Yan i Kina 7
En siste rapport fra Kina. Denne gang bl.a. om jakten på Peking-and som endte med såre føtter og kvalme; besøket på operaen som førte til et sjokkartet møte med et pissoar. Og ikke minst noen bilder fra det alltid like besnærende gatelivet . . .
Tekst og foto: Yan Friis
Peking er en lav by. Flat og lav.
Med enkelte bastante, direkte ruvende bygninger rundt Den Himmelske Freds Plass, og enkelte hotell-komplekser som lider av gigantomani (for eksempel Vennskapets Hotell). Disse kantete, monumentale bygningene skriver seg fra det kommunistiske Kinas pubertet. Og de er i det store og det hele et resultat av den hjelp og bistand Kina mottok fra Sovjetunionen i 50-årene. Det samme kan iakttas når det gjelder den etablerte storindustrien og maskinparken. Russisk og klumpete. Selv om kineserne er i ferd med å fornye seg her, så ligger sporene igjen.
En souvenirsjappe tilbød offentlig godkjente dias, så jeg kjøpte et sett. Dette bildet av Den forbudte by er derfra. I bakgrunnen ser vi hvor lav den omkringliggende bebyggelsen var. De store, monumentale bygningene fra 1950-årene, med tydelig sovjetisk arkitektonisk innflytelse, var særlig fremtredende rundt Den himmelske freds plass som befinner seg utenfor og rett syd for dette fotografiet.
Rett utenfor Peking så jeg bulldosere høye som hus, stygge, enorme og hjelpeløst utseende som tanks fra 1. verdenskrig. Det gamle, utslitte er fremdeles i bruk — selv om vedlikeholdet snart ikke strekker til. Under kulturrevolusjonen lå utdannelsesapparatet brakk. Kunnskaper kom så i annen rekke at det ble betraktet som rent ut sagt mistenkelig om man hadde akademiske ambisjoner. Riktig politisk tenkning og politisk skolering var alt.
Dette påførte det kinesiske samfunn alvorlige sår — nesten banesår — som det tar lang tid å lege. Uvitenheten ble en fatal plage under kulturrevolusjonen. Jeg hørte en historie om et lite landsbysamfunn som anskaffet seg en diger, dampdrevet landbruksmaskin. De fikk den til å funksjonere, vel og bra, men de klarte ikke å stenge den av. Her hadde de ingen bruksanvisning og ingen ekspertise å gå til. De måtte finne det ut selv. Hvilket de på sett og vis klarte. Etter mangfoldige forsøk, fant et lyst hode den definitive løsning. Hele landsbyen var med på å dytte utysket i elva — og der stoppet den. For aldri å gå igjen.
Gateliv foran telegrafbygningen i Peking, 1981. Den monumentale bygningen fra 1958 er et eksempel på sovjetisk inspirert arkitektur.
Forfall
Men tilbake til Peking. Du ser lett at du befinner deg i et samfunn med nedslitt økonomi. Man holder orden på sakene. Man vasker og rengjør. Koster gater. Men sprekkene i fundamentene er det ingen som leger. Bokstavelig talt. Vennskapets Hotell har nedslitte stier i gulvene, falmete tapeter og vannklosetter som repareres med så enkle hjelpemidler at de langsomt men sikkert går i stå; en manglende del erstattes med ståltråd. Til slutt er alt plasterlapper og vridde ståltråd-knuter. Det funksjonerer, men det funksjonerer dårlig.
Pekings eldre boliger står der som forvitrete, morkne monumenter over tapte tider. Rene, velpleide mennesker forlater boligene hver morgen — du klarer liksom ikke å sette dem i forbindelse med det påtakelige forfallet. Men det bygges på, sakte. Rundt den forbudte by er imidlertid alt som det var, slik keiseren(e) bestemte det. Ingen hus strekker seg mer enn én etasje over bakken — keiseren ønsket nemlig å slippe nysgjerrige øyne over muren rundt sin lukkede by. Muren og de lave bygningene rundt — symbolet på keiserherredømmets totale utilnærmelighet.
Gateøyeblikk i Beijing 1981, fotgjengere, trolleybuss og overbelastet trehjulssykkel i vinden.
De kollektive transportmidler bærer for øvrig også preg av forfall. Tunge, massive og temmelig uanvendelige trolley-busser med hese horn oser opp og ned de enorme boulevardene. Folk står tett som sild i tønne, hoder og armer stikker ut av knuste ruter.
Privatbiler finnes ikke. Likevel preges bybildet både i Peking og Shanghai til en viss grad av personbiler. Det kan være diplomat-kjøretøyer (jeg så noen edle merker), men mest av alt er det drosjer.
På jakt etter Peking-and
Det er ikke gjort i en håndvending å få tak i drosje om du er ute og shopper. Du er nødt til å strene mot nærmeste hotell eller Friendship Store (turist-butikken) — og det kan være langt. Ørkesløst langt.
Jeg brant meg på det en kveld da jeg sammen med en nederlandsk og en spansk kollega bega meg ut i mørket for å finne en (ifølge spanjolen Rafael) navngjeten restaurant. «Peking-and», sa mine to venner, og klappet seg på maven. Drosje fant vi lett, utenfor Vennskapets Hotell. Rafael holdt en lapp med knotete, spansk-kopierte kinesiske tegn foran sjåføren. Han klødde seg behjelpelig i hodet, utstøtte kinesiske gloser og anskueliggjorde med veldige fakter at han muligens skjønte hva vi ville.
Av sted bar det. I mørket. Med ulende bilhorn, og selvfølgelig uten frontlyktene tent. (Lykt brukes ikke i Kina — verken på motoriserte kjøretøyer eller sykkel.) Sjåføren demonstrerte sin uforlignelige evne til å spare bensin (lot han oss forstå) ved å tråkke gassen i bånn inntil speedometeret viste sånn 80—90, da koplet han ut giret, og vi rullet tyst (nåja, hornet ulte) ned de kjempemessige boulevardene i fri mens speedometeret dalte mot 40—30 — da var det full gass igjen.
I en meget folkerik og trang gate var det stopp. Drosjesjåføren pekte, vi forsto ikke helt på hva, men kjøre videre ville han ikke, så vi var vel fremme. Ut i folkehavet og trengselen og den nysgjerrige stirringen. Lukten av friske grønnsaker og fuktig, morkent tre, lyden av stemmer og sykkelbjeller.
Man kunne lett gå i bekken etter and. Men det var ikke lett å finne restauranten som serverte pekingand. De gjorde det i hvert fall ikke i den lokale kantinen vi havnet i.
I spytt og fett
Vi fant restauranten. Men fikk ikke mat. Fullt belagt, beklaget mannen i døren. Men han kunne ringe en annen restaurant der Peking-anden var «uforlignelig». Han ringte, smilte og sa alt i orden. Ga oss gatenavnet og retningen. Så bar det ut i den mørke kvelden.
Vi gikk og gikk. Tittet på vårt mangelfulle bykart, valgte de sannsynlige gatene. Men fant ingen ting. Til slutt var vi inne i et mørkt, relativt nytt boligkvarter. Spøkelsesaktig tomt for mennesker. Skjønt, lukten av mat sivet ut fra en bule i gatenivå. Er det her? tenkte vi, og strenet inn.
Synet som møtte oss, kalte ikke på den store appetitten. En kantine. Et stort, kvadratisk rom. Raklete bord og stoler. Noen skulende spisegjester som slafset i seg med risbollene oppunder nesen. Bordene var ikke rengjort den dagen — matsøl lå i koagulerte striper og flekker. Gulvet — grå betong — var sleipt av skitt og spytt. Spisegjestene sendte nå og da ekle stråler mot betongen med lydelige snøft og hark. Vi tok det tappert, og bestilte mat. Betjeningen kniste og stirret, men var i aller høyeste grad imøtekommende.
Dessverre sto maten i stil med omgivelsene. Dryppende av fett, store, seige deigboller med kjøttfyll hang fast i tallerkenen, og den søtlige kullsyre-vinen ble servert i møkkete blikkrus. Jeg fikk ikke ned en bit. Og bag'en min hold jeg på fanget — gulvet var så ekkelt at jeg krympet meg ved tanken på hva skosålene nå ble innsatt med. Dette, pluss den tydelige uvennligheten som slo mot oss fra de andre gjestene, gjorde at vi slo retrett.
Fotmarsj gjennom et sovende Peking
Og nå fulgte en endeløs fotmarsj gjennom gater så øde og mørke og brede at vi ingen ende så — verken på tvers eller på langs. Vi ante ikke hvor vi var, men peilet ut retningen sånn noenlunde. Og nådde omsider Den Himmelske Freds Plass' søndre ende.
Her møtte vi en ung kinesisk gutt (skjønt ung — det er umulig å bedømme; selv 40-åringer ser ut som ungdommer) med en stor rull under armen. Han vinket på oss. Vi stoppet. Han ned på kne i den skrale gatebelysningen. Rull på rull ble glattet ut. Akvareller. «Gutten» var kunstmaler og ville selge. Kun klassiske kinesiske motiver — dyr og landskaper halvt oppløst i dis, med fine skrifttegn inkorporert i motivet. Kunstnerens lakkstempel nede i det ene hjørnet. Vi skulle se de samme motivene igjen mange ganger. De maler det samme, kunstnerne. Det er tradisjonen. Det er nyansene i koloritten og streken som skiller det gode fra det dårlige. Denne gutten tilhørte avgjort ikke de store. Rafael kjøpte likevel. En suvenir. Gutten takket gledesstrålende.
Nok om det. Vi strenet over Den Himmelske Freds Plass — og tro meg, det er en lang tur — mens Peking langsomt la seg over på siden og sovnet. Og når Kina sover — da er det slutt. Mennesketomt og spøkelsesaktig slutt. En sporadisk drosje kan passere, men det lyser intet gult ledig-lys på biltaket, og de lar seg ikke stoppe av en veivende arm. Du må til nærmeste hotell.
For vår del ble det Freds-Hotellet — en dagsmarsj fra vårt kulinariske utgangspunkt (OK, jeg overdriver!). Det var tre slitne menneskevrak som krabbet på alle fire inn på drosjeholdeplassen. Reddet.
Vi lærte at man aldri sender en drosje vekk når man er «far away from home». — Vent! sier man bryskt. Og drosjen venter i time etter time. Sjåføren får seg en god blund. Og turisten er sikker på at han kommer hjem. En fin ordning. Bare man kjenner til den.
Kvalme i pissoaret
Mens jeg var i Peking, fikk jeg med meg både opera og ballett. Operaen var ingen opplevelse. Ikke på grunn av det som foregikk på scenen — de fargerike kostymene og ansiktsmaskene var nok til å ta pusten fra en. Og den rare, tidvis nesten raslende strengemusikken, ga stoff til ettertanke.
Men etablissementet! En formidabel rønne. Ingenlunde en av de fasjonable operaer Peking har å by på. Smekkfullt var det. Snakkesalige publikummere som spyttet og sjelden applauderte. Tung, syrlig støvlukt. Harde benker.
Men det verste var pissoaret. Krumbøyd hinket jeg i den retning guiden pekte, vaklet ned en trapp og kjente en foruroligende tiltagende urinlukt. Den var på gassmaske-nivå før jeg nådde døren. Og der inne var lukten så ubeskrivelig — luften så infisert og bevende, at man simpelthen måtte brekke seg. Jeg måtte veldig, og den relativt friske luft jeg hadde proviantert utenfor, strakk ikke til. Med panikk måtte jeg innse det, og fremdeles i gang med mitt, måtte jeg trekke den første munnfullen ... Jeg har aldri kjent maken. Luften var stofflig, den bølget. Den sløver deg — du sjangler som i en marerittlignende rus. Syk. Og slunken som en vrengt lommebok fisket opp av en latrine.
Ballett-sirkus
Det kinesiske vannklosett var for øvrig en ganske kostelig krysning mellom det søreuropeiske hull-i-gulvet og våre hjemlige sitte-klosetter. Nærmest et lavt bidet. Man setter seg på huk. I heldige tilfeller bak en lav saloon-dør som ikke bør åpnes av uforvarende inntrengere; da bærer det baklengs ned i fortapelsen, fullt synlig for stående, ventende europeere — ustyrtelig komisk! Men ofte uten noe skydd. Det er ikke til å unngå at man blir en smule lattermild når man vandrer inn på toalettet og ser 15 kinesere vaglet opp på huk langs hele den ene langveggen. Da slår tanken ned i deg: Så sosialt innrettet er dette folket at de til og med gjør sitt fornødne i fellesskap!
Balletten så vi i et meget fint lokale. Aircondition, myke, behagelige seter. Og skjønt kinesisk ballett ligger temmelig fjernt fra vestlig ballett (den britiske ballett-anmelderen fra «Time Out» gjespet høylytt, tok seg til hodet med et «oh God!», og sammenlignet det hun så med klumpete russisk revolusjonsballett), lot jeg meg besnære av det visuelle panorama. Veldige opptog, hærer som barket sammen i akrobatiske fektescener. Det var en slik virvlende spenst i forestillingen at man egentlig ikke trengte å kjenne til handlingen. Balletten lå et sted mellom ballett, turnoppvisning og regelrett sirkus. Og til før nevnte operas forsvar må jeg si at i kinesisk opera betjener man seg av helt bestemte uttrykksmidler, et mønster vi ikke kjenner — det går i ansiktsuttrykkets nyanser, ørsmå hodebevegelser og geberder. Det er her kineserne kan skille mellom godt og dårlig skuespill. Vi som ikke kjenner tegnspråket, står på bar bakke — og bør holde kjeft med kritikken.
Igjen. Som «inntrenger» er det ens forbannete oppgave å gå Kina i møte. Ikke forlange det motsatte.
Har ikke funnet originaldiasene til disse, så jeg velger et utklipp fra Det Nye inntil videre.
Sykler og håndverk
Noen avsluttende betraktninger rundt bybildet i Peking og Shanghai. Du slås av menneskenes vilje til å skape sin fremtid med enkle hjelpemidler. De bruker det de har. Sykler blant annet. Antakelig det viktigste fraktemiddel i byene. Sykler med lasteplan og tilhenger — knirkende under vekten av toppete lass av møbler, lærvarer, grønnsaker og jeg vet ikke hva. Sykler som fremkomstmiddel. Og sykler til utflukter. I Shanghai så jeg en far sykle sin familie ut på tur — kone og tre barn og niste på tilhengeren, og han tålmodig pesende over pedalene.
Du slås også av gatemarkedenes sjarm. Ikke bare frembys varer her (alt fra møbler til mat). Men her rigger også håndverkerne seg opp. Og her møter man noe som er et avsluttet kapittel hjemme i Vesten: den desentraliserte hjemmeindustri, og håndverkere som er håndverkere og ikke brikker i masseproduksjonens spill. På fortauene i Kina sitter skredderen med sin lille geskjeft. Her sitter skomakeren og klipper og syr sko på bestilling. Disse tingene gir menneskene en nærhet til sitt yrke og en selvfølelse som Vestens arbeidsmaur mangler.
Men samtidig. Kina har også storindustri, foreløpig tungindustri, men den er på marsj fremover mot år 2000. Og tegningen er klar. Det vestlige, teknologiske industrisamfunn er modellen. At de lar seg forblinde i fremskrittets begeistringsrus, slik Vesten i sin tid ble, er det vel visse tegn som tyder på. Det er et av Kinas kommende problemer.
Vel, jeg avslutter her. Det tålmodige, kinesiske folk sliter seg videre fremover, krumbøyd med sigden der skurtreskeren feier over i Vesten. Bildet fryses der. Jeg kan ikke nok anbefale dere, kjære lesere, en tur til denne enorme nasjon.
Før Internett, før smartphones: VEGGAVISEN. Her i Shanghai i oktober 1981. Siste nytt slukes av ivrige lesere i blått.
Les også de tidligere kapitlene i «Yan i Kina 1981»:
Les kapittel 1 – Jean-Michel Jarre gjorde oss alle til latter
Les kapittel 2 – I Pekings folkehav
Les kapittel 3 – Kjærlighet, arbeid og avmakt
Les kapittel 4 – Gjennom Shanghais blomstrende folkeliv