1976 bød på Neil Young og 10cc og Rod Stewart i Oslo. Det var også året da “Blomster ved graven” ble refusert (noe som ikke stopper meg fra å sitere friskt i dette kapittelet), og jeg fikk kjæreste, begynte på Blindern og trodde at James Last skulle bli mitt siste intervjuobjekt. Livet som akademiker begynte. Alt var timet og tilrettelagt. Det Nye ville noe annet.

Etter et dramatisk år med mye method acting og utradisjonell konduktørvirksomhet var det godt å tilbringe en munter jul med familien i Halden. Her en lidende forfatter in character sammen med sin mor, mormor, morfar og bror Mikkel.

Året da Norge sa nei til EU og fire unge menn fra Bærum besøkte svineteltene på Svinesund. Dessuten året da en 20-åring flyttet ulovlig inn i en fin toroms i Harald Hårfagres gate 12C, og slapp unna med det.

1971 var et begivenhetsrikt år. Skoleavisen ble nektet solgt på skolens område, jeg jobbet som dagpappa, var på sesjon, dro til London, traff John Lennon, fikk øye på Nick Drake, tok lappen, begynte på Forsøksgym - hvilket egentlig betyr begynte på Jacobsens kafé (hjørnebordet i 2. etasje). Slike ting.

Sjelden går så mye så galt så samtidig. Beatles kollapset, mitt første forhold kollapset, skolegangen kollapset, familielivet kollapset, sommeren kollapset og sannelig kollapset nyttårsaften også. Av og til lurer man på hvordan det er mulig å overleve i en verden så slem. Man kan også lure på hva slag onde mennesker som finner opp steder som Sound City. Her er uansett årsrapporten for 1970.

Det var året da mennesket gikk på månen, og i gjørme på Woodstock. Det var også året da The Beatles ga verden sitt spektakulære farvel, “Abbey Road”. Og ferien bragte meg (og teltet mitt) til Mærdø hvor jeg rodde Åse over sundet til Revesand en romantisk julinatt. Året avsluttet med at jeg fikk rollen som Doktoren i “Ungen”.

Siste uken i september debuterte "She Loves You" i Norge. Man var fortsatt ikke helt rede. Det samlede salget av gruppens plater så langt kunne telles i hundrer, ikke tusener, selv om de registrerte seg på Arbeiderbladets liste. Det måtte en svensk miniturné og et TV-program, «Drop In», til for å åpne ørene på landets unge.

Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november. «Telstar» svevet rundt der oppe i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde.

Bildet viser deltids-dandy og heltids-bestefar i Venezia i august 1968. Det dramatiske året da Paris brant, studentene raste, Vietnamkrigen eksploderte og Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia. Men også året da Fred Anton Maier eide verden, jeg var innbruddstyv og Beatles laget sitt White Album.

Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).

'67, '67 — vart har du tagit vägen nu? Det fantastiske, ja, legendariske, året 1967. Narkotikamusikkens absolutte triumf, året da mange sikkert ville hatt 18 årsgrense på grammofonplatene, og Beatles tøyset med hjernen til selv de mest inngrodde gæmlisene.