BLOGGArkivet
Søk i INNHOLDET
Del 2 - Signingsferd
Bob Dylan kom til Göteborg, og halve Norge kom på pilgrimsferd. Inkludert meg. Det ble en grenseløs mediahappening, og Dylans status i Skandinavia var fra nå av “superstar”. I Det Nye havnet han på forsiden for første gang. Jeg hadde det som plommen i egget.
John gambler
9. april er “Ticket To Ride”-dagen. Det er noe alle vet. Les alt om singlen, og spill den høyt!
Del 1 - Legenden Bob Dylan
I desember 1976 fikk jeg et oppdrag av min redaktør Rigmor Foss. Om jeg kunne skrive en serie på tre artikler om Bob Dylan? Datteren hennes, Guri, hadde nemlig mast på mutter. Og slik ble Dylan hoffpoeten i Det Nyes redaksjon. Husk at saken er skrevet lenge før Google fantes.
Del 4 - Jakten på Bob Dylan - 1984
Velkommen til jakten på Bob Dylan. Den tok meg i løpet av noen uker fra Oslo til Milano, Verona, Hamburg, Göteborg og København. Alt for et intervju og en diplomoverrekkelse. Diplomet står i dag i en garasje på Røa. Og Bill Graham truet meg med juling.
- Jeg er en liten dinosaur …
En av de snurrigste menneskene jeg har truffet, Jonathan Richman. Konserten på Club 7 var uforglemmelig. De beste platene hans ikoniske.
Footprints in the grass
Nok en ballkasting med AI, en gammel tekst jeg jobbet med for 40 år siden, utkast til en novelle, fikk ny utforming, og ble kledd opp som sang. Mye pirk før tingene falt på plass.
Ikke faan, ikke gå
Nok et forsøk på å leke med saker som jeg ikke har greie på. Synd og skam. En sang.
Bare en ganske alminnelig milliardær
Det ble etter hvert noen møter med Paul McCartney, og her er artiklene som ble resultatet. Fra det semskede penalet han ikke ville signere, via Drammen, Abbey Roads pissoir og Liverpool til en magisk sensommerkveld på Makrellbekken. Dessuten noen bitre ord fra Denny Laine på Club 7.
Da 1984 traff Ulf Lundell
1984 ble et ganske dramatisk år for Ulf Lundell. Han laget en ikke alt for god oppfølger til “Kär och galen” som bare inneholdt coverlåter. Deretter kom han dritings til Oslo, nyutkastet av et ekteskap, og så deppa og bitter at han øste det for en måpende presse.
Sommer, sol og … sammenbrudd
Og The Beach Boys kom til Norge, og alt var ikke såre vel. Dennis fyllesyk, Brian bortreist med kjeften full av pannekaker, en ny plate ute som definitivt ikke var allverden. Ikke allverden i Ekeberghallen heller. Men solen skinte, og det var hyggelig stemning på Ambassadeur hotell.
— Blondie består bare av groupier
Debbie ga meg åndenød. Oslo i august 1978. Og du slette min tid! Intervju og tre LP-anmeldelser.
Legenden om Torstein Flakne (og labbetuss)
Torstein Flakne går aldri ut på dato. Han er en av våre aller beste, og har vært det siden han åpnet ballet med The Kids. Her er hans historie, fra Melhus til St. Louis, slik den ble fortalt i Det Nye i løpet av drøyt ni år. Ukebladet gikk inn på tampen av 1989, akkurat da Stage Dolls befant seg i USA og hadde fått både single og LP inn på Billboard-listen. Mye er skjedd siden den gang. Men Flakne er fortsatt i full vigør, tidvis også med Stage Dolls, og Steinar ble ankermann i Åges Sambandet hele veien frem til og med den triumferende finale-turnéen i 2025. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg er ingen rumpeslikker!
Han kom til Norge for å snakke om en samle-CD og den irriterende situasjonen han hadde havnet i som sir og verdensvenn og Band Aid-mannen, når han egentlig bare ville lage musikk og slenge med leppa. Slenge med leppa gjorde han til Vi Menn.
Påsken 1973
Man husker påskene fra ungdomstiden. Her er mine erindringer fra påsken 1973. Jeg hadde ikke helt fått fasong på hvor jeg ville i livet ennå, men til Øyenkilen bar det.
This Could Be A Love SonG
Må jo nesten leke med Suno av og til. Her noen eksempler på poplærmusikk ingen kunne laget for noen måneder siden, nemlig min.
60 år siden våren 1966
Veldig lite kunne måle seg med 007 i 1966, så hvorfor fikk “Sound Of Music” Oscar? Det er 60 år siden våren 1966, og man hadde mye å tenke på, og kose seg over. Beatles eksisterte som bare det, og jeg gikk på Bryn skole i Bærum.
Sucking in the seventies
Tunga ut av kjeften-årene. Kreativt vulkanutbrudd etter Decca. Intern misnøye etter “Time Waits For No One”. Audition-albumet, og Ronnies ankomst. Og endelig bråkjekk konfrontasjon med New Yorks klubbmiljøer og Londons punkere. (Og Lucille Ball.) Dette er del 2 av reisen gjennom The Rolling Stones single-diskografi.
Ta kontakt
Har du spørsmål om bøker, bestillinger, musikk eller innhold?
Eller vil du dele en tanke, et innspill eller en tilbakemelding.
Alle meldinger blir lest. Jeg svarer så fort jeg kan.
Gjelder henvendelsen en bokbestilling, merk gjerne e-posten med «Bestilling».