1992 - de siste plateanmeldelsene jeg skrev for Det Nye. 54 omtaler av 54 utgivelser. Så sa jeg takk for meg etter å ha skrevet for bladet siden 1974, og tok fatt påm et nytt liv rett over gangen, hos Vi Menn. Angrer ikke på det.

55 plateomtaler fra månedsmagasinet Det Nye i 1990. Pluss tre etterpåkloke. Månedsmagasinet ble aldri noe rock’n’roll, og jeg fikk nå først og fremst rollen som “portrett-intervjueren”, en oppgave jeg forsåvidt kastet meg over med liv og lyst. Musikkspalten måtte nedprioriteres.

97 titler som kom susende hjem til meg på Hovseter i 1988. Helst på CD. Vinyl var blitt det spedalske formatet. Vi byttet nyvinyl mot CD etter kursen fem for én hos importbandittene. Tøft, men rettferdig.

Året da CD-formatet festet seg, og The Beatles inntok det, og det plutselig ble om å gjøre å kimse og fnyse av vinylen som sto der i hyllene … og visnet. Men det skulle komme en dag. Her er i hvert fall omtalene av 105 av albumene som kom dette året.

Vinylen rulet fortsatt, men CD-formatet var i høyeste grad meldt, særlig fra Japan. Big Brother dukket ikke opp, men det gjorde til gjengjeld synth-trommene. Tror de fleste platene fra 1984 vinner på at synthtrommene slettes og erstattes med organisk slagverk. Aller mest gjelder det “Levv’a livet!”.

106 grunner til å sette over kaffen, hvis du liker å lese plateomtaler, vel å merke. Mye ord i en tid hvor alt skal sies fort og kort. Av og til må man bare lene seg tilbake og leke at man er gammel. Eller være det.

Variabel kvalitet på 1982-kolleksjonen, men anført av noen virkelige bautaer i populærmusikkens historie, både utenlandsk og norsk. Og da tenker jeg ikke bare på Clash, Mark og Åge.