubber Soul» og «Revolver» - var det stereoversjonene. Den dagen var klubben usedvanlig lykkelig. Vi hadde fått hvert vårt sett, vi hadde spilt «Help!» sinnssykt høyt i et forhåndsprogrammert utvalg som siden ble døpt «Beatles’ Greatest» - avspillingen foretatt med et oppstilt luftgitar-Beatles, jeg var John og Tor Paul, vi sang og koret våre respektive linjer akkurat som originalene, syntes vi, mens en opprømt Gyro kom i skade for å velte drinken sin over «Help!». Det oppdaget vi riktignok ikke før i drosjen på vei til Jeppe på Vinderen. Eieren plukket ut det fuktskadede coverheftet og hadde nedovermunn.

1. juni var det duket for «Sgt. Pepper». Coverheftene på de første syv titlene skuffet grusomt. «Sgt. Pepper» fikk luksusbehandlingen – og nådde helt opp til 3. plass på LP-listene i England. Klubben avspilte CD’en meget høyt under vorspielet på Hovseter. Derfra bar det i drosje hjem til Asbjørn Bakke som arrangerte kombinert bursdag og «Sgt. Pepper»-fest. Klubben ga ham en flott forstørret kopi fra foto-shooten av «Sgt. Pepper»-coveret, påskrevet «Til Asbjørn fra Vera, Chuck og Dave» (på baksiden), jeg husker ikke hvem som var Vera. Herman Willis styrte baren etter policyen kunden får aldri nok brennevin. Det ga generøse margueritas og indirekte støtet til rytter og rambukk mot sittende Rønsen-intermezzoet som utløste Giæver/Rolness-basketaket som umiddelbart utløste utkastelsen av Chuck og Dave. Ankomst, pandemonium og exit, alt utført i løpet av 30 minutter. Slett ikke dårlig.

Men ingen ting mot PolyGrams julefest. Mildes entré var et 10 sekunders mesterverk. To spark, først papirkurven i taket, deretter stolen vekk under Arne Berggren som havnet på ryggen og kom rasende opp igjen med veivende armer og ville slåss. Så øltrikset, vellykket på sittende Tom Skjeklesæther som fikk innholdet av sin flaske i fanget, mislykket på Pål Thowsen som drakk rødt fra et isoporbeger og følgelig hadde all grunn til å bli rasende da jeg kakket begeret ut av hånden på ham, og endelig berserk-kondemneringen av PolyGrams gull- og sølvplate-vegg som brått og brutalt ble redusert til en haug glasskår, bøyde trofeer og istykkerslåtte rammer. «De fortjente dem ikke», uttalte Milde og blødde fra en finger. Jeg overtok drosjen til noen som akkurat kom, og var hjemme før Dagsrevyen. Man ble fort sliten av disse FFF (full før fire) marguerita-vorspielene på Hovseter.

«White Album» og «Yellow Submarine» kom helt på tampen av august. Jeg kjørte med blålys opp til Frysja. Tor hadde ikke vært der ennå, hans eksemplarer lå i hentehyllen. Jeg lånte telefonen og ringte ham.

- Gjett hvor jeg er.
- Ikke på EMI håper jeg.
- Jepp. Klubben er lei av «White Album», og gjett hva jeg gjør nå?
- Eh…?
- Slikker på «White Album»-CD’n din, sa jeg.

Og så gjorde jeg det. Slik gikk det til at Tor måtte leve med vissheten om at noen hadde slikket på Beatles-CD’n hans. Lenge før han fikk den til og med. Og med lenge mener jeg her 20 minutter.

EMIs Beatles-bonanza nærmet seg nå slutten. «Magical Mystery Tour» kom i september (for et ynkelig coverhefte!). «Abbey Road» og «Let It Be» i oktober.

Endelig, i mars 1988, nøyaktig et år etter at Beatles entret CD-alderen, kom de to «Past Masters»-samlingene som inneholdt alle innspillingene som ikke fantes på gruppens LP’er. The Beatles forelå dermed komplett på CD.

Det tilspisset seg på Hovseter. Klubben var i form.

CD-teknologien utviklet seg med syvmilssteg de neste årene. Ganske hurtig ble disse Beatles-skattene hengende etter. Det vi syntes var flott lyd var plutselig ikke så flott lenger likevel. Det skulle gå 20 år før man oppgraderte digitalversjonen av The Beatles. Det var disse CD’ne med de usle coverheftene vi måtte leve med.
Men i 1987-88 var det stas.

«Past Master Volume One» og «Past Masters Volume Two» stillet et savn. Det skal de ha. «Rarities» forsøkte, men manglet for mye. Endelig fikk man alt gruppen hadde spilt inn komplett samlet på LP-plater, eller snarere den nye tids svar på LP-platen. Mono og stereo-diskusjonen gikk selvfølgelig, og det dukket etter hvert opp mange pirat-CD’er med utmerket lyd som ordnet opp i dette.

«Past Masters Volume One» spiller fordømt bra. Den gir samtidig et meget representativt bilde av gruppen i årene den dekker, 1962-1965. Her er ingen brudd i kronologien, og klassikerne sitter så tett at man til og med greier den doble dosen tysk, «Sie liebt dich» og «Komm, gib mir deine hand». Parademarsjen inkluderer noen av populærmusikkens sterkeste singler og understreker dessuten hvor velsignet alvorlig gruppen også tok sine B-sider.

Man hadde ennå ikke tenkt så langt som at det var mulig å gi to parallelle versjoner av The Beatles: Mono- og stereo-innspillingene ordnet hver for seg i to komplette sett plater. Derfor tyr man til enkelte kompromisser. De eldste låtene er alle i mono, resten i stereo. Det er uansett en korrekt avgjørelse. «Past Masters Volume One» er altså så nær det perfekte som det var mulig å komme i 1988. Med unntak av coveret. Det er spartansk og fantasiløst.

Med «Past Masters Volume Two» betaler vi konsekvensen av at EMI i 1976 valgte å gi ut det amerikanske «Magical Mystery Tour»-albumet i Storbritannia. LP’n ble i samme øyeblikk en del av den offisielle britiske LP-diskografien. Ergo glimrer nøkkelåret 1967 med sitt fravær på «Volume Two». Det gir et underlig hopp i tidslinjen fra «Paperback Writer» / «Rain» til «Lady Madonna» / «The Inner Light». Det psykedeliske og spennende innovative året som John innledet med «Let me take you down…» er borte. Man skjønner logikken i avgjørelsen. «Sgt. Pepper» inneholdt ingen av singlene og heller ingen kutt fra EP’n som kom i 1967. Men de utgjør på sin side hele «Magical Mystery Tour»-LP’n, den er i praksis et «Past Masters 1967».

Jeg mener bestemt at man burde ha ignorert det amerikanske albumet i denne sammenhengen og fylt opp «Volume 2» med alle de 11 kuttene. Det ville gitt en bedre og sannere reise og fremtvunget et litt annet tidsskille mellom de to volumene på grunn av den økede spilletiden. Det lar seg fint løse ved å følge den allerede etablerte todelingen av karrieren som ble innført med «den røde» og «den blå» i 1973. «Volume One» ville gått opp ca. ti minutter i spilletid til 52-53 minutter og sluttet med «Rain».

«Volume Two» ville på sin side mistet ti, men fått snaue 37 og landet på håndterbare 78 minutters spilletid.

Denne løsningen ville gjort «Past Masters»-samlingene til en perfekt reise aldeles fri for tidsglipp. Jeg vil gå så langt som å si at Mark Lewisohn (som er arkitekten bak samlingen) begikk en brøler. EMI og Apple er ganske rigide når de først har bestemt seg for noe, i samme øyeblikk som det ble bestemt at «Magical Mystery Tour» ikke fikk være med på «Past Masters», var det som hugget i sten og dømt til å forbli slik i evig tid. Det vil si, en viss vilje til forandring materialiserte seg da de i 2009 valgte å gi verden stereo- og mono-Beatles i to parallelle serier. Stereo-versjonen av «Past Masters» følger 1988-utgavens innhold til punkt og prikke (bortsett fra at titlene som dukket opp i mono i 1988, men som det eksisterte stereo-mikser av, nå også er i stereo). Men mono-versjonen, «Mono Masters», fjerner tre single-kutt som kun ble mikset i stereo og erstatter dem med de fire «nye» låtene fra «Yellow Submarine»-filmen, mikset i mono i 1969 for en planlagt, men kansellert EP-utgivelse den gangen. Man var altså fleksibel, med ikke med 1967.

10. november 1988 kom «Past Masters» på vinyl også, som raus dobbel-LP med en spilletid på over 90 minutter.

Fem dager senere, den 15. november, kom «brødboksen» i mørkt tre med rullende frontåpning, samtlige CD’er (inkludert «Past Masters») og en liten bok forfatter av Lewisohn. For dem som allerede hadde CD’ne var det mulig å kjøpe tombokser. Jeg fikk min av EMI, men den manglet boken. Da Tors boks inneholdt bok, holdt jeg klokelig kjeft om at min manglet. Ingenting sved dypere de fordrukne mandagskveldene på Hovseter enn når det ble oppdaget at en av oss manglet noe den andre hadde. Var vi så heldige å eie samme skatt, mens en av kveldens tilfeldige gjester klynket at han ikke hadde den, utvekslet Tor og jeg to øyeblikkelig håndtrykk og utbrøt et triumferende og tvers igjennom ondskapsfullt: «Klubben har’n».

Men å mangle boken i brødboksen var risikabelt å avsløre. Jeg dro til EMI og gråt en skvett. To uker senere hadde de skaffet meg boken. Livet føltes komplett. Det er alt for få slike øyeblikk.

Past Masters, Volume One (1988):

1 "Love Me Do" – 2:22
2 "From Me to You" – 1:57
3 "Thank You Girl" – 2:04
4 "She Loves You" – 2:21
5 "I’ll Get You" – 2:05
6 "I Want to Hold Your Hand" – 2:24
7 "This Boy" – 2:17
8 "Komm, Gib Mir Deine Hand" – 2:28
9 "Sie Liebt Dich" – 2:19
10 "Long Tall Sally" (Johnson/Penniman/Blackwell) – 1:58
11 "I Call Your Name" – 2:09
12 "Slow Down" (Williams) – 2:56
13 "Matchbox" (Perkins) – 1:58
14 "I Feel Fine" – 2:19
15 "She’s a Woman" – 3:01
16 "Bad Boy" (Williams) – 2:20
17 "Yes It Is" – 2:42
18 "I’m Down" – 2:32

Past Masters, Volume Two (1988):

1 "Day Tripper" – 2:50
2 "We Can Work It Out" – 2:15
3 "Paperback Writer" – 2:18
4 "Rain" – 3:00
5 "Lady Madonna" – 2:16
6 "The Inner Light" (Harrison) – 2:36
7 "Hey Jude" – 7:11
8 "Revolution" – 3:24
9 "Get Back" – 3:11
10 "Don’t Let Me Down" – 3:34
11 "The Ballad of John and Yoko" – 2:58
12 "Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:18
13 "Across the Universe" – 3:49
14 "Let It Be" – 3:52
15 "You Know My Name (Look Up the Number)" – 4:19

November 1988

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles Box, CD (Parlophone, CD BOX 1)

Brødboksen kommer. Smokk full av CD’er pluss et hefte.

Innhold:

1 Please please me
2. With the Beatles
3. A hard day’s night
4. Beatles for sale
5. Help!
6. Rubber soul
7. Revolver
8. Sgt. Pepper’s lonely hearts club band
9. The Beatles (White Album)
10. Yellow submarine
11. Magical mystery tour
12. Abbey Road
13 Let it be
14. Past masters Vol 1
15. Past masters Vol 2

1993

September 1993

1962-1966, CD (Apple, CDPCSP 717) UK #3
1967-1970, CD (Apple, CDPCSP 718) UK #4

Ikke noe ved disse. Jeg var mektig skuffet. Både over de ulekre jewelboksene og det faktum at man ikke utnyttet CD-formatet og dyttet inn flere låter. Dette var bare stusselig. Men jeg vokste da heller ikke om med den røde og den blå. Men det var mange nok som faktisk gjord det, og disse første CD-utgaven solgte et helvete.

Vis full størrelse

Vis full størrelse

1994

November 1994

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Live At The BBC, CD (Apple, 7243 8 31796 2 6) UK #1, USA #3

Jeg visste alt om dårlig lyd i 1994. Det skyldtes alder og lang fartstid. Mitt første møte med det lovede land, England, skjedde i juli 1971. Tormod og jeg tok MS Blenheim fra Kristiansand til Harwich, taklet et kraftfullt godværshav som slo bølger helt opp på broen og den ene passasjeren etter den andre ned i stabilt sideleie. Før midnatt var baren en avfolket slagmark av oppkast, glasskår og gjenglemte damevesker… og båten et spøkelsesskip. Ikke en kjeft å se. Bare stinkende spor i korridorer og på toaletter.

Tormod og jeg var de eneste overlevende da vi under hele overfarten fulgte en nøye planlagt diett, en halv sjøsykpille annen hver time, alltid litt mat i maven, ikke en dråpe alkohol. Vi sto av setene vi hadde kjøpt plass i da man da fikk korridorlyset rett i øynene, men laget i stedet et fint sted på gulvet i en mørk korridor ved å dandere sofa- og stolputer under soveposene. Vi sov som stener og våknet midt i frokostkøen. Det var ikke fullt så stilig. Vi hadde vært for sløve til å oppdage at veggen vi hadde lagt oss mot i virkeligheten var døren inn til kafeen. To bustete og uglesette snart 19-åringer utførte den krevende øvelsen «stående påkledning i lukket sovepose». Vi fikk ikke beholde plassen i køen engang.

London var overveldende, og Preben og kameraten hans usedvanlig kjipe. De lånte en leilighet og hadde gitt oss adressen. Da vi banket på og sto der på trammen, grimete og fæle med sekkene på ryggen og en kjeftende drosjesjåfør bak oss som klaget over for lite driks, hadde de ikke de glade ansiktene de pleide å bruke når de var invitert på festene til Tormod på Jar. De slapp oss inn under tvil, gjorde det øyeblikkelig klart at her kunne vi ikke være, fikk et forbigående anfall av vennlighet da de oppdaget vodkaflasken jeg hadde kjøpt på båten, men mistet straks interessen da jeg demonstrativt gugget i flasken før jeg tok en slurk. Så måtte vi ut.

Det skulle være en teltleir for sånne som oss på et sted som het Wormwood Scrubs. Drosjesjåføren virket skeptisk da vi oppga den svevende adressen og lurte på om vi skulle besøke noen of our kind. Vi skjønte ikke hva han mente før senere. Det lå et fengsel der. Men det så vi aldri. Wormwood Scrubs viste seg nemlig å være alle gresspleners mor, den var et hav så langt øyet rakk uten så mye som en busk å søke tilflukt under i den bakende solsteken. Drosjesjåføren jaget oss ut. Hvor er campen, spurte vi? Just walk, svarte han og kjørte.

Vi gikk og gikk over gressprærien, luften dannet bølgemønstre i horisonten. Vekten på sekkene våre syntes å øke for hvert skritt vi tok. Av og til måtte vi sette sjøben. Det skjedde stadig de første dagene. Kroppen hadde ennå ikke skjønt at vi hadde forlatt Blenheim. Teltleiren steg omsider, først nølende, frem fra disen. Det var et stort telt, et veldig stort telt. Det vandret hippier rundt. De var vennlige og tallrike og sandalkledte. De røkte gledestobakken sin åpenlyst, og en av dem, en spinkel franskmann med John Lennon-briller, trakk oss til side med en gåtefull mine og overrakte to små trekkpapirbiter. Velkommen sa han, spis dette. Det ville vi slett ikke. Syre, sa han, kosmisk, bevissthetsutvidende. Vi vil mye heller ha øl, sa de to forsiktige hippiene fra Bærum. Franskmannen forandret uttrykk. Blikket ble ondt. Er dere tystere? Nei, vi foretrekker hasj. Vi ga ham peace-tegnet. Han virket ikke overbevist.

Teltet var enormt. Det var ingenting annet der inne enn militærgrønne køyesenger av stål. På rekke og rad. Hundrevis. Kanskje millioner. Vi ble anvist vår seng, Tormod valgte underkøyen. Fjærene i overkøyen hadde røket et par steder. Tormod var en smarting.

Vi var ikke så flinke med London. Vi ante ikke hvor man gikk, så det ble til at vi vandret rundt i det klassiske området rundt Soho, med Piccadilly Circus og Oxford Circus som knutepunkter – og en og annen utflukt til Hyde Park. Vi satt mye på puber. En dag komjeg over signaturene til John og Yoko. De satt i en bokhandel i Oxford Street og signerte Yokos «Grapefruit». “Thank you” sa jeg og takket i hånden, da John rakte meg boken. “You’re welcome”, svarte han, og la til et “peace” om jeg husker rett. Mitt korteste intervju ever. Boken har jeg ennå.

Jeg presterte forresten å havne på plassen rett bak Nick Drake da jeg var nede og sjekket den legendariske Soho-klubben Les Cousins. Det var sparsomt med folk, og en ung Al Stwart ga en spontan kortkonsert borte ved vognhjulet. Nick Drake reiste seg og forsvant tidlig. Jeg gjenkjente ham fordi jeg hadde de to første LP’ne hans. Men jeg turte ikke snakke til ham. Han så bare ned. Vi var nok like sky begge to.

Tormod og jeg hadde gjerrige reisekasser, men fordi London kjedet oss sløste vi litt bort på en tur til Brighton. Vi spiste ordentlig vond engelsk frokost i en snackbar hvor fettet dryppet fra vegger og tak. Stranden var av ørsmå rullesten og vanskelig å forsere. Vi kjørte spøkelsestoget ute på Palace Pier, og det var først og fremst skremmende fordi vognen som skramlet rundt i bekmørket tok ekstremt brå svinger, vi falt nesten ut hver gang, og var skjelvende klar over hvor langt det var ned til sjøen – om vognen skulle spore av. På en pub traff vi en skummel dame med tatoveringer som inviterte oss til å komme ned på stranden ved midnatt «to play lots of funny games». Det lovet vi, spanderte drosje på oss selv rett til stasjonen og kom oss til helvete og med hamrende hjerter ut av Brighton før solnedgang. Lots of funny games. Særlig.

Egentlig, og nå nærmer jeg meg årsaken til dette tilbakeblikket, var summen av denne min første London-tur plateinnkjøpene. Det var storveis å gå i Londons plateforretninger. Selv om man jo hadde disse platene i Norge også. Jeg gjorde to innkjøp – og det første var vaklende. Startet med «Sticky Fingers». Satt så på puben vegg-i-vegg og begynte å angre. Gikk tilbake og byttet til den flunkende nye «Every Good Boy Deserves Favour» med The Moody Blues. Angret igjen, og endte med å kjøpe Emerson, Lake & Palmers «Tarkus». Den andre fant jeg i en butikk i Carnaby Street som duftet tungt av patchuli. En ung, vennlig hippiedame solgte smykker og kjoler og mye rart, også LP-plater. Disse sto i en kasse på gulvet. Blant annet Donovans «H.M.S. Donovan» som jeg aldri hadde hørt om. Ikke så rart da den egentlig ikke var utgitt ennå. Eksemplaret hadde tilhørt Allen Evans, anmelder i New Musical Express – avisens kontorer lå rett over gaten. Jeg fikk den for to pund.

Lenger opp i Carnaby Street sto en munnrapp kar og påkalte vår oppmerksomhet. På det høye plankegjerdet bak ham hang det tett i tett med LP-plater, alle i merkelig anonyme covere. Helst hvite, men også noen gule og oransje med en tittel stemplet på. Jeg hadde aldri sett bootlegs før. Her vrimlet de. «These are records you will not find anywhere else», skrøt han. «What do you like? Zeppelin, Dylan, Beatles, the Stones?» Skepsisen smuldret opp, reisekassen ulmet i lommene. Vi studerte coverne, innleggsarkene med sin mangelfulle informasjon, og ikke minst studerte vi vinylen. De fleste platene var ikke sorte, men sprakende røde, gule, blå og grønne. Noen var endog spraglete. Vil ha-genene putret.

Mens vi sto slik og siklet over skattene som vi ikke ante hvordan lød, gikk et fløytesignal lenger ned i Carnaby Street. Brått ble det aktivitet hos gateselgerne. Tepper ble slengt over varene. Vår mann dro en diger presenning ned over utvalget på gjerdet. Just a minute, sa han. Like etter kom en bobby spaserende forbi. Han smilte skjevt. «De vet hva vi driver med, men de lar oss holde på så lenge de slipper å se det».

Vi kjøpte mye. Veldig mye. Jeg voktet skattene. Jeg bar dem med meg rundt i London under resten av oppholdet. Tok ikke sjansen på de tyvaktige hippiene i teltleiren. Om natten plasserte jeg dem nederst i soveposen, og sov urolig med føttene høyt.

Skuffelsen kom ved hjemkomst. For hver plate som fikk en runde på grammofonen steg fortvilelsen. Gul, blå, rød. Gildt å se på. Men for en forskrekkelig lydkvalitet. Led Zeppelins «Live On Blueberry Hill» lød som skramling i et tinnspann. Hendrix skar i trommehinnene og ignorerte bassfrekvensene. Jeg ringte Tormod. «Har du hørt på plastbitene?» Så lo vi. Det var det verste vi hadde hørt noen gang. Her var bare ett å gjøre: Full fart til Ringstrøm og bli kvitt skiten. Bootlegs var et uvanlig syn i Norge i 1971, så Ringstrøm ga oss helt greie priser, etter dvelende signaturnøling, selvfølgelig, han ga deg alltid følelsen av at han hadde gjennomskuet deg, selv når det ikke var noe å gjennomskue.

Jeg beholdt noen få titler. Bob Dylans «In 1966 There was» (den såkalte Royal Albert Hall-konserten) lød faktisk som en kule. The Beatles’ «Kum Back» (en tidlig versjon og miks av det som skulle bli «Let It Be»-albumet) lød også helt greit – og interessant. «Yellow Matter Custard» lød kass, men besto av låter jeg aldri hadde hørt Beatles spille før. Det ble mitt første møtte med det vi kjenner som BBC-opptakene. Den ulne lyden, den skranglete fremføringen, det gjorde vondt i ørene. Det ga meg ingen glede utover vissheten om at jeg hadde platen. Kjekk å ha. Så vidt.

«Yellow Matter Custard» lød kass og gjorde vondt i ørene.

BBC-opptakene begynte kanskje på feil fot i forhold til meg. Men selv da jeg fikk tak i versjoner som hadde forbedret lydkvalitet, likte jeg dem ikke. Gruppen lød aldri bedre enn skyggen av seg selv. Så sent som i 1993 kjøpte jeg den svære 9 CD-boksen til Great Dane, «The Complete BBC Sessions», etter påtrykk fra Arve Strømsæther. Boksen var flott som pokker med et utmerket, tykt og gjennomillustrert hefte som fortalte hele historien. Men jeg likte fortsatt ikke det jeg hørte.

Takket være Great Dane fikk EMI og Apple omsider ut fingeren. 30. november 1994 lanserte de den første samling «nye» Beatles-innspillinger siden 1977, «Live At The BBC». 56 sanger og 13 dialog-klipp fordelt på to CD-plater, 30 av låtene hadde gruppen aldri gitt ut i noen som helt variant tidligere. Det skapte voldsomme forventninger i markedet. Albumet solgte 8 millioner eksemplarer, nådde 3. plass på Billboard-listen og toppet i England. Var det egentlig fortjent?

The Beatles’ unike posisjon i Storbritannia i årene 1963-65 ga dem fri tilgang til landets statlige kringkaster BBC. Om de hadde orket og hatt tid kunne de sannsynligvis flyttet inn der. I 1963 og 1964 medvirket de i til sammen 47 show, hvorav 15 utgjorde en ukentlig serie de hadde gående i 1963 som het «Pop Go The Beatles». Det ga dem så mye spilletid at de kunne bruke den til mer enn å promovere ferske plateutgivelser. The Beatles valgte å fokusere på sine musikalske forbilder, musikken som skapte dem. BBC-opptredenene var deres thank you til det amerikanske jordsmonnet som de hadde suget næring fra: Rhythm & blues, rock’n’roll, country, tidlig Motown og sangsmedene i the Brill Building.

Historisk veldig interessante opptak. Men ikke like morsomt for øret. I hvert fall ikke i store doser. Det er selvfølgelig urettferdig å bedømme BBC-opptakene etter samme kriterier som man bedømmer gruppens offisielle innspillinger. BBC-opptredenene var ment som øyeblikksunderholdning. Ingen tenkte at dette skulle bevares for ettertiden, gjøres tilgjengelig for offentligheten og gi kjøperne muligheten til å høre opptakene igjen og igjen og utsette dem for detaljert granskning. Det var poff! gjennom rommet, ut vinduet, og borte vekk. Takk for seg. Lytteren skulle ikke oppleve mer enn dette streifet av glede over å dele et upretensiøst øyeblikk med The Beatles.

BBC tilbød meget primitive opptaksforhold, lysår fra hva gruppen kunne boltre seg med hos EMI i Abbey Road. Det gikk i mono, mulighetene for pålegg var minimale og trange tidsrammer utelukket muligheten for å spille inn låter om igjen. Det var fort og gæli, med et smil om munnen, lett inspirert av den uformelle omgangstonen med programlederen. Faktisk lyder gruppens konsertinnspillinger fra samme tidsrom tøffere og hardere. Det er som oftest noe lettbent og uforpliktende over BBC-stoffet.
Man hører at gruppen kan spille, og man lar seg imponere av deres brede kjennskap til amerikansk musikk, det er mange eksempler på smalere valg og mindre kjente låter.

Men selv ikke rock’n’roll-låtene går i strupen på deg. De lirer numrene av seg med mye skrammel og lite punch og sjelden særlig finesse, det står ikke akkurat om livet. Symptomatisk nok tok ikke BBC vare på mange av opptakene. Det var heller ikke meningen. Da man skulle hente inn låtene til «Live At The BBC» viste det seg at tapearkivet var fullt av huller, så måtte man ty til BBCs vinylpressinger (som de sendte til sine kontorer i utlandet) pluss opptak fans satt på (gjerne tatt fra radioen den gang programmene ble sendt). Selv om George Martin nedla mye arbeid i å rense opptakene og gi dem mer punch, er og blir «Live At The BBC» en marginal lytteropplevelse.

Bare unntaksvis berøres magien vi kjenner fra de offisielle studio-utgivelsene. Fremst i rekken står «Soldier Of Love» som på tross av spartanske fremføring glatt tåler å bli målt mot de bedre innslagene på «Please Please Me»-albumet. Det er Lennon-Beatles på sitt aller beste med medrivende korsvar fra Paul og George. Versjonen av «Baby It’s You» holder også definitivt vann. Og man mottar med takk den eneste tilgjengelige Beatles-innspillingen av Lennon/McCartneys «I’ll Be On My Way» (som de ga bort til Billy J. Kramer). «Lonesome Tears In My Eyes» sto modell for «The Ballad Of John And Yoko» og har spesiell interesse av den grunn. Ellers er jeg imponert over gode versjoner av «I’m A Loser», «She’s A Woman» og «Ticket To Ride».

Men å spille albumet non stop og tvers igjennom er ingen stor opplevelse. Dessuten er de stadige verbalduellene mellom bandet og programlederne ikke like morsomme når du hører dem for 17. gang.

Jeg skal ikke disse «Live At The BBC». Albumet åpner vinduet til en periode på 60-tallet da alt var mulig og britiske ungdommer var så privilegerte at de fikk servert nye og friske spillopper fra The Beatles rett i øret nesten hver eneste uke. For et radiotilbud! Vi som vokste opp med Ønskekonserten måtte nøye oss med våre egne plater og Narvesen (NME, Melody Maker, Fabulous, Pop Pics). Beatles var langt unna, utilnærmelig langt unna. Mitt første møte med BBC-opptakene skjedde altså året etter at The Beatles ble oppløst, og jeg fikk ikke akkurat nostalgikicket av de skranglete låtene og den ulne, skurrende lyden. Gul vinyl eller ikke. Jeg følte meg bare passe lurt av en veltalende sleiping i Carnaby Street.

«Yellow Matter Custard»-opplevelsen sitter fortsatt i. Jeg kommet nok aldri til å bli en stor fan av BBC-greiene. De er for skjødesløst spilt, mangler både magi og punch og lever ene og alene på sjarmen. Med unntak av noen ytterst få innslag. «Soldier Of Love» klart det beste.

Noe helt annet med 1966-opptakene til Dylan, ikke fra Royal Albert Hall som alle trodde, men fra Manchester. Den bootlegen er en av de mest kraftfulle platene jeg vet om. I 1998 ble den endelig utgitt offisielt som andre halvdel av dobbel-CD’en «Live 1966/The Bootleg Series Vol. 4». Rart å tenke på at da jeg var i London sommeren 1971 var det bare fem år siden den Dylan-konserten. Like lenge som det i dag er siden 2015. Men det føltes som en evighet. Jeg var snart 19, i ’66 var jeg 14. Det er mer enn en evighet. Det var også fem år siden «Revolver», og åtte år siden 1963… Og slik kan man fortsette.

Nå er det 54 år siden jeg dro til London med Tormod. Det er mer alvorlig.

Innhold:

CD 1
1 Beatle Greetings (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
2 From Us to You (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
3 Riding on a Bus (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
4 I Got a Woman (Charles/Richard)
5 Too Much Monkey Business (Berry)
6 Keep Your Hands off My Baby (Goffin/King)
7 I’ll Be on My Way
8 Young Blood (Leiber/Stoller/Pomus)
9 A Shot of Rhythm and Blues (Thompson)
10 Sure to Fall (in Love with You) (Perkins/Claunch/Cantrell)
11 Some Other Guy (Barrett/Leiber/Stoller)
12 Thank You Girl
13 Sha La La La La! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
14 Baby It’s You (Bacharach/David/Williams)
15 That’s All Right (Mama) (Crudup)
16 Carol (Berry)
17 Soldier of Love (Cason/Moon)
18 A Little Rhyme (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
19 Clarabella (Penn)
20 I’m Gonna Sit Right Down and Cry (Over You) (Biggs/Taylor)
21 Crying, Waiting, Hoping (Holly)
22 Dear Wack! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
23 You Really Got a Hold on Me (Robinson)
24 To Know Her Is to Love Her (Spector)
25 A Taste of Honey (Scott/Marlow)
26 Long Tall Sally (Johnson/Blackwell/Penniman)
27 I Saw Her Standing There
28 The Honeymoon Song (Hadjidakis/Sansom)
29 Johnny B. Goode (Berry)
30 Memphis, Tennessee (Berry)
31 Lucille (Collins/Penniman)
32 Can’t Buy Me Love
33 From Fluff to You (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
34 Till There Was You (Willson)

CD 2
1 Crinsk Dee Night (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
2 A Hard Day’s Night
3 Have a Banana! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
4 I Wanna Be Your Man
5 Just a Rumour (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
6 Roll Over Beethoven (Berry)
7 All My Loving
8 Things We Said Today
9 She’s a Woman
10 Sweet Little Sixteen (Berry)
11 1822! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
12 Lonesome Tears in My Eyes (Burnette/Mortimer/Burlison/Dorsey)
13 Nothin’ Shakin’ (Colacrai/Fontaine/Lampert/Gluck)
14 The Hippy Hippy Shake (Romero)
15 Glad All Over (Bennett/Tepper/Schroeder)
16 I Just Don’t Understand (Wilkin/Westberry)
17 So How Come (No One Loves Me) (Bryant/Bryant)
18 I Feel Fine
19 I’m a Loser
20 Everybody’s Trying to Be My Baby (Perkins)
21 Rock and Roll Music (Berry)
22 Ticket to Ride
23 Dizzy Miss Lizzy (Williams)
24 Kansas City/Hey-Hey-Hey-Hey! (Leiber/Stoller/Penniman)
25 Set Fire to That Lot! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
26 Matchbox (Perkins)
27 I Forgot to Remember to Forget (Kesler/Feathers)
28 Love These Goon Shows! (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey)
29 I Got to Find My Baby (Berry)
30 Ooh! My Soul (Penniman)
31 Ooh! My Arms (Bartholomew/Penniman)
32 Don’t Ever Change (Goffin/King)
33 Slow Down (Williams)
34 Honey Don’t (Perkins)
35 Love Me Do

1995

November 1995

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Anthology 1, CD (Apple, 7243 8 34445 2 6) UK #2, USA #1

«Anthology»-seriens svakhet, bortsett fra at den gir en noe oversminket reise gjennom The Beatles’ historie, er John Lennons fravær. Han er her. Men han er her ikke på de samme premissene som George, Paul og Ringo er. John forsvant ut av livet i 1980. Han fikk aldri de ekstra forsonende årenes avstand til begivenhetene som de andre. De tre har hver på sin måte bearbeidet fortiden over et betydelig tidsrom, og ikke minst er de gått inn i den siste modningsprosessen sammen. Arbeidet med «Anthology» var ikke minst et stykke samhandlingsterapi. De snakker ikke bare om hverandre, men også til hverandre. De er på alle måter musketerne 25 år etter.

Trioens refleksjoner kommer dels som voice overs, dels som intervjuutdrag tapet i nåtid. John Lennon gis like stor plass, men intervju-bitene er gamle, fanget til dels alt for nær begivenheten til at de kan gis samme verdi. Han fikk aldri denne sjansen, og det er slett ikke sikkert at han ville gått god for de gamle spissformuleringene om han hadde fått leve. Man griper seg stadig i å tenke: Hva ville John sagt om dette i dag? Man savner hans tilstedeværelse ved kjøkkenbordet til George, eller ute i haven hvor de tre sitter i gresset i solen og erindrer sammen – om bare John hadde sittet der, også han med en ukulele, og vært aldersmild med de andre.

Johns røst er der hele veien, men mens de tre andre har kunnet redigere seg selv, er det Yoko som har hatt det siste ordet om hvordan Johns erindringer skal fremstå og bidra til det hele bildet. Det er litt forstyrrende å vite det. Hun blir den usynlige femte hånden. Vi vet ikke i hvilken grad hun benyttet seg av sitt mektige enkemandat, men vissheten om at hun kunne er distraherende. Litt sånn er dette intervjufragmentet relevant her, eller er det Yoko som har bestemt at det skal være det? Hvilke John-uttalelser blokkerte hun bruken av?

Det er selvfølgelig en vag og mistenksom innvending. Men til mitt forsvar må jeg si at Yoko ikke akkurat er kjent for å holde fingrene av fatet. Jeg påberoper meg klok av skade-argumentet.

TV-serien «Anthology» var uansett en underholdende reise. Spekket med fascinerende klipp fra gruppens tid som the toppermost of the poppermost, rikelige mengder med musikk, mye man aldri hadde hørt før, elegant fortalt, og med mange rørende innsmett fra den forsonende nåtid – med Paul og Georges spontanomfavnelse i studio som et av høydepunktene.

«Anthology» ble markedsført som en verdensbegivenhet, og var det også. En 6 timers TV-dokumentar, en serie på tre dobbelt-CD’er – utgitt med noen måneders mellomrom – to nye innspillinger utgitt på hver sin single (også med noen måneders mellomrom), hele TV-serien på VHS i 1996 (på DVD i 2003), og endelig «Anthology» coffee-table boken, utgitt i 2000.

Serien fikk en del kritikk fordi den glattet over mange av de vondeste bitene. Men hva hadde man egentlig ventet? Når fire forskjellige interesser står overfor hverandre sier det seg selv at kompromisser må inngås. Hele prosjektet står i forsoningens tegn. Det er også en verdi. Paul, George, Ringo og Yoko unngår bevisst å tråkke hverandre på tærne. Salige George er vel den som fremstår tydeligst, tidvis leverer han beske replikker, men med et avvæpnende glimt i øyet, som denne om konflikten med Paul: «He was 8 months older than me - he was always 8 months older than me.»

CD-versjonen kom som en tre trinns-rakett. Første del, «Anthology 1», utgitt samtidig med TV-dokumentarens premiere. CD’ne dekker årene 1958-1964, solgte kolossalt på forventningene, men skadet sannsynligvis salget av de etterfølgende samlingene. Det er nemlig mye low-fi her, av historisk interesse, selvfølgelig, men relativt verdiløst for en som ønsker en reise gjennom Beatles’ eventyrland. Man gjorde dessuten tabben å stykke opp innholdet med intervjufragmenter. Det gjør seg dårlig etter et par runder på CD-spilleren. Ikke uventet er kapittel 2 og 3 fri for slike innslag. Såpass lærte man.

En annen kritikk mot prosjektet var at George Martin hadde vært mer aktiv enn godt var med noen av outtakene utover i serien. I stedet for å presentere opptakene slik de var, valgte han å klippe sammen og redigere frem helt nye versjoner. Det løftet riktignok lytteropplevelsen, men underminerte grunntanken om å ta oss med i en tidsmaskin tilbake i studio for å overvære works in progress. Perfeksjonisten Martin fornektet seg ikke.

Jeg har ikke veldig sterke meninger om denne «geskjeftige» omskrivningen av historien. Kanskje forbedringen av enkelte innslag nettopp gjør at CD’ne spiller bedre. Og han bruker jo tross alt autentisk materiale, det er ingen nye pålegg.

«Anthology 1» spiller som antydet svakest av de tre. Men det er artig å høre det legendariske 1958-opptaket av «That’ll Be The Day» og «In Spite Of All danger». Øvingsutdragene fra Pauls hjem i 1960 – med Stuart Sutcliffe i besetningen – er også fascinerende. Men disse første innslagene roper ikke akkurat på replay. Tre kutt fra Hamburg 1961 (the usual suspects) og fem kutt fra deres Decca audition 1. januar 1962 (inkludert to Lennon/McCartney-låter som The Beatles aldri ga ut) hever opplevelsen noen hakk, men vi beveger oss fortsatt i grenseland. Det gjør vi også da vi når de to innslagene fra gruppens EMI audition 6. juni 1962, men det ene av disse har stor historisk interesse: Versjonen av «Love Me Do» med Pete Best på trommer. Disse drøye to minuttene er angivelig den direkte årsaken til at Best fikk fyken. Måten det ble gjort på var feig og stygg, men det er et uomtvistelig faktum at Best suger i «Love Me Do». Han er dorsk, kantete og ustø, og han sliter med å holde jevnt tempo. George Martin likte låten, men ikke trommeslageren.

En trøblete og ikke spesielt lyttervennlig ferd inn i «Anthology 1». Men herfra (kutt 23) og ut er underholdningsverdien høy. Det åpner med Mitch Murrays «How Do You Do It», låten George Martin mente ville være en sterk debut, men som The Beatles saboterte for å styrke sjansene til «Love Me Do». Den muntre behandlingen de gir sangen gjør den til et sjarmtroll om ikke annet. Martin ga den videre til Gerry & The Pacemakers. De kvitterte med å ta den til topps.

Mange av samlingens alternativ-løsningene til kjente innspillinger er utrolig fascinerende. Som den elektriske «And I Love Her», den fullstendig annerledes arrangerte «Eight Days A Week», det katastrofale forsøket på å gjøre vals av «I’ll Be Back», Paris-opptaket av «Can’t Buy Me Love».

Gruppens ekstremt høye treffprosent gjorde at det sjelden lå ubrukte låter igjen etter dem når en LP var ferdig. Men det finnes noen ytterst få. Fire av dem er på «Anthology 1». «How Do You Do It» er allerede nevnt. Den neste er «One After 909», tapet samme dag som «From Me To You» og «Thank You Girl», men aldri fullført. Gruppen husket likevel denne låten så godt at de hentet den frem igjen i januar 1969 under innspillingen av det som skulle bli «Let It Be»-albumet. 1963-versjonen er lettere i draget, men også her hører du at de liker å spille den. «You Know What To Do» er en George Harrison-demo, innspilt 3. Juni 1964, same dag som Ringo ble innlagt på sykehus med halsinfeksjon. Det er en typisk demo, spartansk i kompet, og om ikke annet viser den at George fortsatt hadde til gode å skrive en god oppfølger til «Don’t Bother Me». «Leave My Kitten Alone» ble innspilt 14. august 1964, samme dag som «Mr. Moonlight», og det er ubegripelig at de ikke gikk for denne i stedet for den fryktelige «Moonlight» da de programmerte «Beatles For Sale».

Ellers byr «Anthology 1» på en rekke gnistrende live-innspillinger. Man får de legendariske tre fra Royal Command Performance 4. november 1963 hvor Lennon introduserer «Twist And Shout» med å oppfordre dem i de billige setene til å klappe takten, mens resten kan nøye seg med å rasle med smykkene. Aller best er innslagene fra svensk TV 24. oktober 1963. Versjonen av «Money» er stålhard og hetere enn helvete.

For mange var likevel størst forventninger knyttet til den nye låten, «Free As A Bird». The Beatles hadde ikke vært i et platestudio sammen siden januar 1970 (da manglet også John Lennon), drøyt 24 år senere var de tilbake. Som utgangspunkt brukte de en av Lennons mono kassettdemoer fra 1977. Skral lyd, ujevnt tempo, uferdig komposisjon. Jeff Lynne renset og justerte opptaket, Paul og George skrev en bro som de sang på omgang, Paul skygget demoens piano og Johns røst, George la inn sin signatur-slide, lydbildet ble ytterligere spent ut med kassegitarer og flerstemte sangharmonier, dertil kom Pauls bass og Ringos tunge, minimalistiske trommekomp. Særlig sangharmoniene og de gnudrede, dypt vibrerende slide-tonene til George og ikke minst soloen hans ga innspillingen identitet.

Man kan innvende at låten kommer farlig nær Jeff Lynnes «sound», kassegitardrivet er umiskjennelig ham. Men det må samtidig sies at han får utrolig mye ut av det spinkle utgangspunktet. «Free As A Bird» lyder som en ferdig låt. Det er ingen Beatles-klassiker, men den duger veldig godt som del av «Anthology»-prosjektet.

George Harrison var faktisk ganske skeptisk. Lennons senere arbeider imponerte ham ikke i det hele tatt, han oppfattet dem som ufokuserte og slappe. McCartney hadde imidlertid bestemt seg for å like låten, og George lot seg overtale. Både denne gang og neste. Men så satt han ned foten. Derfor mangler «Anthology 3» en ny låt.

«Anthology 1» gikk rett inn på 1. plass på Billboard-listen og solgte over 3,6 millioner eksemplarer bare i USA. Hverken kapittel 2 eller 3 oppnådde slike tall.

For egen del opplevde jeg nok denne første samlingen som litt skuffende. Den spilte som nevnt ikke veldig godt (men hadde det vært en bootleg, ville man selvfølgelig elsket den). Dessuten syntes jeg covermotivet var alt for farveløst. Til gjengjeld leverte det tykke coverheftet varene. «Anthology 1» utløste første og fremst forventninger til kapittel 2, for meg gruppens aller beste og mest spennende periode.

Anthology 1 (1995):

1 "Free as a Bird" – 4:25
2 "Speech: John Lennon – 'We were four guys… that’s all'" – 0:13
3 "That’ll Be the Day" (Holly/Petty) – 2:08
4 "In Spite of All the Danger" (McCartney/Harrison) – 2:45
5 "Speech: Paul McCartney – 'Sometimes I’d borrow… those still exist'" – 0:18
6 "Hallelujah, I Love Her So" (Charles) – 1:13
7 "You’ll Be Mine" – 1:39
8 "Cayenne" (McCartney) – 1:14
9 "Speech: Paul McCartney" – ca. 0:16
10 "My Bonnie" (Tony Sheridan) – 2:42
11 "Ain’t She Sweet" (Ager/Yellen) – 2:12
12 "Cry for a Shadow" (Harrison/Lennon) – 2:22
13 "Speech: John Lennon – 'Brian was a beautiful guy… he presented us well'" – 0:10
14 "Speech: Brian Epstein – 'I secured them… a Beatle drink even then'" – 0:18
15 "Searchin’" (Leiber/Stoller) – 2:59
16 "Three Cool Cats" (Leiber/Stoller) – 2:24
17 "The Sheik of Araby" (Smith/Wheeler/Snyder) – 1:43
18 "Like Dreamers Do" – 2:36
19 "Hello Little Girl" – 1:40
20 "Speech: Brian Epstein – 'Well, the recording test… by my artists'" – 0:32
21 "Bésame Mucho" (Velázquez/Skylar) – 2:37
22 "Love Me Do" – 2:32
23 "How Do You Do It" (Murray) – 1:57
24 "Please Please Me" – 1:59
25 "One After 909" (Sequence) – 2:23
26 "One After 909" (Complete) – 2:56
27 "Lend Me Your Comb" – 1:50
28 "I’ll Get You" – 2:08
29 "Speech: John Lennon – 'We were performers… in Britain'" – ca. 0:12
30 "I Saw Her Standing There" (live) – 2:49
31 "From Me to You" (live) – 2:05
32 "Money (That’s What I Want)" (live; Gordy/Bradford) – 2:52
33 "You Really Got a Hold on Me" (live; Robinson) – 2:58
34 "Roll Over Beethoven" (live; Berry) – 2:22

Disk 2
1 "She Loves You" (live) – 2:50
2 "Till There Was You" (live; Willson) – 2:54
3 "Twist and Shout" (live; Russell/Medley) – 3:05
4 "This Boy" (live) – 2:22
5 "I Want to Hold Your Hand" (live) – 2:37
6 "Speech: 'Boys, what I was thinking…'" – ca. 2:05
7 "Moonlight Bay" (live; Madden/Wenrich) – ca. 0:50
8 "Can’t Buy Me Love" – 2:09
9 "All My Loving" (live) – 2:19
10 "You Can’t Do That" – 2:41
11 "And I Love Her" – 1:52
12 "A Hard Day’s Night" – 2:44
13 "I Wanna Be Your Man" – 1:48
14 "Long Tall Sally" (Johnson / Penniman / Blackwell) – 1:45
15 "Boys" (Dixon/Farrell) – 1:50
16 "Shout" (Isley/Isley/Isley) – 1:31
17 "I’ll Be Back (Take 2)" – 1:13
18 "I’ll Be Back (Take 3)" – 1:58
19 "You Know What to Do" (Harrison) – 1:57
20 "No Reply (Demo)" – 1:46
21 "Mr. Moonlight" – 2:46
22 "Leave My Kitten Alone" – 2:57
23 "No Reply" – 2:27
24 "Eight Days a Week (Sequence)" – 1:25
25 "Eight Days a Week (Complete)" – 2:48
26 "Kansas City/Hey-Hey-Hey-Hey!" (Leiber/Stoller/Penniman) – 2:44

1996

Mars 1996

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Anthology 2, CD (Apple, 7243 8 34448 2 3) UK #1, USA #1

For meg det absolutte høydepunktet i «Anthology»-trilogien. Ikke så rart i og med at det også representerer den perioden i gruppens karriere som jeg liker aller best: 1965-1967. De innovative årene. De lekne årene. De var populærkulturens oppdagelsesreisende og befant seg i en tilstand av kreativ rus. De omdefinerte hva popmusikk var og kunne være. De drev regelrett rakettforskning i lydstudioet, de lot seg ikke stanse av primitiv teknologi, men utviklet sine egne løsninger og pekte dermed på behov som ga støtet til en forrykende teknologisk utvikling.

The Beatles likte ikke å gjenta seg selv. Hver sang ble behandlet som en selvstendig skapning. Den fikk sine individuelle klangfarver, sin unike løsning. I 1965 utvidet de dette til også å gjelde summen av enkeltelementene: LP-platen. The Beatles gjorde albumet til noe mer enn en samling låter, de løftet blikket fra det lille til det store, de skapte populærmusikkens svar på det brede lerret. «Rubber Soul», «Revolver» og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» inneholder en imponerende rad av The Beatles’ fineste enkeltinnspillinger, og likevel er det som helhetlige uttrykk albumene forandret hodene til folk og sivilisasjonen slik vi kjente den.

Med «Anthology 2» er George Martin bevisst ute etter å gi lytteren en berikende opplevelse. Fremfor å presentere skisser, avbrutte eksperimenter og halvgjort arbeid har han behandlet dette som et ordentlig album. Ikke hele tiden, men ofte, henter han ut kasserte biter, de alternative opptakene, fra arkivene og mikser dem sammen til ferdige mastere, som om det var 1965 eller 1966 eller 1967 igjen. Ergo får vi en rekke kjente låter mikset ferdig fra et annet råmateriale enn originalutgivelsene.

Det er kanskje juks. I hvert fall hvis man ønsker å høre tapene akkurat slik som de ble etterlatt da gruppen slapp dem og valgte en annen innfallsvinkel. Jeg klager imidlertid ikke. Jeg synes Martin har gjort en fremragende jobb. «Anthology 2» leverer den alternative reisen gjennom tre begivenhetsrike år, musikken kjenner du, men detaljene og noen av veivalgene oppleves som nye. Mange av disse alternativmiksene er sterke nok til at de kunne vært brukt som de er, om ikke gruppen hadde funnet enda bedre løsninger.

Albumet inneholder fire låter som aldri hadde vært utgitt med The Beatles tidligere. «Real Love», selvfølgelig, som åpner ballet. Og to bomskudd fra den ualminnelig kreative prosessen som skapte albumet «Help!». «If You’ve Got Trouble» var ment som Ringo-låten, skrevet av John, antagelig i tung cannabisrus da den hverken kan spilles eller synges, Ringo strever seg gjennom det stakkato marerittet og når solo-breaket med et desperat: «Rock on… anybody!» Gruppen valgte klokelig bort denne grusomme saken og erstattet den med «Act Naturally». Pauls «That Means A Lot» er strengt tatt en demo, neppe ment for «Help!» i det hele tatt. Lydkvaliteten på opptaket er svak, mye romklang (Spector light), lite i bånn, men egentlig er det en djerv komposisjon, et mørkt og larmende teenage drama med tabuordet «selvmord» flettet inn i den dommedagsklingende broen: «Love can be deep inside, love can be suicide». Utgangens desperate gjentagelse «Can't you see, yeah, can't you see, yeah»sunget i Pauls aller høyeste register med en feiende vind av Beatles-koring i ryggen er filleristende. At gruppen aldri spilte den inn på ordentlig er synd, for P.J. Probys versjon er skammelig tam (og han skusler bort den mektige finalen). Den siste av de «nye» låtene er instrumentalen «12-Bar Original» som må være resultatet av grundig inntak av skøyeraktig tobakk. Et improvisert ingenting, den går ingen steder, og tar seg god tid på å komme dit. Dette tre minutter lange utdraget fra den seks og et halvt minutt lange fullversjonen er fortsatt tre minutter for langt.

Pauls avantgarde-collage “Carnival Of Light”, som gruppen spilte inn 5. Januar 1967 ble dessverre ikke inkludert. George Harrison blokkerte den med begrunnelsen at han ikke likte avantgarde-musikk.

Albumet gir også noen smakebiter fra gruppens konserter i 1965 (en fra Shea, fire fra Blackpool) og 1966 (to fra Japan). Blackpool-opptakene fra 1. august 1965 er oppsiktsvekkende både fordi publikum faktisk legger bånd på seg og fordi gruppen leverer fremragende. «Help!» sitter som en kule, harmonier og alt, og Paul får synge «Yesterday» (nesten) uforstyrret – interessant versjon også fordi strykerarrangementet er helt annerledes og fremføres live av et helt orkester.

«Rubber Soul»-utdragene byr på tidlige versjoner av «Norwegian Wood» og «I’m Looking Through You», sistnevnte mangler broen, men er eller absolutt et sterkt alternativ til den offisielle versjonen.

«Revolver»-utdragene toppes av en underlig famlende stopp-start versjon av «Got To Get You Into My Life», Paul leter tydelig etter en løsning, og dette er ikke den. Hysterisk er versjonen av «And Your Bird Can Sing» hvor cannabishodene John og Paul er så lattermilde at de ikke greier å synge teksten. «Eleanor Rigby» presenteres helt uten vokal, bare strykerne i stereo, og dette Martin-arrangementet er faktisk sterkt nok til å stå alene.

«Strawberry Fields Forever» har sin egen seksjon. Den åpner med Johns splitter nakne, skjønne hjemmedemo. Deretter den første rå tagningen fra 24. november 1966. Og til slutt en ny Martin miks som tar utgangspunkt i take 7 (som utgjorde det første minuttet av singlen) som nå presenteres i sin helhet, men med utvidet fade hentet fra senere opptak. «Penny Lane» blir på sin side lekt med av Martin, han drar opp detaljer fra originalen som lå skjult i miksen, en vrimmel av instrumenter dukker opp og forsvinner igjen.

Fra «Sgt. Pepper» er de nyskapte «A Day In The Life» og «Lucy In The Sky With Diamonds» (satt sammen av alternative opptak fra arkivet) fascinerende for øret. Det samme er presentasjonen av «Within You Without You» uten vokal, en spennende kulturkollisjon med usedvanlig vellykket utgang, klassisk vestlig musikk møter klassisk indisk musikk, og Martin får det til å funke. En forlenget «You Know My Name (Look Up The Number)» serveres også, og i stereo.

Fra “Magical Mystery Tour”-opptakene nevner jeg den naknere “I Am The Walrus”, den helt annerledes arrangerte “Your Mother Should Know” (med pumpeorgel) og en tidligere tagning av “Hello, Goodbye” (mange fascinerende detaljer her).

«Anthology 2» sier takk for seg i det The Beatles står på reisefot til India, og sivilisasjonen slik vi kjente den sto for fall. En remiks av «Lady Madonna» med annerledes bruk av påleggene, og endelig «Across The Universe», take 2, låten de aldri klarte å finne ut av, og John skyldte som vanlig på Paul.

«Anthology 2» spiller som man skjønner helt utmerket. De mange annerledesmiksene krydrer opplevelsen. Det er biter av regnbuen, biter av drømmer og eventyr, biter av en tid tapt og sunket som Atlantis. Albumet var det eneste i trilogien som nådde 1. plass i Storbritannia. I USA nådde alle tre til topps, men «Anthology 2» lå flest uker på Billboard-listen. Jeg våger derfor påstanden at dette er det beste og mest vellykkede av kapitlene.

Men det må jeg innrømme, at jeg spiller «Anthology»-albumene svært sjelden. Er det noe serien dokumenterer er det at The Beatles foretok de riktige valgene da de plukket singler og LP-kutt.

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Anthology 2 (1996):

Disk 1
1 "Real Love" – 3:54
2 "Yes It Is" – 1:50
3 "I’m Down" – 2:53
4 "You’ve Got to Hide Your Love Away" – 2:45
5 "If You’ve Got Trouble" – 2:48
6 "That Means a Lot" – 2:27
7 "Yesterday" – 2:34
8 "It’s Only Love" – 1:59
9 "I Feel Fine" (live) – 2:16
10 "Ticket to Ride" (live) – 2:45
11 "Yesterday" (live) – 2:43
12 "Help!" (live) – 2:55
13 "Everybody’s Trying to Be My Baby" (live) (Perkins) – 2:45
14 "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)" – 1:59
15 "I’m Looking Through You" – 2:54
16 "12-Bar Original" (instrumental) (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) – 2:55
17 "Tomorrow Never Knows" – 3:14
18 "Got to Get You into My Life" – 2:54
19 "And Your Bird Can Sing" – 2:13
20 "Taxman" (Harrison) – 2:32
21 "Eleanor Rigby" (strings only) – 2:06
22 "I’m Only Sleeping" (rehearsal) – 0:41
23 "I’m Only Sleeping" (Take 1) – 2:59
24 "Rock and Roll Music" (live) (Berry) – 1:39
25 "She’s a Woman" (live) – 2:55

Disk 2
1 "Strawberry Fields Forever" (demo sequence) – 1:42
2 "Strawberry Fields Forever" (Take 1) – 2:35
3 "Strawberry Fields Forever" (Take 7 & edit piece) – 4:14
4 "Penny Lane" – 3:13
5 "A Day in the Life" – 5:05
6 "Good Morning Good Morning" – 2:40
7 "Only a Northern Song" (Harrison) – 2:44
8 "Being for the Benefit of Mr. Kite!" (Takes 1 & 2) – 1:05
9 "Being for the Benefit of Mr. Kite!" (Take 7) – 2:34
10 "Lucy in the Sky with Diamonds" – 3:06
11 "Within You Without You" (instrumental) (Harrison) – 5:27
12 "Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)" – 1:27
13 "You Know My Name (Look Up the Number)" – 5:43
14 "I Am the Walrus" – 4:02
15 "The Fool on the Hill" (demo) – 2:48
16 "Your Mother Should Know" – 3:02
17 "The Fool on the Hill" (Take 4) – 3:45
18 "Hello, Goodbye" – 3:18
19 "Lady Madonna" – 2:22
20 "Across the Universe" – 3:29

Oktober 1996

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Anthology 3, CD (Apple, 7243 8 34451 2 7) UK #4, USA #1

Sinna-Beatles, krangle-Beatles, Yoko-Beatles, John driter i alt-Beatles. “Anthology 3” er det avsluttende kapitlet. John på heroin og Yoko. George sur på Paul. Ringo lei av alle. Paul i bosse-modus i fritt fall mot depresjonene og de søvnløse nettene. Og likevel var de nok Beatles til at de klarte å prestere, selv om de ikke lenger presterte så ofte sammen.

Ingen ny Beatles-innspilling denne gang. George Harrison ville ikke. Yoko hadde gitt them «Grow Old With Me» (som er inkludert på «Milk And Honey») og «Now And Then». De begynte på sistnevnte og laget et grunnkomp, men så trakk altså George seg. Det gjensto for mye arbeid, bl.a. var teksten langt fra ferdig. Som erstatning fikk man en George Martin-instrumental, «A Beginning», angivelig ment som musikalsk fortale til Ringos «Don’t Pass Me By» på «White Album». Ikke skjønner jeg hva den eventuelt skulle ha der å gjøre, men OK. Det gir en søtvakker intro til Esher demoen av «Happiness Is A Warm Gun» som egentlig bare er en ørliten bit av sangen. Svært mange likte Esher-demoene på «Anthology 3», opptakene gruppen gjorde hjemme hos George Harrison rett før de startet på «White Album». Det funket som en slags visning av hva hver av dem hadde av materiale. Mye ble lagt til side til senere bruk. «Mean Mr. Mustard», «Polythen Pam» og «Junk» er inkludert her.

Den unplugged sitte rundt leirbålet stemningen er koselig, men for egen del ikke koseligere enn at jeg knapt gidder å spille dem mer.

Over i EMI-studioene er de snaut fem minuttene vi får av den egentlig 12 minutter lange versjonen av «Helter Skelter» interessante, en sakte, tung blues som ikke gir forvarsel om hvilket forrykt best den skulle forvandles til. En sjarmerende chugga chugga -versjon av «Ob-la-di, Ob-la-da» drevet av kassegitar og med artige, innvevde hornriff kunne fint vært utgitt som den er. Men de beste «White Album»-bitene står George for. Den sarte demoen av «While My Guitar Gently Weeps» med sitt ekstra vers er så rørende, hviskende vakker at den nesten matcher den fete elektriske versjonen med Clapton. «Not Guilty» som de gjorde over 100 forsøk på, men som likevel måtte vente helt til 1979 før George tok den frem igjen og spilte den inn selv, funker sånn passe. Spooky krim i Beatles’ hender, tøff, skurrende detektivgitar, litt vanskelig melodi med lange strofer, men den finner et slentrende groove hver gang George synger tittelen. I bunnen av bøtten ligger det infantile tøvet «What’s The New Mary Jane» som John først forsøkte å få med på «White Album», og siden på en Plastic Ono Band-single.

George Martin har som i forrige kapittel klippet sammen de beste bitene av outtakene og laget helt nye, annerledes versjoner. Ikke like gode som originalutgavene, men alltid underholdende. Og jeg syntes det var interessant å høre at Ringo hadde sakene sine på plass i låter som «Cry Baby Cry» og «Sexy Sadie» lenge før opphavsmannen hadde bestemt seg for resten av arrangementet.

Fra «Get Back»/»Let It Be»-seansen leveres den siste runden med «Get Back» fra takkonserten, versjonen som ble avbrutt av innblanding fra politiet. Her er også versjonen av «The Long And Winding Road» slik den lød før Phil Spector kastet seg over den bevæpnet med onde hensikter, orkester, harpe og damekor. Gruppen smaker så vidt på låter som senere skulle dukke opp på «Abbey Road», f.eks. «She Came In through The Bathroom Window» og «Oh! Darling». Paul prøver også «Teddy Boy» på bandet som mister interessen relativt hurtig, forståelig nok.
Her er også Georges demoinnspillinger av «Something», «All Things Must Pass» og «Old Brown Shoe».

Det er tynt med interessante biter fra «Abbey Road». George Martin skapte derfor noen. «Because» uten instrumenter, bare gruppens tindrende flerstemte koring, det lyder så harmonisk og mektig at englene smiler. Martin har også samlet kasserte biter fra «The End» og forlenget gitarduellen mellom Paul, George og John. Men det fineste stykker fra denne perioden er Pauls demo av «Come And Get It», fullt ferdig arrangert, Paul på alle instrumenter. Helt strålende gjort. Han ga den til The Iveys (som ble omdøpt til Badfinger) og de planket demoen og fikk sitt store gjennombrudd med låten.

Albumet inneholder den aller siste låten spilte inn som band (selv om John ikke deltok da han var i Danmark på ferie), «I Me Mine» fra 3. januar 1970, i sin opprinnelige lengde på 1:34. Phil Spector jukset med innspillingen ved å gjenta de siste 50 sekundene slik at låten ble forlenget til 2:25. «Anthology»-versjonen er også fri for Spectors pålegg.

Og dermed var serien komplett. Seks CD’er, en massiv mengde innspillinger, en bootleggers drøm, samlet, renset og gjort lekre. Hver av de tre samlingene inneholdt også et gjennomillustrert hefte stappet med informasjon om hver enkelt innspilling skrevet av Mark Lewisohn. Siste ord sagt?

Selvfølgelig ikke.

Et imponerende løft likevel som man er takknemlig for. Ikke minst fordi prosjektet førte de tre gjenlevende beatlene sammen og dermed skapte en alternativ og harmonisk avrunding av historien om The Beatles. «Let It Be»-albumet føles ikke lenger så trist.

«Anthology 3» solgte dårligst av de tre kapitlene, men ikke dårligere enn at det nådde 1. plass på Billboard-listen, det også. I Storbritannia var man litt kjøligere, så der måtte den nøye seg med en 4. plass. Uansett ikke dårlig for en samling gamle, kasserte opptak med et band som ble oppløst for 26 år siden.

Paul McCartney håper fortsatt å gjøre ferdig «Now And Then» en dag sammen med Ringo og Jeff Lynne. Den ligger på vent sammen med bl.a. «Carnival Of Light».

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Anthology 3 (1996):

Disk 1
1 "Happiness Is a Warm Gun" – 2:15
2 "Helter Skelter" (first version) – 4:38
3 "Mean Mr. Mustard" – 1:57
4 "Polythene Pam" – 1:26
5 "Glass Onion" – 2:12
6 "Junk" (McCartney) – 2:24
7 "Piggies" (Harrison) – 2:01
8 "Honey Pie" – 1:18
9 "Don’t Pass Me By" (Starkey) – 2:42
10 "Ob-La-Di, Ob-La-Da" – 2:54
11 "Good Night" (spoken intro) – 0:39
12 "Cry Baby Cry" – 2:46
13 "Blackbird" – 2:28
14 "Sexy Sadie" – 4:07
15 "While My Guitar Gently Weeps" (acoustic) (Harrison) – 3:26
16 "Hey Jude" – 4:22
17 "Not Guilty" (Harrison) – 3:22
18 "Mother Nature’s Son" – 2:20
19 "Glass Onion" (alternate take) – 2:08
20 "Rocky Raccoon" – 2:41
21 "What’s the New Mary Jane" – 6:07
22 "Step Inside Love/Los Paranoias" – 3:18
23 "I’m So Tired" – 2:14
24 "I Will" – 2:03
25 "Why Don’t We Do It in the Road?" – 2:16
26 "Julia" – 3:54

Disk 2
1 "I’ve Got a Feeling" – 3:38
2 "She Came in Through the Bathroom Window" – 3:37
3 "Dig a Pony" – 4:09
4 "Two of Us" – 3:28
5 "For You Blue" (Harrison) – 2:46
6 "Teddy Boy" (McCartney) – 3:18
7 "Medley: Rip It Up/Shake, Rattle and Roll/Blue Suede Shoes" (Blackwell/Calhoun; Calhoun/Penniman; Perkins) – 3:11
8 "The Long and Winding Road" – 3:41
9 "Oh! Darling" – 4:18
10 "All Things Must Pass" (Harrison) – 3:05
11 "Mailman, Bring Me No More Blues" (Roberts/Castill/Singleton) – 1:56
12 "Get Back" – 3:09
13 "Old Brown Shoe" (Harrison) – 3:19
14 "Octopus’s Garden" (Starkey) – 2:49
15 "Maxwell’s Silver Hammer" – 3:50
16 "Something" (demo) (Harrison) – 3:19
17 "Come Together" – 3:40
18 "Come and Get It" (McCartney) – 2:30
19 "Ain’t She Sweet" (Ager/Yellen) – 2:08
20 "Because" – 2:24
21 "Let It Be" – 4:05
22 "I Me Mine" (Harrison) – 1:48
23 "The End" – 2:51

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Jepp, oktober 1996 - Beatles på Stortorvet. Tror Morten Ståle Nilsen tok bildet av Tor og meg.

1999

September 1999

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Yellow Submarine Songtrack, (Apple, CD 521 4812, LP 5 21481 1)
UK #8, USA #15

Å remikse The Beatles er blitt regnet som helligbrøde. Opphavsmennene med George Martin i spissen, har hårdnakket vernet om originalmiksene. Man kan skjønne hva de frykter, at musikken en gang da de alle er borte, blir offer for en eller annen trendy guy som går i gang med å oppdatere innspillingen i sitt bilde og påføre det som i utgangspunktet var tidløst et skrekkelig datostempel.

George Martin har dog ikke vært konsekvent, og han innrømmet selv – da de fire første albumene kom på CD (kun i mono) – at stereomiksene på alle Beatles-LP’ne frem til og med «Sgt. Pepper» var hastverksarbeider som gruppen sjelden eller aldri var involvert i. Denne musikken ble innspilt på fire spor (i noen tilfeller bare to), under innspillingsprosessen og miksingen utnyttet man disse fire sporene maksimalt uten tanke for at resultatet skulle klinge fint i stereo. Mono var målet, mono var fokus, mono var det som gjaldt. Man har grunn til å stille seg litt skeptisk til påstanden når det gjelder «Revolver» og særlig «Sgt. Pepper» som begge utnytter stereospektret svært aktivt, stereomiksen av sistnevnte er forbløffende rik og velbalansert. Men Martin har et poeng med de eldre albumene som lider under et kunstig, todelt lydbilde med lite i sentrum. Disse inneholder også flere eksempler på rent slendrian – som i den ene broen i «If I Fell» hvor Pauls 2. stemme ryker og forsvinner og i «I Should Have Known Better» hvor John simpelthen bommer på et munnspilldrag i introen.

Markedet reagerte med oppstandelse på mono-avgjørelsen i 1987. Hvilket fremtvang at de neste tre CD-utgivelsene kom i stereo. Men ikke før George Martin hadde remikset både «Help!» og «Rubber Soul». Den originale vinylutgaven av sistnevnte lider under det skarpest delte lydbilde av alle gruppens stereomikser. Man kunne synge karaoke til den ved å skru av den ene kanalen. George Martins remikser balanserer lydbildet bedre, men hans bruk av romklang og ekko er samtidig forstyrrende 80-talls og ble ikke tatt godt imot. At disse miksene fikk være med videre og ble brukt på 2009-remastrene skyldes en misforståelse. Respekten for Martin var så overdreven at man ikke en gang vurderte å høre med ham om de kunne gå tilbake til de originale 1965-miksene. Hadde man spurt, ville man oppdaget at Martin for lengst hadde glemt sine 1987-remikser og neppe ville motsatt seg at de ble droppet. Det eneste stedet du i dag finner de originale stereo-miksene av «Help!» og «Rubber Soul» er ironisk nok i mono-boksen, som bonuskutt på de samme mono-CD’ne.

Tilbake i 1976 remikset George Martin en rekke av låtene som skulle med på samleren «Rock ‘n’Roll Music». EMI i England våget ikke bruke dem, men Capitol i USA gjorde.

De få forsøkene på å remikse The Beatles har altså ikke vært uten komplikasjoner og har dessuten gitt surrete ettervirkninger. Det finnes likevel et unntak, og da tenker jeg ikke på «Love»-prosjektet fra 2006 som må regnes som novelty, men på «Yellow Submarine Songtrack». Utgitt i 1999 som ledsager til den nyoppussede versjonen av «Yellow Submarine»-filmen (på DVD og VHS). Under arbeidet med lydsporet til filmen hørte man umiddelbart at skulle det i det hele tatt være noen vits i å restaurere filmen, måtte musikken også til pers. Og undere over alle undere, det ble gitt klarsignal for en full remiks fra de originale flersporstapene.

Resultatet er simpelthen en åpenbaring. Samtlige 15 låter vokser inn i himmelen. Intet er fjernet, intet er lagt til, alt lå på tapene, men man har prestert å forsterke og tydeliggjøre elementer som druknet litt i originalutgavene, og man har endelig kunnet utnytte hele stereospektret. «Eleanor Rigby» er kanskje den enkeltlåten som har tjent mest på overhalingen. De åtte strykerne er ikke lenger klumpet sammen men har fått hver sin klart definerte plass i lydbildet, det er luft mellom dem, og Pauls røst er plassert i midten. Å høre denne miksen er som å få samtlige deltagere inn i din egen stue. Sett den på, lukk øynene og la deg forføre. «Yellow Submarine» får også denne magiske stereobehandlingen, bølgene vasker nå gjennom hele lydbildet, Johns kommentarer beveger seg gjennom rommet, detaljer dukker opp som du knapt ante var der. Du må gjerne synes «Yellow Submarine» er teit, men du har aldri hørt den slik før.

«Sgt. Pepper»-sporene gjennomgår også et kvalitetshopp, sjekk «Lucy In The Sky With Diamonds». Man bør starte en folkeaksjon for å få hele «Sgt. Pepper»-albumet remikset av disse folkene. Det samme gjelder forresten «Rubber Soul», albumet som lider under den sletteste stereomiksen i Beatles-katalogen. Smaksprøvene på «Yellow Submarine Songtrack», «Think For Yourself» og «Nowhere Man», viser at det ligger vanvittig mye uforløst i tapene, de lyder plutselig som skapt for stereo.
«Songtrack» leverte dessuten de første virkelige – og strålende – stereomiksene av «Baby, You’re A Rich Man» og «Only A Northern Song».

Det er et must have-album, rett og slett. Så oppsiktsvekkende gode er disse remiksene at de gir en berikende og i mange tilfeller helt ny lydopplevelse. Mitt eneste forbehold gjelder «Hey Bulldog», selv om også den vinner på remiksen så synes jeg det var en feilvurdering å dra gitarsoloen så langt frem, den funker faktisk bedre i originalmiksen fra 1969. Til gjengjeld er 1969-albumet sterkt skjemmet av George Martins superkjedelige instrumentaler som legger beslag på hele side 2. Songtrack er bare Beatles.

«Yellow Submarine Songtrack» åpnet en dør til eventyret. Men foreløpig virker det ikke som noen får lov til å gå inn der igjen. Man kan bare håpe. Jeg tør nesten ikke forestille meg hvilken kolossal lydopplevelse «Rubber Soul» og «Revolver» ville blitt om man gikk hele veien. Hvem sitter på bremsen? Jeg håper det ikke er Yoko. Jeg orker ikke flere grunner til å mislike henne.

Mitt første møte med «Yellow Submarine»-filmen var for øvrig på Soria Moria-kino på Torshov. Antagelig i 1969. Ikke all verden til kopi, fryktelig dårlig lydanlegg, og hodet grundig forhåndsbehandlet av skøyeraktige sigaretter. Under finalen, «It’s All Too Much», med sitt skrikende grelle, neonlysende farvespill, brøt hodepinen løs, og jeg forlot kinosalen med solbriller på. Ikke likte jeg den korte sekvensen med beatlene helt på slutten heller, de virket bare teite og John slet med et fryktelig kinnskjegg.

Det var først med VHS-alderen at jeg lærte å sette pris på fabelen. Og da filmen kom på DVD i 1999 – med songtracket på kjøpet –, var vi for lengst blitt gamle venner.

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Yellow Submarine" – 2:38
2 "Hey Bulldog" – 3:11
3 "Eleanor Rigby" – 2:07
4 "Love You To" (Harrison) – 2:59
5 "All Together Now" – 2:09
6 "Lucy in the Sky with Diamonds" – 3:28
7 "Think for Yourself" (Harrison) – 2:19
8 "Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band" – 2:03
9 "With a Little Help from My Friends" – 2:46

Side 2
1 "Baby, You’re a Rich Man" – 3:03
2 "Only a Northern Song" (Harrison) – 3:24
3 "All You Need Is Love" – 3:48
4 "When I’m Sixty-Four" – 2:37
5 "Nowhere Man" – 2:45
6 "It’s All Too Much" (Harrison) – 6:25

2000

November 2000

Vis full størrelse

Vis full størrelse

1 (Apple, 5 29325 1) UK #1, USA #1

«1» provoserte meg. For det første fordi Apple med dette albumet aksepterte historieforfalskningen til Guinness Book Of British Hit Singles ved å utelate «Please Please Me» og la George Martin prestere følgende i coverheftet: «This collection of number ones is taken from the most widely circulated charts in the UK (Record Retailer)…» Dette er absolutt feil. Record Retailer var den minst brukte og mest uetterrettelige hitlisten i England på 60-tallet og den eneste som ikke hadde «Please Please Me» på 1. plass. Eneste grunn til at Record Retailer brukes er at Guinness fikk disse listene vederlagsfritt da de var en del av pakken, og følgelig slapp å måtte forhandle om rettighetene til å bruke listene til New Musical Express – eller BBC.

I februar 1963 feiret The Beatles og EMI førsteplassen til «Please Please Me» med store annonser i bl.a. New Musical Express og Melody Maker. En fantastisk begivenhet den gang og starten på en unik epoke i populærmusikkens historie. I dag later Apple og EMI som om det aldri skjedde. Men det gjorde jo det! Det er stalinistisk historieskrivning.

Coverheftet byr også på politisk korrekt historieforfalskning. Her gjengir man det amerikanske omslaget på gruppens USA-gjennombrudd «I Want To Hold Your Hand», men har sørget for å retusjere vekk Pauls sigarett. Manipulert virkelighet. Stalinisme.

Det er skrøpelig historiefortelling når man utelater ting man ikke liker og fortier kjensgjerninger av ren makelighet.

Jeg kunne spikke enda noen fliser og innvende at «1» ikke inneholder mer enn 9 number ones da de 18 resterende låtene er stereomikser som aldri toppet noen singleliste hverken i Storbritannia eller USA. De egentlige innspillingene var i mono og i flere tilfeller lyder de helt annerledes enn sine stereomotstykker. Til gjengjeld får samleren for at den inkluderer LP-versjonen av «Love Me Do» og ikke den britiske single-versjonen da det nettopp var LP-versjonen som toppet i USA. Der var de flinke.

Men «1» gir altså slett ikke hva den lover hvis man første skal være korrekt.

Når dette er sagt, må det innrømmes at «1» er et fordømt imponerende album. I løpet av åtte korte år presterte The Beatles å toppe singlelistene i Storbritannia og/eller USA med 27 forskjellige låter (egentlig 28, som man skjønner av det ovenstående, ja, faktisk burde tallet vært 29 da «For You Blue» var listet opp sammen med «The Long And Winding Road» da den singlen toppet i USA). Det er mer enn tre ganger i året. I samme periode greide The Rolling Stones å nå til topps med 9 forskjellige låter og Elvis med 4.

«1» feirer denne unike prestasjonen og dokumenterer i samme slengen The Beatles’ overlegne tak på og betydning for sin samtid. Etter utgivelsen i 2000 dokumenterte også platen musikkens unike levedyktighet. Da det første tiåret etter tusenårsskiftet skulle oppsummeres fremkom det at «1» var tiårets mest solgte album. 13,8 millioner mennesker kjøpte platen bare i 2000. I 2009 passerte den 31 millioner solgte eksemplarer. En relativt stor del av kjøperne var mennesker i 20- og tenårene.

«1» henvendte seg ikke til hard core Beatles-fans, men til mennesker som ikke engang var født da gruppen ble oppløst, og til dem som har et positivt, men overflatisk forhold til bandet. Man må berømme Apple for hva de oppnådde, og jeg har for eksempel ingen problemer med å akseptere at de gikk for stereoversjonene – bare så det er sagt. «1» er ikke et historisk dokument, men en regelrett oppvisning i innovasjon og slitestyrke, og sydd rundt et salgsvennlig tema: 1. Number ones går hjem. Alle liker vinnere. Reader’s Digest for pophoder. Men de kunne og burde ignorert Guinness’ stalinisme og inkludert «Please Please Me» og gitt George Martin en smekk over fingrene for tøyset han skrev i coverheftet. Og gitt Paul tilbake sigaretten.

Musikken er det selvfølgelig ingen ting å utsette på. Da man var alt for klart over at de gamle CD-mastrene fra 1987 ikke holdt mål etter tidens standard, ble alle låtene remastret for denne utgivelsen. Det gjorde at «1» sammen med «Yellow Submarine Songbook» var de best lydende Beatles-CD’ne som var å få i 2000. På plassen bak kom «1962-1966» og «1967-1970» som fikk sin unike remastring da de kom på CD i 1993.

«1» ble relansert i 2011 med redesignet cover. Da droppet man 2000 remastrene og benyttet heller dem som kom da hele Beatles-katalogen ble relansert i 2009.

Det lekre coverheftet er for øvrig fylt til randen med single-covere fra forskjellige land, Norge godt representert. Fascinerende å studere. Man blir nesten gutt igjen.

Fortsatt venter man på den virkelig flotte og komplette samleren: Alle singlene – både A- og B-sider – plassert kronologisk, og gjerne med de to EP’ne «Long Tall sally» og «Magical Mystery Tour» inkludert. Ingen Beatles single-samler er ordentlig før den har med «Strawberry Fields Forever» og "Rain".

Innhold:

Alle spor skrevet av John Lennon og Paul McCartney, unntatt der annet er angitt.

Side 1
1 "Love Me Do" – 2:22
2 "From Me to You" – 1:56
3 "She Loves You" – 2:21
4 "I Want to Hold Your Hand" – 2:24
5 "Can’t Buy Me Love" – 2:12
6 "A Hard Day’s Night" – 2:34
7 "I Feel Fine" – 2:20
8 "Eight Days a Week" – 2:44

Side 2
1 "Ticket to Ride" – 3:10
2 "Help!" – 2:20
3 "Yesterday" – 2:05
4 "Day Tripper" – 2:50
5 "We Can Work It Out" – 2:15
6 "Paperback Writer" – 2:18
7 "Yellow Submarine" – 2:40
8 "Eleanor Rigby" – 2:08

Side 3
1 "Penny Lane" – 3:00
2 "All You Need Is Love" – 3:48
3 "Hello, Goodbye" – 3:27
4 "Lady Madonna" – 2:17
5 "Hey Jude" – 7:05

Side 4
1 "Get Back" – 3:11
2 "The Ballad of John and Yoko" – 2:59
3 "Something" (Harrison) – 3:03
4 "Come Together" – 4:19
5 "Let It Be" – 3:52
6 "The Long and Winding Road" – 3:40

2001

29. november 2001

Vis full størrelse

Thank you, and may you rest in peace, George. (Foto: Apple Corps Ltd)

2003

November 2003

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Let It Be… Naked (Apple, 07243 595227 1 5) UK #7, USA #5

Det som gleder meg mest med denne er at den finnes. Albumet er en gest. Og tygger du litt på den, blir du antagelig like beveget som meg. George ga Paul sitt ja til prosjektet rett før han døde i november 2001. Han hadde slett ikke behøvd det. «Let It Be» betydde ingen ting for ham. Men han visste utmerket godt hvor smertefull platen hadde vært og var for Paul. Georges ja var hans gest til Paul, forsoningens fullbyrdelse. Jeg gjetter og jeg tror at øyeblikket rørte dem begge til tårer.

Eksistensen av «Let It Be… Naked» står for meg som den absolutte dokumentasjon på at konflikten mellom de to var løst. George hadde funnet sin fred. Men denne gesten slapp han Paul fri. De var brødre igjen.

De fleste kjenner den smertefulle bakgrunnen til «Let It Be». Ingen av beatlene likte albumet, men det var bare en av dem som tok seg direkte nær av det, og det var Paul. Ingen spurte ham da Phil Spector slapp løs på tapene, ingen ba om hans mening da «The Long And Winding Road» ble druknet i orkester, damekor og harper. «Let It Be» forble en nagende torn i siden på ham mens årene gikk. Om han kunne ønsket noe ugjort, så var det Phil Spectors herjinger med «Let It Be»-opptakene.

Ingen av de andre lot seg plage. Platen vedkom dem ikke. Den var bare en mørk og trist påminnelse om en bit av fortiden som de helst ville glemme. I 1971 omtalte John platen slik: "He (Phil Spector) was given the shittiest load of badly recorded shit with a lousy feeling to it ever, and he made something of it... When I heard it, I didn't puke." “Get Back”, “Let It Be”, “The Long And Winding Road”, “For You Blue”, “Two Of Us”, “One After 909”, “Don’t Let Me Down” - the shittiest load of badly recorded shit with a lousy feeling to it ever? For en sjofel spissformulering.

Tre av Pauls mest berømte komposisjoner er inkludert på denne platen. Ikke rart at han håpet å kunne gi dem et bedre hjem. De tre andre derimot, hadde ikke noe ønske om å åpne den boksen med orm. Under arbeidet med «Anthology» kom det til en slags forsoning mellom George og Paul. I forbindelse med dokumentaren måtte de nødvendigvis innom de trøstesløse tapene fra januar 1969 igjen. Pauls entusiasme for de nye miksene smittet neppe over på George. De hadde ingen betydning for ham. Men han visste hva makkeren følte. Tanken var sådd. Men Paul måtte komme til ham og be om det selv. Det våget han ikke før det nesten var for sent. George må ha vært like takknemlig for å bli spurt som Paul var engstelig for å bli avvist.

For meg er dette den virkelige skjønnheten ved «Let It Be… Naked».

Var John Lennons spissformulering om opptakene fra januar 1969 dekkende, ville det vært umulig å få noe bedre ut av materialet enn det Spector gjorde. Spectors oppfatning var, om ikke identisk med Johns, så i hvert fall i samme nabolag. Den generelle kvaliteten på opptakene var angivelig så skrøpelig at det var umulig å klippe sammen tilstrekkelig til å fylle et album av nogenlunde kvalitet. Spectors svar var å omskape. Det som i utgangspunktet skulle være et album som presenterte The Beatles så nær «live» som det var mulig å komme, aldeles uten triksing, pålegg og annen studiomanipulering, ble akkurat det motsatte. Spector gikk grundig til verks. I de mest dramatiske tilfellene hentet han inn kor og orkester – som i «The Long And Winding Road», «Let It Be», «I Me Mine» og «Across The Universe». Han manipulerte båndhastigheter, trikset med detaljer – som forsinkelseseffekten på Ringos high-hat – og valgte på tross av alle sine brudd på gruppens opprinnelige intensjoner, å gi sluttresultatet illusjonen av å være The Beatles live ved å klippe inn litt studioprat noen få steder og smette inn et par smakebiter av de mange, som regel fryktelige, spontanjammene gruppen brøt ut i når de kjedet seg: «Maggie Mae» og «Dig It».

«Let It Be» var usannferdig, en bastard, og inkluderte slik Paul følte det, den definitive fornærmelsen i «The Long And Winding Road» som druknet i kor og orkester, men som likevel beholdt Johns sabotasjespill på bassen. Men det var altså i følge Lennon det beste man kunne få ut av materialet.

George Harrison hadde ikke sterke meninger om resultatet. For ham representerte albumet bare noe vondt og opprivende som han ønsket å legge så langt bak seg som mulig. Husk, han var i utgangspunktet nesten like positiv som Paul til prosjektet, han trodde det skulle bli et slags The Beatles’ «Music From Big Pink» og bragte med seg fremragende låter som «Something», «Isn’t It A Pity» og «All Things Must Pass», låter som John og Paul presterte å ignorere. Paul irriterte ham, men det var Johns gjennomført destruktive holdning som fikk det til å svartne for ham. For George var «Let It Be» Pauls baby, og da konflikten i bandet allerede hadde eksplodert i ren krig – Paul mot røkla – da albumet kom ut, er det godt mulig at George betraktet resultatet med en viss skadefryd.

Så gikk årene. Bare én mann slet med å frigjøre seg fra albumet. Ønsket om å sette tingene på plass må ha gnaget som en sten i skoen. Med årene, ikke minst med «Anthology», blusset ønsket opp til et håp. Og endelig våget han å be om Georges velsignelse, og fikk den. Yoko skal ha vært mindre entusiastisk, men også hun ga grønt lys.

Endelig. Med Paul som oppsynsmann gikk Paul Hicks, Guy Massey og Allan Rouse til verket. Inn i båndspolehelvete. De 30 rullene ble hentet ut av hvelvet, og så var det på’n igjen. Målet: Å gjøre John Lennons ord til skamme.

Oppgaven innebar ulidelige timer med håpløs jamming, uinspirerte coverversjoner, sangfragmenter, prat, tøys, krangel. Innimellom tok de få låtene som ble fullført i januar 1969 form. Man visste hvilke det var, og det gjorde oppgaven enklere. Man hørte seg frem til de beste tagningene, og jobbet videre derfra. Hverken «I Me Mine» eller «Across The Universe» fantes i ferdige versjoner på januar-tapene, men da de liksom tilhører prosjektet (begge ble opprinnelig inkludert fordi gruppen er innom dem i filmen), og et album som kun inneholdt musikken fra januar 1969 ville blitt for kortspilt, fikk de være med videre inn i Pauls versjon av virkeligheten.

Glyn Johns laget to forslag til ferdig album henholdsvis i mai 1969 og i januar 1970. Disse holder seg til planen, The Beatles fanget nakne, uten pålegg eller manipuleringer, men jeg kan love at det ikke lød veldig lekkert. Han blandet i større grad enn Spector inn de løse, fragmentariske digresjonene, autentisk og iblant moro, ja, men bare første gang du hører det. Man forstår at gruppen refuserte forslagene. Phil Spector fokuserte hardere på ferdige låter, derfor er også hans «Let It Be» en klar forbedring. Men han forlot altså grunnideen og begikk helligbrøde i samme slengen.

Paul velger å fokusere 100% på låtene og justerer den opprinnelige planen. Poenget er ikke lenger å gjengi musikken nøyaktig som den ble spilt, med vorter og alt, men å bruke opptakene til å skape beste mulige versjoner av hver enkelt låt, uten å jukse med ekstra pålegg. Det innebar for eksempel at man kunne bruke første del av en versjon og klippe den sammen med siste del av en annen. Akkurat som gruppen alltid hadde jobbet egentlig. Litt juks, men fortsatt tro mot utgangspunktet. Dessuten hentet Paul inn «Don’t Let Me Down», Johns absolutt beste bidrag til prosjektet, men ignorert av Phil Spector av uforståelige grunner.

Fordi «Let It Be… Naked» er satt sammen som et tradisjonelt album, valgte Paul bort studioprat og spontanfremføring av låtfragmenter. Dermed fjerner han også de humoristiske elementene som frisket opp «Let It Be», inkludert «Dig It» og «Maggie Mae». «Let It Be… Naked» tar låtene på alvor, de må bære albumet i kraft av seg selv. Det innebærer også enkelte ganske brå fader fordi de fleste innspillingene opprinnelig går gradvis i oppløsning mens gruppen begynner å kommentere.
Pauls plan er altså at låtene de skapte i januar 1969 er fullverdige og mer enn gode nok i seg selv og at John Lennon-påstanden «the shittiest load of badly recorded shit» ble lagt død for evig og alltid.

Det hersker vel ingen tvil om at han lyktes.

«Let It Be… Naked» er et velsignet tilskudd til Beatles-katalogen, en upretensiøs og oppriktig plate som viser at gruppen selv da det stormet som verst var i stand til å finne hverandre i orkanens øye, om kun i korte perioder, og skape noe sammen. Noe av materialet er skjørt og tandert, og det gjelder særlig to av Pauls nøkkellåter. De fortjener å høres slik. Versjonen av «The Long And Winding Road» er fra 31. januar 1969, den aller siste opptaksdagen, og er en betydelig innspilling slik den fremstår her. Spector brukte en tidligere versjon, og raserte den. Likeledes er «Let It Be» en åpenbaring, forbløffende nok dreier det seg om nøyaktig samme versjon som ble brukt både som single og LP-kutt i 1970, men her uten orkesterpålegg. Gitarsoloen er ny for oss da den er hentet fra opptaket som brukes i selve filmen.

Fire av låtene er hentet fra takkonserten 30. januar, «Dig A Pony» (album-versjonen, men uten feilstart og etterprat), «I’ve Got A Feeling» (deler fra to versjoner klippet sammen til en), «One After 909» (albumversjonen uten «Danny Boy»-biten) og «Don’t Let Me Down» (deler fra to versjoner klippet sammen til en). Mer levende og direkte enn dette kan man vanskelig tenke seg The Beatles, og det er bare å beklage på verdenshistoriens vegne at de ikke tok seg en tur ut på veien igjen.

«Get Back» er single-versjonen, men uten dennes pålimte utgang. «For You Blue» er albumversjonen, men med Georges akustisk gitar (som Spector fjernet) på plass. «Two Of Us» er albumversjonen, men remikset.

«I Me Mine» er fri for orkesterpåleggene, men gjentar Spectors triks med å forlenge låtene ved å kopiere den siste biten og la den gå en gang til. «Across The Universe» er fra opptakene i februar 1968, men denne gang nesten helt barbert for pålegg, det er Johns røst og akustiske gitar i sentrum, og korrekt hastighet på tapen. Som Pauls to sarte innslag, styrkes «Across The Universe» ved at man lar den være i fred og går nok inn i historiebøkene som den definitive versjonen.

Helhetsinntrykket er at denne remiksede og ofte omredigerte versjonen gir innspillingene som vi kjenner så godt et gledelig løft. Det er et bedre og mer homogent album enn «Let It Be», og lydbildet er også luftigere og friskere. Låt for låt vil jeg vel si at «Naked» slår ut alt på originale «Let It Be», mens jeg vil hevde at George Martin-produserte single-kuttene «Get Back», «Don’t Let Me Down» og «Let It Be» fortsatt er de definitive versjonene.

For ikke å fremstå som historieløs sørger Paul for at den løse snippen og de spontane sangutbruddene inkluderes i pakken, men på en egen bonus CD (bonus-EP på vinyl) kalt «Fly On The Wall». Drøyt 20 minutter med dialog og sangfragmenter. Underholdende, absolutt, og smart å isolere fra selve platen. Sangfragmentene er stort sett så korte at de knapt gir mening, de er der vel mest som antydningsmarkører. Men en låt får vi faktisk ganske mye av, over et og et halvt minutt: «Because I Know You Love Me So», en Lennon/McCartney-låt skrevet lenge før gruppen slo igjennom. Den iørenfallende, lille countryvisen synges med stor erindringsentusiasme av Paul og John, og sannelig faller også George og Ringo inn etter hvert. Moro.

Albumets omslag er ubegripelig grått og trist. Skjønner ikke helt poenget med det. Ideen var vel å lage et slags nakent alternativ til «Let It Be»: sort/hvitt mot sølvgrått fremfor farver mot sort. Og ikke bare sort/hvitt, men sort/hvitt-negativer. Planen var å bruke de fire portrettene fra «Let It Be», men fordi George smiler der, ville han fått kjeften full av fæle svarte tenner i negativen, derfor ble hans portrett erstattet med et annet.

Kjedelig omslag uansett. Coverheftet går også i sort/hvitt og sølvgrått, men inneholder i hvert fall masse fascinerende dialog hentet fra «Get Back»-boken som fulgte med i førsteutgavene av «Let It Be».

Så der har du den, «Let It Be… Naked», Pauls gave til oss og The Beatles’ eftermæle, Georges gave til Paul. Og for å sitere Ringo:

- … I told him on the phone, "You're bloody right again: it sounds great without Phil." Which it does. Now we'll have to put up with him telling us over and over again, "I told you."

Innhold:

Alle innslag skrevet av Lennon/McCartney der intet annet er nevnt.

Side 1
1 "Get Back" – 2:34
2 "Dig a Pony" – 3:38
3 "For You Blue" (Harrison) – 2:28
4 "The Long and Winding Road" – 3:34
5 "Two of Us" – 3:21
6 "I’ve Got a Feeling" – 3:30

Side 2
1 "One After 909" – 2:44
2 "Don’t Let Me Down" – 3:19
3 "I Me Mine" (Harrison) – 2:21
4 "Across the Universe" – 3:38
5 "Let It Be" – 3:55

Fly On The Wall, EP:

1 Conversation
2 Sun King (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) [0:17]
3 Don’t Let Me Down [0:35]
4 Conversation
5 One After 909 [0:09]
6 Conversation
7 Because I Know You Love Me So [1:32]
8 Conversation
9 Don’t Pass Me By (Starkey) [0:03]
10 Taking a Trip to Carolina (Starkey) [0:19]
11 John’s Piano Piece (Lennon) [0:18]
12 Conversation
13 Child of Nature (Lennon) [0:24]
14 Back in the U.S.S.R. [0:09]
15 Conversation
16 Every Little Thing [0:09]
17 Don’t Let Me Down [1:01]
18 Conversation
19 All Things Must Pass (Harrison) [0:21]
20 Conversation
21 She Came in Through the Bathroom Window [0:05]
22 Paul’s Piano Piece (McCartney) [1:01]
23 Conversation
24 Get Back [1:05]
25 Conversation
26 Two of Us [0:22]
27 Maggie Mae (Trad. arr. Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) [0:22]
28 Fancy My Chances With You [0:27]
29 Conversation
30 Can You Dig It? (Lennon/McCartney/Harrison/Starkey) [0:31]
31 Conversation
32 Get Back [0:32]
33 Conversation

2004

November 2004

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Capitol Albums Vol. 1, CD boks (Capitol, 07243 875348 2 7) USA #35

Meet The Beatles, stereo & mono (Capitol 1964)
The Beatles’ Second Album, stereo & mono (Capitol 1964)
Something New, stereo & mono (Capitol 1964)
Beatles ‘65, stereo & mono (Capitol 1964)

Så fikk endelig amerikanerne Beatles-platene sine tilbake. I hvert fall noen av dem. Da gruppen endelig ble tilgjengelig på CD i 1987 bestemte EMI at de britiske originalutgavene skulle være enerådende over hele verden. Amerikanerne som hadde vokst opp med gruppen ble plutselig hjemløse og veldig lei seg. Det var jo ikke disse coverne og låtsammensetningene de husket, de lød til og med annerledes.

Argumentet at Capitol ga dem mindreverdige produkter i årene 1964-67 bet overhodet ikke på. Falsk stereo, ekstra romklang, kortspilte album, ikke fullt så stilige omslag og LP-titler, hva så? Det var deres ungdom, ikke EMI Englands!

17 år senere kom boksen «The Capitol Albums Vol. 1». Designet på boksen var dustete, men så var gleden over innholdet desto større. Fire titler, alle i sine respektive minitatyrkopier av de gamle amerikanske LP-coverne, og hver tittel levere både mono og stereo-versjonene av albumet. Tilløp til gledestårer.

Capitol satt ikke på førstegenerasjons-taper, så lydmessig var det mye å utsette på utgavene – i tillegg til de gamle argumentene fra 60-tallet om falsk stereo, ekstra romklang etc. Men det gjorde ikke noe. Boksen var for samlere og nostalgikere som ønsket akkurat dette. Og de fikk det. Det fulgte med et lite hefte fullt av bilder også, og med noen få ord fra Mark Lewisohn. Ikke mye informativt, det er så, men bilder er bilder, og Beatles er Beatles.

Jeg satt stor pris på utgaven. Alltid underholdende å høre låtene i andre rekkefølger, og som her med enkelte ganske rare lydløsninger. Og jeg unnet amerikanerne sin barndom. Det er ikke noe gøy å få den historieforfalsket i stykker. Men det slo meg at Capitol ikke akkurat hadde lagt seg i selen for å dekke behovet. I 2004 eide de hele Beatles-katalogen, så hvorfor inkluderte de ikke «Introducing… The Beatles» (som var på Vee-Jay i 1964) og «A Hard Day’s Night»-soundtracket (som var på United Artists den gangen)? Og hvor var dokumentar-albumet «The Beatles’ Story»? Skal man gjøre slike ting, må man gjøre dem ordentlig.

Mine bange anelser om ugler i mosen skulle slå til da neste kapittel kom to år senere.

«The Capitol Albums Vol. 1» nådde 35. plass på Billboard-listen. Ikke dårlig.

2006

April 2006

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Capitol Albums Vol. 2, CD boks (Capitol, 0946 3 603352 5) USA #46

The Early Beatles (Capitol 1965)
Beatles VI (Capitol 1965)
Help! Original Motion Picture Soundtrack (Capitol 1965)
Rubber Soul (Capitol 1965)

Kapittel 2 hadde et hefte med enda finere bilder og en like overflatisk tekst, denne gang skrevet av Bruce Spizer. Men det som fikk geipen til å henge var «Help!». I USA kom albumet opprinnelig i utbrettcover med helt annet forsidedesign og med masse fargebilder inni. I den nye CD-boksen var «Help!» redusert til enkeltcover, de dreit i utbretten, gjerrigknarkene! Det viste med all tydelighet at disse boksene var cheapo cheapo. I japan hadde man for lengst gjort strålende business av å relansere klassiske album med kjente og ukjente artister i trokopi miniatyr-versjoner av de originale LP-coverne. Capitol valgte billigløsningen. Jeg var meget oppbragt.

Det sto klart for meg at de aldri verden kom til å gi ut «Introducing… The Beatles», «A hard Day’s Night» og «The Beatles’ Story» i denne serien. Med en slik innstilling var det vel tvilsomt om de kom til å gi ut flere kapitler i det hele tatt. Tenkte jeg. Og fikk rett.

Ikke for det, også Vol. 2 er verdt å ha, for disse amerikanske miksene ble som kjent ikke brukt da Capitols «The U.S. Albums» kom i 2014. Der hadde de fått coverne vakkert riktig, til og med innerposene er trokopier, og titlene jeg etterlyste er omsider på plass (med unntak av "Introducing", EMI får det som kjent aldri helt til). Men de har brukt de britiske 2009-miksene (med noen få unntak). Skal du ha de amerikanske LP’ne slik de lød opprinnelig, må du ha «The Capitol Albums Vol. 2». Du kan jo hive CD’ne i 2014-boksen og plassere disse i coverne i stedet. Det er jo en mulighet.

Dessverre kom det første opplaget ut med feil monomikser på «Beatles VI» og «Rubber Soul». I stedet for å bruke de unike amerikanske monomiksene fra 1965-utgivelsene, laget man fold-down mono av stereo-miksene, hvilket faktisk er en hørbar forskjell. Jeg var blant de uheldige som kjøpte svarteper. På den annen side er disse feilmiksene fra 2006 også unike, så Capitol skapte helt utilsiktet enda noe å samle på.

Boksen nådde 46. plass på Billboard-listen.

Slik finner du ut om du har riktig versjon, legg CD’ne i spilleren og avles samlet spilletid:
Disc 1 = 52:25
Disc 2 = 56:16 (disc with incorrect mono mix is 56:01)
Disc 3 = 59:07
Disc 4 = 59:08 (disc with incorrect mono mix is 59:01)

November 2006

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Love (Apple, CD (0946 379 808 11) UK #3, USA #4

Fra gateartister til verdens største teaterproduksjon, kanadiske Cirque du Soleil (solens sirkus) er virkelig noe for sansene. Forestillingene deres er spektakulære, audiovisuelle totalpakker av gatepantomime, akrobater, sjonglører, dansere, kostymer, masker og musikk – som om karakterene fra middelaldermarkedet, det viktorianske sirkuset til Mr. Kite og Busby Berkeleys ekstravagante Hollywood-produksjoner fra 30-årene hadde gjenoppstått i en og samme teatertrupp og tatt vår tids virkemidler i bruk.

Selv om han var borte da prosjektet kom i gang, var det George Harrison som utløste det. Han var personlig venn av truppens grunnlegger, Guy Laliberté, og ideen ble født i samtaler mellom dem i 2000. Ikke for det, Cirque du Soleil ville garantert appellert til John Lennon også, og Paul McCartney lot seg hurtig begeistre da planene kom på bordet. Truppens forestillinger fortoner seg jo nærmest som en billedgjøring av alt det burleske som gjennomstrømmer The Beatles’ musikk. De var som skapt for hverandre.

Å lage et show basert på gruppens musikk krevet imidlertid mer enn avspilling av eksisterende utgivelser. De måtte ha tilgang til selve utgangspunktet, flersporstapene, det absolutt aller helligste, selve gralen, og bygge en helt ny lydmosaikk, The Beatles slik man aldri hadde hørt dem tidligere, sydd inn i visuelle uttrykk som man aldri hadde sett maken til. Djerve planer som forutsatte at George Martin og The Beatles tillot det utillatelige, at man køddet med originaltapene.

Jeg mener, «Yellow Submarine Songtrack» med sine 15 remikser var det mest radikale som noen gang var blitt gjort med gruppens musikk, og de hadde fått pepper for det. Så dukker altså en kanadisk teatertrupp opp, på George Harrisons anbefaling, og plutselig er selveste George Martin sammen med sønnen Giles i full gang med å stokke om på og bryte opp musikken som det hadde vært forbudt så mye som å puste på i går. Man kunne mistenkt dem for å ha slukt en neve gærningpiller.

«Love» hadde premiere 30. Juni 2006 i The Mirage, Las Vegas. Det spektakulære showet tar publikum med på en reise gjennom The Beatles karriere, fra blitzen i 1940 til oppløsningen i 1970, og avrundes med den brusende glade gjenforeningen som forestillingen «Love» representerer. Det er på ingen måte en historisk korrekt fremstilling, fremfor å bruke virkelige personer og hendelser som modeller for handlingen, fortelles alt gjennom det rike persongalleriet man kjenner fra The Beatles’ tekster. Dr. Robert, Lucy, Mr. Kite, Eleanor Rigby, hvalrossen, Lady Madonna, sersjant Pepper, fader McKenzie, ja, til og med en gjeng “nowhere men”.

Musikken ble utgitt på CD 20. november 2006 og tok vel strengt tatt oss alle på sengen. De første rundene var i hvert fall for mitt vedkommende de beste. Annerledes-opplevelsen utløste en viss begeistring over å høre de forskjellige komponentene stokket om og plassert inn i uventede settinger og pepret med nye detaljer som man ikke hadde merket eller hørt før samtidig som det likevel var låtene man kjente. Særlig glad ble jeg over å høre demoen av «While My Guitar Gently Weeps» i George Martins nye orkesterarrangement og «I Am The Walrus» i full stereo tvers igjennom, sluttbiten rekonstruert ved at man fikk tak i BBC-opptaket med «King Lear» og dermed kunne mikse det inn om igjen. Usedvanlig kraftfullt! Synd at denne versjonen kun finnes på «Love», ikke minst fordi den ikke er «ren», den har kryssfade i begge ender.

Dessverre er jeg ikke like begeistret for «Love» i dag. Myriadene av kryssklipp, innveving, dobbeleksponeringer og stabling av elementer fra forskjellige kilder i låter de egentlig ikke hører hjemme, trommene fra «Tomorrow Never Knows» detonert under «Within You Without You», maori-finalen som utgang på «Strawberry Fields Forever», vokalen fra «Octopus’s Garden» i lett slow motion for å tilpasses strykerne fra «Goodnight», det fortsetter og fortsetter i 80 minutter og sliter etter hvert ut hjernen. Etter noen runder blekner den musikalske opplevelsen og man føler seg overmett. «Love» er effektmakeri av svært høy klasse, men det er fortsatt effektmakeri.

På meg virker «Love»-mosaikken å være den perfekte engangs-opplevelse, både som show og lyd. Litt sånn som Paul engang tenkte da han skapte «Carnival Of Light». Jeg skal ikke på noen måte frata albumet livets rett, men for min del er det det eneste Beatles-albumet med begrenset holdbarhet. Er glad for førstegangsopplevelsene. Og håper selvfølgelig at det kommer noe veldig godt ut av dette ved at Giles Martin får prøve seg på remiksarbeidet på ordentlig. «I Am The Walrus» bør umiddelbart frigjøres og gis et hjem, gjerne i form av en single. «Love» viser at det er svært mye å hente i de originale flersporstapene hvis man virkelig vil.

Vinylversjonen kom i 2007.

Mine håp for Giles ble forøvrig gjort grundig til skamme.

Innhold:

Alle spor er skrevet av Lennon–McCartney, unntatt der annet er angitt.

1 Because – 2:44
2 Get Back – 2:05
3 Glass Onion – 1:20
4 Eleanor Rigby (med overgang fra Julia) – 3:05
5 I Am the Walrus – 4:28
6 I Want to Hold Your Hand – 1:22
7 Drive My Car / The Word / What You're Doing – 1:54
8 Gnik Nus – 0:55
9 Something (med overgang til Blue Jay Way) – 3:29 (George Harrison)
10 Being for the Benefit of Mr. Kite! / I Want You (She’s So Heavy) / Helter Skelter – 3:22
11 Help! – 2:18
12 Blackbird / Yesterday – 2:31
13 Strawberry Fields Forever – 4:31
14 Within You Without You / Tomorrow Never Knows – 3:07 (Harrison / Lennon–McCartney)
15 Lucy in the Sky with Diamonds – 4:10
16 Octopus’s Garden – 3:18 (Richard Starkey = Ringo Starr)
17 Lady Madonna – 2:56
18 Here Comes the Sun (med overgang fra The Inner Light) – 4:18 (Harrison)
19 Come Together / Dear Prudence (med overgang fra Cry Baby Cry) – 4:45
20 Revolution – 2:14 (CD-versjon)
21 Back in the U.S.S.R. – 1:53 (CD-versjon)
22 While My Guitar Gently Weeps – 3:46 (Harrison)
23 A Day in the Life – 5:08
24 Hey Jude – 3:58
25 Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) – 1:22
26 All You Need Is Love – 3:39

Digitale bonusspor (iTunes-versjon):
27 The Fool on the Hill – 3:30
28 Girl – 2:43

2009

September 2009

Vis full størrelse

Vis full størrelse

The Beatles (The Original Studio Recordings), CD boks (Apple, 5099969944901) UK #24, USA #15

The Beatles in Mono, CD boks (Apple, 50999969945120) UK #57, USA #40

Glede og velstand. Endelig kom oppdateringen av Beatles-katalogen og de slitne 1987-utgavene kunne parkeres i brødboksen sin. Mine har stått der urørt siden.

Lydkvaliteten var et hørbart løft selv for gamle ører. Guy Massey, Steve Rooke, Sam Okell, Paul Hicks og Sean Magee hadde gjort en strålende jobb med remastringen. De hadde angivelig også tillatt seg å foreta små reparasjoner der de fant drop-outs, mikrofonstøy, slumsete redigering eller klikkelyder. Gitar drop-out’en i “Day Tripper” var en saga blott allerede på “1”. Merkelig nok fant de ikke Johns munnspillbom i introen til “I Should Have Known Better”, og Pauls stemme ryker fortsatt i den andre broen i “If I Fell”. Det er like greit. Har vi levd med det i 50 år, klarer menneskeheten sikkert 50 til. Det er liksom et par av fingeravtrykkene til stereo-Beatles, og dette skulle være remastere, ikke remikser.

At “Day Tripper” drop-out’en glimrer med sitt fravær betyr forresten at de i dette tilfellet ikke gikk tilbake til mastertapen, men brukte “1”-miksen fra 2000 som utgangspunkt.

Nå var de ikke ute etter å forandre, men snarere å bevare gruppens originale intensjoner. De originale vinylplatene ble brukt som referanse ved siden av mastertapene. Og de renset lydhodene etter hver enkel låt for å oppnå maksimal lydkvalitet. Resultatet er imponerende, detaljrikdommen i innspillingene kommer usedvanlig tydelig frem, det er masse luft her, elementene får plass til å puste, diskantregistret er skarpstilt uten å bli ubehagelig for øret, og dybden er simpelthen forbløffende, Pauls bass har aldri hatt en slik punch tidligere, det samme gjelder Ringos trommer – akkurat det løfter de eldste albumene ut av tusenårsmørket, bass og trommer led mest under den primitive innspillingsteknologien.

The Beatles’ vokalharmonier var alltid en sentral del av deres musikalske uttrykk, desto gledeligere da å høre hvordan disse remastrene tydeliggjør stemmelagene slik at man kan skille dem fra hverandre. Du kan more deg som jeg gjorde en kveld, spille “Rubber Soul” bare for å studere Johns harmonivokal i låtene han ikke fører. Så tydelig er detaljene i lydbildet at du faktisk kan gjøre det. Johns vokale bidrag til “If I Needed Someone” er betydelig, men også kostelig, han strever ordentlig fælt.

Det var fullt mulig å kjøpe de forskjellige titlene i boksen enkeltvis. Noen nøyde seg sikkert med det, og deres første prioritet var i så fall å skaffe seg “Please Please Me”, “With The Beatles”, “A Hard Day’s Night” og “Beatles For Sale”. Dette var nemlig første gang at de fire albumene ble offisielt utgitt på CD i stereo. 22 år tok det. Ganske absurd egentlig. Enda mer absurd var det at man valgte å bruke George Martins omdiskuterte remikser fra 1987 på “Help!” og “Rubber Soul”. Det ble gjort fordi respekten for Martin var så stor at ingen våget å spørre ham. Så viser det seg i ettertid at mannen helt hadde glemt disse miksene og neppe ville motsatt seg bruken av originalmiksene i det hele tatt. Nå havnet de som bonuskutt på mono-utgavene av de to albumene - av alle steder, og disse er kun å finne i boksen “The Beatles In Mono”. EMI får det liksom aldri helt til.

Hver CD har for øvrig en ørliten QuickTime-bonus dokumentar om de respektive LP’ne som er hentet fra “Anthology”-prosjektet. Kjøper du boksen får du disse minidokumentarene samlet på en egen DVD.

Innpakningen var en stor forbedring fra 1987. Man dropper de dumme standard plasteskene og går heller for glanset papp i trippel utbrett med individuelle hefter til hver tittel. Heftene er først og fremst visuelt sterke, det vrimler av gode fotografier, mange av dem lite kjent. «White Album» inneholder også en minatyrreproduksjon av posteren som fulgte med vinylalbumet. Eneste innvending mot disse coverne er formatet. Rektangulært fremfor strengt kvadratisk, hvilket skaper en bred marg på venstre side som svekker den visuelle kraften i det opprinnelige coverdesignet.

Når det gjelder «Past Masters» leveres den nå som dobbelt-CD fremfor som to frittstående utgaver. Svart cover. Den hvite varianten er overført til monoversjonen.

Remaster-serien ble en enorm suksess. I USA havnet ni av titlene på Billboards Top 20 samtidig (fem på Top 10!). Ikke verst til å være et band som hadde vært oppløst i over 39 år.

Året etter (oktober 2010) fulgte for øvrig EMI opp med remasterversjonene av «1962-1966» og «1967-1970» (i samme coverdesign som CD'ne i stereo-boksen). Man får bare innse at deres status som fullverdige medlemmer av den offiselle Beatles-katalogen er permanent.

MONO? Fordi myten sier at The Beatles frem til og med «Sgt. Pepper» fokuserte på mono – de gad aldri være til stede når stereo-miksene ble gjort – er også monoversjonene av gruppens LP’er det nærmeste du kommer lyden de hadde i hodene sine da de skapte platene. Rett og riktig derfor at disse ikke ble fjernet fra markedet, men snarere fikk sitt eget delikate hjem: «The Beatles In Mono».

Så kan man innvende at deres fokus på mono gjaldt publikums opplevelse av musikken. De fleste ungdommene hadde bare enkle platespillere og transistorradioer. Det var slik gruppens musikk først og fremst ble hørt. Derfor var det viktig å ha kontroll på resultatet, og derfor var The Beatles særlig opptatt av mono. Stereo kunne Martin og studiofolkene ta seg av, så hørte Beatles på dem i sine respektive high end stereo-anlegg. Ja, for det er svakheten ved mono-myten. Selvfølgelig hadde verdens rikeste band samtids-musikkanlegg av ypperste klasse. Og de spilte stereo.

Mono-boksen ble utgitt samtidig med stereo-boksen, men markedsført som samlerobjekt og priset et godt stykke over selv om boksen inneholder færre titler. EMI truet med at boksen kun ville være tilgjengelig i et begrenset totalopplag på 30 000 og at titlene ikke ville utgis enkeltvis. Lageret gikk derfor tomt øyeblikkelig, og EMI – som selvfølgelig hadde jugd – trykket opp nye opplag. I dag, fem år etter, er boksen fortsatt lagervare.

CD’ne inneholder ikke QuickTime-filene som er på stereo-versjonene. Her får man albumene slik de ble presentert da de kom. Punktum. Men det er et deilig punktum, for EMI overlot til japanerne å lage coverne, og er det noe de kan så er det trokopi-miniatyrer av plateomslag. De gjør det med kjærlighet og en ekstrem nøyaktighet når det gjelder detaljer. Som The Beatles’ britiske LP-covere på 60-tallet er disse nydelig og tykt glanset på forsiden (eller både på utside og innside når det gjelder «Sgt. Pepper» og «White Album»). Coverne er til og med limt sammen nøyaktig likt, med brettene på utsiden av bakcoveret på enkeltomslagene og inni på utbrettomslagene. Innerposene er også trokopier av originalene. «Sgt. Pepper» leveres altså med det røde og hvite bølgedesignet til The Fool, «White Album» med de sorte posene. Alle originalinnlegg er med, utklippsarket til «Sgt. Pepper», farveportrettene og posteren til «White Album». Det ser også ut til at japanerne har funnet frem til originaldiasene som ble brukt til coverne den gang, de er skarpe og har akkurat den riktige, varme farvegløden. Legg dem ved siden av coverne i stereoboksen. Natt og dag.

Av alle rare påfunn så topper EMI seg selv ved at de har plassert de originale 1965-stereomiksene av «Rubber Soul» og «Help!» som bonuskutt på de nevnte LP’ne. Hva i all verdens rike har de der å gjøre? Men la gå, det er det eneste stedet du finner dem i dag da stereoutgaven bruker 1987-miksen som George Martin ikke engang husker at han gjorde.

«Past Masters» heter "Mono Masters" her og kommer i hvitt omslag og har ikke helt det samme innholdet som sin sorte bror i stereo-boksen. Det skyldes at de siste Beatles-singlene kun ble utgitt i stereo. «The Ballad Of John And Yoko», «Old Brown Shoe» og «Let It Be» er derfor fjernet til fordel for boksens virkelige godbiter: De unike monomiksene av “Only A Northern Song”, “All Together Now”, “Hey Bulldog”, “It’s All Too Much” og “Across The Universe”. Disse ble gjort i 1969 og var ment for en soundtrack-EP som ble kansellert. 40 år senere fant man det perfekte hjem til dem.

Tre av gruppens album mangler: «Yellow Submarine», «Abbey Road» og «Let It Be». Det skyldes at titlene aldri fikk noen unik monomiks. På dette tidspunktet tenkte også The Beatles i stereo.

Jeg har ingen ting vondt å si om «The Beatles In Mono». Boksen er praktfull, og de få gangene jeg tillater meg selv å hente frem disse skattene for å spille dem, kjenner jeg den gode, gamle Beatles-fryden.

Hvis du tror du ikke trenger boksen kan jeg informere deg om at du tar skrekkelig, skrekkelig feil. Den dagen du åpner ditt eget eksemplar for aller første gang, vil du forstå hva jeg mener. Og takke meg.

Innhold stereoboks:

Please Please Me (1963)
With the Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
Past Masters (1988)

Innhold monoboks:

Please Please Me (1963)
With the Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965) - bonus: original stereomiks
Rubber Soul (1965) - bonus: original stereomiks
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles (1968)
Mono Masters (1962–1970)

(Ubegripelig uinteressant ekstrainfo: Jeg skaffet meg mono-CD-replikaene av “Yellow Submarine” og “Abbey Road”, de er selvfølgelig helt ulovlige, men ser flotte ut, og liker seg godt i monoboksen sin.)

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Past Masters, CD (Parlophone/Apple, 5099924380720)
Mono Masters, CD (Parlophone/Apple, 5099968495824)

En godbit i hver boks. Og også solgt frittstående. Dobbelt-albumet “Past Masters”, som klapper de gamle Volume 1 og Volume 2 sammen i ett album, remastret, selvfølgelig. Og i mono-boksen ligger mono-svaret: “Mono Masters”. Singlene som ikke ble utgitt i mono glimrer selvfølgelig med sitt fravær, men som nevnt ovenfor, vi fikk EP’n som var planlagt, men aldri kom ut:“Only A Northern Song”, “All Together Now”, “Hey Bulldog” og “It’s All Too Much” - pluss “Across The Universe”. Bare synd at inkluderingen av “Magical Mystery Tour” sørger for at vi ikke få noen som helst fra 1967 inkludert på de to Masters-variantene. Dermed er fortsatt det stygge bruddet mellom 1966 og 1968 fortsatt merkbart og provoserende.

Past Masters

Alle innslag skrevet av Lennon/McCartney der intet annet er nevnt.

Disc 1
1 Love Me Do (original singleversjon)
2 From Me to You
3 Thank You Girl
4 She Loves You
5 I’ll Get You
6 I Want to Hold Your Hand
7 This Boy
8 Komm, gib mir deine Hand (Lennon/McCartney/Nicolas/Hellmer)
9 Sie liebt dich (Lennon/McCartney/Nicolas/Montague)
10 Long Tall Sally (Johnson, Blackwell, Penniman)
11 I Call Your Name
12 Slow Down (Williams)
13 Matchbox (Perkins)
14 I Feel Fine
15 She’s a Woman
16 Bad Boy (Williams)
17 Yes It Is
18 I’m Down

Disc 2
1 Day Tripper
2 We Can Work It Out
3 Paperback Writer
4 Rain
5 Lady Madonna
6 The Inner Light (Harrison)
7 Hey Jude
8 Revolution (singleversjon)
9 Get Back (singleversjon)
10 Don’t Let Me Down
11 The Ballad of John and Yoko
12 Old Brown Shoe
13 Across the Universe (WWF/“Wildlife”-versjonen)
14 Let It Be (singleversjon)
15 You Know My Name (Look Up the Number)

Mono Masters

Alle innslag skrevet av Lennon/McCartney der intet annet er nevnt.

Disc 1
1 Love Me Do (original singleversjon)
2 From Me to You
3 Thank You Girl
4 She Loves You
5 I’ll Get You
6 I Want to Hold Your Hand
7 This Boy
8 Komm, gib mir deine Hand (Lennon/McCartney/Nicolas/Hellmer)
9 Sie liebt dich (Lennon/McCartney/Nicolas/Montague)
10 Long Tall Sally (Johnson, Blackwell, Penniman)
11 I Call Your Name
12 Slow Down (Williams)
13 Matchbox (Perkins)
14 I Feel Fine
15 She’s a Woman
16 Bad Boy (Williams)
17 Yes It Is
18 I’m Down

Disc 2
1 Day Tripper
2 We Can Work It Out
3 Paperback Writer
4 Rain
5 Lady Madonna
6 The Inner Light (Harrison)
7 Hey Jude
8 Revolution (singleversjon)
9 Only a Northern Song (Harrison)
10 All Together Now
11 Hey Bulldog
12 It’s All Too Much (Harrison)
13 Get Back (singleversjon)
14 Don’t Let Me Down
15 Across the Universe (1969 monomiks av “Wildlife”-versjonen)
16 You Know My Name (Look Up the Number)

Desember 2009

Vis full størrelse

The Beatles (The Original Studio Recordings), USB (Apple, 5099969944963)

USB-Beatles høres nitrist. Men se selv. Stiligere enn dette blir det ikke. USB med all den remastrede musikken, lekkert plassert på toppen av det elegante eplet, kamuflert som stilk. Du kan mene hva du vil om digital musikk og streaming, og totalt fravær av håndfaste cover. Men se på det eplet, da, mann! Det er nok å ha det, stående i et skap med glassdør, og bare ta seg ut. Innimellom kan man la eplet hvile i den svartglinsende og veldig stilige esken sin. Andre gangerkan man holde det. Vinn-vinn.

For meg en dekorativ flottenfeiersak i dag. Jeg kan ikke huske at jeg har brukt den til å spille Beatlesmusikk. Jeg foretrakk da som nå vinyl og til nød CD. Men jeg skal si eplet ble lansert med brask og bram.

Minnepinnen inneholder de kritikerroste, remastrede lydfilene til The Beatles’ 14 stereoalbum, samt alt det visuelle innholdet fra de remastrede CD-utgivelsene. Her inngår 13 minidokumentarer om albumene, coverne, sjeldne fotografier og utvidede omslagstekster. En spesialdesignet Flash-grensesnitt er installert, og lyd- og bildeinnholdet på den 16 MB store USB-en leveres i FLAC 44,1 kHz 24-bit og MP3 320 Kbps, fullt kompatibelt med både PC og Mac.

7. desember 2009 ble “The Beatles (The Original Studio Recordings)” utgitt i et opplag på 30 000 eksemplarer som en begrenset, epleformet USB-minnepinne. Dette var første gang hele Beatles-katalogen ble gjort tilgjengelig i høyoppløst digitalt format. Lydfilene var kodet i 44,1 kHz/24-bit FLAC, sammenlignet med CD-standardens 44,1 kHz/16-bit. I tillegg inneholdt pinnen 320 kbps MP3-filer, en spesialdesignet flash-grensesnitt og alt det visuelle fra CD-boksen: minidokumentarene, original britisk albumkunst, sjeldne bilder og utvidede liner notes. Minnepinnen på 16 GB var dermed både et samleobjekt og et digitalt arkiv.

Begeistringen var stor den gang, ikke minst blant lydfreaks. Men hvor står den stilige minnepinnen i dag? Chat GPT svarer:

1. Oppløsning og format
– USB-eplet inneholder 44,1 kHz / 24-bit FLAC. Det var «high-res» i 2009, men i dag (2025) betraktes dette mer som en slags «CD pluss» – du får 24-bit dynamikkområde, men ikke høyere samplingsfrekvens enn CD.
– I 2025 finnes det mange utgivelser i 96 kHz / 24-bit og 192 kHz / 24-bit (både som FLAC, WAV, DSD eller Dolby Atmos/Spatial Audio på Blu-ray og strømmetjenester). Målt mot dette er Beatles-USB-en mer begrenset.

2. Lydkvalitet
– Selve remasteringen fra 2009 er fortsatt anerkjent som svært god. 24-bit gir teoretisk sett mindre støy og mer headroom enn 16-bit CD, og overføringen fra mastertapene ble gjort med stor omhu.
– Men: moderne avspillere, DAC-er og hodetelefoner i 2025 er på et mye høyere nivå. De fleste vil i dag høre større forskjeller mellom en godt laget 96/24 eller 192/24-utgivelse og USB-ens 44,1/24.

3. Tilgjengelighet
– I 2009 var dette første og eneste gang Beatles ble utgitt i «hi-res».
– Etter 2017 ble Beatles-katalogen gjort tilgjengelig på strømmetjenester i lossless (bl.a. Apple Music Lossless, Qobuz, Tidal). Flere nyere miks-prosjekter (f.eks. Sgt. Pepper 50th Anniversary, Abbey Road 2019, Revolver 2022) er utgitt i 96/24 eller høyere, ofte også i Atmos.
– Dermed er ikke USB-utgaven lenger eneste eller beste kilde til høyoppløst Beatles.

4. Samlerverdi
– Til tross for tekniske begrensninger er selve objektet – epleformet USB i 30 000 eksemplarer – blitt et samlerobjekt. Den har verdi som fysisk gjenstand og som «første gang Beatles i hi-res».

Konklusjon (per 2025)

– Lydmessig: fortsatt bedre enn 16-bit CD, men ikke på høyde med dagens beste high-res-utgivelser (96/24, 192/24, Atmos).
– Teknologisk: FLAC-formatet er fremdeles topp moderne, men 44,1/24 fremstår i dag som en mellomløsning.
– Samlerverdi: høy – den har historisk betydning og er ettertraktet blant fans.

Jeg underskriver på det siste. Dette er en Beatles-greie som man har for å ha, ikke for å høre, Noe å kose seg med mens man nipper til et krus kakao, og det regner utenfor.

Juli 2012

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Tomorrow Never Knows (Apple, 5099931975513)

«Tomorrow Never Knows» er formulert som et argument i en diskusjon uten deltagere. Hele forutsetningen er oppkonstruert, rett ut sagt teit. Som punchline i denne fiktive diskusjonen som ingen med vettet i behold ville funnet på å starte, henter man inn profiler fra Foo Fighters, Arcade Fire, Linkin Park, Band Of Horses, The Killers og Maroon 5 for å overbevise ikke eksisterende mennesker om at The Beatles var et rockeband. Yep! Det er hele greia. Beatles var et rockeband. Jøss og jøss! Og who fucking cares hva de folkene mener?

Beviset er altså «Tomorrow Never Knows», et utvalg låter fra årene 1964-1970 som er ment å belyse The Beatles’ innflytelse på den knallharde rocken, den blytunge heavyrocken, den kompromissløse og rufsete gitarrocken, syrerocken, garasjerocken, mørkeromsrocken. Kort sagt: ROCKEN. Big deal.

Premissene er absurde. Du trenger knapt et halvt omløp i skallen for å oppleve dette som en fornærmelse mot ditt intellekt. The Beatles influerte alt og alle. Deres allsidighet var umåtelig, og deres evne til å finne uventede veier inn i nær sagt alle stilarter gjør dem fordømt unike. Selvfølgelig var de et rockeband. Har noen tvilt på det? The Beatles var verdens mest allsidige, dyktige, begavede og innovative rockeband. At Dave Grohl i det hele tatt åpner kjeften for å fortelle oss det, gjør ham til en idiot.

Enda dummere blir det å forholde seg til dette såkalte albumet. Sammensetningen, selv når vi kjenner bakgrunnen, virker håpløst søkt. Det er fascinerende å kjøre The Beatles på random, det er så. Katalogen deres er så stinn av syvmilssteg at man kan bli svimmel av mindre. I dag sliter band med å fornye seg fra LP til LP selv om intervallene mellom dem er på både to og tre år. The Beatles var i vedvarende forvandling, gjentok aldri seg selv, gikk steder ingen hadde vært tidligere hver gang – og det med intervaller på bare måneder. De gjorde alt og forandret samtidig både verden og musikken på syv og et halvt år. Enkelte samtidsband greier knapt å gi ut to LP’er på den tiden.

«Tomorrow Never Knows» gir en liten bit av det umåtelige. Ikke mer, ikke mindre. Den spiller for så vidt greit, om enn noe rart da låtene ikke alltid kler hverandre – det er for store tidshopp fra «Savoy Truffle» til «I’m Down» og frem til «I’ve Got A Feeling» slik de er plassert etter hverandre, for eksempel. Dessuten nytes låtene best i det selskapet de opprinnelig var en del av – det er jo nettopp mangfoldet som gjør hver Beatles-LP til en unik opplevelse. Og å velge «Anthology»-versjonen av «The End» som avslutning er bare grisebanalt harry. Det må stå amerikanere bak.

«Tomorrow Never Knows» er omtrent like anvendelig som «Love Songs».

Albumet er ment som et hyggeklaps til iTunes, skapt for nedlastning, myntet på folk som går på innsalget: to highlight the band's influence on the history of rock music. Det er så dumt. Er du ute etter eksempler på det er det bare å sette på de offisielle albumene og singlene. Lurer forresten på hvem «Savoy Truffle» influerte. Supert groove, svinger som et helvete, men ærlig talt!

Coveret influerer ingen. Det er i hvert fall sikkert. Men jeg er selvfølgelig så barnslig at jeg giller meg over å ha LP’n på vinyl. Spiller den akkurat nå mens jeg skriver dette, faktisk.

Alle innslag skrevet av Lennon/McCartney der intet annet er nevnt.

Side 1:
1. "Revolution" – 3:25
2. "Paperback Writer" – 2:19
3. "And Your Bird Can Sing" – 1:59
4. "Helter Skelter" – 4:31
5. "Savoy Truffle" (George Harrison) – 2:54
6. "I'm Down" – 2:32
7. "I've Got a Feeling" (Let It Be... Naked version) – 3:38

Side 2:
1. "Back in the U.S.S.R." – 2:44
2. "You Can't Do That" – 2:35
3. "It's All Too Much" (Harrison) – 6:26
4. "She Said She Said" – 2:36
5. "Hey Bulldog" – 3:11
6. "Tomorrow Never Knows" – 2:59
7. "The End" (Anthology 3 version) – 2:52

Fordelingen på utvalget:
«A Hard Day’s Night» (1), «Revolver» (3), «The Beatles» (3), “Yellow Submarine” (2), “Anthology 3” (1), “Let It Be… Naked” (1) + 3 singler.

November 2012

Vis full størrelse

The Beatles, LP-boks (Apple, 5099963380910)

Tre år etter det store CD-slippet kom EMI/Apples trinn to i relanseringen av The Beatles’ offisielle utgivelser: Den store vinylboksen. Luksussvaret på stereoboksen fra 2009. Den veide et tonn, var et monumentalt stykke cargo å få levert på døren, og ga maksimal fryd og forventning under utpakkingen. De kjente og kjære albumene kunne knapt fått et mer spektakulært hjem.

Boksen er et praktfullt stykke ingeniørarbeid. Og når man endelig får adgang til godsakene, i hvert fall første gang, er det ikke til å unngå at fingrene sitrer etter å løfte ut den medfølgende innbundne coffee table-boken. Unik for denne boksen og ikke tilgjengelig som stand alone (i motsetning til alle albumene som også kan kjøpes enkeltvis).

Boken er en 252 siders reise gjennom The Beatles’ karriere, fokusert på albumene som gjennomgås kronologisk og grundig, tittel for tittel, av Kevin Howlett. Absolutt fascinerende lesestoff, perfekt å tygge på mens man spiller platene. Men det som gjør boken til noe helt spesielt er det enorme billedtilfanget (mye man aldri har sett tidligere), den luksuriøse layouten de presenteres i, og ikke minst papirkvaliteten. Boken er så flott at man blir redd for å bla i den, merket som man er av traumene fra 60-tallet, man visste ikke hvordan eller når det skjedde, men det dukket alltid en klatt bringebærsyltetøy opp på platecovere og i Donald-blader den gang, selv i hjem hvor man foretrakk Sunda og jordbærsyltetøy.

Den flotte boken var en bonus, antagelig skrekkelig fordyrende. Jeg ser ikke andre forklaringer på hvorfor man valgte den dølle løsningen på platecoverne. I CD monoboksen slapp japanerne til med sine vakre, helt korrekt glansede og brettede trokopier av de britiske LP-coverne. I vinylboksen hersker lavbudsjettløsningen. Omslagene ser ut som avfotograferinger, originalenes sprakende klare farver (perfekt gjenskapt i mono-boksen) er mudret til, og man har gått for halvmatte fremfor glansede forsider, “Beatles For Sale” leveres i konvensjonelt utbrett-cover (med åpning i begge ender), det samme gjelder “The Beatles”. For de som aldri har vært der virker sikkert denne innvendingen teit, men har du sjansen til å sammenligne en original med 2012-versjonen – side om side, - vil du se hva jeg mener. The Beatles var ikke bare nøye med musikken sin, men også med innpakningen. Om det var hva som måtte til, ville jeg foretrukket at de droppet den påkostede boken og heller konsentrerte seg om å kopiere de klassiske LP-coverne med kjærlighet og respekt, på den japanske måten. Eventuelt kunne de slengt med en trokopi av “Let It Be”-boken som faktisk burde vært trykket opp igjen for lenge siden.

Pluss for at “Sgt. Pepper” og “The Beatles” kommer med alle de opprinnelige innleggene.

Platene er forsynt med originaletikettene, det skal de ha. Og den tunge vinylen gjør at man føler et visst alvor når man legger dem på platetallerkenen. Musikkens utgangspunkt er fra 2009, de analoge tapene digitalisert og remastret i 24 bit/192k/Hz-oppløsning. CD’ne fra 2009 er en modifisert 16 bit-versjon. Vinylen har ikke CD-formatets begrensninger og kan derfor utnytte 24 bit-versjonen med de lydfordeler dette gir. Ikke lett å høre for gamle ører, men det handler også om totalopplevelsen av lydbildet, hvor organisk og varmt det fremstår for lytteren. Jeg er ingen ekspert på den tekniske siden av disse tingene og burde strengt tatt holdt kjeft. Men 24 er nå mer enn 16, og MP3-tilhengerne kan bare gå hjem.

Selv blant audio-nerder hersker uenighet om hvor gode disse 2012-utgivelsene er målt mot original-pressingene fra 60-tallet og halfspeed-utgavene fra 80-tallet. I blindtester faller preferansene helt vilkårlig, men med en ørliten fordel 2012. Albumene “Help!” og “Rubber Soul” kommer utenfor konkurranse da man valgte 1987-miksene til George Martin fremfor originalene fra 1965. Dette er ganske underlig da man ellers gjør veldig nummer av hvor tro man har vært mot originalene, og samtidig visste at Martin ikke engang husker at han gjorde de 1987-miksene. Jeg har også lest at en god del dårlige pressinger med mye bakgrunnsstøy havnet på markedet og måtte erstattes. Alt tatt i betraktning ville jeg vel først og fremst gått for near mint-versjoner av original-pressingene fremfor disse 2012-versjonene. Men det vil koste mange ganger mer enn boksen, så da må man vel erkjenne at den er til å leve med. Tross lavbudsjett-coverne.

Boksen inneholder altså samtlige britiske album fra 1963-1970 – bortsett fra “A Collection Of Beatles Oldies But Goldies” – pluss amerikanske “Magical Mystery Tour” og dobbelt-LP’n “Past Masters” (alle single- og EP-kuttene som ikke er på originalalbumene).

Det kom forresten ikke som noen bombe på EMI at det var et marked for The Beatles på vinyl. I 2011 var “Abbey Road” det mest solgte vinyl-albumet i USA. Å relansere hele katalogen i nye remastre var antagelig noe av det safeste de har gjort i dette årtusenet.

For egen del merker jeg at jeg vender tilbake til originalpressingene. Kanskje er det innbilning og psykologi, men de føles riktigere – og coverne ligger så meget bedre i hendene.

i 2012 ventet vi fortsatt mono vinyl-boksen. Det drøyde. Jeg håpet det skyldtes at japanerne hadde fått jobben med coverne og hadde brukt langt tid på i finne akkurat riktig pappkvalitet og glansing. Jeg tok feil.

Innhold stereo-boksen, 2009 remastrene av:

Please Please Me (1963)
With the Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
Past Masters (1988)

+Bok

2013

November - desember 2013

Vis full størrelse

Vis full størrelse

On Air - Live At The BBC Volume 2 (Apple, 23750506) UK #12, USA #7
Live At The BBC (Apple, 3758940)

BBC-opptakene til The Beatles tar ikke slutt med det første. Her er 40 til. Vi er ikke engang kommet halvveis. Den nye dosen er som vanlig vakkert innpakket, forsidefotoet datafarvelagt og hendig retusjert og manipulert (sjenerende bakgrunnsstøy i form av fotgjengere og parkerte biler er fjernet, og på de første utkastene er Georges slips dramatisk forlenget). Slik skal tydeligvis beatler se ut når de vandrer gatelangs i London i 1963.

Musikken er behandlet med noe større respekt for opphavsmennene. At man fjerner sus og drop-outs og generell grums fra de tidvis skrøpelige lydkildene godtas uten innvendinger. Dette er snapshots fra en unik periode, den gang fire oppkomlinger fra det fjerne nordvest utfordret verdensmusikken og fikk den til å krype rundt på alle fire og rope “Ta meg! Ta meg!”. Og så gjorde de det. Imperiets egen kringkaster, BBC, la seg så ynkelig flat at den ga de fire fri tilgang til eteren, og de lot seg ikke be to ganger, men teppebombet sine selvtilfredse landsmenn med amerikansk forurensning: Negerbråk og hillbillyfyll. Så autentisk og personlig turnert at det lød farlig. Dessuten gredde de håret ned i pannen.

At de slapp inn skyldtes blandingen av eksotisk opprinnelse (Liverpool) og avvæpnende sjarm. I tillegg til akselererende tegn på fremtidig verdensherredømme. Alle liker en vinner.

BBC-opptakene fra 1963 er særlig interessante fordi The Beatles dette året var ekstremt trimmet som live-band. Råskapen fra Hamburg ble i løpet av 1963 foredlet og finjustert gjennom daglige møter med tenåringsmonstret beatlemania som var i ferd med å bli et nasjonalt fenomen og førstesidestoff i avisene. The Beatles’ umenneskelig tette turnéprogram i 1963 ble unnagjort på en vanvittig medgangsbølge av platesalg, medieeksponering og nesegrus idolisering. De var ruset, de fikk superkrefter.

De brukte opptaksrundene hos BBC som friminutt. Atmosfæren var uformell, de tøyset med programvertene, gjøglet med hverandre, promoverte platene sine og ga lytterne tallrike eksempler på hvor musikken deres egentlig kom fra. De gjorde en lang rekke coverversjoner for BBC som aldri fant veien til deres egne plater. Materialet spilles stort sett live, uten pålegg, befriende upretensiøst, mye mer skranglete og rått enn de profesjonelle innspillingene som havnet på deres offisielle plater. Det er en frivol entusiasme i disse 1963-opptakene som blir mindre påtagelig utover i 1964 da gruppen var blitt verdensstjerner og hadde et annet fokus.

Den første BBC-samlingen kom i 1994 og ga The Beatles et uventet comeback som salgsvare. Albumet toppet LP-listen i Storbritannia og solgte over to millioner eksemplarer i USA. 19 år senere kom oppfølgeren. Intensjonene med albumet hadde først og fremst med copyright å gjøre. EUs lover om opphavsrett for upubliserte innspillinger gir ingen beskyttelse etter 50 år. Ved å gi opptakene en offisiell utgivelse sikret man en forlengelse på 20 år.

Men selv om dette var årsaken til at “On Air – Live At The BBC Volume 2” kom ut, er det absolutt et fullverdig produkt, helt på høyde med 1994-utgivelsen. Albumet inneholder 40 sanger, fire individuelle portrettintervjuer (fra 1965-1966), og 19 gøyale verbalstikk fra de opprinnelige radioshowene.

Brorparten av opptakene er fra 1963 og inkluderer blant annet mer enn godkjente versjoner av “I’m Talking About You”, “Lend Me Your Comb”, “Lucille”, “Memphis, Tennessee”, “Beautiful Dreamer” og “Glad All Over” for å nevne låter som aldri havnet på de offisielle platene deres. De få 1964-opptakene bærer mer preg av rutine, her er det mest fascinerende å høre dem prøve ut flunkende nye låter fra “A Hard Day’s Night”. Dessuten leverer Paul en glimrende versjon av “I’ll Follow The Sun”, innspilt og sendt før “Beatles For Sale” var utgitt (denne versjonen er for øvrig hentet fra B-siden på “Baby It’s You”-singlen fra 1995).

Svakheten med de to BBC-samlingene er at de ikke er så underholdende å spille seg gjennom som man ønsker. Det er skranglete, det er skjødesløst, det er en del prat og ikke minst lider musikken av å være underprodusert og i svært middels lydkvalitet. Helt OK å høre i porsjoner, men ellers duger det best som historisk dokumentasjon. Kjekt å ha, særlig hvis noen skulle slenge med leppa og hevde at Beatles var tamme live. Et par doser BBC stopper helt sikkert kjeften på dem.

Vinylutgaven av “On Air” er trippel og plasserer de fire portrett-intervjuene som er ganske lange, på en egen LP. Klokt.

Albumet gjorde det ikke like bra som 1994-utgaven og nådde bare 12. plass i Storbritannia. I USA nådde det 7. plass.

Samtidig med utgivelsen av “On Air” relanserte man 1994-utgivelsen som remaster i nytt cover. Det ble også gjort noen ørsmå justeringer på innholdet. “From Us To You” er tilføyet og avslutter CD 2. To nye verbalstikk er også tilføyet, mens “Have a banana” er nedredigert slik at frasen som ga biten sitt navn, er fjernet. Kanskje Ringo ikke syntes det var noe morsomt å få den bananen slengt etter seg.

Vinylversjon (3 LP / 6 sider)

Side 1

1 And Here We Are Again (speech) – 0:15
2 Words of Love (Buddy Holly) – 1:56
3 How About It, Gorgeous? (speech) – 0:27
4 Do You Want to Know a Secret (Lennon–McCartney) – 1:48
5 Lucille (Al Collins / Little Richard) – 2:29
6 Hey, Paul… (speech) – 0:21
7 Anna (Go to Him) (Arthur Alexander) – 2:50
8 Hello! (speech) – 0:19
9 Please Please Me (Lennon–McCartney) – 1:56
10 Misery (Lennon–McCartney) – 1:50
11 I’m Talking About You (Chuck Berry) – 1:52
12 A Real Treat (speech) – 0:37
13 Boys (Luther Dixon / Wes Farrell) – 2:29
14 Absolutely Fab (speech) – 0:27
15 Chains (Gerry Goffin / Carole King) – 2:15
16 Ask Me Why (Lennon–McCartney) – 1:54

Side 2

17 Till There Was You (Meredith Willson) – 2:16
18 Lend Me Your Comb (Kay Twomey / Fred Wise / Ben Weisman) – 1:46
19 Lower 5E (speech) – 0:23
20 Hippy Hippy Shake (Chan Romero) – 1:46
21 Roll Over Beethoven (Chuck Berry) – 2:22
22 There’s a Place (Lennon–McCartney) – 1:49
23 Bumper Bundle (speech) – 0:49
24 P.S. I Love You (Lennon–McCartney) – 1:59
25 Please Mr. Postman (Georgia Dobbins / William Garrett / Freddie Gorman / Brian Holland / Robert Bateman) – 2:17
26 Beautiful Dreamer (Stephen Foster / Gerry Goffin / Jack Keller) – 1:46
27 Devil in Her Heart (Richard Drapkin) – 2:22
28 The 49 Weeks (speech) – 0:17
29 Sure to Fall (in Love with You) (Carl Perkins / Bill Cantrell / Quinton Claunch) – 2:21
30 Never Mind, Eh? (speech) – 0:34
31 Twist and Shout (Phil Medley / Bert Berns) – 2:25
32 Bye, Bye (speech) – 0:24

Side 3

1 I Saw Her Standing There (Lennon–McCartney) – 2:36
2 Glad All Over (Aaron Schroeder / Sid Tepper / Roy Bennett) – 1:53
3 Lift Lid Again (speech) – 0:37
4 I’ll Get You (Lennon–McCartney) – 2:02
5 She Loves You (Lennon–McCartney) – 2:15
6 Memphis, Tennessee (Chuck Berry) – 2:15
7 Happy Birthday Dear Saturday Club (Mildred J. Hill / Patty Hill; arr. Lennon / McCartney / Harrison / Starr) – 0:33
8 Now Hush, Hush (speech) – 0:25
9 From Me to You (Lennon–McCartney) – 1:51
10 Money (That’s What I Want) (Janie Bradford / Berry Gordy) – 2:43
11 I Want to Hold Your Hand (Lennon–McCartney) – 2:23
12 Brian Bathtubes (speech) – 0:59
13 This Boy (Lennon–McCartney) – 2:16
14 If I Wasn’t in America (speech) – 0:45

Side 4

15 I Got a Woman (Ray Charles / Renald Richard) – 2:36
16 Long Tall Sally (Enotris Johnson / Robert Blackwell / Richard Penniman) – 1:58
17 If I Fell (Lennon–McCartney) – 2:09
18 A Hard Job Writing Them (speech) – 1:20
19 And I Love Her (Lennon–McCartney) – 2:20
20 Oh, Can’t We? Yes We Can (speech) – 0:20
21 You Can’t Do That (Lennon–McCartney) – 2:32
22 Honey Don’t (Carl Perkins) – 2:24
23 I’ll Follow the Sun (Lennon–McCartney) – 1:51
24 Green with Black Shutters (speech) – 0:59
25 Kansas City / Hey-Hey-Hey-Hey! (Jerry Leiber / Mike Stoller / Richard Penniman) – 2:43
26 That’s What We’re Here For (speech) – 0:24
27 I Feel Fine (Lennon–McCartney) – 3:29

Side 5

1 John – Pop Profile (speech, BBC Transcription Service interview, recorded 30 November 1965, broadcast March 1966) – 8:22
2 George – Pop Profile (speech, BBC Transcription Service interview, recorded 30 November 1965, broadcast March 1966) – 8:06

Side 6

3 Paul – Pop Profile (speech, BBC Transcription Service interview, recorded 2 May 1966, broadcast June 1966) – 7:50
4 Ringo – Pop Profile (speech, BBC Transcription Service interview, recorded 2 May 1966, broadcast June 1966) – 8:04

2013 vinylversjon av “Live At The BBC”

Side 1

1 Beatle Greetings (speech) – 0:14
2 From Us to You (Opening) (Lennon–McCartney) – 0:27
3 Riding on a Bus (speech) – 0:54
4 I Got a Woman (Ray Charles) – 2:48
5 Too Much Monkey Business (Chuck Berry) – 2:06
6 Keep Your Hands Off My Baby (Goffin–King) – 2:30
7 I’ll Be on My Way (Lennon–McCartney) – 1:58
8 Young Blood (Leiber–Stoller–Pomus) – 1:57
9 A Shot of Rhythm and Blues (Thompson) – 2:15
10 Sure to Fall (in Love With You) (Perkins–Claunch–Cantrell) – 2:08
11 Some Other Guy (Leiber–Stoller–Barrett) – 2:01
12 Thank You Girl (Lennon–McCartney) – 2:01

Side 2

13 Sha La La La La! (speech) – 0:28
14 Baby It’s You (David–Bacharach–Williams) – 2:44
15 That’s All Right (Mama) (Crudup) – 2:54
16 Carol (Chuck Berry) – 2:35
17 What Is It, George? (speech – 2013-innslag) – 0:31
18 Soldier of Love (Lay Down Your Arms) (Cason–Moon) – 2:00
19 A Little Rhyme (speech) – 0:26
20 Clarabella (Pingatore) – 2:39
21 I’m Gonna Sit Right Down and Cry (Over You) (Thomas–Biggs) – 2:01
22 Crying, Waiting, Hoping (Holly) – 2:09
23 Dear Wack! (speech) – 0:42
24 You Really Got a Hold on Me (Smokey Robinson) – 2:37

Side 3

25 To Know Her Is to Love Her (Spector) – 2:49
26 A Taste of Honey (Scott–Marlow) – 1:57
27 Long Tall Sally (Johnson–Penniman–Blackwell) – 1:53
28 I Saw Her Standing There (Lennon–McCartney) – 2:32
29 The Honeymoon Song (Theodorakis–Sansom) – 1:39
30 Johnny B. Goode (Chuck Berry) – 2:51
31 Memphis, Tennessee (Berry) – 2:13
32 Lucille (Collins–Penniman) – 1:49
33 Can’t Buy Me Love (Lennon–McCartney) – 2:06
34 From Fluff to You (speech) – 0:28
35 Till There Was You (Meredith Willson) – 2:13

Side 4

36 Crinsk Dee Night (speech) – 1:05
37 A Hard Day’s Night (Lennon–McCartney) – 2:24
38 Ringo? Yep! (speech – erstattet Have a Banana!) – 0:14
39 I Wanna Be Your Man (Lennon–McCartney) – 2:09
40 Just a Rumour (speech) – 0:20
41 Roll Over Beethoven (Berry) – 2:16
42 All My Loving (Lennon–McCartney) – 2:04
43 Things We Said Today (Lennon–McCartney) – 2:18
44 She’s a Woman (Lennon–McCartney) – 3:15
45 Sweet Little Sixteen (Berry) – 2:21
46 1822! (speech) – 0:10
47 Lonesome Tears in My Eyes (Burnette et al.) – 2:36

Side 5

48 Nothin’ Shakin’ (But the Leaves on the Trees) (Fontaine / Calacrai / Lampert / Gluck) – 2:59
49 The Hippy Hippy Shake (Romero) – 1:49
50 Glad All Over (Bennett–Tepper–Schroeder) – 1:52
51 I Just Don’t Understand (Wilkin–Westberry) – 2:47
52 So How Come (No One Loves Me) (Bryant) – 1:54
53 I Feel Fine (Lennon–McCartney) – 2:13
54 I’m a Loser (Lennon–McCartney) – 2:33
55 Everybody’s Trying to Be My Baby (Perkins) – 2:21
56 Rock and Roll Music (Berry) – 2:01
57 Ticket to Ride (Lennon–McCartney) – 2:56

Side 6

58 Dizzy Miss Lizzy (Williams) – 2:42
59 Medley: Kansas City/Hey! Hey! Hey! Hey! (Leiber & Stoller / Penniman) – 2:37
60 Set Fire to That Lot! (speech) – 0:28
61 Matchbox (Perkins) – 1:57
62 I Forgot to Remember to Forget (Kesler–Feathers) – 2:09
63 Love These Goon Shows! (speech) – 0:27
64 I Got to Find My Baby (Berry) – 1:56
65 Ooh! My Soul (Penniman) – 1:37
66 Ooh! My Arms (speech) – 0:36
67 Don’t Ever Change (Goffin–King) – 2:03
68 Slow Down (Williams) – 2:36
69 Honey Don’t (Perkins) – 2:11
70 Love Me Do (Lennon–McCartney) – 2:30
71 From Us to You (Closing) (Lennon–McCartney) – 0:38

Desember 2013

Vis full størrelse

Bootleg Recordings 1963 (Apple/ iTunes)

Nok et fremstøt for å forlenge opphavsrettighetene med 20 år til. Betydelig mer desperat enn “On Air – Live At The BBC Volume 2” da “The Bootleg Recordings 1963” bare ble gjort tilgjengelig som nedlastning fra iTunes. Plutselig var den der, uten forvarsel. Og så var den borte igjen. Det falt ikke i god jord, så nedlastningsfilene ble gjenåpnet og er fortsatt åpne når jeg skriver dette. 400 kroner koster det å laste ned de 59 låtene.

Albumet er en merkelig hybrid, hovedsakelig en BBC volum 3 (42 av låtene) – plukket tilfeldig og hodeløst, jeg mener, det hadde vært mulig å sette opp et program uten de massive overlap’ene som du finner her: fire versjoner av “She Loves You” og “A Taste Of Honey”, tre av “Love Me Do”, “Roll Over Beethoven” og “Till There Was You” og dobbelt opp av mange andre. Helt planløst.

Albumet åpner imidlertid med noe helt annet enn BBC, nemlig 15 outtakes fra “Please Please Me”- og “With The Beatles”-LP’ne og “From Me To You”-singlen. Også her virker det som om man har grepet helt tilfeldig i arkivsekken. Tre “There’s A Place” og to av hver av “Misery”, “From Me To You” og “Thank You Girl” er i overkant, særlig fordi versjonene av hver enkelt låt er plassert etter hverandre. Ikke beveger de seg så langt unna de ferdige versjonene heller. For spesielt interesserte kan jeg opplyse at outtakene er i stereo, bortsett fra “Money” som til gjengjeld leveres i en rå, gitardominert miks (uten overdubs) som jeg er glad over å eie.

Samlingens virkelige gullkorn kommer imidlertid helt til slutt. To demoer av John Lennon-låter som han ga bort til Billy J. Kramer og The Fourmost. “Bad To Me” er en John og Paul-duett med akustiske gitarer, Liverpools Don og Phil, og man kan bare beklage at The Beatles ikke gjorde en fullblods versjon av denne gavepakken. “I’m In Love”, derimot, er en middelmådig komposisjon som man godt skjønner at John ga bort. Men å høre ham streve med den til eget pianoakkompagnement er alene verdt de 400 kronene det kostet å kjøpe hele albumet.

1. "There's a Place" (Takes 5 & 6) John Lennon and Paul McCartney 2:19
2. "There's a Place" (Take Lennon–McCartney 1:58
3. "There's a Place" (Take 9) Lennon–McCartney 2:04
4. "Do You Want to Know a Secret" (Track 2, Take 7) Lennon–McCartney 2:17
5. "A Taste of Honey" (Track 2, Take 6) Bobby Scott and Ric Marlow 2:12
6. "I Saw Her Standing There" (Take 2) Lennon–McCartney 3:07
7. "Misery" (Take 1) Lennon–McCartney 1:54
8. "Misery" (Take 7) Lennon–McCartney 1:56
9. "From Me to You" (Takes 1 & 2) Lennon–McCartney 3:24
10. "From Me to You" (Take 5) Lennon–McCartney 2:17
11. "Thank You Girl" (Take 1) Lennon–McCartney 2:09
12. "Thank You Girl" (Take 5) Lennon–McCartney 2:04
13. "One After 909" (Takes 1 & 2) Lennon–McCartney 4:29
14. "Hold Me Tight" (Take 21) Lennon–McCartney 2:42
15. "Money (That's What I Want)" (RM 7 Undubbed) Janie Bradford and Berry Gordy 2:48
16. "Some Other Guy" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Jerry Leiber, Mike Stoller and Richard Barrett 2:02
17. "Love Me Do" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Lennon–McCartney 2:31
18. "Too Much Monkey Business" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Chuck Berry 1:50
19. "I Saw Her Standing There" (Live at the BBC for "Saturday Club", 16 March 1963) Lennon–McCartney 2:38
20. "Do You Want to Know a Secret" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Lennon–McCartney 1:50
21. "From Me to You" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Lennon–McCartney 1:54
22. "I Got to Find My Baby" (Live at the BBC for "Saturday Club", 26 January 1963) Berry 1:59
23. "Roll Over Beethoven" (Live at the BBC for "Saturday Club", 29 June 1963) Berry 2:29
24. "A Taste of Honey" (Live at the BBC for "Easy Beat", 23 June 1963) Scott, Marlow 2:01
25. "Love Me Do" (Live at the BBC for "Easy Beat", 20 October 1963) Lennon–McCartney 2:29
26. "Please Please Me" (Live at the BBC for "Easy Beat", 20 October 1963) Lennon–McCartney 2:08
27. "She Loves You" (Live at the BBC for "Easy Beat", 20 October 1963) Lennon–McCartney 2:19
28. "I Want to Hold Your Hand" (Live at the BBC for "Saturday Club", 21 December 1963) Lennon–McCartney 2:19
29. "Till There Was You" (Live at the BBC for "Saturday Club", 21 December 1963) Meredith Wilson 2:16
30. "Roll Over Beethoven" (Live at the BBC for "Saturday Club", 21 December 1963) Berry 2:16
31. "You Really Got a Hold on Me" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 4 June 1963) Smokey Robinson 2:54
32. "The Hippy Hippy Shake" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 4 June 1963) Chan Romero 1:43
33. "Till There Was You" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 11 June 1963) Wilson 2:14
34. "A Shot of Rhythm and Blues" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 18 June 1963) Terry Thompson 2:06
35. "A Taste of Honey" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 18 June 1963) Scott, Marlow 1:56
36. "Money (That's What I Want)" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 18 June 1963) Bradford, Gordy 2:41
37. "Anna (Go to Him)" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 25 June 1963) Arthur Alexander 3:02
38. "Love Me Do" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 10 September 1963) Lennon–McCartney 2:29
39. "She Loves You" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 24 September 1963) Lennon–McCartney 2:16
40. "I'll Get You" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 10 September 1963) Lennon–McCartney 2:05
41. "A Taste of Honey" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 10 September 1963) Scott, Marlow 2:00
42. "Boys" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 17 September 1963) Luther Dixon and Wes Farrell 2:12
43. "Chains" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 17 September 1963) Gerry Goffin and Carole King 2:22
44. "You Really Got a Hold on Me" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 17 September 1963) Robinson 2:57
45. "I Saw Her Standing There" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 24 September 1963) Lennon–McCartney 2:41
46. "She Loves You" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 10 September 1963) Lennon–McCartney 2:15
47. "Twist and Shout" (Live at the BBC for "Pop Go The Beatles", 24 September 1963) Phil Medley and Bert Russell 2:36
48. "Do You Want to Know a Secret" (Live at the BBC for "Here We Go", 12 March 1963) Lennon–McCartney 1:55
49. "Please Please Me" (Live at the BBC for "Here We Go", 12 March 1963) Lennon–McCartney 1:57
50. "Long Tall Sally" (Live at the BBC for "Side by Side", 13 May 1963) Enotris Johnson, Robert Blackwell and Richard Penniman 1:49
51. "Chains" (Live at the BBC for "Side by Side", 13 May 1963) Goffin, King 2:23
52. "Boys" (Live at the BBC for "Side by Side", 13 May 1963) Dixon, Farrell 1:53
53. "A Taste of Honey" (Live at the BBC for "Side by Side", 13 May 1963) Scott, Marlow 2:04
54. "Roll Over Beethoven" (Live at the BBC for "From Us to You", 26 December 1963) Berry 2:17
55. "All My Loving" (Live at the BBC for "From Us to You", 26 December 1963) Lennon–McCartney 2:06
56. "She Loves You" (Live at the BBC for "From Us to You", 26 December 1963) Lennon–McCartney 2:21
57. "Till There Was You" (Live at the BBC for "From Us to You", 26 December 1963) Wilson 2:12
58. "Bad to Me" (Demo) Lennon–McCartney 1:29
59. "I'm in Love" (Demo) Lennon–McCartney 1:32

2014

Januar 2014

Vis full størrelse

The U.S. Albums, CD-boks (Apple / Capitol, B0019645-02) USA #48

1 Meet The Beatles! (ST 2047) – 20. januar 1964
2 The Beatles' Second Album (ST 2080) – 10. april 1964
3 A Hard Day's Night (Original Motion Picture Soundtrack) (UAS 6366) – 26. juni 1964
4 Something New (ST 2108) – 20. juli 1964
5 The Beatles' Story (STBO 2222) – 23. november 1964
6 Beatles' 65 (ST 2228) – 15. desember 1964
7 The Early Beatles (ST 2309) – 22. mars 1965
8 Beatles VI (ST 2358) – 14. juni 1965
9 Help! (Original Motion Picture Soundtrack) (SMAS 2386) – 13. august 1965
10 Rubber Soul (ST 2442) – 6. desember 1965
11 Yesterday And Today (ST 2553) – 20. juni 1966
12 Revolver (ST 2576) – 8. august 1966
13 Hey Jude (SW 385) – 26. februar 1970

Vi europeere skjønte ikke poenget med de amerikanske Beatles-LP’ne. De var rart satt sammen, hadde ofte underlige navn (og omslag), men det aller rareste var hvordan de lød. Låtene (særlig på de første albumene) var liksom blåst opp. Det var en romklang der som gjorde alt større, men med en tammere punch. Enda rarere var kuttene som fremsto i falsk stereo, såkalt duophoni, diskant i den ene kanalen, bass i den andre, og en svak forsinkelse mellom kanalene som ga den samme romklangfølelsen. Det var rart på en del av mono-LP’ne også, for hvis man hørte godt etter var det ikke de samme mono-opplevelsene som dem man fikk på de britiske originalene, og det skyldtes at Capitol ikke hadde brukt mono mastertapen, men i stedet kjørt en såkalt fold down av stereo-mastertapen til mono. Det skapte i enkelte tilfeller helt nye mono-versjoner da man i England ikke alltid brukte samme versjoner på stereo-LP’ne som på mono-LP’ne.

Da man ble eldre fikk man et mildere syn på amerikanernes behandling av The Beatles-albumene. De var på ingen måte bedre enn sine britiske utgangspunkter, men de ga en annerledes lytteropplevelse, og det var helt OK. Fascinerende, faktisk. Gjennom oppveksten festet låtrekkefølgen på de ordentlige LP’ne seg, de var hugget i sten. Møtet med de amerikanske variantene ga dermed forfriskende overraskelser, oppmerksomheten ble skjerpet, man opplevde musikken fra en uventet vinkel. Rekkefølgen var imidlertid en ting, langt viktigere var det at musikken lød annerledes også fordi Capitol som nevnt hadde tuklet med miksene. Dette var det et stort pre, det ga de amerikanske albumene egenart, de var et tilskudd.

Da The Beatles entret CD-alderen i 1987 fikk amerikanerne et sjokk. De ble tvunget til å forholde seg til de britiske albumene. De amerikanske var borte, som om de aldri hadde eksistert. Noen trampet på barndommen og oppveksten deres. Det var sårt. Faktisk så sårt at Apple til slutt, i 2004, etter å ha hørt på amerikansk krampegråt og sutring i 17 lange år omsider ga etter og presenterte de fire første Capitol-albumene i de amerikanske mono- og stereo-miksene og pakket i miniatyrkopier av de opprinnelige LP-coverne («The Capitol Albums Vol. 1»).

I 2006 fulgte de opp med ytterligere fire («The Capitol Albums Vol. 2»). Men der stoppet det. Kanskje fordi man fikk en del kritikk i etterkant. Det første settet ble kritisert fordi det utelot «A Hard Day’s Night» (opprinnelig utgitt på United Artists, og teknisk sett ikke et Capitol-album) og «The Beatles’ Story» (rent dokumentar-album). Det andre settet fikk hardere medfart. Ikke bare hadde man vært så gjerrige at utbrettcoveret til «Help!» var redusert til enkeltcover, men man hadde prestert å surre med miksene slik at «Rubber Soul» og «Beatles VI» ikke kom i de originale mono-miksene, men i fold-downs av stereo-miksene. For å gjøre forvirringen komplett skapte de dermed helt nye unike monomikser av låtene på disse albumene.

Åtte år senere er det på’n igen. «The U.S. Albums» er en (nesten) komplett reise gjennom samtlige amerikanske album som ikke var identiske med de britiske (med unntak av «Magical Mystery Tour» som i 1976 ble godtatt som offisiell LP, og dermed innlemmet i den offisielle britiske diskografien, og med unntak av Vee Jay-versjonen(e) av «Please Please Me»). Boksen inkluderer også albumene som ikke var med i 2004- og 2006-boksene: «A Hard Day’s Night», «The Beatles Story», «Yesterday And Today», «Revolver» og «Hey Jude» (fra 1970). De individuelle albumene ligger i en elegant og flott boks (en enorm forbedring fra de shabby dusteeskene som ble brukt i 2004 og 2006), heftet som medfølger inneholder et brukbart essay om de amerikanske LP’ne og en ryddig og stilig oppstilling av hver LP med omslag og innhold og andre facts. Aller best er coverne, vakkert reproduserte miniatyrer av originalene (nå er «Help!» utbrett) med de originale innerposene, og «Yesterday And Today» er ikke bare en miniatyr av butcher-coveret, man får også koffertversjonen til å klistre over hvis man føler seg provosert.

Her har man altså gjort hjemmeleksen og levert på samme lekre nivå som japanerne er kjent for.

Men så kommer innsigelsen, og den er betydelig: Man har benyttet de britiske remastrene fra 2009, ikke de opprinnelige Capitol mastertapene. Med andre ord: Hele poenget med å skaffe seg denne annerledes-opplevelsen av The Beatles på CD er borte. Om du ikke er spesielt interessert i å sitte og fikle med lekre coverminiatyrer i papp. Argumentet er at man ville gi kjøperen best mulig lydkvaliteten på musikken. Men da kan man jo kjøpe de britiske CD’ene for pokker! Poenget er jo at for oss ikke-amerikanere er nettopp tuklingen med lyden det som gjør disse platene så eksotiske, ja, fornøyelige. Og for amerikanerne er poenget at de vil ha det sånn som det var, de vil besøke sin egen barndom. Ingen av oss kjøper denne esken for å få best mulig lyd.

Borte er den overveldende romklangen som gjorde «The Beatles’ Second Album» til en rungende happening. Borte er de sære falske stereoløsningene som gjorde låter som «She Loves You», «I Feel Fine» og «She’s A Woman» (det finnes ikke noe mer brutalt enn gitarriffet i US-versjonen av "She's A Woman") så overrumplende annerledes. Ja, borte er i grunnen hele vitsen. Det hjelper ikke at det hevdes at de har jukset litt og tuklet aldri så lite med lyden for å få den til å ligne litt på Capitol-originalene. Den eventuelle nyansen er vanskelig å oppdage, selv når man spiller disse CD’ene side om side med de britiske fra 2009. Det hjelper heller ikke at de har valgt å bruke den lange versjonen av «I’ll Cry Instead»(fra den amerikanske «A Hard Day’s Night») og har beholdt feilstarten på stereo-miksen av «I’m Looking Through You». Det blir bare almisser i et hav av elendighet. Det eneste denne boksen oppnår er å øke behovet for å vende tilbake til de originale vinyl-utgavene som fortsatt er lett tilgjengelig på ebay.

Kjøp heller originalvinylen og få:

«Meet The Beatles», utgitt i januar 1964. «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy» var ikke mikset i stereo i England, ergo opptrer de i duophonic stereo, altså forsterket diskant i den ene kanalen, forsterket bass i den andre, og en liten forsinkelse mellom kanalene for å gi ekstra dybe. «I Saw Her Standing There» ble remikset i stereo for det amerikanske albumet. Innholdet er hentet fra «With The Beatles» (9 låter), «Please Please Me» (1 låt) pluss bege sider av «I Want To Hold Your Hand»-singlen.

«The Beatles’ Second Album», utgitt i april 1964. Et øs av romklang. Kanskje det mest vellykkede av alle de amerikanske variantene. Stereoversjonen av «Thank You Girl» er unik for denne utgivelsen. Fold down-teknikken ble brukt på stereoinnspillingene av «Thank You Girl» og «Money», ergo er disse unike monoversjoner som skiller seg fra de britiske monoversjonene. «Long Tall Sally» har ekko i stereo, men ikke i mono, mono- og stereo-versjonene av «I Call Your Name» er forskjellige mikser, og monomiksen av «You Can’t Do That» er ikke identisk med miksen på det britiske «A hard Day’s Night»-albumet. Innholdet er hentet fra «With The Beatles» (5 låter), «Long Tall Sally»-EP’n (2 låter) dertil kommer begge sider av «She Loves You»-singlen og to B-sider «Thank You Girl» og «You Can’t Do That».

«A Hard Day’s Night», utgitt i juni 1964. Samtlige åtte Beatles-innspillinger på stereo-versjonen er duophoniske, altså i falsk stereo. «I’ll Cry Instead» er forlenget ved at man kjører første vers en ekstra gang. Innholdet er hentet fra «A Hard Day’s Night» (8 låter), dertil kommer fire instrumentaler fremført av George Martin Orchestra (inkludert «Ringo’s Theme (This Boy)»).

«Something New», utgitt i juli 1964. De fem låtene som også er på «A Hard Day’s Night» (USA-versjonen) er de samme monomiksene som ble brukt der. «When I Get Home» og «Any Time At All» er alternative monomikser og ikke identiske med de britiske. Pauls stemme er ikke doblet i monoversjonen av «And I Love Her». Innholdet er hentet fra «A Hard Day’s Night» (8 låter), «Long Tall Sally»-EP’n (2 låter), dertil kommer den tyske single A-siden «Komm, Gib Mir Deine Hand».

«The Beatles’ Story», utgitt november 1964. Dokumentaralbum med klipp fra intervjuer og pressekonferanser, korte utdrag av sanger – inkludert noen sekunder fra Hollywood Bowl-versjonen av «Twist And Shout» og også en egen klossete sammenklippet «Beatles Medley» - og voice overs. «Beatles Medley» finnes bare på dette albumet. Inneholder ingen ting som er utgitt på britiske plater.

«Beatles ‘65», utgitt i desember 1964. Duophoniske versjoner av «I Feel Fine» og «She’s A Woman» - med ekstra romklang. Ekstra romklang er også lagt på monoversjonene av disse. Stereo-miksen av «Mr. Moonlight» har lenger fade enn monomiksen. Inneholdet er hentet fra «Beatles For Sale» (8 låter), "A Hard Day's Night" (1 låt), dertil kommer begge sider av «I Feel Fine»-singlen.

«The Early Beatles», utgitt i mars 1965. Capitols nedkappede versjon av «Please Please Me», kun 11 låter. Monoversjonen er en fold down av stereomiksene og ikke de unike britiske monomiksene. «Love Me Do» og «P.S. I Love You» er duophoniske på stereoutgaven. Det er lagt litt ekko og romklang på «Twist And Shout». Innholdet er hentet fra «Please Please Me» (samtlige 11 låter).

«Beatles VI», utgitt i juni 1965. Duophonisk versjon av «Yes It Is» med ekstra ekko og romklang. Innholdet er hentet fra «Beatles For Sale» (6 låter), «Help!» (3 låter), dertil kommer B-siden «Yes It Is» og «Bad Boy» som ble spilt inn spesielt for dette albumet.

«Help!», utgitt i august 1965. Tittelkuttet åpner med en kort orkesterintroduksjon av James Bond-temaet, hvilket gjør denne versjonen av låten «Help!» unik. Monoversjonen er ren fold down av stereoversjonen. Merkelig nok gjelder det også «Ticket To Ride» som var i duophoni på stereo-albumet. Hvorfor brukte de ikke monotapen? De hadde jo gitt ut låten på single noen måneder tidligere! Selv om albumet bare inneholder 7 Beatles-innspillinger (alle fra «Help!») er det likevel interessant p.g.a. instrumentalmusikken, to av disse innslagene er indisk influerte, og her dukker sitarer opp på en Beatles-plate for første gang.

«Rubber Soul», utgitt i desember 1965. Her er stereoversjonen interessant fordi «I’m Looking Through» har med en avbrutt tabbestart, og «The Word» fremstår i en helt annen miks med flere pålegg. Monoversjonen leverer «Michelle» i en litt annen miks og med en lenger fade enn den britiske originalen. Innholdet er hentet fra «Rubber Soul» (10 låter) og «Help!» (2 låter).

«Yesterday And Today», utgitt i juni 1966. Førsteutgaven kom med “I’m Only Sleeping”, “Doctor Robert” og “And Your Bird Can Sing” I duophonisk miks. Senere stereo-utgaver inneholder “I’m Only Sleeping” og “Doctor Robert” i andre mikser enn de britiske. Innholdet er hentet fra «Help!» (2 låter), «Rubber Soul» (4 låter), «Revolver» (3 låter), dertil kommer singlen «We Can Work It Out» / «Day Tripper».

«Revolver», utgitt i august 1966. Innholdet er hentet fra «Revolver» (11 låter). Albumet mister tre låter fra den britiske originalen, ingen av dem erstattes med noe annet, miksene er de samme, ergo er dette en meningsløs LP å eie, både på vinyl og CD.

«Hey Jude» (aka «The Beatles Again»), utgitt i februar 1970. Stereobildet på «Hey Jude» og «Paperback Writer» er speilvendt, om jeg husker riktig. Denne finnes bare i stereo. Innholdet består av 5 single A-sider og 5 single B-sider fra årene 1964-1969 som ikke hadde vært å finne på amerikanske Capitol/Apple-LP’er tidligere.

Da kan du også få med “Introducing… The Beatles” på Vee-Jay som inneholder “Misery” og “There’s A Place” som Capitol presterte å holde unna “The Early Beatles” da de overtok eiendomsretten til tapene (de kom ikke på noe Capitol-album før i 1980s “Rarities”!!) – og dessuten “I Saw Her Standing There” med avkuttet inntelling så den begynner med et plutselig “FOUR!”.

Juni 2014

Vis full størrelse

Meet The Beatles, CD-boks (Odeon/Universal, UICY-76429/33) Japan

CD 1 – Meet The Beatles (OR 7041) – utgitt i Japan 5. april 1964
CD 2 – The Beatles’ Second Album (OR 7058) – utgitt i Japan 5. juni 1964
CD 3 – A Hard Day’s Night (OP 7123) – utgitt i Japan 5. september 1964
CD 4 – Beatles No. 5 (OR 7103) – utgitt i Japan 5. mai 1965
CD 5 – Help! (OP 7387) – utgitt i Japan 15. september 1965

Japanerne har sort belte i lekker og er CD-formatets ubestridte konger. Jap-mini serien er helt uten sidestykke, CD’er pakket i pappcovere som er trokopier av originalene, bare i miniatyr, og med alle ekstra-vedlegg inkludert, i miniatyr. Utgivelsene har sine egne dedikerte samlere, det er et kall.

CD-boksen “The Beatles In Mono” (2009) ble produsert i Japan for hele verden. Det er antagelig noe av det lekreste som er laget. Alle coverne er trokopier av de britiske LP-originalene, selv brettingen på baksiden er gjort likt, vedlegg som posteren i “White Album” og papp-arket i “Sgt. Pepper” leveres som trokopi miniatyrer, selv papirkvaliteten er lik. Det gjelder også innerposene, trokopier alle sammen, og inkludert som vedlegg. Når det gjelder glansingen, den deilige engelske glansingen som gjorde britiske LP-plater så innbydende, gikk japanerne hele veien for å få det riktig. Du har ikke sett slik super-herlig-glansing siden 1968. Dessuten hadde de alt fotomaterialet og alle illustrasjoner i høyeste kvalitet å jobbe med. Resultatet er enestående. Sjekk detaljene og farvene på “Beatles For Sale”! Dette er boksen du må ha.

“Meet The Beatles” er en slags mini-følgessvenn til den boksen. Det er fem av de seks første Beatles-utgivelsene i Japan, levert i trokopi-covere (inkludert OBI-stripen), og skjønt omslagsillustrasjonene gir inntrykk av at dette er tre amerikanske varianter og én engelsk, så er ingen ting helt som du tror.

“Meet The Beatles” er ikke identisk med sin amerikanske cover-fetter, den inneholder 14 låter, og bare 6 er sammenfallende med den amerikanske.

“The Beatles’ Second Album” inneholder også 14 kutt, hvorav bare 4 er sammenfallende med den amerikanske navnebroren.

“A Hard Day’s Night” skiller seg fra den engelske originalen ene og alene på grunn av omslagsfotoet. Innholdet er de samme 13 låtene.

“Beatles No. 5” ser ut som en japansk versjon av amerikanske “Beatles ‘65”, men inneholder faktisk bare to av de samme låtene, nemlig “I Feel Fine” og “She’s A Woman”. (“Beatles For Sale” ble gitt ut med identisk innhold som sin britiske navnebror, og i samme cover, derfor er den ikke inkludert i denne boksen.)

“Help!” har identisk innhold med den engelske originalen, men coveret er utbrett, og er morsomt av den grunn.

Og selvfølgelig har CD’ne god lyd. Vi snakker tross alt Japan.

September 2014

Vis full størrelse

The Beatles In Mono, boks (Apple/Parlophone, 509996337916)

108 Page Deluxe Hardback Book
Please Please Me
With The Beatles
A Hard Days Night
Beatles For Sale
Help!
Rubber Soul
Revolver
Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band
Magical Mystery Tour
The Beatles (White Album) 2 x LP
Mono Masters 3 x LP

Så kom endelig mono-boksen på vinyl. Tung som bare det. Jeg forventet at japanerne hadde hånd om denne, siden de hadde løst CD-versjonen så vanvittig bra. Jeg ble skuffet. Her har antagelig EMI/Universal valgt å spare penger, og overlatt oppgaven til tyskerne. Tyskerne har øyensynlig ingen anelse om britisk covermagi på 60-tallet. De har bare klasket sammen et halkvhjertet kompromiss. Coverne er halvglanser, ikke ekte glanset, og ikke virker det som tyskerne har hatt like godt fotomateriale å jobbe med heller. Coverfotoene er ikke like skarpe, og den halvmatte overflaten gjør dem litt grå der de japanske miniatyrene formelig knitret av farveglad fryd.

Man har lagt større vekt på lyden enn på coverne, tydeligvis. Utgangspunktet for mono-Beatles på vinyl var ikke de digitale mastrene man brukte til CD'ene, men de originale analoge tapene. Helt åpenbart at denne boksen ble regnet som selve Rolls Roycen i Apples arkeologiske løft.

Fire titler mangler, "Oldies But Goldies" (som alltid) og de tre som aldri ble mikset i mono: "Yellow Submarine" (mono-versjonen var en ren fold-down av stereo-miksen), "Abbey Road" og "Let It Be".

Til gjengjeld får man den nye "Past Masters" kalt "Mono Masters" som er unik for mono-boksene, både CD og vinyl-versjonene. Her er bl.a. de unike monomiksene av de nye kuttene på "Yellow Submarine" som skulle vært benyttet på en EP, som ble kansellert.

Vinyl-boksens nedtur er coverne. Trykket i Tyskland. Hvorfor kan ikke tyskerne når japanerne kan?

2015

November 2015

Vis full størrelse

“1+” CD/Blu-ray-boks (Apple / Universal, 602547567819) UK #4, USA #6

Man kan gjerne diskutere premissene for "1" (f.eks. utelatelsen av "Please Please Me"), men platens fantastiske suksess - ikke minst blant de yngre årskullene - er nok til å stoppe kjeften på de fleste, inkludert meg.

Samlingen kom opprinnelig i 2000, dukket opp igjen i remaster-versjon i 2011, og sluttlig som remix i 2015. Denne gang også med surround 5.1 som bonus.

Men det som virkelig trakk lasset var videoene. Endelig pusset opp og i tilfeller som "Paperback Writer" og "Strawberry Fields Forever" så farvesterke og krystallklare at de kunne vært filmet i går. Forbløffende!

6. november 2015 ga altså Apple Records ut en utvidet deluxe-versjon av “1”. De fleste sporene ble her remikset fra de opprinnelige fler­spors­opptakene av Giles Martin, med unntak av de tre første sporene som beholdt de originale monomiksene. I tillegg til de nye stereomiksene ble det laget surround­versjoner i 5.1-lyd, presentert som Dolby TrueHD og DTS-HD Master Audio på Blu-ray-utgaven, og i Dolby Digital og DTS på DVD-utgaven.

“1+” inneholder dessuten 50 promofilmer og konsertopptredener, supplert med introduksjoner og kommentarer fra Paul McCartney og Ringo Starr. Alt videomaterialet ble digitalt restaurert og forbedret, og utgitt både på DVD og Blu-ray.

Innhold:

Samme 27 kutt som tidligere utgaver av “1”, men i ny 2015 stereo-miks.

Blue-ray / DVD:

Disc 1

1 Love Me Do – 2:20
2 From Me to You – 1:55
3 She Loves You – 2:21
4 I Want to Hold Your Hand – 2:23
5 Can’t Buy Me Love – 2:12
6 A Hard Day’s Night – 2:32
7 I Feel Fine – 2:18
8 Eight Days a Week – 2:44
9 Ticket to Ride – 3:12
10 Help! – 2:16
11 Yesterday – 2:04
12 Day Tripper – 2:40
13 We Can Work It Out – 2:12
14 Paperback Writer – 2:17
15 Yellow Submarine – 2:43
16 Eleanor Rigby – 2:03
17 Penny Lane – 3:00
18 All You Need Is Love – 3:47
19 Hello, Goodbye – 3:24
20 Lady Madonna – 2:18
21 Hey Jude – 7:04
22 Get Back – 3:10
23 The Ballad of John and Yoko – 2:59
24 Something – 3:00
25 Come Together – 4:24
26 Let It Be – 3:48
27 The Long and Winding Road – 3:38

disc 2

1 Twist and Shout
2 Baby It’s You
3 Words of Love
4 Please Please Me
5 I Feel Fine (alternativ promofilm)
6 Day Tripper (versjon 2)
7 Day Tripper (versjon 3)
8 We Can Work It Out (versjon 2)
9 We Can Work It Out (versjon 3)
10 Paperback Writer (alternativ)
11 Rain (original promofilm)
12 Rain (alternativ)
13 Strawberry Fields Forever
14 Within You Without You/Tomorrow Never Knows (animasjon)
15 A Day in the Life
16 Hello, Goodbye (alternativ)
17 Hey Bulldog
18 Hey Jude (alternativ opptreden)
19 Revolution
20 Don’t Let Me Down
21 Free as a Bird
22 Real Love
23 Hello, Goodbye (bonus collage-versjon)

Vis full størrelse

Uten bonus-videoene, men de samme remixene som på “1+”.

Side 1

1 Love Me Do (Lennon–McCartney) – 2:21
2 From Me to You (Lennon–McCartney) – 1:55
3 She Loves You (Lennon–McCartney) – 2:21
4 I Want to Hold Your Hand (Lennon–McCartney) – 2:24
5 Can’t Buy Me Love (Lennon–McCartney) – 2:11
6 A Hard Day’s Night (Lennon–McCartney) – 2:33
7 I Feel Fine (Lennon–McCartney) – 2:18
8 Eight Days a Week (Lennon–McCartney) – 2:43

Side 2

9 Ticket to Ride (Lennon–McCartney) – 3:08
10 Help! (Lennon–McCartney) – 2:18
11 Yesterday (Lennon–McCartney) – 2:05
12 Day Tripper (Lennon–McCartney) – 2:48
13 We Can Work It Out (Lennon–McCartney) – 2:15
14 Paperback Writer (Lennon–McCartney) – 2:16
15 Yellow Submarine (Lennon–McCartney) – 2:37
16 Eleanor Rigby (Lennon–McCartney) – 2:06

Side 3

17 Penny Lane (Lennon–McCartney) – 3:00
18 All You Need Is Love (Lennon–McCartney) – 3:46
19 Hello, Goodbye (Lennon–McCartney) – 3:26
20 Lady Madonna (Lennon–McCartney) – 2:15
21 Hey Jude (Lennon–McCartney) – 7:03

Side 4

22 Get Back (Lennon–McCartney) – 3:13
23 The Ballad of John and Yoko (Lennon–McCartney) – 2:57
24 Something (George Harrison) – 3:01
25 Come Together (Lennon–McCartney) – 4:16
26 Let It Be (Lennon–McCartney) – 3:48
27 The Long and Winding Road (Lennon–McCartney) – 3:36

2016

8. mars 2016

Vis full størrelse

Thank you, and may you rest in peace, George. (Foto: Apple Corps Ltd)

November 2016

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Live At The Hollywood Bowl - Eight Days A Week - The Touring Years (Apple, 0602557054996) UK #3, USA #7

Jeg vet sannelig ikke om veien fra den opprinnelige Hollywood Bowl (utgitt i 1977) til Giles Martins nye remiks er så avgjørende. Ja, han har løftet instrumentene og stemmene noe frem, skapt et rikere lydbilde og dempet den hylende publikumsekstasen en smule. Men er lytteropplevelsen forbedret? Jeg synes den opprinnelige 1977-versjonen holder som bare det, og noen ganger bidrar infernoet til å høyne temperaturen. Det var dessuten ingen god idé å rydde opp i "Things We Said Today". På 1977-versjonen er publikumsbråket et viktig element i fremføringen, du skjønner hvorfor gruppen bommer, effekten blir kostelig. Giles Martin gjør feilene tydeligere, men duser ned årsaken til at de oppstår. Den låten skal slåss med omgivelsene. Likeledes synes jeg at "Dizzy Miss Lizzy" vinner på å spyles ut i orkanen av jentehyl, slik vi kjenner den fra 1977-miksen.

Jeg er altså usikker på om det var nødvendig med nye mikser. Det var i hvert fall ikke nødvendig med et helt nytt og mye kjedeligere coverdesign. Greit at det skal ledsage filmen, men likevel. 1977-coveret var rett og slett herlig. Like herlig i CD-format også, det vet vi som har den ikke helt lovlige japanske trokopi-utgaven.

Den beste nyheten med 2016-versjonen kan for mange være utvidelsen med fire bonuskutt (ti minutters økt spilletid). Mer om det snart. Fint hefte med et essay skrevet av David Fricke. Ellers legger jeg merke til at man har programmert innholdet merkelig denne gangen, innledningspratet til de enkelte låtene er nå definert som avslutningen på låten gruppen nettopp har gjort seg ferdig med. Det blir rart når du bare skal høre utvalgte kutt.

Egentlig kunne de vel spandert på seg å gi ut de tre Hollywood Bowl-konsertene i sin helhet når man første skulle blåse liv i dette prosjektet igjen. Men det toget lot de gå.

“The Beatles At The Hollywood Bowl” har aldri fått noen offisiell utgivelse på CD. Det er en skam. Og "Eight Days A Week"-erstatningen har et fryktelig cover - og noe som forrykker alt: Bonus-låter!?! Fire til og med. Beatles-konserter sluttet alltid med “Long Tall Sally” - eller “I’m Down” (som overtok i 1965). Så løp de. Alt de kunne. Til den ventende limousinen eller stridsvognen. De kom ikke slentrende ut igjen og introduserte “You Can’t Do That” til de hylende, forrykte massene som vrimlet mot scenen, ute av kontroll - og enda hadde de tre ekstranummer til. Særlig.

“Eight Days A Week” ødelegger hele festen. Og hva i all verdens rike har de ansvarlige tenkt da de erstattet 1977-coveret med dette farvefotoet av fire turister i Arvika (det ser sånn ut).

At man har dempet hylingen synes jeg egentlig ikke noe om. Den er ikke noe mindre sjenerende, så de kunne latt George Martins løsning få være i fred.

Innhold:

Side 1

1 Twist and Shout (Medley / Russell)
2 She’s a Woman (Lennon–McCartney)
3 Dizzy Miss Lizzy (Williams)
4 Ticket to Ride (Lennon–McCartney)
5 Can’t Buy Me Love (Lennon–McCartney)
6 Things We Said Today (Lennon–McCartney)
7 Roll Over Beethoven (Berry)
8 Boys (Dixon / Farrell)
9 A Hard Day’s Night (Lennon–McCartney)

Side 2

1 Help! (Lennon–McCartney)
2 All My Loving (Lennon–McCartney)
3 She Loves You (Lennon–McCartney)
4 Long Tall Sally (Johnson / Penniman / Blackwell)

5 You Can’t Do That (Lennon–McCartney)
6 I Want to Hold Your Hand (Lennon–McCartney)
7 Everybody’s Trying to Be My Baby (Perkins)
8 Baby’s in Black (Lennon–McCartney)

2017

Mai 2017

Vis full størrelse

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, CD-boks (Apple, 0602557455328)
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, LP (Apple, 0602557455342)

UK #1, USA #3

Det var her min respekt for Giles Martin ble erstattet med irritasjon. Alt mono-hypet, all nedsnakkingen av 60-talls-teknologien (og indirekte en kritikk av farens “nødløsninger”), historien ble skrevet om igjen, med gaffel, av jyplingen som utvilsomt kan sitt fag, men som ikke kjenner egne begrensninger.

Hva han gjorde med “Sgt. Pepper” er direkte kriminelt. “A Day In The Life”, dette stereofoniske verdensrommet som John Lennons sørgmodige stemme svever gjennom, under Guds fotsåler, fra den ene siden av stereospekteret til den andre, og illuderer uendeligheten og det skrøpelige menneskeliv, Giles Martin ble materialisten i katedralen og spikret Lennons røst rett i sentrum, og ga seg samtidig til å kødde med den plastiske plasseringen av Ringos trommekommentarer. Han rev en dimensjon av en av verdens vakreste og mest skremmende låter, og forsøkte å gjøre den alminnelig.

Og de saftige tam-tam-synkopene til Ringo i “With A Little Help From My Friends” blåste han opp til en dundrende karikatur, som om George Martins allerede svært virkningfulle og helt sikkert nøye planlagte effekt skulle være et kompromiss under oldtids-teknologiens begrensninger. Giles blåser tam-tam-slagene opp til det absurde, og forrykket dramaturgien i låten. Tam-tamene har en viktig birolle, men ingen hovedrolle. George Martin skrudde opp akkurat passe.

Enn de spinkle, dryppende Lowrey-tonene i introet til “Lucy In The Sky With Diamonds”, som så visst har sin egen plass i George Martin-veven, Giles plukker dem fra hverandre og sprer dem note for note rundt i stereobildet, én her, en annen der, hører du i hodetelfoner blir du svimmel. Hva var poenget med det? Det er geskjeftige forandringer uten fornuftig begrunnelse.

Giles gjør hva han vil. Og alt snakket hans om farens feilplassering av trommene i 1962-1966, de havnet gjerne på den ene siden fordi man ikke hadde tilstrekkelig mange spor til rådighet Og likevel, Giles, senter-tromme-mannen, han flytter sentertrommene på “Sgt. Pepper” ut av sentrum og ut i fløyene flere steder. Why?

Jeg elsker Pauls syngende, elastiske bass-vandringer på originalen. Giles gjør ikke det. Han ofrer de lekne konturene og den syngende undertonen for kraft og slagstyrke.

CD-boksen med 3D cover (endelig fikk de svart på “Satanic Majesties Request”), er egentlig en kostbar vits. Det er så mye bonus der - inkludert plutselige nymikser av “Penny Lane” og “Strawberry Fields Forever” som er parkert og gjemt vekk på en av outtakes-CD’ene så du er sikret at du aldri spiller dem.

Jeg ville heller gått for vinyl-albumet som riktignok er dobbelt og inneholder en full session-LP som kan hives. Det er billigere. Eller forresten, når spilte jeg Giles-miksene sist? For åtte år siden. Originalen har vunnet for min del, knock out i første runde.

10. juli 1964, og stereo er allerede det foretrukne lydformatet. Tror du virkelig at Beatles satt hjemme med de gamle monospillerne sine når det var high end stereo å få?

Og som nevnt tidligere: Jeg tror ikke noe på mono-myten om Beatles. Ja, de var viktig med monomiksene, for det var slik de fleste tenåringene fikk høre musikken på sine skrøpelige mono-transistorradioer. Men det var stereo-miksene beatlene spilte hjemme, ikke tro noe annet. Hvorfor skulle ikke verdens fremste og rikeste poporkester følge med i tiden og være high end? Selvfølgelig hadde de det siste i stereo-anlegg hjemme. Og satt ikke Bob Dylan og hørte gjennom acetatene til “Blonde On Blonde” på et stereoanlegg, på hotellrommet sitt i London i mai 1966? Stereo var tingen.

Jeg setter ikke opp noen innholdsliste på disse “Sgt. Pepper”-hærverkene. Tar for mye plass. Sjekk på Wiki.

Vis full størrelse

Vis full størrelse

2018

November 2018

Vis full størrelse

The Beatles, boks (Apple, 0602567571957) UK #4, USA #6

Min teori er at Giles-hypen slapp for ukritisk løs etter “Love” som han ble overrost for. Hvem spiller det albumet i dag? Men hypen rullet, og George Harrison døde. John var allerede borte. Og så skrantet George Martin med de gamle ørene sine, men ville ikke innrømme det for allverden, så han kjørte thumbs aloft som reneste Sir Paul, skjønt han var på grensen til stokk døv. Sir Pauls øre var på det tidspunktet ikke i mint condition anno 1967, heller, og Ringo begynte vel å besvare påfallende mange spørsmål med “Hva?”. Poenget mitt er at Giles ikke fikk motstand fra de som definitivt ville gitt ham den 30-40 år tidligere - opphavsmennene. De lot som om de hadde skarpe hi-fi-ører. Og heiet på Giles. Noe annet ville være flaut.

Etter tusenårsskiftet og George Harrisons død, var egentlig bordet dekket for ukritisk historieforfalskning. Og Giles gikk friskt til verks. Nå tror foruroligende mange på hypen. Ikke minst mono-hypen.

Ringo ble en gang, på tampen av 80-tallet, i Beatles-CD’enes barndom, spurt om hva han selv foretrakk, mono eller stereo. “Stereo!” svarte Ringo, uten betenkning.

Dette sagt, når det gjelder remiksen av "The Beatles" (“White Album”) 50 år etter, har jeg egentlig ikke så mange innvendinger. Giles Martin provoserer meg ikke like mye her som på "Sgt. Pepper". Jeg kan slumpe til å sette på denne, en gang i blant. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor den måtte pusses opp da originalen fortsatt låter som en kule. Jeg foretrekker den. Giles’ små justeringer for å skape overraskelser og nye lyder (funnet inne i originalmiksen) interesserer ikke meg.

Super CD-boks-versjonen inneholder alt for mange outtakes, demoer og alternative tagninger. Har vel spilt igjennom det èn gang bare for å ha gjort det.

Og det er fullt mulig å kollapse av en overdose med Esher-demoene, tro meg. Jeg har hørt noen si at de foretrekker Esher-versjonene for de ferdige innspillingene. Disse menneskene må du aldri høre på, de er ikke mennesker, men forkledde aliens som har tenkt å overta verden. De er helt umusikalske, og avsløres alltid hvis man utsetter dem for utdrag av Esher-demoene. Beware.

CD-boksene er individuelt nummerert. Det er ikke vinyl-versjonen.

Og nei, jeg setter ikke opp innholdslister her. De finner du på Wiki og Discogs og 45cat.

Vis full størrelse

2019

September 2019

Vis full størrelse

LP-boksen.

Abbey Road (Apple) UK #1, USA #3

Giles Martins remiks er ganske tro mot originalen, og de frihetene han tar seg er ofte akseptable. Selv om man kan lure på om en remiks egentlig var nødvendig. “Avdekkingen” bl.a. av gitarløp som lå begravd i originalmiksen, er i hvert fall ikke noen god begrunnelse, heller eksempel på arroganse. Trodde han virkelig at faren var så sløv at han “glemte igjen” detaljer inne i dypmiksen? Det slår ham ikke at faren kanskje mikset det slik med vilje, og at gitarlinjen skulle ligge der den lå som en antydning, en slags kiling av underbevisstheten? Er ikke egentlig “Abbey Road” et ferdig maleri, med George Martins signatur nederst i hjørnet? Får Giles poeng for å photoshoppe fatter’n?

Igjen leverer CD-boks-versjonene alt for mye bonusstoff. Det meste gidder du neppe høre igjen. Jeg ville heller hørt Giles forsøke seg på en ekte monomiks av “Abbey Road”. Det kunne faktisk vært interessant å høre.

Under ser du LP-boksens innhold.

Vis full størrelse

Coveret til høyre inneholder to LP’er med outtakes, demoer, tidlige versjoner og annet rør. Altså et album man aldri spiller igjen.

Vis full størrelse

CD-boksen, stor og gild med med 5.1 surround til og med. Og masse outtakes, demoer, alternative tagninger, kort sagt, beware!

2021

Oktober 2021

Vis full størrelse

Boksen. Det gamle motivet, nå med vinduer.

Let It Be, boks (Apple, 0602507138899) UK #2, USA #5

Let It Be (Apple 1970)
Get Back with Don’t Let Me Down and 12 other songs (Apple 2021)
Get Back - Apple Sessions, Rehearsals and Apple Jams (Apple 2021)
Let It Be (EP) (Apple 2021)

Da "Let It Be" fylte 50 i 2020 lot de en gylden sjanse gå fra seg. Det kunne blitt bonus-kutt heaven. Skal vedde på at det strandet på boken og utrolig sommel med rehabiliteringen av filmen.

Et drøyt år senere greide de endelig å få ut fingeren. Timet mot Peter Jacksons drøyt 7 timer lange og helt fantastiske “The Beatles: Get Back”-miniserie for Disney.

Riktignok ble resultatet en sminket versjon av sannheten, alt det vonde og dårlige fikk man bare antydninger av, og både Paul og Ringo opptrådte som duskedamer i denne revisjonistenes aften. De glemte hvor dypt alt det vonde satt. Peter Jackson styrket den nye versjonen ved å vise til at det var veldig lite i det enorme materialet som viste noe annet enn idyllen vi ble presentert for. Det kan godt være. Det Jackson og mange andre ikke tenker på er at kameraene neppe surret når kvartetten gikk i strupen på hverandre, og om de gjorde, ble disse opptakene garantert enten slettet eller brent (av Mal Evans). Man vet at det oppsto et basketak mellom George og John. De henviser til det i en scene i filmen, riktignok humoristisk, som et eksempel på fake news. Men så er det konflikten da George holdt seg borte i ti dager, og John s tåpelige måte å håndtere det på ved det første forsoningsmøtet da han lot Yoko være hans talsmann, og selv holdt kjeft. Da nettopp Yoko var årsaken til konflikten mellom George og John (en konflikt som vedvarte og blusset opp igjen i 1971 da Yoko ble nektet deltagelse på Bangla Desh-konserten, og John trakk seg i drittsinne), og hennes rolle som Johns talsmann under forsoningsmøtet sørget bare for at George gikk i drittsinne igjen.

Uansett presterte gruppen musikk og musketer-virksomhet i løpet av disse januarukene i 1969 også. Særlig etter at de kom seg over i Apple-studioet - med Billy Preston, og vekk fra Twickenhams kalde filmhangarer.

Giles har ikke gjort så mye galt med disse opptakene. De er blitt mekket og skrudd på av en tallrik rekke lydhoder - fra George Martin via Glyn Johns til Phil Spector. Han forsøkte ikke å av-spectorisere original-albumet (slik Georges sønn Dhani forsøkte med “All Things Must Pass”).

Jeg ble ganske lettet. Giles Martin innvaderte ikke miksene. Det lyder klart og organisk, det har punch og varme.

Du merker orkester/kor-påleggene tydeligere enn før i "Across The Universe", det er kanskje innbilning, uansett synes jeg det er litt fint. "The Long And Winding Road" er som den er, jeg liker å si at jeg foretrekker de nakne versjonene av denne, men når Spector-øset kommer, blir jeg overveldet og yr - og kjenner at jeg vil ha den sånn også. "Let It Be" er bare helt praktfull, den såreste og vakreste Paul-låten jeg vet, og at John ikke hørte det er for meg en gåte. Jeg elsker både George Martins single-produksjon, og Spectors mer orkester-fokuserte alternativ (med tydeligere plassering av Ringo i miksen).

Resten av albumet virker akkurat så levende og rotfast som de ønsket, det er samhandling, kommunikasjon og varme. De kan ha vært så sure på hverandre som bare det, men ikke når de spiller, da er de del av noe som er langt større enn dem selv som individer, og de vet det. Ingen respekterte The Beatles mer enn The Beatles selv.

Glyn Johns-miksen fra 1969 er en blandet opplevelse. Han gjorde så godt han kunne. Utgangspunktet var å gi verden et Beatles med løse snipper, fanget levende og med alle skrubbsår og kviser og vorter synlig. Det skulle være autentisk, det skulle være dokumentarisk, det skulle være spontant.

Glyn Johns’ problem var at instruksen ødela for resultatet. Han var lojal mot materialet, han fiklet ikke med det. Nettopp derfor ble beatlene like forferdet (særlig John) hver gang han presenterte dem for en ny versjon og miks. Beatlene var for spontanitet og røffe løsninger, men ikke når de hørte seg selv og hva det innebar. Så ble Glyn sendt på dør igjen.

Til slutt mistet de interessen. “Abbey Road” var under arbeid, og “Get Back”-prosjektet havnet i skuffen.

Inntil filmen nærmet seg film. Ikke TV-dokumentar nå, men kinofilm. Den fikk nytt navn, “Get Back” var allerede eldgammel, et helt år, nå het filmen “Let It Be”. Tittellåten utgitt som single i mars 1970, produsert av George Martin.

Så ble Phil Spector sluppet løs på materialet. Resten er historie.

Man trodde vel egentlig ikke at Glyn Johns’ versjon ville få noen offisiell utgivelse noen gang. Men her er den omsider, i coveret den var tiltenkt (og som ble brukt på de to samle-albumene i 1973).

Det er mer sjarm enn glede å spille platen. Man skjønner Lennons bryske nei. Det skrangler, det famler, det er mye som burde vært gjort (men som instruksen til Glyn Johns ikke tillot at han gjorde). Så det er vel egentlig ikke noe mer enn en artig kuriositet i 2025. Jeg prøver av og til å spille platen, men det er ikke flott,

Kan ikke si meg veldig oppglødd når det gjelder alt bonusmaterialet i boksen, heller. En hel dobbel-LP, det er overdose. Glyn Johns-versjonen har i hvert fall historisk interesse. Dette andre, ikke egentlig.

Og hva er poenger med 12” EP’n med Glyn Johns’ mikser av “Across The Universe” og “I Me Mine” koblet med nye mikser av single-versjonene av “Don’t Let Me Down” og “Let It Be”. Ikke vet jeg.

Men boken er gild og fet, da.

Innhold Glyn Johns’ “Get Back with Don’t Let Me Down and 12 other songs”:

Side 1
1 One After 909 (Lennon–McCartney) 3 06
2 I’m Ready (Rocker) / Save the Last Dance for Me (medley) (Fats Domino / Al Lewis / Sylvester Bradford / Doc Pomus / Mort Shuman) 1 56
3 Don’t Let Me Down (Lennon–McCartney) 4 05
4 Dig a Pony (Lennon–McCartney) 4 13
5 I’ve Got a Feeling (Lennon–McCartney) 2 53
6 Get Back (Lennon–McCartney) 3 13

Side 2
1 For You Blue (1969 mix with 1970 lead vocal overdub) (George Harrison) 2 53
2 Teddy Boy (McCartney) 3 41
3 Two of Us (Lennon–McCartney) 3 29
4 Maggie Mae (Traditional; arranged by Lennon, McCartney, Harrison, Starkey) 0 38
5 Dig It (Lennon–McCartney–Harrison–Starkey) 4 09
6 Let It Be (Lennon–McCartney) 4 09
7 The Long And Winding Road (Lennon–McCartney) 3 39
8 Get Back (Reprise) (Lennon–McCartney) 0 40

Vis full størrelse

Innholdet i boksen. I tillegg en hardcover-bok i stort format.

2022

Oktober 2022

Vis full størrelse

Revolver, boks (Apple, 0602445599523) UK #2, USA #4

Originalutgaven av “Revolver” er en mestrenes triumf over teknologiens begrensninger, Den lød som den skulle lyde, som sensommeren 1966 på godt og ondt og med hodet delvis i skyene. Samtidig lyder det som noe som ikke regnes i alder. Vi har for lengst oppdaget at “Revolver” er. Alltid. Aldri har det vært laget en bedre album under større teknologiske utfordringer. Ambisjonene overgikk mulighetene. Gruppen og deres medsammensvorne i studio måtte finne opp fremtiden og virkeliggjøre den med skrutrekker, hammer og luntetråd. John ville henges oppned under taket og snurres rundt i full fart mens hans sang “Tomorrow Never Knows”, heldigvis fant Geoff Emerick en bedre løsning. Dette var hinsides Reodor Felgen. “Revolver” er og blir et monument, uansett klåfingrede sønner med kronisk trang til å overgå sin far, halvguden.

Giles, mannen som alltid har noe å bevise, behandler ikke “Revolver” med respekt. Han omplasserer, henter ut detaljer han fant dypt i miksen, og som vel egentlig ligger der av gode grunner, for å skape de underlige understrømmene i låtene. Giles’ øyne skinte antagelig av triumf når han gjorde sine “funn”, og plasserte dem rett foran oss. Jeg fant, jeg fant! Hvis George Martin hadde vært en onkelsullik, kunne man kanskje gitt Giles’ fremferd en sjanse, men George Martin var ikke en onkelsullik, han var et geni, og hvis han skapte understrømmer i musikken, så gjorde han det bevisst, og da er det slett ikke meningen at geskjeftige smågutter river det opp i dagen, og ødelegger hele lydmaleriet.

For det er det han gjør, Giles Martin, mange steder på “Revolver”. Han avslører vel egentlig seg selv, slik han så tydelig gjorde på “Sgt. Pepper”, det er ikke justeringene som er viktige, men at sønnen setter spor etter seg i farens kunst.

“Tomorrow Never Knows” trenger ingen remiks, men hvis den ble forlenget, til en 12 timers klubbaften, garanterer jeg at ingen ville gått hjem før det var over. Og tenk, trommesporet er ikke en loop, Ringo slår det, live on tape, fra start til slutt gjennom hele innspillingen. Dobbelgitar-attacket i “And Your Bird Can Sing” og den absolutt overtente Paul-soloen i “Taxman” lyder ikke akkurat gårsdagens avis, heller.

Dette er LP’n alle må ha. Men jeg ville vært forsiktig med å la Giles få siste ord med “Revolver”. Gå for originalen først. Både stereo og mono.

Boksen inneholder både mono (original master) og stereo (Giles) “Revolver” pluss et lass outtakes, demoer og annen fluff som du aldri gidder å høre igjen. Er også usikker på hvorfor “Paperback Writer” / “Rain” er inkludert som EP - Giles nye stereo-mikser på side 1, de originale monomiksene remastret på side 2.

2023

November 2023

Vis full størrelse

Vis full størrelse

1962-1966, trippel (Apple, 602455920706) USA #5
1967-1970, trippel (Apple, 602455920898) USA #9

De som vokste opp med “den røde” og “den blå” skjønte vel egentlig ikke at de ble holdt for narr. Ja, så mye betydde disse ganske kortspilte dobbelt-albumene med alle sine pussige innholds-vurderinger for dem som var små og uvitende den gang, at da de omsider dukket opp på CD, så var det ingen som blunket da de kom ut uten en eneste tillagt låt. Den røde ville fått plass på én CD, og den blå hadde rom for enda mer takket være CD-formatets forlengede spilletid. Men idiotene ville ha dem som de var, og var til og med fornøyd!

Det mente i hvert fall Apple, Så får man kanskje tro dem.

Men neste gang de dukket opp (2010), da trodde man vel at det skulle skje utvidelser, for nå var jo alle blitt gamle. Men nei, samme løsning, samme gjerrige uvilje til å forbedre noe som faktisk trenger å forbedres, og som The Beatles aldri egentlig var involvert i uansett.

Men så kom nok Giles på den briljante idéen, hva med å utvide de to samlerne, det er jo plass til mye mer, da kan vi fylle noen huller, og lansere hele stasen med en flunkende ny single, “Now And The”. Konsekvensen av denne planen var at Giles Martin herved ble The Beatles’ offisielle remikser for evig tid. Ja, for nå “måtte” han jo gå inn i i gamle uberørte albumene og remikse i vei de låtene de trengte. Og da kunne jo ikke resten av albumene ligge og slenge med gamle mikser. Da måtte alt remikses av Giles Martin.

Og her er resultatet. På CD, ikke så ille, der har man flettet de nye innslagene på riktig plass ikronologien. Sømløst. Utmerket.

Men det skjedde ikke med vinylutgavene. Og det skyldes kun to ting: Dovenskap og gjerrighet. Det ville kostet å flytte om på rekkefølgen.

Å legge inn låtene på riktig sted ville krevd helt nye mastere for hver LP-side, nytt lakkeringsarbeid og i praksis en full re-sekvensering av hele albumserien. Det betyr ekstra kostnader, mer tid i pressing og produksjon – og et større logistikkprosjekt.

De brukte en syk begrunnelse: Den kunstneriske, de ville ikke ødelegge den flyten på originalutgavene, derfor la man de nye innslagene på en egen LP.

Apple Corps og Universal kunne selvfølgelig ha gjort det. De har både ressurser og kapasitet. Men de valgte den løsningen som var billigst, raskest og enklest: å legge bonussporene på en separat LP og samtidig kalle det et bevisst “bevaring av flyten”. De var ikke fullt så bekymret for flyten på CD’ne, for der ble låtene flettet inn på riktig sted i kronologien.

De praktisk/økonomiske grunnene ble aldri kommunisert åpent. I stedet fikk fansen en offisiell forklaring pakket inn som “kunstnerisk hensyn”, mens det i realiteten handler om tid, penger – og at man vet at Beatles-fansen kjøper uansett.

Sånn ser bonus-LP’n ut i vinyl-løsningen. Den står altså helt utenfor kronologien.

Og hvis du lurer på om jeg synes Giles har forbedret de “røde” opptakene med sine nye mikser, er svaret nei. Du trenger ikke gå lenger enn til “I Saw Her Standing There”. Og hva gjør “Now And Then” på et album som heter “1967-1970”? Og om du lurer på det, nei “Free As A Bird” og “Real Love” er ikke med.

I rest my case.

LP3 (Bonus ‘Red’ LP)

Side A:
1: I Saw Her Standing There (2023 Mix)
2: Twist And Shout (2023 Mix)
3: This Boy (2023 Mix)
4: Roll Over Beethoven (2023 Mix)
5: You Really Got A Hold On Me (2023 Mix)
6: You Can’t Do That (2023 Mix)

Side B:
1: If I Needed Someone (2023 Mix)
2: Got To Get You Into My Life (2022 Mix)
3: I’m Only Sleeping (2022 Mix)
4: Taxman (2022 Mix)
5: Here, There And Everywhere (2022 Mix)
6: Tomorrow Never Knows (2022 Mix)

Se hvor de er lagt på CD’n (låtene merket * er på bonus-LP’n):

CD1
1: Love Me Do (2023 Mix)
2: Please Please Me (2023 Mix)
3: I Saw Her Standing There (2023 Mix) *
4: Twist And Shout (2023 Mix) *
5: From Me To You (2023 Mix)
6: She Loves You (2023 Mix)
7: I Want To Hold Your Hand (2023 Mix)
8: This Boy (2023 Mix) *
9: All My Loving (2023 Mix)
10: Roll Over Beethoven (2023 Mix) *
11: You Really Got A Hold On Me (2023 Mix) *
12: Can’t Buy Me Love (2023 Mix)
13: You Can’t Do That (2023 Mix) *
14: A Hard Day’s Night (2023 Mix)
15: And I Love Her (2023 Mix)
16: Eight Days A Week (2023 Mix)
17: I Feel Fine (2023 Mix)
18: Ticket To Ride (2023 Mix)
19: Yesterday (2023 Mix)
CD2
1: Help! (2023 Mix)
2: You’ve Got To Hide Your Love Away (2023 Mix)
3: We Can Work It Out (2023 Mix)
4: Day Tripper (2023 Mix)
5: Drive My Car (2023 Mix)
6 Norwegian Wood (This Bird Has Flown) (2023 Mix)
7: Nowhere Man (2023 Mix)
8: Michelle (2023 Mix)
9: In My Life (2023 Mix)
10: If I Needed Someone (2023 Mix) *
11: Girl (2023 Mix)
12: Paperback Writer (2022 Mix)
13: Eleanor Rigby (2022 Mix)
14: Yellow Submarine (2022 Mix)
15: Taxman (2022 Mix) *
16: Got To Get You Into My Life (2022 Mix) *
17: I’m Only Sleeping (2022 Mix) *
18: Here, There And Everywhere (2022 Mix) *
19: Tomorrow Never Knows (2022 Mix) *

Og sånn så bonus-LP’n på den blå ut:

LP6 (Bonus ‘Blue’ LP)

Side A:
1: Now And Then
2: Blackbird (2018 Mix)
3: Dear Prudence (2018 Mix)
4: Glass Onion (2018 Mix)
5: Within You Without You (2017 Mix)

Side B:
1: Hey Bulldog (2023 Mix)
2: Oh! Darling (2019 Mix)
3: I Me Mine (2021 Mix)
4: I Want You (She’s So Heavy) (2019 Mix)

Her CD’n, og låtene på bonus-LP’n er merket med *

CD1
1: Strawberry Fields Forever (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
2: Penny Lane (2017 Mix)
3: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (2017 Mix)
4: With A Little Help From My Friends (2017 Mix)
5: Lucy In The Sky With Diamonds (2017 Mix)
6: Within You Without You (2017 Mix) *
7: A Day In The Life (2017 Mix)
8: All You Need Is Love (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
9: I Am The Walrus (2023 Mix)
10: Hello, Goodbye (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
11: The Fool On The Hill (2023 Mix)
12: Magical Mystery Tour (2023 Mix)
13: Lady Madonna (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
14: Hey Jude (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
15: Revolution (2023 Mix)

CD2
1: Back In The U.S.S.R. (2018 Mix)
2: Dear Prudence (2018 Mix) *
3: While My Guitar Gently Weeps (2018 Mix)
4: Ob-La-Di, Ob-La-Da (2018 Mix)
5: Glass Onion (2018 Mix) *
6: Blackbird (2018 Mix) *
7: Hey Bulldog (2023 Mix) *
8: Get Back (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
9: Don’t Let Me Down (2021 Mix)
10: The Ballad Of John And Yoko (2015 Stereo Mix / 2023 Dolby Atmos Mix)
11: Old Brown Shoe (2023 Mix)
12: Here Comes The Sun (2019 Mix)
13: Come Together (2019 Mix)
14: Something (2019 Mix)
15: Octopus’s Garden (2019 Mix)
16: Oh! Darling (2019 Mix) *
17: I Want You (She’s So Heavy) (2019 Mix) *
18: Let It Be (2021 Mix)
19: Across The Universe (2021 Mix)
20: I Me Mine (2021 Mix) *
21: The Long And Winding Road (2021 Mix)
22: Now And Then *

2025

November 2025

Vis full størrelse

Meldt 21. november. Be afraid.