Yan i Kina 6

I oktober/november 1981 besøkte DET NYEs Yan Kina. Hans opplevelser der ble presentert gjennom fem nummer av bladet i begynnelsen av 1982. Leser-reaksjonen på disse artiklene var så overstrømmende at Yan nå omsider lar seg klappe fram til to ekstra-nummer: En artikkel denne uken, og én neste uke. Ukens oppslag tar oss med på en tur gjennom det historiske Kina, tempel-anleggene, gravstedene og ikke minst muren — selve den kinesiske mur. Bildet er fra inngangen til Ming-gravene.

Tekst og foto: Yan Friis
Publisert i Det Nye, 21. desember 1982

Det er ett år siden jeg famlet meg ut av den franske jumbojet’en og satte føttene på kinesisk mark. Ett år siden jeg pustet inn den underlige, fremmedartete atmosfæren mens tusmørket kom krypende sakte over uendelige, gulbrune marker.

Jeg husker ingen lyder fra denne min første kveld i Peking. Kun sakte bilder sett gjennom en svak dis, en uvirkelig pantomime. Mennesker på sykkel. Mennesker til fots. Over flyplassen. Langs veiene inn mot byen. Det sorte mørket som kun i ørsmå blink ble splintret av bussens frontlykter. Den reduserte, rødgule gatebelysningen utenfor det gigantiske hotell-anlegget; monumental russisk arkitektur i silhuett mot himmelen. Skyggeaktige, bevæpnede soldater som diskret patruljerte hovedinngangen (våpnene var borte når dagslyset kom). Det nedslitte hotell-inventaret som hadde sett tusen skurekoster, men intet vedlikehold.

Skumring og smog i et av de store veikryssene på Chang’an-avenyen i Peking. En håndfull personbiler, men mest sykler og busser i et alle mot alle. To trafikkonstabler forsøker å holde orden. Det er grønt lys for noen, som vi ser. Men alle kjører. Bygningen med klokketårnet til høyre er Beijings telegrafbygning, oppført i 1958.

Da verden ble stor

Døgnvill og forvirret satt jeg på sengen mens natt ble dag. Jeg følte meg mest av alt som en deltaker i det magiske teater Herman Hesse beskriver i «Steppeulven». Intet var virkelig. Alt var tyst. Her satt jeg etterlatt til meg selv i Kina, i noe ufattelig stort og hemmelighetsfullt. For første gang siden jeg var liten gutt følte jeg at verden var stor. Betryggende og skremmende stor.

De neste tre ukene ga meg egentlig ingen svar på de mengder av spørsmål som tårnet seg opp. Kina var og ble utilnærmelig hemmelighetsfullt. En ugjennomtrengelig hinne skilte meg fra kineserne. Jeg gikk blant dem. Men jeg var en fremmed. En nåde var gitt meg; jeg fikk se. Men jeg kunne aldri forstå.

Kina gjør noe med deg. Men jeg vet ikke riktig hva. Du føler det bare som en svak uro i dypet av sjelen. Det er ett eller annet som trekker deg tilbake, ett eller annet som du ikke makter å gjøre deg bevisst og som derfor blir liggende uforløst i sjelen. Kina slipper ikke sine besøkende. Er det fordi man møter noe i seg selv i dette veldige landet, dette uutgrunnelige historiske landskapet?

***Den forbudte by i smog og skumring. Nesten uvirkelig. Som i et eventyr.***

Stolte av sin historie

Kineserne er stolte av sin historie. De gjør alt for å bevare de håndfaste beviser på den høye kultur som har levd her i århundrer, ja årtusener. Pekings mange tempel-anlegg blir daglig oversvømmet av skuelystne kinesere. De beser sin historiske bakgrunn med ærefrykt og stolthet; stimler sammen rundt de praktfulle byggverkene, mumler begeistret seg imellom foran vakre Buddha-figurer, nikker ærbødig under det runde himmel-tempel Qinian Dians vidunderlig utsmykkede takhvelv, titter med store øyne på urgamle kjempesypresser. Dette har deres forfedre frembrakt, dette feier vekk alle ydmykende minner om japansk og vestlig koloniherredømme. At alle disse minnesmerker skriver seg fra et hardt presset feudal-samfunn, blir keiserne delvis tilgitt. Takket være dem har den moderne kineser noe håndfast og egenartet kinesisk å forholde seg til. Det er bevisene på at Kina var et høyt utviklet kultur-samfunn mens vi vesteuropeere gryntet fra hulene våre. Og tross alt, det er folket, det kinesiske folk, som har bygget disse veldige tempel-anlegg med blod, svette og tårer. Folket er heltene, selvfølgelig.

Fortiden gir livskrefter

På tross av at Kina har åpnet porten for turisme, og mange, særlig amerikanere, benytter seg av det, dominerer kineserne museumsområdene. Innenfor tempel-murene stikker vesterlendingene opp som ensomme, fåtallige stolper i et hav av kinesere. Folk kommer reisende fra hele landet for å bese Pekings parker og tempel-anlegg. Det er kanskje den første og eneste gang de får denne sjansen. Og det ligger tykt utenpå dem. De preges så av stundens alvor at de nesten snubler i sine egne hender, de skotter om seg med store, undrende øyne. Det lyser høytid. Dette er mennesker som kun har lest om eller hørt tale om det de nå får se med sine egne øyne. Dette er like ukjent og fremmed for dem som for meg. Men det betyr så meget, meget mer for dem — det er dette som får landsby-kineseren til å ranke seg, det er dette som gir ham identitet. Og jeg forestiller meg de rørende scener som utspiller seg når disse menneskene vender hjem til sine muligens avsidesliggende landsbyer og med verdensvant stolthet kan besvare sine kjentes mengder av nysgjerrige spørsmål. Se, her skiller ikke Kina seg meget fra et hvilket som helst annet land — norsk litteratur er stinn av lignende episoder, enten vi taler om Knut Hamsun eller Bør Børson. Forskjellen er at dette er mer enn livsviktig for kineseren, det er fra dynastienes forstenete remedier og blendende skjønnhet han henter sin livskraft og visdom. Det er fortiden som foreløpig gir kineseren krefter og selvfølelse — de er mer enn klar over at nåtiden ikke gir grunn til for stor optimisme. Kina er et utviklings-land, og Kina innrømmer det.

Turismen — en pris å betale

Det er muligens av den grunn jeg fikk en del problemer med å bevege meg utenfor det vanlige turist-attraksjon-opplegget. Å besøke en landsbykommune var akk så vanskelig, og omsider, da jeg hadde mast flere ganger hver dag, endte jeg i en mønster-kommune som nærmest sto der for turistenes skyld (salg av suvenirer etter mottagelsen!), en slags hollywoodsk filmby. Det var heller ingen hjelp å få om jeg ville ut i Pekings gater. Den franske guiden la hver dag opp et tettstrikket museums-program som ikke ga rom for annet enn templer, templer og atter templer. Turistbussen ventet tålmodig utenfor hotellet hver morgen, og vendte ikke tilbake før det var mørkt. Man fikk inntrykk av at han forsøkte å skjerme oss utlendinger fra dagens Kina (eller skjerme kineserne fra oss) — det vi skulle ha med hjem på filmrullene, var vitnesbyrd fra Kinas storhetsperioder — ikke «avsløringer» av forholdene i det moderne Kina. Turistene er den nødvendige pris Kina må betale nå som grensene er åpnet. Intet mer. Dessuten tror jeg kineserne misliker fotografering av personer. Særlig i Peking bød det på problemer å knipse situasjonsbilder i gatene. I verste fall ble man angrepet. Og det er ganske typisk at de prospektkort man kunne kjøpe, omtrent aldri avbildet mennesker, kun templer og store, mennesketomme plasser.

Andakt ved privatbilen

Selv ble jeg ganske hurtig mett av alle templene. Det finnes en grense for hvor meget du klarer å innta — og jeg hoppet til slutt av disse bussutfluktene. Guiden likte det ikke, men lot det bli med det.

Hva jeg fikk med meg mens jeg ennå holdt ut, var imidlertid fantastisk nok. En tur gjennom «Den forbudte by» — palassene og templene fra Ming- og Chingdynastiet — har alt du kan ønske. Veldige trebygninger i rødt med ranke søyler, og vakre innvendige utsmykninger — ofte forgylt. De gule rør-takene med den karakteristiske knekk ved takskjegget. Små paviljonger der man kan nyte en bolle te. Forvitrete klippeformasjoner med de mest fantastiske mønstre. Hvite marmor-broer over stilt flytende kanaler. Fruktbare haver. Du går og går. Ser og ser. Og alt er bevart og vedlikeholdt. Keiserens soverom og arbeidsrom, møblement, krukker, utskårne figurer.

Like før utgangen ble jeg forresten møtt av et forbløffende syn. En menneskemengde sto tett i tett rundt noe som viste seg å være en fotograf. Vedkommende tok for en billig penge bilde av folk som stakk hodet fram over figurer klippet rett ut av gammel, kinesisk historie. En kriger til hest. En ærverdig keiser. Men det var ikke dette som kalte på folkemengdens største interesse. Nei, det var en bil. En ganske alminnelig bil. En personbil som nok hadde sett sine beste dager. En kinesisk modell som hentet sin design fra Vesten rundt 1965. Poserende ved denne bil sto et ungt, kinesisk kjærestepar. Sterkt preget av stundens alvor. Han holdt keitet døren åpen, mens han svettet og ønsket seg langt vekk. Begge forsøkte de å iføre seg den uanstrengte, selvfølgelige minen — uten hell. KNIPS! Lettet ilte de i sikkerhet, blant tilskuerne. Et nytt par stilte seg opp. Alvorlige og engstelige.

Her ble bilder tatt, som man kunne imponere slekt og venner med når man kom hjem. «Se her», vil de si, «her ser dere oss ved privatbilen vi hadde i Peking» (imponerte sukk fra tilhørerne). Privatbilisme eksisterer ikke i Kina. Derfor var det slik stas å bli avfotografert foran vidunderet! Foran selve fremtiden.

Barn — bedårende motiver

Kineserne er i det hele tatt glad i å bli fotografert — så lenge det er en kineser som tar bildet. I alle tempel-anlegg, parker og andre historiske områder, var der alltid en fotograf som hadde rigget seg til. Gjerne med et bord (på hvilket der var anbrakt blomsteroppsats) og noen stoler på et lite podium — foran ett eller annet navngjetent byggverk. Og butikken gikk godt. Engstelige familier og par køet seg opp. Alle følte seg like brydd foran kamera-øyet, like rørende stive i kroppen.

Mens jeg husker det. Barn kan du fotografere. Kineserne elsker sine barn, og de formelig koker av stolthet om du sikter inn kameraet i podens retning. Da er det ikke måte på samarbeid. Alvorlige ansikter sprekker i brede glis mens moren holder sin håpefulle fram. Og de er takknemlige motiver, disse små, ikledd bomsete, fargesprakende klær som gjør bevegelsene stive (armene står som regel rett ut til sidene) — bedårende er et mildt ord.

Tåke over den kinesiske mur

Muren har jeg visst ikke sagt noe om. Selvfølgelig måtte jeg se den kinesiske mur. Dens historie strekker seg mer enn 2500 år bakover i tiden. Det hevdes at den er det eneste menneskelige byggverk som kan ses fra månen. Selvfølgelig måtte jeg se den. Og selvfølgelig måtte det ligge en tåke så tett som ertesuppe over fjellene denne sure, kalde dagen. Så jeg fikk ikke se den i dens rette element; hvordan den skjærer seg gjennom det arrete fjellandskapet, fra horisont til horisont, opp stupbratte fjellsider og ned igjen. Hvilket arbeid som ligger bak, er simpelthen ufattelig. Muren er bred som en gate, og på det nærmeste uinntakelig. Ved hjelp av den kunne keiseren forflytte tropper på kryss og tvers, fra provins til provins, med lynets hastighet. For kineseren en autostrada. For fienden en umulig festning i et uveisomt, ugjestmildt terreng.

Men jeg så bare noen meter foran meg, og sto der oppe, en 10 meter over bakken, i noe grått, vått og isnende kaldt. Jeg frøs og så knapt en sten for meg. Snakk om uflaks. Dog, i suvenirbutikken fikk jeg et sertifikat som bekreftet at jeg hadde vært her, lydende på mitt navn ... på kinesisk! Det var jo noe.

I samme suvenir-butikk var der en blanding av kafé og restaurant, og her opplevde vi atter noe som stadig skjedde. Mat, tenkte vi, og varm te. Mmmm. Så satt vi der, da, og ventet rundt det runde bordet og forestilte oss de lekreste retter, dampende varme. Men nei. Et par fra betjeningen ga seg til å fyre av uforståelige gloser, vi fektet med armene og pekte optimistisk på mage og munn. Nye bitende gloser. Og så husj! husj! Vekk med oss. Ingen mat, ingen ting. Ut i kulden igjen. Vi skjønte ikke hvorfor. Vi skjønte aldri hvorfor når slikt skjedde. Om der var et system, så utelukket det i hvert fall oss.

Mat-slaget ved Ming-gravene

Mat fikk vi i stedet da vi besøkte Ming-gravene. Utvendig så det lovende ut. En lang, snorrett vei gjennom et flatt landskap omkranset av fjerne fjell. Forskjellige dyreskulpturer i sten voktet veien på begge sider. Vi passerte en stor, rød port. Vandret forbi en imponerende paviljong. Og hadde nedgangen til gravstedet foran oss. Trappen ned minnet meg imidlertid mer om nedgangen til en undergrunnsbane enn om nedgangen til et hellig sted. Spyttebakkene på hver avsats var ekle og trappetrinnene brede og sleipe. Vel nede og vi skuet innover en høybuet hule, fremdeles med slektskap til tunnelbaner. Her var intet å se — bortsett fra noen krukker og benker. Innerst lå en rekke større eller mindre kasser inngjerdet. De så ut som kasser. Mer var det ikke. Tomme T-bane rom. Ming-gravene. Hm.

Vel oppe igjen var guiden klar for et måltid. Vi siklet på restauranten, men nei. Han geleidet oss vekk, ned mot noen små stenbrakker. I et lite, nakent rom ble vi dyttet inn. Et langbord, mange stoler, en øl og en pappeske ved hver plass. Det var lunsj. Tarvelig, kald og usmakelig lunsj. Vi gjorde opprør, etterlot guiden og albuet oss inn i restauranten.

***Vi reiste ikke hele veien til Kina for å bli servert det der. Vi gjorde opprør. Og guiden og sjåføren spiste opp lunsjboksene våre på trass. Eller kanskje deres lunsjbokser var enda verre.***

Lange forhandlinger fulgte. Hoderisting bet ikke på oss. Vi pekte standhaftig på rettene et amerikansk ektepar kjørte i seg med velbehag. Ny hoderisting og en pekefinger i retning stenbrakken. Vi holdt fast på vårt. En fransk journalist pekte energisk på sin rumlende mave. Betjeningen fjernet seg.

Vi fant et bord. Satte oss. Men da var de der igjen. Vekk med dere! Tanken på det kalde, halvrå kyllinglåret, det forstenete, grønne egget og de tørre plastinnpakkede kakene fikk oss imidlertid til å holde stand. Til slutt ga de seg, og vinket oss inn i et slags bakrom der ingen gjester befant seg. Så kom rettene. Blekksprut, sprø penslete boller av svinekjøtt, strimlet biffkjøtt, eggeplanter, and, ris og jeg vet ikke hva. Så mye kamp for et måltid. Er det rart vi slukte smitt og smule?

Da vi vendte tilbake til stenbrakken, satt guiden der sammen med et par kinesere og spiste med velbehag fra boksene våre. Han hadde bevart fatningen og appetitten, tydeligvis, og tok vårt opprør med stoisk ro. Bortskjemte vesterlendinger, var vi det? Jeg synes det ikke — når man først er i Kina, vil man da gjerne smake god, kinesisk mat. Ikke lunsjkurver som i beste fall minner om hva du blir servert av Narvesen Spisevognselskap.

Vel, nok om dette. Jeg kommer tilbake med mer Kina-stoff neste uke.