Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november. «Telstar» svevet rundt der oppe i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde.

Bildet viser deltids-dandy og heltids-bestefar i Venezia i august 1968. Det dramatiske året da Paris brant, studentene raste, Vietnamkrigen eksploderte og Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia. Men også året da Fred Anton Maier eide verden, jeg var innbruddstyv og Beatles laget sitt White Album.

Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).

'67, '67 — vart har du tagit vägen nu? Det fantastiske, ja, legendariske, året 1967. Narkotikamusikkens absolutte triumf, året da mange sikkert ville hatt 18 årsgrense på grammofonplatene, og Beatles tøyset med hjernen til selv de mest inngrodde gæmlisene.

Det verste øyeblikket var vel egentlig kakket på døren tidlig i første time. For da var det tannlegesøster som kom og ropte opp navn. Hun så ned på kortet hun holdt i hånden og leste opp navnet, nærmest som et spørsmål, med tydelig tannlegesøster-stemme. Og den ulykkelige reiste seg ustøtt og vaklet med tapre steg mot undergangen.

Bessa var ganske enkelt gymsalen i den gamle hovedbygningen. Den ga meg ingen gleder. Brødskiver med leverpostei og nypesyltetøy, melk i blikkrus og strenge damer på patrulje mellom bordene. Jeg eide ikke matlyst og hadde vondt i maven. Hvorfor måtte man gå hjemmefra på tom mave og starte dagen slik? Dermed er mitt 50-tall komplett på denne nettsiden.

Rolling Stones kommer til Norge. Beatles leverer “Help!” - sangen, LP’n og filmen. Jeg blir speider, og amerikanerne får i gang Vietnamkrigen på alvor. Dessuten holder min afroamerikanske venn Junior med Beach Boys. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

1973, året da jeg ble musikkjournalist, traff Leonard Cohen og Marianne Ihlen på Club 7, så Stones, Zappa og Slade “live”, var på nippet til å bli pisket av Elkie Brooks og slet med Harald Hårfagrest gates “Hermansen”. Jeg reiste også med toget til Fredrikstad, godt rustet med både øl og tresko (som vist). Innslaget inkluderer link til en fantastisk 1973-spilleliste på Spotify.

Den mandagen var det premiere på "A Hard Day's Night" på Sentrum. Totalt kaos både utenfor og inne, Sentrum under beleiring, jentene prøvehylte, det blusset opp og stilnet, blusset opp og stilnet, som flyalarm. Og da dææææng!-akkorden fylte salen, druknet den umiddelbart i orkanhyl og tordnende tramping. Jentene var spenna gær'ne, og de lot det ljome nonstop.