Det ble lagt mange planer i 1987. Her legges en i lobbyen på Royal Garden i Trondheim i 1987.
JANUAR – HOVSETER-MARGUERITAEN
Marguerita-årene. Jeg kjøpte OBOS-leilighet på Hovseter høsten 1986. Med fyrbøter Milde ble boligen umiddelbart omgjort til bodega og serveringsinferno. Hjemmelagde Margueritas (jeg insisterer på den bokstaveringen), komponert fra bunnen med frossen Findus sitron-juice (finnes ikke lenger), Jose Cuervo og Cointreau (easy on the Cointreau!, gammelt jungelord). Det helt riktige blandingsforholdet pluss en neve is, alt i blenderen hvis tannlegebor-aktige hvin skar gjennom den skrallende, klirrende, grumlende lyden av isbiter i hardt vær.
Den var så god - etter de tre første, dødelige slurkene, at jeg måtte fotografere drinken etter solnedgang ute på verandaen en vårdag. Hver mandag var marguerita-dag. Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte det.
Drinken over alle drinker, fotografert i ren eufori på Hovseter i 1987.
Noen ganger kombinerte vi det med å spille fotball først - nede i Mærradalen. Da kom det ofte gjestespillere som Erling, Skjekle, Jan Ø. og alle platebransjens fremste hockeyjenter. Lage og Eivind var innom en gang også. De fikk gleden av å se utførelsen av Milde-finten, en lekker, Renaldo-aktig detalj, utført med en underlig forsert latter, dette fordi Tor aldri orket mer enn én Milde-finte, så måtte han hvile seg litt. Og så var det hoiing, og maksitaxi til Smuget rundt midnatt.
Margueritaen spilte også en vesentlig rolle da Tor og jeg reiste til Montreux (og senere Amsterdam) en uke i mai noen år på rad. Milde satte verdensrekorden i Marguerita i Montreux.
FEBRUAR – TØFF I PYJAMAS-AKSJONEN
deLillos, årets sensasjon i norsk rock i 1986, ble ikke engang nominert til Spellemannprisen for den oppsiktsvekkende sterke debuten "Suser avgårde". Tor, Skjekle og jeg planla derfor rettferdighetens stunt; å stille i pyjamas både under prisutdelingen i Oslo konserthus og på nachspielet på Sjølyst.
Tor og jeg handlet hos Gunnar Øye i Bogstadveien. Min var en mørkeblå kreasjon med lommestripe i burgunder. Jeg så ut som en sjokoladeselger på Klingenberg i 1963. Tor slet med kneppingen, inntil betjeningen endelig fant ekviperingens eneste pyjamas i størrelse "Arnardo", en elegant, silkeaktige sak i lyseblått. Til dette valgte vi hver vår hvite skjorte og matchende tversover.
Skjekle var ikke like gjennomført. Han begrenset seg til pyjamasskjorte, og den hadde han bare på seg en kort stund, for deretter å stappe den i baklommen - så den hang etter ham som en slags hale. Pingle. Tor og jeg var betydelig mer tøffe tøffe tøff og gjennomførte aksjonen fra start til mål i komplette pyjamaser.
Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff!
Festen rulet. Jeg hadde gleden av å utsette Bjøro Håland for det legendariske øltrikset. "Du er god Bjøro", sa jeg gjennom et overveldende øre til øre-smil, og kakket pilsen min hardt i tuten på hans. Bjøro lysnet under hatten og takket, og da jeg var tre skritt videre hørte jeg det forbausede utropet da ølen hans forvandlet seg til en islandsk gaysir.
Claudia Scott ble på sin side utsatt for Tors "Clauuu-dia!"-utrop hver gang han tømte en akevitt, noe han gjorde ganske mange ganger. Til slutt syntes hun ikke det var noe morsomt lenger. Ikke i det hele tatt, faktisk.
Tor gikk ned ved EMI-bordet. Plutselig sviktet høyre kne ("Jeg slo opp en gammel alkoholskade", forklarte han senere.), og der lå han på ryggen, hjelpeløs som en skilpadde, og lo og lo (i pyjamas) mens Kristian Lindeman (CBS) sto over ham og raste: "Det er HVER gang! HVER GANG!" Tor var ikke «den legendariske Tor Milde» uten grunn.
Han ble båret ut i en slags skammens gullstol av irriterte bransjeprofiler - med Sæmund Fiskvik (ungarsk folkedrakt-hateren) i spissen. Vel ute, hjalp jeg Tor med å kapre drosjen til Knut Borge, rett for dennes nese, og sende min venn hjem. Jeg tror han skulle til sin mor på Bekkelaget. Borge sto igjen og utbrøt vantro "Men ...? Men ...?", til hvilket jeg repliserte beroligende: "Alt er under kontroll, Knut." Men så rappet han drosjen min, og vi – eller egentlig jeg – var like langt.
Jeg er ikke helt sikker på om Lars Lillo syntes at deLillos-aksjonen vår var noen suksess. Uansett ble vi skikkelig fulle i pyjamas. Og det blir man ikke så ofte nå for tiden. Jeg mener at aksjonen kvalifiserer til legendestatus, ikke helt der oppe med verdensrekorden i marguerita eller tømming av jernbanevogn før Kongsvinger, men i hvert fall en slags Orientekspressen light.
Senere, samme år, slo jeg et veloverveid slag for oppfølgeren, “Før var det morsomt med sne”, og for hockeysveisen.
MARS-APRIL – SMADRET NATTOGET OG kø-moro I STOCKHOLM
Litt sjeldnere i Trondheim nå. Reportasjereisene spredte seg over hele landet. Med Tomboy på Nord-Norgesturné med skip f.eks. Der fikk jeg prøve meg på olympiske øvelser på en svært primitiv Atari-maskin. Jeg endte sist i alt og følte meg som en spanjol i Alma Ata.
Jeg var straks bedre på nattoget til Stockholm. Vi skulle se David Bowie.
Vi hadde gledet oss lenge, og brukte de siste timene før avreise til å produsere Hovseter-marguerita i mengder. Jeg hadde kjøpt inn termoser, og blenderen gikk på full speed. Snart sto termosene der – på rekke og rad – breddfulle av godsakene. Det var en god stund til avgang, og det kunne ikke skade å smake litt.
Før vi visste ordet av det var vi i full gang med klassisk magging med stereoanlegget på 11 og lykken på 12. Livet strålte. Margueritaen smakte og CD’ne hadde god lyd. Inntil vi plutselig oppdaget at vår tid var knapp. All margueritaen drukket opp, tre kvarter til toget skulle gå, hva hadde vi gjort?
Heldigvis kom drosjen fort. Fordreide som vi var av sitrusdrinkene og helt døve for fornuft, presterte vi en lynsnar bunkring i baren på Savoy. «Vent her!», sa Tor til sjåføren, og så sprang vi inn, bestilte margueritas (uten salt) og styrtet dem i oss som revolverskudd. "Kosta'n?" sa Tor mens han fortsatt svelget - og betalte. Det var 10 minutter til toget gikk.
Konduktøren sto og vinket klart da vi kom stormende. Men vi nådde det. Og ble rammet av slett humør begge to, for vi hadde jo drukket opp alle marguerita-forsyningene. Og nå oppdaget vi også at vi hadde kjøpt feil batterier til ghettoblasteren. Og jeg som hadde vært kassett-mix-mannen og gjort klar en stabel reiselykke. Ubrukelige. Død spiller. Ingen drinker. Tor åpnet vinduet og kylte batteriene ut i mørket. Han var lei, og ga tydelig uttrykk for det med ropet: Lesja lei (Er så lei)! Som skulle gjenlyde ganske hyppig i denne jernbanevognen på vei til Stockholm.
Jeg kjente at jeg var lei av vannkaraffelen som sto og skalv i stativet på kupé-veggen, og pælmet den ut. Toget hadde fått opp farten nå. Og der røk alle drikkebegrene etter. Tor var fortsatt lei og kylte en kleshenger ut i natten. Jeg pælmet ut resten av kleshengerne.
Nå merket jeg hvor skrekkelig lei jeg egentlig var, og dermed tømte jeg overkøyen for madrass, dyne og pute. Ut suste inventaret, bit for bit, stykke for stykke. Kupéen begynte å se ribbet ut. Foreløpig hadde jeg ikke merket den lille neven reker fra baguetten som Tor hadde plantet under dynen min. Den og jeg skulle oppdage hverandre meget senere.
Da det ikke var noe særlig mer å bli provosert av i min kupé bortsett fra sengetøyet i nedre køye, og det hadde jeg faktisk planlagt å benytte, beveget Tor seg over i sin kupé. Jeg hørte gjennom veggen at han var lei, og syntes jeg så noe suse forbi vinduet.
Da jeg nylig hadde sett Charles Bronson i «Toget til Fort Humbolt», ble jeg fristet til å forsøke meg på «the sequel». Slik havnet jeg, sittende i vinduskarmen, med leggene inne, et godt fingerspisstak i den isete og kalde metallkanten på taket av vognen og hele overkroppen hengende utenfor, Charles Bronson style. SVOSJ! SVOSJ! sa vinddraget etter hver stolpe vi passerte i fykende fart. Svisj! Svisj! Sa puter og putevar som en inderlig lei Tor hang ut av nabovinduet og kastet på meg. Livsfarlig lek utført av to idioter på 34.
Tor timet tømmingen av sin kupé dårlig, for da han endelig var blitt lei madrassen og sengetøyet i overkøyen og lempet det ut av vinduet, deiset det i asfalten på Kongsvinger stasjon. Akkurat i samme øyeblikk som konduktøren viftet med flagget. Stasjonsmesteren sto der og glodde. Vi gjorde honnør.
Jeg er redd vi ikke ga oss med dette. Vognen rullet inn i Stockholm minus samtlige rullgardiner i korridoren, oppslagstavlene og – må jeg innrømme – toalettsetene. De lå strødd langs skinnegangen et stykke inn i Sverige. Vi sov litt. Jeg på en stor kald, våt flekk etter reke-peket Tor hadde spilt meg.
Mange mener at alkohol er undervurdert. Eller var det overvurdert? Det går på en merkelig måte ut på det samme. Det følte Tor og jeg også da vi hastet gjennom stasjonsområdet i Stockholm, med høye kraver, lute rygger og solbriller mot hjernekvalmen. Ikke så tøffe tøffe tøff nå, snarere på flukt. Bare de ikke oppdaget det før vi var ute.
- Men det var jo bare oss i den kupéen, kom Tor på. - Og vi bestilte turen gjennom et reisebyrå, så da vet de også hvor vi bor.
Det la en klar demper på oppholdet som altså dreide seg om Bowie og det nye albumet, stinkeren «Never Let Me Down». Pressemøtet inkludert en minikonsert, og akkurat da følte vi oss veldig eksklusive. Å komme så nær Bowie, og det i en liten klubb. Stilig.
Over: Fra Ritz Club i Stockholm, 28. mars 1987. Klubben lå i kjelleren til Hotell Malmen. Bowie fremførte to låter: “87 And Cry” og “Day-In Day-Out”.
I hotellrsepsjonen fikk Tor og jeg gleden av å overrumple ham med et "Hey, you! Bowie!". Effektivt. Han bråstoppet, egentlig på vei ut, men nå var han fanget. Og så fikk vi autografer. Jeg ga bort min senere. Det var ikke spesielt smart.
Bakrusen begynte å gi seg, og det samme gjorde angsten for at politiet skulle komme og taue oss inn for hærverk på Svenska Järnvägar. At vi ikke ble knepet må skyldes at vognsettet ble stående over natten, og ikke rengjort før såpass lenge etter vår ankomst at hærverket like gjerne kunne vært gjort på stasjonen av pøbelungdom. Alle vet hvor slemme de er. Svenskepøblene. To voksne norske idioter på 34 er det ingen som regner med.
Den kvelden satte Tor sin lavlands-verdensrekord i marguerita (23). Han holdt også på å velte en campingvogn som fungert som pølsebod. Iveren etter lingon tok et øyeblikk overhånd, og dermed forsvant halve mannen inn gjennom luken. Det likte campingvognen og dens eier dårlig.
Noen uker senere var vi tilbake i Stockholm. Nå for å plage Mick Fleetwood og Christine McVie. Det gikk ganske bra. Vi oppførste oss riktignok veldig ordentlig, blandet oss nesten ikke inn i konferansen, lot svenskene holde på, da vi visste noe de ikke visste, at vi hadde egen avtale med Christine og Mick etter at de var ferdige.
Da pressesekretæren hevet armen og opplyste at nå var det tid for aller siste spørsmål, klarte jeg ikke å styre meg og ropte: “Hey, Christine, what time is it?” Hun så forfjamset på klokken og svarte halv tre eller noe sånt, og pressesekretæren utbrøt et kjapt: “That’s it, thank you”, og de svenske journalistene hatet meg, og så gikk Tor og jeg ut og var sammen med Christine og Mick en stund. Som vist rett under:
Etter denne hyggelige seansen, da særlig Mick behandlet oss som to av sine beste venner, feiltolket vi signalet. Det var kjempekø utenfor Café Opera den kvelden – og fullt i henhold til dørvakten. Men, innvendte Tor, vi er invitert av vår gode venn Mick Fleetwood. Tor pekte. Og ganske riktig, Mick og Christine satt ved et bord rett der inne sammen med venner og hadde det hyggelig.
Vakten ble usikker og ga nølende Tor lov til å spørre Mick om det var OK at vi kom inn. Jeg måtte bli igjen ute. Køen knurret lavt. Norrbaggar.
Tor pirket Mick på skulderen, Mick snudde seg, Tor snakket, Mick snudde seg vekk og gjorde avvergende bevegelser med hånden – pluss det klassiske hoderystet. Det internasjonale tegnet for «særlig!».
Vi ble nektet. Selvfølgelig. Men det ga oss en idé. Køer kan være koselige. Det er noe alle vet. Så strenet vi av gårde på leting etter gode køer. Det er mange av dem i Stockholm sent på kveld. Vi fant vår plass bakerst i én. Pratet med alt folket.
Svensker er svake for hyggelige norrbaggar som kjenner sin plass og stiller seg bakerst i køen. Køer ved populære utesteder tar ofte tid, og dermed blir man kjent med hverandre og får kanskje en slurk av noe medbrakt, slik at når man endelig når dørvakten, er klokker snudd og blod blandet.
Men da satte vi inn det uventede støtet. I stedet for å bruke krefter og fantasi på å snakke oss inn, rakte vi den forfjamsede dørvakten hånden og informerte ham om at «vi måste kila nu», gjorde Benny Hill-honnør og tok plass bakerst i køen igjen.
Da vi kom frem til dørvakten for tredje gang var forfjamselsen erstattet med amper irritasjon. Da måtte vi kila på ordentlig. Noen av kvelden og nattens dørvoktere likte stuntet vårt så dårlig at de truet med juling.
Av og til gikk vi inn og bunkret. Da benyttet vi også sjansen til å håndhilse på hver eneste gjest i lokalet, også de som nektet. Vi gjorde en Benny Hill, presenterte oss som "norrbaggar" og forklarte at vi «måste kila nu». Ganske populært.
En type i hjørnet innerst på Riche var vel den eneste som nektet å ta oss i hånden. Han var dypt inne i en samtale med en snuppe, da vi avbrøt med Benny Hill og utstrakt hånd. Han nektet å ta den, og da vi insisterte ba han oss til helvete å stikke. Det gjorde den unge damen oppbragt, og hun formante Stefan (la oss kalle ham det) om at han skulle oppføre seg ordentlig mot de hyggelige nordmennene. Det var ikke Stefan enig i, og han vinket på en kelner. Vi nøyde oss derfor med søte Gunilla som ga oss en klem for bryet. Hver vår.
De fleste svenskene vi traff på dette opplev-Stockholms-nattliv-fra-køen-stuntet, var svært hyggelige og ga oss både lys og varme. De grinete utgjorde en ørliten minoritet og bestod vel egentlig bare av dørvakter og Stefan. Uansett. Vi skyldte på Mick Fleetwood.
Over bilder fra de legendariske Stockholms-dagene og etter. Det helt til høyre er etter hjemkomst. Tatt på Hovseter Yacht & Marguerita-Club, og er et sammenklippet portrett av to fylliker som spiller luftgitar på platecoveret til den svenske duoen Nike Gurra (signert).
Jeg hadde oppdaget et platecover i et butikkvindu den kvelden. Duoen kalte seg Nike Gurra. Vi hadde aldri hørt om dem, men jeg var helt sikker på at vi måtte intervjue den unge damen.
Milde trakk seg neste morgen etter en rallende runde morgenbrekninger og to akutte anfall av hjernehinnebetennelse.
Jeg ringte plateselskapet, ussel, men bestemt, fikk nummeret til damen, som var forbauset, men imøtekommende, og vips hadde vi en avtale om en times tid. Man er raske i Stockholm.
Hun het Nike Markelius (ja, hun heter fortsatt det) bodde på en pjuskete eiendom med et pjuskete tørkestativ utenfor og virket mye mer pjuskete enn coveret forteller. Men hun hadde spilte Bowies "Pinups" og serverte kaffe og innrømmet at hun bare måtte kle av seg av og til.
Senere på dagen, da Milde var oppe i vertikalen, tok vi en øl med hele duoen på en bar og fikk platene våre signert. Som vist på bildet over.
Artikkelen kom på trykk i Det Nye over to sider, 16. juni 1987. Jeg var ganske fornøyd med at jeg fikk til det. Ingen hadde hørt om Nike Markelius i Sørkdalsveien 10 A før jeg kom trekkende med det coveret og geniforklarte den unge damen. (Sjekk Google, hun ble virkelig en kulturpersonlighet i Sverige.)
Og her er intervjuet med Nike Markelius:
Jeg må kle av meg!
Nike Markelius er en fascinerende jente på 24. Musiker, komponist, gryende forfatter og rutinert ekshibisjonist. Sammen med Gurra Ratt utgjør hun duoen Nike Gurra, og deres debut-LP er pakket inn i et cover som gjorde Nikes mormor opprørt. Men Nike er fornøyd. Endelig fikk hun stå frem splitter naken.
Tekst & foto: Yan Friis
— Jeg må kle av meg. Jeg bare må!
Nike Markelius ser meg provoserende i øynene. Jeg sitter ytterst på sofaen med et seks år gammelt fotografi i hendene.
— Mitt første band, sier Nike.
Der er jeg.
Som om det skulle være noen tvil. En gjeng ungdommer gruppert i en trapp. Alle påkledt — bortsett fra jenta et par trinn opp. Hun poserer gledesstrålende med struttende pupper.
— Jentene i Tant Strul, mitt forrige band, hadde ikke helt sansen. Jeg fikk aldri lov til å være naken på coverne. Jeg måtte ha på meg BH.
Dårlig gjort, synes Nike. 24 år og ekshibisjonist.
Men nå kjenner hele Sverige kroppen hennes, fra panne til kne. Nike er halvparten av duoen Nike Gurra (eller Gurra Nike), og debut-LP’n deres, «Hula Hula», er pakket inn i et smakfullt splitternakenfoto av jenta. Enkelte forretninger klistrer riktignok prislapper på strategiske steder. Men andre formelig tapetserte utstillingsvinduene med Nike i full lengde. Ingen kan påstå at hun ikke liker det.
— Men jeg bør kanskje skaffe meg hemmelig telefonnummer. En gammel gris har ringt og plaget meg de siste dagene.
Mormor er opprørt
— Tanken bak coveret? Den er kjempegammel. Jeg likte alltid Boney M-coverne innmari godt. Men de hadde aldeles for mye klær på seg. Jeg synes en kropp er penere uten klær enn med. Det ser jo bare teit ut om du har på deg truse og spiss BH. Å være naken har veldig mye med musikken og tekstene å gjøre. Om noen føler seg støtt, beklager jeg. Om noen påstår at coveret er kvinneundertrykkende, skjønner jeg ikke hva de mener. Bildet er vakkert, som en skulptur.
— Reaksjonen på coveret? Positiv hittil, bortsett fra min mormor. Hun er opprørt.
Nike bor på landsbygda utenfor Stockholm. Villmarken kaller et stenkast fra vinduet. Og rett der borte ligger hønsehuset og kakler. Leiligheten hennes balanserer mellom spartansk orden og mildt kaos. Et nedslitt trommeskinn på bordet ved sofaen, et notestativ med selvskrevne tekster midt på gulvet, en Hagström-gitar med røket G-streng mot veggen, platesamlingen lefset og lett blandet i skakk hylle, under et par rekker bøker.
Soverommet har diger seng, klesskap. Og veggene er pyntet med en kjole og et sort, sexy body-korsett med hekter i skrittet.
— Kanskje jeg skal ha på meg det når vi opptrer i TV neste torsdag, undrer hun.
Jeg sjekker platesamlingen og finner mye svensk. Men også en god del LPer med Dylan, Neil Young, David Bowie og 10CC.
— Jeg var kjempefan av 10CC, sukker Nike. Var dødsforelsket i Graham Gouldman.
Mannfolk er elendige lyttere
Nike er en intens jente, en kreativ vulkan. Breddfull av ideer hun nesten ikke kan vente med å realisere.
— Jeg skriver og skriver. Har snart nok tekster til en plate til, men Gurra vil at vi skal vente. Og så skriver jeg dikt. Og noveller. Det blir snart bok av det.
Og hun trener sang. Øver på gitar og tangenter. Ikke verst til å være trommeslager?
Nike gnistrer brått til:
— Mannfolk! Blir man uenige, er alltid guttene på parti mot meg. De er elendige lyttere og avbryter hele tiden. I Tant Strul lyttet vi til hverandre, mens nå er det sånn at jeg lytter mer. Jeg har mer respekt for deres meninger enn de har for mine. Dere har fått det inn med morsmelken. Alle gutter. Jenter kommuniserer på et naknere og mer følelsesmessig plan. Jeg kunne skrevet ti bøker om det der!
Om det er blitt noen sanger av det?
Nike besinner seg, nesten litt flau:
— Jeg forsøker, men det er så vanskelig å få det ut i en sang. Du kan ikke bare hamre løs.
Jeg har muskler!
Nike er fra Stockholm. Gresk far, svensk mor (eller var det omvendt?) Hun flyttet hjemmefra som 16-åring, og sier — ikke uten stolthet — at hun har levet av musikk siden.
— Jeg har muskler, avbryter Nike og spenner en kropp som på meg virker tynnere enn Nitedals Hjelpestikker. Men sant nok. Overarmen buler og Nike stråler.
— Får muskler av å tromme, skjønner du.
— Hva jeg gjør bortsett fra musikk. Ingenting. Jo, jeg er avklederske.
Der setter hun det blikket i meg igjen. Før latteren kommer boblende.
Nike Gurras LP, «Hula Hula» (absurd tittel!), virker kanskje ikke så veldig landlig ved første ørekast. Men går du inn i tekstene og stemningene, finner du fort ut at det urbane preget er like tilsynelatende som Nikes vampe-image. For se om ikke jenta vandrer nedover skogsstien foran meg, med bekymret blikk bakover:
— Jeg går ikke for fort for deg? Du skjønner, jeg elsker naturen. Jeg kan gå i timevis. Og det er her jeg får inspirasjon til det jeg skriver.
Jeg trår joggeskoen til bunns i en helvetes gjørmepytt og innser at Nike er nærmere Neil Youngs landsbygdvisjoner enn meg.
Uenighet er en dyd
Men la oss slippe villmarken, og gripe fatt i det faktum at Nike Gurra er to mennesker og ikke ett. Gurra Ratt husker kanskje noen fra hans tid i Ebba Grön. Og lurer du på hvordan han ser ut naken, er det bare å sjekke innsiden av «Hula Hula»-coveret, for der står’n så naken som Gud skapte ham. Ansiktsuttrykket mer forsert enn Nikes, riktignok. Ikke fullt så fortrolig med modell-situasjonen. Både mindre ekshibisjonist og mindre erfaren enn ti år yngre Nike. Men som hun sier:
— Jeg har jobbet som modell før. Jeg liker å posere. Men jeg har droppet det nå, gidder ikke å kombinere det med skriving og musikk.
Nike og Gurra er to motpoler på flere plan. Du har aldersforskjellen. Du har det faktum at den ene er kvinne (bevisst kvinne, mind you!) og den andre mann. Og du har den kolossale forskjellen i deres personligheter. Nike virker impulsiv, brå og livsglad. Gurra er en sindigere type. Tankene hans kryper langs svært intellektuelle stier, han begynner gjerne å dosere om du snakker med ham. Han snakker sakte, tenker grundig, og provoserer Nike like meget som hun provoserer ham. Hun sitter som på maur når Gurras setninger vedvarer og vedvarer, og når han først er igang med sine tankerekker, merker han ikke at han avbryter henne til stadighet. Nike er utålmodig, Nike er sulten. Gurra har tilsynelatende all verdens tid. Men motsetningene er tydeligvis selve forutsetningen for duoen. Jeg tror vi kan vente oss spennende saker fra dem. Både på grunn av og på tross av at Nike må kle av seg. Bokstavelig og i overført betydning.
MAI – SURKLESKO UTEN STRØMPER (og andre Montreux-historier)
Tor og jeg var faktisk så glad i våre ekspedisjoner at vi fant på en, helt spontant. Vi hadde fått det for oss at vi burde nedtegne opplevelsene våre i en bok. Og da passet det godt med et helt uplanlagt stunt til Trondheim, på sparket. Her er et glimt fra våre mange bidrag til “Fear and loathing”-genren:
Vi fikk det for oss at vi skulle til Trondheim og magge. Det var allerede sent på ettermiddagen, og Tor skulle til London neste dag, så det var et klassisk tiden og veien.
Jeg kjørte som en villmann for at vi skulle nå byen og ikke minst barene før midnatt. Hadde masse kassetter med ganske sære hits, så vi kjørte pop quiz hele veien. Under en kjapp pissepause på en kafé på Tynset oppdaget vi en automat med Per Ulv og Bippe Stankelbein. «Meep meep!», sa stankelbena, det ble hit-lyden på den turen. Og vi lo.
Vi nådde Royal Garden ti på midnatt, og jeg løp i forveien bort til Baronessen & Baronessen og bestilte 14 margueritas. Bartenderen sa at det hadde han ikke lov til, men jeg beroliget ham med at vi var et helt følge fra Oslo og at det kom om et par minutter. Så sto de der, 14 deilige glass på rekke og rad. Og så kom følget: Tor.
Det verste var at vi slapp unna med det. Han plasserte drinkene i kjølerommet og hentet ut nye hver gang vi hadde tømt et glass. Og etterpå fanget jeg gullfisken i resepsjonen på Royal Garden. Vi døpte ham Gullik.
Lobbyen hadde en vakkert lite fossanlegg med gullfisk, og da jeg alltid har hatt lyst til å fange en fisk i vannet med bare hendene, var dette en anledning jeg ikke kunne la gå fra meg. Og vips hadde jeg en sprellende krabat i lommen. Milde ville ikke være noe dårligere, og forvandlet seg til Alaska-Tor (alias grizzlymannen) med frakk, et skremmende syn. Det ble mye vann og plasking, men ingen fisk.
Og der dukket respesjonisten opp og lurte på om hun kunne ta et bilde av oss. Hun hadde ikke fått med seg hvordan grizzlymannen herjet, så vi valgte å være medgjørlige. Bare knips, sa vi, og det gjorde hun.
Mange mener at vi ikke ser ut som rakettforskere her, men vær oppmerksom på at jeg tross alt hadde en gullfisk i lommen.
Bildet fikk jeg ettersendt noen uker senere, med en hyggelig hilsen. Hun skulle bare ha visst.
Men tilbake til historien. Jeg kom på at jeg fortsatt hadde fisken mens vi tok heisen opp med et brett smørbrød og kaffe. Under en enkel, men verdig seremoni slapp jeg den sprellende Gullik opp i kaffekannen. Ute i korridoren var det en ismaskin, jeg fisket nå henfarne Gullik opp, og la ham på en seng av isbiter - på lit de parade.
Neste morgen lå han der fortsatt. Vi gjorde honnør og sjekket ut.
Milde nådde London-flyet fra Fornebu neste ettermiddag. Etter en ganske intens og slitsom biltur.
Og likevel orket vi mer, for vi skulle jo til Montreux.
Mai 1987. En meget hektisk måned. I hvert fall de dagene jeg tilbrakte sammen med Tor og en trillion popstjerner i Montreux.
Det var her vi vasset (eller vaket, som Tor kalte det) i hotellets utendørs svømmebasseng sent på kvelden etter å ha klatret over gjerdet. Klærne knagget vi i et tre som sto trygt for seg selv.
Temperaturen var svært lav, og jeg misunte ikke Tor da han mistet Swatch-klokken sin. Den la seg til rette på bunnen, og der sto vi med vann til plimsollmerket i nedre snabelskap-høyde. Nå så Tor veldig trist ut. Vi visste begge at klokken bare kunne reddes ved brutal foroverbøyning og etterfølgende hånd-romstering helt ned på bunnen - noe som innebar isvannsjokk på mave og rygg, og obligatoriske utbrudd av det gamle UÆÆÆÆÆH!-skriket - med damelyd.
Men så våknet akrobaten i Tor, og balanserende på ett ben, klarte han å træ stortåen inn i remmen og løfte foten til den var klar av vannflaten - og snappe uret med høyre hånd - alt mens han utstøtte den karakteristiske desperat-men-lettet-Milde-latteren.
Et C-moment.
Akkurat da kom politiet stormende. Det var forbudt å bade uten tilsyn (og badetøy) etter stengetid, og de hadde køller. Vi kravlet oss lydig opp på tørt land, og fikk en ny skyllebøtte. Denne gang fordi vi hadde hengt klærne våre i et tre som vendte rett ut mot spaserstien slik at hvem som helst kunne sikret seg lommebøkene våre og eventuelle fotografier av Kong Olav V.
Vi var både lovbrytere og uansvarlige, vi burde vært plassert bak lås og slå. Det skulle det forsåvidt bli en råd med noen dager senere, i hvert fall for Mildes del, men det er en annen historie - og inkluderer verdensrekorden i Marguerita.
De lot oss gå. Iført solbriller, kneppet frakk og surklesko uten strømper, og med truse, skjorte, bukse, jakke under armen. Slik tok vi oss inn på Harry's New York bar og forlangte margueritas (uten salt). Bartenderen valgte å servere oss frozen margueritas, og da plasserte jeg to fyrstikker parallelt på overflaten og spurte ham: Hva skal dette bety? Han så spørrende på meg. "Dette er Fridtjof Nansen på ski over Grønland, jeg bestilte ikke det, jeg bestilte en marguerita (uten salt)!"
The Gunners From High Noon på sin favorittbar. Marguerita-aften hver kveld. Det var hit vi kom plaskende ganske lett påkledd, men i obligatoriske frakker, etter at politet hadde knepet oss i ulovlig natt-vassing i hotellets svømmebasseng. Bildet ble tatt påfølgende år, i mai 1988, på det tidspunktet var vi i kategorien “gamle stamkunder”.
Da ble han svært ulykkelig og erstattet Nansen med to margueritas (uten salt) på huset. Ikke rart vi likte den baren. Selvfølgelig måtte jeg rappe et askebeger. Jeg har det ennå (foto under). Bartenderen kommenterte ikke påkledningen vår, men tenkte nok sitt da vi gikk, for begge frakkene hadde tydelige avtrykk etter klissvåte rumper, og barkrakkene måtte nok avlives.
Uansett ble dette meget begivenhetsrike dager som skulle legge beslag på hele 20 sider i Det Nye i utgavene fremover. Jeg nevner i fleng - alene og i bakrus med Helena Springs i stummende mørke (klikk her, hvis du vil lese om det), i klammeri med faren til Samantha Fox, midt på gulvet i et tomt rom sammen med Smokey Robinson (og fire digre “Men in black”, livvakter i sort dress og solbriller), hyggeprat med Robert Smith, Kim Wildes ønske om sax før ekteskap, ti hi med Mel & Kim, kengurunytt med Mental As Anything og Crowded House.
Til venstre: Tyvgods fra Montreux Palace-filialen av Harry’s New York Bar. Til høyre: Beviset på mitt underlige, men veldig hyggelige møte med Smokey Robinson.
Verdens minst interessante intervju gjorde jeg med Samantha, mens faren hennes voktet hvert ord jeg sa. Vi skulle sannelig møtes om nøyaktig et år, på samme sted. Større var ikke verden på 80-tallet.
Og det var mer. Det er det alltid. Vi var blant de ytterst få som hadde sikret seg intervjuavtale med Whitney Houston. Men da avtalen nærmet seg, og jeg dessuten hadde sørget for at hennes pressesekretær hadde fått en meget proteinrik frokost på rommet (jeg fylte ut min bestillingsseddel og plasserte den på hennes dør), noe hun fortsatt gikk rundt og klaget over, fant Tor og jeg ut at vi egentlig ikke hadde noe usnakket med Whitney i det hele tatt. Dessuten ville vi gå glipp av A-HA-arrangementet.
Jeg husker ikke lenger hvilke unnskyldninger vi fant på, bare at pressesekretæren ble skikkelig grinete, og sutret over at hun måtte finne noen andre norske. Hun fant Anne-Lise Hammer, som gjorde en sak for Aftenposten, og dermed var vel alle glade. Hammer skrøt skikkelig av dette scoopet sitt da jeg pratet med henne noen år senere. Hun skulle bare visst.
Tor og jeg fikk Beastie Boys til å gå berserk i Montreuxs gater (og i sin frokostsal dagen etter). Det begynte med at jeg ba Adam Horowitz, som satt i baren og kjedet seg, om han kunne forklare det som sto på The Cult-genseren min (Boogie till you blow chunks). Han gløttet uinteressert opp og snerret:
— Fuck! We’re not here to read some fucking T-shirt! Give us some pussy!
Adam Yauch blandet seg inn:
— Få en drink, og det litt fort!
— Her! Ta min! sa jeg og rakte ham resten av min Marguerita.
— That’s not a fresh drink!
— Du har rett, repliserte jeg, helte drinken på skoene hans, kylte cocktail-glasset i bordet, rene håndgranaten, og forkynte:
- Let’s have some cold medinas!
Det sendte Beastie Boys på bena, og før jeg visste ordet av det sto alle tre ved bardisken og bælmet denne favorittblandingen av vodka, appelsinjuice og fersken-snaps. Det gikk med en del, og jeg husker ikke alt vi sa, men vi hadde helt tydelig fått nye venner. Av journalistene her nede, var det bare oss Beastie Boys gadd å prate med.
Bare minutter senere var trioen involvert i en skikkelig slåsskamp med Tony Hadley (i Spandau Ballet). Glass og bord sprutet, men Tony kom overraskende bra fra det, mens Beastiene ble pælmet på dør.
Sammen med Run D.M.C., som nettopp hadde forsøkt å voldta Bananarama, eller i hvert fall omfavne dem og utdele bjørneklemmer.
-- We just wanted to say hi! forklarte hip-hop-stjernene betuttet,
Vi avslo klokelig Adam Yauchs tilbud om å bli med og gi sveitserdustene en lærepenge. Gjengen veltet biler, spyttet på forbipasserende, dundret på butikkruter så alarmene gikk, hele veien fra Hyatt til deres eget hotell, på den andre siden av Montreux.
Neste morgen var det pressekonferanse. Beastie Boys oppe på et podium, pressen på stolrekker nede i salen. Det gikk sivilisert for seg, selv om de tre stjernene ikke var synlig imponert over kvaliteten på spørsmålene de ble stilt.
Stakkars Tore Neset fikk gjennomgå, han kom ikke langt ut i sitt sikkert nøye gjennomtenkte spørsmål, fremført på engelsk, før han ble kontant avbrutt med et «Don’t speak French in here!» Da stokket det seg helt for Tore.
Tor scoret da han lurte på hvordan man mikser en Cold Medina. Da svarte alle tre mer eller mindre i kor.
Så sa Beastie Boys takk for seg og gikk for å spise frokost. Pressen forfulgte dem, ble forsøkt stoppet, og nedkjempet livvaktene. Da svarte Beastie Boys med å bombardere tabloidmafiaen med stoler, bakverk og pålegg. Det regnet. Og Adam lånte kameraet mitt og tok selfies. Som vist under.
Det Nye i Montreux.
En kveld havnet Tor og jeg i krangel med Dave Gahan og Martin Gore i Depeche Mode. De disset «såpesanger» Paul McCartney og holdt frem John Lennon som den coole ekte rockeren og beste komponisten i The Beatles. Ikke smart.
Vi fyrte av alle torpedorørene på en gang, det ulmet i luggen til Gahan. Ikke bare var Gahan a fucking idiot, men visste han ikke hvilket ubrukelig, ondskapsfullt, oppskrytt heroinvrak av en møkkamann Lennon var, og at McCartney matchet ham og vel så det i absolutt alt, og det uten å forlate kone og barn for en forrykt manipulator og skjærende skrikhals av en nitwit som endog var så frekk at hun gikk rundt og forurenset verden med noe hun kalte kunst.
Tør dere gjenta det til han som står der borte?, sa Gahan. Vi snudde oss. Der sto Julian Lennon og ble intervjuet av en amerikansk TV-stasjon. Yo! Julian!, ropte Tor. Julian lyste opp, unnskyldte seg for TV-journalisten: - Et øyeblikk, jeg skal bare ha noen ord med vennene mine. Gahan kunne jo ikke vite at vi hadde hatt en veldig trivelig samtale med Julian to timer tidligere. Gahan startet med å forklare at vi kranglet om hvem som var best av John og Paul.
— Paul, sa Julian øyeblikkelig.
Gahan gapte.
Tor avleverte så vår krasse oppsummering av Lennon en gang til – noe Gahan ikke hadde trodd han turte. Julian blunket ikke engang. Han smilte.
— Well, to be honest, these guys are absolutely right.
Sa Julian Lennon. Jeg tror det var da Dave Gahan begynte med heroin.
Tor ble forbigående bestevenner med Run D.M.C. da han delte ut store gullmynter. Men så oppdaget de at det bare var sjokolademyntene som hotellet la på hodeputene våre hver kveld. De gjør seg ikke i gullkjeder.
Vi brukte også en del tid på A-HA.
Dessuten rappet vi drosjer med den aldri sviktende startreplikken "Det er oss som har ringt!" (på norsk). Ingen drosjesjåfører våget å protestere da.
Alt det vanlige, med andre ord.
JUNI-JULI – SGT. PEPPER, ASBJØRN, HI YO SILVER OG ROSIE VELA (Rosie!!!)
I dag vet de fleste at «Sgt. Pepper» ikke kom ut 1. juni 1967, selv om det var planen, men en hel uke tidligere. Jeg visste det og hadde vært kjerringa mot strømmen og en kuriositet og trassigpomp i årevis da jeg faktisk husket notisen fra nyhetssidene i NME forsommeren 1967, og fortsatt hadde avisen. (Se rett under her.)
New Musical Express 3. juni 1967
1. juni 1987, “Sgt. Pepper” debuterer på CD, og hele verden burde sunget “it was 20 years and 7 days ago today”. Det gjorde den ikke. Men mange av oss dro på i hvert fall på “Sgt. Pepper”-fest hos Asbjørn. Enda færre ble kastet ut, bare to, faktisk, og gjett hvem.
CD-utgaven ble uansett lansert for verden 1. juni 1987. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. Og som de fleste andre musikkjournalistene i hovedstaden, møtte jeg opp hos Asbjørn Bakke på denne merkedagen for å feire Beatles-bautaen (og Asbjørn som har bursdag 1. juni) og bælme. Sammen med Tor. Og vi var i form. For hvem hadde jobben som kveldens bartender om ikke selveste Herman Willis. Ikke noe knøl med margueritaene der i gården. Det var Curaçao eller aldri. Cointreau var for pyser.
Hos Asbjørn, 1. juni 1987. Legendariske Anders bak til høyre, en god stund før Tor og jeg utførte Rønsen-stuntet, og vår skytsengel Kjetil Rolness dukket opp. Det ble tidlig klart at jeg burde tatt med meg solbriller.
Og slik gikk det til at vi vandret opp i alkovestuen (jeg husker den som det), og hvem satt der og trodde seg trygg, om ikke fienden, Arild Rønsen, Wikborgs overløper, streikebryteren som overtok Puls, yes, der satt skurken og konverserte en ung dame. Han satt lavt i gulvsofaen, og jeg hadde nådeløs overhøyde. Ergo var det den lettest sak i verden å sette seg på nakken hans med godt tak i luggen og rope «Hi Yo Silver» mens Tor tok løpefart, i rollen som den menneskelige rambukk, og tordnet inn i Den ensomme rytter og hans vaklende ganger. Arild over ende, selvfølgelig.
Han kom seg opp i sittende stilling uten å fortrekke en mine, og fortsatte konversasjonen SOM OM INGEN TING VAR SKJEDD! Det var som en rød klut på tag-teamet fra helvete, og ikke uventet gjentok vi operasjonen. Jeg på Rønsen-nakken med et nytt «Hi Yo Silver», Milde som menneskelig rambukk. Og bang! over ende igjen.
Vi hadde nok tenkt å plage Rønsen en tredje gang. Men ble avbrutt av at Anders dukket opp og brukte voksenstemme på oss. Han tok fienden i forsvar! Fordreid som vi var av fyll og marguerita, var dette svært vanskelig å fordøye. Heldigvis (eller uheldigvis, det er som man ser det) kom Kjetil oss til unnsetning. Vi var de rettferdige hevneren fra High Noon, det måtte da Anders forstå. Men Anders forsto slett ikke. Og så – til vår forbløffelse – klinket Kjetil til ham. Anders gikk i gulvet. Anders tok telling! Men inn fra høyre kom husets vert styrtende. Og ga Tor og meg rødt kort! The Gunners from High Noon plutselig redusert til fyllikene fra Hovseter. Uønsket. Utstøtt.
Vi vandret forurettet, men ubekymret ut i forsommernatten. Neste stopp Savoy. Vi hadde vist Rønsen hvor skapet skulle stå, gru ikke for det.
Men den store musikkjournalist-feiden i Oslo var definitivt i ferd med å gå mot slutten. Til slutt var det bare Tor og meg som orket å holde det gående, og ingen av oss jobbet egentlig i Beat.
Jeg tror punktum ble satt på Ekebergsletta, under bransjens fotballturnering – plateselskapene mot journalistene. Begge lag hadde innbyttere nok til å fylle Bislett, så det var ikke mange minuttene man fikk spilt. Jeg ble satt på venstrebacken. Akkurat da sto Rønsen i mål. Jeg nådde å rydde opp to ganger på rad i et lumskt møte med Warner-bærmen.
- Endelig har jeg en ordentlig back, ropte Rønsen fornøyd.
Hvordan kunne jeg hate ham etter den oppmuntringen?
Siste knyst kom i Valdres neste år da Rønsen reddet en protesterende Milde fra - om ikke å drukne, så i hvert fall fra å bli veldig, veldig våt.
Dobbelteksponert dokumentasjon av Rønsens redningsaksjon da Milde falt i vannet (delvis) i Valdres i 1988.
I juni kom min rapport fra Kongeparken natt til 1. mai 1987 på trykk. Forkledd som en on the road med TNT-reportasje. Men bandet var så kjedelig (de la seg tidlig etter å ha sett litt på TV) og den amerikanske manageren sånn en kødd, at Diesel og jeg måtte ta saken i egne hender. Først bælming i baren. Så Hardy-guttene. Vi klatret over gjerdene og åpnet Kongeparken - natten før Kongeparken hadde planlagt.
Dessverre fikk jeg ikke berg-og-dalbanen til å virke. Strømmen var på, og Diesel satt forventningsfull i første vogn, men uansett hva jeg gjorde med spakene skjedde ingen ting. Kanskje veldig greit. Men båtene med påhengsmotor virket. Og endene skrek. Og froskene hoppet. Og jeg satte karusellen på maks, så fort at Diesel ikke turte å hoppe av - et ubeskrivelig syn under blinkende kulørte pærer og til lirekassemusikk.
Øverst til venstre: I turnébussen, resepsjonfest av den tamme sorten, Diesel og jeg finner fort ut at der kunne vi ikke være, jeg er crazy rock’n’roll og tar sklien (foto: Diesel Dahl). midtre rekke fra venstre: Diesel venter spent på at jeg skal få berg-og-dal-banen til å funke, det greide jeg ikke (heldigvis), Diesel i sitt ess i snurrebåten, jeg i fontenen, ganske fotvåt (foto: Diesel Dahl), nederst til venstre: Diesel på gakk-gakken, to fine fyrer i Kongeparken om natten, og jeg sammen med rock’n’roll-jentene fra plateselskapet.
Meget senere satt jeg på Smuget i Oslo og pratet om Kongepark-ekspedisjonen til noen svirebrødre. Rundt bordet bortenfor oss satt en MC-gjeng, skinnjakker med color, tatoveringer og skjegg og hår. Jeg la ut om fornøyelsesparken, og var i fortellerform. Men så la jeg merke til at motorsykkel-bamsene spisset ører. En av dem snudde seg.
- Var du i Kongeparken natt til 1. mai?
- Eh ... ja?
Han så vantro ut. Blikket utstrålte gryende ... respekt?
- Kødder du?
- Nei, jeg var der sammen med Diesel Dahl i TNT.
Han snakket med utestemme til gjengen sin:
- Hørte dere? Det var han og Diesel!
Han snudde seg mot meg igjen.
- Vet du hva det sto over hele forsiden i lokalavisen? "Pøbler herjet i Kongeparken!"
Der og da ble jeg æresmedlem i den lokale MC-klubben.
Kongeparken åpnes høytidelig og ganske klimavennlig natt til 1. mai 1987 av den legendariske duoen The Præriebladet , også kjent som “Pøblene fra Ålgård” (her ved Diesel Dahl).
ROSIE! (Foto: Bo Mathisen)
Ellers var dette sommeren da jeg ble fortryllet av Rosie Vela. Å vandre rundt i sommerlige Folkemuseet ute på Bygdø sammen med det vidunderlige vesenet, kan knapt beskrives.
Og etterpå, på den andre siden av byen, hvor hun skulle delta i et TV-arrangement, fortsatte samtalen. Alt såre vel og jeg så forelsket at diksjonen begynner å trutne da han som ikke måtte dukke opp dukket opp. Diesel Dahl. Han oppdaget meg og kom stormende med et "Alle mot alle!" og slo den magiske stemningen til pinneved.
Jeg introduserte ham uvillig for Rosie og forsøkte å styre henne forbi. Men Diesel lot seg ikke avfeie uten videre. Og så ble Rosie hentet. Kameratid. Opptak. Jeg snerret til Diesel. Han virket godt fornøyd. "Du skulle nok fått i gang den berg-og-dalbanen likevel", sa han.
Senere på kvelden hadde jeg med meg Tor. Ikke noe sjakktrekk. For vi var stinne av marguerita. Og vi visste at Rosie satt på Ludvig, for det hadde Erling tystet om - riktignok uten å være klar over at jeg bælmet marguerita med Tor. Orientekspressen om igjen.
Nå kom vi drivende. Fine i farten. Rosie så meget bekymret ut da hun gjenkjente meg. Etter formiddagens idyll hadde jeg ikke gjort annet enn å demontere meg selv. Hun var ikke så fornøyd med vennene mine, skjønte jeg.
- De tvinger meg til å drikke, de tvinger og tvinger, slavret jeg med så slapp diksjon at det hørtes som gurgling.
Tor hadde i mellomtiden bestilt øl og akevitt, og da vi skulle ta bomben, bommet jeg på ølglasset og slapp akevitten rett opp i sjokoladedesserten til Rosie.
Både Erling og Rosie mente at jeg kanskje burde gå hjem og sove litt. "Takk for meg", sa jeg, bukket, snudde på hælen, og forsvant ut av livet til Rosie Vela for alltid.
Vi tok en drosje ned til Universitetsgaten, for der var det en grill med gode burgere, mente Tor. Vel ute av drosjen ble vi provosert av de doble radioantennene på drosjens bagasjelokk, og tilegnet oss hver vår. En hektisk duell med radio-korder utspant seg på åpen gate, inntil drosjesjåføren kom byksende som en annen Richelieu med et HEI DER!
Ingen av oss var noe særlig raske til bens på det tidspunktet. Jeg tror han fikk navnene og adressene våre. Men jeg husker ikke at vi betalte. Uansett måtte jeg løpe likevel. For mens jeg godsnakket med sjåføren, så Tor sitt snitt til å gå på grillbar, der ble han ikke lenge, og gudene vet hva han kan ha sagt, men ut stormet han, brølende "LØP FOR LIVET!", og lo en nervøs liten latter, antagelig ved tanken på hvordan han så ut med grillbar-kokken i hælene nedover Universitetsgaten. Og grillbar-kokken hadde kjøttøks. Jeg løp jeg også. Alt jeg kunne.
Jeg tror ikke Rosie har spurt etter meg siden. Eller? Erling? Er du der?
Hele eventyret kan du lese ved å klikke her.
Av og til besøkte jeg min mor som da bodde på Svinesund. Der var det ro og idyll og aldri margueritas.
AUGUST-SEPTEMBER – LEGENDARISK VERDENSREKORD OG ROSA KLEBB DEN YNGRE
Det var den tiden på året da de siste restene av reportasjer fra det årlige fyllekalaset i Montreux kom på trykk. Det Nyes trykningstid var hugget i sten.
Tor og jeg hadde jobbet som tag-team i Montreux og falt nesten aldri. Tors verdensrekord i Margueritas (25) ble satt etter at han foretok et formidabel rykk av en innspurt, tre doble på rappen, hvorpå han la ut på æresrunden, røk på et basketak med palmen ute i trappeoppgangen, fortsatte opp trappen, foretok midtveis grundig fjerning av en solid rad potteplanter (høytidelig overrakt til resepsjonisten, som kom ilende til, og ble stående med hakeslepp og armene fulle av jord og planter) mens verdensrekordinnehaveren vandret bekymringsløst ut blant drosjene utenfor, veltet et digert betongtrau med jord og nåletrær, og fortsatte videre ned hovedgaten, nå gapskrattende, ble angrepet av et opplyst påbudsskilt, som han beseiret og etterlot mørklagt midt i gaten, tok seg en pust i bakken på bussholdeplassen, før han skar over veien og forsøkte å erobre et meterstort VISA-kort i metall som hang utenfor bensinstasjonen, og ville vel også greid det om ikke politibilen som var blitt tilkalt av resepsjonisten, hadde fått øye på ham og stoppet.
Så ble vi fraktet tilbake til åstedet, hvor verdensrekordinnehaveren forlangte å bli arrestert, noe politiet ordnet med stramme håndjern (armene på ryggen) og den klassiske politihånd på hodet i det arrestanten ble plassert i baksetet.
Jeg forsøkte å argumentere for løslatelse, men da brølte han bak solbrillene (Ray-Ban): "Dette er min story! Ha deg vekk! Du er ikke vennen min, jeg har brukt deg hele tiden!" Det bar av sted med ham til nærmeste glattcelle.
Resepsjonisten så nå svært lei seg ut, og ba meg tusen ganger om unnskyldning: "Jeg visste ikke at du var edru. Da hadde jeg aldri ringt politiet!" Og jeg anla det mest edru ansiktet man kan prestere etter 16 margueritas eller deromkring, og sa at det var ikke så farlig, med diksjon som en gummistrikk.
Neste dag hadde jeg elefanthodepine, men la likevel lojalt i vei til fengselet for å baile ut Tor. Der kunne de imidlertid fortelle at Tor var sluppet ut for en time siden. Og slik gikk det til at han, rett fra glattcellen, fortsatt i grå (og nå svært krøllet) frakk og Ray-Bans, nådde fotoarrangementet med A-HA (til samlet applaus fra pressekorpset - jungeltelgrafen var effektiv i Montreux), mens jeg kom for sent. Takka for det jeg hadde igjen.
Men dette skjedde altså i mai. Nå var nå, i august-september, og jeg var blitt CD-mannen og gjorde hva det skulle være for å trygle meg til anmelder-CD'er hos plateselskapene. Det var ikke så lett, for de hadde funnet ut at CD'er var luksus som man helst ikke ga bort, bedre å gi dustene vinyl. Selv sikret de seg veldig godt ved å fylle bærepose på bærepose med CD'er og stikke ned på Akers Mic og bytte dem i import-godbiter på bakrommet. Det var ganske kostelig, for Akers Mic var jo offisielt fienden, de drev med parallell-import. Men hva gjorde man ikke for å skaffe seg digitalversjonene av vinylklassikerne fra gamledager.
Etter hvert ble jo vinylen så utfaset at de ble nødt til å gi fra seg CD'er. I 1987 anmeldte jeg vinyl og CD'er om hverandre. Man ville helst ha CD, men fikk det ikke alltid som man ønsket. Det føltes ikke like gøy å anmelde vinyl. Mange ganger hadde vinylformatet færre låter. Og vinyl knitret. Det var noe CD'ne hadde lært oss å bli provosert av. Før merket man det ikke. Nå spisset man ørene ved det minste lille knepp.
24. august kom "White Album" på CD. Jeg brøt fartsgrensene opp til Frysja. Og kunne motta mitt splitter fenomenale, nummererte eksemplar rett i hånden fra Inger. Da jeg spurte om Tor hadde hentet sitt ennå, svarte hun nei, men det lå klart. Hun pekte opp i hentehyllen. Jeg ringte Tor, og han likte dårlig å høre at jeg allerede var på EMI. "Gjett hva jeg gjør nå?". "Eh ...?" "Slikker på White Album-CD'n din." Og så gjorde jeg det.
Slik gikk det til at Tor måtte leve med vissheten om at jeg hadde slikket på Beatles-CD'n hans. Lenge før han fikk den til og med. Og med lenge mener jeg her 20 minutter.
Her, litt slitt i plastfronten, er godbiten jeg sikret meg på Frysja den gangen i 1987 da “White Album” debuterte som CD. Etterpå slikket jeg på Tors eksemplar. Legg forresten merke til nummeret, vinylorginalen hadde katalognummeret 7067/7068. Så kult om jeg hadde fått CD No 70678, og ikke 70679. Tors hadde heldigvis ikke det nummeret. EMI-Ingers hadde. Jeg klarte ikke å lure det fra henne. Og sånn gikk nå dagene.
"Magical Mystery Tour" kom i september. En regelrett nedtur. Bare et usselt coverark. Den CD'n slikket jeg ikke på.
Det Nyes opplagstall var begynt å dale. Ikke faretruende, men veldig merkbart. Det likte man ikke høyere opp i forlagssystemet, og så begynte man med seminarer. Vi skulle lære teamwork, nytenkning, strategi, ledelse, alt mulig rart. Heldigvis slapp vi å hoppe i fallskjerm. Seminarene ble holdt av innleide folk fra næringslivet, fra nystartede firmaer stinne av nyuteksaminerte jyplinger med nesa i været og markedsføringskompetanse i Formel 1-klassen. Vi var bare 2CV'er og helt verdiløse. Vi visste ingen ting.
Seminarene ble gjerne ledet av fremgangsrike kvinner i konservative finklær, ofte drakt, kvinnenes svar på mørk dress. De var gode i hersketeknikker og visste ingen ting om journalistikk. Midt i et slikt seminar reiste jeg meg, informerte Rosa Klebb den yngre om at jeg dessverre måtte gjøre et avtalt telefonintervju og trengte en time. Hun ble meget skarp, og mente jeg kunne be vedkommende ringe senere. Jeg svarte da at David Gilmour neppe ville ringe meg opp igjen senere. Hun sa hvem er denne Gilmour og hvorfor kan han ikke vente? Da bare gikk jeg og overlot resten av mine kolleger til frk. Fremtiden. Selv fikk jeg en veldig hyggelig stund med fortiden. Og en god sak til Det Nye.
Hele saken finner du i Pink Floyd-krøniken min her.
“Hvem er denne Gilmour, og hvorfor kan han ikke vente?” Hilsen frk. Fremtiden.
OKTOBER – KVINNEN SOM KOM INN FRA VERANDAEN (og Skjekle strøk i Spoonful)
Nå var marguerita-treffene på Hovseter blitt en fast greie på mandager. Kvelden - eller natten - ble avsluttet på Smuget, eller mer presis: mandags-Smuget. Jeg kjøpte inn tequila og Findus sitronjuice (frossen), og så tok andre i klubben seg av Cointreau'en, f.eks. Tor. Jeg kjørte hele stasen og en neve isbiter i blenderen så gnistene føk. Den første drinken ble alltid inntatt i stillhet og med håp om nytelse, men den ga alltid det samme beske sjokket.
Marguerita fra bunnen er en tilvenningsdrink. Du må ha ett glass i kroppen, før du oppnår flytfølelsen. Men så går alt til gjengjeld helt av seg selv. Og plutselig er noen kommet i skade for å sette på Middle Of The Road eller Senator Bobby. Unnskyld! kunne Tor brøle da.
En gang var Skjekle på besøk. Vi lurte vi ham trill rundt. Etter å ha avfyrt barnesangen "The Unicorn" med The Irish Rovers (fra 1968), og innbilt ham at det var den nyeste til Pogues, smelte vi av et par med Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, inkludert "Last Night In Soho", som forvirret Tom så grundig at han eksploderte da vi satte på "Nashville Cats" med Lovin' Spoonful. Han gjøv løs på Dave Dee & Co for å "kødde med country". Der og da og for evig tid strøk Skjekle i faget Lovin' Spoonful.
Bente 2 sa en kveld at hun følte seg som en gorilla som hadde fått i seg for mye pepper, og derfor ville hun vise meg puppene sine; det ordnet vi i badstuen - de var fine, - og så gikk vi inn til de andre igjen. Bente 2 hadde med seg Eric som hun brukte som kjelke en gang vi skulle nå T-banen og det var fryktelig glatt. Eric klarte brasen, han seilte på ryggen uten å fortrekke en mine og uten å miste hatten, med Bente 2 som styrmann, trygt plassert over brystkassen. Respekt.
Herodes var innom og så hele "The Kids Are Alright" på video i én setting ca. klokken brutal, en vinternatt på Hovseter.
Mange kom ofte. Andre kom mer sporadisk. Men Tor var fast. En bauta. Og en kyler av margueritas, rett inn i bokhyllen (der Bjørneboe sto) og på Stiga-spillet mitt. Mange av bøkene på B bar merke etter møtet med Tors annullerte drinker (han fortsatt å forsyne seg, men helte ut når han trodde seg usett). Han lot som om han var umettelig.
Når Tor ba om en sigarett, var det fare på ferde. Han ble atal ved røkegrensen. Tor røkte bare når han ble overstadig. Det var alltid like surrealistisk å se på. En ikke-røker som røker og forsøker å fremstå som i sitt ess.
Promo-babe'sene fra plateselskapene var den faste, ja, selve grunnstammen i disse mandags-arrangementene. De hadde med seg påfyll til platesamlingene våre. Ekstra stor stas i 1987, for da kom Beatles på CD - i puljer. Min "Help!" fikk seg en lei omgang med øl på Jeppes på Vindern sent i april etter at Gyro veltet glasset sitt, antagelig i eufori over Erlings stup gjennom en glugge på den bortre veggen og ikke minst hans urovekkende kropperte og jamsis nedslag på møtende bord med glass.
Mange lurer på om Hovseter-mandagene fantes. Det gjorde de. Her i 1987. Gyro er på plass, og man ser at det er best å være på vakt. Det blikket lover ikke godt. Ikke for “Help!”-CD’n i hvert fall.
Bente og Irene kom alltid. De hadde svart belte i "mandag på Hovseter". Var det marguerita å få, vanket det øyeblikkelig promoer.
Tor lå ofte i stabilt sideleie og lette etter hemmelige klassikere i nederste LP-hylle. Vi spilte mye vinyl. CD-samlingen min var jo bare så vidt kommet i gang.
I oktober kom "Abbey Road" og "Let It Be" på CD. De var ikke så populære som "Beatles' Greatest" som vi kalte min forhåndsprogrammerte versjon av "Help!". Den avsluttet alltid kvelden. Hovseter-mesterskapet i luftgitar! Jeg var John. Tor var Paul.
Vi spilte låtene slik: "Help!", "The Night Before", "I Need You", "Another Girl", "You're Gonna Lose That Girl", "Act Naturally", "It's Only Love", "I've Just Seen A Face" og "Ticket To Ride". For en løperekke! CD'er var fine sånn.
Skjekle iakttok Hovseters luft-Beatles en gang, og utbrøt etter «Another Girl»:
- Tor er best, for han kan grepa.
Så dro vi på Smuget. I maksitaxi. Noen ganger hadde jeg skiltet som det sto "trappevask" på rundt halsen. Greit å ha det med seg for virkelig å innprente meg selv at det var min tur til å vaske trappene i oppgangen denne uken. Mange av trappevask-skiltene i Hovseterveien 50 B forsvant sporløst på Smuget.
En kveld hadde jeg besøk av en ung frøken som jeg gjerne ville gjøre inntrykk på. Jeg spilte noen av de beste sangene jeg visste for henne, og hadde innimellom lange enetaler hvor jeg forsøkte å fremstå som mystisk. Mystisk, men trygg. Og klok. Det er ingen enkel kombinasjon. Mens jeg holdt på med dette, datt plutselig enda en ung frøken inn i stuen. Hun kom fra verandaen, hvilket var mulig da jeg bodde i første etasje.
Piken så seg forvirret om.
- Jeg trodde det var fest, sa hun. Diksjonen avslørte at hun hadde trent ganske godt på forhånd.
Så datt hun over bordet og ned på den andre siden. Hun tok med seg glasset mitt, men vekslet det i en sko som ble stående og vippe på bordet.
- Det går helt fint, forsikret hun.
Jeg fikk henne opp i sofaen. Så hadde jeg besøk av to unge damer. De klarte på merkelig vis å ignorere hverandres eksistens.
Min siste gjest hadde nå fått det for seg at det var veldig varmt i denne stuen og begynte å ta av seg på overkroppen. Da ringte jeg etter drosje.
Det endte med at begge dro sin kos. Og så ringte jeg Mags. Vi så en boksekamp på Sky i reprise sammen, han i London, jeg på Hovseter, mens vi pratet og kommenterte over rikstelefonen. Marvin Hagler mot Sugar Ray Leonard. Fantastisk match. Magne og jeg hadde mange slike rikstelefonkvelder - med innlagt TV-titting.
Jeg så aldri den fulle gatecrasheren igjen.
Og det var min rapport fra Hovseter i oktober 1987.
NOVEMBER-DESEMBER – CD-MANI, GULEBOKEN OG TONY CHRISTIE
Åge oppløste Sambandet for alltid i Det Nye i november 1987. Men jugde. Det vet vi nå.
Les gjerne om det i Åge-krønikene mine her.
Jeg var helt imot CD'er. Jeg fnøs forarget. Jeg kimset. Jeg lo en hul latter. Jeg spådde de stygge, usexy skivene av plast og folie nedenom og hjem. Jeg mener, 0'er og 1'ere, hva er det for noe sprøyt. Digitalnerdene ergret meg vanvittig. Mest fordi jeg ikke skjønte hva de snakket om. Men nesten like mye fordi de truet noe kjent og kjært, vinylen som hadde vært min beste venn siden jeg var 12 og som eide stuen min på Hovseter, men som nå plutselig ikke hadde god lyd. Og her hadde jeg gått rundt i flere tiår og trodd at jeg koste meg!
20 000 LP-plater begynte å ligge tynt an. Kampen om CD'ene var begynt, og uten at jeg egentlig merket det, hadde jeg albuet meg helt frem i første rekke. Jeg var blitt en krypende, ekkel sutrer som tagg labelmanagere og pressekontakter om promoer på CD. Jeg måtte kaste opp av meg selv. Mannen med prinsippene solgte seg for modernismen og guling.
Guling var noe Tor og jeg drev med. Tor i en utgave av Guinness' British Hit Singles, jeg i 40 Years Of NME Charts. Hver gang vi sikret oss en av hitsene i bøkene våre fra 50-, 60- og 70-tallet (og 80-tallet, selv om vi ikke tok det like høytidelig) på CD, strøk vi en gul tusj over låten. Har'n. Og med én gang en av oss hadde'n og visste at makker ikke hadde, forkynte han pr. telefon eller under fire øyne, at han var lei a'n. Ingen ting stakk mer i hjertet enn at Tor var lei av en låt som fortsatt sto u-gulet i min bok.
Eksempel på profesjonell gulebok. Min. Ser ut som jeg manglet “Hello Dolly” den gang. På CD. Bare CD’er gjaldt for gulekommandantene.
Vi holdt på med dette i mange år. Det var gøy og frustrerende og hadde ubetalelige utslag. Som den gang på 90-tallet da vi kjørte autobahn fra Berlin til Dresden, og stoppet for å fylle bensin. Og der, sekundet før jeg fikk sjansen, lå en Tony Christie-samling i snapphansken til Tor. De hadde bare én. Og nå sto Tor der med en CD så full av låter å være lei av at jeg nesten begynte å grine. Tony Christie-samlinger var ikke lett å komme over på 90-tallet. Veldig få visste at de hadde lyst på dem. Jeg kvitterte med det eneste forsvar man hadde når makker har fått tak i noe du selv ikke har: Trakk på skuldrene, bladde uinteressert i en avis (tysk) og utbrøt med en stemme som helt klart kjedet seg: "Det er ikke viktig". Da visste makker at han hadde vunnet.
Så da skjønner man kanskje hvorfor jeg smatt opp på EMI i samme sekund som jeg visste at "White Album" var kommet på CD for første gang. Og da skjønner man nok også hvorfor jeg slikket på Tors uavhentede eksemplar, som senere sto der i hyllen hans, besudlet, og gnaget ham som sten i skoen.
Vi var jo svært unge den gang. 35 eller noe sånt.
Jeg har fortsatt guleboken min, og det kan jeg si, uten å ta for hardt i, at det som slår en hvis man åpner boken uforvarende, er at den er ... gul.
Dessverre er Tor reist over elven. Med det forsvant både konkurransen og gleden, og aller mest forsvant Tor. Det gjør vondt ennå. Jeg var glad i Tor. Jeg savner Tor. Vi skulle vært 74 år sammen nå.
Ekeberg restaurant, sommerlunsjen. (Foto: Morten Ståle Nilsen)
Musikk 1987 - Storbritannia
Liker du LP-plater, kan du trygt klikke her, så kommer du til omtaler av 105 ganske viktige utgivelser fra 1987.
Og rett under her, spillelisten fra helvete, alle låtene som gikk inn på NMEs TOP 30 i 1987.
Jackie Wilsons «Reet Petite», Ben E. Kings «Stand by Me», Percy Sledges «When a Man Loves a Woman» og Wilsons «I Get the Sweetest Feeling» selger flust side om side med Madonna, Erasure, Bon Jovi og A-ha. Samtidig er amerikansk svart pop og R&B tungt til stede gjennom Aretha Franklin, Whitney Houston, Gregory Abbott, Cameo, Luther Vandross og senere Michael Jackson. En kollisjon mellom soul-klassikere, MTV-pop, hardrock, britisk indie og stadig mer elektronisk dansemusikk.
Stock Aitken Waterman masseproduserer hits. Råpop med impulser fra Chicago house. I den andre enden av samme elektroniske utvikling ligger M/A/R/R/S: «Pump Up the Volume» som gjør sampling, DJ-logikk og 12-tommer-singlen til ren pop. Platen ble bygget som en collage av lånte lydbiter, og en kort Stock Aitken Waterman-sample utløste til og med en juridisk konflikt.
De alternative navnene er samtidig blitt allemannseie: New Order, Smiths, Jesus and Mary Chain, Cure, Sisters of Mercy, Depeche Mode og Pogues. Hiphop blir også en kraft å regne med: LL Cool J, Eric B. & Rakim, Public Enemy, Beastie Boys og Coldcuts. Sistnevnte gjør forbindelsen mellom amerikansk rap og britisk samplekultur svært konkret.
1987 var altså et variert år, rikt på stilarter og genre, og skapte den mest atypiske juleklassikeren av dem alle.
5 singler:
Pet Shop Boys – «It’s a Sin» (Parlophone)
For meg årets hit. Teksten springer ut av Neil Tennants katolske oppdragelsen, følelsen av at nær sagt alt ble definert som synd. Musikalsk er poenget nettopp at den ikke presenterer skyldfølelsen som en lavmælt bekjennelse. Her er det utestemme hele veien. Teatralsk og monumentalt, med orkestrale anslag, orgel, kor og lag på lag med elektronikk. Større enn virkeligheten, katolsk skyld som melodrama i en flagrende, kosmisk kappe. Vidunderlig pop.
M/A/R/R/S – «Pump Up the Volume» (4AD)
M/A/R/R/S var et kortlivet samarbeid rundt 4AD-miljøene Colourbox og A.R. Kane, og dette ble prosjektets eneste single. Platen dukket opp i klubbene sommeren 1987 og deretter kom stadig nye mikser, med samplede biter fra blant andre Public Enemy og Bar-Kays. Platen er en rytmisk trip, overdrysset med gjenkjennelige fragmenter av stemmer, melodilinjer, uten å ta form av en tradisjonell låt.
Den juridiske striden om et svært kort utdrag fra Stock Aitken Watermans «Roadblock» viser hvor nytt territoriet ennå var: popindustrien hadde ikke etablert spillereglene for sampling som komposisjonsmetode. I «Pump Up the Volume» er produksjonen hovedpersonen. Et forvarsel om den samplebaserte klubb- og popmusikken som skulle sluke de neste årene med hud og hår.
New Order – «True Faith» (Factory)
«True Faith» er New Orders versjon av tilgjengelighet, en nesten-vidunderlig poplåt som beholder sitt indie-alibi. Det er uro under den polerte overflaten. Peter Hooks bass, de dyptgående synthene, Gillian Gilberts klangflater og Bernard Sumners nervøse vokal. Melodien lover eufori, mens teksten tilter og gjør deg desorientert og sørgmodig. Her skulle man danse indie-dans med tårer i øynene. Det var ikke bare nylig henfarne Ultravox som kunne lage storslagen deppepop.
Eric B. & Rakim – «Paid in Full» (4th + B’way)
Eric B. & Rakim ga ut «Paid in Full» i 1987 som tittelspor på debutalbumet sitt. Rakim skilte seg ut med en rolig, presis og rytmisk avansert rapstil som fikk stor betydning for senere hiphop. Da platen skulle lanseres i Storbritannia, fikk London-duoen Coldcut i oppdrag å lage en remix. I stedet for bare å forlenge originalen bygde de «Seven Minutes of Madness» som en ny collage av scratching, stemmer og samples, blant annet fra den israelske sangeren Ofra Haza. Denne versjonen gjorde låten til en britisk hit.
Platen er derfor viktig på to måter. Rakim var med på å forandre selve måten rappere kunne bruke rytme, pauser og rim på, mens Coldcuts remix viste hvor radikalt en ferdig innspilling kunne klippes opp og settes sammen på nytt. «Paid in Full» ble dermed både en hiphop-klassiker og et tidlig eksempel på den samplebaserte klubb- og remixkulturen.
The Pogues feat. Kirsty MacColl – «Fairytale of New York» (Pogue Mahone)
Pogues hadde forsøkt andre kvinnelige vokalister og andre versjoner før produsent Steve Lillywhite fikk sin kone Kirsty MacColl til å prøve partiet; MacColl og Shane MacGowan sang faktisk ikke duetten sammen i studio; delene ble spilt inn separat og satt sammen etterpå.
For de fleste er dette populærmusikkens mest perfekte julesang, sentimental, følsom og akkurat passe styggvakker i kombinasjonen av Shanes slitne og Kirstys klare, sterke stemme. Det er en anti-julesang om tapt ungdom og ødelagte drømmer, der julehøytiden danner bakteppet til fortellingen, som egentlig er en vond, vond krangel. Ikke akkurat det mest selvfølgelige utgangspunktet for «rørende» julemusikk. Denne sangen er knall realistisk og elektrisk følsom. Hengivenhet, bitterhet, rus, nostalgi og gjensidig brutalitet - summert opp som et rop av fortvilelse og kjærlighet. Mektig.
Musikk 1987 - USA
I USA bød 1987 på litt av alt. Bangles’ «Walk Like an Egyptian», Hearts «Alone», Gregory Abbotts «Shake You Down»; Whitney Houstons «I Wanna Dance with Somebody», Starships «Nothing’s Gonna Stop Us Now», Bon Jovis «Livin’ on a Prayer», Los Lobos’ «La Bamba» og U2s «With or Without You». Dessuten Michael Jacksons «Bad» og George Michaels «Faith».
Hardrocken ble breddesport takket være Bon Jovi, Whitesnake og Poison, samtidig som urban R&B fikk større gjennomslag, og Madonna var årets mest stabile topp-ti-artist med fire hitsingler.
5 singler:
Whitney Houston – «I Wanna Dance with Somebody (Who Loves Me)» (Arista)
«I Wanna Dance with Somebody» lyder som arkitektur. Alt er så planlagt. Skinnende synther, dundrende trommer og et refreng som fester seg til hjernen med industrilim. Alt tilrettelagt for Whitneys vokaloppvisning. Hun lyder som innspisker til et skikkelig party, mens teksten egentlig handler om ensomhet og ønsket om noe mer enn svingom og hopp i høyet. En kavaler som elsker henne, det er hva hun ønsker. Men det skader ikke om han kan danse også, da. Vi har alle vårt.
U2 – «With or Without You» (Island)
Gruppen var usikker på om den uvanlige, langsomt oppbyggede låten egnet seg som single. Svaret fikk de da den gikk helt til topps, U2s første nr. 1 i USA. Den bruker enkle triks. Basstemaet, Edges svevende gitar og Bonos kaskadevokal - alt kastet ut i en katedral av romklang. Dimensjonene øker gradvis, fra helt nede til hinsides himmelen. Det lyder som om alt står på spill. U2 var veldig gode når de fikk det utgangspunktet til å leve. Slik det gjør her. Stadionrock med et minimalistisk alibi.
Prince – «Sign o’ the Times» (Paisley Park)
En usedvanlig sparsomt instrumentert plate bygget rundt programmering og Fairlight. Teksten registrerer samtidens AIDS-krise, crack, gjengvold og atomfrykt uten å tilby noen heroisk løsning. Stramt groove, røff realisme. Tomrommet gjør platen så besettende sterk. Prince bruker få elementer, og lar hver lyd få så stor plass at det oppleves som truende. Verden er i ferd med å gå under, og Prince får det til å lyde som at selv den katastrofen er noe man kan venne seg til.
Los Lobos – «La Bamba» (Slash)
Fra filmen om Ritchie Valens, men er langt mer enn en nostalgisk nyinnspilling. Los Lobos starter nær Valens’ original, men høster snart av egen erfaring og bakgrunn. Nevner gjerne David Hidalgos trekkspill og også det oppbremsende midtpartiet etter den forrykende gitarsoloen, som fører sangen hjem.
«La Bamba» er en av de mest kjente sangene i son jarocho-tradisjonen fra Veracruz, en musikkform formet av blant annet spanske, afrikanske og lokale meksikanske elementer. Los Lobos fører en regional meksikansk tradisjon gjennom Valens’ chicano-rock fra 1958 og tilbake inn i amerikansk mainstream nesten tre tiår senere. Gruppens versjon er full av historisk og kulturell resonans. Re-maken blir gyldig samtidsmusikk.
Michael Jackson – «Bad» (Epic)
«Bad», tittelkuttet fra oppfølgeren til den vanvittige “Thriller”-suksessen. Som om Wirkola skulle hoppe etter seg selv. Låten er interessant som en bevisst ombygging av Jacksons image. “Bad” presenterer ham som hardere, mer rytmisk voldsom - med trekk hentet fra James Brown, og en tekst og en holdning som både er skrytete og aggressiv. Som produksjon dødelig presis, og som video en rett høyre, trøkk 16-klassen. Ikke min greie, men hvem bryr seg om det?
1987 - Dette skjedde også
Januar
Den 10. januar – Under en ekstrem kuldebølge måles −47,0 grader på Drevsjø, blant de laveste offisielle temperaturene som er registrert i Sør-Norge.
Den 15. januar – Hu Yaobang tvinges til å gå av som generalsekretær i Kinas kommunistparti etter press fra den konservative partiledelsen. Hu var forbundet med politiske reformer; da han døde i 1989, ble sørgemarkeringene etter ham en viktig utløsende faktor for protestene på Den himmelske freds plass.
Den 20. januar – Den britiske kirkeutsendingen Terry Waite blir kidnappet i Beirut mens han forsøker å forhandle om frigivelse av vestlige gisler. Han holdes fanget til 1991.
Februar
Den 12. februar – Oslo sentralstasjon åpner. Oslo S samler gradvis jernbanetrafikken som tidligere hadde vært fordelt mellom Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen, og blir landets viktigste jernbaneknutepunkt.
Oslo sentralstasjon. (Foto: hirotomo t / Flickr, CC BY-SA 2.0.)
Den 23. februar – Astronomer oppdager supernovaen SN 1987A i Den store magellanske sky. Den blir den nærmeste observerte supernovaen på flere hundre år og den første siden 1604 som kunne sees med det blotte øye.
Den 26. februar – Tower-kommisjonen retter sterk kritikk mot president Ronald Reagan for manglende kontroll med Det nasjonale sikkerhetsrådet under Iran–Contra-affæren, der amerikanske våpen var blitt solgt til Iran og penger kanalisert til Contra-opprørerne i Nicaragua.
Mars
Den 6. mars – Passasjerfergen Herald of Free Enterprise kantrer like etter avgang fra Zeebrugge i Belgia. 193 mennesker omkommer.
MS Herald of Free Enterprise slepes inn til Vlissingen etter bergingen, mai 1987. (Foto: Archief Ranter / Wikimedia Commons, CC BY-SA 1.0.)
Den 9. mars – Norsk Arbeidsgiverforening og LO blir enige om å avstå fra sentrale lønnstillegg i 1987. Bakgrunnen er den vanskelige norske økonomien etter oljeprisfallet og devalueringen året før.
Den 20. mars – USA anklager Kongsberg Våpenfabrikk for brudd på vestlige eksportrestriksjoner til Sovjetunionen. Kongsberg–Toshiba-saken gjaldt blant annet teknologi til avanserte fresemaskiner som kunne brukes til å fremstille stillere sovjetiske ubåtpropeller, og ble en alvorlig norsk NATO-sak.
April
Den 2. april – Ti mennesker omkommer i Jønnevall-ulykken da et Beechcraft King Air styrter under innflyging til Skien lufthavn, Geiteryggen.
Den 22. april – Gro Harlem Brundtland presenterer Brundtlandkommisjonens Our Common Future. Rapporten gjør «bærekraftig utvikling» til et internasjonalt nøkkelbegrep: utvikling skal møte dagens behov uten å ødelegge kommende generasjoners muligheter.
Mai
Den 17. mai – Det amerikanske krigsskipet USS Stark blir truffet av to irakiske Exocet-raketter i Persiabukta. 37 amerikanske sjøfolk blir drept. Angrepet viser hvor lett Iran–Irak-krigen kunne trekke andre stormakter direkte inn i konflikten.
Den 28. mai – Den 18 år gamle vesttyskeren Mathias Rust flyr et lite Cessna-fly gjennom sovjetisk luftrom og lander ved Den røde plass i Moskva. Bragden er spektakulær, men også dypt pinlig for et sovjetisk luftforsvar som skulle være blant verdens best bevoktede.
Mathias Rusts flyrute til Moskva, mai 1987. (Kart: Akeosnhaoe, basert på arbeider av Alexrk2 og NordNordWest / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.)
Den 29. mai – Odelstinget behandler loven om Sametinget og andre samiske rettsforhold. Arbeidet munner ut i sameloven, en milepæl i overgangen fra tidligere fornorskningspolitikk til institusjonell anerkjennelse av samiske politiske og kulturelle rettigheter.
Juni
Den 3. juni – Omkring 10 000 bønder demonstrerer utenfor Stortinget mot Arbeiderparti-regjeringens landbrukspolitikk.
Den 12. juni – Ronald Reagan står ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin og utfordrer Mikhail Gorbatsjov til å rive Berlinmuren. Talen får sin historiske klang først og fremst fordi muren faktisk faller litt over to år senere.
Den 28. juni – Irak angriper den iranske byen Sardasht med sennepsgass. Angrepet regnes som første gang under Iran–Irak-krigen at kjemiske våpen bevisst blir brukt mot et sivilt byområde.
Juli
Den 1. juli – Norsk internasjonalt skipsregister, NIS, åpnes. Ordningen skal gjøre det mer attraktivt å beholde norskeide skip under norsk flagg i en tid da stadig mer tonnasje ble registrert i lavkostland.
Den 11. juli – Verdens befolkning anslås av FN å ha passert fem milliarder mennesker. Til sammenligning passerte verden åtte milliarder i 2022.
Den 31. juli – Rundt 400 mennesker omkommer i sammenstøt mellom iranske pilegrimer og saudiske sikkerhetsstyrker under pilegrimsferden i Mekka. Hendelsen skjerper det allerede bitre forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia.
August
Min tur, fylte 35 - 13. august 1987
Øverste rad: Arbeiderbladet 13. august. Norge spilte 0-0 mot Sverige, og hvem kunne vi takke for den bragden om ikke Erik Thorstvedt, som stengte buret. Roger Moores siste (og dårligste) James Bond-film gikk, og jeg så den. Men jeg var betydelig mer fornøyd med “Blue Velvet” og Dennis Hopper. TV? Jeg brukte ikke TV noe særlig.
Nederste billedrad: Dylans skilsmisse på forsiden av Nå. Naken hud utenpå Vi Menn, mens musikk-interesserte fikk Elvis utenpå Nye Takter og Warren Zevon utenpå Beat. Og Det Nye hadde intervjuet Robert Smith i Montreux. Tider.
Den 16. august – Northwest Airlines Flight 255 styrter kort etter avgang fra Detroit. 155 av de 156 om bord omkommer; eneste overlevende er en fire år gammel jente.
Den 17. august – Rudolf Hess blir funnet død i Spandau-fengselet, 93 år gammel. Hitlers tidligere stedfortreder var på dette tidspunktet den eneste gjenværende fangen i fengselet som var opprettet for de dømte fra Nürnbergprosessen.
Den 19. august – En bevæpnet mann dreper 16 mennesker i Hungerford i England før han tar sitt eget liv.
September
Den 13. september – Skraphandlere i Goiânia i Brasil bryter opp en forlatt strålekilde fra et medisinsk apparat. Radioaktivt cesium-137 spres blant mennesker og i byen, i en av historiens alvorligste strålingsulykker utenfor et atomkraftverk.
Den 14. september – Fremskrittspartiet får kraftig framgang ved kommune- og fylkestingsvalget og blir landets tredje største parti. Resultatet markerer et viktig steg i partiets vei fra protestparti til varig kraft i norsk politikk.
Den 25. september – Statoil melder at utbyggingen av Mongstad-raffineriet kan bli 3,8 milliarder kroner dyrere enn budsjettert. «Mongstad-saken» utvikler seg til en av tiårets største norske industri- og ledelsesskandaler.
Oktober
Den 15.–16. oktober – En usedvanlig kraftig storm rammer Sør-England og Nord-Frankrike; uværet treffer også Sør-Norge med kraftig vind og nedbør. I Storbritannia blir «The Great Storm of 1987» stående som en av de mest ødeleggende stormene i moderne tid.
Den 19. oktober – «Black Monday»: aksjemarkedene raser over hele verden, og Dow Jones faller 22,6 prosent på én handelsdag – fortsatt det største prosentvise dagsfallet i indeksens historie.
Den 20. oktober – Sjokkbølgen når Norge for fullt: verdiene på Oslo Børs faller 19,11 prosent på én dag.
November
Den 8. november – En IRA-bombe eksploderer under en minnehøytid i Enniskillen i Nord-Irland. Tolv mennesker blir drept. Bombingen skaper sterk avsky også i miljøer som ellers støttet irsk republikanisme.
Den 18. november – 31 mennesker omkommer i brannen på King's Cross undergrunnsstasjon i London. Undersøkelsen fører til omfattende sikkerhetsendringer.
Den 20. november – Statoils styre går av mens Mongstad-saken vokser. Overskridelsene blir et symbol på sviktende kostnadskontroll i den unge norske oljestaten.
Desember
Den 8. desember – Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov undertegner INF-avtalen i Washington. For første gang under den kalde krigen blir USA og Sovjetunionen enige om å avskaffe en hel klasse atomvåpen – landbaserte mellomdistanseraketter – i stedet for bare å begrense antallet.
Den 9. desember – Den første intifadaen bryter ut i Gaza og sprer seg til Vestbredden. «Intifada» betyr omtrent oppstand eller «å riste av seg», og betegner her den palestinske masseoppstanden mot den israelske okkupasjonen som varer inn i begynnelsen av 1990-årene.
Den 14. desember – Norge vedtar at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent i offentlige utvalg, styrer og råd. Det er et viktig steg i den norske likestillingspolitikkens overgang fra prinsipper til konkrete representasjonskrav.
Den 20. desember – Den filippinske passasjerfergen Doña Paz kolliderer med oljetankeren Vector, tar fyr og synker. Flere tusen mennesker omkommer; katastrofen regnes som den dødeligste skipsulykken i fredstid.
Julelektyre:
Øverste rad: Arbeiderbladet på selveste julaften 1987. Romjulen frister med “No Way Out”, “De ubestikkelige”, “Min mikropartner” og “Predator”. Så alle, selvfølgelig. NRK viste som vanlig på julaften, en eldgammel norsk film som ingen egentlig orker å se igjen.
Nederste rad: Vi Menn julefrister med badedraktdame, Nye Takter med tennene til Shane MacGowan, Beat med deLillos, og Det Nye med The Grønne Glitrende 3 og Dag (nå også med barn).
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
Oscar Arias Sanchez
Fire bøker:
Ski-VM 1987 i Oberstdorf
Norge tar bare to gull,
Anne Jahren (10 km klassisk) og Torbjørn Løkken (kombinert).
Sverige blir beste nasjon.
VM på skøyter i Heerenveen
Verdensmester: Nikolaj Guljajev, Sovjet
Beste nordmann, Rolf Falk-Larssen, på 7. plass.
Geir Karlstad vinner 10 000 på 14.03,92, ny verdensrekord.
Norsk fotball:
Moss seriemester
Bryne slår Brann 1-0 i cupfinalen.
Engelsk fotball:
Everton seriemester, foran Liverpool.
Og god jul og takk for 1987.