Orientekspressen ruller, og vi er i gang. Erling til høyre. Stormester Milde snikende inn i bakgrunnen, og en sjuskete slipsknute til venstre (jeg har aldri kunne noe annet enn den).
Januar
Hektiske tider. Jeg hadde vært i London og møtt Wham! (på party), intervjuet Depeche Mode og XTC, vært reiseleder for Det Nye-lesere, blitt utsatt for practical joke av Tracey Ullman (på SAS-hotellet i Oslo), spilt Svarteper med Michael Stipe ("It's called Black Peter? Wooooow!") og sunget "Knockin' On Heaven's Door" sammen med min kollega Peter på Det Nye-kassetten. Innimellom var jeg i Trondheim og bøttet inn drinker og hoiet sammen med Foto-Arne.
Skumle tider også. Nærmeste nabo (i øverste etasje) i Jacob Aalls gate, var en gammel dame som hadde det med å glemme plastpakken med ferdigmiddag på komfyrplaten så røkvarsleren ulte. «Jeg sov, skjønner du, jeg er så trett», sa kroken gjennom den skarpe røken. Det føltes ikke trygt. Det lå et treloft over oss som var så tørt at det kunne selvantenne ved uvøren bruk av lommelykt. At jeg turte å bo der i to år!
FEBRUAR – DA AGNETHA LA MEG FOR HAT
Av og til spilte jeg gitar. Min Martin D28 1971-modell, kjøpt brukt for 1500 kroner i 1976. Jeg lånte en trommemaskin av Tore Hansen som jeg ikke fikk til enda den var mer primitiv enn en hjulvisp. Det var nok ikke trommeslager jeg skulle bli. Ikke klarte jeg å lage låter, heller.
Gitaren, en Martin D28 fra 1971. I’m not worthy, but it’s mine.
Det var på denne tiden Agnetha Fältskog kom til Oslo og ba spesielt om å bli intervjuet av meg. Så fornøyd var hun med vårt forrige møte, et lunsjintervju i Stockholm. Samtalen som egentlig skulle dreie seg om musikk og karriere og slett ikke privatliv, tok ganske snart en uventet retning da ingen hadde sagt noe om at vi ikke kunne snakke om MITT privatliv. Jeg formidlet skillingsviser om skilsmisse og barn og følelser og nye forhold, og før Agnetha visste ordet av det, snakket hun om sin side av denne samme virkeligheten. «Vi er i samme båt, vi», sa hun ømt.
Det Nye 9. april 1985.
Det ble et fint intervju, som hun var godt fornøyd med, fikk jeg høre fra Polar i Stockholm. Inntil Det Nye, uten å sjekke med meg, solgte det til Vecko-Revyn. Agnetha snakket ikke med svensk presse, så dette var et lumskt bakholdsangrep som ble enda lumskere da Vecko-Revyn kappet ned intervjuet og kun gjenga det Agnetha hadde sagt om privatliv, ekteskap og barn. Jeg ble rasende. Men det var ingen ting mot hva hun ble. Jeg fikk aldri forklart meg. Jeg tror hun hater meg ennå.
Hele intervjuet, og en mengde annet ABBA-stoff, finner du her.
Bare nok en uke i en Det Nye-journalists liv: Agnetha, Åge og Phil.
Det var hyggeligere i Trondheim. Der var Arne. Og alle trøndervennene mine. Og som vanlig forlangte jeg et maratonintervju med Åge. Han kunne ikke skjønne hvordan det var mulig å spørre om så mye.
Jeg fant på rammen rundt oppslagsbildet som vi tok. Åge liker å ha kontroll, og jeg merket fort at han ikke var komfortabel med å sitte ved et lite campingbord og legge kabal med en halvliter foran seg og en sigarett i askebegeret og hele bakveggen tapetsert med avissider fra Dagbladet og VG - og med Åge-sitatet "og vi veit det her ska gå" sprøytemalt i rødt (av meg) over hele stasen.
Åge var som alltid samfunnsbevisst og samtidsaktuell, men dette så jo bare teit ut, mente han. Og det hadde han sikkert rett i.
Åge Aleksandersen har egen krønike på nettsiden min, der ligger dette intervjuet og en mengde annet stoff fra Prudence via Sambandet til 90-tallet og tusenårsskiftet. Klikk her.
Jeg sto for oppklistringen av avissidene, skriften i rødt og kortstokken. Åge syntes det var teit, men ble med på idéen. En klassiker? Ikke helt.
I februar gikk jeg rett i strupen på Lars Saabye Christensens «oversettelse» av Jim Morrisons tekster. Det er faktisk et makkverk, helt utrolig at han virkelig satte sitt navn på vrøvlet. Tilfeldigvis kom det en dansk oversettelse av de samme tekstene samtidig, og den var strøken. Så jeg anmeldte de to bøkene side om side. Pussig å oppdage at Lars var langt mer lummer og harry i formuleringene sine enn opphavsmannen selv.
MARS-APRIL – PHIL COLLINS OVER KASTRUP
Sannelig fløy jeg til København med Fred for å se Phil Collins live, og for å intervjue ham. Phil var profesjonell, hyggelig og sliten etter å ha surret rundt i tåken over Kastrup i timevis. Konserten var ikke helt min greie.
Collins i Køben: Min overhøyde irriterte Collins, som antydet at jeg gjorde det med vilje. Det var ikke så mye å si til det. Noe langt intervju ble det uansett ikke. (Foto: Laila Myrseth)
Samtalen forløp omtrent slik:
Hello, I Must Be Going
To timer senere er luften ute av ballongen. Salen punktert. Publikum ravende i ørska ute i København-tåken, ikke bare på leting etter drosjer og busser, men på leting etter selve veien.
Vi sitter i Valby Hallens kafeteria. Og håper. Collins vil muligens avse noen få minutter til pressen. Snitter og øl og stearinlys på bordene. Forventningsfulle pressefolk fra Norge og Danmark. Flest dansker, selvfølgelig. Lokal-TV og Danmarks Radio. Hele bølingen.
Døren opp. Liten, unnselig kar inn. Phil Collins. Opplagt og ubarbert. Lar seg lede fra bord til bord. Hilser. Stopper ved den norske kolonien.
— Lite bord. Lite land.
Smiler. Unnskylder at han ikke kom til Norge på sedvanlig vis. Kan ikke få med alt og så videre.
— Do you buy that?
Han plasseres på gulvet. Badende i flomlys. Kamera går! Phil gir til beste en kjapp introduksjon, sper på med «skidegodt» på passende og upassende steder.
Nye folk griper fatt i ham. Den lille mannen følger tålmodig etter. Fred Engh fra WEA Norge vil dele ut sølvplater for salget av «Face Value» og «Hello, I Must Be Going». Phil poserer villig. Men nysgjerrige dansker spotter mulighetene for gode bilder. De brøyter seg inn mellom Collins og fotografene. Kaos. Før vi vet ordet av det er han huket av en radio-reporter. Mikrofonen opp under nesen. Om Phil kan fortelle litt om låten han laget til filmen «Against All Odds»?
— Filmen var ferdig. Så spurte de om jeg kunne lage en tittellåt. Jeg syntes det var interessant, men befant meg midt i en USA-turné med Genesis. Så jeg sa beklager, men jeg kan ikke. Hvis dere ikke vil ha en sang jeg har liggende her, da. Jeg kan forandre teksten.
— De likte melodien. Så jeg sa OK, la oss gjøre det. De lot meg se filmen, jeg skrev på harde livet. I New York hadde Genesis en fridag. Dermed gikk jeg i studio og spilte inn piano og orkester. Ny fridag i Los Angeles. Der la jeg på sang og trommer. Ved juletider fikk jeg høre miksen. Og dermed var den ferdig. Jeg er ikke vant til å jobbe på den måten, og kan ikke si det ga mersmak.
— Hvorfor de ville ha en låt fra meg? Tja, i USA er det slik at en god tittel-melodi kan skape blest rundt filmen og indirekte sørge for bra besøk. Jeg kan jo nevne «Flashdance» og «Saturday Night Fever». «An Officer And A Gentleman». Det gikk ikke så bra for «Against All Odds». Folk ventet seg en rockefilm, og fikk servert ganske seriøse saker. Låten min ble brukt først helt på slutten mens rulleteksten går over lerretet og publikum går mot utgangen.
Ikke så veldig fornøyd i stemmen nå, Phil.
— Men jeg skriver gjerne filmmusikk igjen.
At “Against All Odds” skulle havne bak rulletekstene, mens folk ruslet mot utgangen, var ikke helt hva Phil hadde sett for seg.
— OK. Slutt. Nå må vi gå! bryter en eller annen stram danske inn.
Collins må imidlertid forbi meg, og jeg flytter meg ikke.
Du har vært på farten siden klokken 11 idag, fram og tilbake, ventetid på flyplasser — full fart med politieskorte til hallen. Og likevel makter du å gå rett på scenen og gi en kraftkrevende to timers konsert som om intet hadde skjedd.
— Det gikk bra, det. Jeg var kanskje litt pumpa i bussen hit, men det forsvant med en gang da jeg entret scenen.
Og nå står du her og virker uforskammet opplagt?
— Jeg liker jo denne jobben.
Phil er prototypen på en arbeidsnarkoman. Han produserer andre artister. Sist Philip Bailey og Eric Clapton. Han spiller i Genesis. Holder egen solo-karriere igang. Og er nå midt oppi en fem måneder lang verdensturné. Hvordan makter han dette kjøret?
Collins bretter opp genseren:
— Det skyldes at jeg faktisk er SUPERMAN!
— Neida, jeg tar meg da en ferie nå og da.
Så er han forbi. Full fart mot døren. TV-folkene river fatt i ham igjen og skal ha ham til å liksom-steppe sammen med programlederen. Av alle teite ting! Men Phil adlyder. De vitser om hans elendige stepping i Philip Bailey-videoen. Collins repliserer:
— The fact is, I can tapdance!
Ti ytterst spinkle minutter er forbi. Og ut døren forsvinner Phil Collins. Mot hotellet, og sengen. I morgen entrer han scenen i Bremen. Om tåken tillater
— Filmen var ferdig. Så spurte de om jeg kunne lage en tittellåt. Jeg syntes det var interessant, men befant meg midt i en USA-turné med Genesis. Så jeg sa beklager, men jeg kan ikke. Hvis dere ikke vil ha en sang jeg har liggende her, da. Jeg kan forandre teksten.
— De likte melodien. Så jeg sa OK, la oss gjøre det. De lot meg se filmen, jeg skrev på harde livet. I New York hadde Genesis en fridag. Dermed gikk jeg i studio og spilte inn piano og orkester. Ny fridag i Los Angeles. Der la jeg på sang og trommer. Ved juletider fikk jeg høre miksen. Og dermed var den ferdig. Jeg er ikke vant til å jobbe på den måten, og kan ikke si det ga mersmak.
— Hvorfor de ville ha en låt fra meg? Tja, i USA er det slik at en god tittel-melodi kan skape blest rundt filmen og indirekte sørge for bra besøk. Jeg kan jo nevne «Flashdance» og «Saturday Night Fever». «An Officer And A Gentleman». Det gikk ikke så bra for «Against All Odds». Folk ventet seg en rockefilm, og fikk servert ganske useriøse saker. Låten min ble brukt først helt på slutten mens rulleteksten går over lerretet og publikum går mot utgangen.
Ikke så veldig fornøyd i stemmen nå, Phil.
— Men jeg skriver gjerne filmmusikk igjen.
— OK. Slutt. Nå må vi gå! bryter en eller annen stram danske inn.
Collins må imidlertid forbi meg, og jeg flytter meg ikke.
Du har vært på farten siden klokken 11 idag, fram og tilbake, ventetid på flyplasser — full fart med politieskorte til hallen. Og likevel makter du å gå rett på scenen og gi en kraftkrevende to timers konsert som om intet hadde skjedd.
— Det gikk bra, det. Jeg var kanskje litt pumpa i bussen hit, men det forsvant med en gang da jeg entret scenen.
Og nå står du her og virker uforskammet opplagt?
— Jeg liker jo denne jobben.
Phil er prototypen på en arbeidsnarkoman. Han produserer andre artister. Sist Philip Bailey og Eric Clapton. Han spiller i Genesis. Holder egen solo-karriere igang. Og er nå midt oppi en fem måneder lang verdensturné. Hvordan makter han dette kjøret?
Collins bretter opp genseren:
— Det skyldes at jeg faktisk er SUPERMAN!
— Neida, jeg tar meg da en ferie nå og da.
Så er han forbi. Full fart mot døren. TV-folkene river fatt i ham igjen og skal ha ham til å liksom-steppe sammen med programlederen. Av alle teite ting! Men Phil adlyder. De vitser om hans elendige stepping i Philip Bailey-videoen. Collins repliserer:
— The fact is, I can tapdance!
Ti ytterst spinkle minutter er forbi. Og ut døren forsvinner Phil Collins. Mot hotellet, og sengen. I morgen entrer han scenen i Bremen. Om tåken tillater.
(Utdrag fra DET NYE 9. april 1985)
Gjesteartisten prøver seg: Den legendariske hvite gitaren til Torstein. Her utlånt til meg under fremføringen av “Knockin’ On Heaven’s Door” på Ler i 1986. Jeg kunne så mange vers at Steinar Krokstad fikk hold. Jeg var gjestesanger med gruppen flere ganger i tiden fremover, men da med forbud mot å synge mer enn to vers. (Foto: Arne Nordtømme)
Vel hjemme ble jeg sniklurt av Foto-Arne i Trondheim som spilte Stage Dolls' debut-LP, «Soldier’s Gun», om og om igjen mens jeg halvsov. "Left Foot Boogie" ble liggende og snurre i hodet mitt, og så var jeg fortapt. Snart fulgte de første intervjuene, og før jeg visste ordet av det var det blitt langt inn i 1986 og sto jeg på scenen med Torsteins reserve-gitar rundt halsen og Norges beste trio i ryggen og bæljet "Knockin' On Heaven's Door" ut over folkehavet på ... Ler. Dønn overbevist om at “Commandos” var verdens beste LP. Sånn kan det gå. Jeg var hektet på Stage Dolls i lange tider. Trønderheroin for Oslo-slusker.
Anmeldelsen av “Soldier’s Gun” kom i mai 1985. Albumet fikk fire stjerner. «Left Foot Boogie» ble trukket frem. Og jeg sammenlignet tittelkuttet med Big Country og «allsang-Slade», og Torsteins stemme med John Lennons.
The Smiths ble forresten anmeldt med entusiasme, beundring og respekt, så jeg var ikke døv, selv om jeg aldri egentlig har vært noe fan av dem.
MAI – ORIENTEKSPRESSEN (den legendariske)
Hvor var jeg dagen etter at Bobbysocks vant Melodi Grand Prix (og Tor og jeg oppfant en ny variant av ølbrølet "Skål!", nemlig «Hanne Krogh!»)? På Orientekspressen, selvfølgelig.
Bobbysocks har sikret seieren. Tor og jeg jubler, på Lars Keilhaus hotellrom i Paris. Det nye kampropet “Hanne Krogh!!!” lanseres. (Foto: Lars Keilhau)
Det var også dagen etter at jeg intervjuet Bill Wyman. Så Paris kan by på mye rart.
OBS! Jeg skal publisere dette intervjuet om litt. Hold deg oppdatert.
Bill i Paris. Og jeg er lutter øre og 35mm fynd og klem. En kjernekar. Bill, altså. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Orientekspressen: Rød løper og splitter ny dress i lys gult. Klar for den legendariske ferden med Orientekspressen.
Ved ombordstigning Orientekspressen var jeg kledd i en gul bomullsdress med matchende frakk (som skulle få kjørte seg i Montreux de neste årene), skaffet og fikset av Lisbeth på CBS, som alltid var og er skikkelig snill. Jeg hadde glede av at min venn Tor kom med på wildcard, noe plateselskapet A&M (det var dem som ga ham plassen) skulle angre sårt og bittert på etter endt hurratur. For hurratur ble det.
Anledningen var lansering av Supertramps kommende LP, "Brother Where You Bound", deres første etter at Roger Hodgson forlot dem, og derfor veldig viktig å få god presse på. Ergo booket de Orientekspressen (som ikke hadde noe med albumet å gjøre, så ikke spør), fylte den med representanter for verdenspressen og la i vei mot Venezia, hvor vi alle skulle innlosjeres for å se gruppens banebrytende - eller i hvert fall pretensiøse - (og veldig lange) promofilm, spesiallaget for albumet.
Reisen forløp stort sett i barvognen. I hvert fall for Tors og mitt vedkommende. En viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, i matrosdress (og med eple til læreren), var meget oppbragt da vi ble sittende og skåle i sparkling Beck's, mens resten av følget lydig kjedet seg i restaurantvognen der albumet ble forsøkt avspilt i bruddstykker på ti og femten sekunder mens spenningsfallet forårsaket serier av ultrakorte, men merkbare strømbrudd. Kort sagt: Prosjekt platespilling måtte avlyses.
Mørkets hjerte: Snapshots fra reisen til mørkets hjerte. Tor trimmer formen. Erling aner fortsatt fred, men kjenner uro. John Helliwell gir en spontan-konsert i barvognen. Den preller av på det norske følget som brøler taktfast: “Hanne Krogh! Hanne Krogh!”.
Tor og jeg presterte på vår side å tømme Orientekspressen for Beck's, noe markedssjefen ulykkelig beklaget og forsøkte å bøte på ved å tilby gul champagne. Det kom selvfølgelig ikke på tale.
Tidligere på dagen gikk den fryktede norske duoen (i Montreux senere kjent som "The Gunners from High Noon") av i Innsbruck. I den tro at man skulle ta en langvarig stopp i olympiabyen, i hvert fall nok til at man nådde å kjøpe en six-pack med østerriksk øl.
Det nådde vi også, men helt tilfeldig, for toget hadde slett ikke tenkt å vente på oss. Det var allerede vinket klart, og plutselig gikk det opp for oss at det kunne være lurt å løpe.
Supertramp virket grinete. Vi hadde allerede fornærmet manageren deres ved å avslå intervju med Rick Davies da vi måtte av i Innsbruck og handle øl Å be den svært selvhøytidelig Davies å vente, særlig på en dyr togreise som samme Davies - med A&M i ryggen - hadde spandert på oss, det blir i enkelte kulturer regnet som særlig krenkende.
Nå var de øltørste nordmennene i usedvanlig godt humør og lot seg ikke affisere av gryntemorkne pianister. Vi aksepterte straffeintervjuet med Siebenberg, indianeren i gruppen - eller i hvert fall amerikaneren -, med klok ro og jovial munterhet. Var det noen sak. Dessuten likte samme Siebenberg surfmusikk, og ville i aller høyeste grad snakke om Dick Dale. Det skulle nok en viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, gjerne ha visst - da han for mange herrens år siden, lenge før han begynte å bære med seg REO Speedwagon-uroer i papp på T-banen fra Økern, hadde oppdaget denne begrensede, men skrallende musikkformen og til og med plaget sin bestemor med den.
Lars, her i sin vante matrosdress, er meget oppbragt over sine to norske kolleger som bare bælmer øl og nekter å høre på den nye Supertramp-platen. I midten ser man fort at klesdesign i 1985 ikke når helt opp, i hvert fall hvis de buksene skal være moderne. Tor feirer sitt wildcard sammen med Erling. Sistnevnte skal snart angre på at han ryddet plass til Tor på denne reisen.
Jeg husker en ubetalelig popquiz som Tor og jeg arrangerte i barvognen som nå begynte å bli ganske full av forventningsfulle musikkjournalister fra hele verden - noen - særlig en fra Canada og en fra Australia - gjorde endog notater (disse dannet grunnlag for reportasjene i deres respektive aviser i hjemlandet). Vi var blitt Orientekspressens gøyale bråkmakere, det var om å gjøre å få med seg alt de to ugagnskråkene fant på da det gikk rykter om at Rick Davies så ut som TV-produsenten i "A Hard Day's Night", og var hårsbredder fra apoplektisk sammenbrudd eller i hvert fall en time på terapidivanen.
Vår quiz var enkel, uhøytidelig og gjennomført uetterrettelig. Men den hadde også fordelen at svaret på hvert eneste spørsmål (bortsett fra ett) var "Yardbirds". Det forhindret ikke at en røslig amerikaner som slet med å komme ut av forrige latteranfall når det neste begynte, men som fryktelig gjerne ville være med, endelig tok sats og presterte å svare feil! Hva var det med "Yardbirds" som var så vanskelig å forstå? Amerikanere, altså.
Quizen startet som vanlig med "Hvilket band sørget Yoko Ono for at ble oppløst?". Det for mange overraskende svaret her, var altså "Yardbirds". Det var også "Yardbirds" som ikke hadde hatt en hit med "Hey Jude". Det eneste spørsmålet hvor svaret ikke var "Yardbirds": "Hvem bombet Pearl Harbor?". Korrekt svar: "Yoko Ono". Det er jo noe alle vet.
På det tidspunktet var amerikaneren redusert til en skjelvende latterblob oversprøytet med innholdet av fisketallerkenen som vognkelneren nettopp glapp da Orientekspressen ble utsatt for nok et lumskt spenningsfall med tilhørende brå fartskorreksjon.
To gode venner demonstrerer toppen av cool: Solbriller i barvognen på Orientekspressen. Og dette lenge før de hadde tømt baren for Beck’s.
Vel fremme i Venezia, trakk Tor og jeg mot baren på hotellet. Ganske trette nå, men fortsatt krefter igjen. Supertramp’s nye videofilm skulle vises på en kino i nærheten. Premiere og greier, bare for reisefølget fra fylletoget. Det var satt opp buss. Tor og jeg bestilte marguerita og hadde egentlig ikke tenkt oss noen steder, og i hvert fall ikke på kino. Men da kom Dougie Thompson bort til oss. Han hadde det triste ansiktet sitt på. Hei gutter, sa han stille, kan dere ikke være så snille og bli med og se den videoen. Det tar bare 20 minutter.
Siden du spør så pent, sa vi.
Dougie var en hyggelig fyr. Riktignok hadde jeg fornærmet ham i togbaren. Han satt rett overfor meg og pratet med den unge damen fra A&M i Sverige. Jeg ble oppmerksom på ham, og lurte på hvem han var for en?
- Eh, I’m with the band, sa Dougie.
- Ah, sa jeg. Roadie?
- No, I play bass.
Jeg så vantro på den korpulente mannen med det ganske korte håret. Så gikk det lys opp for meg.
- Ah, du er ny!
Nå så han ordentlig trist ut.
- Nei, jeg har vært med i bandet helt siden starten. Kanskje jeg har lagt på meg litt, foreslo han tappert.
- Neiiida, sa jeg fort, nå kjenner jeg deg igjen. John, ikke sant.
- John er saksofonisten, svarte han mutt. – Jeg heter Dougie.
Så hilste vi i hånden. Det var ingen god start på vårt korte (skulle det vise seg) vennskap. Han kom snart nok til å angre på at han hentet oss til filmfremvisning.
Da bussen stoppet, var Tor og jeg først ut. Tor lyste opp.
- Svingdør!
Og ikke før var vi inne, så utførte han det legendariske svingdørtrikset, altså full fart på svingdøren ved å dra til dørbladene med alt man har av kroppstyngde - og der var Tor godt utstyrt - til døren roterer så hurtig at dørbladene fremstår som tåke.
Da Rick Davies egentlig skulle filmes mens han ærverdig entret bygningen hvor hans kunstneriske promofilm skulle vises for verdenspressen, kan man forstå mannens iltre utbrudd foran kameracrewet, og også at en forfjamset A&M-ansatt måtte ofre seg ved å foreta et dødelig sidesprang inn i rotasjonskvernen.
Et drønn. Et smerteskrik. Situasjonen løst, og Davies kunne omsider gjør sin entré, ansiktsfarve som en kokt hummer.
Smart å gi meg det passet.
I sin innledningstale kastet han et mitraljøseblikk mot den norske duoen på siste rad, og utbrøt med harme og patos: To the Norwegians in the last row I will only say: This is not a comedy!
Point taken? Vi lo så vi skrek. Så slo de lyset av, og verdens mest pretensiøse og dødelig kjedelige 20 minutter kunne begynne.
Hos plateselskapet i Norge tikket en faks inn fra London noen dager senere. Den ga beskjed om at Rick Davies aldri ville se herrene Friis og Milde for sine øyne igjen. ALDRI! Det slapp han helt til 17. mars 1986. Da var Supertramp i København. Og det var sannelig vi også.
Aldri varer som kjent ikke så veldig lenge.
OBS! Mer Orientekspress-drama, inkludert hele den opprinnelige Orientekspress-reportasjen fra Det Nye og enda litt om Supertramp finner du ved å klikke her.
No hard feelings: Så endte det godt likevel. 17. mars 1986 ble vi gjenforent med våre kjære venner, og nå var plutselig Rick på vår side. “You were right. I was sooo pretencious.” Dougie, som jeg forvekslet med en roadie, til venstre. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
JUNI-JULI – SAMMEN FOR LIVET (og hiv Stokkan under bussen)
"Sammen, for livet", veldedighets-jippoet som egentlig var en ganske stygg sak, og som en stund så ut til å bli eksklusiv for Dagbladet og Hjemmet. Bare de var invitert til den store lanseringen. De skulle ha eksklusiv tilgang til artistene og saken, og så måtte resten av pressen sitte med hatten i hånden og vente på sin tur.
Apropos hatten, så var det ikke helt greit mellom artistene heller. Mange murret, ja det var endog forsøk på å nekte Bjøro Håland å bruke hatt på bildene, og at Banana Airlines i det hele tatt fikk være med på bildene skyldtes vel bakholdsangrepet jeg satte i gang.
Ja, for det gikk ikke som Gaarder og Dagbladet og Hjemmet hadde planlagt. Jeg kjente til arrangementet, hvor og når. Og hva gjorde jeg om ikke å ringe Knut Haavik og tyste. "Takk, Friis", sa kongen over ukepressen, "I owe you one!". Og så brøt helvete løs.
Telefoner ble tatt, arrangørene til å bortforklare, og plutselig var alle velkommen. På døren inn til studioet hadde de montert en postkasse. "Legg igjen egoet ditt her", sto det. Jeg måtte le.
Men forhistorien til denne veldedighetsaksjonen er ikke til å le av. Det var opprinnelig Ketil Stokkans idé, han hadde skrevet en låt, var begynt å samle artister og hadde fått Se & Hør med som sponsor. Se & Hør ble en rød klut for mange, og det ble til en viss grad Stokkan også, snobberockerne syntes at han var en lettvekter, og med Dagbladet og Helge Gaarder i spissen fikk man fravristet Stokkan idéen, og satt i gang en alternativ aksjon – som endte med å bli den offisielle. Behandlingen av Stokkan i denne sammenhengen var under all kritikk, og det er enkelte i Sammen for livet-komiteen som hadde all grunn til å skamme seg.
En stygg sak som aldri ble skrevet den gang da det ville blitt oppfattet som veldig ufint, inntektene gikk til sultrammede i Afrika, for pokker! Man kunne ikke la en sær diskusjon om sårede egoer komme i veien for livreddende nødhjelp. Men i dag kunne kanskje noen titte litt på hva som foregikk bak kulissene. Forente artister my ass. Behandlingen av Stokkan var og er skammelig.
Her var det mye grums bak kulissene.
Live Aid, den naturlige forlengelsen av Band Aid (Forente artisters forbilde) var snakkisen den sommeren. Holdt publikum fengslet foran TV-skjermene hele dagen og inn i kvelden 13. juli 1985. Jeg husker det som slitsomt, men var også både lettet og glad for at jeg ikke befant meg i publikumskoket på Wembley i London eller John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Jeg var i Tønsberg. Og så på TV til og fra. At seansen ikke ga noe musikalsk nirvana for min del, skyldtes vel først og fremst at man var henvist til den svært primitive høyttaleren i et gjennomsnitts TV-apparat i en gjennomsnitts norsk stue.
Kveldens morsomst innslag sto Bob Dylan og hans væpnere Keith Richards og Ron Wood, for. De spilte låter som de to rullestenene knapt hadde hørt før, og Dylan røk en streng og tok Woods gitar. Og Dylan lanserte ideen om Farm Aid, som vekket avsky: Hallo! de sang for Afrika, ikke noen sutrete bønder i den amerikanske midtvesten, tenkte folk. Men sannelig ble Farm Aid en institusjon i seg selv, så der var Dylan både modig og tidlig ute (igjen).
Et annet uforglemmelig øyeblikk var da mikrofonen til Paul McCartney koblet seg ut under “Let It Be”. Det var vondt. Paul burde fått sunget den om igjen. Det er i grunnen min beholdning av Live Aid - med et lite forbehold for fremføringen av “We Are The World” hvor Bob Dylan, som ikke liker sånt styr, presterte det uforglemmelige, å forsøke å snike seg ut foran øynene, ikke bare på alle artistene som han sto og sang sammen med, men foran øynene på 1,9 milliarder TV-seere. Han listet seg til og med, som om det gjorde tildragelsen mindre påfallende. Ja, de så deg, Bob, trodde du at du ble usynlig? Herlig.
Den sommeren fikk jeg med meg Peter på tur til Vestlandet for Det Nye. Det var hyggelig som bare det. Men jeg visste hele tiden hva han ikke visste - at vi selvfølgelig skulle til Trondheim. Uansett hvor jeg kjørte i landet Norge på 80-tallet, endte turen i Trondheim.
Etter at vi hadde truffet Ole i'Dole i Ålesund og gate-crashet konserten hans og sunget "Knockin' On Heaven's Door", slapp jeg katten ut av sekken. Vi skal til Trondheim. Peter blek. Hvordan skulle vi forklare den omveien? Det var da enkelt nok. Alle vet at Vestlandet ender i Trondheim. Eller like før. Rett utenfor Melhus. Ja, for det var den veien vi kom. Fra Dombås.
Åna-Sira: Et stort øyeblikk for meg. Åna-Sira finnes! Jeg trodde det var et tøyseord som ble flittig brukt i værmeldingen på kortbølgen. Men endelig fikk jeg beviset. (Foto: Peter Nagy)
Knockin’: Yan & Peter på Vestlandet. Her i Ålesund sammen med Ole i’Dole. Utklipp fra Det Nye.
Redaktøren kunne ikke forstå hva vi hadde i Trondheim å gjøre etter syv dager på Vestlandet. Men jeg roet henne ned og fortalte at vi hadde noen heftige intervjuavtaler på gang. Hvem da? Nei, det kunne jeg ikke avsløre ennå. Ja, ikke Åge igjen? Å nei, større enn Åge. Ja, ja, sa hun tvilende.
Jeg klarte å holde bløffen gående så lenge at a-ha var blitt hett stoff. Og dermed kunne jeg selge inn en intervju-serie med alle tre. Eksklusivt. Redaktøren lyste opp. Gjorde du avtale om det i Trondheim? Da var du jammen forutseende!
Ja, jøss, jugde mannen som i henhold til platesidene i Det Nye 2. juli ikke hørte en verdenshit da han anmeldte “Take On Me” (riktignok for tredje gang). Sjefen strålte. Trondheim var glemt, og jeg hadde noen telefoner å ta. Jeg ringte Fred. Alltid lurt å ringe Fred på 80-tallet. Fred lurte på om jeg hørte en verdenshit likevel. Han virket spydig.
AUGUST-SEPTEMBER – DA JEG SNUBBET DIRE STRAITS OG DRO TIL KYPROS FOR Å FRI
En dramatisk vår, sommer og ettersommer. En av mine mest hodeløse innskytelser var å hoppe av en avtale med Dire Straits i Frankrike, jeg satt på hotellet, jeg ventet på turnébussen som skulle plukke meg opp, ekslusiv reportasje på gang, og så blir jeg brått overmannet av trang til å gjenforenes med min kjæreste som er dratt på ferie til Kypros. Ringer reisebyrået i Oslo, får booket fly til Larnaca og hotell i Ayia Napa. Møter Dire Straits-bussen utenfor, informerer en tourmanager som blir langsomt rød og rasende, om at jeg dessverre ikke kan bli med, skimter et par forbausede Dire Straits-ansikter i sidevinduene, vinker oppmuntrende, og går inn igjen og bestiller drosje. Det var den Dire Straits-reportasjen.
Men Ayia Napa var sannelig saker, og jeg leide moped for første gang og nøt ettervirkningene av mitt impulsive, selvforskyldte utbrudd av galskap. Romantikk og hjernebrann i eksotiske omgivelser.
Jeg kom endog i skade for å kjøpe den minste badebuksen jeg har sett. Alle fotografier av meg i den er brent, håper jeg. Jeg så ut som om jeg hadde rømt fra en tysk pornofilm fra 1974, jaget av lidderlige polske sjømenn og en skjøge fra Hamburg.
I denne temporære tilstanden av rasjonelt undertrykk presterte jeg også å fri, uten så mye som en miniatyrtanke på hva det egentlig innebar.
Da jeg avlyste Knopfler: Jeg var plutselig forrykt. Satt i Frankrike og ventet på Dire Straits, avlyste intervjuet rett for nesen på dem, tok taxi til flyplassen og reiste til Kypros. Her ble jeg observert opp til flere ganger iført badetøy av den minimalistiske sorten, nærmest bare en snor. Det var ikke mitt stolteste øyeblikk, men de var utsolgt for alle andre modeller i badebukse-forretningene.
Mannen som snubbet Dire Straits for å fri. Her på Kypros med helt riktig T-skjorte.
Samme høst var det hele over. Kjærleikens ferjereiser er ikke for pyser. Så mye kan jeg si. Til gjengjeld var jeg veldig ofte full den sensommeren og høsten, og jeg skal nesten ikke skylde på Tor. En gang ringte han på og stakk av. Jeg så drosjen, men kom for sent.
- Vi skulle på Smuget, sa han senere, - De hadde akkurat åpnet, og vår tid var knapp.
Det var også den sensommeren da jeg som nevnt måtte ete i meg hver bokstav i anmeldelsen av A-HAs "Take On Me" (3. utgivelse), det med "jeg hører ingen verdenshit". Jeg satt allerede på brennende grunn da jeg i canossa-modus avtalte individuelle stor-intervjuer med alle tre. Tid for oppreisning.
Over: Den legendariske anmeldelsen. Fra Det Nye 2. juli 1985. De plager meg med den ennå. Særlig Magne.
Morten var førstemann ut. Singlen hadde bare så vidt kommet i gang i USA da, men han var så skråsikker på 1. plass at jeg ble skremt da det skjedde noen uker senere. Hvordan kunne han være så sikker? Men ganske fort skjønte jeg at Morten var Tigergutt. Som vi vet, tigergutter tror at de kan alt. Man måtte beundre deres ukuelig optimisme. Den smitter på omgivelsene. Og i vår tid trenger vi sannelig optimister.
OBS! Intervjuet med Morten, og alt jeg har skrevet om A-HA (og det er ikke lite) er samlet her, det er bare å klikke.
Jeg var nå også inne i en periode med telefonintervjuer. Egentlig det verste jeg vet. Du ser ikke den du snakker med, ingen øyenkontakt, ingen mimikk, sjansen for å misforstå hverandre er farlig stor. Man må være forsiktig med fleip. Og ironi er helt forbudt. Jeg gjorde så godt jeg kunne med Kate Bush, Simon Le Bon og Nick Mason. Hadde truffet alle tidligere, uten at det egentlig hjalp, selv om Kate var veldig snill og diplomatisk og hevdet at hun husket meg fra tre år tilbake. Særlig. Eller ... kanskje ... ? Jeg velger meg kanskje. Jeg er i min fulle rett. Det er mitt intervju.
Nå kom jeg forresten på europamestrene i solbrent. Det engelske reisefølget som kom til Ayia Napa dagen etter meg. De inntok stranden som blårosa marsipangriser, smurte hverandre inn med 0 faktors olje, glinset som ribbe rett før grillen får svoret til å putre, og var ikke å se resten av uken. Noen ble visst hentet med ambulanse. Av og til lurer man på hvordan britene klarte å bli en verdensmakt.
HØSTEN 1985 – DA VI RYGGET MINST 30 GANGER INN I SVERIGE
Det var den høsten Gary Holton reiste over elven. I Trondheim lå sorgen som tung, blå tåke. Byen hadde trykket ham til sitt bryst. Jeg fikk ja fra redaktøren, og reiste opp for å gi mitt bidrag, lavmælte samtaler med sørgende venner og musikerkolleger, ord og tanker som skulle danne grunnlag for en nekrolog i Det Nye.
Farvel: Min avskjed med Gary. Trykket i Det Nye 17. november 1985.
Det var også høsten da Peter Nagy igjen var vettskremt igjen. Han ble alltid det når vi dro på reportasje sammen. Peter måtte ha orden og strukturerte planer. Jeg likte å ta tingene som de kom. Vi hadde en strukturert plan om å kreve Jämtland og Herjedalen tilbake, basert på misfornøyde lokalsvensker som lengtet tilbake til norsk herredømme og velstand. Egentlig en veldig tynn plan. Vi kjente ingen svensker. Vi oppdaget det allerede ved Kongsvinger. Og da vi rullet inn på den svenske siden, svant motet. Vi snakket ikke med noen, reportasjen var tross alt ennå ung, og reiste videre til Røros. Der hygget vi oss på hotellet, og det oppstod litt klabb og babb med noen knasende gøyale, unge damer på romfest, en av dem glemte igjen skjørtet sitt, uten at jeg husker detaljer, og jeg mener bestemt at Odd Iversen sto i baren.
Men svenskegrense-reportasjen hang nå i en svært tynn tråd, og Peter var urolig. Min leveregel på den tiden var, "er du i tvil, reis til Trondheim". Peter syntes ikke at det var betryggende. Hvordan skulle vi forsvare at vi dro til Trondheim uten en eneste reportasje-idé og skrinla den eneste grunnen til at vi var ute på denne reisen. Jeg roet ham ned: "I Trondheim dukker det alltid opp noe. Vær trygg." Han følte seg slett ikke trygg. "Du kjenner alle musikerne, så du finner alltid på noe, men hva med meg." Så, så, sa jeg, litt urolig, nå, men ikke mye.
Plan B, vi kjørte til svenskegrensen fra Røros. Jeg rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, om og om igjen over 30 ganger på en ørliten veibit som målte 10-15 meter. Så ringte jeg redaktøren og fortalte at vi hadde vært over på den svenske siden over 30 ganger siden vi forlot Oslo (jeg likte ikke å lyve, derfor), men at svensker med norsk hjemlengsel åpenbart var mer sjeldne enn antatt. Vi hadde faktisk ikke funnet en eneste sjel som ønsket nye grenseoppmålinger. Og siden vi nå var så nær Trondheim, og for at dette ikke skulle bli en helt bortkastet tur, foreslo jeg at vi dro til trønderhovedstaden og laget saker om både det ene og det andre. Det syntes redaktøren at var en riktig god idé.
Blant mange høydepunkter fra det etterfølgende Trondheims-besøket kan jeg nevne boblebadet i Royal Garden, hvor vi drakk Lysholmer sammen med Odd Iversen, som viste oss alle arrene på knærne etter sin lange fotballkarriere, "rene Europa-kartet", sa Ivers. En kompis, la oss kalle ham Larrick, advarte oss mot å bli med Ivers hjem på nachspiel.
- Der er det fryktelig rotete og peanøtter over alt.
Det hørtes ikke fristende, så vi dro heller på Baronen («og Baron-nesten» som Hans Rotmo kalte stedet).
Dagen etter deltok vi på studentenes absurde jorden-rundt maraton. Jorden rundt i den forstand at de skulle løpe den samme ruten om og om igjen til de oppnådde en totallengde som tilsvarte en runde rundt ekvator. Peter og jeg løp hver vår etappe i grisevær. Peter følte uro, da dette var hans eneste reportasje så langt på den allerede ukelange reportasjereisen. Og han var sannelig ikke sikker på om det ble noen reportasje heller. Han var så lite trygg på saken, og brukte pseudonymet Clark Kent (antagelig firmenningen til Sorkne). Et tydelig signal om at journalisten ikke forventet noen Pulitzer for denne (heller).
Maraton: Utklipp fra reportasjen i Det Nye. En ekte Clark Kent-reportasje. Sånn går det når man legger avsted uten andre planer enn å havne i Trondheim.
Verdens mest generøse kollega ga også Peter noe av æren for dette oppslaget.
Gem som jeg var, delte vi tekstansvaret for en reportasje om trøndernes «Trondheim for Afrika»-arrangement. Dette var det store Band Aid-året og folk ville bare gi og gi i grenseløs kolonist-generøsitet, men med minimale geografi-kunnskaper. Det var ikke så mange som kunne svare på «Hvor i Afrika?» Afrika fikk holde.
På Hollywood ordnet jeg oss opp på scenen med Four Jets, så vi fikk fremføre "Knockin' On Heaven's Door" (kjent fra Det Nye-kassetten). Nok en Clark Kent-sak, notis denne gang, i Det Nye. Ikke mye å vise til etter en drøy uke på reise. Jeg tror forresten Peter hadde med seg en håndball-reportasje også.
Clark Kent utfører det gamle hendene i lommen-trikset.
Jeg, derimot, kom hjem med armene fulle av intervjuer med the usual suspects. Rotmo, Tysland, Aleksandersen og ikke minst Bente Småvik og Anita Bogen. Peter var alltid skeptisk når vi skulle på reportasjer sammen etter det. Dessuten var han sur over at ikke han fikk lage saken om Anita Bogen. Det heter ansiennitet, forklarte jeg.
Nå kom jeg på en annen reportasjereise med Peter. Vi kjørte Østerdalen mot Trondheim (igjen), og han, naut som han var, hadde med seg øl. Han skulle kose seg. Ingen ting er mer irriterende en langkjøring med en passasjer som skal kose seg.
Etter at vi hadde passert Rena, begynte han å klynke. Om vi ikke kunne stoppe så han fikk pisse. Ikke tale om, svarte jeg, når han var så dum, fikk han ta følgende. Vi hadde ingen tid å miste. Særlig fordi jeg nettopp hadde klart å komme meg forbi en tysk campingbil og en svenskedust med campingvogn, to somlepaver på livets riksvei, ikke helvete om jeg slapp dem forbi meg.
Da begynte Peter nesten å gråte. Jeg fikk vondt av ham og la en stålsikker plan. Først bremset jeg slik at campingsvensken og hans tyske haleheng dukket opp i bakspeilet igjen. Jeg lot dem komme nærmere, justerte hastigheten til vi holdt samme fart, og så begynte hoderegningen.
- Hvor lang tid trenger du?, spurte jeg.
Peter så forvirret på meg. "Heh?"
- På å pisse. Hvor lang tid?
- Eh ... kanskje et minutt, foreslo han.
Et minutt pluss løping ut i veikanten, og retur. Jeg regnet. Tre minutter, det måtte holde. Hvor lenge måtte vi kjøre hvis jeg lå i 100 og campingdustene i 70? Rundt syv og et halvt minutt?
- Kan du stoppe, jeg klarer ikke mer, pep Peter. Han forstyrret hoderegningen min.
- Syv minutter, sa jeg. - Syv minutter. Og dro til. La meg i 110 for sikkerhets skyld. Etter syv minutter kom vi ut på en lang, rett strekning. Jeg kjørte den helt frem til svingen, og stoppet i veikanten. "Ut!" Peter snublet ut i lyngen, forkommen og ussel, jeg holdt blikket naglet i bakspeilet.
Sekundene gikk. Et minutt. Hva drev han med?
- Jeg klarer ikke, pep det oppe i skrenten. - Jeg får det ikke til. Du gjør meg så nervøs.
Og der dukket svensken og tyskeren opp. De tutet lystig og vinket da de passerte. Ikke før var de forsvunnet, så jublet det fra moen:
- Jeg klarte det!
Vi kom oss ikke forbi camping-fnasket før nærmere Oppdal.
Reportasjebilen: Den høsten kjøpte John og jeg hver vår splitternye Fiat Uno, årets bil. Jeg trivdes godt i den. Inntil den falt fra hverandre. Legg merke til de obligatoriske reisekassettene. Og reise-sigarettpakken. (Foto: Arne Nordtømme)
NOVEMBER-DESEMBER – LESERAVSTEMNINGENS HELVETE
Leseravstemningen: Livet passerte revy når jeg var et helt tellerkorps alene. Å få denne massive avstemningen i havn kostet meg mye tapt søvn og tenners gnidsel. Her smakebiter fra 1985-avstemningen, publisert i Det Nye 28. januar 1986.
Det Nyes leseravstemning var min idé, unnfanget rett og slett fordi jeg elsker og alltid har elsket lister. Her fikk jeg et av Norges mest solgte ukeblader å boltre meg i. Det begynte forsiktig på tampen av 1977. Jeg utarbeidet en kupong som hentet ideene til kategorier fra New Musical Express’ leseravstemninger som jeg hadde vokst opp med på 60-tallet.
Leserne skulle kåre årets artister og plater. Det var en norsk og en internasjonal avdeling. 1977. Det var det året Elvis døde og Sex Pistols forarget. Det var også Smokie-året og Baccara-året. Hvilket avstemningen bar preg av. Åge Aleksandersen ble årets norske vokalist, og Benny Borgs «El Sordo» nådde 11. plass på singlelisten.
Avstemningen var tung å få i gang det første året, og jeg tror ikke vi passerte tusen innsendte kuponger. Leserne var ikke vant til sånne opplegg, selv om 20 fikk sine ønske-LP’er som premie.
Men etter noen år var leseravstemningen blitt en institusjon, og antallet deltagere gikk rett til himmels. Samtidig benyttet liste-nerden sjansen å utvide med nye kategorier år etter år inntil man i avstemningen for 1985 var kommet opp i 24. Og nå var det ikke lenger bare musikk det ble stemt over, men filmer, TV og radio, teitinger, kjønnsobjekter, hyklere, frisyrer og moroklumper. Min idé var å veve latter og løyer inn i avstemningen. Det klarte jeg.
Leseraktiviteten resulterte i en flod av kuponger. Og det jeg ikke hadde tenkt på, eller snarere hadde glemt, var at 10 000 kuponger x 24 kategorier, bare for å ta et eksempel (jeg husker ikke kupong-totalen, det kan godt ha vært 20 000), betyr 240 000 registreringer med kulepenn på en haug papirark utført av én person, meg.
Bare jeg tenker på det i dag, får jeg vondt i hjernen. Opptellingen begynte alltid i romjulen, eller romhelvete, som det ble for meg. Veien til ferdig opptelling var endeløs og uten nåde. Jeg fikk hyre noen ungdommer til å hjelpe meg, Rigmor var snill sånn, men de hadde ikke teken, en tek jeg hadde tilegnet meg etter år med fiktive skøyteløp, bilrace med lekebiler, Beatles-statistikker og ikke minst, New Musical Express’ leseravstemninger. Jeg var skikkelig god på å registrere stemmer.
Ungdommene fomlet og brukte ualminnelig lang tid bare på å få registrert én kupong. Etter to måtte de ofte ta en pause. Da var jeg allerede i gang med en ny bunke. Så det endte med at jeg sto for minst 90% av opptellingen. Det ga meg smale øyne, skrivekrampe og tomme løfter om at dette skulle jeg aldri gjøre igjen.
Da sluttresultatet forelå, senket freden seg over Jacob Aalls gate, og jeg kunne konstatere at min iherdige innsats for artister jeg syntes var kule, bar litt frukter. Selv om de kanskje ikke nådde helt opp. Det var uansett fint å se Marillion, R.E.M., ZZ Top, Scritti Politti, The Smiths, Lloyd Cole, The Cure, Prefab Sprout og Waterboys inne på TOPP 30. Sammen med de kule som hadde breddeappellen, a-ha, Simple Minds, U2 (ja, jeg likte dem før), Dire Straits og Bruce.
En uventet utvikling i løpet av disse årene var at jeg ble trukket inn i avstemningen også, særlig i kategoriene som dekket idioter og klovner. Noen syntes til og med at jeg var skikkelig grei. Jeg visste jo at Det Nye-merkevaren var sterk, ikke minst merket jeg det når man var på reportasje rundt i landet. Folk visste hvem du var, og de nølte ikke med å ta kontakt. Det var kanskje det aller fineste med jobben, den tette kontakten med leserne. Vi spilte på samme lag, liksom, og jeg tror i hvert fall at folk opplevde meg som en av dem, og ikke en teiting med nesa i været. Kanskje jeg var Norges første influenser? Hvorfor ikke? Kjør debatt.
Julebord: Fra BEATs legendariske julebord. Fra venstre: jeg, Tor, Peter og Erling (alias stuperen fra helvete).
Jeg innrømmer at jeg ikke er verdens mest sosiale person. Men jeg liker folk. Særlig når det ikke er noe ondt i dem. Og det hendte jeg ble beveget av vennligheten som møtte meg på disse reisene rundt i landet, til byer og småsteder. Folk ble sjelden fornærmet over østlendingens uvitenhet. Som da jeg spurte noen om veien til sentrum i Alta. «Dette er sentrum», svarte ungdommene. Og så lo vi.
Romjulen 1985 satte jeg tusener av streker på papirark og telte opp. Og registrerte at leserne hadde moro av å flette meg inn i begivenhetene. Som vidunderlig menneske, som morsom, som teit, som hykler, som velkledd (?!?), som en av kandidatene til årets frisyre/tupé (?!?) og ikke minst som kjønnsobjekt (hallo?!?!?). Ja, Yan & Peter havnet til og med på 8. plass som årets debutanter, takket være vår versjon av «Knockin’ On Heaven’s Door» på Det Nye-kassetten. Jeg velger å tro at det lå kjærlighet bak, og definitivt ikke musikalske kriterier.
For dere som lurer, ja, dette var det store a-ha-årets for Det Nyes lesere (som alle hørte en verdenshit), selv om de måtte se seg slått av Dire Straits (så vidt) som årets band.
Og ja, det var på denne tiden at jeg rappet drosjen til Tande-P. utenfor Hollywood i Trondheim. Det var kaldt, og jeg måtte nå Foto-Arne på Slaktehuset. Der manglet det aldri på løyer og pølsegryte med noe attåt. Nå hadde vi begynt å få teken på Kast grisene også (det muntre kastespillet med to gummigriser).
Svenskegrensen: Ikke alle vet at jeg er mannen som danser med kuer. Her på Vera i Verdal - klin inntil svenskegrensen. (Foto: Arne Nordtømme)
Musikk 1985 - Storbritannia
Er du interessert i LP-plater, kan du lese omtalene av 86 sentrale album fra 1985 ved å klikke her.
Alle låtene som debuterte på NMEs TOP 30 i 1985:
Radio Luxembourg lærte min generasjon at popmusikken fantes utenfor NRK; Sky Channel lærte 80-tallsgenerasjonen at popmusikk også var bilder; MTV gjorde dette til en internasjonal industriell standard. I Norge traff disse tingene samtidig med oppløsningen av kringkastingsmonopolet, slik at selve mediet også hadde en aura av noe nytt, utenlandsk og litt forbudt. Sky Channel ble distribuert i norske kabelnett tidlig på 1980-tallet, lenge før det kommersielle norske TV-markedet var etablert.
Selv vi gamliser på 32-33 ble opphengt i video-kabinettet Sky Channel. Man kjedet seg en del midt på 80-tallet, og da lot man videoene flimre over skjermen. Den nye popmusikken var ikke bare lyd, den var like meget et levende bilde. Et farvebad i det ene lyeblikket, et gotisk video noir i det neste (som mektige “Wouldn’t It Be Good” som fikk sort/hvitt drama til å virke moderne). Man mistet evnen til å skille søppel fra drømmer når man satt slik og lot det skylle ukritisk inn i stuen. For man kjedet seg. Men det var helt OK å kjede seg med de visuelle påfunnene til Foreigner, Dead Or Alive, Tears Fior Fears, Kirsty MacColl, Michael Jackson, New Order, Art Of Noise, Madonna, Kate Bush, The Cure, The Cars, Simple Minds, Siouxsie and the Banshees, Echo and the Bunnymen, Pet Shop Boys og Talking Heads. Ja, Dire Straits laget til og med en låt/video om fenomenet: “Money For Nothing”.
Høyteknologisk stadionrock, soul, goth, indie, klubbmusikk, artpop og massemarkedspop. I video-formatet var det plass for alt.
Og da blir a-ha-historien perfekt: “Take On Me” hadde allerede vært utgitt i 1984 uten det helt store smellet. Den ble spilt inn på nytt med Alan Tarney, og så kom Steve Barrons kostbare video med blandingen av levende bilder og tegnet animasjon (og en fantastisk historie, det var jo en mininovelle). I oktober 1985 toppet a-ha Billboards Hot 100, og året etter tok videoen seks priser under MTV Video Music Awards.
Musikken var videoen, videoen var musikken for alt folket i 1985.
Dessuten ble vi servert Live Aid. Beskrevet grundig nok i kapittelet “JUNI-JULI – SAMMEN FOR LIVET (og hiv Stokkan under bussen)” lenger oppe i denne gjennomgangen av 1985.
Fem singler:
Dead or Alive – «You Spin Me Round (Like a Record)» (Epic)
Stock, Aitken & Waterman finner formelen som skal gjøre dem styrtrike.Trioens bakgrunn lå i hi-NRG, den elektroniske, raske klubbmusikken med sterke røtter i homofile klubbmiljøer. Arven er tydelig her: trommene og synthene presser på så man får åndenød, mens Pete Burns synger med en teatralsk aggressivitet som kombinert med bildet krever din oppmerksomhet. Hedonisme fra øverste hylle. Låten går og går i en feberhet runddans, og det er klin umulig å slippe unna. Den brenner seg fast i hjernen.
Tears for Fears – «Everybody Wants to Rule the World» (Mercury)
Mørke idéer i et åpent og tilsynelatende lett arrangement. Duoen bygger låten, det er fascinerende mange brikker: synthtemaet, gitaren, de skyflende trommene, de melodiske temaene og solo-løpene som er plassert i seksjoner – og likevel oppleves ikke låten som overlesset. Musikken beveger seg lyst og tilsynelatende uanstrengt, mens teksten handler om makt og kontroll, den kalde krigen herjet kloden, storebror så deg.
Madonna – «Into the Groove» (Sire)
Fra “Desperately Seeking Susan”, et lavbudsjetts-mirakel av en innspilling levert til en svært middelmådig film. Åttesporsopptager, enkelt miksebord og synth, alt presset inn i en liten leilighet på Manhattan. Resultatet låter helt enormt. Så fysisk, så overveldende, så mektig - og alt unnfanget nærmest ved kjøkkenbenken. Teknologien var kommet så langt allerede at man kunne klare seg uten det store blinkende, kostbare innspillingsstudioet. «Into the Groove» traff bredt også. Madonna ble nå også omfavnet av undergrunnen. Du får ikke stjerner kulere enn det.
Kate Bush – «Running Up That Hill» (EMI)
Artrock av beste, britiske merke. Bygget rundt elektroniske klanger og en uavbrutt, galopperende rytme. Opprinnelig var tittelen «A Deal With God», men plateselskapet fryktet at det ville provosere enkelte. Kates idé var å gå inn i et parforhold som slet med konflikter, inngå en avtale med Gud om å la de to bytte plass, slik at de får kjenne hvordan makkeren har det. Fremført med feberhet intensitet.
And if I only could
I'd make a deal with God
And I'd get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
Say, if I only could, ooh
En smittsom låt. Ganske utenom det vanlige til hitlåt å være, og likevel insisterende gjenkjennelig. Jeg håper pilen ikke er dødelig.
The Smiths – «How Soon Is Now?» (Rough Trade)
Johnny Marrs dirrende, bølgende gitarlyd er en hovedgrunn til at dette er The Smiths’ mest gjenkjennelige innspilling. Marr har forklart at den dirrende gitarlyden ikke kom fra én enkel effektpedal. Gitaren ble sendt gjennom fire Fender Twin-forsterkere med tremolo, og teknikerne måtte justere pulseringen for hånd slik at de fire forsterkerne slo noenlunde i takt med hverandre. Det ga lyden den særegne, bølgende ustabiliteten. I dag kunne en lignende effekt blitt laget langt enklere og mer presist digitalt, men det er nettopp den menneskelige unøyaktigheten som gir opptaket karakter.
Teksten er bare på ett vers (som gjentas to ganger), et refreng og en bro, og handler om noe så uventet som å være så grenseløst sky at han ikke klarer å få noen kjæreste.
Låten begynte sitt liv som bonusspor på en 12”-single i 1984, men fikk en ny sjanse som A-side i 1985, uten at det ga den store uttellingen. Først i ettertiden har den fått sin ruvende status i Smiths-katalogen.
Musikk 1985 - USA
Amerikanerne åt selvfølgelig MTV til frokost, lunsj, middag og aftens, så fjernsynets plass i folkehjemmet var ikke svekket. Mange av blinkskuddene fra England vant også i Amerika. George Michael, Wham!, Tears For Fears, Dire Straits, Simple Minds, A-HA, selvfølgelig. Og dessuten amerikanernes egne MTV-helter, Madonna, Foreigner, Chaka Khan, Hall & Oates og Whitney Houston.
Live Aid tok en skikkelig jafs av oppmerksomheten også i USA, vorspielet var gymsokken “We Are The World”, som jeg ikke skjønner at noen greide å like. For meg vil 1985 alltid være året da A-HA presterte en verdenshit, og jeg var fykende dritings på Orientekspressen.
Fem singler:
George Michael/Wham! – «Careless Whisper» (Columbia)
I USA ble platen kreditert “Wham! featuring George Michael”, men det er en solohit-uansett. Michael begynte å vise voksengener allerede, for dette var en stor ballade sunget av en mann med et stort uttrykksregister. Han legger veldig mye inn i strofene, rir melodiens bølgetopper i triumf, og klarer dermed også å holde saksofonriffet såpass på avstand at det ikke tar over låten og gjør den harry. Jeg var ingen fan av Wham!, men jeg hadde lite å utsette på “Careless Whisper”. Liker den til og med bedre enn “Last Christmas” (som jeg faktisk liker veldig godt - jeg har forsøkt å la være, men har gitt opp).
USA for Africa – «We Are the World» (Columbia)
What a bummer. Denne er så klissete og gjennomkonstruert fæl at den burde vært bøtelagt. Vi kan laste Harry Belafonte som ønsket en amerikansk respons på Band Aid, hvilket fyrte opp Lionel Richie og Michael Jackson, og åpnet dommedagshvelvet for grusomme låter. “Alle” deltok (inkludert en presset Bob Dylan), og man anslår at prosjektet samlet inn 60 millioner dollars til nødhjelpen i Afrika. Hadde de medvirkende artistene i stedet samlet inn dette beløpet fra sine respektive bankkontoer, ville de spart verden for den grusomme sangen og gjort 1985 til et enklere år å håndtere. Jeg må forlate lokalet, helt fysisk, hvis noen setter på “We Are The World”. Ellers merker jeg at jeg kan komme til å knuse inventaret. Jeg tror det er verdens verste innspilling - helt i særklasse. Den er alt som forbildet, Band Aids “Do They Know It’s Christmas”, ikke er.
Forestillingen om vestlige popstjerner som «redder Afrika» er uansett uspiselig.
Dire Straits – «Money for Nothing» (Warner Bros.)
«Money for Nothing» er breial og frekk, både i lyd og ord, og det riffet ville mange gitarister solgt sin bestemor for å eie. Det handler om MTV, alle de rike popstjernene som dominerer TV-skjermen din og ikke har en bekymring i verden, tilsynelatende. I hvert fall mener sangens jeg-person det, en arbeider som sitter og glor, slenger med leppa og er eitrande misunnelig. Det er også et beskt angrep på MTV, med en ironisk ettertenning da både stjernene, Dire Straits, og MTV begge tjener rått på akkurat det vi hører og ser: “Money For Nothing”. Et catch 22 badet i satire.
Det er kanskje ikke Knopflers beste øyeblikk, men antagelig hans mest effektive. Innspillingen har et budskap og et mål, han treffer begge, og som produkt er det perfekt. Eventyrlig perfekt.
a-ha – «Take On Me» (Warner Bros.)
Videoen er det magiske pulveret, men låten i seg selv er allerede en soleklar vinner. Glad, sprudlende, et riff som det er umulig å bli kvitt og en sildrende fjellbekk av en vokalist som ikke lignet på noen andre og som tok deg med hele veien opp til fjellets tinder. Eller som en eller annen dust sa det for mange år siden: “Men jeg hører ingen verdens-hit, selv om det begynner å hjelpe.”
Whitney Houston – «Saving All My Love for You» (Arista)
Klarte henne aldri, og ergret meg over at hun ble omtalt som den nye Aretha. Særlig. Hun nådde ikke Aretha til ankelen engang. Hun deiliggjorde sanger, og virket alt for selvbevisst når hun mimet i videoene. Hun rappet også en av Dolly Partons fineste sanger, gjorde en superverdenshit av den og ga Dolly en nedlatende beskjed om at nå var låten hennes.
Tor Milde og jeg hadde intervjuavtale med Whitney i Montreux i 1987, men avlyste bare minutter før, da vi mye heller ville snakke med A-HA. Whitneys manager trodde ikke sine egne ører, og gjorde et panikkartet søk etter norsk erstatning. Han fikk tak i Anne-Lise Hammer, som var der for Aftenposten og ikke skjønte hva som hadde foregått. Tor og jeg lo hele veien til Hyatt Continental hvor A-HA ventet. Klart man prioriterer vennene sine.
«Saving All My Love for You» er av hennes bedre innspillinger, det må innrømmes. Det ble vel mye show etter hvert. Her legger hun bånd på seg og lar låten få jobbe litt selv også, og dermed blir også effekten når hun endelig åpner og slipper kraftvokalen løs, overveldende.
Dette skjedde også i 1985
Januar
Den 7. januar sender Japan opp Sakigake, landets første interplanetariske romsonde og den første dypromssonden fra et annet land enn USA eller Sovjetunionen.
Den 15. januar velges Tancredo Neves til president i Brasil. Valget markerer slutten på 21 år med militærstyre, selv om Neves blir alvorlig syk før han rekker å tiltre.
Den 20. januar innsettes Ronald Reagan for sin andre periode som USAs president.
Den 28. januar spilles «We Are the World» inn av USA for Africa, den fryktelige, amerikanske parallellen til Band Aid-prosjektet.
Februar
Den 4. februar åpnes grensen mellom Spania og Gibraltar igjen etter å ha vært stengt siden Franco stengte den i 1969.
Den 16. februar begynner Israel tilbaketrekkingen av styrker fra Libanon. Samme dag offentliggjør Hizbollah et program som markerer organisasjonens framvekst som en betydelig politisk og militær aktør i landet.
Den 19. februar styrter Iberia Flight 610 i Spania. Alle 148 om bord omkommer.
Den 25. februar begynner rettssaken mot Arne Treholt.
Den 28. februar gjennomfører IRA et granatangrep mot politistasjonen i Newry i Nord-Irland. Ni politifolk blir drept.
Mars
Den 3. mars rammes Chile av et kraftig jordskjelv. 177 mennesker omkommer, flere tusen blir skadet og omkring én million blir hjemløse.
Den 11. mars blir Mikhail Gorbatsjov generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti og dermed landets reelle leder.
Den 16. mars blir den amerikanske journalisten Terry Anderson kidnappet i Beirut. Han blir holdt som gissel til desember 1991.
Den 18. mars vises den australske såpeserien Neighbours for første gang.
Den 31. mars arrangeres den første WrestleMania i Madison Square Garden i New York.
April
Den 15. april opphever Syd-Afrika apartheidlovgivningens forbud mot ekteskap mellom personer av forskjellig rase. Apartheidsystemet består fortsatt.
Den 23. april erstatter Coca-Cola sin klassiske oppskrift med «New Coke». Forbrukerreaksjonene blir så negative at den gamle varianten vender tilbake etter mindre enn tre måneder.
Mai
Den 4. mai vinner Bobbysocks! Eurovision Song Contest i Göteborg med «La det swinge». Det er Norges første seier i konkurransen.
Den 11. mai omkommer 56 mennesker i en brann på Bradford Citys stadion Valley Parade i England.
Den 13. mai slipper politiet i Philadelphia en bombe over et hus okkupert av den radikale MOVE-bevegelsen. Seks voksne og fem barn blir drept.
Den 16. mai offentliggjør British Antarctic Survey oppdagelsen av det omfattende sesongmessige ozontapet over Antarktis, senere kjent som «ozonhullet».
Den 25. mai rammes Bangladesh av en tropisk syklon og stormflo. Omkring 10 000 mennesker omkommer.
Den 29. mai inntreffer Heysel-tragedien før europacupfinalen mellom Liverpool og Juventus i Brussel. 39 mennesker blir drept og hundrevis skadet.
Juni
Den 14. juni undertegner Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Luxembourg og Nederland Schengen-avtalen, som legger grunnlaget for senere avskaffelse av ordinær grensekontroll mellom en rekke europeiske land.
Den 14. juni blir Nor Moské i Frognerveien i Oslo sprengt med dynamitt. Én person blir skadet.
Den 20. juni dømmes Arne Treholt til 20 års fengsel for spionasje.
Arbeiderbladets forside 22. juni 1985.
Den 21. juni finner Norges første flykapring sted på Braathens SAFE Flight 139 mellom Værnes og Fornebu.
Den 23. juni blir Air India Flight 182 sprengt av en bombe over Atlanterhavet sør for Irland. Alle 329 om bord omkommer.
Juli
Den 10. juli blir Greenpeace-skipet Rainbow Warrior bombet og senket i Auckland av agenter fra den franske etterretningstjenesten DGSE. Ett besetningsmedlem omkommer.
Den 13. juli arrangeres Live Aid samtidig i London og Philadelphia for å samle inn penger til sultrammede i Etiopia. Konsertene blir en av tiårets største internasjonale TV- og musikkbegivenheter.
Veldedighetskonserten Live Aid gjennomføres samtidig i USA og Storbritannia til inntekt for sultrammede i Etiopia. (Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 (CC BY-SA 3.0))
Den 20. juli erklærer Sør-Afrikas president P. W. Botha unntakstilstand i deler av landet etter økende uro og motstand mot apartheidregimet.
August
Den 12. august styrter Japan Airlines Flight 123. 520 mennesker omkommer og bare fire overlever. Det er den dødeligste ulykken i luftfartshistorien som har rammet ett enkelt fly.
Så var det min tur, 33 år - 13. august 1985
Over: Regjeringen bare delte ut oljemilliarder til utlandet på bursdagen min. Willoch var ikke det spor bedre enn Støre. Kino? “The Killing Fields” så jeg i London. Sterk film, fryktelig soundtrack. I musikkpressen var krigen i gang Puls var skurker, og utbryterne dannet Beat. Tidenes beste norske musikkpublikasjon. Nye Takter var ikke dårligfe, de heller, men de var tross alt bare et bilag nå. Det skal man selvfølgelig ikke holde mot dem.
Den 22. august tar et British Airtours-fly fyr under avgang fra Manchester. 55 mennesker omkommer under evakueringen.
Den 23. august følger massearrestasjoner etter nye protester mot apartheid i Soweto i Sør-Afrika.
September
Den 1. september blir vraket av Titanic funnet av en amerikansk-fransk ekspedisjon, 73 år etter forliset.
Den 9. september gir stortingsvalget borgerlig flertall i Norge, med Fremskrittspartiet i vippeposisjon, samtidig som Arbeiderpartiet går kraftig fram.
Den 13. september lanserer Nintendo Super Mario Bros. i Japan. Spillet blir starten på en av videospillhistoriens mest kjente serier.
Den 19. september rammes Mexico by av et voldsomt jordskjelv. Flere tusen mennesker omkommer.
Den 22. september pakker Christo og Jeanne-Claude inn Pont Neuf i Paris. Kunstverket står i to uker og besøkes av omkring tre millioner mennesker.
Oktober
Den 1. oktober bomber israelske kampfly PLOs hovedkvarter nær Tunis. Rundt 50 mennesker blir drept og over 100 skadet.
Den 7. oktober kapres det italienske cruiseskipet Achille Lauro av fire palestinske militante. Den amerikanske passasjeren Leon Klinghoffer blir drept.
Den 18. oktober lanseres Nintendo Entertainment System i Nord-Amerika og får stor betydning for gjenoppbyggingen av det amerikanske videospillmarkedet etter krakket i 1983.
Den 19. oktober når a-ha førsteplass på Billboard Hot 100 med «Take on Me».
November
1. november: Norges første pengeseddel med nynorsk tekst settes i omløp. Noreg??Utlendingene lo så de ristet. De trodde det var trykkfeil.
Den 6. november stormer M-19-geriljaen Colombias høyesterettsbygning i Bogotá og tar dommere og ansatte som gisler. Militærets gjenerobring ender med store tap av menneskeliv, også blant landets høyesterettsdommere.
Den 9. november slår 22 år gamle Garri Kasparov Anatolij Karpov og blir tidenes yngste ubestridte verdensmester i sjakk.
Den 13. november får vulkanen Nevado del Ruiz i Colombia et voldsomt utbrudd. Leirstrømmer begraver blant annet byen Armero, og omkring 23 000 mennesker omkommer.
Calvin og Hobbes debuterer 18. november 1985. (Egmont)
Den 18. november blir Bill Wattersons tegneseriestripe Calvin and Hobbes, på norsk Tommy og Tigern, publisert for første gang.
Den 19. november møtes Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Genève. Det er deres første toppmøte og et viktig tidlig steg i avspenningen mellom USA og Sovjetunionen.
Den 20. november lanserer Microsoft den første amerikanske utgaven av Windows 1.0.
20. november: Operativsystemet Windows blir lansert.
Desember
Den 12. desember styrter Arrow Air Flight 1285R like etter avgang fra Gander på Newfoundland. 256 mennesker omkommer, de fleste amerikanske soldater på vei hjem fra fredsbevarende tjeneste i Sinai.
Den 27. desember rammes flyplassene i Roma og Wien av samordnede terrorangrep. 18 mennesker blir drept og omkring 120 såret.
Den 27. desember blir primatforskeren Dian Fossey funnet drept i Rwanda.
Julelektyre:
Over: Ikke den helt store julestemningen, men et godt børsår. Kino? Filmteatret viste “Ran”. Dit hadde jeg dratt. Vi Menn-forsiden kom seg forbi AIs billedrens, tror ikke programmet oppdaget puppene. Jeg turte ikke slippe programmet løs på Nye Takter da det har det med å gjøre om mye tekst om til til rent sludder. Little Steven ble seende litt rar ut, men det gjorde han på den grumsete forsiden til Nasjonalbiblioteket også. så jeg sier ja. Og Marius er fra ukens jule-Det Nye, et feiende flott intervju med hedersmannen. Det kan du eventuelt lese ved å klikke her.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
Den internasjonale legeforening mot atomkrig
Fire bøker:
SKI-VM 1985 I SEEFELD
Gunde Svan-VM. De norske herrene måtte nøye seg med gull på stafetten. Dessuten tok Per Bergerud gull i hopp stor bakke. De norske kvinnene, derimot, feide all motstand til side (bortsett fra på stafetten). Gull til Anette Bøe (5 km og 10 km) og Grete Ingeborg Nykkelmo (20 km).
SKØYTE-VM 1985 PÅ HAMAR
Hein Vergeer, Nederland, blir verdensmester. Beste nordmann, Geir Karlstad, på en ydmykende 7. plass. Men han vant i hvert fall 10 000 helt suverent på 14.48,54.
NORSK FOTBALL
Rosenborg blir seriemester i fotball for menn.
Lillestrøm blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Vålerenga 4–1 i finalen.
ENGELSK FOTBALL
Everton vinner den engelske fotball-serien hele 13 poeng foran Liverpool. Engelske lag er ekskludert fra Europa-cupene.