Rock’n’roll with the Modern Lovers, her sammen med Stage Dolls på Ler.
JANUAR – da vi rygget til Trondheim
Et utsnitt fra uteguiden i Det Nye. Av og til kunne man tro at bladets redaksjon holdt til i Trondheim. Her noen av nøkkelstedene man frekventerte som rømling fra Oslo.
Ungkar og spellemann, stadig på farten. Veldig mye i Trondheim nå. Jeg bodde på nyplassen til Arne, Slaktehuset, når jeg da ikke tok inn på Royal Garden. Byen behandlet meg godt, jeg må si det, og jeg ble til slutt kategorisert som reservetrønder.
Lærte å spille børst. Bommet sjelden. Kunne drikke i eget tempo i motsetning til en del andre. Hoderegning er ingen promilleøvelse. Man bare tellet på rundgang - med tallet 3 som minefelt. Alle tall som var delelig med tre eller hadde tre i seg måtte erstattes med et tydelig “børst!”. Altså 1-2-børst-4-5-børst-7-8-børst-10-11-børst-børst-14-børst-16-17-børst-19-20-børst osv.
Oppdaget hvor hyggelig man kan ha det på Grenaderen, særlig når Bård Svendsen er meldt. Og der sto sannelig Tysland også. Og Anne Krigsvoll. Og Deep River Boys var på jukeboxen. Og så husker jeg ikke mer.
Casino og Claudia deltar i pop-cupen i Det Nye. Kunnskapsleken sender Casino opp på delt 1. plass sammen med Åge. Claudia må nøye seg med foreløpig 5. plass. Duellen ble utkjempet i Trondheim, selvfølgelig. Jeg fant alltid på grunner til å reise dit. (Foto: Arne Nordtømme)
Eller Åge, passe påseilet, liggende i en snefonn i Fjordgata, med armene strukket bønnfallende mot himmelen, som en fallen soldat på de russiske stepper.
Eller da jeg landet på Værnes en sen aften, og der sto en nylandet Diesel også, i lite kjørbar stand, men han hadde bil på parkeringsplassen, et vrak som var i like lite kjørbar stand som ham, viste det seg, bilen orket lite, laget illsinte hamrelyder når jeg tråkket på gassen, og måtte rygge for å komme opp de lengste bakkene. På riksveien. Det var vinter og plutselig veldig langt til Trondheim. Tror det ene sidevinduet var provisorisk tapet med plast. Hvem overtok rattet da jeg kom til Fjordgata og Royal Garden? Var det Dag, tro?
80-tallet i Trondheim kunne fylt en bok. Jeg elsket byen. Ja, det gjør jeg ennå. Men nå er vi gamle, alle sammen, og noen er borte.
Januar var også måneden da Tore Olsen gikk bort.
FEBRUAR – ANKELBRUDD I TØNSBERG
Et stort trønderår for mitt vedkommende. Jeg bodde fortsatt i Jacob Aalls gate, ungkar og spellemann igjen og vanvittig rastløs – med stort behov for å vise frimerkesamlingen min til unge piker som var kledd for dansegulvet på Smuget og Studio 26 og Club 7 (som bare hadde måneder igjen å leve). Innimellom traff jeg unge filatelistinner som inviterte meg hjem til seg. Så det jevnet seg ut. Jeg håper at jeg ikke var slem. Uansett. Jeg MÅTTE ut. Ut på byen. Ut på reportasje. Ut.
Det ble mye bar og diskoteker, og tett med turer til Trondheim.
I februar smalt skuddene i Stockholm, og Palme var borte. Tiden stoppet opp noen sekunder, og trakk pusten sakte og vislende. Uvirkelig. Uvirkelig. I Sverige. Verden kom plutselig veldig mye nærmere. Truende, mørk og uvennlig. Jeg husker at Arne var helt satt ut. Han fulgte nyhetsoppdateringene på radioen og svarte ikke på tiltale.
På den lysere siden av virkeligheten var jeg blitt kompis med Stage Dolls og skulle snart bli med dem på turné. Men først TNT. Vet ikke hvor smart det var å koble meg og Diesel. I Tønsberg hadde bandet resepsjonsfest på Hotellet etter konserten. Det var vel siste gang resepsjonsfestene florerte der.
Jeg ble til stadighet plaget av en tilårskommen fan kledd i lær fra topp til tå. En selvoppnevnt politikonstabel med rett til å lugge. Det gikk utover meg fordi jeg hadde kamera. Det slo henne aldri at da Diesel sto og kauket finne-på-sanger om Præriebladet og Hardy-guttene sammen med og med armen rundt meg – innebar det høyst sannsynlig at TNT både visste at jeg var der, og at jeg faktisk var en del av gjengen. Nei da.
Hver gang jeg skulle knipse, ga hun meg en albue i siden, og da jeg fortsatte, tok hun et godt tak i nakkehåret mitt og rykket på meg en nakkesleng. Kameraet gikk i gulvet. Slutt på tålmodigheten. Jeg låste hodet hennes i skrustikke-under-armen-grepet, manøvrerte den bannende og svertende damen mot utgangsdøren og skulle bare vippe henne ut i vinternatten. Men taket glapp, et kritisk øyeblikk for tidlig, og dermed suste hun flaksende rett i resepsjonsdisken.
Et tørt knekk, og hun til å ule. Ankelen var brukket tvers av.
Det ble ringt etter ambulanse, den kom samtidig med politibilen som var blitt tilkalt på grunn av allment spetakkel. Og akkurat da gikk brannalarmen. Forvirrede gjester i pysj snublet ned trappene. Det er bare én gjest som ikke viste seg. Diesel Dahl. Mannen med sort belte i brannalarm.
Ambulanse, politi og brannvesen. Litt av en fest, som man sier. Og bare noen uker senere reiste jeg altså nordover for å bli med på Stage Dolls-turneen. Dette skulle gå så fint.
Tønsberg skjelver. Brannbil, ambulanse og politibil ankommer til Hotell Klubben. Et irritert TNT venter på å slippe til i Oslo. Heisen står. Diesel i “alle-mot-alle”-modus. Og en fornøyd totning i garderoben. Til høyre skimtes Per Alm. Det er sjelden noe godt tegn. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Oppslaget i Det Nye, 11. april 1986.
Her er originalartikkelen i all sin gru:
Galskap
TNT — Norges tyngste band ga nylig noen av sine ytterst sjeldne konserter. DET NYE forsøkte å henge med, og klarte to vanvittige døgn før vi møtte veggen.
Tekst & foto: Yan Friis
Fargefoto: Arne Nordtømme
TNT. Navnet rommer suset av stål og panser. Det tyngste Norge har. De galeste gutta på by'n? Nylig valset de over Sør-Norge på en mini-turné som blåste luken av Tønsberg, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Haugesund og Bergen. DET NYE var med i Tønsberg og Oslo. Flere våkenetter orket vi rett og slett ikke.
TNT er ikke akkurat det bandet som gir flest konserter i Norge. Gjengen har jo gjort amerikanere av seg, og før denne mini-turnéen meldte bandet at de ikke kommer til å spille mer hjemme før de er så store at de fyller Drammenshallen. Så veldig lenge er det neppe, for i vinter fylte bandet glatt Grieg-hallen i Bergen.
Nerver i Tønsberg
Åpningsjobben var lagt til Tønsberg. Teatersalen i Hotell Klubben. Smokkfullt. Ivrig forventning i salen. Nerver bak kulissene.
Bandet får ordnet håret av sin medbragte frisør, Grete Hjelen. Praten går ikke akkurat overstrømmende. Diesel ligger flatt på ryggen, gjør armbevegelser, puster tungt, sender meg et irritert blikk når jeg gir meg til å fotografere.
Manager Per Alm:
— Gutta er så nervøse før de går på at jeg holder meg langt unna garderoben de siste ti minuttene.
Det gjør ikke jeg. Bandet kan styre sin begeistring. De vandrer frem og tilbake. Snakker halve setninger. Ler brått og gledesløst av ingenting. Tony sprayer strupen og sender stemmen opp i umenneskelige hyl. Ronni stemmer gitaren for 30. gang. Og for 31. når producer Bjørn Nessjø sier ertende:
— Gitar'n er sur, jo!
Diesel sammensunken i en stol. Reiser seg brått og stenger seg inne på do, en tabbe, for på døren står det rødt på hvitt: Må ikke låses! Desperat galgenhumor i garderoben når Diesel hamrer på døra.
Ronni:
— Konserten avlyst på grunn av innelåst trommeslager. På do!
Per Alm forkynner «showtime!». Bandet rusler på, tungt bevæpnet med gitarer, nerver og låter. Hotell Klubben skaker. TNT er i gang med sin første konsert på lenge, lenge.
Kaos, politi og brann
Et par timer senere. En annen verden. Svette musikere slipper damp. Brødskivene klistret i garderobeveggene. Diesels humør på full fart oppover. Ronni «har en plan».
I baren sitter Dag Ingebrigtsen, mannen som i sin tid startet TNT og var deres sanger. I den samme, evinnelige dressen, med de samme røde skoene og det samme slitne slipset. Og ikke minst det samme digre gliset. Ronni flyr lavt. Snart her. Snart der. Latteren kakler. Diesel ved bardisken. Tømmer peanut-glasset i kjeften, og klager over «tørre drinker her, da».
— Ro ned kameraten din, advarer bartenderinnen meg.
Diesel ved bordet. Urovekkende rolig, før — Klask! kaffekoppen i tusen knas på gulvet.
Det er i gang.
Natten er løs. Natten er lang. Og TNT-festen tar hotellet i besittelse. Resepsjonen blir omgjort til et kaotisk party av «hvem er du»er og «er ikke det han»er. Blomstene på disken blir selvfølgelig spist. Øl-salget går strykende. Uskyldig forbipasserende jenter får prøvd både tålmodighet og nerver. Av og til går noen i gulvet så det synger. Resepsjonsvakten har for lengst gitt opp å holde orden. Diesel lar buksene falle. Noen bruker en dameveske som sko. Nye ansikter. Nye krigsrop. Alt blir uklart.
Og plutselig er TNT-medlemmene borte. Forsvunnet til et rom eller to eller tre. Lydfolk og roadies har overtatt resepsjonen. Og kaoset. Ved totiden går brannalarmen i 4. etasje. Forfjamsede hotellgjester iler ned og ut i tilfeldige plagg. Mens klokken ringer og ringer og ringer.
— Herregud, utbryter lydsjefen Per Ola Holden, ikke det!
Ingen TNT'ere dukker opp. Men det gjør brannvesenet. Og politiet. Med ulende sirener.
— Det var ikke oss! Ingen av våre bor i fjerde!
Per Alms stemme mer et spørrende håp enn godt er.
En fyr styrter mot telefonboksen for å ringe VG, men han blir raskt fratatt kronestykkene.
Senere. Meget senere. Diesel kommer stormende ned trappen. Vinflaske sveivende i hånda. Vill i blikket. Raser rundt i resepsjonen. Sitter ned i 1,3 sekunder før han oser opp trappene igjen.
Og på tampen. Rett før morgengry. Dør tumultene. Det er tid for en times søvn. Snart må lydfolk og roadies starte bussen og sette kurs for Kristiansand. Men ikke jeg. Jeg vil hjem.
Bowling med ølglass
Ett døgn senere er sirkuset i Oslo. På Circus. Lokalet så fullt at det svetter. Overraskende mange befinner seg helt nede i bånn av tenårene — og før. Det er lær og nagler og skulderlangt hår. Det er begivenhetenes kveld for disse heavyrock-digger’ne. TNT i by’n.
Nede i garderoben er stemningen amper. Nerver selvfølgelig. Men verre er det at heisen står. TNT kommer ikke opp. Det mumles noe om at bandet kanskje må kave seg frem til scenen gjennom folkehavet. Stum ventetid. Inntil rakleverket omsider begynner å funksjonere. Og BANG! er TNT i gang i Oslo.
Seierstemning etterpå. Per Alm utbringer skål i skrukork. Dag Ingebrigtsen er her. Casino Steel er her. Og venner og bekjente. Snart blir det vel mange «venner» og garderobeområdet må ryddes. TNT lar seg overtale til å gå ut i pizza’en og signere autografer. Før det bærer i drosje til hotellet for å skifte. Det er søndag og fest på Cats.
TNT-følget okkuperer barområdet rett innenfor inngangen. Restauranten ved siden av er stengt og tom. I løpet av natten blir den temmelig full av glass. Tomglassene eksploderer uavlatelig som granater mot gulvet. Og Diesel gjør en bowlingoppvisning, en haug glass stilt vakkert opp, før KNAS! en strike! Restaurantteppet blir en funklende stjernehimmel.
Diesel låner kameraet mitt og farer vettløst rundt på Cats med lynende blitz. Tar bilder av alt og alle. Resultatet blir overtennte ansikter fenomenalt ute av fokus. Alt mens gjengen drikker sin spesial, en jevn blanding av pils og hvitvin i halvliterglass.
Mens deres virketrang øker og latteren remjer, kjenner jeg det skrubbe. Kroppen protesterer. Hodet hyler etter søvn. Og jeg biter i gresset. To netter med TNT. Mer makter ikke en dødelig. Mens de har unnagjort tre, og bare er halvveis. Eneste trøst er Ronnis stille uttalelse før de gikk på scenen i Oslo:
— Jeg begynner å bli sliten.
Ny LP i Trondheim
Etter vel endt turné møter jeg dem igjen under relativt roligere omstendigheter i Trondheim. TNT er i gang med innspilling av ny LP. Men det er langt frem til utgivelsen. I mellomtiden vil Ronni, Tony og Diesel gjerne forklare meg at fansen skal få noe å slå i hjel ventetiden med. Det går ikke helt greit, for dette er ikke akkurat et møte i Edruskapsnemnda:
Ronni: — Vi gir ut elpæen på ny, og det er med to bonus-tracks, og den ska hete «American Tracks». «Break The Ice» og «Eddie».
Yan: — «Immigrant Song»?
Tony: — Nei, ikke si noe om den!
Yan: — Om «Immigrant Song»?
Dahl: — Ja, og «Eddie».
Ronni: — Nei, «Eddie» og «Break The Ice».
Yan: — Pluss alle sporene som var på den norske plata?
Ronni: — Ja . . . det er en amerikansk . . . det er en nyutgivelse med bonus-single i! Skjønner du det?
Yan: — Og coveret?
Dahl: — Norske LP’n. I amerikanske coveret. Med bonus-single som features «Eddie» på den ene sida og «Break The Ice» på . . .
Resten drukner i Ronnis maniske latteranfall.
Om det er mer å fortelle? Vel, Tony synes engelsken til kameratene er ganske søt. Står de fast, finner de glatt opp et ord som passer. At Diesel viser masse tannkjøtt når’n flirer, blir på TNT-engelsk: «Dahl shows a lot of toothmeat when he smiles». Og da en forkjølet Ronni var rød rundt nesevingene, het det «He was red around the nosewings».
— But they get away with it, forsikrer Tony.
Enda mer? Det får vente. Men om du vil høre historiene om da Diesel var stasjonsmester på Tolga, eller da’n kjørte dampveivals på E18, så følg med i DET NYE.
MARS-APRIL – MYTJI SPAS OG MYTJI KVALME
Med Stage Dolls i Nord-Norge. Plutselig pent vær. Foto-call! Steinar og Torstein har et innøvd trekk som Terje ikke visste om. Da han ser bildet på trykk, kommer det mutt: “Dere kunne sagt fra. Jeg trodde vi skulle se coole ut.” “Kunne” er ordet. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Min tid med Stage Dolls inkluderte altså noen dager i Nord-Norge, under «Commandos»-turnéen. Jeg skulle hekte meg på i Alta og fløy opp. De kom bussende nordfra og hadde smale øyne, som snitt i pergament, og fant meg i det jeg trodde var villmarken, men som viste seg å være Alta sentrum. Det var i hvert fall svaret jeg fikk av noen hyggelige ungdommer som passerte i snedrevet. Og der kom Stage Dolls-bussen.
Stage Dolls med crew er fabelaktige reisekamerater. Men jeg var også glad for at jeg bare hadde satt av et par dager. De levde sånn i ukevis. Og «sånn» innebar å skrive autograf over en hel vegg i et privat stue i Alta klokken tre om natten, drikking av øl som befant seg i fritt fall fra tak - utført på kjøkken i en Tromsø-restaurant - med påfølgende kokkeraseri, bæring av lokal snuppelure og kjentmann på rygg gjennom halve Tromsø på leting etter hotellet (hun kan ikke ha vært storvokst, da jeg var armsvak og bare klarte tre push-ups), oppvåkning til dager som skrek etter et nakkeskudd, kampen om nøkkelen til det eneste hotellrommet som var klart foreløpig, istykkerriving av Act-T-skjorten min mens jeg befant meg inni og mine evige rop på "Fight Like A Beast". Sånne ting. Omtrent som Åge & Sambandet, med andre ord, og nær Diesel.
Bilder fra turnéen følger under. Den originale reportasjen fra Det Nye finner du hvis du klikker her. Der ligger i grunnen alt jeg skrev om Torstein Flakne, Stage Dolls og The Kids. Og fine bilder.
Turné-galleri fra Alta og Tromsø
Platesignering i Alta. Kaos. Frustrert kunstner etter å ha spilt til tedans. Angivelig for siste gang. “Jeg fikser ikke å være barnetime-onkel!”.
Privatfest i Alta. Steinar presterer sin største autograf noensinne. I stuen ser man bl.a. en begeistret signatur-trommeslager, Yngve “de-kaller-meg-han-som-rapper-sofaer” Berg (til høyre), og to blad Unit Five til venstre: Finn Remen og Rune Akselsen. Dypt savnet i dag.
Før konserter tar orkestermedlemmene av seg på overkroppen og deler et veldig lite speil. Alle band gjør det. Til høyre konsentrert kunstner før avspark.
Torstein glemte å ta med i beregningen at reportere ofte våkner før kunstnere. Ergo, tidlig neste morgen ... I den andre sengen, Steinar, her i rollen som felt gran. De byttet faktisk seng i løpet av natten. Ikke spør.
Dypt savnet, Hilde Heltberg. Vi traff henne på Rogers i Tromsø. Hun var lei seg, hadde mistet stemmen (i Svolvær). Etterpå ble det forviklinger i etasjen over på Hawk. Jeg tror jeg var innblandet også. Synes ikke blikket Torstein sender meg er lovende.
Det Nye, 2. mai 1986.
Det er fort gjort. Her på Ler.
I slutten av mars bar det til Stavanger og den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg havnet i juryen. Da blir man sminket og kler seg fjongt. Kjetil Stokkan vant, husker jeg. På flyet hjem betrodde Alex meg at KGB sto bak hennes svake plassering. Jeg var dum nok til å sitere henne i Det Nye. Det tilga hun meg aldri. (OBS, det er ikke Alex på bildet, men antagelig et av de andre jurymedlemmene.)
Jeg var i Trondheim da Tsjernobyl-alarmen gikk. Igjen satt Arne limt til radioen. I ettertid har jeg regnet ut at jeg befant meg i SAS-maskinen hjemover til Oslo akkurat da den radioaktive skyen svevet inn over Midt-Norge. Det ble sagt at det farligste stedet å være akkurat da skyen nådde oss, var i et fly noen kilometer over bakken mellom Trondheim og Oslo. Check.
Jeg fløy også til København - sammen med Tor Milde - for å møte Rick Davies og resten av Supertramp. Davies hadde høyt og tydelig og pr. fax fra London gjort det klart at han aldri ville se herrene Milde og Friis igjen etter den legendariske turen med Orientekspressen i 1985. Men her var vi igjen. Jeg med en kassettspiller som manglet batterier, og Tor med solbrillene opp-ned. Davies hadde ikke «spare batteries», og bemerket: «Professional as usual.»
Det var to mennesker i verden som Rick Davies ikke ønsket å se igjen. Her er det ene. Det andre tok bildet. I København. Rick fikk ikke ønsket oppfylt. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
“Professional as usual” sa Siebenberg også etter at jeg hadde rost coveret på solo-LP’n hans med et «Nice shoes!», hvorpå han repliserte, «Errr, I am actually barefoot on that sleeve.»
Rick Davies fremstår ikke akkurat som overstrømmende i sitt overraskende møte med duoen han ikke ønsket å se igjen. Men han tødde opp, og Dougie (til venstre) hadde til og med tilgitt meg at jeg hadde tatt ham for å være gruppens roadie på Orientekspressen. Og vi ser en blid kvartett. I København. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Rick Davies var blidere enn sist. Han hadde ikke bare tilgitt oss, men:
- Dere hadde rett. Jeg var fuckings pretensiøs. Dere gjorde det eneste rette, bælmet øl.
Livet er mangfoldig.
Klikk her for å lese hele saken, pluss Orientekspressen-dramaet, og enda litt om Supertramp.
MAI – GRÅKALLENS SISTE ROSE
Det var den måneden jeg fikk vite at jeg snart ikke bodde i Jacob Aalls gate lenger. Leieleiligheten i fjerde etasje med 15 meter under taket (nesten), gipskroner, rare romvinkler og lakkerte tregulv, måtte tømmes for over 15 000 LP'er og alt det andre jeg eide, og det ganske snart, for diplomaten som eide leiligheten og tjenestegjorde i Wien, fornyet hverken kontrakten min eller engasjementet sitt. Han var på vei. Og jeg var ... on the road again.
Jeg fikk god hjelp av Peter og Tor med alle platene. Og 15 000 LP'er er veldig mye når de skal bæres ned fire veldig høye etasjer, lastes inn i en varebil, kjøres ut i Bærum og stables i kjelleren til en eks-kone som allerede har kastet min komplette samling Morgen Kane i førsteutgaver. "Den kassen med cowboybøker? Nei den har jeg kastet, du er da ikke interessert i cowboybøker lenger, du?"
Komplett Morgen Kane i førsteutgaver! Cowboybøker?!?
Denne gangen var det Eirik og Toril som forbarmet seg over meg. De hadde stor leilighet i Sandvika med et ekstra soverom. Så flyttet jeg midlertidig inn, hos mine venner gjennom veldig mange år, sønnen Linus som jeg husker at ble født og som sikkert så på meg som en rar onkel, og så var det den lille hunden Jørgen som ikke var udelt begeistret for folk, men som av en eller annen grunn la sin elsk på meg. Mine bidrag til husstanden var at jeg holdt dem ajour på alt det siste i plater, som Eirik tapet på kassett, og jeg anmeldte. Jeg hadde fri tilgang på videoer, så man fikk sett alt det siste i film også. Ganske populært.
Det var her jeg brått og spontant, mens jeg var på toalettet en kveld Eirik og Toril hadde fest, klippet av meg alt håret. Skulderlangt da jeg gikk inn. Straffange-barbus da jeg kom ut. Folk skvatt og trodde de var utsatt for en inntrenger. Jørgen bjeffet.
Jeg skremte vettet av både vertskapet (Eirik og Toril) og alle gjestene da jeg etter å ha forsvunnet inn på toalettet som langhåret slask, kom ut igjen som selvklippet psyko etter noen få minutter. Samme reaksjon fikk jeg fra Åge og Terje (over) da vi skulle til Svalbard noen måneder senere. De følte seg ikke trygge, hverken på flyet eller meg, som vi ser.
Privat Åge-bilde fra reisen til Øst-Europa. Spiren til “Eldorado”. (Foto: Gunnar Hordvik)
Jeg var ellers i gang med det store "Eldorado"-prosjektet til Åge. Vi hadde gjort en avtale om bred dekning i Det Nye og fulgte hele prosessen, med tilgang på Åge og bilder han tok fra sin og Gunnar Hordviks tur til Øst-Europa som inkluderte både Moskva og Auschwitz, en rystende reise som satte sitt preg på noe av materialet hans.
Senere Namsos sammen med Foto-Arne, hvor bandet øvde inn låtene. Vi jobbet med å sette sammen et eget minihefte for Det Nye, et bilag som fulgte med bladet i september, da albumet ble utgitt.
Kassetten med råmiksene gikk nonstop i bilen den sommeren da jeg tok med meg min datter Ida, som da ble seks, for å besøke min far, kunstmaler Calmeyer, som bodde i Simrishamn. Ida likte særlig "Mitt land, mitt land". Jeg likte hele albumet, selv om jeg så skjær i sjøen. Det var ingen åpenbare hits der, men veldig mye lekkert spill og stor variasjon i arrangementene.
Jeg idoliserte min far, kunstmaleren. Han var min helt og mitt store savn. Det var godt å vite at han fantes. Å høre den dype, trygge stemmen hans og møte de blide øynene mens han smilte i skjegget. Kanskje pattet han på en av sine mange piper.
Nå er han borte. "Hej då!", sa han til meg i mars 2022 og vinket. Og jeg vinket tilbake. Vi visste begge at det var for siste gang. En uke senere reiste han over elven. Uendelig trist tenker jeg gode tanker om min pappa. Og sommeren 1986 var han jo der. Slik han alltid skulle være.
Hjemme hos min pappa, Gösta Calmeyer, i Skåne i 2017.
"Eldorado" solgte vanvittig mye, men fikk seg en trøkk av musikkpolitiet i Puls som hentet inn Georg Johannesen og lot ham myrde Åges tekster. Han behandlet dem som lyrikk, og bommet med noen mil da Åge ikke skrev lyrikk, men sangtekster. Jeg tror likevel det gjorde vondt for landsdikteren som hadde vunnet halve kongeriket med "Lys og varme".
I ettertid synes jeg "Eldorado" spiller bedre enn sin forgjenger. Det er en rikere musikalsk opplevelse, delvis frigjort som den er fra synthtromme-maren som red "Levva livet"; og tekstene tar noen underfundige retninger som tåler gjenhør.
Jeg hadde stor moro av å bidra til lanseringen med teaser-tekster hver uke i Det Nye, mens vi gradvis avslørte platens tittel. Disse tekstene var noe jeg fant på uten Åges innblanding. Og jeg husker hans lattermilde reaksjoner over telefonen. "Hva er det du holder på med?"
Åge var usikker på hva jeg egentlig drev med da han leste disse ukentlige forhåndsomtalene av hans “Eldorado”-album. Vidløftighetene mine gjør meg litt usikker også, når jeg leser dem i dag.
Det er godt Georg Johannesen ikke fikk prosatekstene mine servert til morgenkaffen. Han ville brølt så Bergens vindusruter klirret og Ulriken skalv.
Min tidligere nevnte og svært dramatiske nye frisyre skremte forresten Åge og Sambandet også da vi krøp inn i flyet som tok oss til Svalbard den høsten.
Jeg har lagt ved de nevnte Eldorado-teaserne. Journalisten bare vadet inn i skaperverket til Åge.
“Gråkallens siste rose”. You bet.
Alt om “Eldorado” finner du i den meget omfattende Åge-krøniken her. Sakene jeg skrev om mannen og hans musikk fra Prudence via Sambandet og hele veien inn i neste årtusen.
Midtsidene i “Eldorado”-heftet. 16 sider med fascinerende lesning om hvordan albumet ble til. Arne Nordtømme tok bildene. Det er forresten ikke trammen fra Prudence-coveret de sitter på øverst til venstre. Jeg ble lurt. Men jeg kunne jo sjekket også. Det er lett å se at det er en annen tram.
JUNI-JULI – BROWNSVILLE GIRL PÅ FUN PUB
On the road again. Innlosjert hos Eirik og Torill og Linus og Jørgen i Sandvika. Midlertidig. Leiekontrakten i Jacob Aalls gate annullert. Hva nå?
Reportasjetur til Trondheim. Aldri feil. Riktignok foretok jeg 90% av mine Trondheimsturer om vinteren. Var noe eget ved byens uteliv i stupmørke og minus 15. Men denne sommeren var mitt unntak. Jeg måtte holde kontakten med Åge. Jeg hadde jo eksklusiv spesialavtale om lanseringen og omtalen av "Eldorado". Og da jeg likevel var i byen, hvorfor ikke Hans Rotmo og en Ola Uteligger-reportasje? Foto-Arne var klar. Og hvorfor ikke en ut på byen-guide? Så hvis du er nostalgisk , slik så en guide til de kule utestedene i Trondheim ut i 1986:
Publisert i Det Nye nr. 32, 1. august 1986.
Sommeren 1986 var også "Knocked Out Loaded", en av Bob Dylans svakeste LP'er - hadde det ikke vært for eposet "Brownsville Girl". Den låten åt meg aldeles opp. Jeg var fullstendig hektet. Jeg hadde den på forhåndskassett, og spilte den om og om igjen. Og når jeg ikke spillte den, levet sangen videre inne i hodet mitt. Tekstens eiendommelige valg av det amerikanske mytos befolket med fragmenter av film og litteratur, med sideintriger og Kafka-lignende tildragelser, menneskefigurer som dukket opp og forsvant - alt, mens vi rullet gjennom ørkenen under en flammende sol, på flukt og på vei, omsluttet av dette kraftfulle, duvende kvinnekoret som leverte sine kommentarer under stjernehimmelen. Teksten er en roman som jeg forsvant inn i, slik jeg forsvant inn i bøkene til Dostojevski og Kafka.
En ettermiddag satt jeg på Fun Pub/Brødrene Bergh i Karl Johan i time etter time alene, med kaffe, "Brownsville Girl" i min walkman, en notisbok og en kulepenn. Jeg skrev ned hele den endeløse teksten, møysommelig og langsomt, reverserte tapen, spilte strofen om igjen, noterte, reverserte. Igjen og igjen. Det ble den lengste plateanmeldelsen jeg hadde skrevet. Den fikk hele oppslaget. Og ikke bare det. Jeg ba Tor Bomann-Larsen om å illustrere anmeldelsen.
Resultatet var berusende. Det kom helt uventet på meg. Den fineste Dylan-illustrasjonen jeg hadde sett. Meg bak rattet med Bob i shotgun. Og ørkenen. "Du inspirerte meg", sa Tor. Jeg føler meg fortsatt beæret.
Nå gjensto bare å finne et sted å bo.
Tor Bomann-Larsen illustrert anmeldelsen min med denne strålende tegningen. Jeg følte meg beæret. Skulle gjerne hengt den på veggen om jeg bare fikk klørne i originalen.
AUGUST-SEPTEMBER – MASKINARBEIDEREN FRA ØST-TYSKLAND
1986. Den lange reisen Med Age Aleksandersen mot Eldorado, og enda litt, for sannelig avrundet vi året med Longyearbyen.
Jeg har vel aldri befunnet meg så tett på tilblivelsen av en LP-plate. Og jeg kjente rettferdig harme da livstrette musikkpoliti-konstabler fnøs av resultatet, og gretne-Georg pillet Åges livsverk fra hverandre. Det var sjofelt og ondskapsfullt gjort av Puls. Og kunnskapsløst av Johannesen.
I protest, skaffet jeg meg CD-utgaven av "Eldorado" og en CD-spiller, jeg som egentlig stilte meg steilt skeptisk til CD-formatet og dets lumske digital-angrep på hjernen. Det tok lang tid før jeg ga etter, men da ble jeg også CD-mannen med liv og lyst. Først helt mot, så helt for. Det går omtrent ut på det samme fra evighetens (og Harry Nilssons) synsvinkel.
Det var den sensommeren da jeg også fant veien til Trøndelag for å skrive om roverspeidere på leir. Som gammel patruljefører mente jeg meg overkompetent, og ble derfor både nedslått og provosert av at moderne speidere ikke gikk kledd i identiske grønnskjorter med tvunnet snor, og speiderlue på snei. Noen få gjorde, men langt de fleste kledde seg som om de gikk og slang hjemme i egen have - eller snart skulle spille fotball på løkka. I T-skjorter, eller gensere eller hva de hadde for hånden. Hvor var disiplinen blitt av, og commando-innstillingen? Å lage bål i T-skjorte er ikke det samme. Denne gjengen ville ikke holdt i fem minutter 9. april. Det var jeg sikker på. Som talsmann for "Gutta i skogbrynet".
Snart høst, og jeg var nødt til å løse boligproblemet mitt. Kunne ikke campe hos Eirik og Torill på ubestemt tid. Og slik gikk det til at jeg endelig skjønte alvoret og la inn bud på leilighet på Hovseter.
Jeg gikk rett opp i tet, men måtte melde meg inn i OBOS. Dessuten var det noe med noe cash, noe som ikke sto i kontrakten. Man betalte under bordet på den tiden. 30 000 skulle selger ha. Jeg var grønn og aldeles ikke fortrolig med transaksjoner og store penger hemmelig fra hånd til hånd. Jeg tok med Peter som vitne. Jeg følte høytid da jeg rakte selger bunken med tusenlapper.
Og så satt jeg med en treroms i første etasje på Hovseter. Med friskt banklån, garasjeanlegg under, en trapp ned, og tre skritt til bilen. Stor stue. Terasse. En liten haveflekk - hvor tidligere eier ikke har gjort et slag, så der vokste grevling, selsnepe og mannshøye kampbregner.
Jeg hadde ikke råd til ny seng, så jeg overtok den udempede vannsengen. En helt ny opplevelse, å snu seg måtte planlegges, det såkalte vannseng-rykket med nedslag.
Det tok meg noen uker før jeg klarte å fortrenge at det hadde bodd andre mennesker i sengen. Jeg ante uro, for den gamle telefonlinjen til tidligere eier var åpen noen måneder, og jeg ble til stadighet oppringt av strenge menn som hevdet at jeg hadde vært en slem gutt og måtte straffes. Noen ringte på også. De lot seg ikke uten videre avspise med at offeret var flyttet, de sendte meg strenge og lystne blikk og mente at det ikke gjorde noe. Det var riktig utrivelig.
Da jeg fant visittkortet til en maskinarbeider fra Øst-Tyskland mellom sengerammen og vannpløsen, avgjorde det saken. Ut med den skrekkelige vannsengen. Og så fikk jeg endelig ny telefonlinje.
Det ante meg at massasjebenken på det romslige badet med hell kunne fjernes også. Og badstuen. Ja, jeg hadde badstue. Og nei, jeg er ingen tilhenger. Badstue er varmt. Ubehagelig varmt. Man skal ikke puste ild. Det er jeg helt sikker på. Jeg brukte den riktignok en stund den vinteren når jeg hadde jogget. Den holdt 60 grader når jeg kom tilbake. Helt perfekt. Så satt jeg der og drakk en frostkald Lysholmer. Og så var jeg ferdig.
Badstuen ble etter hver revet, og ga i stedet plass til et arbeidshjørne med CD-hyller og data. Jeg kastet solariet også. Det føltes dumt å ligge som pålegg i en lilla sandwich. Og hvorfor skulle jeg bli brun? Ut med den.
Tor var en av mine første gjester. Vi spilte vinylplater og drakk øl. Og plutselig var vi fulle og utvekslet synspunkter om Michael Nesmith. Det er fort gjort.
Borte ved lenestolen sto telefonsvareren min. Den var jeg umåtelig glad i. Man blir det når man kjøper ny leilighet, ikke kjenner noen i nabolaget og bor helt alene. Jeg pleide å synge inn informasjonen på svareren min. "Tar du da ingen ting alvorlig", spurte min bestemor.
Jeg hadde to videomaskiner, en beta og en VHS. Ikke spør. Uansett, jeg lærte at man blir ikke noe mindre ensom av video. Det er alt for lett å putte på en video og slutte å tenke og si noe.
Ved juletider, da Tor og jeg anmeldte singleplater for Det Nye, kastet jeg som tidligere beskrevet, betamaskinen ut i snefokket. Det var den og Stephan Remmler. De fortjente hverandre. En enkel, men passe uverdig seremoni.
Merkelige greier, men neste dag sto videomaskinen utenfor døren min. Naboen trodde jeg hadde kastet den ved en feiltagelse. Ved en feiltagelse? En supertung, ukurant videomaskin pælmet 15 meter rett ut i sneødet? En feiltagelse? Stephan Remmler så vi aldri igjen. Selv ikke da sneen gikk. (Mer om det senere.)
OKTOBER – FRA HOVSETER TIL LONGYEARBYEn
Jeg var blitt OBOS-mannen med tre roms på Hovseter og nøt det. Hadde Tor på besøk. Vi spilte "Marguerita Time" og dro på Savoy Bar. Der hadde de ordentlig marguerita. Uten salt. Det var favorittbaren over alle favorittbarer. Alltid Savoy. Og Smuget i Kirkegaten på mandager.
Hovseter bar & dancing. Ikke marguerita denne gang, men Jameson og Cola. Tor tar en stilren Paul McCartney på min Martin D28, med capo. Men gitaren er ikke strenget for keivhendte. Derfor bare fünf komma zwei.
Tor var tidlig på CD'er. Jeg holdt igjen. Riktignok hadde jeg én CD, "Eldorado" med Åge, og en billig tøysespiller. Men jeg hevdet med sterk overbevisning at CD-teknologien var skadelig for øret og hjernen, det var illusjons-teknologi som bare bestod av masse kjempekorte opphold, 0'er og 1'ere, som bombarderte sansene våre. Vi er trege av oss og hører ikke den stygge racerforte ruglelyden, hjernen reparerer og lurer oss til å tro at vi hører veldig tydelig og sømløs musikk med skikkelig god lyd. Illusjon! Det er som å dra en kniv over en ruglete glassflate med lysets hastighet. Helt fryktelig. Selv om vi ikke hører det, oppfatter underbevisstheten det og begynner å råtne. Eller noe sånt. Jeg var sjelden i stand til å føre denne argumentasjonen noe særlig lenger.
Jeg prøvde den på Espen Omdahl en gang. Han så bare forundret på meg, og så fortsatte han å snakke med Torgrim Eggen om Simple Minds.
Tor var uansett ikke Åge-mannen, så den CD'n fikk hvile inntil videre. Tor var Nesmith-mannen, og en lidenskapelig tilhenger av de riktige singlene fra 60- og 70-tallet.
Dessuten kunne han imitere Alan Civils valthornsolo på "For No One" note for note perfekt. Når Tor formet leppene til en lurtrut, da var det "For No One"-tid. Han sprakk ofte mot slutten fordi han ble overmannet av latter. Den kom bare boblende.
Når Tor var hos meg og drakk, spilte vi vinyl. Gammel og ny. Og alltid "Help!"-LP'n. Han var også med på noen singleanmeldelse-sesjoner for Det Nye. Det var den gang Stephan Remmler-singlen forlot bygningen og forsvant i snevdrevet. Den som aldri dukket opp igjen. Ikke engang da sneen smeltet.
Nedenfor: Eksempel på riktige singler fra henholdsvis 60- og 70-tallet, i den rekkefølgen.
Mørkt, men trivelig, så lenge man ikke tenkte på isbjørner. Jeg tenkte ganske mye på dem.
Jeg var med Åge og Sambandet til Svalbard denne senhøsten. En tur jeg vil huske. Både fordi jeg var redd for isbjørn og fordi vi var i et lite fly som ikke tålte så mye bagasje, og som helst måtte finne Svalbard i stupmørket etter at piloten hadde opplyst oss om at nå hadde vi passert point of no return. Det var Svalbard eller ishavet. Ikke beroligende.
Vi bodde i noen brakker som lå ensomt til, syntes jeg, særlig fordi Longyearbyen nettopp hadde hatt besøk av isbjørn. De fortalte at disse bjørnene kunne knuse både dører og vinduer og bare ta seg inn for å spise deg opp. Jeg håpet den valgte et annet rom først. Helst Carl Haakon Waadeland, siden han var ny i bandet så jeg kjente ham ikke så godt. Jeg bodde heldigvis ikke helt ytterst.
Eksempel på isbjørnåte. La oss kalle det Carl Haakon.
Bildene ovenfor: Åge dypt nede i gruvene. Jeg passet på å krype en halv meter lenger inn enn ham. En gang commandosoldat, alltid commandosoldat. Gunar Pedersen synes bakkeplan er helt ålreit. Svalbard er tross alt Svalbard. Åge i samtale med lokalbefolkningen utenfor Kafe Busen. Og så bærer det hjemover. Sliten stjerne i lite fly.
Det var veier og biler i Longyearbyen, men veiene var så korte at bilene bare nådde opp i 70 før de måtte begynne å bremse. Byens sentrum het "Huset" og var et hus. Stort og uoversiktlig. Det var en scene der og sal og balkonger; noen bodde her inne også, nesten som om de bodde i et teater, og på en matte foran en dør ved den ene balkongen lå dagens avis. I "Huset" befant man seg i en Kafka-roman. Det var ganske åpent rundt "Huset". Åpent og nattsvart og bjørnegunstig. Jeg nektet å gå alene tilbake til brakken vår.
Min største bragd på Svalbard var å ordne spillejobb for Åge og Sambandet i Barentsburg. Åge var helt for og lot meg forhandle. Via Aeroflot-kontakten min i Oslo. Og sannelig. Russerne ville sende helikopter og hente hele bandet. De kunne dessverre ikke betale noen hyre, men de hentet og bragte, og det var både mat og vodka å få. Akkurat da alt var på plass, trakk Åge seg. Det ble for trangt om tid. Mente han. Tenk å si nei til en sånn opplevelse, tenkte jeg.
Russerne ble stramme i telefonen. De var skuffet. Jeg var vel mest irritert. Åge sa ja. Så sa han nei. Det er ikke sånn det skal foregå når noen forsøker å gjøre deg en tjeneste og det er mange mennesker involvert.
Konserten på "Huset" var fin. Håper at russerne ikke fant ut hva de gikk glipp av.
Mer om Svalbard og “Eldorado” og Åges liv her.
Her bestemmer Åge seg plutselig for å avlyse Barentsburg. Akkurat da jeg hadde fått grønt lys av russerne, og helikopter sto klart. Utenfor lurer isbjørnene.
Rock’n’roll with the Modern Lovers på Svalbard. Eller uten. Jeg fikk aldri lov til å stå på scenen med Sambandet. Et sted gikk grensen. Så jeg måtte nøye meg med dødtiden etter en soundcheck. Legg merke til det obligatoriske Svalbard-slipset med isbjørn. Nå har jeg min egen Strat. Mulans og min.
Så nær var altså jeg en plass i CCCP. Hadde bare John Payne sittet litt lenger på do, ville verden fortont seg annerledes, og ja, det er Carlene Carter. Men hun ga Steinar en mye hjerteligere klem enn jeg fikk. Så da synes jeg egentlig hun bare er dum. (Foto: Arne Nordtømme)
Casino Steels nye prosjekt, CCCP, fikk et skudd for baugen da Gary Holton døde. Ja, for denne kvartetten skulle egentlig bestått av Stein og Gary og Carlene Carter og Ellen Foley. Så ble det Casino, Carlene, Claudia og den totalt ukjente (John) Payne i stedet. Carlene var som snarest innom Trondheim, og Det Nye fikk eksklusiv avtale med gjengen. Carlene og Claudia surret inn i amerikanske og norske flagg på atelieret til Foto-Arne. Gøy.
Det ble med den ene platen. Både Stein og Claudia hadde mer enn nok annet å finne på, og Carlene var så busy at hun bare suste videre. Payne? Peter så ham på Smuget. Da kom han ut fra bommelibom-båsen, trakk begge nevene gjennom håret, og forsvant ut i Smuget-vrimmelen, uten å vaske hendene. Man blir ikke popstjerne da. Tenkte jeg.
Men så feil kan man ta. For Payne ble stjerne i bandet Asia. I dag er han musiker, komponist, produsent, fotograf og ganske respektert. Alt begynte altså med litt Trondheims-tøys og en tur i bommelibom-båsen på Smuget.
Hva jeg vet.
NOVEMBER-DESEMBER – TOR KOMMENTERER SINGLER
(til Tors minne)
Julen 2024. Tors venner og Andreas. Eller fra venstre: Espen, Morten, Einar, Knut Eivind, Thomas, Per, Eirik, Andreas (sønn), Yan, Øyvind og Sven Ove. Grand neste. Petter (sønn) hadde ikke anledning det året. Tom kom på Grand.
I den søte juletid savner jeg Tor. Siste lørdag før julaften pleide vi å samles, en gjeng venner, til julelunsj – helst på Grand. En kjærkommen pust i julebakken. Det var dagen da vi meldte oss ut, men beholdt julestemningen påslått. Tor er borte, men julelunsjen hans består, hvert år, den er blitt en god og varm tradisjon. Sønnene hans er blitt voksne, og det føles ekstra godt å ha denne dagen sammen med dem.
I 2022 måtte jeg melde avbud. Man tar forkjølelser og symptomer på alvor i vår samtid, og med god grunn. Så der satt jeg og savnet både Tor og vennene hans, men tømte et glass akevitt for dem alle sammen. Vi har samme tradisjon rett før sankthans, Tors sommerlunsj, så jeg fikk heller glede meg til den.
Inn mot julen 1986 hadde jeg gleden av å få Tor på besøk både titt og ofte på Hovseter. Her spilte vi vinylplater og bordhockey og drakk. Tor greide aldri å knekke meg i bordhockey, noe som hadde ergret ham helt siden den store bordhockey-turneringen hos John Smith noen år tidligere.
Den gang forsøkte Tor å kompensere bitre nederlag med voldsomt stemmevolum, noe som førte til naboklager under premieutdelingen. Tor jobbet hos Narvesen, som sponset oss med premier. Jeg vant turneringen og fikk et forbudt svensk ukeblad med toppløsbilder av Carola. Jeg er usikker på om Tor nådde pallen, men er helt sikker på at Christian, som jeg regnet som en sølv-kandidat, kollapset og til og med tapte for jenter som aldri hadde spilt bordhockey før. John vant minneboken, heldiggrisen. Av og til er ikke sølv nederlag.
Men dette var allerede historie i 1986, og det ble ikke lenger arrangert turneringer. Jeg var for utålelig, en ubrukelig vinner, og ingen orket tanken på å høre mine selvgode kommentarer ved Stiga-brettet igjen. Så det ble bare et og annet slag i all alkoholiserte vennlighet på Tor og meg. Før vi tok taxi til Savoy, vår favorittbar i Universitetsgaten mens vi skrålte på Status Quos «Marguerita Time».
“Let's have a drink, it's Marguerita time
It's Marguerita time, after nine
Summertime, anytime”
(fra “Marguerita Time”, Rossi/Frost)
En plateanmelder i sitt ess. Eller platebemerker, er vel mer treffende. Tor foretrakk one-liners. Saken, som vi gjorde i desember, kom ikke på trykk før 10. februar 1987. Deadlines. Deadlines. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Noen ganger anmeldte vi singler i Det Nye. Jeg fant en av seansene vi hadde på Hovseter rett før jul i 1986. Siden det var Tors julelunsj-dag da jeg skrev kapittelet du leser nå, våger jeg et gjensyn med Tors karakteristikker av det vi spilte.
Anmeldelsene er ikke vedlagt da de ville blitt uleselige på mobilen. Send en melding på Facebook, så skal jeg sende deg scan av de fire sidene saken la beslag på i Det Nye. Uansett: Jeg har skrevet av alle kommentarene til Tor:
- Hakket dårligere enn Yans ringeklokke. (Chico Chac)
- Sammenlignet med dette blir Mia Madonna. (Small Affairs)
- Videoen ble visstnok forbudt på grunn av at den var skadelig for øynene. Det burde plata vært også. (Wang Chung)
- Filmen var bedre! (The Mission)
- Thomas & Dieter på glattkjøringskurs. (Modern Talking)
- Napoleon ville snudd seg i graven. (Dr. & The Medics spiller «Waterloo».)
- Ikke årets duett akkurat. (Elton John & Cliff Richard)
- Arkiveres under «stilling ledig». (Mia)
- Musikk å støvsuge til. (Lionel Richie)
- Come back, Joe Belushi, all is forgiven. (Joe Cocker)
- Nok en uforståelig utgivelse fra ZTT. (das Psych-oh! rangers)
- Cut the crap. (Cutting Crew)
- Monoton stereofoni. (Crosstalk)
- Sveits 0 – Amerika 20. (Red Box)
- Sjelden har førstehjelp vært mer nødvendig. (Bob Geldof)
- The Damned has left the building. (The Damned)
- Selv ikke Bangles kan redde en håpløst kjedelig låt. (Cyndi Lauper)
- Blir det morsommere nå … (Marc Almond)
- Skoleavisen har julebord. (Dum Dum Boys)
- Og så gikk det opp for meg hvorfor engelskmennene ikke ville rive ned fengslet i Berlin. (Spandau Ballet)
- Nail Nail gutt, dette må bli slutt! (Jimmy Nail)
- Spørsmål: Hva er forskjellen på Sandra og Samantha Fox? Svar: 20 cm. (Sandra)
- Var det hakk i plata? (Run D.M.C.)
- Ultrakommersiell søtsuppe. En hit, men ikke lenger. (Alison Moyet)
- Låter som en australsk TV-serie på Sky. (Art Of Noise)
- Far far away. (Men Of Courages “Far Away”)
- Selv foretrekker jeg Düsseldorf. (Berlin)
- Ikke «No More Lonely Nights”, akkurat. (Paul McCartneys “Only Love Remains”)
- Stuart Adamson synger Big Country bedre. (Gary Moore)
- Jeg sovnet før den kom i gang. (Frankie Goes To Hollywood)
- Glenn Gregory rules! (Heaven 17)
- Spørsmål: Er dette rockens fremtid? Svar: Nei. (Erasure)
- Ol’ broken voice is back. (Bryan Ferry)
- They give rock a bad name. (Bon Jovi)
- Big in America? Det var the Boston Strangler også. (Stranglers)
- Gi meg Motörhead any day! (Duran Duran)
- Takk, bare bra. (Mick Avory has left the building.) (The Kinks’ “How Are You”)
- Jøje meg! (Janet Jackson)
- Har blondinene sluttet å ha det moro, da? (Debbie Harry)
- Jeg sier som Richard Butler: Again and again and again. (Psychedelic Furs)
- Vestkant-jenter I forstaden. (Pet Shop Boys)
- Bedre enn fattigmann! (‘Til Tuesday)
- Bra til å være dukker. (Genesis)
- Og så sluttet Lone Justice å synge country. (Lone Justice)
- Her kommer gutten som kan holde takten, falle-ra! (Andy White)
- Dexys på vei tilbake til overallen. (Dexys Midnight Runners’ «Because Of You”)
- Min favoritt er fortsatt “Zombie Birdhouse». (Iggy Pop)
- Hvorfor fikk Karn toppbilling på denne? (Mick Karn)
- Say no more! (The Tunicates)
- Videoen fortalte meg at Kate ikke kler lyst hår. Platen forteller meg at hun fortsatt er nr. 1. (Kate Bush’ «Experiment IV»)
- Spørsmål: Er dette rockens fremtid? Svar: Forhåpentligvis. (R.E.M.)
- Etternavnet til tross, Lennon er konge. (Ben E. Kings «Stand By Me”).
- Nyyyyydelig. (Pretenders’ “Hymn To Her»)
- Bunkens gledeligste overraskelse! (Jennifer Warnes)
- Det er så det holder. (Bruce Springsteen)
Her kommer et avbrudd. Vi får besøk av et bud fra PolyGram som har enda flere singler til oss. Den med Stephan Remmler tar jeg bare med meg tvers igjennom leiligheten og ut på verandaen og kyler ut i vinterskumringen. Stephan Remmler has left the building.
Stephan Remmler has left the building.
Så setter jeg på Steve Winwoods «Back In the High Life Again”. Tor trekker en kort fra stokken han sitter og fingrer med.
- Jeg trakk en kløver 10 – uten at jeg vet hva det betyr. (Steve Winwood)
- Beste kuttet fra en meget bra LP. Striptease for viderekomne. (Madonnas «Open Your Heart»)
- Hadde bare resten av LP’n vært som denne. (John Fogertys «Change In The Weather”)
- Jeg skulle ønske Pål og Magne hadde produsert denne. (a-has «Cry Wolf»).
- Denne singlen har god lyd! (The Beach Boys)
- Filmen var verre. (Prince)
- «Graceland» har fått ny eier. (Paul Simon)
- Tøff, tøffere, tøffest. (deLillos’ «Tøff i pyjamas»)
- Tøffe-tøffe-tøff! (Madness’ «Waiting For The Ghost Train”)
Savner deg, Tor.
Og så ble det jul.
Alternativ jul
Trøndelags nisser er blitt desillusjonerte, og da kan alt skje. Dessverre. Vi må bare beklage, men bildet over taler sant. Det er skjedd. I Trondheim gaulet pop-kjendisene julen inn — til toner av noe som bare kan karakteriseres som vaskeekte heavyrock! DET NYE hadde ikke bare orkesterplass, vi befant oss helt oppe på scenen da skandalen gikk av stabelen. Er ingenting hellig lenger? Er det slik vi vil oppleve julen i 1986?
Motene skifter. Skikkene skifter. Mens jorden snurrer. Så hva skal en stakkars nisse gjøre nå som julen atter kimer i klokker og himmelen hverken er deilig eller blå? Ingen venter seg noe av nissen lenger. Han er blitt en vane, en dårlig karnevalsfigur som aldri i verden ville sluppet inn i samba-opptogene som skramler rundt i Norge på forsommeren.
Kilder som står oss nær, overlappende nær, kan fortelle at nissene i Trøndelag forsøker å komme up to date. Denne høsten har de trent rock’n’roll og øl-og-aquevitt muntlig så skjeggfillene sprutet. Hensikten er moderne som bare det, årets nisser vil ta og ikke gi. De vil ta de surt oppsparte pengene til alle som lar seg lure. De trønderske nissene har gjort noe så patetisk som å gjøre heavyrock av våre vakreste julesalmer — på LP-plate. I hemningsløs respektløshet har de fritt og freidig radbrukket kjente og kjære strofer til det ugjenkjennelige. Høytiden forsvant i et ras av vulgære blødmer om alkoholens salighet. Dagens trønderske nisse er så kynisk og desillusjonert og deppa at han gjør julen om til et sanseløst drikkekalas.
Nissen over alle nisser heter hverken Hartvig eller Nissa Nyberget. Han heter Dag Ingebrigtsen — en gang kjent som ufordragelig vokalist i The Kids, senere selve Dynamitt-Harry’en bak TNT, mannen som har gitt alle trønderske bassister mindreverdighetskomplekser, mannen som har fått alle trønderske musikere med skonummer over 42 til å hugge tærne av seg. Mannen som tror at å utvikle seg er det samme som å gå fra å synge «Hun er forelska i lærer’n» til å synge «Hun er forelska i nissen».
Plateinnspillingen foregikk under meget klanderverdige forhold en ettermiddag, kveld og natt i Trondheim by. Det startet med bar-besøk og bespisning på Grenaderen — der man sang «Pål sine høner» med freidig mot, mens Dag tro tvers igjennom glassramma til TNT-sølvplaten samme Pål nettopp var blitt overrakt. Og tårene rakk ikke engang å tørke på Pål’ens kinn før det bar i buss til et kjent, men ikke navngitt Norsk Lydstudio i Trondheim. Der ventet dekkete langbord. Sponset av E.C. Dahls bryggerier. Med velvillig assistanse fra elementer som tror at drikkevarer er noe man oppbevarer i tre liters plastdunker.
Som man skjønner lå alle de gilde ballongene i lokalet tynt an. BANG! sa det fra hver en krok. Før lysene ble tent på treet. Et tre som en anonym heavyrocker hadde rasket med seg fra en eller annen beplantet flekk i Trondheim sentrum. Årets styggeste juletre — spør du Arne Treholt, Magne Furuholmen og Elisabeth Grannemann
Og slik ble platen til. Allsang i gaulende dissonans mens Dag fløy bordene opp og ned med dirigent-armene veivende rundt seg. Hardrock for hardhauser. Spilt av noen som kaller seg The Grønne Glitrende 3 og Dag. Hvilket betyr nær sagt alt som kan krype og gå av trønderske pop-kjendiser.
Et blikk rundt bordet: Casino Steel. TNT. Stage Dolls minus Flakne, men pluss trippel porsjon Terje Storli & Steinar Gløggstad. Chris Candy. Angus Bugge og hans musketerer. Og ... Terje Tysland, av alle! Odd Iversen manglet, men det skyldtes at ingen hadde klart å finne ham.
Nattens finale var forøvrig en riktig dårlig variant av «Så går vi rundt om en enerbærbusk», og det skal ikke stikkes under en stol at DET NYE mer enn var der. En alternativ jul unnagjort. Ingen glade barn å se. Men utenfor studio lå det nisser under hvert et tre.
(Det Nye nr. 51, 15. desember 1986)
The grønne glitrende 3 og Dag ved fem av dem: Chris, Dag, Terje, Morten og Stein. Plate ble det også. Og sannelig hentet de meg opp for å synge et vers i “Så går vi rundt”.
Musikk 1986 - Storbritannia
Er du glad i LP-plater, kan du lese min omtale av 98 av de viktigste i 1986 her.
Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1986, i kronologisk rekkefølge.
Det bemerkelsesverdige er hvor lite én bestemt stil dominerte: amerikansk soul og funk, britisk synthpop, gitarpop, hi-NRG, filmmusikk, nyinnspillinger av eldre sanger, TV-avleggere og rene novelty-plater levde side om side.1986 ble også regnet som året da «indie hit back», med særlig tanke på The Smiths, C86-miljøet (oppkalt etter en populær indie-kassett fra New Musical Express med navn som Primal Scream, The Pastels, The Wedding Present, Shop Assistants, The Soup Dragons, The Wolfhounds og Mighty Mighty) - og Run-D.M.C.s møte med Aerosmith.
Noen av årets aller største hits var demonstrativt folkelige: Comic Relief-versjonen av «Living Doll», Spitting Images «The Chicken Song», Dr. & the Medics’ glamoriserte «Spirit in the Sky», EastEnders-skuespilleren Nick Berrys «Every Loser Wins» og Boris Gardiners mjukreggae. Samtidig nådde langt skarpere ting høyt: Prince, Public Image Ltd, The Smiths, The Housemartins, New Order, Depeche Mode, The The, Jesus and Mary Chain, Billy Bragg, Run-D.M.C. og Farley «Jackmaster» Funk. 1986 var med andre ord ikke dominert av blankpolert synthpop, selv om mange tror det. Det bød i like stor grad på et møte mellom gammel masseunderholdning og nye klubb-, hiphop- og indie-påfunn.
Det var bare å holde seg fast.
Fem singler:
Public Image Ltd. – «Rise» (Virgin)
John Lydon ble inspirert av en TV-dokumentar om tortur og avhør under apartheidregimet i Syd-Afrika. Han bruker raseri som en positiv energi, og retter den ikke bare mot forholdene i Syd-Afrika, men mot alle former for institusjonaliserte overgrep. Listen over medvirkende musikere er imponerende: blant andre Steve Vai, Ginger Baker, Tony Williams og Ryuichi Sakamoto. «Rise» kobler rock til keltiske understrømmer, og frontes av en av Lydons lettest tilgjengelige melodier. Refrenget smaker endog hymne. Men under panseret putrer en rastløs, hard rytme som gjør låten såpass skakk at den aldri kan beskyldes for å flørte med popen. Sært og fengende. Absolutt verdt inngangsbilletten.
Prince & The Revolution – «Kiss» (Paisley Park)
Briljant single. Mens popen este ut og gjorde seg selv gild og overveldende, gikk Prince motstrøms (ikke uventet) og valgte det spartanske. “Kiss” er bygget rundt trommer, skarp gitar, klapping, falsettsang og enorme mengder tomrom. Det er knapt, det er minimalistisk, det er skarpt og rytmisk helt uimoståelig. Funk uten svette, tørt, nervepirrende og farlig.
The Housemartins – «Happy Hour» (Go! Discs)
Indiepop ble massepop i Paul Heaton og hans Housemartins’ hender. Teksten er hans reaksjoner på kvinnefiendtlig mannekultur slik den fremstår i en arbeidshverdag på et kontor, og ikke minst på den lokale puben. Det er happy hour og gutta slenger med leppa og er noe til karer. Fritt frem for nedlatende seksualisering av de nette snuppene, og ølene går ned med fryd og fjas, og akkurat da man begynte å få feststemningen på plass selv, for det låter jo så tilforlatelig gøy, oppdager man hva teksten egentlig sier. Og blir ganske flau. Et stykke fremragende protestpop kamuflert som bekymringsløs allsang.
The Smiths – «Panic» (Rough Trade)
Fra Tsjernobyl til Wham! Fra katastrofe til lettbent gøy. Slik opplevde Johnny Marr hoppet fra nyheten om kjernekraftkatastrofen i Ukraina til Wham!s “I’m Your Man” da han satt og hørte på radioen. Det sømløse spranget fra alvor til pop provoserte ham. Så han laget denne fengende, glamaktige låten med et beskt tekstbudskap rettet mot tankeløs kommersiell radio.
Men i 1986 var allerede politisk korrekthet blitt en greie i deler av musikkmiljøet, og nå gikk noen av musikkjournalistene til angrep på Smiths-slageren, og anklaget den for å være … rasistisk. Refrengets «burn down the disco» og «hang the blessed DJ» ble beskyldt for å ha en rasemessig undertone, fordi disco- og DJ-kulturen hadde sterke røtter i svart musikk.
Tror neppe Marr så den komme. Men folk lot seg krenke på andres vegne i 1986 også. Den som leter, vil alltid finne. Og ingen ting er mer mistenkelig enn ingenting.
The Communards – «Don’t Leave Me This Way» (London)
Kjent fra Harold Melvin & the Blue Notes og senere Thelma Houstons versjoner. Men Communards flytter låten inn i 80-tallets hi-NRG- og synthdrevne klubbverden. I henhold til Richard Coles og Jimmy Sommerville var disco-coverne de gjorde ikke bare for moro, for homofile menn av deres generasjon var dansemusikken knyttet til frigjøring, fellesskap og politikk. Disse låten hadde stor betydning for dem.
Det gir platen historisk tyngde. The Communards var to selverklærte homofile sosialister midt under aidskrisen, og i et TV-intervju fra 1986 kritiserte de den britiske håndteringen av HIV/AIDS samtidig som de brukte pop som politisk plattform. Somervilles falsett utfordret samtidens normer for kjønn og seksualitet. Communards var dansegulv og politisk syrlighet hånd i hånd.
Musikk 1986 - USA
Det amerikanske massemarkedet i 1986 hadde som vanlig rikelig plass til flink voksenpop, ballader og melodisk R&B. Og de elsket filmkoblinger. Men fremtidsmusikken fikk også leke med de store. Pet Shop Boys’ «West End Girls», Princes «Kiss», Peter Gabriels «Sledgehammer», Madonnas «Papa Don’t Preach», Janet Jackson (som skjøt flere blinker det året) og la oss ikke glemme den inspirerende koblingen Run-D.M.C. og Aerosmith i «Walk This Way». Nettopp Run-D.M.C. brøt ned grensene mellom rap og rock. Så det skjedde mye på Billboard, selv om de store sprellene stort sett foregikk lavere nede på listen, og sjelden nådde topp 10. Popens sentrum var allerede i ferd med å flyttes av hiphop, Minneapolis-funk, elektronisk dansemusikk og en ny generasjon kvinnelige pop- og R&B-artister.
Fem singler:
Janet Jackson – «Nasty» (A&M)
Janet hentet låtens utgangspunkt fra egne opplevelser med seksuell trakassering på gaten mens hun arbeidet i Minneapolis. En konfronterende låt trengte også en konfronterende røst, og dermed valgte hun å legge stemmeleiet dypere enn hun pleide. På en måte oppfant hun seg selv på albumet “Control”, som “Nasty” er hentet fra. Albumets tone er hard og aggressiv, og musikalsk går hun for funk med en attitude. Kvinner var ikke lenger bare syngedamer. Janet Jackson definerte den unge, selvbevisste samtidskvinnen, en sangsmed som ikke tolererte dritt fra noen. Jeg må innrømme at jeg likte langt bedre å høre på henne enn på hennes bror, Michael.
Peter Gabriel – «Sledgehammer» (Geffen)
En hyllest til soul- og blues-musikken Peter Gabriel vokste opp med, særlig Otis Redding; han fikk også med blåsere med direkte forbindelse til Reddings musikk. Han unngår elegant å temme eller skjule dette utgangspunktet bak tidsriktig 80-tallsteknologi. Det låter organisk og luftig med herlig groove og stiv kuling fra messingblåserne. Glimrende løst av Daniel Lanois og med-producer Gabriel.
Videoen var en vanvittig effektiv salgsplakat. Du klarte ikke å se vekk når den satte i gang. Videoen vant hele ni priser ved MTV Video Music Awards i 1987, inkludert “Årets video”. Klassisk soul altså, møter avansert studioproduksjon og videoformatet, uten et øyeblikk å miste seg selv.
Madonna – «Papa Don’t Preach» (Sire)
Teksten om en ung gravid kvinne som har bestemt seg for å beholde barnet, utløste umiddelbart politisk strid: både tilhengere av fri abort og abortmotstandere forsøkte å tolke sangen inn i sin egen sak. Tekstens opphavsmann, Brian Elliot (Madonna foretok bare noen få tekstendringer før hun spilte den inn), beskrev historien som en appell om forståelse for en ung kvinne ved et vanskelig veiskille. Tilhengerne av fri abort oppfattet sangen som en ren provokasjon, mens Madonna selv har avvist at hun tar noe standpunkt for eller i mot, hun synger en sang, ganske enkelt, som handler om en fiktiv person, og den går slik.
Musikalsk er den løst spennende. Fra en illevarslende, huggende strykerinnledning og rett inn i et pumpende groove som matcher Michael Jacksons “Billie Jean”. Det går unna, det er berusende iørefallende, det er melodisk, og det kjennes behagelig å bli trukket med, men denne deilige innpakningen står jo i skarp kontrast til de mørke sjelekvalene til sangens hovedperson. Meget besnærende løst. En av Madonnas beste innspillinger.
Run-D.M.C. feat. Aerosmith – «Walk This Way» (Profile)
Her ligger kanskje USAs tydeligste veiskille i 1986. Rap eksisterte selvfølgelig lenge før denne singelen, og rock og hiphop hadde allerede krysset hverandres spor, men Run-D.M.C. fikk kombinasjonen inn i den amerikanske popens aller mest synlige rom. Resultatet var samtidig en regelrett gjenoppliving av karrieren til Aerosmith og et gjennombrudd som gjorde det vanskeligere for rockradio, MTV og den bredere plateindustrien å behandle hiphop som et avgrenset fenomen.
Bruce Hornsby & The Range – «The Way It Is» (RCA)
En pianodrevet poplåt om fattigdom, rasisme og sosial ulikhet. Sangen sprang ut av Hornsbys erfaringer fra oppveksten i en liten sydstatsby, der rasemessige fordommer fortsatt levde. Enkelte oppfattet låten som en kritikk av Reagan-periodens politikk overfor arbeidsløse og hjemløse.
Kontrasten mellom innhold og uttrykk er selve styrken. Hornsbys flytende piano og den bedagelige, proffe voksenproduksjonen gjør at teksten først bare stryker forbi uten at du merker brodden. Den oppdager du ved neste lytting. Og det gjør kontrasten mellom hva de formidler og hvordan de formidler det så fascinerende. Veldig radiovennlig. Veldig behagelig. Og sangens punchline gjør vondt i hjertet. “Det er bare slik det er.”
1986
Januar
Den 1. januar ble Spania og Portugal medlem nummer 11 og 12 av EF (i 1993 omdøpt til EU).
Den 2. januar åpnet bompengeringen i Bergen. Den regnes som Europas første bomring av denne typen og ble starten på en finansieringsmodell som senere skulle bli svært synlig i norske byer.
Den 24. januar passerte Voyager 2 Uranus og leverte menneskehetens første nærstudier av planeten; fortsatt i 2026 er det den eneste romsonden som har besøkt Uranus på nært hold.
Den 28. januar gikk romfergen Challenger i oppløsning 73 sekunder etter oppskytningen fra Florida. Alle de syv om bord omkom. Ulykken ble sett direkte på fjernsyn av et enormt publikum og utviklet seg til en grunnleggende krise for NASA.
Challenger-katastrofen. (Foto: NASA/Kennedy Space Center, public domain, via Wikimedia Commons.)
Februar
Den 7. februar flyktet Haitis president Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier etter omfattende protester. Flukten avsluttet 28 år med Duvalier-familiens brutale og korrupte diktatur.
Den 9. februar nådde Halleys komet sitt perihel, punktet nærmest solen. Kometens tilbakekomst ble en av årets store vitenskapelige begivenheter, fordi flere romsonder for første gang kunne undersøke en komet på nært hold.
Den 19. februar skjøt Sovjetunionen opp den første delen av romstasjonen Mir, som siden ble permanent bemannet i lange perioder og fikk stor betydning som forløper til dagens internasjonale romstasjon.
Den 25. februar åpnet den sovjetiske kommunistpartikongressen der Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk med begrepene glasnost, større åpenhet, og perestrojka, omstrukturering, ble stående sentralt.
Den 28. februar ble Sveriges statsminister Olof Palme skutt og drept på åpen gate i Stockholm etter et kinobesøk. Drapet rystet Norden og utviklet seg til en av Europas mest langvarige kriminalgåter.
Markering for Olof Palme ved drapsstedet, fotografert 3. mars 1986. (Foto: Holger Ellgaard / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.)
Mars
Den 4. mars begynte den sovjetiske romsonden Vega 1 å sende de første nærbildene av Halleys komet. Den 6. mars passerte den kometkjernen, Vega 2 fulgte den 9. mars, og Den 14. mars kom ESAs Giotto enda nærmere. Giotto fotograferte en mørk, uregelmessig kjerne som slapp ut kraftige stråler av gass og støv.
Den 5. mars omkom 16 norske vernepliktige ingeniørsoldater i et snøskred i Vassdalen ved Narvik under NATO-øvelsen Anchor Express.
Den 9. mars fant amerikanske marinedykkere mannskapsseksjonen fra Challenger på havbunnen med de sju omkomne om bord.
Den 13. mars ble Microsoft børsnotert, et lite almanakkpunkt i 1986 som i ettertid fremstår mindre lite: selskapet skulle i løpet av få år bli en av de dominerende kreftene i den globale dataindustrien.
April
Den 3. april presenterte IBM PC Convertible, modell 5140, selskapets første virkelig bærbare, laptop-lignende PC.
IBM PC Convertible (modell 5140), lansert i 1986. (Foto: Museo Nazionale della Scienza e della Tecnologia “Leonardo da Vinci” / Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0.
Den 7. april ble om lag 102 000 norske arbeidstakere rammet av lockout fra Norsk Arbeidsgiverforening. Konflikten ble den største lockouten i Norge siden mellomkrigstiden og kom midt i en alvorlig økonomisk situasjon, med fallende oljepris, høy lønnsvekst og press mot kronen.
Den 14.–15. april gjennomførte USA Operation El Dorado Canyon, et omfattende luftangrep mot militære og statlige mål i Tripoli og Benghazi i Libya. Reagan-administrasjonen begrunnet angrepet som gjengjeldelse og selvforsvar etter bombingen av diskoteket La Belle i Vest-Berlin, der amerikanske soldater var blant ofrene.
Den 26. april eksploderte reaktor 4 ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i den ukrainske sovjetrepublikken etter en mislykket sikkerhetstest. Store mengder radioaktivt materiale ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store deler av Europa. Hundretusener måtte senere flyttes fra forurensede områder, og ulykken fikk varige helsemessige, miljømessige, økonomiske og politiske konsekvenser.
Den ødelagte reaktor 4 ved Tsjernobyl-kraftverket etter ulykken 26. april 1986. (Foto: IAEA Imagebank / USFCRFC, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.0.)
Mai
Den 2. mai søkte Kåre Willochs regjering avskjed etter å ha stilt kabinettsspørsmål på en økonomisk innstrammingspakke og fått flertallet i Stortinget mot seg.
Den 9. mai gikk regjeringen formelt av, og Gro Harlem Brundtland dannet sin andre regjering. Bakgrunnen var en norsk økonomi som var blitt kraftig rammet av oljeprisfallet, samtidig som innenlands forbruk og kostnadsvekst var høye.
Den 11. mai ble kronen devaluert. Devalueringen omtales ofte rundet av som ti prosent; Norges Banks historiske beregninger angir rundt 9,2–9,5 prosent, ikke tolv prosent. Dette ble den siste tradisjonelle norske devalueringen og markerte begynnelsen på en strengere valutapolitikk der Norges Bank etter hvert fikk en mer selvstendig rolle i rentefastsettelsen.
Juni
Den 9. juni grep den norske staten inn med tvungen lønnsnemnd i konflikten i offentlig sektor. Hendelsen hørte til et turbulent norsk arbeidslivsår, samtidig som Brundtland-regjeringen forsøkte å kjøle ned en overopphetet økonomi.
Den 12. juni erklærte Sør-Afrika landsomfattende unntakstilstand. Apartheidregimet sto under stadig sterkere indre motstand og internasjonalt press, men svarte med omfattende politi- og militærmakt, arrestasjoner og pressesensur.
Den 22. juni slo Argentina England 2–1 i VM-kvartfinalen i Mexico etter to av fotballhistoriens mest berømte mål, begge signert Diego Maradona. Det første ble slått inn med hånden og ble kjent som «Guds hånd»; fire minutter senere driblet han seg gjennom det engelske laget og scoret målet som senere ofte er blitt kalt «århundrets mål».
Den 29. juni slo Argentina Vest-Tyskland 3–2 i finalen og ble verdensmester.
Den 27. juni slo Den internasjonale domstolen i Haag fast at USA hadde brutt folkeretten gjennom blant annet støtte til de nicaraguanske Contras-styrkene og handlinger mot Nicaragua, deriblant minelegging av havner.
Juli
Den 4. juli ble Frihetsgudinnen i New York gjenåpnet etter en omfattende restaurering i forbindelse med statuens hundreårsjubileum.
Den 11. juli vedtok New Zealand en lov som avkriminaliserte frivillig sex mellom menn over 16 år.
August
Min tur, 34 år gammel - 13. august 1986
Øverst, dagens Arbeiderbladet. Aids-farlig Sex-sauna er hovedoppslaget. Sex i 100 grader høres farlig nok for meg om man ikke skal får aids også. Huff. Heller kino. “Runaway Train” går. Og “Rumble Fish”. TV? Jeg tror ikke det.
Nederst: Typisk elskerinnepositur på forsiden av Vi Menn, Nye Takter slår et slag for Europas beste popgruppe, og jeg aner overkill. Trygt å se Warren Zevon på forsiden av Beat. I Det Nye er nedtellingen til “Eldorado” begynt, men ingen vet at LP’n skal hete det, ikke ennå. Derfor “Veien til ……..”.
Den 20. august skjøt postansatte Patrick Sherrill 14 kolleger og deretter seg selv ved et postkontor i Edmond i Oklahoma. Massedrapet fikk stor plass i amerikanske medier og ble senere knyttet til uttrykket «going postal».
Den 21. august ble området rundt Nyos-sjøen i Kamerun rammet av en ekstremt sjelden naturkatastrofe. En enorm mengde oppløst karbondioksid ble plutselig frigjort fra den vulkanske kratersjøen og la seg som en oksygenfortrengende gassky over dalene rundt. Minst 1700 mennesker døde av kvelning.
Den 25. august ble Statpipe offisielt åpnet av statsminister Gro Harlem Brundtland. Gassrørsystemet fra Nordsjøen via Kårstø til kontinentet var allerede satt i drift, men den offisielle åpningen symboliserte en ny fase i oppbyggingen av Norge som stor gasseksportør.
September
Den 5. september brant Hotell Caledonien i Kristiansand. 14 mennesker omkom i en av de alvorligste hotellbrannene i nyere norsk historie. Samme dag ble Pan Am Flight 73 kapret på bakken i Karachi av medlemmer av Abu Nidal-organisasjonen. Kapringen endte med en blodig skuddveksling.
Den 6. september introduserte The Economist «Big Mac-indeksen», først som en lettbeint måte å sammenligne valutaers kjøpekraft på ved å undersøke prisen på det samme McDonald’s-produktet i ulike land.
Den 27. september omkom Metallicas bassist Cliff Burton da bandets turnébuss kjørte av veien i Sverige. Han var 24 år gammel.
Oktober
Den 3. oktober ble den sovjetiske atomubåten K-219 alvorlig skadet av en eksplosjon og brann i et missilrør under patrulje i Atlanterhavet. Ubåten hadde 16 ballistiske missiler om bord. Den 6. oktober sank den nordøst for Bermuda etter at besetningen hadde forlatt fartøyet.
Den 10. oktober rammet et relativt moderat, men svært grunt jordskjelv San Salvador. Omkring 1500 mennesker omkom. Katastrofen illustrerte at et jordskjelvs ødeleggelseskraft ikke bestemmes av styrken alene: dybde, byggestandard og nærheten til tett bebyggelse kan være minst like avgjørende.
Den 11.–12. oktober møttes Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Reykjavík. Toppmøtet endte uten avtale, hovedsakelig på grunn av striden om Reagans planlagte rakettforsvar, men de to kom forbløffende nær vidtrekkende atomnedrustning.
Den 17. oktober tapte Lillehammer avstemningen om vinter-OL i 1992 til Albertville i Frankrike. Lillehammer ga seg ikke, søkte igjen og fikk to år senere lekene i 1994.
Den 19. oktober omkom Mosambiks president Samora Machel sammen med 33 andre da presidentflyet styrtet i Sør-Afrika. Omstendighetene rundt ulykken ble raskt politisk omstridt, ikke minst fordi Machels marxistiske regjering sto i skarp konflikt med apartheidregimet.
November
Den 3. november avslørte det libanesiske magasinet Ash-Shiraa at Reagan-administrasjonen i hemmelighet hadde solgt våpen til Iran. Det utviklet seg raskt til Iran–Contra-affæren: deler av inntektene fra våpensalgene var blitt ledet til Contra-opprørerne som kjempet mot Sandinista-regjeringen i Nicaragua, på et tidspunkt da Kongressen hadde begrenset slik amerikansk støtte. Skandalen rammet Reagan-administrasjonen hardt og førte til langvarige kongresshøringer og etterforskninger.
Den 6. november ble Alex Ferguson ansatt som manager i Manchester United. Det virket ikke som en verdenshistorisk begivenhet der og da, men han ble sittende til 2013 og ledet klubben gjennom en av de mest suksessrike periodene i europeisk fotballs historie.
Den 12. november åpnet Riksadvokaten etterforskning etter påstander om omfattende politivold i Bergen. Saken utviklet seg til en mangeårig konflikt om politipraksis, forskning, varsling og rettssikkerhet og fikk stor betydning for norsk offentlig debatt om kontroll med politiet.
Den 28. november ble Reisa nasjonalpark og Ráisduottarháldi landskapsvernområde opprettet ved kongelig resolusjon. Nasjonalparken beskytter et stort fjell- og dalområde i Nord-Troms med Reisadalen som hovedakse.
Desember
Den 14. desember tok det eksperimentelle flyet Voyager av fra California med Dick Rutan og Jeana Yeager om bord. Den 23. desember landet de igjen etter å ha gjennomført den første flygningen rundt jorden uten mellomlanding eller drivstoffylling, en prestasjon som viste hvor langt konstruksjon i ekstremt lette komposittmaterialer og effektiv aerodynamikk var kommet.
Den 19. desember fikk dissidenten og fysikeren Andrej Sakharov tillatelse til å vende tilbake til Moskva etter seks år i intern eksil i Gorkij. Beslutningen var et konkret tegn på Gorbatsjovs glasnost-politikk og på at staten begynte å løsne grepet om enkelte av sine mest kjente politiske motstandere.
Den 21. desember fortsatte store studentdemonstrasjoner i Kina med krav om større politisk frihet og demokratiske reformer. Protestbølgen ved slutten av 1986 bidro til en konservativ reaksjon i kommunistpartiet og til at den reformvennlige partilederen Hu Yaobang ble tvunget til å gå av tidlig i 1987. Hus død i 1989 skulle igjen bli en utløsende faktor for demonstrasjonene på Den himmelske freds plass.
Julelektyre:
Øverst: Arbeiderbladet på julaften, og avisen gjør et nummer av at Pål Waaktaar kan sitte på kafé uforstyrret i Oslo - helt til Arbeiderbladet kommer og ødelegger alt sammen, selvfølgelig. Hvorfor gjør avisen et nummer av at de er noen drittsekker? Interessant på Oslokinoene: “Sid & Nancy”, “Stop Making Sense”, fenomenale “Rosens navn”, den faktisk morsomme “Skulk med stil” og ikke minst “Howard the Duck”. På TV er det Donald Duck på julaften, selvfølgelig. Og Sky har fullt program. NRK har mistet hegemoniet for år og dag siden, og det skal bli verre, mye verre.
Nederst: Den nye Eva går i en ganske upraktisk badedrakt, Alf Prøysen fremstilles som rock’n’roller i Nye Takter, mens T-Birds poserer utenpå Beat. I Det Nye er det alternativ jul i Trondheim.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
Elie Wiesel
Fire bøker:
LaNGRENN WORLD CUP 1985/86
Gunde Svan, Sverige (menn) og Marjo Matikainen, Finland (kvinner)
Beste norske: Pål Gunna Mikkelsplass, menn (nr. 4) og Marianne Dahlmo, kvinner (nr. 2)
SKØYTE-VM 1986 I INZELL
Hein Vergeer, Nederland, blir verdensmester.
Geir Karlstad beste nordmann på 9. plass. Han vinner 10 000 på ny verdensrekord, 14.12,14.
NORSK FOTBALL
Tromsø blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Lillestrøm 4–1 i finalen.
Lillestrøm blir seriemester i fotball for menn.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool FC vinner The Double ved å bli både engelsk seriemester og FA-cup-mester.